Jeg har en kamerat (Nagel) som er svært begeistret for fantasy, nærmere bestemt fantasylitteratur -- i særdeleshet slik den fremstilles av Terry Goodkind gjennom serien Sword of Truth (Tor Books 1994--present). I motsetning til min kamerat er jeg temmelig, hva skal vi si ... ubegeistret for fantasy.
Det er mange grunner til dette, men ett av stridspunktene har vært at jeg foretrekker såkalt "seriøs litteratur", hovedsakelig bøker som fremstiller komplekse virkelighetsbilder med moralske gråsoner, mens han har mer sans for verdensanskuelser med klare skiller mellom godt og ondt, mellom helter og skurker, hvilket som regel forefinnes i fantasylitteraturen. "Seriøs litteratur" er, etter hans mening, ofte befolket av "hovedpersoner med mavesår" og lignende antihelter. Altså for mye naturalistisk realisme og for lite romantisk idealisme, for mye av hvordan mennesket (i all dets begredelighet) er, og for lite av hva mennesket (i all dets edelhet) kunne ha vært.
Denne diskrepansen mellom oss har avstedkommet flere diskusjoner i årenes løp, og mangt og meget kunne ha vært sagt om våre respektive synspunkter. Det jeg imidlertid vil begrense meg til å gjøre her, er å foreta en slags amatørpsykologisk undersøkelse av fantasylitteraturens reseptive funksjon. Dette med bakgrunn i en artikkel jeg nettopp har lest, "The ahistoricism of medieval film" av Arthur Lindley (1998). Her analyserer han en rekke filmer omhandlende middelalderen og peker blant annet på deres manglende autentisitet: at de ofte fortoner seg som rene allegorier over moderne, aktuelle fenomener, og at de fremstiller en idealisert, disneyifisert middelalder som har lite til felles med den faktiske epoken.
Det er det siste aspektet som er interessant i denne sammenheng. Lindley peker nemlig på fem vesenstrekk ved middelalderfilmer som på forskjellig vis er ment å skulle stille et antatt psykologisk behov hos publikum, og min kongstanke er at fantasylitteraturen deler denne funksjonen, nettopp fordi den er satt i en idealisert, disneyifisert versjon av middelalderen. Mitt mål er dog ikke å diskreditere genren som sådan, men derimot å demystifisere noen av årsakene til dens voldsomme appell, og det vil jeg gjøre gjennom å undersøke hvilken relevans de følgende fem vesenstrekkene ved middelalderfilmer kan ha for fantasylitteraturen:
(1) The Middle Ages are used as an entry into childhood, either of the archetypal individual or of the culture, a place where mythic patterns are played out "innocently" by naive versions of ourselves.
Et vesentlig aspekt ved å lese skjønnlitteratur er å kunne transcendere den generelle situasjonen man befinner seg i. Men denne overskridelsen trenger ikke å være eskapistisk; den kan godt være motivert av leserens søken etter opplevelser og visdom som er relevant for nettopp hans liv. Fantasy, blant annet, gir derimot leseren en mulighet til å flykte til en enklere verden. Han flykter ikke nødvendigvis fra ansvaret som følger med å være voksen (fantasylitteraturens karakterer bærer titt og ofte vekten av både én og to verdener på sine skuldre), men fra kompleksiteten som følger med å leve i et gjennomregulert og mangefasettert samfunn, og som ofte gjør det umulig å være fullstendig immanent i sin tilværelse, slik et barn kan.
Innrømmer man Jungs arketyper en viss gehalt, kan man si at leseren søker åndelig veiledning gjennom å leve seg inn i "mytiske mønstre". Det vil si at han gir slipp på den komplekse virkelighet han lever i, for å kunne innbille seg at han befinner seg i en enkel virkelighet hvor "det rette" finnes, og hvor det er en fastlagt vei mot det, som han bare trenger å finne. Dette er gjerne den moral som barn lærer og lever etter, men som går tapt når voksenlivets tragiske innsikter melder seg.
(2) The Middle Ages as shorthand for the-spirituality-missing-in-our-lives [...], where the medievals occupy a position of holy innocence.
Et poeng relatert til det forrige. Både fantasylitteraturen og den idealiserte middelalderen pleier å operere med en metafysikk som etablerer visse "objektive" sannheter om deres respektive universer. For middelalderen er dette naturlig, da åndslivet var dominert av en sterk gudstro forankret i en mektig kirke. Siden fantasylitteraturen søker å emulere middelalderen på dette punkt, konstaterer den gjerne en rekke "ubestridte kjensgjerninger" om virkeligheten, guddommelige størrelser som "The Force", "The Source", "The Creator" og lignende. I motsetning til den moderne verden (både i fiktiv og reell forstand) blir det aldri stilt spørsmål ved slike størrelser; de forblir grunnpilarer som opprettholder en naiv åndelighet i karakterene, og som vi lesere muligens savner i våre egne liv og føler at vi finner her.
(3) The Middle Ages as the Land of Lost Sexual Archetypes, [where] gender difference remains fundamental and essential.
Igjen handler det om identitet og trygghet. Fantasylitteratur har i så måte ofte et svært konservativt -- ja, nesten middelaldersk -- syn på kjønn, og den ekte kjærlighet mellom mann og kvinne holdes frem som den absolutt største og vakreste forening mellom to mennesker, og i en tid hvor kløften mellom idealet og realitetene oppleves som stor og truende, vil fantasylitteraturens forskjønnede fremstilling virke forlokkende på mange lesere.
(4) The Middle Ages as a game preserve -- or elephant's graveyard -- for unironized heroism [...]. Like the preceding categories, this is also an example of the use of the Middle Ages as a mode of psychological and social simplification: a distancing device [...] meant to show us the rude outline of things.
Ja, alt som forsøker å gi skinn av høytidelighet, risikerer å bli latterliggjort til døde av den allmektige, allestedsnærværende ironien i vår postmoderne tid. Fantasylitteraturen er i all hovedsak konsentrert rundt helteskikkelser, og selv om vi finner helter også i litterære fremstillinger av mer moderne tidsepoker, er det vel få steder helten kan være mer selvhøytidelig enn i en middelalderbasert fantasybok. Kanskje skyldes det at vi som lesere blir innforstått med at fantasyvirkeligheten er langt farligere enn vår, at det står mye mer på spill, og at menneskene alltid havner i graverende situasjoner -- da aksepterer vi en helt som ikke ironiserer over seg selv, men gjør jobben sin uten å trekke på smilebåndet eller frykte svikt i potensen.
(5) The Middle Ages as visionary key, [providing] a source of moral rigor and clarity, [as well as] inspiration for inquisitorial fanaticism.
Dette punktet virker (siden jeg har beskåret det og fjernet alle partikularia) som en oppsummerende erkjennelse. Middelalderen forsyner oss med noe som for mange synes å være en mangelvare i den vestlige verden av i dag, nemlig fundamentalisme. Vi kaller det riktignok ikke "fundamentalisme", for denslags ser vi bare hos dem vi betrakter som radikalt annerledes enn oss.
I en verden hvor metafysikken får eksistere i fred for intellektuelle masekopper, opererer moralen gjerne med to enkle begreper, "godt" og "ondt" (etter tradisjonelt kristent mønster). På den ene siden har vi den moralske, ufravikelig gode helten. På den andre siden figurerer den umoralske, fanatisk onde skurken. Disse to, skapt i henholdsvis Guds og Satans bilde, er vestlige, kristne arketyper som det er vanskelig å få øye på når man er vokst opp i den selvsamme kulturen, og det er først med det siste århundrets dekonstruksjon av kristendommen at disse røper seg som utilstrekkelige modeller for det moderne menneske. Dette er noe den "seriøse litteraturen" vanskelig kan unngå å ta hensyn til, mens fantasylitteraturen (og triviallitteraturen generelt) ikke bare overser dette i all lykksalighet, men er sogar avhengig av å operere med slike arketyper, for det er bare dem eskapistisk inklinerte mennesker kan flykte til.
Men som jeg nevnte tidligere i innlegget, foreligger det et spørsmål om hvorvidt litteraturen skal fremstille mennesket slik det er, eller slik det kunne ha vært. Her har min kamerat (Nagel) vært av den oppfatning at det er det siste som gjelder, siden det er uinteressant å lese om noe man kan observere ved å ta seg en tur på byen. Hans konklusjon blir dermed at det er idealet som må fremstilles, og det kan jeg til en viss grad være enig i, men ikke hvis idealet skal baseres på den kristne metafysikken som manifesterer seg i Disneys og fantasylitteraturens versjon av middelalderen. Jeg synes det er naivt å fremstille idealmennesker med utgangspunkt i tapt metafysikk, når vi ennå ikke har klart å fremstille mennesket slik det er, sett fra et moderne perspektiv. Av denne grunn forfaller disse litterære idealmenneskene til stereotypiske uinteressantheter, og deres appell forskanser seg til slike som ikke søker litteraturen fordi de vil nærme seg virkeligheten, men fordi de vil fjerne seg fra den.
Takk for et interessant innlegg om en problemstilling jeg selv har hatt mang en minneverdig krangel om. Det er imidlertid på sin plass å korrigere språket ditt her, all den tid du presterer å skrive "autensitet". Det heter selvfølgelig "autenTIsitet". Fy! Smekk på følsomme forfatterfingrene!
Så hyggelig med en kommentar på et så gammelt innlegg! Og ja, her har forfatteren åpenbart slurvet noe grassat med språket. Takk for irettesettelsen. Men er du tilfeldigvis kjæresten til Espen L.?
Takk for et interessant innlegg om en problemstilling jeg selv har hatt mang en minneverdig krangel om. Det er imidlertid på sin plass å korrigere språket ditt her, all den tid du presterer å skrive "autensitet". Det heter selvfølgelig "autenTIsitet". Fy! Smekk på følsomme forfatterfingrene!
Takk for et interessant innlegg om en problemstilling jeg selv har hatt mang en minneverdig krangel om. Det er imidlertid på sin plass å korrigere språket ditt her, all den tid du presterer å skrive "autensitet". Det heter selvfølgelig "autenTIsitet". Fy! Smekk på følsomme forfatterfingrene!
Så hyggelig med en kommentar på et så gammelt innlegg! Og ja, her har forfatteren åpenbart slurvet noe grassat med språket. Takk for irettesettelsen. Men er du tilfeldigvis kjæresten til Espen L.?
Forfatteren skulle kanskje redigere sitt pestbefengte innlegg.
Takk for et interessant innlegg om en problemstilling jeg selv har hatt mang en minneverdig krangel om. Det er imidlertid på sin plass å korrigere språket ditt her, all den tid du presterer å skrive "autensitet". Det heter selvfølgelig "autenTIsitet". Fy! Smekk på følsomme forfatterfingrene!
Så hyggelig med en kommentar på et så gammelt innlegg! Og ja, her har forfatteren åpenbart slurvet noe grassat med språket. Takk for irettesettelsen. Men er du tilfeldigvis kjæresten til Espen L.?
Er jeg kjæresten til Espen L.? Nei. Er Espen L. søt? Espen LekkerBisken? Espen Luksus? Nuvel. Min dypeste medfølelse til denne fremragende gutt som dessverre ikke har nådd helt opp i denne omgangen, og altså ikke fått meg som kjæreste. Til Nagel: Hva er problemet? Forfatteren er vel bare simpelthen ond! Du får pusse "The Force" på ham, din helt du er, hehehe...
Forfatteren skulle kanskje redigere sitt pestbefengte innlegg.
Susie: Nåh, jeg er ikke spesielt tilhenger av Star Wars, men jeg kan sikkert pusse noe annet på ham. Min kommentar rettet seg hovedsakelig mot skrivefeilen du påpekte, men jeg skal ikke benekte at jeg har motsatt syn på fantasy også. 🙂
Mhm. Det gir en herlig dyp tilfredsstillelse å rette på andres skrivefeil. Jeg stiller meg forøvrig helt og holdent på Stians side hva gjelder fantasygenren. Er selv belemret med nære forbindelser hvis inderligste leseropplevelser primært utspiller seg i det todimensjonale pappuniverset ironisk nok kjent som "fantasy". Det gjør meg urolig, det må jeg innrømme. Jeg danner urovekkende teorier om disse utmerkede menneskenes indre liv. Jeg forestiller meg at deres lesevaner speiler et puerilt-romantisk følelsesliv og en manglende innsikt i virkelighetens nyanser. Ikke minst fordi fantasy, som Stian påpeker, er blottet for gråsoner. But then again - maybe it's just me... Vil eller minne om følgende, muligens banale, men akk så innsiktsfulle rimremse:
"There's a crack in everything. That's how the light gets in." Mitt grunnleggende spørsmål er: Hvordan klarer dere å leve i et litterært univers uten brist? Et liv uten crack er meningsløst...;-) (Kommer "The Source" og tar meg nå? Knis!)
Er jeg kjæresten til Espen L.? Nei. Er Espen L. søt? Espen LekkerBisken? Espen Luksus? Nuvel. Min dypeste medfølelse til denne fremragende gutt som dessverre ikke har nådd helt opp i denne omgangen, og altså ikke fått meg som kjæreste. Til Nagel: Hva er problemet? Forfatteren er vel bare simpelthen ond! Du får pusse "The Force" på ham, din helt du er, hehehe...
Mitt generelle inntrykk er at mange som har den oppfatning Stian forfekter i innlegget, ikke har lest så mye forskjellig fantasy. Vanligvis dreier det seg bare om Tolkien og Jordan, og da har Stian langt på vei rett, selv om hans oppfatning til dels bygger på den første boken i Sword of Truth av Terry Goodkind.
Selv har jeg lest mye mer ikke-fantasy enn jeg har lest fantasy. Noen vil si at fantasy er et fristed fra den grå gjørmen som preger samtidslitteraturen, andre elsker sverdkamp og drager, mens atter andre finner at genren er godt egnet til å formidle budskap - siden ikke all moralen går tapt i en gråsone der hverken godt eller ondt kan påvises.
Mennesket kan bare ha så mange tanker i hodet på én gang, det virker for meg som folk flest går seg totalt vill i de nyansene du etterlyser. Den grå suppen blir både frokost, lunch og middag. Nei, takke meg til variasjon, både hva angår moralske nyanser og grad av virkelighetsnærhet.
Forfatteren skulle kanskje redigere sitt pestbefengte innlegg.
Er jeg kjæresten til Espen L.? Nei. Er Espen L. søt? Espen LekkerBisken? Espen Luksus? Nuvel. Min dypeste medfølelse til denne fremragende gutt som dessverre ikke har nådd helt opp i denne omgangen, og altså ikke fått meg som kjæreste. Til Nagel: Hva er problemet? Forfatteren er vel bare simpelthen ond! Du får pusse "The Force" på ham, din helt du er, hehehe...
Susie: Nåh, jeg er ikke spesielt tilhenger av Star Wars, men jeg kan sikkert pusse noe annet på ham. Min kommentar rettet seg hovedsakelig mot skrivefeilen du påpekte, men jeg skal ikke benekte at jeg har motsatt syn på fantasy også. 🙂
Susie: Nåh, jeg er ikke spesielt tilhenger av Star Wars, men jeg kan sikkert pusse noe annet på ham. Min kommentar rettet seg hovedsakelig mot skrivefeilen du påpekte, men jeg skal ikke benekte at jeg har motsatt syn på fantasy også. 🙂
Mhm. Det gir en herlig dyp tilfredsstillelse å rette på andres skrivefeil. Jeg stiller meg forøvrig helt og holdent på Stians side hva gjelder fantasygenren. Er selv belemret med nære forbindelser hvis inderligste leseropplevelser primært utspiller seg i det todimensjonale pappuniverset ironisk nok kjent som "fantasy". Det gjør meg urolig, det må jeg innrømme. Jeg danner urovekkende teorier om disse utmerkede menneskenes indre liv. Jeg forestiller meg at deres lesevaner speiler et puerilt-romantisk følelsesliv og en manglende innsikt i virkelighetens nyanser. Ikke minst fordi fantasy, som Stian påpeker, er blottet for gråsoner. But then again - maybe it's just me... Vil eller minne om følgende, muligens banale, men akk så innsiktsfulle rimremse:
"There's a crack in everything. That's how the light gets in." Mitt grunnleggende spørsmål er: Hvordan klarer dere å leve i et litterært univers uten brist? Et liv uten crack er meningsløst...;-) (Kommer "The Source" og tar meg nå? Knis!)
Mhm. Det gir en herlig dyp tilfredsstillelse å rette på andres skrivefeil. Jeg stiller meg forøvrig helt og holdent på Stians side hva gjelder fantasygenren. Er selv belemret med nære forbindelser hvis inderligste leseropplevelser primært utspiller seg i det todimensjonale pappuniverset ironisk nok kjent som "fantasy". Det gjør meg urolig, det må jeg innrømme. Jeg danner urovekkende teorier om disse utmerkede menneskenes indre liv. Jeg forestiller meg at deres lesevaner speiler et puerilt-romantisk følelsesliv og en manglende innsikt i virkelighetens nyanser. Ikke minst fordi fantasy, som Stian påpeker, er blottet for gråsoner. But then again - maybe it's just me... Vil eller minne om følgende, muligens banale, men akk så innsiktsfulle rimremse:
"There's a crack in everything. That's how the light gets in." Mitt grunnleggende spørsmål er: Hvordan klarer dere å leve i et litterært univers uten brist? Et liv uten crack er meningsløst...;-) (Kommer "The Source" og tar meg nå? Knis!)
Vel, Susie, du har en e-postadresse som jeg gjenkjenner som tilhørende en av mine filosofistudiekolleger. Jeg trodde først den tilhørte Espen La-hans-navn-holdes-hemmelig, men jeg kan huske feil. Ikke at dét har noen betydning. 🙂
Jeg er naturlig nok enig med Susie i hennes oppfatning av fantasy som et todimensjonalt pappunivers -- da ut ifra det jeg har lest av fantasy. Det beløper seg til tre norske bøker (Olaf Havnes) og ca. tre engelskspråklige, herunder nylig avdøde David Gemmell, Terry Goodkind og litt Tolkien.
Dog kan det ikke underslås at en del av det teoretiske poenget bak fantasy er å fremstille et enkelt univers hvor godt og ondt står steilt mot hverandre -- i metafysisk forstand. Metafysisk vil si at det virkelig finnes "mørk energi", "lysets side" og slike ting som enkelte grupperinger i den virkelige verden (f.eks. de kristne) har funnet opp for å forklare moral for seg selv på en enkel og håndgripelig måte.
Når Nagel taler om "den grå gjørmen", mener han vel at manglende moral eller mangel på etiske problemstillinger er et gjennomgangstema i såkalt seriøs litteratur. Jeg vil imidlertid si at moral behandlet på et praktisk og prinsipielt plan er noe annet enn moral opphøyd til en metafysisk størrelse. Det første kan være interessant, det andre er barnslig. Og hvis det er det siste man foretrekker, vil jeg slutte meg til Susies antagelse om at disse fantasydiggerne har et "puerilt-romantisk følelsesliv". Av og til kan det nemlig virke slik.
Mitt generelle inntrykk er at mange som har den oppfatning Stian forfekter i innlegget, ikke har lest så mye forskjellig fantasy. Vanligvis dreier det seg bare om Tolkien og Jordan, og da har Stian langt på vei rett, selv om hans oppfatning til dels bygger på den første boken i Sword of Truth av Terry Goodkind.
Selv har jeg lest mye mer ikke-fantasy enn jeg har lest fantasy. Noen vil si at fantasy er et fristed fra den grå gjørmen som preger samtidslitteraturen, andre elsker sverdkamp og drager, mens atter andre finner at genren er godt egnet til å formidle budskap - siden ikke all moralen går tapt i en gråsone der hverken godt eller ondt kan påvises.
Mennesket kan bare ha så mange tanker i hodet på én gang, det virker for meg som folk flest går seg totalt vill i de nyansene du etterlyser. Den grå suppen blir både frokost, lunch og middag. Nei, takke meg til variasjon, både hva angår moralske nyanser og grad av virkelighetsnærhet.
Mitt generelle inntrykk er at mange som har den oppfatning Stian forfekter i innlegget, ikke har lest så mye forskjellig fantasy. Vanligvis dreier det seg bare om Tolkien og Jordan, og da har Stian langt på vei rett, selv om hans oppfatning til dels bygger på den første boken i Sword of Truth av Terry Goodkind.
Selv har jeg lest mye mer ikke-fantasy enn jeg har lest fantasy. Noen vil si at fantasy er et fristed fra den grå gjørmen som preger samtidslitteraturen, andre elsker sverdkamp og drager, mens atter andre finner at genren er godt egnet til å formidle budskap - siden ikke all moralen går tapt i en gråsone der hverken godt eller ondt kan påvises.
Mennesket kan bare ha så mange tanker i hodet på én gang, det virker for meg som folk flest går seg totalt vill i de nyansene du etterlyser. Den grå suppen blir både frokost, lunch og middag. Nei, takke meg til variasjon, både hva angår moralske nyanser og grad av virkelighetsnærhet.
Forfatteren skulle kanskje redigere sitt pestbefengte innlegg.
Er jeg kjæresten til Espen L.? Nei. Er Espen L. søt? Espen LekkerBisken? Espen Luksus? Nuvel. Min dypeste medfølelse til denne fremragende gutt som dessverre ikke har nådd helt opp i denne omgangen, og altså ikke fått meg som kjæreste. Til Nagel: Hva er problemet? Forfatteren er vel bare simpelthen ond! Du får pusse "The Force" på ham, din helt du er, hehehe...
Susie: Nåh, jeg er ikke spesielt tilhenger av Star Wars, men jeg kan sikkert pusse noe annet på ham. Min kommentar rettet seg hovedsakelig mot skrivefeilen du påpekte, men jeg skal ikke benekte at jeg har motsatt syn på fantasy også. 🙂
Mhm. Det gir en herlig dyp tilfredsstillelse å rette på andres skrivefeil. Jeg stiller meg forøvrig helt og holdent på Stians side hva gjelder fantasygenren. Er selv belemret med nære forbindelser hvis inderligste leseropplevelser primært utspiller seg i det todimensjonale pappuniverset ironisk nok kjent som "fantasy". Det gjør meg urolig, det må jeg innrømme. Jeg danner urovekkende teorier om disse utmerkede menneskenes indre liv. Jeg forestiller meg at deres lesevaner speiler et puerilt-romantisk følelsesliv og en manglende innsikt i virkelighetens nyanser. Ikke minst fordi fantasy, som Stian påpeker, er blottet for gråsoner. But then again - maybe it's just me... Vil eller minne om følgende, muligens banale, men akk så innsiktsfulle rimremse:
"There's a crack in everything. That's how the light gets in." Mitt grunnleggende spørsmål er: Hvordan klarer dere å leve i et litterært univers uten brist? Et liv uten crack er meningsløst...;-) (Kommer "The Source" og tar meg nå? Knis!)
Vel, Susie, du har en e-postadresse som jeg gjenkjenner som tilhørende en av mine filosofistudiekolleger. Jeg trodde først den tilhørte Espen La-hans-navn-holdes-hemmelig, men jeg kan huske feil. Ikke at dét har noen betydning. 🙂
Jeg er naturlig nok enig med Susie i hennes oppfatning av fantasy som et todimensjonalt pappunivers -- da ut ifra det jeg har lest av fantasy. Det beløper seg til tre norske bøker (Olaf Havnes) og ca. tre engelskspråklige, herunder nylig avdøde David Gemmell, Terry Goodkind og litt Tolkien.
Dog kan det ikke underslås at en del av det teoretiske poenget bak fantasy er å fremstille et enkelt univers hvor godt og ondt står steilt mot hverandre -- i metafysisk forstand. Metafysisk vil si at det virkelig finnes "mørk energi", "lysets side" og slike ting som enkelte grupperinger i den virkelige verden (f.eks. de kristne) har funnet opp for å forklare moral for seg selv på en enkel og håndgripelig måte.
Når Nagel taler om "den grå gjørmen", mener han vel at manglende moral eller mangel på etiske problemstillinger er et gjennomgangstema i såkalt seriøs litteratur. Jeg vil imidlertid si at moral behandlet på et praktisk og prinsipielt plan er noe annet enn moral opphøyd til en metafysisk størrelse. Det første kan være interessant, det andre er barnslig. Og hvis det er det siste man foretrekker, vil jeg slutte meg til Susies antagelse om at disse fantasydiggerne har et "puerilt-romantisk følelsesliv". Av og til kan det nemlig virke slik.
Mitt generelle inntrykk er at mange som har den oppfatning Stian forfekter i innlegget, ikke har lest så mye forskjellig fantasy. Vanligvis dreier det seg bare om Tolkien og Jordan, og da har Stian langt på vei rett, selv om hans oppfatning til dels bygger på den første boken i Sword of Truth av Terry Goodkind.
Selv har jeg lest mye mer ikke-fantasy enn jeg har lest fantasy. Noen vil si at fantasy er et fristed fra den grå gjørmen som preger samtidslitteraturen, andre elsker sverdkamp og drager, mens atter andre finner at genren er godt egnet til å formidle budskap - siden ikke all moralen går tapt i en gråsone der hverken godt eller ondt kan påvises.
Mennesket kan bare ha så mange tanker i hodet på én gang, det virker for meg som folk flest går seg totalt vill i de nyansene du etterlyser. Den grå suppen blir både frokost, lunch og middag. Nei, takke meg til variasjon, både hva angår moralske nyanser og grad av virkelighetsnærhet.
Argh! Min hemmelige identitet! Vel, antok jo at det var et spørsmål om kort tid, gitt IFIs fremragende informasjonsrutiner, mailinglister etc. Tror det er greit å fastslå at vi står på felles grunn mht. fantasy. Kunne sankket lenge og kaldt om dette fenomenet, men nøyer meg med en flåsete konklusjon: fantasy er en maskulin variant av Sagaen om Isfolket. Sånn!
Vel, Susie, du har en e-postadresse som jeg gjenkjenner som tilhørende en av mine filosofistudiekolleger. Jeg trodde først den tilhørte Espen La-hans-navn-holdes-hemmelig, men jeg kan huske feil. Ikke at dét har noen betydning. 🙂
Jeg er naturlig nok enig med Susie i hennes oppfatning av fantasy som et todimensjonalt pappunivers -- da ut ifra det jeg har lest av fantasy. Det beløper seg til tre norske bøker (Olaf Havnes) og ca. tre engelskspråklige, herunder nylig avdøde David Gemmell, Terry Goodkind og litt Tolkien.
Dog kan det ikke underslås at en del av det teoretiske poenget bak fantasy er å fremstille et enkelt univers hvor godt og ondt står steilt mot hverandre -- i metafysisk forstand. Metafysisk vil si at det virkelig finnes "mørk energi", "lysets side" og slike ting som enkelte grupperinger i den virkelige verden (f.eks. de kristne) har funnet opp for å forklare moral for seg selv på en enkel og håndgripelig måte.
Når Nagel taler om "den grå gjørmen", mener han vel at manglende moral eller mangel på etiske problemstillinger er et gjennomgangstema i såkalt seriøs litteratur. Jeg vil imidlertid si at moral behandlet på et praktisk og prinsipielt plan er noe annet enn moral opphøyd til en metafysisk størrelse. Det første kan være interessant, det andre er barnslig. Og hvis det er det siste man foretrekker, vil jeg slutte meg til Susies antagelse om at disse fantasydiggerne har et "puerilt-romantisk følelsesliv". Av og til kan det nemlig virke slik.
Argh! Min hemmelige identitet! Vel, antok jo at det var et spørsmål om kort tid, gitt IFIs fremragende informasjonsrutiner, mailinglister etc. Tror det er greit å fastslå at vi står på felles grunn mht. fantasy. Kunne sankket lenge og kaldt om dette fenomenet, men nøyer meg med en flåsete konklusjon: fantasy er en maskulin variant av Sagaen om Isfolket. Sånn!
Argh! Min hemmelige identitet! Vel, antok jo at det var et spørsmål om kort tid, gitt IFIs fremragende informasjonsrutiner, mailinglister etc. Tror det er greit å fastslå at vi står på felles grunn mht. fantasy. Kunne sankket lenge og kaldt om dette fenomenet, men nøyer meg med en flåsete konklusjon: fantasy er en maskulin variant av Sagaen om Isfolket. Sånn!
Hoho. Ingen grunn til å trekke deg ut av debatten bare fordi din "hemmelige" identitet ble "avslørt". Jeg vet fortsatt ikke hvem du er.
Men uansett hyggelig at du tok deg tid til å backe meg opp på et gammelt innlegg jeg selv var godt fornøyd med da jeg hadde skrevet det, men som enkelte andre ikke nedlot seg til å kommentere, da de fant det "langt og upoengtert". 😀
Argh! Min hemmelige identitet! Vel, antok jo at det var et spørsmål om kort tid, gitt IFIs fremragende informasjonsrutiner, mailinglister etc. Tror det er greit å fastslå at vi står på felles grunn mht. fantasy. Kunne sankket lenge og kaldt om dette fenomenet, men nøyer meg med en flåsete konklusjon: fantasy er en maskulin variant av Sagaen om Isfolket. Sånn!
Hoho. Ingen grunn til å trekke deg ut av debatten bare fordi din "hemmelige" identitet ble "avslørt". Jeg vet fortsatt ikke hvem du er.
Men uansett hyggelig at du tok deg tid til å backe meg opp på et gammelt innlegg jeg selv var godt fornøyd med da jeg hadde skrevet det, men som enkelte andre ikke nedlot seg til å kommentere, da de fant det "langt og upoengtert". 😀
Hoho. Ingen grunn til å trekke deg ut av debatten bare fordi din "hemmelige" identitet ble "avslørt". Jeg vet fortsatt ikke hvem du er.
Men uansett hyggelig at du tok deg tid til å backe meg opp på et gammelt innlegg jeg selv var godt fornøyd med da jeg hadde skrevet det, men som enkelte andre ikke nedlot seg til å kommentere, da de fant det "langt og upoengtert". 😀
Faen, ikke før har jeg rettet deg på "autentisitet", så krøller minst ett ord seg i hvert innlegg. Mener selvsagt ikke hverken "sankket" eller "idivid". Fastslår resignert at det sannsynligvis dreier seg om en uhellig kombinasjon av akutt periodisk CP, hybris og kontrafinalitet. Grrr.
Neida. Jeg er godt fornøyd med min daglige Clark Kent-identitet også, så det går greit. Hvis det er fantasyvennene dine som har unnlatt å kommentere innlegget, bør du vel gå ut fra at "langt og upoengtert" kan oversettes relativt uproblematisk til "jævla komplisert og....øøøh, fuckings UTYDELIG!" Hehe. Det er imidlertid interessant at Nagel oppfatter hverdagsvirkeligheten (hvis vi skal gå ut fra at det er den som primært behandles i samtidslitteraturen) som en "grå gjørme", mens fantasy fremheves som egnet til å "formidle budskap". Hvilke "budskap" er det som er spennende? Selvsagt opp til leserne å avgjøre. Og her er vi ved noe av hovedpoenget, nemlig at fantasyfansen ved sin lidenskapelige lengsel etter drager, konger og forutsigbare plot, forteller noe om sin egen tilstand. Det er tanken på dette indre livet som gjør meg en smule nervøs. Tenker de i sort/hvitt? Får de tårer i øynene av Braveheart (ikke fantasy, men mye godt samme formel)? Skjønner de ironi? Tror de at barna kommer med storken? Okei, jeg setter det på spissen, men bottom line er: hvorfor denne lengselen etter formularlitteratur? Og hvordan opprettholdes interessen når menneskene i denne genren er uvesentlige som mennesker, men utelukkende fungerer som moralske markører? Jeg frykter at denne mentaliteten er det som kan gjøre at folk ikke ser nyansene i andre mennesker, og følgelig ikke oppfatter den uhyre dybde og kompleksitet som gjør ethvert idivid til en alternativ virkelighet som går langt utover fantasyens verdidikotomier og heltedåder. Jeg mener at vi kan se mye av den samme tenkningen/oppbygningen i det Hollywoodske filmspråket (noe du var inne på i henvisningen til Disney). Og vi vet alle at når vi har sett filmer som er spunnet rundt helt-mission-bravery-lesten, så har vi ikke sett noe nytt, bare fått bekreftet en gammel lengsel etter et ordnet univers. Det er grenser for hvor lenge det er morsomt. Ikke?
Noen finner ikke mavesårheltene i samtidslitteraturen veldig spennende heller. Gjennomsnittsmennesket er ikke så veldig interessant, og tilbedelsen av det forbinder jeg mer med den blodstenkte sosialisme enn med noe annet.
Heltene i litteraturen finnes også utenfor fantasy. Spørsmålet er om nettopp det faktum at disse bøkene inneholder karakterer man ikke kjenner igjen fra sitt dagligliv, gjør at de ikke anerkjennes som god litteratur? De færreste av oss er velsignet med venner som har helt spektakulære evner, men idet man slår ned på slike karakterer med den begrunnelse at de ikke gjenspeiler en eller annen man har møtt i det virkelige liv, innsnevres horisonten for det menneskelig mulige til historien om nabokona.
Fantasy, og annen litteratur med både klare moralske linjer og spesielt talentfulle hovedpersoner, har kanskje et annet formål enn den litteraturen dere begge synes å foretrekke. Der den ene i stor grad søker å forandre verden, søker den annen bare å beskrive den. Muligvis anser dere litteraturen kun egnet til det siste?
Faen, ikke før har jeg rettet deg på "autentisitet", så krøller minst ett ord seg i hvert innlegg. Mener selvsagt ikke hverken "sankket" eller "idivid". Fastslår resignert at det sannsynligvis dreier seg om en uhellig kombinasjon av akutt periodisk CP, hybris og kontrafinalitet. Grrr.
Neida. Jeg er godt fornøyd med min daglige Clark Kent-identitet også, så det går greit. Hvis det er fantasyvennene dine som har unnlatt å kommentere innlegget, bør du vel gå ut fra at "langt og upoengtert" kan oversettes relativt uproblematisk til "jævla komplisert og....øøøh, fuckings UTYDELIG!" Hehe. Det er imidlertid interessant at Nagel oppfatter hverdagsvirkeligheten (hvis vi skal gå ut fra at det er den som primært behandles i samtidslitteraturen) som en "grå gjørme", mens fantasy fremheves som egnet til å "formidle budskap". Hvilke "budskap" er det som er spennende? Selvsagt opp til leserne å avgjøre. Og her er vi ved noe av hovedpoenget, nemlig at fantasyfansen ved sin lidenskapelige lengsel etter drager, konger og forutsigbare plot, forteller noe om sin egen tilstand. Det er tanken på dette indre livet som gjør meg en smule nervøs. Tenker de i sort/hvitt? Får de tårer i øynene av Braveheart (ikke fantasy, men mye godt samme formel)? Skjønner de ironi? Tror de at barna kommer med storken? Okei, jeg setter det på spissen, men bottom line er: hvorfor denne lengselen etter formularlitteratur? Og hvordan opprettholdes interessen når menneskene i denne genren er uvesentlige som mennesker, men utelukkende fungerer som moralske markører? Jeg frykter at denne mentaliteten er det som kan gjøre at folk ikke ser nyansene i andre mennesker, og følgelig ikke oppfatter den uhyre dybde og kompleksitet som gjør ethvert idivid til en alternativ virkelighet som går langt utover fantasyens verdidikotomier og heltedåder. Jeg mener at vi kan se mye av den samme tenkningen/oppbygningen i det Hollywoodske filmspråket (noe du var inne på i henvisningen til Disney). Og vi vet alle at når vi har sett filmer som er spunnet rundt helt-mission-bravery-lesten, så har vi ikke sett noe nytt, bare fått bekreftet en gammel lengsel etter et ordnet univers. Det er grenser for hvor lenge det er morsomt. Ikke?
Neida. Jeg er godt fornøyd med min daglige Clark Kent-identitet også, så det går greit. Hvis det er fantasyvennene dine som har unnlatt å kommentere innlegget, bør du vel gå ut fra at "langt og upoengtert" kan oversettes relativt uproblematisk til "jævla komplisert og....øøøh, fuckings UTYDELIG!" Hehe. Det er imidlertid interessant at Nagel oppfatter hverdagsvirkeligheten (hvis vi skal gå ut fra at det er den som primært behandles i samtidslitteraturen) som en "grå gjørme", mens fantasy fremheves som egnet til å "formidle budskap". Hvilke "budskap" er det som er spennende? Selvsagt opp til leserne å avgjøre. Og her er vi ved noe av hovedpoenget, nemlig at fantasyfansen ved sin lidenskapelige lengsel etter drager, konger og forutsigbare plot, forteller noe om sin egen tilstand. Det er tanken på dette indre livet som gjør meg en smule nervøs. Tenker de i sort/hvitt? Får de tårer i øynene av Braveheart (ikke fantasy, men mye godt samme formel)? Skjønner de ironi? Tror de at barna kommer med storken? Okei, jeg setter det på spissen, men bottom line er: hvorfor denne lengselen etter formularlitteratur? Og hvordan opprettholdes interessen når menneskene i denne genren er uvesentlige som mennesker, men utelukkende fungerer som moralske markører? Jeg frykter at denne mentaliteten er det som kan gjøre at folk ikke ser nyansene i andre mennesker, og følgelig ikke oppfatter den uhyre dybde og kompleksitet som gjør ethvert idivid til en alternativ virkelighet som går langt utover fantasyens verdidikotomier og heltedåder. Jeg mener at vi kan se mye av den samme tenkningen/oppbygningen i det Hollywoodske filmspråket (noe du var inne på i henvisningen til Disney). Og vi vet alle at når vi har sett filmer som er spunnet rundt helt-mission-bravery-lesten, så har vi ikke sett noe nytt, bare fått bekreftet en gammel lengsel etter et ordnet univers. Det er grenser for hvor lenge det er morsomt. Ikke?
Faen, ikke før har jeg rettet deg på "autentisitet", så krøller minst ett ord seg i hvert innlegg. Mener selvsagt ikke hverken "sankket" eller "idivid". Fastslår resignert at det sannsynligvis dreier seg om en uhellig kombinasjon av akutt periodisk CP, hybris og kontrafinalitet. Grrr.
Noen finner ikke mavesårheltene i samtidslitteraturen veldig spennende heller. Gjennomsnittsmennesket er ikke så veldig interessant, og tilbedelsen av det forbinder jeg mer med den blodstenkte sosialisme enn med noe annet.
Heltene i litteraturen finnes også utenfor fantasy. Spørsmålet er om nettopp det faktum at disse bøkene inneholder karakterer man ikke kjenner igjen fra sitt dagligliv, gjør at de ikke anerkjennes som god litteratur? De færreste av oss er velsignet med venner som har helt spektakulære evner, men idet man slår ned på slike karakterer med den begrunnelse at de ikke gjenspeiler en eller annen man har møtt i det virkelige liv, innsnevres horisonten for det menneskelig mulige til historien om nabokona.
Fantasy, og annen litteratur med både klare moralske linjer og spesielt talentfulle hovedpersoner, har kanskje et annet formål enn den litteraturen dere begge synes å foretrekke. Der den ene i stor grad søker å forandre verden, søker den annen bare å beskrive den. Muligvis anser dere litteraturen kun egnet til det siste?
Noen finner ikke mavesårheltene i samtidslitteraturen veldig spennende heller. Gjennomsnittsmennesket er ikke så veldig interessant, og tilbedelsen av det forbinder jeg mer med den blodstenkte sosialisme enn med noe annet.
Heltene i litteraturen finnes også utenfor fantasy. Spørsmålet er om nettopp det faktum at disse bøkene inneholder karakterer man ikke kjenner igjen fra sitt dagligliv, gjør at de ikke anerkjennes som god litteratur? De færreste av oss er velsignet med venner som har helt spektakulære evner, men idet man slår ned på slike karakterer med den begrunnelse at de ikke gjenspeiler en eller annen man har møtt i det virkelige liv, innsnevres horisonten for det menneskelig mulige til historien om nabokona.
Fantasy, og annen litteratur med både klare moralske linjer og spesielt talentfulle hovedpersoner, har kanskje et annet formål enn den litteraturen dere begge synes å foretrekke. Der den ene i stor grad søker å forandre verden, søker den annen bare å beskrive den. Muligvis anser dere litteraturen kun egnet til det siste?
Neida. Jeg er godt fornøyd med min daglige Clark Kent-identitet også, så det går greit. Hvis det er fantasyvennene dine som har unnlatt å kommentere innlegget, bør du vel gå ut fra at "langt og upoengtert" kan oversettes relativt uproblematisk til "jævla komplisert og....øøøh, fuckings UTYDELIG!" Hehe. Det er imidlertid interessant at Nagel oppfatter hverdagsvirkeligheten (hvis vi skal gå ut fra at det er den som primært behandles i samtidslitteraturen) som en "grå gjørme", mens fantasy fremheves som egnet til å "formidle budskap". Hvilke "budskap" er det som er spennende? Selvsagt opp til leserne å avgjøre. Og her er vi ved noe av hovedpoenget, nemlig at fantasyfansen ved sin lidenskapelige lengsel etter drager, konger og forutsigbare plot, forteller noe om sin egen tilstand. Det er tanken på dette indre livet som gjør meg en smule nervøs. Tenker de i sort/hvitt? Får de tårer i øynene av Braveheart (ikke fantasy, men mye godt samme formel)? Skjønner de ironi? Tror de at barna kommer med storken? Okei, jeg setter det på spissen, men bottom line er: hvorfor denne lengselen etter formularlitteratur? Og hvordan opprettholdes interessen når menneskene i denne genren er uvesentlige som mennesker, men utelukkende fungerer som moralske markører? Jeg frykter at denne mentaliteten er det som kan gjøre at folk ikke ser nyansene i andre mennesker, og følgelig ikke oppfatter den uhyre dybde og kompleksitet som gjør ethvert idivid til en alternativ virkelighet som går langt utover fantasyens verdidikotomier og heltedåder. Jeg mener at vi kan se mye av den samme tenkningen/oppbygningen i det Hollywoodske filmspråket (noe du var inne på i henvisningen til Disney). Og vi vet alle at når vi har sett filmer som er spunnet rundt helt-mission-bravery-lesten, så har vi ikke sett noe nytt, bare fått bekreftet en gammel lengsel etter et ordnet univers. Det er grenser for hvor lenge det er morsomt. Ikke?
Faen, ikke før har jeg rettet deg på "autentisitet", så krøller minst ett ord seg i hvert innlegg. Mener selvsagt ikke hverken "sankket" eller "idivid". Fastslår resignert at det sannsynligvis dreier seg om en uhellig kombinasjon av akutt periodisk CP, hybris og kontrafinalitet. Grrr.
Susie: Herregud, jeg er sveiseblind. Nå vet jeg selvfølgelig hvem du er. Jeg kunne dessverre ikke overvære din edle prøveforelesning i desember, for jeg var i Tyskland på det tidspunktet. Men jeg ble temmelig arg da jeg fikk vite at de hadde schedulert deg helt oppunder jul, da jeg trodde semesteret var over og det var trygt å reise utenlands. Men gratulerer med en ypperlig A! Jeg har faktisk lest litt av oppgaven din, da jeg tenkte å komme i gang med min egen oppgaveskrivning. Det ble dog lagt på is.
Noen finner ikke mavesårheltene i samtidslitteraturen veldig spennende heller. Gjennomsnittsmennesket er ikke så veldig interessant, og tilbedelsen av det forbinder jeg mer med den blodstenkte sosialisme enn med noe annet.
Heltene i litteraturen finnes også utenfor fantasy. Spørsmålet er om nettopp det faktum at disse bøkene inneholder karakterer man ikke kjenner igjen fra sitt dagligliv, gjør at de ikke anerkjennes som god litteratur? De færreste av oss er velsignet med venner som har helt spektakulære evner, men idet man slår ned på slike karakterer med den begrunnelse at de ikke gjenspeiler en eller annen man har møtt i det virkelige liv, innsnevres horisonten for det menneskelig mulige til historien om nabokona.
Fantasy, og annen litteratur med både klare moralske linjer og spesielt talentfulle hovedpersoner, har kanskje et annet formål enn den litteraturen dere begge synes å foretrekke. Der den ene i stor grad søker å forandre verden, søker den annen bare å beskrive den. Muligvis anser dere litteraturen kun egnet til det siste?
Susie: Herregud, jeg er sveiseblind. Nå vet jeg selvfølgelig hvem du er. Jeg kunne dessverre ikke overvære din edle prøveforelesning i desember, for jeg var i Tyskland på det tidspunktet. Men jeg ble temmelig arg da jeg fikk vite at de hadde schedulert deg helt oppunder jul, da jeg trodde semesteret var over og det var trygt å reise utenlands. Men gratulerer med en ypperlig A! Jeg har faktisk lest litt av oppgaven din, da jeg tenkte å komme i gang med min egen oppgaveskrivning. Det ble dog lagt på is.
Edle Hr. Landgaard! Relativt sveiseblind selv - dog av voluntær intoksikasjon pr. nu. Ditt fravær i desember er tilgitt og forstått. Kan imidlertid opplyse deg om at fraværet av prøveforelesning i mastergradsopplegget representerer et klart tap. Jeg mente - både før og etter min egen forelesning - at prøveforelesning er et ypperlig medium for formidling, en viktig del av eksamen og generelt en forbannet god idé. Og jeg tenker at formidling er helt essensielt i vårt gebet. Prøveforelesning er kort sagt jævlig morsomt og inspirerende både å holde og å overvære. Prøver for øyeblikket å manipulere/analysere/vri/ekstrahere ut stoff til en artikkel fra hovedoppgaven. Men som xternsensor Paula De Cuzzani sa: "Do må ikke være så forelsket i Nietzsche!" Jeg sliter fortsatt med akkurat det. Tough love... Forøvrig: Gratulerer med boka (nå tar det helt av i Utropia...ressentimentet kjenner ingen grenser, hehe!) og lykke til med oppgaven! Gleder meg forøvrig til de siste hovefagsstudentene avslutter. Det blir en helvetes fest! 😀
Hmz. Sjokk. Enda en filosofistudent.
Susie: Herregud, jeg er sveiseblind. Nå vet jeg selvfølgelig hvem du er. Jeg kunne dessverre ikke overvære din edle prøveforelesning i desember, for jeg var i Tyskland på det tidspunktet. Men jeg ble temmelig arg da jeg fikk vite at de hadde schedulert deg helt oppunder jul, da jeg trodde semesteret var over og det var trygt å reise utenlands. Men gratulerer med en ypperlig A! Jeg har faktisk lest litt av oppgaven din, da jeg tenkte å komme i gang med min egen oppgaveskrivning. Det ble dog lagt på is.
Edle Hr. Landgaard! Relativt sveiseblind selv - dog av voluntær intoksikasjon pr. nu. Ditt fravær i desember er tilgitt og forstått. Kan imidlertid opplyse deg om at fraværet av prøveforelesning i mastergradsopplegget representerer et klart tap. Jeg mente - både før og etter min egen forelesning - at prøveforelesning er et ypperlig medium for formidling, en viktig del av eksamen og generelt en forbannet god idé. Og jeg tenker at formidling er helt essensielt i vårt gebet. Prøveforelesning er kort sagt jævlig morsomt og inspirerende både å holde og å overvære. Prøver for øyeblikket å manipulere/analysere/vri/ekstrahere ut stoff til en artikkel fra hovedoppgaven. Men som xternsensor Paula De Cuzzani sa: "Do må ikke være så forelsket i Nietzsche!" Jeg sliter fortsatt med akkurat det. Tough love... Forøvrig: Gratulerer med boka (nå tar det helt av i Utropia...ressentimentet kjenner ingen grenser, hehe!) og lykke til med oppgaven! Gleder meg forøvrig til de siste hovefagsstudentene avslutter. Det blir en helvetes fest! 😀
Edle Hr. Landgaard! Relativt sveiseblind selv - dog av voluntær intoksikasjon pr. nu. Ditt fravær i desember er tilgitt og forstått. Kan imidlertid opplyse deg om at fraværet av prøveforelesning i mastergradsopplegget representerer et klart tap. Jeg mente - både før og etter min egen forelesning - at prøveforelesning er et ypperlig medium for formidling, en viktig del av eksamen og generelt en forbannet god idé. Og jeg tenker at formidling er helt essensielt i vårt gebet. Prøveforelesning er kort sagt jævlig morsomt og inspirerende både å holde og å overvære. Prøver for øyeblikket å manipulere/analysere/vri/ekstrahere ut stoff til en artikkel fra hovedoppgaven. Men som xternsensor Paula De Cuzzani sa: "Do må ikke være så forelsket i Nietzsche!" Jeg sliter fortsatt med akkurat det. Tough love... Forøvrig: Gratulerer med boka (nå tar det helt av i Utropia...ressentimentet kjenner ingen grenser, hehe!) og lykke til med oppgaven! Gleder meg forøvrig til de siste hovefagsstudentene avslutter. Det blir en helvetes fest! 😀
Før jeg vender tilbake til fantasydiskusjonen, vil jeg bare takke Susie for gratulasjonen og ønske lykke til med fremtidige kjærlighetsprosjekter på Nietzsche. Paola husker jeg godt fra min tid i Bergen. En god foreleser. Megen italiensk fyrighet i den kvinnen! Og ja, prøveforelesningen burde de ha beholdt som del av mastereksamen, men jeg skjønner hvorfor den er fjernet. Ingen av oss får jobb likevel -- hvorfor skal vi lære oss å holde forelesning?
Når det gjelder Nagels beskrivelse av mavesårshelter i samtidslitteraturen, forskanser nok dette fenomenet seg til visse bøker, men slik jeg ser det, er dette ofte en del av den samme formularlitteraturen, herunder krim, western og spenningslitteratur generelt. Dog har det ikke alltid vært slik. Morgan Kane var jo den første westernhelten som var en anti-helt. Anti-helten er forholdsvis populær for tiden, og det tror jeg skyldes noe så enkelt som en generell følelse av ytre velstand og trygghet. I mangel av definerte trusselbilder trenger man ikke superhelter. Men kanskje skyldes superheltenes renessanse i USA de siste årene (diverse filmer om Spiderman, Superman, Batman, osv.) at man der nettopp har fått seg et nytt trusselbilde. (Naturligvis er det ingen som tør la disse heltene kjempe mot de skurkene man virkelig frykter, for det ville medføre et ramaskrik i den politiske korrekthetens ånd.)
Nagel er inne på at heltene i litteraturen finnes utenfor fantasy, men han dropper elegant å behandle konsekvensene av det poenget: nemlig at ikke all ikke-fantasy er mavesårslitteratur! Han har jo lest Kjærstad, så han kjenner godt til at disse helteskikkelsene finnes. Men jeg tror nok ikke at det er selve helten som er det springende punkt her, men snarere hele den metafysikken som ligger rundt helten, og som Susie er inne på: lengselen etter et ordnet univers. Fantasylitteraturen blir derfor en flukt, mens seriøs litteratur forsøker å vise oss virkeligheten. Og i motsetning til hva Nagel ser ut til å mene, mener jeg at vi trenger å få virkeligheten dyttet opp i trynet, for det er altfor mange av oss som romantiserer den bort og flykter fra den i hverdagen. La oss ikke oven i kjøpet flykte hver gang vi setter oss ned med en bok.
Et sentralt poeng i min roman, som Nagel har innrømmet er en heltehistorie "på et forskrudd vis", er jo nettopp at den såkalte helten er så innstilt på at han skal ordne en uordnet virkelighet ved hjelp av makt. Dette prosjektet går i dass. I fantasy går det naturligvis aldri i dass. Der er det nærmest som om helten setter seg på et tog som følger en bestemt jernbanelinje, og det eneste han trenger å gjøre, er å skuffe på ekstra kull når det går oppoverbakke. I den ordentlige litteraturen bør det ikke finnes noen jernbanelinjer, men en uberørt prærie med uendelige muligheter.
Hmz. Sjokk. Enda en filosofistudent.
Edle Hr. Landgaard! Relativt sveiseblind selv - dog av voluntær intoksikasjon pr. nu. Ditt fravær i desember er tilgitt og forstått. Kan imidlertid opplyse deg om at fraværet av prøveforelesning i mastergradsopplegget representerer et klart tap. Jeg mente - både før og etter min egen forelesning - at prøveforelesning er et ypperlig medium for formidling, en viktig del av eksamen og generelt en forbannet god idé. Og jeg tenker at formidling er helt essensielt i vårt gebet. Prøveforelesning er kort sagt jævlig morsomt og inspirerende både å holde og å overvære. Prøver for øyeblikket å manipulere/analysere/vri/ekstrahere ut stoff til en artikkel fra hovedoppgaven. Men som xternsensor Paula De Cuzzani sa: "Do må ikke være så forelsket i Nietzsche!" Jeg sliter fortsatt med akkurat det. Tough love... Forøvrig: Gratulerer med boka (nå tar det helt av i Utropia...ressentimentet kjenner ingen grenser, hehe!) og lykke til med oppgaven! Gleder meg forøvrig til de siste hovefagsstudentene avslutter. Det blir en helvetes fest! 😀
Før jeg vender tilbake til fantasydiskusjonen, vil jeg bare takke Susie for gratulasjonen og ønske lykke til med fremtidige kjærlighetsprosjekter på Nietzsche. Paola husker jeg godt fra min tid i Bergen. En god foreleser. Megen italiensk fyrighet i den kvinnen! Og ja, prøveforelesningen burde de ha beholdt som del av mastereksamen, men jeg skjønner hvorfor den er fjernet. Ingen av oss får jobb likevel -- hvorfor skal vi lære oss å holde forelesning?
Når det gjelder Nagels beskrivelse av mavesårshelter i samtidslitteraturen, forskanser nok dette fenomenet seg til visse bøker, men slik jeg ser det, er dette ofte en del av den samme formularlitteraturen, herunder krim, western og spenningslitteratur generelt. Dog har det ikke alltid vært slik. Morgan Kane var jo den første westernhelten som var en anti-helt. Anti-helten er forholdsvis populær for tiden, og det tror jeg skyldes noe så enkelt som en generell følelse av ytre velstand og trygghet. I mangel av definerte trusselbilder trenger man ikke superhelter. Men kanskje skyldes superheltenes renessanse i USA de siste årene (diverse filmer om Spiderman, Superman, Batman, osv.) at man der nettopp har fått seg et nytt trusselbilde. (Naturligvis er det ingen som tør la disse heltene kjempe mot de skurkene man virkelig frykter, for det ville medføre et ramaskrik i den politiske korrekthetens ånd.)
Nagel er inne på at heltene i litteraturen finnes utenfor fantasy, men han dropper elegant å behandle konsekvensene av det poenget: nemlig at ikke all ikke-fantasy er mavesårslitteratur! Han har jo lest Kjærstad, så han kjenner godt til at disse helteskikkelsene finnes. Men jeg tror nok ikke at det er selve helten som er det springende punkt her, men snarere hele den metafysikken som ligger rundt helten, og som Susie er inne på: lengselen etter et ordnet univers. Fantasylitteraturen blir derfor en flukt, mens seriøs litteratur forsøker å vise oss virkeligheten. Og i motsetning til hva Nagel ser ut til å mene, mener jeg at vi trenger å få virkeligheten dyttet opp i trynet, for det er altfor mange av oss som romantiserer den bort og flykter fra den i hverdagen. La oss ikke oven i kjøpet flykte hver gang vi setter oss ned med en bok.
Et sentralt poeng i min roman, som Nagel har innrømmet er en heltehistorie "på et forskrudd vis", er jo nettopp at den såkalte helten er så innstilt på at han skal ordne en uordnet virkelighet ved hjelp av makt. Dette prosjektet går i dass. I fantasy går det naturligvis aldri i dass. Der er det nærmest som om helten setter seg på et tog som følger en bestemt jernbanelinje, og det eneste han trenger å gjøre, er å skuffe på ekstra kull når det går oppoverbakke. I den ordentlige litteraturen bør det ikke finnes noen jernbanelinjer, men en uberørt prærie med uendelige muligheter.
Hmz. Sjokk. Enda en filosofistudent.
Hmz. Sjokk. Enda en filosofistudent.
Før jeg vender tilbake til fantasydiskusjonen, vil jeg bare takke Susie for gratulasjonen og ønske lykke til med fremtidige kjærlighetsprosjekter på Nietzsche. Paola husker jeg godt fra min tid i Bergen. En god foreleser. Megen italiensk fyrighet i den kvinnen! Og ja, prøveforelesningen burde de ha beholdt som del av mastereksamen, men jeg skjønner hvorfor den er fjernet. Ingen av oss får jobb likevel -- hvorfor skal vi lære oss å holde forelesning?
Når det gjelder Nagels beskrivelse av mavesårshelter i samtidslitteraturen, forskanser nok dette fenomenet seg til visse bøker, men slik jeg ser det, er dette ofte en del av den samme formularlitteraturen, herunder krim, western og spenningslitteratur generelt. Dog har det ikke alltid vært slik. Morgan Kane var jo den første westernhelten som var en anti-helt. Anti-helten er forholdsvis populær for tiden, og det tror jeg skyldes noe så enkelt som en generell følelse av ytre velstand og trygghet. I mangel av definerte trusselbilder trenger man ikke superhelter. Men kanskje skyldes superheltenes renessanse i USA de siste årene (diverse filmer om Spiderman, Superman, Batman, osv.) at man der nettopp har fått seg et nytt trusselbilde. (Naturligvis er det ingen som tør la disse heltene kjempe mot de skurkene man virkelig frykter, for det ville medføre et ramaskrik i den politiske korrekthetens ånd.)
Nagel er inne på at heltene i litteraturen finnes utenfor fantasy, men han dropper elegant å behandle konsekvensene av det poenget: nemlig at ikke all ikke-fantasy er mavesårslitteratur! Han har jo lest Kjærstad, så han kjenner godt til at disse helteskikkelsene finnes. Men jeg tror nok ikke at det er selve helten som er det springende punkt her, men snarere hele den metafysikken som ligger rundt helten, og som Susie er inne på: lengselen etter et ordnet univers. Fantasylitteraturen blir derfor en flukt, mens seriøs litteratur forsøker å vise oss virkeligheten. Og i motsetning til hva Nagel ser ut til å mene, mener jeg at vi trenger å få virkeligheten dyttet opp i trynet, for det er altfor mange av oss som romantiserer den bort og flykter fra den i hverdagen. La oss ikke oven i kjøpet flykte hver gang vi setter oss ned med en bok.
Et sentralt poeng i min roman, som Nagel har innrømmet er en heltehistorie "på et forskrudd vis", er jo nettopp at den såkalte helten er så innstilt på at han skal ordne en uordnet virkelighet ved hjelp av makt. Dette prosjektet går i dass. I fantasy går det naturligvis aldri i dass. Der er det nærmest som om helten setter seg på et tog som følger en bestemt jernbanelinje, og det eneste han trenger å gjøre, er å skuffe på ekstra kull når det går oppoverbakke. I den ordentlige litteraturen bør det ikke finnes noen jernbanelinjer, men en uberørt prærie med uendelige muligheter.
Herregud! Tenk at du får meg til å tenke på en gammel Bonnie Tyler-sang. Er det mulig, kan jeg overhode synke lavere? Eller finnes det en bunn under bunnen,reservert for sånne som meg, jeg vet ikke, time will tell ...
Heine
Hei igjen Stian!
Får alltid en liten rykning i venstre del av overleppa når noen påtar seg retten til å definere den gode, sunne, ekte litteraturen fra den ekle depriverte giften unge sinn forderves i hver eneste dag:-) og vips: Her ser jeg at min gode kollega Stian M. Landgaard trekker følgende ess opp fra hatten: "I den ordentlige litteraturen ..." Hei!! Breeeeems opp litt!! "I den ordentlige litteraturen ..." Du er da aldeles for ung Stian til å klatre opp på slik en høy hest og dele ut dom over hele sjangere, innkapsle dem til en liten enhet uverdig til livets rett, basert på en enkel læreseting oppbrukt for århundrer siden. Hvor hadde vel verden vært uten menn som Terry Pratchett, Neil Gaiman og ikke minst undertegnede? Vel, muligens bare et bedre sted for et par ukrainske trær, men, poenget mitt er: Å innkapsle en sjanger, definere den i en læresetning, som du så elskverdig gjør ovenfor, blir litt som når jeg leser avisen hver høst, om årets nye og gamle litterære fjes, kjærnen av frisk norsk litteratur, og tenker: "Faen heller, hvis vi skjøt alle disse litterære, 'flink å skrive, ingenting å fortelle' navlebeskuerne i en diger gruppeeksekusjon, Totenkopfverbände-style. Hvor mange utgivelser satt vi igjen med da? Ingen? Tre!? Poenget mitt, Hr. Landgaard er, la oss satse på mangfoldet, la det finnes steder der heltene alltid vinner og det onde fordamper, for i den virkelige verden er det sørgelig få av dem begge. Og er det en ting jeg hater, så er det å lese kjedelige historier fortalt av kjedelige mennesker. Eller som Bonnie Tyler en gang sang: Where have all the good men gone
And where are all the gods?
Where's the street-wise Hercules
To fight the rising odds?
I need a hero
I'm holding out for a hero 'till the morning light
He's gotta be sure
And it's gotta be soon
And he's gotta be larger than life
Larger than life ...
Til neste korsvei: Ha en fin høst!
Heine T. Bakkeid
God dag, edle Heine! Hyggelig at du stikker innom min ringe blogg og lager sponhelvete. Det trengs.
Nå har jeg selvfølgelig visse innvendinger til ditt tordenskrall over mine arme synspunkter. (Det er naturligvis fåfengt å innvende noe mot et tordenskrall, men dog ...)
For det første: Mitt opprinnelige innlegg, skrevet 24. april 2006, var resultatet av en lengre diskusjon med Nagel om fantasylitteratur. Det var i stor grad rettet til ham, men han holdt seg for god til å kaste seg inn i en debatt på min blogg -- helt til Susie kom på banen for en knapp uke siden og lovpriste mine synspunkter (samt smekket meg på fingrene for å ha skrevet "autensitet"). Så hvis man skal forstå det opprinnelige innlegget rett, skal man forstå det som en polemikk mot Nagels fantasysyn (som man kan lese om i hans kommentarer) og som en dekonstruksjon av fantasylitteraturen -- ikke for å nedvurdere dens leseverdighet, men for å vise hvilke psykologiske/sosiologiske mekanismer som ligger i bunn for dens appell. Samtidig som det ligger en iboende kritikk av fantasy i dette, er jeg også genuint nysgjerrig: hvorfor appellerer fantasylitteratur så mye til visse grupper? Jeg mener å se visse strukturer i denne genren som kan forklare det, og jeg ser ikke noe galt i å utforske det nærmere.
For det annet: Din kritikk går tilsynelatende ikke på mitt opprinnelige innlegg, men på ting jeg har uttalt i mine kommentarer, først og fremst "i den ordentlige litteraturen ...". Dette, min gode mann, er naturligvis polemisk, siden jeg ikke underkjenner at fantasy også er litteratur, ennskjønt den i sitt vesen er mer formularisk enn det jeg betrakter som "seriøs" litteratur. Eller som man sier på engelsk: literary fiction. Poenget er nemlig at skillet jeg trekker mellom åpne prærier og jernbanelinjer, også gjelder for literary fiction og fantasy. Jeg finner at akkurat dét trekket i fantasylitteraturen gjør den både uvirkelig og irrelevant for meg, nemlig at hovedpersonen alltid har en "destiny". Alt handler om å finne Den Ene Sanne Veien, omgitt av farsfigurer og vismenn som vet alt, men ikke kan gjøre annet enn å resitere profetier og slikt tull, og så må hovedpersonen bruke kløkt og styrke for å kjempe seg frem til det ferdigdefinerte målet. Slik er ikke virkeligheten, selv om mange nok skulle ønske seg det, særlig i våre dager, hvor meningstapet er så grassat. Vi er kastet ut i et Intet, og det betyr ikke en dritt fra eller til hva vi gjør, hvor vi går, for vi er alle like og ender opp i den samme sørpa uansett. Slike innsikter kan nok få noen hver til å ta med seg repet til nærmeste eiketre. Fantasylitteraturen setter opp en verden som står i kontrast til denne bedrøveligheten, og naturligvis skjønner jeg at enkelte kan like å lese dette, og slik føle at deres eget liv får fornyet mening. Men jeg synes ikke noe om det, og det er fordi jeg ikke har noen sans for litteraturen som escape. Jeg mener at litteraturen skal dra oss inn i faenskap og umoral og vise oss at det (noen ganger) likevel går an å komme helskinnet ut på den andre siden. Men det er ikke fordi vi følger en fasttømret løpebane og en eller annen svadaprofeti om vår "destiny"; det er fordi vi skaper oss vårt eget liv, på godt og vondt.
For det tredje: Jeg er helt på linje med deg når du svinger svøpen over "flink å skrive, ingenting å fortelle"-gjengen. Det er jo ofte disse kloningene som får litterære priser, fordi de "ser skakt på verden" eller "bruker språket på en unik måte", uten at det engasjerer meg for fem flate øre. I fantasylitteraturen finner man legio spennende historier, og dét er prisverdig. Men jeg kunne ønske meg et univers som var mindre sort/hvitt, mindre definert og ordnet. Jeg minnes at forfatteren B. Andreas Bull-Hansen en gang skrev at hans fantasybøker aldri bygger på den kristne godt/ondt-dikotomien, men på den nord-europeiske og keltiske hedenske mytologien, hvor ingen guder er entydig onde eller gode, men alltid nyanserte -- slik menneskene er, slik jeg mener litteraturen (hovedsakelig) bør være.
For det fjerde: Bonnie Tyler!? Harru drukket!?
Bortsett fra det -- takk for en fin kommentar, Heine. Håper å se deg med svøpen i klypen flere ganger.
Herregud! Tenk at du får meg til å tenke på en gammel Bonnie Tyler-sang. Er det mulig, kan jeg overhode synke lavere? Eller finnes det en bunn under bunnen,reservert for sånne som meg, jeg vet ikke, time will tell ...
Heine
Hei igjen Stian!
Får alltid en liten rykning i venstre del av overleppa når noen påtar seg retten til å definere den gode, sunne, ekte litteraturen fra den ekle depriverte giften unge sinn forderves i hver eneste dag:-) og vips: Her ser jeg at min gode kollega Stian M. Landgaard trekker følgende ess opp fra hatten: "I den ordentlige litteraturen ..." Hei!! Breeeeems opp litt!! "I den ordentlige litteraturen ..." Du er da aldeles for ung Stian til å klatre opp på slik en høy hest og dele ut dom over hele sjangere, innkapsle dem til en liten enhet uverdig til livets rett, basert på en enkel læreseting oppbrukt for århundrer siden. Hvor hadde vel verden vært uten menn som Terry Pratchett, Neil Gaiman og ikke minst undertegnede? Vel, muligens bare et bedre sted for et par ukrainske trær, men, poenget mitt er: Å innkapsle en sjanger, definere den i en læresetning, som du så elskverdig gjør ovenfor, blir litt som når jeg leser avisen hver høst, om årets nye og gamle litterære fjes, kjærnen av frisk norsk litteratur, og tenker: "Faen heller, hvis vi skjøt alle disse litterære, 'flink å skrive, ingenting å fortelle' navlebeskuerne i en diger gruppeeksekusjon, Totenkopfverbände-style. Hvor mange utgivelser satt vi igjen med da? Ingen? Tre!? Poenget mitt, Hr. Landgaard er, la oss satse på mangfoldet, la det finnes steder der heltene alltid vinner og det onde fordamper, for i den virkelige verden er det sørgelig få av dem begge. Og er det en ting jeg hater, så er det å lese kjedelige historier fortalt av kjedelige mennesker. Eller som Bonnie Tyler en gang sang: Where have all the good men gone
And where are all the gods?
Where's the street-wise Hercules
To fight the rising odds?
I need a hero
I'm holding out for a hero 'till the morning light
He's gotta be sure
And it's gotta be soon
And he's gotta be larger than life
Larger than life ...
Til neste korsvei: Ha en fin høst!
Heine T. Bakkeid
Hei igjen Stian!
Får alltid en liten rykning i venstre del av overleppa når noen påtar seg retten til å definere den gode, sunne, ekte litteraturen fra den ekle depriverte giften unge sinn forderves i hver eneste dag:-) og vips: Her ser jeg at min gode kollega Stian M. Landgaard trekker følgende ess opp fra hatten: "I den ordentlige litteraturen ..." Hei!! Breeeeems opp litt!! "I den ordentlige litteraturen ..." Du er da aldeles for ung Stian til å klatre opp på slik en høy hest og dele ut dom over hele sjangere, innkapsle dem til en liten enhet uverdig til livets rett, basert på en enkel læreseting oppbrukt for århundrer siden. Hvor hadde vel verden vært uten menn som Terry Pratchett, Neil Gaiman og ikke minst undertegnede? Vel, muligens bare et bedre sted for et par ukrainske trær, men, poenget mitt er: Å innkapsle en sjanger, definere den i en læresetning, som du så elskverdig gjør ovenfor, blir litt som når jeg leser avisen hver høst, om årets nye og gamle litterære fjes, kjærnen av frisk norsk litteratur, og tenker: "Faen heller, hvis vi skjøt alle disse litterære, 'flink å skrive, ingenting å fortelle' navlebeskuerne i en diger gruppeeksekusjon, Totenkopfverbände-style. Hvor mange utgivelser satt vi igjen med da? Ingen? Tre!? Poenget mitt, Hr. Landgaard er, la oss satse på mangfoldet, la det finnes steder der heltene alltid vinner og det onde fordamper, for i den virkelige verden er det sørgelig få av dem begge. Og er det en ting jeg hater, så er det å lese kjedelige historier fortalt av kjedelige mennesker. Eller som Bonnie Tyler en gang sang: Where have all the good men gone
And where are all the gods?
Where's the street-wise Hercules
To fight the rising odds?
I need a hero
I'm holding out for a hero 'till the morning light
He's gotta be sure
And it's gotta be soon
And he's gotta be larger than life
Larger than life ...
Til neste korsvei: Ha en fin høst!
Heine T. Bakkeid
Herregud! Tenk at du får meg til å tenke på en gammel Bonnie Tyler-sang. Er det mulig, kan jeg overhode synke lavere? Eller finnes det en bunn under bunnen,reservert for sånne som meg, jeg vet ikke, time will tell ...
Heine
God dag, edle Heine! Hyggelig at du stikker innom min ringe blogg og lager sponhelvete. Det trengs.
Nå har jeg selvfølgelig visse innvendinger til ditt tordenskrall over mine arme synspunkter. (Det er naturligvis fåfengt å innvende noe mot et tordenskrall, men dog ...)
For det første: Mitt opprinnelige innlegg, skrevet 24. april 2006, var resultatet av en lengre diskusjon med Nagel om fantasylitteratur. Det var i stor grad rettet til ham, men han holdt seg for god til å kaste seg inn i en debatt på min blogg -- helt til Susie kom på banen for en knapp uke siden og lovpriste mine synspunkter (samt smekket meg på fingrene for å ha skrevet "autensitet"). Så hvis man skal forstå det opprinnelige innlegget rett, skal man forstå det som en polemikk mot Nagels fantasysyn (som man kan lese om i hans kommentarer) og som en dekonstruksjon av fantasylitteraturen -- ikke for å nedvurdere dens leseverdighet, men for å vise hvilke psykologiske/sosiologiske mekanismer som ligger i bunn for dens appell. Samtidig som det ligger en iboende kritikk av fantasy i dette, er jeg også genuint nysgjerrig: hvorfor appellerer fantasylitteratur så mye til visse grupper? Jeg mener å se visse strukturer i denne genren som kan forklare det, og jeg ser ikke noe galt i å utforske det nærmere.
For det annet: Din kritikk går tilsynelatende ikke på mitt opprinnelige innlegg, men på ting jeg har uttalt i mine kommentarer, først og fremst "i den ordentlige litteraturen ...". Dette, min gode mann, er naturligvis polemisk, siden jeg ikke underkjenner at fantasy også er litteratur, ennskjønt den i sitt vesen er mer formularisk enn det jeg betrakter som "seriøs" litteratur. Eller som man sier på engelsk: literary fiction. Poenget er nemlig at skillet jeg trekker mellom åpne prærier og jernbanelinjer, også gjelder for literary fiction og fantasy. Jeg finner at akkurat dét trekket i fantasylitteraturen gjør den både uvirkelig og irrelevant for meg, nemlig at hovedpersonen alltid har en "destiny". Alt handler om å finne Den Ene Sanne Veien, omgitt av farsfigurer og vismenn som vet alt, men ikke kan gjøre annet enn å resitere profetier og slikt tull, og så må hovedpersonen bruke kløkt og styrke for å kjempe seg frem til det ferdigdefinerte målet. Slik er ikke virkeligheten, selv om mange nok skulle ønske seg det, særlig i våre dager, hvor meningstapet er så grassat. Vi er kastet ut i et Intet, og det betyr ikke en dritt fra eller til hva vi gjør, hvor vi går, for vi er alle like og ender opp i den samme sørpa uansett. Slike innsikter kan nok få noen hver til å ta med seg repet til nærmeste eiketre. Fantasylitteraturen setter opp en verden som står i kontrast til denne bedrøveligheten, og naturligvis skjønner jeg at enkelte kan like å lese dette, og slik føle at deres eget liv får fornyet mening. Men jeg synes ikke noe om det, og det er fordi jeg ikke har noen sans for litteraturen som escape. Jeg mener at litteraturen skal dra oss inn i faenskap og umoral og vise oss at det (noen ganger) likevel går an å komme helskinnet ut på den andre siden. Men det er ikke fordi vi følger en fasttømret løpebane og en eller annen svadaprofeti om vår "destiny"; det er fordi vi skaper oss vårt eget liv, på godt og vondt.
For det tredje: Jeg er helt på linje med deg når du svinger svøpen over "flink å skrive, ingenting å fortelle"-gjengen. Det er jo ofte disse kloningene som får litterære priser, fordi de "ser skakt på verden" eller "bruker språket på en unik måte", uten at det engasjerer meg for fem flate øre. I fantasylitteraturen finner man legio spennende historier, og dét er prisverdig. Men jeg kunne ønske meg et univers som var mindre sort/hvitt, mindre definert og ordnet. Jeg minnes at forfatteren B. Andreas Bull-Hansen en gang skrev at hans fantasybøker aldri bygger på den kristne godt/ondt-dikotomien, men på den nord-europeiske og keltiske hedenske mytologien, hvor ingen guder er entydig onde eller gode, men alltid nyanserte -- slik menneskene er, slik jeg mener litteraturen (hovedsakelig) bør være.
For det fjerde: Bonnie Tyler!? Harru drukket!?
Bortsett fra det -- takk for en fin kommentar, Heine. Håper å se deg med svøpen i klypen flere ganger.
Hei igjen Stian!
Får alltid en liten rykning i venstre del av overleppa når noen påtar seg retten til å definere den gode, sunne, ekte litteraturen fra den ekle depriverte giften unge sinn forderves i hver eneste dag:-) og vips: Her ser jeg at min gode kollega Stian M. Landgaard trekker følgende ess opp fra hatten: "I den ordentlige litteraturen ..." Hei!! Breeeeems opp litt!! "I den ordentlige litteraturen ..." Du er da aldeles for ung Stian til å klatre opp på slik en høy hest og dele ut dom over hele sjangere, innkapsle dem til en liten enhet uverdig til livets rett, basert på en enkel læreseting oppbrukt for århundrer siden. Hvor hadde vel verden vært uten menn som Terry Pratchett, Neil Gaiman og ikke minst undertegnede? Vel, muligens bare et bedre sted for et par ukrainske trær, men, poenget mitt er: Å innkapsle en sjanger, definere den i en læresetning, som du så elskverdig gjør ovenfor, blir litt som når jeg leser avisen hver høst, om årets nye og gamle litterære fjes, kjærnen av frisk norsk litteratur, og tenker: "Faen heller, hvis vi skjøt alle disse litterære, 'flink å skrive, ingenting å fortelle' navlebeskuerne i en diger gruppeeksekusjon, Totenkopfverbände-style. Hvor mange utgivelser satt vi igjen med da? Ingen? Tre!? Poenget mitt, Hr. Landgaard er, la oss satse på mangfoldet, la det finnes steder der heltene alltid vinner og det onde fordamper, for i den virkelige verden er det sørgelig få av dem begge. Og er det en ting jeg hater, så er det å lese kjedelige historier fortalt av kjedelige mennesker. Eller som Bonnie Tyler en gang sang: Where have all the good men gone
And where are all the gods?
Where’s the street-wise Hercules
To fight the rising odds?
I need a hero
I’m holding out for a hero 'till the morning light
He’s gotta be sure
And it’s gotta be soon
And he’s gotta be larger than life
Larger than life ...
Til neste korsvei: Ha en fin høst!
Heine T. Bakkeid
Herregud! Tenk at du får meg til å tenke på en gammel Bonnie Tyler-sang. Er det mulig, kan jeg overhode synke lavere? Eller finnes det en bunn under bunnen,reservert for sånne som meg, jeg vet ikke, time will tell ...
Heine
God dag, edle Heine! Hyggelig at du stikker innom min ringe blogg og lager sponhelvete. Det trengs.
Nå har jeg selvfølgelig visse innvendinger til ditt tordenskrall over mine arme synspunkter. (Det er naturligvis fåfengt å innvende noe mot et tordenskrall, men dog ...)
For det første: Mitt opprinnelige innlegg, skrevet 24. april 2006, var resultatet av en lengre diskusjon med Nagel om fantasylitteratur. Det var i stor grad rettet til ham, men han holdt seg for god til å kaste seg inn i en debatt på min blogg -- helt til Susie kom på banen for en knapp uke siden og lovpriste mine synspunkter (samt smekket meg på fingrene for å ha skrevet "autensitet"). Så hvis man skal forstå det opprinnelige innlegget rett, skal man forstå det som en polemikk mot Nagels fantasysyn (som man kan lese om i hans kommentarer) og som en dekonstruksjon av fantasylitteraturen -- ikke for å nedvurdere dens leseverdighet, men for å vise hvilke psykologiske/sosiologiske mekanismer som ligger i bunn for dens appell. Samtidig som det ligger en iboende kritikk av fantasy i dette, er jeg også genuint nysgjerrig: hvorfor appellerer fantasylitteratur så mye til visse grupper? Jeg mener å se visse strukturer i denne genren som kan forklare det, og jeg ser ikke noe galt i å utforske det nærmere.
For det annet: Din kritikk går tilsynelatende ikke på mitt opprinnelige innlegg, men på ting jeg har uttalt i mine kommentarer, først og fremst "i den ordentlige litteraturen ...". Dette, min gode mann, er naturligvis polemisk, siden jeg ikke underkjenner at fantasy også er litteratur, ennskjønt den i sitt vesen er mer formularisk enn det jeg betrakter som "seriøs" litteratur. Eller som man sier på engelsk: literary fiction. Poenget er nemlig at skillet jeg trekker mellom åpne prærier og jernbanelinjer, også gjelder for literary fiction og fantasy. Jeg finner at akkurat dét trekket i fantasylitteraturen gjør den både uvirkelig og irrelevant for meg, nemlig at hovedpersonen alltid har en "destiny". Alt handler om å finne Den Ene Sanne Veien, omgitt av farsfigurer og vismenn som vet alt, men ikke kan gjøre annet enn å resitere profetier og slikt tull, og så må hovedpersonen bruke kløkt og styrke for å kjempe seg frem til det ferdigdefinerte målet. Slik er ikke virkeligheten, selv om mange nok skulle ønske seg det, særlig i våre dager, hvor meningstapet er så grassat. Vi er kastet ut i et Intet, og det betyr ikke en dritt fra eller til hva vi gjør, hvor vi går, for vi er alle like og ender opp i den samme sørpa uansett. Slike innsikter kan nok få noen hver til å ta med seg repet til nærmeste eiketre. Fantasylitteraturen setter opp en verden som står i kontrast til denne bedrøveligheten, og naturligvis skjønner jeg at enkelte kan like å lese dette, og slik føle at deres eget liv får fornyet mening. Men jeg synes ikke noe om det, og det er fordi jeg ikke har noen sans for litteraturen som escape. Jeg mener at litteraturen skal dra oss inn i faenskap og umoral og vise oss at det (noen ganger) likevel går an å komme helskinnet ut på den andre siden. Men det er ikke fordi vi følger en fasttømret løpebane og en eller annen svadaprofeti om vår "destiny"; det er fordi vi skaper oss vårt eget liv, på godt og vondt.
For det tredje: Jeg er helt på linje med deg når du svinger svøpen over "flink å skrive, ingenting å fortelle"-gjengen. Det er jo ofte disse kloningene som får litterære priser, fordi de "ser skakt på verden" eller "bruker språket på en unik måte", uten at det engasjerer meg for fem flate øre. I fantasylitteraturen finner man legio spennende historier, og dét er prisverdig. Men jeg kunne ønske meg et univers som var mindre sort/hvitt, mindre definert og ordnet. Jeg minnes at forfatteren B. Andreas Bull-Hansen en gang skrev at hans fantasybøker aldri bygger på den kristne godt/ondt-dikotomien, men på den nord-europeiske og keltiske hedenske mytologien, hvor ingen guder er entydig onde eller gode, men alltid nyanserte -- slik menneskene er, slik jeg mener litteraturen (hovedsakelig) bør være.
For det fjerde: Bonnie Tyler!? Harru drukket!?
Bortsett fra det -- takk for en fin kommentar, Heine. Håper å se deg med svøpen i klypen flere ganger.
Skal du først skrive "harru", turde du også skrive "drekki". Konsekvens, edle Landgaard.
Jeg tror nok at mitt største problem med denne debatten om fantasy er at du tilsynelatende har lest så altfor lite av det. Derfor har jeg rett og slett litt trøbbel med å ta deg like seriøst her som jeg gjør i en del andre diskusjoner.
Samtidig ser jeg at nettopp dét vil være et problem i en slik debatt. De som ikke liker fantasy, vil nødvendigvis ikke lese så mye av den. Uansett er det problematisk at du forsøker å skyve fantasy inn i en søt liten boks når du ikke har begreper om dens omfang og kvalitet.
Fantasy har nesten per definisjon en egenskap som både er velsignelse og en forbannelse. Når et nytt univers skal tegnes fra bunnen av, kreves at dette gjøres med bred pensel. Ellers går man seg vill i detaljene. Det du gjerne kaller den "seriøse" litteratur kan benytte en rekke referansepunkter fra den virkelige verden - virkelige hendelser, religioner, ideologier som leseren har et forhold til fra før - og som vekker følelser som i noen grad kan forutberegnes.
Fantasyforfatteren er langt på vei utelukket fra å benytte seg av slike grep, med mindre han bygger sitt univers svært tett opp mot dette, som f.eks. Philip Pullman i "His dark materials"-trilogien.
Velsignelsen ligger i at forfatteren er fri fra alle disse referansene, han behøver ikke frykte fullt så mange uforutsigbare reaksjoner hos leseren - han kan i større grad styre reaksjonene fordi han har kontroll på referansepunktene.
Forbannelsen ligger i konsekvensene av at han må male sitt univers med bred pensel. Verden blir ofte mer sort/hvitt ved at det ikke er så mange irrelevante momenter i spill hele tiden. Her vil du selvsagt snuble og skrike noe om at slike momenter ikke er irrelevante - de nyanserer virkeligheten. Det gjør de kanskje, men de gjør det samtidig vanskeligere for kunstneren å lage en renskåren statue, han får fort byller som forfatteren ikke rår over.
Når referansepunktene blir færre, og universet tegnes fra bunnen av, blir også valgene til personene i dette universet mer oversiktlige. I dette perspektivet er det mer utfordrende å tegne troverdige karakterer i et slikt univers, men det lar seg gjøre, og det gjøres av dyktige fantasyforfattere.
Det tegnede univers har særlig ett problem til som du peker på, Stian, nemlig skjebne vs. fri vilje-problematikken. Siden forfatteren tegner sitt univers og valgene dermed blir tydeligere, blir det fristende å beskrive selve valgets prosess. Jeg tror at det er nettopp dette som gjør at svært mye fantasy har profetier, skjebne og fri vilje som sentrale bestanddeler. Samtidig er spørsmålet om vi har fri vilje helt essensielt for hvordan mennesket opplever seg selv, og det er ikke sikkert at din nyanserte "seriøse" litteratur evner å formidle disse problemstillinger på en bedre måte enn fantasyen.
Vi har jo diskutert dette en rekke ganger, og det virker for meg som du aksepterer en rekke oppdiktede avvik fra den virkelige verden - det er jo nettopp løgnen som skiller fakta og fiksjon. Du vil tilsynelatende tegne en grense i sanden som bygger på en kvantitativ vurdering - et eller annet sted føler du at det er nok - det blir for dumt - dette kunne ikke ha skjedd. Den grensen vil nok alle tegne på forskjellige steder i sanden, men jeg tror du bygger ditt hus på sand når du fremstiller dette som noe annet enn et spørsmål om smak og behag.
Njaei. Jeg synes "drekki" er et teit ord. Jeg kan strekke meg til "harru", men der går grensen.
Det er mye sant i din fremstilling om fantasylitteraturens forbannelse, men alt dette snakket om renskårne statuer og reaksjonsstyring hos leserne -- som du kaller en velsignelse -- har jeg ikke mye tilovers for. Her tror jeg du i særlig grad baserer deg på Goodkinds bøker, og han har, slik jeg har forstått det, uttalt at hans bøkers mål er å fremstille den objektivistiske filosofi i praksis (og da alltid på en slik måte at den er ufeilbarlig). Jeg synes det er en innsnevring av litteratur -- fantasy eller ei -- som forringer dens kvalitet.
Det er ikke sikkert at min "seriøse" litteratur klarer å formidle dette på en mer tydelig måte enn fantasylitteraturen, men det er heller ikke meningen. Jeg ser ingen grunn til å male moralske problemstillinger med bred pensel i skjønnlitteraturen. Da kan man like gjerne skrive en pamflett.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det er antall avvik fra den virkelige verden som bestemmer hvorvidt jeg kan akseptere fiksjonen, nøler jeg med å si ja til dette. Det er sant at drager, sverd og trollmenn ikke er det jeg er mest interessert i å lese om, og dét handler om smak og behag, men jeg kan godt lese litteratur som handler om noe tilsynelatende uvirkelig. Spørsmålet er hvordan det fremstilles, ikke hva det handler om. Og foreløbig betrakter jeg Goodkinds litteratur som onanibøker for objektivister.
Spørsmålet er da om vi rett og slett er uenige om hvilke formål litteraturen kan ha.
Skal du først skrive "harru", turde du også skrive "drekki". Konsekvens, edle Landgaard.
Jeg tror nok at mitt største problem med denne debatten om fantasy er at du tilsynelatende har lest så altfor lite av det. Derfor har jeg rett og slett litt trøbbel med å ta deg like seriøst her som jeg gjør i en del andre diskusjoner.
Samtidig ser jeg at nettopp dét vil være et problem i en slik debatt. De som ikke liker fantasy, vil nødvendigvis ikke lese så mye av den. Uansett er det problematisk at du forsøker å skyve fantasy inn i en søt liten boks når du ikke har begreper om dens omfang og kvalitet.
Fantasy har nesten per definisjon en egenskap som både er velsignelse og en forbannelse. Når et nytt univers skal tegnes fra bunnen av, kreves at dette gjøres med bred pensel. Ellers går man seg vill i detaljene. Det du gjerne kaller den "seriøse" litteratur kan benytte en rekke referansepunkter fra den virkelige verden - virkelige hendelser, religioner, ideologier som leseren har et forhold til fra før - og som vekker følelser som i noen grad kan forutberegnes.
Fantasyforfatteren er langt på vei utelukket fra å benytte seg av slike grep, med mindre han bygger sitt univers svært tett opp mot dette, som f.eks. Philip Pullman i "His dark materials"-trilogien.
Velsignelsen ligger i at forfatteren er fri fra alle disse referansene, han behøver ikke frykte fullt så mange uforutsigbare reaksjoner hos leseren - han kan i større grad styre reaksjonene fordi han har kontroll på referansepunktene.
Forbannelsen ligger i konsekvensene av at han må male sitt univers med bred pensel. Verden blir ofte mer sort/hvitt ved at det ikke er så mange irrelevante momenter i spill hele tiden. Her vil du selvsagt snuble og skrike noe om at slike momenter ikke er irrelevante - de nyanserer virkeligheten. Det gjør de kanskje, men de gjør det samtidig vanskeligere for kunstneren å lage en renskåren statue, han får fort byller som forfatteren ikke rår over.
Når referansepunktene blir færre, og universet tegnes fra bunnen av, blir også valgene til personene i dette universet mer oversiktlige. I dette perspektivet er det mer utfordrende å tegne troverdige karakterer i et slikt univers, men det lar seg gjøre, og det gjøres av dyktige fantasyforfattere.
Det tegnede univers har særlig ett problem til som du peker på, Stian, nemlig skjebne vs. fri vilje-problematikken. Siden forfatteren tegner sitt univers og valgene dermed blir tydeligere, blir det fristende å beskrive selve valgets prosess. Jeg tror at det er nettopp dette som gjør at svært mye fantasy har profetier, skjebne og fri vilje som sentrale bestanddeler. Samtidig er spørsmålet om vi har fri vilje helt essensielt for hvordan mennesket opplever seg selv, og det er ikke sikkert at din nyanserte "seriøse" litteratur evner å formidle disse problemstillinger på en bedre måte enn fantasyen.
Vi har jo diskutert dette en rekke ganger, og det virker for meg som du aksepterer en rekke oppdiktede avvik fra den virkelige verden - det er jo nettopp løgnen som skiller fakta og fiksjon. Du vil tilsynelatende tegne en grense i sanden som bygger på en kvantitativ vurdering - et eller annet sted føler du at det er nok - det blir for dumt - dette kunne ikke ha skjedd. Den grensen vil nok alle tegne på forskjellige steder i sanden, men jeg tror du bygger ditt hus på sand når du fremstiller dette som noe annet enn et spørsmål om smak og behag.
Skal du først skrive "harru", turde du også skrive "drekki". Konsekvens, edle Landgaard.
Jeg tror nok at mitt største problem med denne debatten om fantasy er at du tilsynelatende har lest så altfor lite av det. Derfor har jeg rett og slett litt trøbbel med å ta deg like seriøst her som jeg gjør i en del andre diskusjoner.
Samtidig ser jeg at nettopp dét vil være et problem i en slik debatt. De som ikke liker fantasy, vil nødvendigvis ikke lese så mye av den. Uansett er det problematisk at du forsøker å skyve fantasy inn i en søt liten boks når du ikke har begreper om dens omfang og kvalitet.
Fantasy har nesten per definisjon en egenskap som både er velsignelse og en forbannelse. Når et nytt univers skal tegnes fra bunnen av, kreves at dette gjøres med bred pensel. Ellers går man seg vill i detaljene. Det du gjerne kaller den "seriøse" litteratur kan benytte en rekke referansepunkter fra den virkelige verden - virkelige hendelser, religioner, ideologier som leseren har et forhold til fra før - og som vekker følelser som i noen grad kan forutberegnes.
Fantasyforfatteren er langt på vei utelukket fra å benytte seg av slike grep, med mindre han bygger sitt univers svært tett opp mot dette, som f.eks. Philip Pullman i "His dark materials"-trilogien.
Velsignelsen ligger i at forfatteren er fri fra alle disse referansene, han behøver ikke frykte fullt så mange uforutsigbare reaksjoner hos leseren - han kan i større grad styre reaksjonene fordi han har kontroll på referansepunktene.
Forbannelsen ligger i konsekvensene av at han må male sitt univers med bred pensel. Verden blir ofte mer sort/hvitt ved at det ikke er så mange irrelevante momenter i spill hele tiden. Her vil du selvsagt snuble og skrike noe om at slike momenter ikke er irrelevante - de nyanserer virkeligheten. Det gjør de kanskje, men de gjør det samtidig vanskeligere for kunstneren å lage en renskåren statue, han får fort byller som forfatteren ikke rår over.
Når referansepunktene blir færre, og universet tegnes fra bunnen av, blir også valgene til personene i dette universet mer oversiktlige. I dette perspektivet er det mer utfordrende å tegne troverdige karakterer i et slikt univers, men det lar seg gjøre, og det gjøres av dyktige fantasyforfattere.
Det tegnede univers har særlig ett problem til som du peker på, Stian, nemlig skjebne vs. fri vilje-problematikken. Siden forfatteren tegner sitt univers og valgene dermed blir tydeligere, blir det fristende å beskrive selve valgets prosess. Jeg tror at det er nettopp dette som gjør at svært mye fantasy har profetier, skjebne og fri vilje som sentrale bestanddeler. Samtidig er spørsmålet om vi har fri vilje helt essensielt for hvordan mennesket opplever seg selv, og det er ikke sikkert at din nyanserte "seriøse" litteratur evner å formidle disse problemstillinger på en bedre måte enn fantasyen.
Vi har jo diskutert dette en rekke ganger, og det virker for meg som du aksepterer en rekke oppdiktede avvik fra den virkelige verden - det er jo nettopp løgnen som skiller fakta og fiksjon. Du vil tilsynelatende tegne en grense i sanden som bygger på en kvantitativ vurdering - et eller annet sted føler du at det er nok - det blir for dumt - dette kunne ikke ha skjedd. Den grensen vil nok alle tegne på forskjellige steder i sanden, men jeg tror du bygger ditt hus på sand når du fremstiller dette som noe annet enn et spørsmål om smak og behag.
Njaei. Jeg synes "drekki" er et teit ord. Jeg kan strekke meg til "harru", men der går grensen.
Det er mye sant i din fremstilling om fantasylitteraturens forbannelse, men alt dette snakket om renskårne statuer og reaksjonsstyring hos leserne -- som du kaller en velsignelse -- har jeg ikke mye tilovers for. Her tror jeg du i særlig grad baserer deg på Goodkinds bøker, og han har, slik jeg har forstått det, uttalt at hans bøkers mål er å fremstille den objektivistiske filosofi i praksis (og da alltid på en slik måte at den er ufeilbarlig). Jeg synes det er en innsnevring av litteratur -- fantasy eller ei -- som forringer dens kvalitet.
Det er ikke sikkert at min "seriøse" litteratur klarer å formidle dette på en mer tydelig måte enn fantasylitteraturen, men det er heller ikke meningen. Jeg ser ingen grunn til å male moralske problemstillinger med bred pensel i skjønnlitteraturen. Da kan man like gjerne skrive en pamflett.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det er antall avvik fra den virkelige verden som bestemmer hvorvidt jeg kan akseptere fiksjonen, nøler jeg med å si ja til dette. Det er sant at drager, sverd og trollmenn ikke er det jeg er mest interessert i å lese om, og dét handler om smak og behag, men jeg kan godt lese litteratur som handler om noe tilsynelatende uvirkelig. Spørsmålet er hvordan det fremstilles, ikke hva det handler om. Og foreløbig betrakter jeg Goodkinds litteratur som onanibøker for objektivister.
Spørsmålet er da om vi rett og slett er uenige om hvilke formål litteraturen kan ha.
Spørsmålet er da om vi rett og slett er uenige om hvilke formål litteraturen kan ha.
Ja, det er nok spørsmålet. Du liker den romantiske "escapen", jeg foretrekker å bli rystet ut av hverdagen på en annen måte. Se for eksempel på John Ajvide Lindquists roman, Håndtering av udøde, beskrevet her i Aftenpostens anmeldelse. At tusenvis av nylig avdøde personer våkner til liv og lager trøbbel, er jo en ting som ikke ville ha skjedd, og som er langt over grensen for hva jeg tror på, men jeg misbilliger ikke romanen på grunn av det. Derimot er det nettopp hvordan forfatteren bruker denne fantastiske hendelsen for å illustrere noe virkelighetsnært, som gjør at dette hever seg over vanlig tidtrøyte:
De udøde blir overført til et halvferdig, konsentrasjonsleirlignende boligkompleks, der "målsettingen er å iverksette rehabilitering i løpet av kort tid. De gjenoppståtte skal tilpasses en plass i samfunnet". En slik gjennomført satirisk beskrivelse av velferdssamfunnets mestringsstrategier lar oss mer enn ane at en katastrofe er under oppseiling.
Gyselige saker. Jeg tror jeg skal lese den boken.
Skal du først skrive "harru", turde du også skrive "drekki". Konsekvens, edle Landgaard.
Jeg tror nok at mitt største problem med denne debatten om fantasy er at du tilsynelatende har lest så altfor lite av det. Derfor har jeg rett og slett litt trøbbel med å ta deg like seriøst her som jeg gjør i en del andre diskusjoner.
Samtidig ser jeg at nettopp dét vil være et problem i en slik debatt. De som ikke liker fantasy, vil nødvendigvis ikke lese så mye av den. Uansett er det problematisk at du forsøker å skyve fantasy inn i en søt liten boks når du ikke har begreper om dens omfang og kvalitet.
Fantasy har nesten per definisjon en egenskap som både er velsignelse og en forbannelse. Når et nytt univers skal tegnes fra bunnen av, kreves at dette gjøres med bred pensel. Ellers går man seg vill i detaljene. Det du gjerne kaller den "seriøse" litteratur kan benytte en rekke referansepunkter fra den virkelige verden - virkelige hendelser, religioner, ideologier som leseren har et forhold til fra før - og som vekker følelser som i noen grad kan forutberegnes.
Fantasyforfatteren er langt på vei utelukket fra å benytte seg av slike grep, med mindre han bygger sitt univers svært tett opp mot dette, som f.eks. Philip Pullman i "His dark materials"-trilogien.
Velsignelsen ligger i at forfatteren er fri fra alle disse referansene, han behøver ikke frykte fullt så mange uforutsigbare reaksjoner hos leseren - han kan i større grad styre reaksjonene fordi han har kontroll på referansepunktene.
Forbannelsen ligger i konsekvensene av at han må male sitt univers med bred pensel. Verden blir ofte mer sort/hvitt ved at det ikke er så mange irrelevante momenter i spill hele tiden. Her vil du selvsagt snuble og skrike noe om at slike momenter ikke er irrelevante - de nyanserer virkeligheten. Det gjør de kanskje, men de gjør det samtidig vanskeligere for kunstneren å lage en renskåren statue, han får fort byller som forfatteren ikke rår over.
Når referansepunktene blir færre, og universet tegnes fra bunnen av, blir også valgene til personene i dette universet mer oversiktlige. I dette perspektivet er det mer utfordrende å tegne troverdige karakterer i et slikt univers, men det lar seg gjøre, og det gjøres av dyktige fantasyforfattere.
Det tegnede univers har særlig ett problem til som du peker på, Stian, nemlig skjebne vs. fri vilje-problematikken. Siden forfatteren tegner sitt univers og valgene dermed blir tydeligere, blir det fristende å beskrive selve valgets prosess. Jeg tror at det er nettopp dette som gjør at svært mye fantasy har profetier, skjebne og fri vilje som sentrale bestanddeler. Samtidig er spørsmålet om vi har fri vilje helt essensielt for hvordan mennesket opplever seg selv, og det er ikke sikkert at din nyanserte "seriøse" litteratur evner å formidle disse problemstillinger på en bedre måte enn fantasyen.
Vi har jo diskutert dette en rekke ganger, og det virker for meg som du aksepterer en rekke oppdiktede avvik fra den virkelige verden - det er jo nettopp løgnen som skiller fakta og fiksjon. Du vil tilsynelatende tegne en grense i sanden som bygger på en kvantitativ vurdering - et eller annet sted føler du at det er nok - det blir for dumt - dette kunne ikke ha skjedd. Den grensen vil nok alle tegne på forskjellige steder i sanden, men jeg tror du bygger ditt hus på sand når du fremstiller dette som noe annet enn et spørsmål om smak og behag.
Njaei. Jeg synes "drekki" er et teit ord. Jeg kan strekke meg til "harru", men der går grensen.
Det er mye sant i din fremstilling om fantasylitteraturens forbannelse, men alt dette snakket om renskårne statuer og reaksjonsstyring hos leserne -- som du kaller en velsignelse -- har jeg ikke mye tilovers for. Her tror jeg du i særlig grad baserer deg på Goodkinds bøker, og han har, slik jeg har forstått det, uttalt at hans bøkers mål er å fremstille den objektivistiske filosofi i praksis (og da alltid på en slik måte at den er ufeilbarlig). Jeg synes det er en innsnevring av litteratur -- fantasy eller ei -- som forringer dens kvalitet.
Det er ikke sikkert at min "seriøse" litteratur klarer å formidle dette på en mer tydelig måte enn fantasylitteraturen, men det er heller ikke meningen. Jeg ser ingen grunn til å male moralske problemstillinger med bred pensel i skjønnlitteraturen. Da kan man like gjerne skrive en pamflett.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det er antall avvik fra den virkelige verden som bestemmer hvorvidt jeg kan akseptere fiksjonen, nøler jeg med å si ja til dette. Det er sant at drager, sverd og trollmenn ikke er det jeg er mest interessert i å lese om, og dét handler om smak og behag, men jeg kan godt lese litteratur som handler om noe tilsynelatende uvirkelig. Spørsmålet er hvordan det fremstilles, ikke hva det handler om. Og foreløbig betrakter jeg Goodkinds litteratur som onanibøker for objektivister.
Spørsmålet er da om vi rett og slett er uenige om hvilke formål litteraturen kan ha.
Ja, det er nok spørsmålet. Du liker den romantiske "escapen", jeg foretrekker å bli rystet ut av hverdagen på en annen måte. Se for eksempel på John Ajvide Lindquists roman, Håndtering av udøde, beskrevet her i Aftenpostens anmeldelse. At tusenvis av nylig avdøde personer våkner til liv og lager trøbbel, er jo en ting som ikke ville ha skjedd, og som er langt over grensen for hva jeg tror på, men jeg misbilliger ikke romanen på grunn av det. Derimot er det nettopp hvordan forfatteren bruker denne fantastiske hendelsen for å illustrere noe virkelighetsnært, som gjør at dette hever seg over vanlig tidtrøyte:
De udøde blir overført til et halvferdig, konsentrasjonsleirlignende boligkompleks, der "målsettingen er å iverksette rehabilitering i løpet av kort tid. De gjenoppståtte skal tilpasses en plass i samfunnet". En slik gjennomført satirisk beskrivelse av velferdssamfunnets mestringsstrategier lar oss mer enn ane at en katastrofe er under oppseiling.
Gyselige saker. Jeg tror jeg skal lese den boken.
Ja, det er nok spørsmålet. Du liker den romantiske "escapen", jeg foretrekker å bli rystet ut av hverdagen på en annen måte. Se for eksempel på John Ajvide Lindquists roman, Håndtering av udøde, beskrevet her i Aftenpostens anmeldelse. At tusenvis av nylig avdøde personer våkner til liv og lager trøbbel, er jo en ting som ikke ville ha skjedd, og som er langt over grensen for hva jeg tror på, men jeg misbilliger ikke romanen på grunn av det. Derimot er det nettopp hvordan forfatteren bruker denne fantastiske hendelsen for å illustrere noe virkelighetsnært, som gjør at dette hever seg over vanlig tidtrøyte:
De udøde blir overført til et halvferdig, konsentrasjonsleirlignende boligkompleks, der "målsettingen er å iverksette rehabilitering i løpet av kort tid. De gjenoppståtte skal tilpasses en plass i samfunnet". En slik gjennomført satirisk beskrivelse av velferdssamfunnets mestringsstrategier lar oss mer enn ane at en katastrofe er under oppseiling.
Gyselige saker. Jeg tror jeg skal lese den boken.
Den boken virker unektelig spennende. Kanskje turde jeg vurdere å feie ov... eh, gjennom den ved en passende anledning.
Den boken virker unektelig spennende. Kanskje turde jeg vurdere å feie ov... eh, gjennom den ved en passende anledning.
Den boken virker unektelig spennende. Kanskje turde jeg vurdere å feie ov... eh, gjennom den ved en passende anledning.
Den boken virker unektelig spennende. Kanskje turde jeg vurdere å feie ov... eh, gjennom den ved en passende anledning.
Håndtering av udøde anbefales, og gjerne også Lindquists første bok La den rette komme inn. (Litt skamløs egenreklame: http://hjorthen.org/?p=1493 )
Når det gjelder debatten om fantasy kontra "ordentlig" littaratur så har jeg bare skummet gjennom både post og kommentarer her siden jeg er ganske grundig lei av den debatten. Det forhindrer meg selvfølgelig ikke i å skyte inn en kommentar.
Det er ingen tvil om at den middelalderske eskapismen rir fantasy-sjangeren som en mare, og at det er mye møkk (og noen diamanter) i den gruppa. Allikevel. Å avfeie sjangeren som den maskuline utgaven av Sagaen om Isfolket blir vel litt som å avfeie kvinnelige forfattere på bakgrunn av det som presenteres av Margit Sandemo og hennes kvinnelige kioskforfatter-kollegaer? (For en del år siden så ble jo forresten fantasy-litteraturen markedsført mot kvinner. Det at fantasy er "gutte-litteratur" er mye en myte som har oppstått de senere årene etter at noen fikk det for seg at fantasy var ypperlig for å få gutter til å lese)
Joda, det finnes mye dårlig fantasy i sverd og tryllekunstnersjangeren, men det finnes også en hel masse glimrende fantasylitteratur for den som gidder å lese. John Crowley skriver strålende litterær fantasy uten sverd og trollmenn. Eller hva med Alasdair Grays Lanark? Fantasy godt som noe. Michael Moorcock, Gene Wolfe, China Mieville, Neil Gaiman. Eller Tor Åge Bringsværd for den del.
Problemet her er jo at takket være Tolkien, fryktelige Robert Jordan, og enda et par bestselgere så har inntrykket om at all fantasy er middelaldersk eskapisme av variernde kvalitet som kanskje kan være underholdende, men litteratur er det ikke, fått lov til å befeste seg. Forfattere som skriver fantasy på en annen måte er man dermed nødt til å klassifisere på en annen måte, selv om det er fantasy de driver med.
Dermed får vi sånne pussige utslag som at Andreas Bull Hansen i forbindelse med lanseringen av sin siste bok måtte presisere at han drev ikke med fantasy, science fiction eller den slags underlødig litteratur. Han har skrevet en fremtidsvisjon må vite!
Håndtering av udøde anbefales, og gjerne også Lindquists første bok La den rette komme inn. (Litt skamløs egenreklame: http://hjorthen.org/?p=1493 )
Når det gjelder debatten om fantasy kontra "ordentlig" littaratur så har jeg bare skummet gjennom både post og kommentarer her siden jeg er ganske grundig lei av den debatten. Det forhindrer meg selvfølgelig ikke i å skyte inn en kommentar.
Det er ingen tvil om at den middelalderske eskapismen rir fantasy-sjangeren som en mare, og at det er mye møkk (og noen diamanter) i den gruppa. Allikevel. Å avfeie sjangeren som den maskuline utgaven av Sagaen om Isfolket blir vel litt som å avfeie kvinnelige forfattere på bakgrunn av det som presenteres av Margit Sandemo og hennes kvinnelige kioskforfatter-kollegaer? (For en del år siden så ble jo forresten fantasy-litteraturen markedsført mot kvinner. Det at fantasy er "gutte-litteratur" er mye en myte som har oppstått de senere årene etter at noen fikk det for seg at fantasy var ypperlig for å få gutter til å lese)
Joda, det finnes mye dårlig fantasy i sverd og tryllekunstnersjangeren, men det finnes også en hel masse glimrende fantasylitteratur for den som gidder å lese. John Crowley skriver strålende litterær fantasy uten sverd og trollmenn. Eller hva med Alasdair Grays Lanark? Fantasy godt som noe. Michael Moorcock, Gene Wolfe, China Mieville, Neil Gaiman. Eller Tor Åge Bringsværd for den del.
Problemet her er jo at takket være Tolkien, fryktelige Robert Jordan, og enda et par bestselgere så har inntrykket om at all fantasy er middelaldersk eskapisme av variernde kvalitet som kanskje kan være underholdende, men litteratur er det ikke, fått lov til å befeste seg. Forfattere som skriver fantasy på en annen måte er man dermed nødt til å klassifisere på en annen måte, selv om det er fantasy de driver med.
Dermed får vi sånne pussige utslag som at Andreas Bull Hansen i forbindelse med lanseringen av sin siste bok måtte presisere at han drev ikke med fantasy, science fiction eller den slags underlødig litteratur. Han har skrevet en fremtidsvisjon må vite!
Håndtering av udøde anbefales, og gjerne også Lindquists første bok La den rette komme inn. (Litt skamløs egenreklame: http://hjorthen.org/?p=1493 )
Når det gjelder debatten om fantasy kontra "ordentlig" littaratur så har jeg bare skummet gjennom både post og kommentarer her siden jeg er ganske grundig lei av den debatten. Det forhindrer meg selvfølgelig ikke i å skyte inn en kommentar.
Det er ingen tvil om at den middelalderske eskapismen rir fantasy-sjangeren som en mare, og at det er mye møkk (og noen diamanter) i den gruppa. Allikevel. Å avfeie sjangeren som den maskuline utgaven av Sagaen om Isfolket blir vel litt som å avfeie kvinnelige forfattere på bakgrunn av det som presenteres av Margit Sandemo og hennes kvinnelige kioskforfatter-kollegaer? (For en del år siden så ble jo forresten fantasy-litteraturen markedsført mot kvinner. Det at fantasy er "gutte-litteratur" er mye en myte som har oppstått de senere årene etter at noen fikk det for seg at fantasy var ypperlig for å få gutter til å lese)
Joda, det finnes mye dårlig fantasy i sverd og tryllekunstnersjangeren, men det finnes også en hel masse glimrende fantasylitteratur for den som gidder å lese. John Crowley skriver strålende litterær fantasy uten sverd og trollmenn. Eller hva med Alasdair Grays Lanark? Fantasy godt som noe. Michael Moorcock, Gene Wolfe, China Mieville, Neil Gaiman. Eller Tor Åge Bringsværd for den del.
Problemet her er jo at takket være Tolkien, fryktelige Robert Jordan, og enda et par bestselgere så har inntrykket om at all fantasy er middelaldersk eskapisme av variernde kvalitet som kanskje kan være underholdende, men litteratur er det ikke, fått lov til å befeste seg. Forfattere som skriver fantasy på en annen måte er man dermed nødt til å klassifisere på en annen måte, selv om det er fantasy de driver med.
Dermed får vi sånne pussige utslag som at Andreas Bull Hansen i forbindelse med lanseringen av sin siste bok måtte presisere at han drev ikke med fantasy, science fiction eller den slags underlødig litteratur. Han har skrevet en fremtidsvisjon må vite!
Håndtering av udøde anbefales, og gjerne også Lindquists første bok La den rette komme inn. (Litt skamløs egenreklame: http://hjorthen.org/?p=1493 )
Når det gjelder debatten om fantasy kontra "ordentlig" littaratur så har jeg bare skummet gjennom både post og kommentarer her siden jeg er ganske grundig lei av den debatten. Det forhindrer meg selvfølgelig ikke i å skyte inn en kommentar.
Det er ingen tvil om at den middelalderske eskapismen rir fantasy-sjangeren som en mare, og at det er mye møkk (og noen diamanter) i den gruppa. Allikevel. Å avfeie sjangeren som den maskuline utgaven av Sagaen om Isfolket blir vel litt som å avfeie kvinnelige forfattere på bakgrunn av det som presenteres av Margit Sandemo og hennes kvinnelige kioskforfatter-kollegaer? (For en del år siden så ble jo forresten fantasy-litteraturen markedsført mot kvinner. Det at fantasy er "gutte-litteratur" er mye en myte som har oppstått de senere årene etter at noen fikk det for seg at fantasy var ypperlig for å få gutter til å lese)
Joda, det finnes mye dårlig fantasy i sverd og tryllekunstnersjangeren, men det finnes også en hel masse glimrende fantasylitteratur for den som gidder å lese. John Crowley skriver strålende litterær fantasy uten sverd og trollmenn. Eller hva med Alasdair Grays Lanark? Fantasy godt som noe. Michael Moorcock, Gene Wolfe, China Mieville, Neil Gaiman. Eller Tor Åge Bringsværd for den del.
Problemet her er jo at takket være Tolkien, fryktelige Robert Jordan, og enda et par bestselgere så har inntrykket om at all fantasy er middelaldersk eskapisme av variernde kvalitet som kanskje kan være underholdende, men litteratur er det ikke, fått lov til å befeste seg. Forfattere som skriver fantasy på en annen måte er man dermed nødt til å klassifisere på en annen måte, selv om det er fantasy de driver med.
Dermed får vi sånne pussige utslag som at Andreas Bull Hansen i forbindelse med lanseringen av sin siste bok måtte presisere at han drev ikke med fantasy, science fiction eller den slags underlødig litteratur. Han har skrevet en fremtidsvisjon må vite!
Jeg er sikker på at jeg kan finne en hel del nyansert fantasylitteratur du vil like, med karakterer som innehar både dybde variasjon, og verdner/samfunn som utfordrer vår oppfatning av vår egen verden, slik mye samtidslitteratur ikke evner å gjøre.
Ja, siden vi jobber i samme bokhandel, kan du til og med vise meg den i egen person. 🙂
Jeg er sikker på at jeg kan finne en hel del nyansert fantasylitteratur du vil like, med karakterer som innehar både dybde variasjon, og verdner/samfunn som utfordrer vår oppfatning av vår egen verden, slik mye samtidslitteratur ikke evner å gjøre.
Jeg er sikker på at jeg kan finne en hel del nyansert fantasylitteratur du vil like, med karakterer som innehar både dybde variasjon, og verdner/samfunn som utfordrer vår oppfatning av vår egen verden, slik mye samtidslitteratur ikke evner å gjøre.
Ja, siden vi jobber i samme bokhandel, kan du til og med vise meg den i egen person. 🙂
Jeg er sikker på at jeg kan finne en hel del nyansert fantasylitteratur du vil like, med karakterer som innehar både dybde variasjon, og verdner/samfunn som utfordrer vår oppfatning av vår egen verden, slik mye samtidslitteratur ikke evner å gjøre.
Ja, siden vi jobber i samme bokhandel, kan du til og med vise meg den i egen person. 🙂
Fordommer forgår ikke så lett.
Fordommer forgår ikke så lett.
Fordommer forgår ikke så lett.
Fordommer forgår ikke så lett.
Har med stor interesse lest dette innlegg og påfölgende diskusjon om fantasylitteraturen vs. "seriös" litteratur - en spörsmålsstilling jeg har fundert over lenge og der jeg har värt inne på mange av de tankene som Stian beskriver.
Jeg har ikke egentlig noe å föye til i saken som sådan, men ville bare uttrykke min glede over å ta del av det både Stian og kommentatorene har skrevet. Det er befriende å finne en litteraturblogg og -diskusjon som tör å bruke begrep som "seriös" litteratur og der partene utdyper diskusjonen og fortsetter å bemöte hverandres argument trass i dyp uenighet i sak. Man får som leser dermed noe mer innsikt i saken i hele sin bredde, og det er i hvert fall hva jeg er ute etter som litteraturbloggleser.
Dessuten har jeg fått meg en og annen god latter av velformulerte argument som jeg skal lagre i en liten krok av hjernen og bruke mot neste fantasyentusiast jeg möter på min vei. 😉
Skulle forresten väre morsomt å höre vad Stian og hans besökere her inne anser om "Håndtering av udöde". Jeg synes ikke den lever opp til forventningene man får om den. Den har visse gode sider, framforalt de realistiske skildringene av mennskers fölelser og interaksjon, som jeg opplever givende og til og med rörende som leser, men totalinntrykket av boken er "vrövel". (Herlig å finne en blogg der man tör å bruke denne type ord uten å väre redd for å bli kastet ut.)
Boken skal nok ikke leses som annet enn en slags nyskapelse innen Horrorsjangeren - som jeg anser står i omtrent samme forhold til "seriös" litteratur som Fantasysjangeren. Og forfatteren selv, John Ajvide Linqvist, fornekter at boken fra hans side er ment å skulle leses som noen form for samfunnskritikk.
Hyggelig at du trives på min ringe blogg, Anne Sofie. 🙂
Foreløbig har jeg ikke rukket å lese Håndtering av udøde, men den rykker stadig frem i køen. Jeg gleder meg i hvert fall til å ta fatt på boken, og når jeg er ferdig med den, skal jeg skrive en fyldig kommentar om hva jeg synes.
Men jeg trodde virkelig den var ment som samfunnskritikk.
Har med stor interesse lest dette innlegg og påfölgende diskusjon om fantasylitteraturen vs. "seriös" litteratur - en spörsmålsstilling jeg har fundert over lenge og der jeg har värt inne på mange av de tankene som Stian beskriver.
Jeg har ikke egentlig noe å föye til i saken som sådan, men ville bare uttrykke min glede over å ta del av det både Stian og kommentatorene har skrevet. Det er befriende å finne en litteraturblogg og -diskusjon som tör å bruke begrep som "seriös" litteratur og der partene utdyper diskusjonen og fortsetter å bemöte hverandres argument trass i dyp uenighet i sak. Man får som leser dermed noe mer innsikt i saken i hele sin bredde, og det er i hvert fall hva jeg er ute etter som litteraturbloggleser.
Dessuten har jeg fått meg en og annen god latter av velformulerte argument som jeg skal lagre i en liten krok av hjernen og bruke mot neste fantasyentusiast jeg möter på min vei. 😉
Har med stor interesse lest dette innlegg og påfölgende diskusjon om fantasylitteraturen vs. "seriös" litteratur - en spörsmålsstilling jeg har fundert over lenge og der jeg har värt inne på mange av de tankene som Stian beskriver.
Jeg har ikke egentlig noe å föye til i saken som sådan, men ville bare uttrykke min glede over å ta del av det både Stian og kommentatorene har skrevet. Det er befriende å finne en litteraturblogg og -diskusjon som tör å bruke begrep som "seriös" litteratur og der partene utdyper diskusjonen og fortsetter å bemöte hverandres argument trass i dyp uenighet i sak. Man får som leser dermed noe mer innsikt i saken i hele sin bredde, og det er i hvert fall hva jeg er ute etter som litteraturbloggleser.
Dessuten har jeg fått meg en og annen god latter av velformulerte argument som jeg skal lagre i en liten krok av hjernen og bruke mot neste fantasyentusiast jeg möter på min vei. 😉
Skulle forresten väre morsomt å höre vad Stian og hans besökere her inne anser om "Håndtering av udöde". Jeg synes ikke den lever opp til forventningene man får om den. Den har visse gode sider, framforalt de realistiske skildringene av mennskers fölelser og interaksjon, som jeg opplever givende og til og med rörende som leser, men totalinntrykket av boken er "vrövel". (Herlig å finne en blogg der man tör å bruke denne type ord uten å väre redd for å bli kastet ut.)
Boken skal nok ikke leses som annet enn en slags nyskapelse innen Horrorsjangeren - som jeg anser står i omtrent samme forhold til "seriös" litteratur som Fantasysjangeren. Og forfatteren selv, John Ajvide Linqvist, fornekter at boken fra hans side er ment å skulle leses som noen form for samfunnskritikk.
Skulle forresten väre morsomt å höre vad Stian og hans besökere her inne anser om "Håndtering av udöde". Jeg synes ikke den lever opp til forventningene man får om den. Den har visse gode sider, framforalt de realistiske skildringene av mennskers fölelser og interaksjon, som jeg opplever givende og til og med rörende som leser, men totalinntrykket av boken er "vrövel". (Herlig å finne en blogg der man tör å bruke denne type ord uten å väre redd for å bli kastet ut.)
Boken skal nok ikke leses som annet enn en slags nyskapelse innen Horrorsjangeren - som jeg anser står i omtrent samme forhold til "seriös" litteratur som Fantasysjangeren. Og forfatteren selv, John Ajvide Linqvist, fornekter at boken fra hans side er ment å skulle leses som noen form for samfunnskritikk.
Hyggelig at du trives på min ringe blogg, Anne Sofie. 🙂
Foreløbig har jeg ikke rukket å lese Håndtering av udøde, men den rykker stadig frem i køen. Jeg gleder meg i hvert fall til å ta fatt på boken, og når jeg er ferdig med den, skal jeg skrive en fyldig kommentar om hva jeg synes.
Men jeg trodde virkelig den var ment som samfunnskritikk.
Har med stor interesse lest dette innlegg og påfölgende diskusjon om fantasylitteraturen vs. "seriös" litteratur - en spörsmålsstilling jeg har fundert over lenge og der jeg har värt inne på mange av de tankene som Stian beskriver.
Jeg har ikke egentlig noe å föye til i saken som sådan, men ville bare uttrykke min glede over å ta del av det både Stian og kommentatorene har skrevet. Det er befriende å finne en litteraturblogg og -diskusjon som tör å bruke begrep som "seriös" litteratur og der partene utdyper diskusjonen og fortsetter å bemöte hverandres argument trass i dyp uenighet i sak. Man får som leser dermed noe mer innsikt i saken i hele sin bredde, og det er i hvert fall hva jeg er ute etter som litteraturbloggleser.
Dessuten har jeg fått meg en og annen god latter av velformulerte argument som jeg skal lagre i en liten krok av hjernen og bruke mot neste fantasyentusiast jeg möter på min vei. 😉
Skulle forresten väre morsomt å höre vad Stian og hans besökere her inne anser om "Håndtering av udöde". Jeg synes ikke den lever opp til forventningene man får om den. Den har visse gode sider, framforalt de realistiske skildringene av mennskers fölelser og interaksjon, som jeg opplever givende og til og med rörende som leser, men totalinntrykket av boken er "vrövel". (Herlig å finne en blogg der man tör å bruke denne type ord uten å väre redd for å bli kastet ut.)
Boken skal nok ikke leses som annet enn en slags nyskapelse innen Horrorsjangeren - som jeg anser står i omtrent samme forhold til "seriös" litteratur som Fantasysjangeren. Og forfatteren selv, John Ajvide Linqvist, fornekter at boken fra hans side er ment å skulle leses som noen form for samfunnskritikk.
Hyggelig at du trives på min ringe blogg, Anne Sofie. 🙂
Foreløbig har jeg ikke rukket å lese Håndtering av udøde, men den rykker stadig frem i køen. Jeg gleder meg i hvert fall til å ta fatt på boken, og når jeg er ferdig med den, skal jeg skrive en fyldig kommentar om hva jeg synes.
Men jeg trodde virkelig den var ment som samfunnskritikk.
Tittet litt rundt, for jeg visste jeg hadde lest Ajvide Lindqvists uttalelser om dette med samfunnskritikken ett eller annet sted. Og her fant jeg et intervju der han nevner dette:
http://www.panzanet.com/portratt2/ajvide.shtml
Takk skal du ha. Det var opplysende.
Men uansett hva en forfatter selv mener om sin bok, kan andre lesere alltid tolke motstridende oppfatninger ut av den -- uten at de dermed "tar feil". Avjide Lindqvists hensikt var kanskje ikke å skrive en samfunnskritikk, men i manges øyne kan det likevel være det. Jeg er bra spent nå!
Ja, det er jo sant, når du sier det. Når jeg var ute og lette etter denne artikkelen fant jeg jo mange andre artikler om denne boken der ordet samfunnskritikk ble nevnt. Ett eller annet sted sto det også noe om at hele skrekksjangeren i seg selv var en slags samfunnskritikk, men jeg har ikke selv noen större kjennskap til sjangeren og har derfor ikke noe synspunkt på det. Det er det kanskje derimot andre som har...? Stian eller andre besökere...?
Jeg ser av kommentarene ovenfor at denne boken har kommet inn i diskusjonen om fantasy kontra "literary fiction" (bra term!) som eksempel på en bok med uvirkelig handling, men som ikke faller inn under kategorien fantasy. Selv har jeg også hevdet at jeg godt kan synes en bok med uvirkelig handling kan väre givende, til forskjell fra fantasy som ikke tiltaler meg, men i mitt tillfelle var ikke "Håndtering av udöde" noe godt eksempel på dette. Det var også en av grunnene til at jeg hadde syntes det var moro å få flere kvalifiserte synspunkter på nettopp den, så kanskje jeg til og med kan se flere sider av den enn jeg kan som alene-leser.
Derimot vil jeg nevne Kazuo Ishiguros seneste, "Never Let Me Go", som eksempel på en bok som handler om noe absolutt uvirkelig, men som jeg synes er helt fantastisk! Ja, ikke i den betydelsen da - det ble komisk i denne sammenhengen - men altså en av det forrige årets beste leseopplevelser.
Tittet litt rundt, for jeg visste jeg hadde lest Ajvide Lindqvists uttalelser om dette med samfunnskritikken ett eller annet sted. Og her fant jeg et intervju der han nevner dette:
http://www.panzanet.com/portratt2/ajvide.shtml
Tittet litt rundt, for jeg visste jeg hadde lest Ajvide Lindqvists uttalelser om dette med samfunnskritikken ett eller annet sted. Og her fant jeg et intervju der han nevner dette:
http://www.panzanet.com/portratt2/ajvide.shtml
Takk skal du ha. Det var opplysende.
Men uansett hva en forfatter selv mener om sin bok, kan andre lesere alltid tolke motstridende oppfatninger ut av den -- uten at de dermed "tar feil". Avjide Lindqvists hensikt var kanskje ikke å skrive en samfunnskritikk, men i manges øyne kan det likevel være det. Jeg er bra spent nå!
Ja, det er jo sant, når du sier det. Når jeg var ute og lette etter denne artikkelen fant jeg jo mange andre artikler om denne boken der ordet samfunnskritikk ble nevnt. Ett eller annet sted sto det også noe om at hele skrekksjangeren i seg selv var en slags samfunnskritikk, men jeg har ikke selv noen större kjennskap til sjangeren og har derfor ikke noe synspunkt på det. Det er det kanskje derimot andre som har...? Stian eller andre besökere...?
Jeg ser av kommentarene ovenfor at denne boken har kommet inn i diskusjonen om fantasy kontra "literary fiction" (bra term!) som eksempel på en bok med uvirkelig handling, men som ikke faller inn under kategorien fantasy. Selv har jeg også hevdet at jeg godt kan synes en bok med uvirkelig handling kan väre givende, til forskjell fra fantasy som ikke tiltaler meg, men i mitt tillfelle var ikke "Håndtering av udöde" noe godt eksempel på dette. Det var også en av grunnene til at jeg hadde syntes det var moro å få flere kvalifiserte synspunkter på nettopp den, så kanskje jeg til og med kan se flere sider av den enn jeg kan som alene-leser.
Derimot vil jeg nevne Kazuo Ishiguros seneste, "Never Let Me Go", som eksempel på en bok som handler om noe absolutt uvirkelig, men som jeg synes er helt fantastisk! Ja, ikke i den betydelsen da - det ble komisk i denne sammenhengen - men altså en av det forrige årets beste leseopplevelser.
Ja, det er jo sant, når du sier det. Når jeg var ute og lette etter denne artikkelen fant jeg jo mange andre artikler om denne boken der ordet samfunnskritikk ble nevnt. Ett eller annet sted sto det også noe om at hele skrekksjangeren i seg selv var en slags samfunnskritikk, men jeg har ikke selv noen större kjennskap til sjangeren og har derfor ikke noe synspunkt på det. Det er det kanskje derimot andre som har...? Stian eller andre besökere...?
Jeg ser av kommentarene ovenfor at denne boken har kommet inn i diskusjonen om fantasy kontra "literary fiction" (bra term!) som eksempel på en bok med uvirkelig handling, men som ikke faller inn under kategorien fantasy. Selv har jeg også hevdet at jeg godt kan synes en bok med uvirkelig handling kan väre givende, til forskjell fra fantasy som ikke tiltaler meg, men i mitt tillfelle var ikke "Håndtering av udöde" noe godt eksempel på dette. Det var også en av grunnene til at jeg hadde syntes det var moro å få flere kvalifiserte synspunkter på nettopp den, så kanskje jeg til og med kan se flere sider av den enn jeg kan som alene-leser.
Derimot vil jeg nevne Kazuo Ishiguros seneste, "Never Let Me Go", som eksempel på en bok som handler om noe absolutt uvirkelig, men som jeg synes er helt fantastisk! Ja, ikke i den betydelsen da - det ble komisk i denne sammenhengen - men altså en av det forrige årets beste leseopplevelser.
Tittet litt rundt, for jeg visste jeg hadde lest Ajvide Lindqvists uttalelser om dette med samfunnskritikken ett eller annet sted. Og her fant jeg et intervju der han nevner dette:
http://www.panzanet.com/portratt2/ajvide.shtml
Takk skal du ha. Det var opplysende.
Men uansett hva en forfatter selv mener om sin bok, kan andre lesere alltid tolke motstridende oppfatninger ut av den -- uten at de dermed "tar feil". Avjide Lindqvists hensikt var kanskje ikke å skrive en samfunnskritikk, men i manges øyne kan det likevel være det. Jeg er bra spent nå!
Ja, det er jo sant, når du sier det. Når jeg var ute og lette etter denne artikkelen fant jeg jo mange andre artikler om denne boken der ordet samfunnskritikk ble nevnt. Ett eller annet sted sto det også noe om at hele skrekksjangeren i seg selv var en slags samfunnskritikk, men jeg har ikke selv noen större kjennskap til sjangeren og har derfor ikke noe synspunkt på det. Det er det kanskje derimot andre som har...? Stian eller andre besökere...?
Jeg ser av kommentarene ovenfor at denne boken har kommet inn i diskusjonen om fantasy kontra "literary fiction" (bra term!) som eksempel på en bok med uvirkelig handling, men som ikke faller inn under kategorien fantasy. Selv har jeg også hevdet at jeg godt kan synes en bok med uvirkelig handling kan väre givende, til forskjell fra fantasy som ikke tiltaler meg, men i mitt tillfelle var ikke "Håndtering av udöde" noe godt eksempel på dette. Det var også en av grunnene til at jeg hadde syntes det var moro å få flere kvalifiserte synspunkter på nettopp den, så kanskje jeg til og med kan se flere sider av den enn jeg kan som alene-leser.
Derimot vil jeg nevne Kazuo Ishiguros seneste, "Never Let Me Go", som eksempel på en bok som handler om noe absolutt uvirkelig, men som jeg synes er helt fantastisk! Ja, ikke i den betydelsen da - det ble komisk i denne sammenhengen - men altså en av det forrige årets beste leseopplevelser.
Jeg slutter meg fullstendig til Nagels ideelle fordring om at litterauren bør fremstille "mennesket slik det kan og bør være (A.R.)". Litteraturen bør fremstille moralske dilemmaer og heroisk kamp for det rette. Om dette gjøres med sverd, kaffekopper eller fjærpenn er en ytre form, og fantasy-litteratur gjør noen ganger dette bra, som regel mindre bra.
Vår vert hevder at "...et enkelt univers hvor godt og ondt står steilt mot hverandre — i metafysisk forstand. Metafysisk vil si at det virkelig finnes "mørk energi", "lysets side" og slike ting".
Det er jo slett ikke slik at godt og ondt medfører reellt, selvstendig eksisterende "ondskap". Det medfører derimot reelle VALG, mellom det gale og det rette. Det som kalles ondskap består ikke av egen substans og kraft, men av å fortrenge virkeligheten og ikke handle i tråd med virkelighetens krav.
En tilhørende svakhet ved fantasy-litteraturen generelt er dens tendens til å la helten være "the chosen one", dvs en liten messias med ufullstendig selvtillit og ferdigheter, som seirer på tross av alle odds pga himmelsk backing. Når man forkaster ideen om at ondskap eksisterer på egen hånd, blir dette lite troverdige litterære grepet meningsløst.
Mine helter er er ikke "chosen", men "chooser", dvs den som handler overveid og på basis av kunnskapen om godt og ondt. Han som observer, identifiserer og omtaler det onde for det det er. Og som deretter handler på basis av sin forståelse. I den virkelige verden tenker jeg først og fremst på Ayaan Hirsi Ali, i litteraturen John Galt.
Jeg slutter meg fullstendig til Nagels ideelle fordring om at litterauren bør fremstille "mennesket slik det kan og bør være (A.R.)". Litteraturen bør fremstille moralske dilemmaer og heroisk kamp for det rette. Om dette gjøres med sverd, kaffekopper eller fjærpenn er en ytre form, og fantasy-litteratur gjør noen ganger dette bra, som regel mindre bra.
Vår vert hevder at "...et enkelt univers hvor godt og ondt står steilt mot hverandre — i metafysisk forstand. Metafysisk vil si at det virkelig finnes "mørk energi", "lysets side" og slike ting".
Det er jo slett ikke slik at godt og ondt medfører reellt, selvstendig eksisterende "ondskap". Det medfører derimot reelle VALG, mellom det gale og det rette. Det som kalles ondskap består ikke av egen substans og kraft, men av å fortrenge virkeligheten og ikke handle i tråd med virkelighetens krav.
En tilhørende svakhet ved fantasy-litteraturen generelt er dens tendens til å la helten være "the chosen one", dvs en liten messias med ufullstendig selvtillit og ferdigheter, som seirer på tross av alle odds pga himmelsk backing. Når man forkaster ideen om at ondskap eksisterer på egen hånd, blir dette lite troverdige litterære grepet meningsløst.
Mine helter er er ikke "chosen", men "chooser", dvs den som handler overveid og på basis av kunnskapen om godt og ondt. Han som observer, identifiserer og omtaler det onde for det det er. Og som deretter handler på basis av sin forståelse. I den virkelige verden tenker jeg først og fremst på Ayaan Hirsi Ali, i litteraturen John Galt.
Jeg slutter meg fullstendig til Nagels ideelle fordring om at litterauren bør fremstille "mennesket slik det kan og bør være (A.R.)". Litteraturen bør fremstille moralske dilemmaer og heroisk kamp for det rette. Om dette gjøres med sverd, kaffekopper eller fjærpenn er en ytre form, og fantasy-litteratur gjør noen ganger dette bra, som regel mindre bra.
Vår vert hevder at "...et enkelt univers hvor godt og ondt står steilt mot hverandre — i metafysisk forstand. Metafysisk vil si at det virkelig finnes "mørk energi", "lysets side" og slike ting".
Det er jo slett ikke slik at godt og ondt medfører reellt, selvstendig eksisterende "ondskap". Det medfører derimot reelle VALG, mellom det gale og det rette. Det som kalles ondskap består ikke av egen substans og kraft, men av å fortrenge virkeligheten og ikke handle i tråd med virkelighetens krav.
En tilhørende svakhet ved fantasy-litteraturen generelt er dens tendens til å la helten være "the chosen one", dvs en liten messias med ufullstendig selvtillit og ferdigheter, som seirer på tross av alle odds pga himmelsk backing. Når man forkaster ideen om at ondskap eksisterer på egen hånd, blir dette lite troverdige litterære grepet meningsløst.
Mine helter er er ikke "chosen", men "chooser", dvs den som handler overveid og på basis av kunnskapen om godt og ondt. Han som observer, identifiserer og omtaler det onde for det det er. Og som deretter handler på basis av sin forståelse. I den virkelige verden tenker jeg først og fremst på Ayaan Hirsi Ali, i litteraturen John Galt.
Jeg slutter meg fullstendig til Nagels ideelle fordring om at litterauren bør fremstille "mennesket slik det kan og bør være (A.R.)". Litteraturen bør fremstille moralske dilemmaer og heroisk kamp for det rette. Om dette gjøres med sverd, kaffekopper eller fjærpenn er en ytre form, og fantasy-litteratur gjør noen ganger dette bra, som regel mindre bra.
Vår vert hevder at "...et enkelt univers hvor godt og ondt står steilt mot hverandre — i metafysisk forstand. Metafysisk vil si at det virkelig finnes “mørk energi”, “lysets side” og slike ting".
Det er jo slett ikke slik at godt og ondt medfører reellt, selvstendig eksisterende "ondskap". Det medfører derimot reelle VALG, mellom det gale og det rette. Det som kalles ondskap består ikke av egen substans og kraft, men av å fortrenge virkeligheten og ikke handle i tråd med virkelighetens krav.
En tilhørende svakhet ved fantasy-litteraturen generelt er dens tendens til å la helten være "the chosen one", dvs en liten messias med ufullstendig selvtillit og ferdigheter, som seirer på tross av alle odds pga himmelsk backing. Når man forkaster ideen om at ondskap eksisterer på egen hånd, blir dette lite troverdige litterære grepet meningsløst.
Mine helter er er ikke "chosen", men "chooser", dvs den som handler overveid og på basis av kunnskapen om godt og ondt. Han som observer, identifiserer og omtaler det onde for det det er. Og som deretter handler på basis av sin forståelse. I den virkelige verden tenker jeg først og fremst på Ayaan Hirsi Ali, i litteraturen John Galt.
Herren Jensens forslag er notert. Men har herren Jensen lest Wizard's First Rule av Terry Goodkind nå?
Vi får se om du har noe mer hell enn Nagel.
Turde jeg foreslå at herren Landgaard leser A Song of Ice and Fire-serien til George R. R. Martin? Første bok heter A Game of Thrones. Her er det ingen som er gode eller onde, man bare er mennesker på godt og vondt. Forfatteren presenterer et enormt persongalleri. Jeg skal ikke si for meget, men dette verket anbefales på det heteste. Faller ikke dette i smak, er det ikke håp for at Landgaard og hans likesinnede skal sette pris på fantasy uansett hvor velskrevet den måtte være. For øvrig er jeg enig i at det er mye rask i sjangeren. På den annen side er det ingen forbrytelse å drømme seg bort en gang iblant, så lenge man leser andre ting også.
Var det denne jeg kjøpte på Libris? Har ikke lest den ennå. Er så mye å lese og så liten tid. Skal få gjort det en av disse dagene. Må ta oss en fantasydiskusjon mann til mann en av de nærmeste dagene.
Stålets eleganse, min gode mann. Blodets hvisken og benpipenes bønn …
Herren Jensens forslag er notert. Men har herren Jensen lest Wizard's First Rule av Terry Goodkind nå?
Vi får se om du har noe mer hell enn Nagel.
Turde jeg foreslå at herren Landgaard leser A Song of Ice and Fire-serien til George R. R. Martin? Første bok heter A Game of Thrones. Her er det ingen som er gode eller onde, man bare er mennesker på godt og vondt. Forfatteren presenterer et enormt persongalleri. Jeg skal ikke si for meget, men dette verket anbefales på det heteste. Faller ikke dette i smak, er det ikke håp for at Landgaard og hans likesinnede skal sette pris på fantasy uansett hvor velskrevet den måtte være. For øvrig er jeg enig i at det er mye rask i sjangeren. På den annen side er det ingen forbrytelse å drømme seg bort en gang iblant, så lenge man leser andre ting også.
Turde jeg foreslå at herren Landgaard leser A Song of Ice and Fire-serien til George R. R. Martin? Første bok heter A Game of Thrones. Her er det ingen som er gode eller onde, man bare er mennesker på godt og vondt. Forfatteren presenterer et enormt persongalleri. Jeg skal ikke si for meget, men dette verket anbefales på det heteste. Faller ikke dette i smak, er det ikke håp for at Landgaard og hans likesinnede skal sette pris på fantasy uansett hvor velskrevet den måtte være. For øvrig er jeg enig i at det er mye rask i sjangeren. På den annen side er det ingen forbrytelse å drømme seg bort en gang iblant, så lenge man leser andre ting også.
Var det denne jeg kjøpte på Libris? Har ikke lest den ennå. Er så mye å lese og så liten tid. Skal få gjort det en av disse dagene. Må ta oss en fantasydiskusjon mann til mann en av de nærmeste dagene.
Var det denne jeg kjøpte på Libris? Har ikke lest den ennå. Er så mye å lese og så liten tid. Skal få gjort det en av disse dagene. Må ta oss en fantasydiskusjon mann til mann en av de nærmeste dagene.
Stålets eleganse, min gode mann. Blodets hvisken og benpipenes bønn …
Stålets eleganse, min gode mann. Blodets hvisken og benpipenes bønn …
Turde jeg foreslå at herren Landgaard leser A Song of Ice and Fire-serien til George R. R. Martin? Første bok heter A Game of Thrones. Her er det ingen som er gode eller onde, man bare er mennesker på godt og vondt. Forfatteren presenterer et enormt persongalleri. Jeg skal ikke si for meget, men dette verket anbefales på det heteste. Faller ikke dette i smak, er det ikke håp for at Landgaard og hans likesinnede skal sette pris på fantasy uansett hvor velskrevet den måtte være. For øvrig er jeg enig i at det er mye rask i sjangeren. På den annen side er det ingen forbrytelse å drømme seg bort en gang iblant, så lenge man leser andre ting også.
Herren Jensens forslag er notert. Men har herren Jensen lest Wizard's First Rule av Terry Goodkind nå?
Var det denne jeg kjøpte på Libris? Har ikke lest den ennå. Er så mye å lese og så liten tid. Skal få gjort det en av disse dagene. Må ta oss en fantasydiskusjon mann til mann en av de nærmeste dagene.
Vi får se om du har noe mer hell enn Nagel.
Stålets eleganse, min gode mann. Blodets hvisken og benpipenes bønn …
Jøss i all verden. Hva kaller dere denne kampen? Kampen mellom godt og øh..grått?
Fantastisk velskrevet innlegg (gammelt, skjønner jeg) og rysar-kommentarer fra ende til annen. En glede for en ny leser, som har lest mye gjørmelitteratur og lite fantasy, mest av alt fordi hun er et offer eller et ektefødt barn for/av et gudløst verdensbilde. Selv om jeg ville klarer jeg aldri å ta disse jernbane-tingene alvorlig. De er og forblir underlige for meg. Av de grunnene Landgaard så velformulert legger for dagen. Det er lite som gleder meg mer enn veltalenhet på vegne av mine egne uartikulerte fornemmelser.
Glad helg.
BM
Jøss i all verden. Hva kaller dere denne kampen? Kampen mellom godt og øh..grått?
Fantastisk velskrevet innlegg (gammelt, skjønner jeg) og rysar-kommentarer fra ende til annen. En glede for en ny leser, som har lest mye gjørmelitteratur og lite fantasy, mest av alt fordi hun er et offer eller et ektefødt barn for/av et gudløst verdensbilde. Selv om jeg ville klarer jeg aldri å ta disse jernbane-tingene alvorlig. De er og forblir underlige for meg. Av de grunnene Landgaard så velformulert legger for dagen. Det er lite som gleder meg mer enn veltalenhet på vegne av mine egne uartikulerte fornemmelser.
Glad helg.
BM
Jøss i all verden. Hva kaller dere denne kampen? Kampen mellom godt og øh..grått?
Fantastisk velskrevet innlegg (gammelt, skjønner jeg) og rysar-kommentarer fra ende til annen. En glede for en ny leser, som har lest mye gjørmelitteratur og lite fantasy, mest av alt fordi hun er et offer eller et ektefødt barn for/av et gudløst verdensbilde. Selv om jeg ville klarer jeg aldri å ta disse jernbane-tingene alvorlig. De er og forblir underlige for meg. Av de grunnene Landgaard så velformulert legger for dagen. Det er lite som gleder meg mer enn veltalenhet på vegne av mine egne uartikulerte fornemmelser.
Glad helg.
BM
Jøss i all verden. Hva kaller dere denne kampen? Kampen mellom godt og øh..grått?
Fantastisk velskrevet innlegg (gammelt, skjønner jeg) og rysar-kommentarer fra ende til annen. En glede for en ny leser, som har lest mye gjørmelitteratur og lite fantasy, mest av alt fordi hun er et offer eller et ektefødt barn for/av et gudløst verdensbilde. Selv om jeg ville klarer jeg aldri å ta disse jernbane-tingene alvorlig. De er og forblir underlige for meg. Av de grunnene Landgaard så velformulert legger for dagen. Det er lite som gleder meg mer enn veltalenhet på vegne av mine egne uartikulerte fornemmelser.
Glad helg.
BM
Det gleder meg å høre, Most Exalted Mary of Everlasting Bloodness. Artig med dette innlegget, forresten. Det ble ikke kommentert før flere måneder etter at det ble skrevet. Og siden da har det blitt det mest kommenterte innlegget på bloggen. Stadig nye folk som oppdager det, tydeligvis.
Ha en glad helg, du også. (Bloggingen tar dog aldri helg.)
Det gleder meg å høre, Most Exalted Mary of Everlasting Bloodness. Artig med dette innlegget, forresten. Det ble ikke kommentert før flere måneder etter at det ble skrevet. Og siden da har det blitt det mest kommenterte innlegget på bloggen. Stadig nye folk som oppdager det, tydeligvis.
Ha en glad helg, du også. (Bloggingen tar dog aldri helg.)
Det gleder meg å høre, Most Exalted Mary of Everlasting Bloodness. Artig med dette innlegget, forresten. Det ble ikke kommentert før flere måneder etter at det ble skrevet. Og siden da har det blitt det mest kommenterte innlegget på bloggen. Stadig nye folk som oppdager det, tydeligvis.
Ha en glad helg, du også. (Bloggingen tar dog aldri helg.)
Argh! Du kan ikke kommentere fantasysjangeren uten å ha lest noe som helst! Det blir like dumt som å uttale seg om seriøs litteratur etter å ha lest Margerit Sandemo.
Argh! Du kan ikke kommentere fantasysjangeren uten å ha lest noe som helst! Det blir like dumt som å uttale seg om seriøs litteratur etter å ha lest Margerit Sandemo.
Argh! Du kan ikke kommentere fantasysjangeren uten å ha lest noe som helst! Det blir like dumt som å uttale seg om seriøs litteratur etter å ha lest Margerit Sandemo.
Argh! Du kan ikke kommentere fantasysjangeren uten å ha lest noe som helst! Det blir like dumt som å uttale seg om seriøs litteratur etter å ha lest Margerit Sandemo.
Men jeg HAR lest noe som helst, zip.
Men jeg HAR lest noe som helst, zip.
Men jeg HAR lest noe som helst, zip.
"Men jeg HAR lest noe som helst, zip."
Beklager, jeg tviler ikke på det. Jeg har nettopp sluttet å røyke, så jeg er kanskje litt krakilsk for tida :p Men fantasy-genren får mye ufortjent pepper av folk som ikke kjenner den så godt. Jeg har sansen for eskapisme ala Gemmel og Goodkind, men genren har andre ting å by på også. Som for eksempel:
Ursula Le Guin – Earthsea, Always Coming Home (den eneste akademisk stuerene fantasy-forfatteren 🙂
Mervyn Peake – Gormenghast-trilogien (Tolkien for voksne, eller fantasy-genrens svar på Proust :p)
Gene Wolfe - Book of the New Sun (sært, men interessant)
Jack Vance – The Dying Earth (fantasi på høyt plan)
Neil Gaiman (meningene er delte, men jeg liker ham)
Terry Pratchett (må leses på engelsk, den morsomste briten siden Monty Python)
Tor Åge Bringsværd – Gobi, Den Enøyde, osv.
Når det gjelder high fantasy, er det mange som banker Gemmell og Goodkind ned i støvlene. Jeg liker George R.R. Martin (A Song of Ice and Fire), Robin Hobb (Farseer-trilogien), Tad Williams (Memory, Sorry and Thorn og Otherland), Guy Gabriel Kay (Fionavar Tapestry og Sarantine Mosaic), Steven Erikson (Malazan Book of the Fallen) osv.
Og hva med Beowulf, Homer, Snorre, Tusen og en natt, Dante og Asbjørnsen og Moe?
"Men jeg HAR lest noe som helst, zip."
Beklager, jeg tviler ikke på det. Jeg har nettopp sluttet å røyke, så jeg er kanskje litt krakilsk for tida :p Men fantasy-genren får mye ufortjent pepper av folk som ikke kjenner den så godt. Jeg har sansen for eskapisme ala Gemmel og Goodkind, men genren har andre ting å by på også. Som for eksempel:
Ursula Le Guin – Earthsea, Always Coming Home (den eneste akademisk stuerene fantasy-forfatteren 🙂
Mervyn Peake – Gormenghast-trilogien (Tolkien for voksne, eller fantasy-genrens svar på Proust :p)
Gene Wolfe - Book of the New Sun (sært, men interessant)
Jack Vance – The Dying Earth (fantasi på høyt plan)
Neil Gaiman (meningene er delte, men jeg liker ham)
Terry Pratchett (må leses på engelsk, den morsomste briten siden Monty Python)
Tor Åge Bringsværd – Gobi, Den Enøyde, osv.
Når det gjelder high fantasy, er det mange som banker Gemmell og Goodkind ned i støvlene. Jeg liker George R.R. Martin (A Song of Ice and Fire), Robin Hobb (Farseer-trilogien), Tad Williams (Memory, Sorry and Thorn og Otherland), Guy Gabriel Kay (Fionavar Tapestry og Sarantine Mosaic), Steven Erikson (Malazan Book of the Fallen) osv.
Og hva med Beowulf, Homer, Snorre, Tusen og en natt, Dante og Asbjørnsen og Moe?
"Men jeg HAR lest noe som helst, zip."
Beklager, jeg tviler ikke på det. Jeg har nettopp sluttet å røyke, så jeg er kanskje litt krakilsk for tida :p Men fantasy-genren får mye ufortjent pepper av folk som ikke kjenner den så godt. Jeg har sansen for eskapisme ala Gemmel og Goodkind, men genren har andre ting å by på også. Som for eksempel:
Ursula Le Guin – Earthsea, Always Coming Home (den eneste akademisk stuerene fantasy-forfatteren 🙂
Mervyn Peake – Gormenghast-trilogien (Tolkien for voksne, eller fantasy-genrens svar på Proust :p)
Gene Wolfe - Book of the New Sun (sært, men interessant)
Jack Vance – The Dying Earth (fantasi på høyt plan)
Neil Gaiman (meningene er delte, men jeg liker ham)
Terry Pratchett (må leses på engelsk, den morsomste briten siden Monty Python)
Tor Åge Bringsværd – Gobi, Den Enøyde, osv.
Når det gjelder high fantasy, er det mange som banker Gemmell og Goodkind ned i støvlene. Jeg liker George R.R. Martin (A Song of Ice and Fire), Robin Hobb (Farseer-trilogien), Tad Williams (Memory, Sorry and Thorn og Otherland), Guy Gabriel Kay (Fionavar Tapestry og Sarantine Mosaic), Steven Erikson (Malazan Book of the Fallen) osv.
Og hva med Beowulf, Homer, Snorre, Tusen og en natt, Dante og Asbjørnsen og Moe?
"Men jeg HAR lest noe som helst, zip."
Beklager, jeg tviler ikke på det. Jeg har nettopp sluttet å røyke, så jeg er kanskje litt krakilsk for tida :p Men fantasy-genren får mye ufortjent pepper av folk som ikke kjenner den så godt. Jeg har sansen for eskapisme ala Gemmel og Goodkind, men genren har andre ting å by på også. Som for eksempel:
Ursula Le Guin – Earthsea, Always Coming Home (den eneste akademisk stuerene fantasy-forfatteren 🙂
Mervyn Peake – Gormenghast-trilogien (Tolkien for voksne, eller fantasy-genrens svar på Proust :p)
Gene Wolfe - Book of the New Sun (sært, men interessant)
Jack Vance – The Dying Earth (fantasi på høyt plan)
Neil Gaiman (meningene er delte, men jeg liker ham)
Terry Pratchett (må leses på engelsk, den morsomste briten siden Monty Python)
Tor Åge Bringsværd – Gobi, Den Enøyde, osv.
Når det gjelder high fantasy, er det mange som banker Gemmell og Goodkind ned i støvlene. Jeg liker George R.R. Martin (A Song of Ice and Fire), Robin Hobb (Farseer-trilogien), Tad Williams (Memory, Sorry and Thorn og Otherland), Guy Gabriel Kay (Fionavar Tapestry og Sarantine Mosaic), Steven Erikson (Malazan Book of the Fallen) osv.
Og hva med Beowulf, Homer, Snorre, Tusen og en natt, Dante og Asbjørnsen og Moe?
Sorry, jeg kunne ikke dy meg... Forsøk på humor følger.
Kjære Homer.
Vi returnerer herved papyrusrullene dine, og meddeler at vi dessverre ikke ser oss i stand til å utgi manuskriptet ditt i sin nåværende form. Konsulenten vår skriver følgende:
Debutanten har levert en spennende historie, ingen tvil om det. Verket har enkelte problemer, som imidlertid kan utbedres med noen enkle grep.
Det største problemet er selve hjemreisen. Forfatteren føler tydeligvis at den kan bli for langdryg for leserne, og tyr til billige virkemidler fra triviallitteraturen for å sprite opp handlingen. Sirener, kykloper, monstre og guder. For denne leseren blir det temmelig urealistisk og oppstyltet, og strengt talt unødvendig. Hvis ikke reisen er interessant nok i seg selv, uten slike ytre virkemidler, er det kanskje like greit å stryke den delen av verket, eller i hvert fall redigere den ned kraftig.
Mye av det samme kan sies om historien om krigen i Troja. Den er beskrevet bedre av historikerne, og skjemmes av overdreven bruk av heltefigurer som tydeligvis er utvalgt av gudene. I det hele tatt er det for mye svart-hvitt-tankegang, for mange endimensjonale pappfigurer, og utstrakt bruk av billige triks, som Akilles og hælen hans. Totalt urealistisk, og ødeleggende for leseropplevelsen. Krigens grusomheter blir behandlet på en uheldig og lemfeldig måte, og egentlig hadde det vært best å stryke den delen av verket også.
Som leser er jeg mer interessert i hva krigen gjør med Odyssevs som menneske. Hvordan er forholdet til kona etter det lange fraværet? Hvorfor dro han fra henne i første omgang? Ingenting av dette blir behandlet på en utfyllende måte. Jeg liker heller ikke navnet Odyssevs. Odd er mer naturlig for en moderne leser.
Vi vet at Penelopeia, eller Pernille, som jeg velger å kalle henne, har jobbet som vever, og forsørget familien mens Odd har vært borte. Hun er altså selvstendig næringsdrivende, med alt det medfører av bekymringer og slit, og fortjener ikke den passive rollen hun er tildelt i verket. Det er Odd som er døgenikten, etter min mening. Sannsynligvis har han vært ute på en fyllekule, og diktet opp en skikkelig røverhistorie for å forklare fraværet. Han begynner jo å slåss med en gang han kommer hjem, så han kan umulig være edru. Her er det mye som en seriøs forfatter kan gripe tak i, og jeg ser fram til den reviderte versjonen av verket ditt.
Vennlig hilsen
Sorry, jeg kunne ikke dy meg... Forsøk på humor følger.
Kjære Homer.
Vi returnerer herved papyrusrullene dine, og meddeler at vi dessverre ikke ser oss i stand til å utgi manuskriptet ditt i sin nåværende form. Konsulenten vår skriver følgende:
Debutanten har levert en spennende historie, ingen tvil om det. Verket har enkelte problemer, som imidlertid kan utbedres med noen enkle grep.
Det største problemet er selve hjemreisen. Forfatteren føler tydeligvis at den kan bli for langdryg for leserne, og tyr til billige virkemidler fra triviallitteraturen for å sprite opp handlingen. Sirener, kykloper, monstre og guder. For denne leseren blir det temmelig urealistisk og oppstyltet, og strengt talt unødvendig. Hvis ikke reisen er interessant nok i seg selv, uten slike ytre virkemidler, er det kanskje like greit å stryke den delen av verket, eller i hvert fall redigere den ned kraftig.
Mye av det samme kan sies om historien om krigen i Troja. Den er beskrevet bedre av historikerne, og skjemmes av overdreven bruk av heltefigurer som tydeligvis er utvalgt av gudene. I det hele tatt er det for mye svart-hvitt-tankegang, for mange endimensjonale pappfigurer, og utstrakt bruk av billige triks, som Akilles og hælen hans. Totalt urealistisk, og ødeleggende for leseropplevelsen. Krigens grusomheter blir behandlet på en uheldig og lemfeldig måte, og egentlig hadde det vært best å stryke den delen av verket også.
Som leser er jeg mer interessert i hva krigen gjør med Odyssevs som menneske. Hvordan er forholdet til kona etter det lange fraværet? Hvorfor dro han fra henne i første omgang? Ingenting av dette blir behandlet på en utfyllende måte. Jeg liker heller ikke navnet Odyssevs. Odd er mer naturlig for en moderne leser.
Vi vet at Penelopeia, eller Pernille, som jeg velger å kalle henne, har jobbet som vever, og forsørget familien mens Odd har vært borte. Hun er altså selvstendig næringsdrivende, med alt det medfører av bekymringer og slit, og fortjener ikke den passive rollen hun er tildelt i verket. Det er Odd som er døgenikten, etter min mening. Sannsynligvis har han vært ute på en fyllekule, og diktet opp en skikkelig røverhistorie for å forklare fraværet. Han begynner jo å slåss med en gang han kommer hjem, så han kan umulig være edru. Her er det mye som en seriøs forfatter kan gripe tak i, og jeg ser fram til den reviderte versjonen av verket ditt.
Vennlig hilsen
Sorry, jeg kunne ikke dy meg... Forsøk på humor følger.
Kjære Homer.
Vi returnerer herved papyrusrullene dine, og meddeler at vi dessverre ikke ser oss i stand til å utgi manuskriptet ditt i sin nåværende form. Konsulenten vår skriver følgende:
Debutanten har levert en spennende historie, ingen tvil om det. Verket har enkelte problemer, som imidlertid kan utbedres med noen enkle grep.
Det største problemet er selve hjemreisen. Forfatteren føler tydeligvis at den kan bli for langdryg for leserne, og tyr til billige virkemidler fra triviallitteraturen for å sprite opp handlingen. Sirener, kykloper, monstre og guder. For denne leseren blir det temmelig urealistisk og oppstyltet, og strengt talt unødvendig. Hvis ikke reisen er interessant nok i seg selv, uten slike ytre virkemidler, er det kanskje like greit å stryke den delen av verket, eller i hvert fall redigere den ned kraftig.
Mye av det samme kan sies om historien om krigen i Troja. Den er beskrevet bedre av historikerne, og skjemmes av overdreven bruk av heltefigurer som tydeligvis er utvalgt av gudene. I det hele tatt er det for mye svart-hvitt-tankegang, for mange endimensjonale pappfigurer, og utstrakt bruk av billige triks, som Akilles og hælen hans. Totalt urealistisk, og ødeleggende for leseropplevelsen. Krigens grusomheter blir behandlet på en uheldig og lemfeldig måte, og egentlig hadde det vært best å stryke den delen av verket også.
Som leser er jeg mer interessert i hva krigen gjør med Odyssevs som menneske. Hvordan er forholdet til kona etter det lange fraværet? Hvorfor dro han fra henne i første omgang? Ingenting av dette blir behandlet på en utfyllende måte. Jeg liker heller ikke navnet Odyssevs. Odd er mer naturlig for en moderne leser.
Vi vet at Penelopeia, eller Pernille, som jeg velger å kalle henne, har jobbet som vever, og forsørget familien mens Odd har vært borte. Hun er altså selvstendig næringsdrivende, med alt det medfører av bekymringer og slit, og fortjener ikke den passive rollen hun er tildelt i verket. Det er Odd som er døgenikten, etter min mening. Sannsynligvis har han vært ute på en fyllekule, og diktet opp en skikkelig røverhistorie for å forklare fraværet. Han begynner jo å slåss med en gang han kommer hjem, så han kan umulig være edru. Her er det mye som en seriøs forfatter kan gripe tak i, og jeg ser fram til den reviderte versjonen av verket ditt.
Vennlig hilsen
Hoho, zip, du har sannsynligvis lest langt mer fantasy enn jeg noensinne kommer til å gjøre. Men jeg mistenker at du prøver å redeeme genren litt ved å inkludere så mye som mulig i den. 😉
For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre. Så langt er det ingenting av den fantasyen jeg har lest, som har sprengt grensene. Terry Goodkind havner trygt innenfor (så langt jeg foreløbig har lest, dvs. de tre første bøkene), men jeg aner selvsagt ikke om alle fantasyforfattere lar seg båssette så lett.
Imidlertid synes jeg ikke vi skal glemme at fantasy i stor grad er ment å være formularisk underholdning, nettopp fordi det skal gi leseren en eskapistisk reise til en annen verden, intet mer. All ære til de forfatterne som lykkes med dette og tjener sitt daglige brød på slike bøker. Jeg synes bare ikke det er så interessant.
Første bok i George R.R. Martins Ildissang-serie står forøvrig på leselisten. I tillegg har jeg altså satt meg fore å lese hele Sannhetssverd-serien til Goodkind med tid og stunder.
Artig at det finnes én akademisk stueren fantasyforfatter. Hva har hun gjort som er så stuerent, da? I de soignerte kretser må vel fantasy være skrevet for minst 500 år siden for å kunne regnes som høyverdig litteratur.
Konsulentuttalelsen er ypperlig! Først trodde jeg riktignok det var Homer Simpson som ble refusert, men det demret fort. 🙂 Og det er nok noe i metasarkasmen. Sett en gammel dato på noe, så blir det straks mer verdifullt (unntatt mat).
Sorry, jeg kunne ikke dy meg... Forsøk på humor følger.
Kjære Homer.
Vi returnerer herved papyrusrullene dine, og meddeler at vi dessverre ikke ser oss i stand til å utgi manuskriptet ditt i sin nåværende form. Konsulenten vår skriver følgende:
Debutanten har levert en spennende historie, ingen tvil om det. Verket har enkelte problemer, som imidlertid kan utbedres med noen enkle grep.
Det største problemet er selve hjemreisen. Forfatteren føler tydeligvis at den kan bli for langdryg for leserne, og tyr til billige virkemidler fra triviallitteraturen for å sprite opp handlingen. Sirener, kykloper, monstre og guder. For denne leseren blir det temmelig urealistisk og oppstyltet, og strengt talt unødvendig. Hvis ikke reisen er interessant nok i seg selv, uten slike ytre virkemidler, er det kanskje like greit å stryke den delen av verket, eller i hvert fall redigere den ned kraftig.
Mye av det samme kan sies om historien om krigen i Troja. Den er beskrevet bedre av historikerne, og skjemmes av overdreven bruk av heltefigurer som tydeligvis er utvalgt av gudene. I det hele tatt er det for mye svart-hvitt-tankegang, for mange endimensjonale pappfigurer, og utstrakt bruk av billige triks, som Akilles og hælen hans. Totalt urealistisk, og ødeleggende for leseropplevelsen. Krigens grusomheter blir behandlet på en uheldig og lemfeldig måte, og egentlig hadde det vært best å stryke den delen av verket også.
Som leser er jeg mer interessert i hva krigen gjør med Odyssevs som menneske. Hvordan er forholdet til kona etter det lange fraværet? Hvorfor dro han fra henne i første omgang? Ingenting av dette blir behandlet på en utfyllende måte. Jeg liker heller ikke navnet Odyssevs. Odd er mer naturlig for en moderne leser.
Vi vet at Penelopeia, eller Pernille, som jeg velger å kalle henne, har jobbet som vever, og forsørget familien mens Odd har vært borte. Hun er altså selvstendig næringsdrivende, med alt det medfører av bekymringer og slit, og fortjener ikke den passive rollen hun er tildelt i verket. Det er Odd som er døgenikten, etter min mening. Sannsynligvis har han vært ute på en fyllekule, og diktet opp en skikkelig røverhistorie for å forklare fraværet. Han begynner jo å slåss med en gang han kommer hjem, så han kan umulig være edru. Her er det mye som en seriøs forfatter kan gripe tak i, og jeg ser fram til den reviderte versjonen av verket ditt.
Vennlig hilsen
Hoho, zip, du har sannsynligvis lest langt mer fantasy enn jeg noensinne kommer til å gjøre. Men jeg mistenker at du prøver å redeeme genren litt ved å inkludere så mye som mulig i den. 😉
For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre. Så langt er det ingenting av den fantasyen jeg har lest, som har sprengt grensene. Terry Goodkind havner trygt innenfor (så langt jeg foreløbig har lest, dvs. de tre første bøkene), men jeg aner selvsagt ikke om alle fantasyforfattere lar seg båssette så lett.
Imidlertid synes jeg ikke vi skal glemme at fantasy i stor grad er ment å være formularisk underholdning, nettopp fordi det skal gi leseren en eskapistisk reise til en annen verden, intet mer. All ære til de forfatterne som lykkes med dette og tjener sitt daglige brød på slike bøker. Jeg synes bare ikke det er så interessant.
Første bok i George R.R. Martins Ildissang-serie står forøvrig på leselisten. I tillegg har jeg altså satt meg fore å lese hele Sannhetssverd-serien til Goodkind med tid og stunder.
Artig at det finnes én akademisk stueren fantasyforfatter. Hva har hun gjort som er så stuerent, da? I de soignerte kretser må vel fantasy være skrevet for minst 500 år siden for å kunne regnes som høyverdig litteratur.
Konsulentuttalelsen er ypperlig! Først trodde jeg riktignok det var Homer Simpson som ble refusert, men det demret fort. 🙂 Og det er nok noe i metasarkasmen. Sett en gammel dato på noe, så blir det straks mer verdifullt (unntatt mat).
Hoho, zip, du har sannsynligvis lest langt mer fantasy enn jeg noensinne kommer til å gjøre. Men jeg mistenker at du prøver å redeeme genren litt ved å inkludere så mye som mulig i den. 😉
For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre. Så langt er det ingenting av den fantasyen jeg har lest, som har sprengt grensene. Terry Goodkind havner trygt innenfor (så langt jeg foreløbig har lest, dvs. de tre første bøkene), men jeg aner selvsagt ikke om alle fantasyforfattere lar seg båssette så lett.
Imidlertid synes jeg ikke vi skal glemme at fantasy i stor grad er ment å være formularisk underholdning, nettopp fordi det skal gi leseren en eskapistisk reise til en annen verden, intet mer. All ære til de forfatterne som lykkes med dette og tjener sitt daglige brød på slike bøker. Jeg synes bare ikke det er så interessant.
Første bok i George R.R. Martins Ildissang-serie står forøvrig på leselisten. I tillegg har jeg altså satt meg fore å lese hele Sannhetssverd-serien til Goodkind med tid og stunder.
Artig at det finnes én akademisk stueren fantasyforfatter. Hva har hun gjort som er så stuerent, da? I de soignerte kretser må vel fantasy være skrevet for minst 500 år siden for å kunne regnes som høyverdig litteratur.
Konsulentuttalelsen er ypperlig! Først trodde jeg riktignok det var Homer Simpson som ble refusert, men det demret fort. 🙂 Og det er nok noe i metasarkasmen. Sett en gammel dato på noe, så blir det straks mer verdifullt (unntatt mat).
Heh, takk for pen omtale. Jeg var litt nervøs for å legge den ut, så det var morsomt 🙂
Jeg mener heller ikke at fantasy er det største som fins av litteratur i verden. All sjangerlitteratur inkluderer mye møl, og det er veldig mye møl som blir utgitt som fantasy. Mye av det er direkte uleselig, for å si det sånn. Men det fins gullkorn der også, som i de fleste andre sjangere.
Jeg leste i avisa i dag at Kjærstad ville ha med Bringsværd i den litterære kanonen, som representant for fabulerende litteratur som setter fantasien i sentrum. Det er den utvidede betydningen av fantasy, ikke den snevre underholdningssjangeren, men en motvekt til realistisk litteratur, som har bånd helt tilbake til folkeeventyrene.
Det plager ikke meg om handlingen er plassert i en annen verden. Tvert imot 🙂 All litteratur er ljug, og hvis du først skal ljuge, kan du like gjerne dra den helt ut :p Men det er vel der forskjellen på fantasyfans og andre folk ligger. Noen misliker det spranget ut i alternative virkeligheter, og andre liker det, rett og slett. Mange liker gåselever, jeg liker det ikke.
Le Guin står på engelskpensum ved de fleste amerikanske universitetene og er anerkjent som en seriøs forfatter. Hun er også den eneste fantasyforfatteren som er har blitt "shortlisted" til national book award, en av de mest prestisjetunge litterære prisen i USA.
Jeg tar med et litt svulstig sitat fra en dame som heter Jane Yolen. Jeg har aldri hørt om henne, men hun oppsummerer ganske bra hva fantasyfolket mener om sjangeren: "In fantasy stories we learn to understand the differences of others, we learn compassion for those things we cannot fathom, we learn the importance of keeping our sense of wonder. The strange worlds that exist in the pages of fantastic literature teach us a tolerance of other people and places and engender an openness toward new experience. Fantasy puts the world into perspective in a way that 'realistic' literature rarely does. It is not so much an escape from the here-and-now as an expansion of each reader's horizons."
Heh, takk for pen omtale. Jeg var litt nervøs for å legge den ut, så det var morsomt 🙂
Jeg mener heller ikke at fantasy er det største som fins av litteratur i verden. All sjangerlitteratur inkluderer mye møl, og det er veldig mye møl som blir utgitt som fantasy. Mye av det er direkte uleselig, for å si det sånn. Men det fins gullkorn der også, som i de fleste andre sjangere.
Jeg leste i avisa i dag at Kjærstad ville ha med Bringsværd i den litterære kanonen, som representant for fabulerende litteratur som setter fantasien i sentrum. Det er den utvidede betydningen av fantasy, ikke den snevre underholdningssjangeren, men en motvekt til realistisk litteratur, som har bånd helt tilbake til folkeeventyrene.
Det plager ikke meg om handlingen er plassert i en annen verden. Tvert imot 🙂 All litteratur er ljug, og hvis du først skal ljuge, kan du like gjerne dra den helt ut :p Men det er vel der forskjellen på fantasyfans og andre folk ligger. Noen misliker det spranget ut i alternative virkeligheter, og andre liker det, rett og slett. Mange liker gåselever, jeg liker det ikke.
Le Guin står på engelskpensum ved de fleste amerikanske universitetene og er anerkjent som en seriøs forfatter. Hun er også den eneste fantasyforfatteren som er har blitt "shortlisted" til national book award, en av de mest prestisjetunge litterære prisen i USA.
Jeg tar med et litt svulstig sitat fra en dame som heter Jane Yolen. Jeg har aldri hørt om henne, men hun oppsummerer ganske bra hva fantasyfolket mener om sjangeren: "In fantasy stories we learn to understand the differences of others, we learn compassion for those things we cannot fathom, we learn the importance of keeping our sense of wonder. The strange worlds that exist in the pages of fantastic literature teach us a tolerance of other people and places and engender an openness toward new experience. Fantasy puts the world into perspective in a way that 'realistic' literature rarely does. It is not so much an escape from the here-and-now as an expansion of each reader's horizons."
Heh, takk for pen omtale. Jeg var litt nervøs for å legge den ut, så det var morsomt 🙂
Jeg mener heller ikke at fantasy er det største som fins av litteratur i verden. All sjangerlitteratur inkluderer mye møl, og det er veldig mye møl som blir utgitt som fantasy. Mye av det er direkte uleselig, for å si det sånn. Men det fins gullkorn der også, som i de fleste andre sjangere.
Jeg leste i avisa i dag at Kjærstad ville ha med Bringsværd i den litterære kanonen, som representant for fabulerende litteratur som setter fantasien i sentrum. Det er den utvidede betydningen av fantasy, ikke den snevre underholdningssjangeren, men en motvekt til realistisk litteratur, som har bånd helt tilbake til folkeeventyrene.
Det plager ikke meg om handlingen er plassert i en annen verden. Tvert imot 🙂 All litteratur er ljug, og hvis du først skal ljuge, kan du like gjerne dra den helt ut :p Men det er vel der forskjellen på fantasyfans og andre folk ligger. Noen misliker det spranget ut i alternative virkeligheter, og andre liker det, rett og slett. Mange liker gåselever, jeg liker det ikke.
Le Guin står på engelskpensum ved de fleste amerikanske universitetene og er anerkjent som en seriøs forfatter. Hun er også den eneste fantasyforfatteren som er har blitt "shortlisted" til national book award, en av de mest prestisjetunge litterære prisen i USA.
Jeg tar med et litt svulstig sitat fra en dame som heter Jane Yolen. Jeg har aldri hørt om henne, men hun oppsummerer ganske bra hva fantasyfolket mener om sjangeren: "In fantasy stories we learn to understand the differences of others, we learn compassion for those things we cannot fathom, we learn the importance of keeping our sense of wonder. The strange worlds that exist in the pages of fantastic literature teach us a tolerance of other people and places and engender an openness toward new experience. Fantasy puts the world into perspective in a way that 'realistic' literature rarely does. It is not so much an escape from the here-and-now as an expansion of each reader's horizons."
Heh, takk for pen omtale. Jeg var litt nervøs for å legge den ut, så det var morsomt 🙂
Jeg mener heller ikke at fantasy er det største som fins av litteratur i verden. All sjangerlitteratur inkluderer mye møl, og det er veldig mye møl som blir utgitt som fantasy. Mye av det er direkte uleselig, for å si det sånn. Men det fins gullkorn der også, som i de fleste andre sjangere.
Jeg leste i avisa i dag at Kjærstad ville ha med Bringsværd i den litterære kanonen, som representant for fabulerende litteratur som setter fantasien i sentrum. Det er den utvidede betydningen av fantasy, ikke den snevre underholdningssjangeren, men en motvekt til realistisk litteratur, som har bånd helt tilbake til folkeeventyrene.
Det plager ikke meg om handlingen er plassert i en annen verden. Tvert imot 🙂 All litteratur er ljug, og hvis du først skal ljuge, kan du like gjerne dra den helt ut :p Men det er vel der forskjellen på fantasyfans og andre folk ligger. Noen misliker det spranget ut i alternative virkeligheter, og andre liker det, rett og slett. Mange liker gåselever, jeg liker det ikke.
Le Guin står på engelskpensum ved de fleste amerikanske universitetene og er anerkjent som en seriøs forfatter. Hun er også den eneste fantasyforfatteren som er har blitt ”shortlisted” til national book award, en av de mest prestisjetunge litterære prisen i USA.
Jeg tar med et litt svulstig sitat fra en dame som heter Jane Yolen. Jeg har aldri hørt om henne, men hun oppsummerer ganske bra hva fantasyfolket mener om sjangeren: ”In fantasy stories we learn to understand the differences of others, we learn compassion for those things we cannot fathom, we learn the importance of keeping our sense of wonder. The strange worlds that exist in the pages of fantastic literature teach us a tolerance of other people and places and engender an openness toward new experience. Fantasy puts the world into perspective in a way that 'realistic' literature rarely does. It is not so much an escape from the here-and-now as an expansion of each reader’s horizons."
Ken: Nå har jeg i dag skaffet meg A Game of Thrones, men den ligger foreløbig laaangt nede på leselisten.
Hm, tror faktisk jeg skal lage et totalt unyttig hva-har-jeg-lest-hittil-i-år-og-hva-skal-jeg-lese-fremover-blogginnlegg nå ...
zip: Velkommen der borte på Forfatterbloggen, forresten. Jeg satt og pusket med et innlegg der, men bloggen var (igjen) teknisk ustabil, så jeg tror jeg avventer.
Ken: Nå har jeg i dag skaffet meg A Game of Thrones, men den ligger foreløbig laaangt nede på leselisten.
Hm, tror faktisk jeg skal lage et totalt unyttig hva-har-jeg-lest-hittil-i-år-og-hva-skal-jeg-lese-fremover-blogginnlegg nå ...
zip: Velkommen der borte på Forfatterbloggen, forresten. Jeg satt og pusket med et innlegg der, men bloggen var (igjen) teknisk ustabil, så jeg tror jeg avventer.
Ken: Nå har jeg i dag skaffet meg A Game of Thrones, men den ligger foreløbig laaangt nede på leselisten.
Hm, tror faktisk jeg skal lage et totalt unyttig hva-har-jeg-lest-hittil-i-år-og-hva-skal-jeg-lese-fremover-blogginnlegg nå ...
zip: Velkommen der borte på Forfatterbloggen, forresten. Jeg satt og pusket med et innlegg der, men bloggen var (igjen) teknisk ustabil, så jeg tror jeg avventer.
Interessant diskusjon og bra åpningsinnlegg, som jeg nå har bookmarket.
Det ligger noen hittil uoppdagede skatter i denne bloggen, skjønner jeg.
Selv er jeg for øyeblikket drøyt 40 000 ord ute i første bind av min episke fantasyseptologi, i hvilken jeg fokuserer nettopp på å bryte med alt du lister opp som mainstream-fantasyens svakheter.
Mer bør jeg antageligvis ikke si på inneværende tidspunkt.
Interessant diskusjon og bra åpningsinnlegg, som jeg nå har bookmarket.
Det ligger noen hittil uoppdagede skatter i denne bloggen, skjønner jeg.
Selv er jeg for øyeblikket drøyt 40 000 ord ute i første bind av min episke fantasyseptologi, i hvilken jeg fokuserer nettopp på å bryte med alt du lister opp som mainstream-fantasyens svakheter.
Mer bør jeg antageligvis ikke si på inneværende tidspunkt.
Interessant diskusjon og bra åpningsinnlegg, som jeg nå har bookmarket.
Det ligger noen hittil uoppdagede skatter i denne bloggen, skjønner jeg.
Selv er jeg for øyeblikket drøyt 40 000 ord ute i første bind av min episke fantasyseptologi, i hvilken jeg fokuserer nettopp på å bryte med alt du lister opp som mainstream-fantasyens svakheter.
Mer bør jeg antageligvis ikke si på inneværende tidspunkt.
Interessant diskusjon og bra åpningsinnlegg, som jeg nå har bookmarket.
Det ligger noen hittil uoppdagede skatter i denne bloggen, skjønner jeg.
Selv er jeg for øyeblikket drøyt 40 000 ord ute i første bind av min episke fantasyseptologi, i hvilken jeg fokuserer nettopp på å bryte med alt du lister opp som mainstream-fantasyens svakheter.
Mer bør jeg antageligvis ikke si på inneværende tidspunkt.
FraterPan: Takk for det. Jeg leste nettopp gjennom dette innlegget på nytt -- det er vel nesten to år siden sist -- og jeg synes fremdeles det holder seg godt. Kanskje jeg skulle postpublisere det på Forfatterbloggen, siden jeg publiserte det her før Forfatterbloggen eksisterte, hvilket umuliggjorde parallellpublisering, men derimot medførte prepublisering.
Moro at dette innlegget dukket opp igjen. Det er med fornøyelse at jeg registrerer at Nagel anno 2006 hadde en rekke poenger dagens versjon hadde glemt. Goodkinds SoT-serie ble avsluttet i fjor med boken "Confessor" (et fyrverkeri av en avslutning *sukk*). Nå kan man bare håpe at han holder seg i sjangeren.
Apropos dårlig fantasy er det en svakhet at mange av seriene aldri avsluttes. Den kjente Robert Jordan melket jo kua si til han gikk i pennalet - bøkene ble bare dårligere og dårligere til fanden la sin klamme hånd over ham. Det var kanskje like greit, men sikkert trist for Jordan-fans.
FraterPan: Takk for det. Jeg leste nettopp gjennom dette innlegget på nytt -- det er vel nesten to år siden sist -- og jeg synes fremdeles det holder seg godt. Kanskje jeg skulle postpublisere det på Forfatterbloggen, siden jeg publiserte det her før Forfatterbloggen eksisterte, hvilket umuliggjorde parallellpublisering, men derimot medførte prepublisering.
Moro at dette innlegget dukket opp igjen. Det er med fornøyelse at jeg registrerer at Nagel anno 2006 hadde en rekke poenger dagens versjon hadde glemt. Goodkinds SoT-serie ble avsluttet i fjor med boken "Confessor" (et fyrverkeri av en avslutning *sukk*). Nå kan man bare håpe at han holder seg i sjangeren.
Apropos dårlig fantasy er det en svakhet at mange av seriene aldri avsluttes. Den kjente Robert Jordan melket jo kua si til han gikk i pennalet - bøkene ble bare dårligere og dårligere til fanden la sin klamme hånd over ham. Det var kanskje like greit, men sikkert trist for Jordan-fans.
FraterPan: Takk for det. Jeg leste nettopp gjennom dette innlegget på nytt -- det er vel nesten to år siden sist -- og jeg synes fremdeles det holder seg godt. Kanskje jeg skulle postpublisere det på Forfatterbloggen, siden jeg publiserte det her før Forfatterbloggen eksisterte, hvilket umuliggjorde parallellpublisering, men derimot medførte prepublisering.
Moro at dette innlegget dukket opp igjen. Det er med fornøyelse at jeg registrerer at Nagel anno 2006 hadde en rekke poenger dagens versjon hadde glemt. Goodkinds SoT-serie ble avsluttet i fjor med boken "Confessor" (et fyrverkeri av en avslutning *sukk*). Nå kan man bare håpe at han holder seg i sjangeren.
Apropos dårlig fantasy er det en svakhet at mange av seriene aldri avsluttes. Den kjente Robert Jordan melket jo kua si til han gikk i pennalet - bøkene ble bare dårligere og dårligere til fanden la sin klamme hånd over ham. Det var kanskje like greit, men sikkert trist for Jordan-fans.
Moro at dette innlegget dukket opp igjen. Det er med fornøyelse at jeg registrerer at Nagel anno 2006 hadde en rekke poenger dagens versjon hadde glemt. Goodkinds SoT-serie ble avsluttet i fjor med boken "Confessor" (et fyrverkeri av en avslutning *sukk*). Nå kan man bare håpe at han holder seg i sjangeren.
Apropos dårlig fantasy er det en svakhet at mange av seriene aldri avsluttes. Den kjente Robert Jordan melket jo kua si til han gikk i pennalet - bøkene ble bare dårligere og dårligere til fanden la sin klamme hånd over ham. Det var kanskje like greit, men sikkert trist for Jordan-fans.
Sjå der, Simen trakk dette fram på bloggen min.
Leste alt, inklusive kommentarer, og skulle til å spørje deg etter definisjonen din på fantasy, men fann den til sist.
"For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre"
Ja, definerer du sjangeren slik at den først og framst berre inneheld det som er dårleg, så er jo alt innan sjangeren dårleg.
Eg definerer fantasy annleis, og definerer derfor boka eg sjølv har skrive som fantasy.
Eg ser ikkje sjanger som jernbaneskinner, men som eitt av to:
1. Sjanger er grufulle dogmeregler som forfattaren kan pålegge seg sjølv for å utfordre sitt eige talent. Då eg avgjorde at eg skulle ha ei ung, fattig jente til hest, ein konge og ein læremeister i første kapittel følte eg at eg dreiv Lars von Trier-voodoo mot meg sjølv.
2. Sjanger er kategoriar som først veks fram fordi bokhandlarane og anmeldarane elskar kategoriar, og deretter blir dei dyrka av alskens fabrikkskribentar og forlag som vil tene pengar ved å kopiere noko andre har hatt suksess med å skrive.
Kopiane forringer ikkje originalane, og sjølv om ein skal akseptere sjangerkategoriane, kan ein i det minste forvente at dei skal bli dømt etter sine beste prestasjonar, ikkje sine dårlegaste.
Sjå der, Simen trakk dette fram på bloggen min.
Leste alt, inklusive kommentarer, og skulle til å spørje deg etter definisjonen din på fantasy, men fann den til sist.
"For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre"
Ja, definerer du sjangeren slik at den først og framst berre inneheld det som er dårleg, så er jo alt innan sjangeren dårleg.
Eg definerer fantasy annleis, og definerer derfor boka eg sjølv har skrive som fantasy.
Eg ser ikkje sjanger som jernbaneskinner, men som eitt av to:
1. Sjanger er grufulle dogmeregler som forfattaren kan pålegge seg sjølv for å utfordre sitt eige talent. Då eg avgjorde at eg skulle ha ei ung, fattig jente til hest, ein konge og ein læremeister i første kapittel følte eg at eg dreiv Lars von Trier-voodoo mot meg sjølv.
2. Sjanger er kategoriar som først veks fram fordi bokhandlarane og anmeldarane elskar kategoriar, og deretter blir dei dyrka av alskens fabrikkskribentar og forlag som vil tene pengar ved å kopiere noko andre har hatt suksess med å skrive.
Kopiane forringer ikkje originalane, og sjølv om ein skal akseptere sjangerkategoriane, kan ein i det minste forvente at dei skal bli dømt etter sine beste prestasjonar, ikkje sine dårlegaste.
Sjå der, Simen trakk dette fram på bloggen min.
Leste alt, inklusive kommentarer, og skulle til å spørje deg etter definisjonen din på fantasy, men fann den til sist.
"For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre"
Ja, definerer du sjangeren slik at den først og framst berre inneheld det som er dårleg, så er jo alt innan sjangeren dårleg.
Eg definerer fantasy annleis, og definerer derfor boka eg sjølv har skrive som fantasy.
Eg ser ikkje sjanger som jernbaneskinner, men som eitt av to:
1. Sjanger er grufulle dogmeregler som forfattaren kan pålegge seg sjølv for å utfordre sitt eige talent. Då eg avgjorde at eg skulle ha ei ung, fattig jente til hest, ein konge og ein læremeister i første kapittel følte eg at eg dreiv Lars von Trier-voodoo mot meg sjølv.
2. Sjanger er kategoriar som først veks fram fordi bokhandlarane og anmeldarane elskar kategoriar, og deretter blir dei dyrka av alskens fabrikkskribentar og forlag som vil tene pengar ved å kopiere noko andre har hatt suksess med å skrive.
Kopiane forringer ikkje originalane, og sjølv om ein skal akseptere sjangerkategoriane, kan ein i det minste forvente at dei skal bli dømt etter sine beste prestasjonar, ikkje sine dårlegaste.
Sjå der, Simen trakk dette fram på bloggen min.
Leste alt, inklusive kommentarer, og skulle til å spørje deg etter definisjonen din på fantasy, men fann den til sist.
"For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre"
Ja, definerer du sjangeren slik at den først og framst berre inneheld det som er dårleg, så er jo alt innan sjangeren dårleg.
Eg definerer fantasy annleis, og definerer derfor boka eg sjølv har skrive som fantasy.
Eg ser ikkje sjanger som jernbaneskinner, men som eitt av to:
1. Sjanger er grufulle dogmeregler som forfattaren kan pålegge seg sjølv for å utfordre sitt eige talent. Då eg avgjorde at eg skulle ha ei ung, fattig jente til hest, ein konge og ein læremeister i første kapittel følte eg at eg dreiv Lars von Trier-voodoo mot meg sjølv.
2. Sjanger er kategoriar som først veks fram fordi bokhandlarane og anmeldarane elskar kategoriar, og deretter blir dei dyrka av alskens fabrikkskribentar og forlag som vil tene pengar ved å kopiere noko andre har hatt suksess med å skrive.
Kopiane forringer ikkje originalane, og sjølv om ein skal akseptere sjangerkategoriane, kan ein i det minste forvente at dei skal bli dømt etter sine beste prestasjonar, ikkje sine dårlegaste.
Sjå der, sjå her. Artig at Simen trakk frem denne gamle mastodonten. Interessant konklusjon han trakk også.
La oss se på hva jeg ellers sa:
"For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre. Så langt er det ingenting av den fantasyen jeg har lest, som har sprengt grensene. Terry Goodkind havner trygt innenfor (så langt jeg foreløbig har lest, dvs. de tre første bøkene), men jeg aner selvsagt ikke om alle fantasyforfattere lar seg båssette så lett."
Ser du, jeg unngikk generaliseringsfella allerede den gangen.
"Ei ung, fattig jente til hest, ein konge og ein læremeister" høres veldig ut som fantasy. Men hvordan passer din bok til de ulike punktene jeg har listet opp i innlegget?
Eg meiner at boka mi i alle fall ikkje er formularisk underhaldning, så eg dett vel utanfor kategorien der.
Uansett driv eg jo ikkje med den "vanlege" middelalderfantasyen. Men la meg synse litt om eige verk.
1. Lesarane meiner boka er kompleks og enkelte meiner den er for krevjande, så eit naivt og enklare univers er det nok ikkje. Karakterane mine har fått stort sett same tilnærming relasjonelt og intrapsykisk som i samtidslitteraturen.
2. Mytologisk eskapisme. Eg freister lyse opp det faktum at einkvar forteljing formar både den som lyttar og den som fortel, og at "sanninga" ikkje berre er vanskeleg tilgjengeleg, men også uvesentleg i høve moral og handling. heller ikkje her noko avvik frå den narrative moralen ein kan drøfte i samtidslitteratur.
3. Helene Uri las boka mi som eit feministisk prosjekt, sjølv meiner eg den lyser opp sider ved menneska som nettopp er kjønnsuavhengige.
4. Det er ingen klokkeklar helteroman heller, sjølv om soga også handlar om dei med religiøs og politisk makt i samfunnet. Det er heller ingen ironisk oppløysingsroma, men det gjer det ikkje sjølvhøgtideleg heller, sjølv om eg tar stoffet mitt alvorleg.
5. Det moralske universet i Song for Eirabu forsyner ikkje lesaren med enkle modellar eller grunnlag for fanatisme, snarare tvert om.
Sjå der, sjå her. Artig at Simen trakk frem denne gamle mastodonten. Interessant konklusjon han trakk også.
La oss se på hva jeg ellers sa:
"For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre. Så langt er det ingenting av den fantasyen jeg har lest, som har sprengt grensene. Terry Goodkind havner trygt innenfor (så langt jeg foreløbig har lest, dvs. de tre første bøkene), men jeg aner selvsagt ikke om alle fantasyforfattere lar seg båssette så lett."
Ser du, jeg unngikk generaliseringsfella allerede den gangen.
"Ei ung, fattig jente til hest, ein konge og ein læremeister" høres veldig ut som fantasy. Men hvordan passer din bok til de ulike punktene jeg har listet opp i innlegget?
Eg meiner at boka mi i alle fall ikkje er formularisk underhaldning, så eg dett vel utanfor kategorien der.
Uansett driv eg jo ikkje med den "vanlege" middelalderfantasyen. Men la meg synse litt om eige verk.
1. Lesarane meiner boka er kompleks og enkelte meiner den er for krevjande, så eit naivt og enklare univers er det nok ikkje. Karakterane mine har fått stort sett same tilnærming relasjonelt og intrapsykisk som i samtidslitteraturen.
2. Mytologisk eskapisme. Eg freister lyse opp det faktum at einkvar forteljing formar både den som lyttar og den som fortel, og at "sanninga" ikkje berre er vanskeleg tilgjengeleg, men også uvesentleg i høve moral og handling. heller ikkje her noko avvik frå den narrative moralen ein kan drøfte i samtidslitteratur.
3. Helene Uri las boka mi som eit feministisk prosjekt, sjølv meiner eg den lyser opp sider ved menneska som nettopp er kjønnsuavhengige.
4. Det er ingen klokkeklar helteroman heller, sjølv om soga også handlar om dei med religiøs og politisk makt i samfunnet. Det er heller ingen ironisk oppløysingsroma, men det gjer det ikkje sjølvhøgtideleg heller, sjølv om eg tar stoffet mitt alvorleg.
5. Det moralske universet i Song for Eirabu forsyner ikkje lesaren med enkle modellar eller grunnlag for fanatisme, snarare tvert om.
Eg meiner at boka mi i alle fall ikkje er formularisk underhaldning, så eg dett vel utanfor kategorien der.
Uansett driv eg jo ikkje med den "vanlege" middelalderfantasyen. Men la meg synse litt om eige verk.
1. Lesarane meiner boka er kompleks og enkelte meiner den er for krevjande, så eit naivt og enklare univers er det nok ikkje. Karakterane mine har fått stort sett same tilnærming relasjonelt og intrapsykisk som i samtidslitteraturen.
2. Mytologisk eskapisme. Eg freister lyse opp det faktum at einkvar forteljing formar både den som lyttar og den som fortel, og at "sanninga" ikkje berre er vanskeleg tilgjengeleg, men også uvesentleg i høve moral og handling. heller ikkje her noko avvik frå den narrative moralen ein kan drøfte i samtidslitteratur.
3. Helene Uri las boka mi som eit feministisk prosjekt, sjølv meiner eg den lyser opp sider ved menneska som nettopp er kjønnsuavhengige.
4. Det er ingen klokkeklar helteroman heller, sjølv om soga også handlar om dei med religiøs og politisk makt i samfunnet. Det er heller ingen ironisk oppløysingsroma, men det gjer det ikkje sjølvhøgtideleg heller, sjølv om eg tar stoffet mitt alvorleg.
5. Det moralske universet i Song for Eirabu forsyner ikkje lesaren med enkle modellar eller grunnlag for fanatisme, snarare tvert om.
Sjå der, sjå her. Artig at Simen trakk frem denne gamle mastodonten. Interessant konklusjon han trakk også.
La oss se på hva jeg ellers sa:
"For meg er fantasy i streng forstand en formularisk underholdningsgenre. Så langt er det ingenting av den fantasyen jeg har lest, som har sprengt grensene. Terry Goodkind havner trygt innenfor (så langt jeg foreløbig har lest, dvs. de tre første bøkene), men jeg aner selvsagt ikke om alle fantasyforfattere lar seg båssette så lett."
Ser du, jeg unngikk generaliseringsfella allerede den gangen.
"Ei ung, fattig jente til hest, ein konge og ein læremeister" høres veldig ut som fantasy. Men hvordan passer din bok til de ulike punktene jeg har listet opp i innlegget?
Eg meiner at boka mi i alle fall ikkje er formularisk underhaldning, så eg dett vel utanfor kategorien der.
Uansett driv eg jo ikkje med den "vanlege" middelalderfantasyen. Men la meg synse litt om eige verk.
1. Lesarane meiner boka er kompleks og enkelte meiner den er for krevjande, så eit naivt og enklare univers er det nok ikkje. Karakterane mine har fått stort sett same tilnærming relasjonelt og intrapsykisk som i samtidslitteraturen.
2. Mytologisk eskapisme. Eg freister lyse opp det faktum at einkvar forteljing formar både den som lyttar og den som fortel, og at "sanninga" ikkje berre er vanskeleg tilgjengeleg, men også uvesentleg i høve moral og handling. heller ikkje her noko avvik frå den narrative moralen ein kan drøfte i samtidslitteratur.
3. Helene Uri las boka mi som eit feministisk prosjekt, sjølv meiner eg den lyser opp sider ved menneska som nettopp er kjønnsuavhengige.
4. Det er ingen klokkeklar helteroman heller, sjølv om soga også handlar om dei med religiøs og politisk makt i samfunnet. Det er heller ingen ironisk oppløysingsroma, men det gjer det ikkje sjølvhøgtideleg heller, sjølv om eg tar stoffet mitt alvorleg.
5. Det moralske universet i Song for Eirabu forsyner ikkje lesaren med enkle modellar eller grunnlag for fanatisme, snarare tvert om.
Okei, Avil. Dette blir naturligvis vagt for en person som ikke har lest boken, siden du ikke går inn på handlingen.
Imidlertid har jeg lest omtaler på noen blogger. Og det kan virke som om du har styrt unna den klassiske kontinentale (eller angloamerikanske) fantasysettingen og heller gjort brukt norrøne elementer og vikinger. Men det påpekes at profetier og skjebne spiller en sentral rolle i boken din, og dét er vel nettopp noe jeg betrakter som veldig typisk for mye fantasy. At folk i vår virkelige verden ikke har noen skjebne hengende over seg, at vi aldri utsettes for profetier (om vi ikke går til en alternativmesse, da). Alt virker bare åpent og tilfeldig, og at vi derfor fascineres veldig av mennesker som har en skjebne over seg og kryptiske profetier de må kjempe med og mot.
Okei, Avil. Dette blir naturligvis vagt for en person som ikke har lest boken, siden du ikke går inn på handlingen.
Imidlertid har jeg lest omtaler på noen blogger. Og det kan virke som om du har styrt unna den klassiske kontinentale (eller angloamerikanske) fantasysettingen og heller gjort brukt norrøne elementer og vikinger. Men det påpekes at profetier og skjebne spiller en sentral rolle i boken din, og dét er vel nettopp noe jeg betrakter som veldig typisk for mye fantasy. At folk i vår virkelige verden ikke har noen skjebne hengende over seg, at vi aldri utsettes for profetier (om vi ikke går til en alternativmesse, da). Alt virker bare åpent og tilfeldig, og at vi derfor fascineres veldig av mennesker som har en skjebne over seg og kryptiske profetier de må kjempe med og mot.
Okei, Avil. Dette blir naturligvis vagt for en person som ikke har lest boken, siden du ikke går inn på handlingen.
Imidlertid har jeg lest omtaler på noen blogger. Og det kan virke som om du har styrt unna den klassiske kontinentale (eller angloamerikanske) fantasysettingen og heller gjort brukt norrøne elementer og vikinger. Men det påpekes at profetier og skjebne spiller en sentral rolle i boken din, og dét er vel nettopp noe jeg betrakter som veldig typisk for mye fantasy. At folk i vår virkelige verden ikke har noen skjebne hengende over seg, at vi aldri utsettes for profetier (om vi ikke går til en alternativmesse, da). Alt virker bare åpent og tilfeldig, og at vi derfor fascineres veldig av mennesker som har en skjebne over seg og kryptiske profetier de må kjempe med og mot.
Tilbaketråkk: Fantasylitteratur som middelaldersk eskapisme | Hvert ord er en fordom II