11. romanforsøk fra skrivebordsskuffen
Etter det første fallerte romanforsøket om en forfatterspire tok jeg en lang pause fra romanskrivningen, i alle fall et knapt år. Da jeg i november 2001 skulle skrive hjemmeeksamen i litteraturvitenskap mellomfag, leste jeg Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere og ble ekstremt inspirert til atter å ta fatt på skjønnlitteraturen. Slik måtte man jo skrive en semiselvbiografisk roman, tenkte jeg.
Så jeg gjorde unna hjemmeeksamen på et par dager og brukte resten av tiden på min neste spireroman, som jeg gav arbeidstittelen Forfatterspiren. Mens den forrige romanen puttet noen faktiske hendelser inn i en fiktiv person, tenkte jeg denne gang å putte noen fiktive hendelser inn i en faktisk person, nemlig meg selv. Jeg tok utgangspunkt i mitt livsløp og vevde en fiksjonalisert historie rundt mitt daværende opphold i Bergen anno 2001.
Mens jeg arbeidet med mitt nye prosjekt, leste jeg tilfeldigvis Jan Kjærstads Homo falsus. Det førte til at jeg ble overmåte fascinert av metalitteratur og inkorporerte stadig flere metalitterære elementer i romanen utover året 2002. Til slutt hadde jeg et passe langt manuskript som strengt tatt bare var rot. Men første kapittel på ni sider kan vi vel alltids unne oss. Velbekomme.
FORFATTERSPIREN
Kapittel 1
Vi ser ham tydelig nå. Han skynder seg bortover veien. Ikke så rart, med tanke på at Bergen har kuldegrader i natt. Men det enser oss ikke. Vi kan betrakte ham så lenge det passer oss.
Hei? Stian?
Han hører ingenting. Legger ikke merke til oss. Hva er det han skal? Det vet vi jo utmerket godt. Men la oss følge med ...
Det var forbannet kaldt ute. Jeg gikk tynnkledd på den orangefarvede glattisen, gned meg stadig på armene gjennom sommerjakken (hva hadde jeg tenkt da jeg tok den på?), kjempet mot ishånden på brystet mitt, fokuserte på lysene fra høyblokken som dukket frem et stykke fra veien. Fantoft Studentby, hvor jeg hadde bodd inntil sist sommer. Jeg hadde gitt opp tanken om å begi meg tilbake til Sandviken, hvor jeg nå bodde på et kott. I denne kulden hadde jeg stivnet før jeg kom til Danmarksplass. Penger til taxi hadde jeg ikke, og det var tydeligvis ingen biler å få haik med denne frosne vinternatten. Mobiltelefonen min hadde dessuten gått i dvale på grunn av mangel på strøm. I kalde omgivelser skal det ingenting til før den kobler ut. Jeg hadde nemlig tenkt å ringe ham, men det fikk bare være. Var han ikke hjemme, fikk jeg legge meg til å sove i korridoren. Skulle jeg bli vekket av en ublid rengjøringsdame eller vaktmester, fikk jeg late som om jeg hadde mistet nøklene, for så å gjøre en ubemerket sorti.
Jeg prøvde å tenke på romanen min for å holde tankene vekk fra iskatedralen jeg befant meg i. Ja, det minnet om en katedral. En sort hvelving spekket med lys over meg, to mektige åser på hver side (veggene), Bergen by med sine blinkende lamper langt der fremme (alteret med skjelvende stearinlys), og jeg løpende med klossete bevegelser langs kirkegulvet som en forsentkommen brud. Der stoppet sammenligningen. Ingen brudgom ventet meg.
Mens jeg tok av fra Storetveitveien og gikk oppover Fantoftveien, gamle Safari i sikte, forsøkte jeg igjen å tenke på romanen min. Det er så altfor lett å henge seg opp i digresjoner når man lar hjernemaskineriet romstere på egen hånd. Jeg hadde skrevet mange romaner, men ingen av dem var blitt utgitt – faktisk var ingen av dem ferdigskrevne. Sist sommer, da jeg flyttet fra Fantoft for å bli bohem, begynte jeg på den romanen som skulle bli min debut. Nå reiste den uregelmessig belyste høyblokken seg foran meg. Mange studenter var våkne – lys fra vinduene. Men de fleste sov i mørket. En mandagsnatt (det var riktignok blitt tirsdag for noen timer siden) er ikke rette tiden å feste. Med mindre man er så dum som jeg var. Det var selvsagt en grunn til at jeg befant meg her i frosten midt på natten uten fornuftig bekledning.
Tore og Jonas Lie. Tvillingbrødre. Ja, han som er ti minutter yngre enn den andre, er oppkalt etter en av våre Fire Store. Faktisk er familien fjerne slektninger av dikteren. Jeg spurte ham imidlertid om han visste hvem barnebarnet til Jonas Lie var. Det visste han ikke, og jeg kunne da fortelle at Jonas Lie den yngre var politiminister i Vidkun Quislings regjering, og begikk selvmord da alt håp var ute. Han ble blek om nebbet, men da jeg spurte om han trodde epler faller langt fra stammen, ble han illsint og ville ha flydd i strupen på meg, hadde det ikke vært for at hans sindige og en tanke klokere bror roet ham ned. Det var dette radarparet jeg hadde vært sammen med inntil jeg befant meg alene i bergenskulden (og sannelig om jeg hadde trodd den kunne være så hard som i mitt gamle Tromsø, hvorfra jeg emigrerte for et par år siden). Brødrene Lie hadde invitert meg med i bilen deres; de skulle til Nesttun på nachspiel for å finne et par jenter de kunne feie over. (Ja, det er noen som fester mandagskvelder også.) Tore og Jonas var generelt for dårlig utstyrt (og da mener jeg ikke nedentil) til å gjøre inntrykk på edru jenter. De hadde visst ikke gjort inntrykk på noe som helst ennå. Men de gav aldri opp. De cruiset rundt i en gammel Mazda 929 hver natt, i håp om å finne noe de kunne dra nytte av. En temmelig skitten affære, men jeg hadde ikke tro på at deres intensjoner ville la seg realisere. Så jeg hang rundt med disse gutta iblant. Satt i baksetet mens de kjørte rundt og skrøt av sine fremtidige bedrifter. Flere ganger hadde jeg gjort narr av dem, og de hadde blitt forbannet og truet med å sette meg av, men det hadde aldri skjedd. De var hissige, men lot seg lett blidgjøre. Selv om Jonas Lie den yngste hadde lyst til å fly i strupen på meg, var alt glemt en halvtime etter. Veldig greit, for jeg hadde ikke innlagt varme på kottet i Sandviken, og i disse novembernettene frøs jeg voldsomt mens jeg satt der inne og forsøkte å skrive. Man kunne si mye om det vraket brødrene Lie kjørte, men et behagelig varmeapparat skortet det ikke på. Jeg trivdes som en konge i baksetet. Jeg måtte sitte i varme klær hjemme, men i bilen deres var det ikke nødvendig, så jeg hadde like godt tatt med meg en sommerjakke denne kvelden. Det skulle jeg ikke ha gjort.
Vi hadde tatt en lang kjøretur i sentrum, før Tore og Jonas plutselig hadde funnet ut via mobiltelefon at det var nachspiel på Nesttun. Kjøreturen i sentrum var standard prosedyre; de gjorde det hver natt, og de syntes det var hyggelig med selskap (ingen andre enn jeg ville være med dem), slik at de hadde noen å skryte til. Da vi var kommet til Paradis, ikke så langt fra Nesttun, sa Tore, som alltid kjørte, at han skulle regne ut hva bensinen kom til å koste, slik at vi kunne betale en tredjedel hver.
”En tredjedel?” sa jeg, som vanlig alene i baksetet. ”Jeg har ikke penger å kaste bort på råneturer i byen.”
Jonas, alltid raskest til å yppe hvis anledningen bød seg, spant rundt i setet. ”Har du sittet på eller har du ikke?”
”Visst faen har jeg det, men sånt må du jo opplyse om på forhånd,” sa jeg, henvendt til sjåføren. Jeg kunne ikke dy meg for å overse Jonas, og isteden snakke til Tore. Jeg gjorde det ofte. Jonas hatet det, og Tore fant det ganske morsomt. Det var lett å sette de to opp mot hverandre på den måten.
”Forbannede gjerrige svinepels!” Tore bråbremset og bad meg om å hute meg til helvete ut av bilen hans.
Tydeligvis ikke så lett denne gangen. Jeg gjorde som han sa, uten et ord. Det siste jeg skulle gjøre, var å forhandle med dem. En ikke særlig vellykket rivstart med spinnende hjul på glattisen var ment å understreke Tores sinne. Snart fant bilen veigrepet og suste av sted. Det var en lettelse å bli kvitt dem. Egentlig foraktet jeg dem, og de hadde ikke fått en rød femtiøring av meg. Jeg visste jo at det var sosialkontoret som i siste instans betalte bensinen.
Mer om brødrene Lie senere. Nå var jeg ved F-blokken, rykket i døren, fant den låst, og husket at man måtte gå inn i E-blokken om natten. Av en eller annen uforklarlig grunn hadde det alltid vært slik. Vi arme F-blokkbeboere var henvist omveien gjennom E-inngangen. Da jeg var innenfor, stilte jeg med ryggen inntil oppslagstavlen tvers overfor postkassestativet. Jeg måtte bare ha en liten pause og nyte varmen. Stiftene stakk i ryggen. Jeg lirket meg forsiktig vekk i håp om å spare jakken for rifter. Ingen spjærelyder. Jeg så fornøyd rundt på den imaginære mengden som ventet på å få klappe eller bue meg ut. Deretter tok jeg heisen opp og gikk bort til leilighet F–439. Hjemme eller ikke hjemme, det var spørsmålet.
Jeg banket fire ganger på den massive tredøren. Hadde den vært av metall med en luke i, ville jeg ha sagt Fantoft Fengselsby. Her hadde jeg bodd, men i en annen del av blokken. Det var som å komme hjem til et sted man helst ikke ville se igjen ... Vel, jeg kom ikke på noen eksempler fra mitt eget liv, men det er jo nettopp det som skaper forfatteren. Han som kan trekke tilsynelatende genuin erfaring ut fra intet. Jeg hørte bevegelse der inne, lyden av en dør (soveromsdør) som ble åpnet og lukket. Tassing langs gulvet (tøflene hans).
”Hvem er det?”
Ikke til å ta feil av. Kristians stemme – for ikke å snakke om tromsødialekt. Litt bred type, tykke l-er. (Men det kunne jeg jo ikke transkribere her.)
”Det er meg.”
”Hvem?”
”Jammen, så få nå opp døren, Kristian! Jeg gidder ikke å utbasunere navnet mitt for hele studentbyen. Den fordømte reverben her ute får meg til å høres ut som et symfoniorkester.”
”Hoho.”
Og der åpnedes døren, og Kristian kom til syne. Tøfler og boxershorts. En kort og kraftig treogtyveåring med markerte muskler. Han så ut til å ha trent mye og levd en del. En person som du vet ikke var den skarpeste kniven på skoleslakteriet, men like fullt den som heller ikke rustet eller knakk.
”Søvndrukken og jævlig?” spurte jeg.
”Jeg har ikke sett deg siden sommeren, og så dukker du opp på det mest utrolige tidspunkt.”
”Ja, beklager, kjære. Mye å gjøre. Hvordan har barnet vårt det?”
”Åh, idiot. Kom deg nå inn!” Han hamret en neve full av årer i ryggen min. Slagkraftig dobbeltbetydning.
”Takker. En stund siden jeg har sett Fantoft Studentby.”
Jeg satte meg på sofabrisken, og Kristian fant skrivebordsstolen og ballet seg en pris. De tredve år gamle leilighetene på Fantoft Studentby hadde ikke forandret seg siden jeg bodde her. De samme hvite veggene med avskallet murpuss, mikrokjøkkenet, antiselvmordsvinduet, kort sagt: alt var som før. Men Kristian hadde også satt sitt eget preg på leiligheten. En rekke ølflasker stod stablet på gulvet, og stuebordet var fullt av askebegre, papir og skitne glass. Det luktet surt her, av gamle matrester og røyk.
”Svært som du mønstrer leiligheten min,” sa Kristian. ”Savner du Fantoft, eller føler du deg utilpass i mitt ringe palass?”
”Hm? Nei, slett ikke. Har du hatt fest her?”
”For noen dager siden.”
”Fortsatt sammen med Siri?”
”Nei, d et gikk til helvete.” Kristian plasserte prisen under leppen og smilte et deformert smil. ”Men det tar jeg ikke så tungt.”
Jeg smilte tilbake. ”Ah, kjenner jeg deg rett, har du noe nytt på gang.” Dette var som i gamle dager, som å være tilbake på gutterommet i Tromsø, eller nede i Telegrafbukten om natten. Vi konverserte som om ingenting hadde hendt de fire siste årene. Det var godt å nyte illusjonen en kort stund.
”Jeg har noe nytt på gang i senga mi.”
”Akkurat nå?”
Han nikket. ”Vi har vært sammen noen uker. Hun heter Lise. Flott jente. Snerten og blond.”
Det minnet meg om våre endeløse filosofiske samtaler om jenter vi forgudet, om jenter vi aldri fikk. Ingen av oss hadde kjæreste i løpet av de årene vi gikk på ungdomsskolen og videregående. En tragisk tid for to unge menn som var fylt til randen av lidenskap. Vi spilte Lionel Richie natten igjennom og drømte om den store kjærligheten.
”Men tilbake til deg. Du fortalte ikke hvorfor du dukket opp her. Ikke at jeg har noe imot det ... men det er litt uvanlig. Jeg var usikker på om jeg skulle åpne.”
”Jeg vet jo at du sover lett.”
”Vel, fortell nå. Sliter du?”
”Sliter jeg? Et ganske godt spørsmål. Rent bortsatt fra at jeg nesten aldri er varm, sliter jeg neppe mer enn gjennomsnittelig for min aldersgruppe.”
”Morsomt. Du bor fortsatt på det kottet i Sandviken, ja? Skjønner ikke hvordan du fikser det.”
”Kott rimer på slott, vet du. Det gjelder å tenke positivt.”
Vi kan nok tenke oss til at leilighet F–439 ikke eksisterer. Det vil si, leiligheten hvor Kristian Mikkelsen og Stian M. Landgaard nå sitter og prater sammen, eksisterer – med litterær visshet. Men er det virkelig F–439? Det ville bety at man kan oppspore dem, hva man enn måtte ha i sinne. Tror vi at Stian ville ta en slik sjanse? Foreløbig har vi ingen anelse. Vi skal berette litt om fortiden hans og derfra trekke våre konklusjoner.
Han ble født i Tromsø 23. oktober 1978, noen måneder etter at loven om fri abort ble vedtatt, men samtidig unnfanget for tidlig til å bli ofret på dens alter. Det var voldsom nedbør i de dagene, og sneen lå meterhøyt over hele byen. Stian kom til verden på den tiden man ennå opplevde hvit oktober i Tromsø. For ettertiden kom han til å mislike sommer og sol og elske høst og vinter, i hvert fall til han kom i puberteten. Det var også dette året med hvit oktober i Tromsø, at fredsavtalen mellom Israel og Egypt ble undertegnet ved Camp David, og det var dette året verdens første prøverørsbarn ble født. Intet kan vel være mer planlagt enn et prøverørsbarn, og Stian var nok den diametrale motsetning til Louise Brown. Han var absolutt ikke planlagt, og som for å demonstrere at han ikke ville trenge seg på, nektet han plent å snu seg i livmoren, men lå standhaftig med hodet vendt oppover. Dette førte til at han ble født som en keiser, skrikende i protest da han ble dratt ut av sin mors opprevne buk.
Så hva kan vi lære av dette? Det synes klart at Stian ikke var ønsket til verden, til tross for at han ble godt mottatt da han først var kommet. Det er også de som blir spyttet på fra de kravler ut, til de kan klare seg selv. I så måte var Stian blant de mer heldigstilte.
Men noe var galt. Det var alltid noe som stakk seg ut ved ham, slik at han ikke lot seg blande ut i en konform barneskolegjeng av gutter og jenter. Først var det genansen. Han turde ikke skifte mellom undertøy og badebukse i svømmetimene. Isteden hadde han badebukse på seg da han dro til skolen, slik at han bare trengte å kaste av seg resten av klærne, for så å beholde den våte badebuksen på da han kledde seg etter timens slutt. Det fungerte greiest de skoleårene da svømming var i de to siste timer; verre var det da svømming var på begynnelsen av dagen. På grunn av misnøyen med dette valgte Stian å ”glemme” badebuksen en rekke ganger. Dette fikk lærerinnen til å rive seg i håret. Han ble til og med truet med å måtte svømme naken, noe som fikk jentene som stod i nærheten, til å fnise av (skade)fryd. Men han slapp riktignok dét.
Til sist kom det til en ordning mellom skolen og hjemmet, da Stian på veslevoksent vis hadde forklart familien at han hadde en slags ”psykisk angst” for å vise seg naken, og humret seg endatil over at han stilte sin egen diagnose; han var ikke mer enn ni år. Ordningen gikk ut på at Stian fikk benytte den ene av to lærergarderober. Han forsvant fra guttegarderoben, dusjet av seg klorvannet, tørket seg, og kom så tilbake ikledd truse. Ingen av elevene la merke til det; de var ennå for umodne til å bli oppmerksom på slikt.
Den samme ordningen ble innført da elevene ble såpass gamle at det ikke lenger var forsvarlig å la dem ha gymnastikk uten å dusje seg etterpå. Og da begynte elevene å murre over at en av dem forsvant etter timen. Fra lærergarderoben kunne Stian høre dem spørre hverandre hvor i all verden han var blitt av. Guttungers nysgjerrighet! brummet Stian til seg selv; han var ti år.
Så tok det slutt. En ny lærer, denne mannlig, overtok gymtimene det siste året på barneskolen. Stian forsøkte å snakke med ham, forklare på diplomatisk, ymtende vis om den ordningen han hadde hatt i en årrekke, og ... Hva!? Her skal det ikke være noe særbehandling! Du dusjer der de andre gutta dusjer, og det er mitt siste ord!
Den unge elleveåringen aksepterte uten å blunke. Han begynte ikke å gråte, han prøvde å snakke med moren sin, han gav blaffen i å ta saken videre. Autoriteten til denne læreren, som var utskrevet fenrik i hæren (fikk Stian vite senere), var urokkelig. Allerede her kan vi spore Stians ambivalente respekt for autoriteter. Samtidig som han kan avsky dem, kan han også anerkjenne dem til fulle.
Det var intet problem å kle seg naken i garderoben etter den første gymtimen en augustdag i 1990. Ingen så rart på ham, ingen lurte på hvorfor dette var første gang siden 1985 de hadde sett ham naken. Han var akseptert. Han var mann. Og faktisk var han mer mann enn de fleste av dem. For han hadde fått hårvekst nedentil. Ikke så mye som Mats Storetveit, den tidligst utviklede av dem alle, en kjempe på ... ja, for Stian virket det som om han var minst 1,90 høy. Han hadde gått rundt med buldrende stemme og kjønnshår helt siden forrige høst. Stian kom som nummer to i høyde (langt under Store-Mats, som kjempen ble kalt) og nummer to i pubertal utvikling. Store-Mats ble av og til mobbet for sin størrelse, og han tok aldri igjen. Selv om han kunne meiet ned minst tre–fire av de andre guttene, gjorde han det aldri. Han gikk snufsende vekk og satte seg i en stenrøys like ved skolen. Dette var Bjerkaker skole, en barneskole på Sør-Tromsøya, et pent forstadsmiljø som ble utbygget på femti- og sekstitallet. Før krigen var det bare noen få bondegårder og langstrakte beitemarker her.
Stian kom i krangel med Store-Mats én gang i løpet av de seks årene de gikk på Bjerkaker. Vi antar det hele startet med at Stian lånte et viskelær av Store-Mats. Det var midt i en time med prosjektarbeid i grupper, så det var mye prating, og læreren, en av disse unge universitetskjekkasene med flust av pedagogikk i bagasjen, gikk rundt med overvåkende blikk for å hjelpe til der hans ekspertise var påkrevet. Men viskelæret til Store-Mats var velbrukt og hadde en nesten usynlig sprekk som kløvet det i to på midten. Så da Stian tok til med å fjerne sine blyantstreker, slet han viskelæret i to små biter, som det var straks verre å viske med. Dette gjorde Store-Mats forbannet. Han var veldig vâr overfor angrep på sin person og sine ting, og selv om han normalt ikke gjorde noe nummer av det, men isteden tuslet bort, ble situasjonen en annen denne dagen. Han grep Stians blyant, holdt den mellom tre fingre, langfingeren oppå, ringfingeren og pekefingeren under, og slo hånden i pulten til Stian så blyanten knakk i to. Stian så seg tvilrådig omkring, og Kristian, som satt på en annen gruppe like bortenfor, lente seg bort til Stian og egget ham til å ta et oppgjør med den feite hormonbøtta.
Vi er ikke helt på det rene med hva Stian tenkte i de minuttene som passerte til det ringte ut. Men vi ser ham komme trampende mot Store-Mats, som har vært utenfor en tur og nettopp er kommet tilbake til klasserommet. Stian tar tak i armen hans og vil slenge ham mot tavlen, men forgjeves. Kjempen frigjør seg og griper isteden Stians arm, hvorpå han kaster gutten rett i klasseromsdøren, og dørkarmen knekker. Døren slår opp, Stian går på rygg i korridorgulvet, og en jente får et flyvende trestykke fra dørkarmen rett i ansiktet. Hun begynner nesten å gråte, og venninnene hennes stimler seg rundt den falne helten og anklager ham for å være en uforsiktig bajas som alltid klarer å skade andre. (Det hører med til historien at Stian var kjent for å være noe uvøren med armer og ben og fotballer, og hadde dermed klart å pådra seg et rykte.) Et par av jentene sparker ham i siden, og en annen spytter ham på genseren. Det var ingen nåde for den som hadde angrepet en hellig jentekropp på slikt et bestialsk vis. Det hele endte med at Stian ble innkalt til rektor da læreren kom og fant døren ødelagt. Han sa at han hadde tøyset litt med Store-Mats, hvorpå han hadde ”latt seg” slenge i døren, og at det derfor ikke var Store-Mats’ feil. Rektor trodde ham ikke, men satte ingen anmerkning på grunn av hans prisverdige selvoppofring. Stian ble tidlig smidd i altruismens lenker.
Tolvårige Stian var dermed en gutt som hadde lært at man ikke skulle sladre på andre, man skulle ikke fortelle sannheten dersom det kunne bringe andre enn en selv i trøbbel, og man skulle ikke stille spørsmål ved autoriteter. Ikke ved sanne autoriteter, det vil si lærere med høy stemme og truende gemytt.
Det var i løpet av disse årene han ble godvenner med Kristian Mikkelsen. En knøttliten guttunge som ofte ble kalt Mini-Stian (det rimer jo nesten på Kristian) da de to, den høye og lille, stod og gikk sammen. Hvordan vever vi så Kristian inn i dette mangefarvede lappeteppet som hittil bare såvidt har begynt å ta form?
Kristian begynte i Stians klasse i tredje, det året de fylte ni. Stian litt senere på året enn Kristian, som kom ut en het sommerdag, da Tromsø viste seg fra sin beste side. ”Jomfruen”, som Stian av og til kalte ham for spøk, det var på den tiden at det å være jomfru var noe alltid gutter og jenter kniste av, og Stian innså raskt dobbeltbetydningen etter at han hadde lært seg stjernetegnene utenat, inkludert overgangsdatoene. Men dette er å avsløre en egenskap ved Stian som vi hittil ikke har nevnt: hans formidable hukommelse, spesielt med hensyn til tall, antall, årstall, datoer, kronologi som helhet. Han elsket å sette sammen begivenheter til en historisk kjede, dato på dato, år på år. Kristian hadde intet godt hode for denslags; han var friluftsmenneske. Elsket jakt og fiske, teltturer, skog og elver, mygg og faenskap. Da var han i sitt ess. Stian trivdes best med et leksikon eller en fremmedordbok mellom hendene.
Allerede fra han leste om Ferdinand, Langbeins professorspire av en nevø, visste Stian at han skulle gjøre det samme. Han skulle absorbere viten, han skulle lære all eksisterende faktakunnskap, han skulle bli et vandrende referanseverk. Dette var til stor fornøyelse i besteforeldrenes selskap, da eldre ektepar på besøk lot seg fascinere av ”alt det guttungen visste”. Han kunne ramse opp planetene i solsystemet, fra Merkur til Pluto, samt avstander, densitet, temperatur og eventuelle måner. Han kunne legge ut om forskjellige dyrearters latinske navn. ”Gadus morhua og Pollachius virens, begge viktige navn innen ichtyologien.” Gamle, smilende menn som rister på hodet i ærefrykt og ser på Stians morfar. Det var han som hadde skrytt guttungen opp i skyene. Dette var belønningen han høstet. Men nå avviker vi fra vårt opprinnelige prosjekt, som var å fortelle om Kristian, en ganske annerledes guttunge. Han visste ikke hva torsk og sei var på latin, og han visste ikke at iktyologi var læren om fiskene, men han kunne binde fluer, han kunne kaste, han kunne hale inn, og han kunne tilberede fisken. På skoleturene pleide Stian og Kristian å stikke seg bort for å undersøke omgivelsene på egen hånd. Stian var fascinert av det pittoreske ved naturen, og Kristian ble fylt av en livgivende kraft idet han trakk inn den norske fjelluften, skogluften, eller hva det måtte være. Dette var spirene som gjorde Kristian til naturmennesket, den naive, den impulsive, den som tar utfordringen, den som satser alt, den vaskeekte, eplekjekke, rødkinnete nordmannen. Og Stian ble det siviliserte mennesket, den sentimentale, den grublende, den som vurderer nøye, den som er tilbakeholden, den moderne, kontinentale nordmannen, i kjølvannet av Det Norske Selskab, Kristiania-bohemen og Bjørneboe.
Vi kan si mye om deg, Stian. Du er unik – akkurat som alle andre. Du kunne lese før du begynte på skolen. Husker du da du sa ”Musikkrom” høyt under den første omvisningen, for du leste det over en dør? Lærerinnen din ble så forbauset. Foreldrene til de andre barna også. Moren din var der, og gamle fru Henningsen går bort til henne og sier at hun ikke hadde vært borti ett eneste barn som kunne lese før det begynte på skolen, ikke i løpet av sine tyve år som lærer. Vi tror hun tok litt hardt i. Det er ikke så unikt å kunne lese før man begynner på skolen. I løpet av et par år kunne du skrive feilfritt, til tross for din grufulle håndskrift. Du hadde alt rett på grammatikkprøver, gang etter gang. Og fru Henningsen var av den gammeldagse typen; hun leste gjerne opp resultatene til hele klassen, og især dersom noen hadde alt rett. Du ble kjent som en skolelys, en pugghest, en som ikke gjorde annet enn lekser på fritiden. Dette var ikke sant, for du gjorde sjelden lekser. Hvis det var skrivelekser, gjorde du dem, men hvis det var leselekser, droppet du det. Du kunne se over slikt i løpet av et friminutt eller i løpet av timen, og være fullstendig innforstått med det som stod der. Du surfet på denne bølgen gjennom alle de tolv årene du gikk på skole, og det fikk ikke alltid like heldig utfall.
Så du går langs Storetveitveien denne vinterdagen i 2001, elleve år etter at du ble slengt gjennom klasseromsdøren av Mats Storetveit, men du tenker ikke på ham nå. Du tenker på Kristian, som er ditt eneste håp om en varm seng for natten, eller i det minste en sofabrisk. Så du ender oppe på Fantoft Studentby, hvor han har sitt møkkarede, og du vet ikke helt om han vil slippe deg inn, for mye har skjedd siden 1990. Men han slipper deg inn, og han forteller om Lise, som ligger og sover ved siden av. Og plutselig går døren opp, og der står hun med en morgenkåpe viklet rundt seg og lurer på hvem Kristian prater med.
”Neimen, er det deg?” utbrøt jeg, og innså straks at Kristians kjæreste var en gammel bekjent fra Universitetet i Bergen.
”Stian ...? Heh, litt av et sammentreff.”
”Jeg visste ikke at det var den Lise, henne jeg tok litteraturvitenskap sammen med i fjor.”
”I fjor? Føles mer som to år siden,” sa hun.
”Dere vil kanskje ha sofaen?” sa jeg og reiste meg.
”Takker,” sa Kristian og dro Lise med seg.
Jeg satte meg på stolen hans.
”Vel, Kristian har jo fortalt om deg,” sa Lise, ”og jeg skjønte jo at det måtte være den samme som jeg kjente på grunnfaget. Men oi, så artig at du endelig kom på besøk, bare ... hvorfor midt på natten?”
”Det har jeg også prøvd å få ut av ham, men han har klart å vri seg unna hver gang.”
”For all del, la meg ikke holde dere åndeløse mer. Jeg satt på med brødrene Lie, og da de fant ut at jeg skulle være med på å betale bensinen for flere timers bykjøring, betakket jeg meg.”
”Herregud, de to idiotene?”
Kristian hadde møtt Tore og Jonas Lie ved én anledning tidligere det året, uten å la seg imponere av deres infantile fremferd. Selv Kristian hadde en viss standard for hvilke folk han omgikkes med, som han pleide å si.
”Så hva skjedde?”
”Jeg ble kastet ut på Paradis.”
”I Paradis?”
”Nei, Paradis. Rett borti hugget, bak Fantoftåsen.”
Lise, den vaskeekte bergenser, kunne bekrefte at min trykklegging av ordet var korrekt.
”Jaja. Er jo ikke så kjent i denne byen, jeg,” sa Kristian, nesten fornærmet over å bli påminnet om sin kunnskapsmangel. ”Men jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatt henger rundt de to bunnfalne taperne. Du er jo en magnet for slike folk.”
”Bilen deres er varmere enn kottet mitt.”
”Hvorfor flytter du ikke til et sted med innlagt varme?” spurte Lise.
”Har ikke råd. Betaler bare seks hundre kroner måneden for kottet. Det er til å leve med. Dessuten har jeg ikke noe å gjøre på landet. Jeg hører til i byen.”
Kristian nikket. ”Det fant jeg fort ut om meg selv.”
”Hvor lenge eksisterte Kristian Bonde? To uker?”
”Tre uker. Så bar det inn til byen igjen.”
”Bare for å følge i mine fotspor sørover.”
”Har klart meg bra her nede. Mistet et par–tre jobber og en dame, droppet ut av et studium, lever på studielån og sløver til den store gullmedaljen her på Fantoft. Mange kjekke utlendinger.”
”Så hva du bedrevet etter litt.vit.?” spurte Lise. ”Kristian har ikke nevnt deg så ofte.”
”Ikke mye å nevne,” sa han.
Hun dultet ham i siden. ”Ikke vær så tøff, du.”
Jeg smilte. ”Studert litt mer ... jobbet ... skrevet.”
”Ja, du snakket om skrivning på grunnfaget. Hva skriver du?”
”Ingenting av interesse, egentlig. Har syslet med en roman siden sommeren, men ...”
”Noe har du da skrevet om?”
”Han skrev en roman han kalte To øyer. Ikke sant?” sa Kristian.
”Det medfører uheldigvis riktighet.”
”Jeg leste litt av den. Syntes den dugde bra. Hvor mange år siden er det? Fem? Seks?”
”Fire.”
”Fire? Hm, det var den sommeren vi var på Molnes-hytta, ikke sant?”
”Jo,” sa jeg.
Lise så på Kristian. ”Hvilken tur var det??”
”Bare en helgetur. Vi og et par andre.”
”Hvem andre?”
”Husker ikke helt,” sa Kristian.
”Trond og Ellen,” sa jeg. ”Det husker du vel?”
Lise så fortsatt på Kristian. ”Hvem er Ellen?”
”Åh ... de er bare gamle venner, de to.” Han så på meg. ”Tiden går visst ikke så fort som jeg trodde. Er vi fortsatt bare treogtyve?”
”Jeg havnet i tyveårsalderen i 1998 og har ikke forlatt den siden.”
Samtidig husket jeg at jeg ikke burde ha nevnt det årstallet. Det var å be om bråk. Kristian rynket litt på pannen og lot blikket finne seg et annet holdepunkt. Lise visste tydeligvis lite om fortiden, hun men flyttet rastløst på seg, som om det var et element av ubehagelighet i luften.
”Vel, du kan få sove her. Vi går til sengs nå,” sa Kristian endelig.
Jeg var lettet, men skjønte at jeg hadde vært uforsiktig. Lise virket overrasket over den brå overgangen fra en humørfylt samtale til et mutt oppbrudd.
”Snakkes i morgen,” sa han og skjøv henne varsomt foran seg inn på soverommet.
Hun så seg bakover, som om hun forsøkte å protestere, eller kanskje bare unnskylde at de gikk til sengs så kjapt.
Jeg strekket meg utover den såkalte sofaen og ønsket at jeg hadde vært litt mer forsiktig. Nittennittiåtte var ikke et begrep man kastet om seg med i Kristian Mikkelsens nærvær, spesielt ikke hvis man var meg. Jeg visste at han kunne ha drept meg for det som skjedde det året.
Ja, du er ikke høy i hatten der du ligger på en skumgummimadrass på en sofabenk i leilighet F–439 og stirrer i taket. Du tenker på da du bodde på Fantoft selv, da datamaskinen stod på et skrivebord ved vinduet, TV-en og videoen stod i stereobenken i hjørnet, da skriveren og scanneren stod på et annet skrivebord, det som var skrudd fast i veggen fra før, og du ser at Kristian bare har dét skrivebordet her, og at han neppe trenger mer. Såvidt du husker, studerer han engelsk dette semesteret, historie i fjor, og han har ikke lest en eneste side eller avlagt en eneste eksamen. Studielånet og foreldres og families almisser dekker alle hans ekstravagante eskapader.
Kristian Mikkelsen, en gammel barndomskamerat som har fulgt i ditt fotefar fra Tromsø til Bergen. I gymnastiden ble han populært kalt ”Statsministeren” på grunn av sitt spesielle navn, som ved å bytte ut noen k-er med c-er og h-er ble identisk med en god, gammel skipsreder fra Bergen som hadde en gate oppkalt etter seg like ved Fantoft og et minislott ved Fanafjorden. Nå var det bare en avstøpning igjen av ham, og den raget høyt over Festplassen i Bergen sentrum. Der oppe stod han rolig og pleide samværet med de visiterende måkene. Du mistenker at det var ironiske grunner til at Kristian ble kalt Statsministeren, for han var ikke akkurat en embedslig type, langt ifra skoleflink, og har aldri satset høyt på den sosiale rangstigen. Du finner det mildest talt besynderlig at han er blitt sammen med Lise, som du tok litteraturvitenskap sammen med et par år tidligere.
Lise er feminist av den moderate typen. Hun er normalt kledd, normalt pen og kommer fra et normalt hjem. Bare diskusjonsmeningene er venstrevridde. Du skiler alltid mellom diskusjonsmeninger og realmeninger. De første bruker man når man har noe å forsvare, noe å bevise, et standpunkt å flagge for. De siste bruker man i godt og intimt selskap, i fortrolige samtaler, i miljøer hvor man helst ikke vil provosere. Dette forutsetter riktignok at diskusjonsmeningene er mer ekstreme enn realmeninger, hvilket de ofte er. Og det er de også hos Lise. Hun passer godt inn på HF-fakultetet.
Kristian, derimot, passer ikke inn i de akademiske sirkler. Han er simpelthen for bred om bringen. Ikke at han er en spesielt svær kar, men han er kraftig og brautende. Et ekte friluftsmenneske med liten sans for teori. At faren hadde overtalt ham til å bli agronom (bonde), var og ble et mysterium for deg. Kristian hadde fysikken og friluftsgleden til å bli bonde, men han manglet den teoretiske interessen nødvendig for å bli utdannet agronom. Til sist fant han ut at han heller ville jakte og fiske fremfor å dyrke jorden. Med andre ord hadde han tatt ett skritt bakover i evolusjonen. En eiendommelig ung mann.
Jeg våknet opp på sofaen og husket at jeg hadde drømt. Jeg klarte bare ikke å huske hva det var, men jeg følte meg fremmedgjort. Som om jeg egentlig ikke var her, eller ikke burde være her, i denne leiligheten hos Kristian, som lå og sov på naborommet sammen med sin Lise. Ryggen var ikke like fornøyd med oppholdet som jeg var, men det var godt å slippe den blåfrosne versjonen av en rinnende morgen for en gangs skyld. At novemberen kan være tøff – også i Bergen –, hadde jeg for lengst funnet ut. Jeg gadd ikke å vente til klokken ble tolv eller to for at Kristian og Lise skulle dra seg ut av sengen. Dessuten ville jeg unngå å komme for tett innpå ham. Så jeg kom meg opp, og innså at jeg hadde sovet med skoene og jakken på. Jeg var klam over hele kroppen og fryktet at jeg kom til å fryse på meg koldbrann dersom jeg tok sjansen på å entre kuldehelvetet. Likevel tok jeg sjansen; dette var ikke noe blivende sted. Først utenfor kjente jeg at klærne mine stinket røyk. Kristian røkte ikke, men Lise gjorde åpenbart det.
Jeg stod nede ved Storetveitveien og ventet hutrende på bussen. Et tynt islag lå på asfalten og gjorde enhver uforsiktig fremferd helsefarlig. Jeg hadde gått fra studentbyen som et batteridrevet leketøy – langsomt, mekanisk og dirrende. En koreansk jente hadde klasket baken i asfalten ti meter foran meg, og ble liggende og ynke seg. Jeg hadde hinket bort til henne og hjulpet henne opp. Hun var så liten og lett at jeg kunne løfte henne fra bakken som man løfter et barn.
”Takk!” hadde hun sagt på gebrokkent norsk og smilt et ekte tannglis. Hun var kanskje ikke koreansk likevel, så mer ut som en thailender. Jeg hadde nikket høflig og fortsatt forbi henne mot bussen. Moralen i historien er at utlendinger ikke er kjent med norsk vinterføre og derfor trenger en hjelpende hånd i kjølige tider.
Da rute 21 omsider svingte inn på bussholdeplassen, kunne jeg gladelig slenge meg ned i et sete og nyte varmen på vei mot byen. Endelig kunne jeg ta meg tid til å forbanne de tullingene Tore og Jonas, som kun var på vei til nachspiel for å plukke opp fulle jenter de kunne dra nytte av. Det var derfor Kristian mislikte dem.
Det var forbannet kaldt ute. Jeg gikk tynnkledd på den orangefarvede glattisen, gned meg stadig på armene gjennom sommerjakken (hva hadde jeg tenkt da jeg tok den på?), kjempet mot ishånden på brystet mitt, fokuserte på lysene fra høyblokken som dukket frem et stykke fra veien. Fantoft Studentby, hvor jeg hadde bodd inntil sist sommer. Jeg hadde gitt opp tanken om å begi meg tilbake til Sandviken, hvor jeg nå bodde på et kott. I denne kulden hadde jeg stivnet før jeg kom til Danmarksplass. Penger til taxi hadde jeg ikke, og det var tydeligvis ingen biler å få haik med denne frosne vinternatten. Mobiltelefonen min hadde dessuten gått i dvale på grunn av mangel på strøm. I kalde omgivelser skal det ingenting til før den kobler ut. Jeg hadde nemlig tenkt å ringe ham, men det fikk bare være. Var han ikke hjemme, fikk jeg legge meg til å sove i korridoren. Skulle jeg bli vekket av en ublid rengjøringsdame eller vaktmester, fikk jeg late som om jeg hadde mistet nøklene, for så å gjøre en ubemerket sorti.
Grusomt!
Minner om en oppdatering på Facebook
Ja, men Facebook eksisterte ikke i 2001, derfor er sammenligningen anakronistisk og ugyldig. 😀
Ja ser den!
Og da kan du skryte av at du var decades ahead av den dritten....:)
``kjempet mot ishånden på brystet mitt, fokuserte på lysene fra høyblokken som dukket frem et stykke fra veien``
Men dette er jo gull ... her er man med og føler det samme...
Altså, langsomt går det opp for meg hvorfor ingen redaktører er interessert i det du skriver, Stian.
Bortsett fra det stive, døde språket som jeg har omtalt før, så er kanskje hovedgrunnen denne: Ingenting står på spill. Nada. Det er bare masse beskrivelser, noen smålekre her og der, men absolutt ingenting som gjør leseren interessert, ingenting som gir ham lyst til å lese mer enn de første avsnittene.
Nerven er fullstendig fraværende.
Hovedpersonen er ikke dødssyk, han har ikke myrdet noen for et par minutter siden, han flykter ikke fra en narkolanger han har snytt for 50 laken tidligere på kvelden, han er ikke så sulten at han raner en taxisjåfør, han kaller seg ikke Poetrix og er ikke på vei til moren for å drepe henne, han blør ikke fra et skuddsår i skulderen, han har ikke nettopp voldtatt en kvinne, han hater ingen, han følger ikke et blodspor gjennom natten, osv.
Skal du gjøre leseren interessert, må du enten skrive så overveldende godt og nytt at leseren sperrer opp øynene, eller så må noe veldig dramatisk skje, helst så tidlig som mulig.
Dette har jo ingenting i en roman å gjøre:
"Lise er feminist av den moderate typen. Hun er normalt kledd, normalt pen og kommer fra et normalt hjem. Bare diskusjonsmeningene er venstrevridde. Du skiller alltid mellom diskusjonsmeninger og realmeninger. De første bruker man når man har noe å forsvare, noe å bevise, et standpunkt å flagge for. De siste bruker man i godt og intimt selskap, i fortrolige samtaler, i miljøer hvor man helst ikke vil provosere. Dette forutsetter riktignok at diskusjonsmeningene er mer ekstreme enn realmeninger, hvilket de ofte er. Og det er de også hos Lise. Hun passer godt inn på HF-fakultetet."
I stedet bør alt dette komme fram i en diskusjon der Lise prøver å drepe Stian med en kjøttøks. Helst bør hun være naken og voldtatt.
Som Ken har skrevet: Vreng av deg kyskhetsbeltet og gi deg litteraturen i vold!
Her er du inne på noe vesentlig, Roar. Det må stå noe på spill. I den romanen Stian har inne til forlagsvurdering nå, "Det absolutte nullpunkt" (eller, som jeg kaller den, "Det absolutte tullpunkt"), står absolutt ingenting på spill. Faren til den kvinnelige hovedpersonen ble myrdet da hun var liten jente, og nå, i voksen alder, kommer hun over opplysninger som tyder på at drapet ikke var resultat av en tilfeldig voldshandling, men derimot planlagt. Hun begynner langsomt å nøste opp i dette. Svært langsomt. Og det skjer egentlig ingenting underveis, og alt er pakket inn i en tvangstrøye av et språk.
Stians roman kan til tider minne litt om Dan Browns spenningsromaner, bare med den forskjell at der Brown jager leseren videre i et heseblesende tempo, alltid i et scenario der hovedpersonen må flykte for livet fra en gal morder, og der det står langt mer på spill enn hovedpersonens eget liv, daffer Stian av sted på lavgir. Det er filosofiske innvendinger. Det er lange diskusjoner. Det er dvelende betraktninger. Det er dørgende kjedelig språk. Det er en handling som går i sirup.
Jeg meldte meg tidligere i år frivillig til å lese gjennom manus og komme med innspill. Jeg strandet litt over halvveis. Jeg er ikke i stand til å lese videre, og det tjener heller ingen hensikt. Jeg har meddelt Stian det som er galt med manuset. Jeg så det tydelig allerede etter noen få sider, et inntrykk som var sementert lenge før jeg nådde side femti. De øvrige sidene jeg leste, var bare en ytterligere bekreftelse på det jeg for lengst hadde konkludert med.
Stian, les nøye gjennom det Roar skrev over her. Fordøy det. Les igjen. Ta det til deg. I dagens marked kan du ikke skrive kunstromaner. Det er ingen som bryr seg. Kunstromanen er død. Folk er opptatt av sine egne Facebook-oppdateringer. Du må skrive underholdende skal du få de brede massene til å løfte blikket fra sin egen navle. Der har du lista.
Amen.
[Kommentar fjernet etter kommentarforfatters ønske.]
Men Landgaard er jo de facto den eneste av oss som skriver her i denne bloggen som har fått utgitt en skjønnlitterær roman på et stort og anerkjent norsk forlag, alle vi andre har jo blitt tvert avvist...da så da forekommer det jo muligens en smule aparte at vi skal belære ham i kunsten å skrive en roman?
Det er selvsagt veldig fint å få utgitt en bok på Aschehoug, selv om mange bøker fra dette forlaget også blir slaktet og nullet. Det er aldeles ikke noe kvalitetsstempel per se. De store forlagene utgir forferdelig mange dårlige bøker.
Kvalitetsstempel får man først når bøkene får gode anmeldelser i de store avisene eller blir nominert til anerkjente priser.
Ingen kan leve på gamle bragder. Og når Stian legger ut ting her, så regner jeg med at han gjør det for å få tips og tilbakemeldinger.
Når man blir avvist gang på gang av dette "store og anerkjente" forlaget, så er det kanskje på tide med en liten kursendring?
Synes spesielt Ken har mange gode tilbakemeldinger å gi. Det er ikke dermed sagt at Stian føler grunn til å følge en eneste en av dem.
Helan Sørensen og Halvan Jensen prøver å overgå hverandre i hamring på eget bryst, ser jeg. Det er sikkert ment som gode råd, bortsett fra at det ikke egentlig er det. Helan er først og fremst ute etter å promotere sin egen bok - som tydeligvis ingen redaktører var interessert i, ifølge Helan selv - og prøver å vinkle det som tips til min skrivning. "Skriv som meg, Stian, så blir det bra, skal du se."
Men saken er den, Roar, at jeg har intet annet enn forakt til overs for dette fjaset du lirer av deg om nakne, voldtatte og morderiske kvinner med kjøttøks. Dette er lavpannet pulp og kan knapt kalles litteratur. At det finnes mange lesere som sluker dette rått, er like lite sensasjonelt som at junkfood er populært blant folk på farten.
Både du og Ken påstår at kunstromanen er død, og at man ikke kan skrive slik, for det er ikke det folk vil ha. Og dermed later dere som om pulp er litterært bedre. Der har vi en kognitiv svikt. Junkfood blir ikke bedre mat fordi mange spiser den.
Skriv gjerne pulp, Roar. Du har knapt en eneste intellektuell nerve i kroppen, og forstår bare sanseligheter. Avansert teori er for deg jevngodt med sprøyt. Ken er naturligvis ikke noe bedre. Han trodde han kunne skrive filosofiske romaner, men måtte etterhvert erkjenne sin begrensede åndsnatur. Han er også en mann som kun forstår sanseligheter. All teori må være enkel, rettlinjet og direkte knyttet til sanselig erfaring, ellers er det pølsevev for ham. Og det er helt greit, man trenger slike som dere også. Faktisk er dere i flertall.
Men å komme med "råd" om at min litteratur blir bedre dersom jeg slenger inn noen drapstrusler og voldtatte kvinner, er latterlig. Det var satt på spissen, sier Roar sikkert nå. Tendensen er uansett tydelig, og den tar jeg avstand fra.
Utdraget her er fra 2001. I dag er denne teksten fremmed for meg og et forlengst tilbakelagt stadium. Det er selvsagt greit at man kommenterer den, men det er bare tull å behandle den som om dette var mitt nåværende prosjekt og min nåværende stil.
Etter at Poetrix var så elskverdig å påpeke et faktum som visse her ser ut til å glemme, spesielt Ken, som later som om han er ekspert på forlagspolitikk, men aldri noensinne har fått antatt en roman på et forlag (og det mangler ikke på forsøk heller), gikk Roar i pleasermodus og modererte seg til at "når man blir avvist gang på gang av dette 'store og anerkjente' forlaget, så er det kanskje på tide med en liten kursendring?"
Ja, Roar, det er det. Men man trenger ikke å skrive overspent søppel av den grunn.
Og deg, Ken, vil jeg anmode om å unnlate å trashtalke Nullpunktet så lenge manus er ute på høring. Siden du har lest litt av det (men var for lat og åndssløv til å lese hele), besitter du en viss innsidekunnskap som helst ikke bør influere intetanende redaksjonsmedlemmer. Når romanen en gang utkommer, eventuelt blir lagt død for alltid, må du gjerne ralle høyt og lavt om den, men jeg forstår den implisitte avtale slik at når man får et manus i hende, holder man kjeft om det i offentligheten inntil forfatteren har gitt grønt lys. Åpenbart har ikke du forstått det slik, og det har jeg nå merket meg for fremtiden.
Jeg er alltid interessert i å forbedre min egen skrivestil, men ikke etter disse hottentottoppskriftene dere kommer rekende med. Men takk for interessen skal dere uansett ha. Det er hyggelig at dere er innom her for å lese og kommentere.
Dette er bra. Her var det mer lidenskap, sinne og nerve enn i noen andre tekster jeg har lest av deg, Stian. 🙂
Prøve å "promotere" en roman i en blogg som leses av 3 personer. Bra du fremdeles har litt sans for humor. 🙂
Nei, jeg mener ikke at du skal skrive pulp og lavpannet underholdning. Jeg mente heller ikke at du skulle bruke noen av mine eksempler bokstavelig. Jeg forsøkte bare å forklare at noe må stå på spill i enhver roman. Ellers blir den fort likegyldig.
Dette har du tydeligvis ennå ikke forstått, og det er synd.
Inntil jeg ser beviser på det motsatte, virker det faktisk som om Ken har forstått mer av hva litteratur er enn det du noensinne har gjort, og det vil ikke dermed si at jeg har vært spesielt imponert av det jeg har sett av Kens tekster.
Heldigvis later det til at han forstår sin egen begrensning, og hvor skoen for hans del trykker.
Det gjør dessverre ikke du.
Til det andre: Legger du ut tekster i en åpen blogg, er det klart at du vil ha tilbakemeldinger ellers ville du ikke ha gjort det. Da burde du ikke bli så sur når du får det.
Det blir litt som lofferen som tar med seg munnspillet på en fest og prøver å få noen til å tro at han ikke har lyst til å spille på det slik at alle skal høre hvor flink han er.
For øvrig er jeg ganske sikker på at den siste romanen min er mer "intellektuell" og favner videre og dypere enn det du noensinne vil være i stand til å prestere mellom to permer.
Men bevis gjerne at jeg tar feil. Ingenting hadde gledet meg mer. Jeg vil bare at du skal lykkes. Som sagt: Du trenger jo ikke å følge et eneste råd. Jeg har i hvert fall ingen av de onde, simple og selviske hensiktene du tydeligvis tillegger meg. Synd at du oppfatter det slik. 🙂
For øvrig visste jeg at du ville reagere omtrent på denne måten. Uansett veldig fint at du ble sint. Sinne og lidenskap er ikke det verste.
Din reaksjon på våre velmente råd, Stian, avslører at du tok deg svært nær av kritikken. Man kan kanskje endog konkludere med at du rett og slett ble amper? Ja, jeg tror nok det, og det er helt greit. Du må gjerne få lov til å rase fra deg litt; det er ikke bra å holde frustrasjon og sinne innestengt, så jeg applauderer utbruddet. Dog, jeg har aldri noensinne gitt uttrykk for at pulp er bedre litterært enn kunstromaner, og det tviler jeg på at Roar har heller. Det vi sier, er at folk ikke lenger leser bøker i samme grad som før, og at kunstromanen er død fordi den ikke selger. Ta giganter som Dag Solstad og Ingvar Ambjørnsen. De kan ikke lenger leve av boksalget alene. De selger rett og slett ikke nok eksemplarer av bøkene sine til at det går rundt. Ambjørnsen har tatt konsekvensen av det og turnerer nå med nytt Elling-materiale. Det er snakk om inngangspenger og høytlesning. Senere, når han har reist land og strand rundt med stoffet, selger han det kanskje til forlaget.
Jeg beklager at jeg var frekk nok til å kommentere Nullpunktet, som du fremdeles har ute til høring. Jeg gjør vanligvis aldri noe sånt, men til mitt forsvar må det skytes inn at du selv postet utdrag fra romanen her på bloggen din, og da trodde jeg, dessverre feilaktig, at det var greit å diskutere prosjektet. Nok en gang, jeg beklager det. Jeg skal ikke si noe mer om det manuset før du har fått det siste avslaget i hende.
Jeg vil dog ha meg frabedt påstander om at jeg var for lat og åndssløv til å lese ferdig manuset ditt. Siden jeg har lovet at jeg ikke skal diskutere prosjektet nærmere på nåværende tidspunkt, kan vi heller komme tilbake til saken når du har bestemt deg for å skrinlegge prosjektet.
Søppel, ja... 🙂
Jeg har levd å skrive og oversette bøker i 35 år, ca. 140 utgivelser, og på bakgrunn av det jeg har lest av "Herrer i åndenes hus", og det jeg har lest av deg her på bloggen og på andre blogger, tror jeg nok at at jeg kan si med rimelig grad av sikkerhet at både MK og SA rager høyt over noe av det du hittil har prestert – språklig, litterært og underholdningsmessig. Hvis ikke, hadde neppe begge bøkene fått terningkast 5 i VG.
MB er forhåpentligvis enda bedre. Det ville jo vært synd om jeg etter fire års arbeid med denne romanen skulle ta et steg tilbake, selv om det godt kan ha skjedd. Litteratur er en flyktig affære. Det man tror er veldig bra, viser seg iblant å være det motsatte, og omvendt. Man skal aldri føle seg for trygg.
Men kom gjerne og bevis at jeg tar feil. Du tror meg kanskje ikke, men ingenting hadde gledet meg mer. Det er slett ikke bare tull når jeg sier at jeg ønsker du skal lykkes. Du har jobbet knallhardt i mange år med Nullpunktet og opplevd mange skuffelser.
Hvis noen fortjener å lykkes, så er det deg.
Men å avvise kritikerroste og prisnominerte bøker som søppel, burde du kanskje holde deg for god til. 🙂
Jeg kunne selvsagt ha valgt andre eksempler som på en bedre måte ville ha sammenfalt med dine intellektuelle ambisjoner, Stian:
Selv Sandemose starter "En flyktning krysser sitt spor" på denne måten:
"Jeg slo en gang et menneske i hjel."
Albert Camus begynner på samme dramatiske måten i Den fremmede:
"I dag døde mamma. Eller kanskje i går, jeg vet ikke. Jeg har fått et telegram fra aldershjemmet: ‘Mor avgått ved døden.'" Og så vidt jeg husker, går det ikke mange sidene før protagonisten dreper en araber på en strand. Så kretser boka om dette drapet.
Kafkas Prosessen begynner slik:
"En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt."
Gang på gang starter mange av verdenslitteraturens største bøker med en dramatisk begivenhet, noe som holder leseren i ånde fra første setning. Ofte et drap.
Mange krimforfattere følger samme oppskrift. Hvorfor? Fordi det fungerer.
Mitt poeng er: Jeg har aldri sett noe slikt hos deg, Stian. Og det er ikke noe hottentott-råd å påpeke dette.
Det er bare velment.
MB starter med ett ord: Blod.
Fordi det er "blod" (i overført betydning) boken handler om. Hva "mørkets blod" er, får ikke leseren svar på før langt ute i boken. Men det har ikke bare med det fysiske blodet å gjøre.
Roar og Stian, har dere lest Inferno av Dan Brown? Det er mye mer enn en spenningsroman. Dan Brown tar oss med på en reise gjennom Firenze (jeg har aldri vært der, men etter å ha lest boken følte jeg at jeg kunne tatt meg jobb som turistguide der), og han turnerer en del tungt tankemateriale, og han gjør det på en sånn måte at leseren er med hele veien. Ikke bare det, men Brown retter fokus på og diskuterer det mange mener er menneskehetens tørste problem, nemlig den stadig voksende overbefolkningen, som snart når et nivå som ikke er bærekraftig for den planeten vi bor på. Slutten på romanen er meget overraskende, og jeg gleder meg til å lese den neste boken i serien.
Fra et teknisk ståsted skriver ikke Brown spesielt godt. Han benytter seg av billige litterære triks. Jeg ser veldig godt hva han driver med, men det fungerer aldeles utmerket. Han engasjerer leseren, han skaper spenning. Bøkene hans er nærmest umulige å legge fra seg.
Jeg tror nok at du, Roar, retter søkelyset mot samfunnsaktuelle problemstillinger i bøkene dine, noe som gjør dem til mer enn bare underholdning. Er Stian i nærheten av det samme i sine høyt skattede luftslott? Mon det.
Jeg har ikke lest boken, men jeg har sett filmen. Syntes det ble vel mye jakt og flukt, men den var likevel engasjerende og spennende.
Ja, selvsagt retter jeg søkelyset mot aktuelle samfunnsproblemer. Litteratur skal bety noe.
Den siste boken min henter handlingen fra klodens verste slumstrøk, Tondo i Manila.
Og, nei, det er ikke noe luftslott. Det er så konkret og jævlig som det kan få blitt, og vi skal helt ned til bunnen, ned til den svarteste fysiske virkeligheten og den mørkeste sansemessige og følelsesmessige erfaringen.
Først da mener jeg man kan begynne å diskutere filosofi og de store spørsmål, og det blir gjort i MB. Ja, det er dette boken egentlig handler om: Vår trang til og vårt behov for tilgivelse før vi dør. Dette er bokens tema.
Så når Stian skriver dette om meg:
"Skriv gjerne pulp, Roar. Du har knapt en eneste intellektuell nerve i kroppen, og forstår bare sanseligheter. Avansert teori er for deg jevngodt med sprøyt."
Så tillater jeg meg å svare med denne karakteristikken av vår kjære bloggeier:
Du er en intellektuell bløffmaker, Stian. En litterær tomtønne av de sjeldne. En innbilsk, høyttravende narr. En keiser uten klær. Språklig er du som et barn; tekstene dine er fullstendig blottet for ethvert tilløp til lidenskap og originalitet.
God natt. 🙂
Alle forfattere utvikler før eller siden en følelse av hva som fungerer og ei når det gjelder egen produksjon. I april 2016 begynte jeg på et krimmanus som het "Døden går kledd i høye hæler", hvor morderen viste seg å være en mektig mann i lokalsamfunnet, som likte å myrde iført kvinneklær. Eller kanskje morderen var lensmannens forurettede kone. Jeg husker ikke lenger hva jeg tenke. Uansett, her er det jeg skrev på prosjektet, før jeg forkastet det av åpenbare årsaker:
Kapittel 1
Manda morra blues
Kjerringa er dau.
Jeg står over henne med en kniv i handa.
Hva i helvete?
Det er min første tanke.
Har jeg drept henne?
Det er min andre tanke.
Jeg betrakter liket. Jeg ser på den blodige kniven. Jeg stirrer på den døde igjen. Jo da, det er ingen tvil, hun har tatt reper'n etter gjentatte knivstikk. Og jeg står med drapsvåpenet i labben.
Jeg har ikke noe minne av å ha gått inn i leiligheten hennes. Jeg drar heller ikke kjensel på kniven. Har jeg fått blackout og benyttet kjøkkenredskapet på en aldeles uopprettelig måte på det skrevet som inntil nylig var min elskerinne? Eller har jeg vandret inn på åstedet, dratt ned rullegardinen og plukket opp mordvåpenet?
Og hvordan i helvete skal jeg gå frem for å etterforske det som ser ut til å være min egen ugjerning?
Man skal ikke la seg lure av navnet. Storfjord er et lite sted. Alle kjenner alle. Jeg er den lokale lensmannen. Jeg er nok ikke den første mistanken vil falle på, men heller ikke den siste.
Bør jeg melde meg omgående, eller skal jeg forsøke å dekke over min tilstedeværelse i leiligheten?
Dette spørsmålet sliter jeg med mens jeg tviholder på den blodige kniven. Når dette blir oppdaget, vil jeg bli tilkalt til åstedet (og senere sannsynligvis tiltalt, men det er en annen sak, eller egentlig en annen side av denne), deretter blir jeg nødt til å rapportere saken videre til politikammeret i Tromsø, som vil sende et team av åstedsgranskere hit. Jeg vil trolig få en fremtredende rolle i etterforskningen i kraft av å være stedets politimyndighet, iallfall inntil det kommer for en dag at jeg har hatt for vane å filtre mitt kjønnshår sammen med offerets, noe min kone neppe vil sette pris på å få høre.
Faen, for en suppe!
Til tross for min nordnorske ballast pleier jeg ikke å banne så mye, men noen situasjoner krever et friskt språk. Dette er en slik situasjon.
---
Som sagt, det er åpenbart hvorfor jeg forkastet dette prosjektet, selv om konseptet for så vidt er interessant nok. Jeg var ikke tilstrekkelig engasjert i historien, jeg identifiserte meg ikke med karakteren, og jeg følte at dette ville bli skutt ned av forlagene. Det var rett og slett ikke godt nok. Det ser man på språket. Jeg tror at Stian mangler denne selvinnsikten.
Ja, men Stian skriver faktisk dårligere enn dette. Han tror bare det er bedre fordi tekstene hans ikke handler om kniver, drap og filtrering av kjønnshår.
Men talentløshet lar seg dessverre ikke skjule av snobbete ideer eller "intellektuelle" ambisjoner. Sånt slår leseren i øynene nesten med en gang.
Hilsen Helan
Jeg er enig i at Stian skriver vesentlig dårligere enn dette, noe som slo meg da jeg leste gjennom dette før jeg postet det. Det gjør meg trist mer enn noe annet, for det levner lite håp om at Stian skal sikre seg ny forlagskontrakt med det første.
Hilsen Halvan
Ingen var vel mer intellektuell enn gode, gamle Slankeknut på Forfatterbloggen. Ingen var mer belest og ingen kunne svinge seg med flere fremmedord. Stian lå som en puddel ved føttene hans og lyttet henført i flere år.
Men straks Slanke la ut noen forsøk på litterære tekster, så ramlet korthuset sammen med en gang. Det ble bare blodfattig og dumt. Han eide ikke talent, noe alle var enige om.
Heldigvis for ham hadde han selvinnsikt nok til å innse og akseptere dette og oppga raskt alle litterære ambisjoner.
Dessverre har ikke alle den samme selvinnsikten.
Det hjelper ikke med et tonn av musikalske kunnskaper heller hvis man ikke kan traktere et instrument. Da bør man snarest oppgi enhver ambisjon om å bli musiker.
Det å være en intellektuell snobb er dessverre ingen garanti for at man kan bli en betydningsfull kunstner.
Hilsen Helan
``Ja, det er dette boken egentlig handler om: Vår trang til og vårt behov for tilgivelse før vi dør. Dette er bokens tema.``
Snakk for deg selv Roar!
Jeg har ingen slik trang...intet behov for noe så åndsvakt og patetisk latterlig...jeg har nemlig forlengst gjennomskuet og befridd meg fra arven fra min mor...og andre forkvaklede autoriteter...
Det du skisserer er jo kristendommens essens i et nøtteskall...der gud selv kler seg i menneskeskikkelse og dør på korset for å befri menneskene fra sine synder, deriblant arvesynden...synder de ikke selv har sjanse til å befri seg fra.
DETTE er den virkelige substansen i denne religionen ... et fullstendig sinnssykt behov for å laste av seg byrden av disse såkalte syndene, ved å overgi sitt liv til denne imaginære guden, og tilegne sin fortsatte eksistens på jorden som slave for denne onde guden og hans tjenere på jorden.
Og denne tankegangen har ennvidere spredt seg fra religionen og ikledt seg et utall ulike masker og forkledninger i form av forskjellige ideologier med det til felles at mennesket er sykt og dårlig og må forbedres, med tvang om nødvendig...hele samfunnet er fullstendig gjennomvevet av denne vanvittige livsoppfatningen...i Vesten og andre land som har antatt den kristne tenkningen...som Filippinene
``Man skal ikke la seg lure av navnet. Storfjord er et lite sted. Alle kjenner alle. Jeg er den lokale lensmannen. Jeg er nok ikke den første mistanken vil falle på, men heller ikke den siste.``
Hmmmm... Storfjord?
Min tidligere samboer var derfra...hun var hore i Oslo da jeg traff henne.
Nærmere bestemt fra et lite tettsted som har samme navn som et nickname jeg hadde som gutt...Oteren.
Jeg har ikke vanskelig for å forestille meg at du gikk under navnet oteren, Poe. Denne dama, hun het ikke tilfeldigvis Helle, vel? I så fall har vi plantet flagget i samme hull.
Jeg forlot henne sommeren 2000 for å dra til Berlin og finne et sted å bo der.
Men det ble ikke noe av, og etter mange viderverdigheter kom jeg tilbake sommeren etter sammen med en hore fra Thailand. Planen var å spore opp min samboer, som jeg ikke hadde hatt noen kontakt med i de 11 månedene jeg hadde vært borte ... og invitere henne med til Thailand og dermed redde henne bort fra det destruktive livet hun levde i Oslo.
Men jeg kom akkurat EN dag for sent. Den siste natten før vi kom til Norge etter å ha haiket gjennom Sverige lå thaihora og jeg og sov på kirkegården utenfor Strømstad.
Samme natt døde min samboer av en overdose heroin...
Nope Ken...hun het ikke Helle.
Jøss er det så mange horer derfra ja???
Faen heller, jeg burde kanskje skrive en selvbiografi...mitt liv har jo i hvert fall til tider vært langt mer spennende og underlig enn det meste man finner i romaner.
Selv nå på mine gamle dager skjer jo de mest fantastiske og usannsynlige ting...som f.eks. at jeg i 2014 via Facebook greide lokke til meg en atten år gammel jomfru fra Polen da jeg bodde i en liten varebil på Tenerife... og nå har vi to unger sammen hahahahaha!
I morgen drar hun forresten på en ukes ferie til Mallorca sammen med vår ni måneder gamle sønn Roman.
Vi kalte ham ved dette navnet siden jeg aldri greide somle meg til å få utgitt en roman på andre måter...
``Kafkas Prosessen begynner slik:
"En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt."
Jeg skjønner ikke helt hvorfor denne romanen oppfattes som en kritikk av offentlige myndigheters overgrep mot den lille mann... åpenbart handler den om noe helt annet.
Husker da jeg leste den at jeg syntes det som skjedde var helt til pass for Josef K ...han fortjente denne behandlingen fordi han basically kastet bort livet sitt...kastet det bort på å være en feig liten nobody uten ambisjoner, drømmer, lyster og begjær etc...en liten ubetydelig kontorrotte hvis meningsløse liv ble innhentet av og rettferdig ``straffet`` av skjebnen...
"DETTE er den virkelige substansen i denne religionen ... et fullstendig sinnssykt behov for å laste av seg byrden av disse såkalte syndene, ved å overgi sitt liv til denne imaginære guden, og tilegne sin fortsatte eksistens på jorden som slave for denne onde guden og hans tjenere på jorden."
Helt korrekt. Jeg burde kanskje ha lagt til "Vårt sykelige behov for å..." Dette er romanens kjerne.
For øvrig fortjener Stian all den kritikken han får, også på det menneskelige planet. Makan til lat, utakknemlig, selvopphøyd åndssnobb skal man lete lenge etter. Personlig trodde jeg slike bare befant seg blant de geistlige i middelalderen, men jammen har ikke noen av disse gufne genene levd videre og spredd seg nordover i Norge også.
Han forakter alt som smaker av en vanlig historie, av solid litteratur forankret i virkeligheten, alt skal liksom være esoterisk, åndelig og intellektuelt, først da kan det kalles litteratur, og alle som driver med noe annet, er aper, lavpannede hottentotter eller Helan og Halvan.
Jeg har nettopp kommet med en ny roman, men gidder han i det hele tatt å lese og kommentere de første kapitlene, slik Ken har gjort? Nei, selvfølgelig ikke. Den har han bare forakt overfor. Boken handler jo ikke om katolske messer og annet, religiøst eller åndelig dilldall som han kan spinne noe boklig lærdom rundt slik at han sprade rundt og kalle seg "intellektuell", som en annen Erasmus Montanus.
Ken har til og med lest det siste manuset hans, eller i hvert fall prøvd, og jeg undrer på hvor mye Stian betalte ham for det. 10 000 kroner? Eller høyst sannsynlig ingenting. Og siden Ken ikke orket å pløye seg gjennom alt, er han selvfølgelig åndssløv, osv.
For en utsøkt takknemlighet.
Jeg husker jeg spurte Stian om han kunne lese et av utkastene til Smertens aveny for fem år siden, men det hadde han selvfølgelig ikke tid til. Antakeligvis har han ikke engang giddet å lese boka. Men å kalle det lavpannet pulpunderholdning, det er han ikke sen om å gjøre.
Og når noen gidder å lese hans egne tekster her på bloggen, så blir han rasende og slenger ut invektiver, som Slanke ville ha sagt, når noen prøver å gi ham råd og grundige tilbakemeldinger.
Alle andre er idioter, bare ikke meg, synes tanken å være.
Men egentlig bekrefter alt dette bare mitt inntrykk av at 9 av 10 norske forfattere er selvopptatte, psykopatiske, innbilske og korrupte narrer som er mer opptatt av seg selv enn noen andre på denne jord.
For øvrig kreves det større mot å påkoste en romanutgivelse selv, bruke de siste sparepengene på det og utsette seg for all verdens forakt, enn å sikle for et "stort og anerkjent" forlag i 10 år, bare for å kunne skryte av at man har "kvalitetsstempelet" deres på coveret.
Herregud, for et kvalmende narrespill.
En rasende psykopat viser sin sanne natur. Det er bare å pirke litt bort i Roars fasade av "hyggelighet" og "hjelpsomhet", så sprekker den lik en demning, og ut kommer først en liten stråle av falske smil og liksom-forståelsesfullhet, men etter hvert kommer de brølende vannmasser som truer med å drukne enhver stakkar som står i veien. Åpenbart nødvendig for å massere det sårede egoet.
Nei, Stian, der tar du feil. Jeg er en rolig og balansert person. Jeg er hyggelig og hjelpsom, inntil folk begynner å kalle bøkene mine for lavpannet pulpunderholdning og meg for Helan, osv.
Da får du motstand og en retur, og det fortjener du.
Du er amatøren her, ikke jeg. Hvorfor ikke lytte i stedet?
Jeg leste og ga tilbakemelding på tusenvis av tekster, helt gratis, på FB og LB, og jeg var bare hyggelig mot alle, og jeg gjør det fremdeles for dem som spør. Kanskje jeg ikke er flink nok, og kanskje jeg ikke vet nok, men jeg gjorde mitt aller beste for alle, uten å kreve noe tilbake.
Den eneste falske her er du.
Hmmmm nå begynner denne bloggen virkelig å ta seg opp ... den er jo snart nesten like underholdende som salige Litteraturbloggen på sitt beste!
Hold frem som dere stevner gutter...:)
Når det gjelder deg Roar, så er du jo generelt en hyggelig person overfor de fleste, i hvert fall når man møter deg IRL...men mot Stian har du jo aldri annet enn kritisert nord og ned i bøtter og spann omtrent alt han har bidratt med på det litterære området, inkludert hans oversettelser ... så jeg synes sannelig ikke det er rart at han har begynt å ta litt til motmæle...
Og når det gjelder oversettelser...du har altså mest bare oversatt krimromaner, kokebøker og bruksanvisninger for kirurgiske instrumenter etc fra engelsk ... mens Stian faktisk har oversatt ett av de viktigste bidragene til den menneskelige erkjennelse i verden fra en gigant innen filosofien, Friedrich Nietzsche, til norsk ... på den bakgrunn synes jeg kanskje det er litt frimodig av deg å angripe Stian og kalle ham amatør og betrakte ham som nærmest udugelig som oversetter, en som ikke rekker deg til kneskålene engang...
``Jeg er enig i at Stian skriver vesentlig dårligere enn dette, noe som slo meg da jeg leste gjennom dette før jeg postet det. Det gjør meg trist mer enn noe annet, for det levner lite håp om at Stian skal sikre seg ny forlagskontrakt med det først
Wtf ... du mener ikke seriøst at Stian skriver dårligere enn dette pubertale sprøytet fra Storfjord Ken hahaha?!
Jeg har en viss sans for andre tekster fra din side...men dette her var virkelig lavmål ... på absolutt alle områder.
``spesielt Ken, som later som om han er ekspert på forlagspolitikk, men aldri noensinne har fått antatt en roman på et forlag (og det mangler ikke på forsøk heller),``
Hmmmmm...Ken har på eget forlag gitt ut en instruksjonsbok om kunsten å skrive bøker, men har selv aldri opplevd annet enn avslag på sine egne bokprosjekter når han har sendt dem til forlagene???
Dette er da i så fall helt fantastisk Ken!
Hva koster det å bli medlem i fanklubben din???
For øvrig latterlig av bloggeier å klage på at Ken skriver noe om manuset som er inne til vurdering.
Det er jo bare å slette kommentaren eller hele tråden.
``Det er jo bare å slette kommentaren eller hele tråden.``
Og der har vi nok forklaringen på at Litteraturbloggen gikk ad undas...
Langt ifra. Den ble offer for uoverstigelige, tekniske hindringer og manglende interesse for videre drift.
Men dette med å legge ut litterære tekster på nettet har alltid vært et problem. Derfor har jeg ikke gjort det de siste fem årene.
Det fører bare til krangel, sårede følelser, misforståelser, skuffelser og vonde ord.
Noen tåler kritikk, andre oppfatter det som angrep. Hvilket denne tråden er et eklatant eksempel på. Det er vanskelig å vite hvor grensene går. Ærlige forsøk på å gi råd, blir fort tatt for å være ondskapsfulle, infame ballespark. Osv.
Derfor vil jeg anbefale Stian og alle andre til å slutte med å legge ut litterære tekster, gamle som nye. Gjør det privat i stedet.
Men de som legger ut slike tekster, har jammen ingen grunn til å klage, nesten uansett hva slags tilbakemeldinger de får. Det er bare barnslig og butthurt. Slett nå bare for faen disse kommentarene, da, eller steng kommentarfeltet. Vanskeligere er det ikke.
Stian klager over at Ken røper hva han mener om det siste romanprosjektet hans, men selv har han ingen skrupler mot å kalle bøkene mine de verste ting, for ikke å snakke om hva slags tanketom, intellektløs tulling jeg er.
Det blir for dumt.
Poe, "Ekte skriveglede" ble gitt ut av Forlagshuset Vest (ikke eget forlag). Jeg fikk forresten tilbud om å gi ut en roman på et lite forlag, men takket nei. Ingen innkjøpsordning og maks fem hundre solgte eksemplarer fristet meg ikke i det hele tatt. Det ville ha kommet til noe sånt som femten tusen norske kroner etter skatt.
For øvrig må jeg si meg enig med Roar i mye av det han skriver over her.
Apropos utlegging av tekster...finnes det noen slike steder ennå i den norske delen av nettet?
Jeg har masse stoff som jeg ønsker litt kvalifisert synsing om.
Driver du med slik service ennå Roar?
"Wtf ... du mener ikke seriøst at Stian skriver dårligere enn dette pubertale sprøytet fra Storfjord Ken hahaha?!
Jeg har en viss sans for andre tekster fra din side...men dette her var virkelig lavmål ... på absolutt alle områder."
Det er ikke uten grunn at jeg forlot prosjektet etter litt over en bokside. Det største problemet er at fortellerstemmen er helt feil. Historien oser av falskhet. Som leser må man tro på forfatteren. Det gjør man ikke her.
Det er et kvalitetstegn at man gjenkjenner en skivebom på et tidlig tidspunkt. For mitt vedkommende er det veldig enkelt; dersom skriveprosessen stopper opp og jeg ikke er i stand til å fortsette, skyldes det at jeg innser, bevisst eller ubevisst, at det er noe vesentlig galt med teksten. Det er dessverre ikke alle som er i besittelse av den samme indre sensuren.
Noen ganger forteller man en person hva som er galt og hva som må endres på for at prosjektet skal ha en sjanse, men når vedkommende nekter å lytte og istedenfor skriver et andreutkast som kun er en minimal forbedring av førsteutkastet, og der de essensielle problemstillingen forblir de samme, er det ikke så mye annet å si enn at vedkommende fortjener at den litterære farkosten blir skutt ned som det fremmedobjektet det er.
Jeg fornemmer dessverre en patologisk arroganse bak de fleste av Stians kommentarer: "Bare det jeg driver med, er verdt noe. Alt annet er bare lavpannet søppel."
En ekkel, litterær versjon av white supremacy.
Hadde Stian publisert en bok, og brukt 50 000 kroner av de siste sparepengene sine på prosjektet, så hadde jeg med en gang i hvert fall lest de første kapitlene på ISSUU og gitt en tilbakemelding, enten jeg hadde likt det eller ei.
Men ikke engang dette gidder han. Selvfølgelig ikke. For han liker ikke at denne lutfattige forfatteren prøver å "promotere" boken sin i en blogg med tre lesere.
Jeg blir bare kvalm.
Men prøvelesere på sin egen roman vil han selvsagt ha. Og er de ikke fornøyd, rases det og fordømmes det. Orker ikke leseren å pløye seg gjennom alt, så er han åndssløv.
Hvem i alle dager gidder å ha en sånn "venn", verken i virkeligheten eller på nettet?
Jo, jeg vet godt at det er lett å bli bitter når man jobber ensom med en roman i mange år, og denne romanen blir refusert gang på gang. Jeg vet det antakeligvis bedre enn de aller fleste. Du kan gange dine egne frustrasjoner med 200, Stian, så er du kanskje der jeg er etter 40 år med hundrevis av refusjoner.
Men det går en grense for alt. Blir man bare et elendig menneske i denne prosessen, bør man legge det vekk en gang for alle.
Det går faen ikke an.
Jeg har vært arbeidsløs i tre måneder nå, i et u-land, uten NAV eller noe som helst i ryggen. Jeg har ingen oppdragsgaranti eller noe oppsigelsesvern.
Snart havner jeg antakeligvis på gata. MB er mitt siste forsøk på å lykkes. Da går det an, i hvert fall sånn for syns skyld, å vise litt interesse og menneskelighet, selv om det sitter langt inne.
Har du ikke hatt oversetteroppdrag eller annet inntektsgivende arbeide i tre måneder???
Hva lever du av da?
Du kunne jo alltids dra til Norge og selge gatemagasiner og tigge, som jeg gjør?
Den 17 november drar jeg til Oslo igjen og blir der til julaften...regner med å tjene mellom 90 000 og 120 000 kroner...skattefritt!
Jeg er en sinnssykt talented tigger...u better believe me!
De spenna planlegger vi å investere i en 1-2 måneder lang tur til Las Vegas for hele familien i februar, med turer innom Los Angeles, Mexico city og Acapulco også.
Vi vurderer å bosette oss i Acapulco etterhvert...men først drar vi altså dit på ferie for å se om vi liker oss der...:)
Hvis du drar inn 50000 kr netto pr måned trenger du jo ikke være i Norge i mer enn tre måneder hvert år...resten av året kan du fortsette å bo i Filippinene ... for du får vel noen oversetteroppdrag nå og da fremdeles?
Hele denne litterære underholdningsbransjen i Norge og andre lignende land er tydeligvis underkastet enorme innstramninger for tiden...jeg ble intervjuet av en journalist som jobbet freelance for Norsk Ukeblad i forrige uke, som lagde en reportasje fra gatemiljøet i Oslo...og hun fortalte at for et sånt oppdrag fikk hun som standard 15000 kr tidligere...og bare 5000 nå.
Jeg ble for øvrig belønnet med ti gratis middager på et slags utested for gatas løse fugler og andre forhutlede eksistenser og tapere for dette intervjuet...
Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Jeg har levd med denne oppdragsusikkerheten i 35 år. Men mange oversettere snakker om oppdragstørke. Da blir det selvsagt ingen inntekter. Alt man kan gjøre, er å håpe at det skjer noe før kontoen er tom. Garantier har ingen.
Jeg håper selvfølgelig at MB skal bli et gjennombrudd på salgssiden. Men jeg har alt og alle imot meg.
Aldri fått invitasjon til en eneste krimfestival, litteraturfestival, messe, lansering eller noe annet så lenge jeg har levd.
Du håper på at en krimroman med handling og problemstillinger fra Filippinene skal bli ditt store gjennombrudd i Norge ... og verden forøvrig... og det er dette gjennombruddet du håper på skal redde deg økonomisk???
Dette er jo bare fantasier, det forstår du vel...du må jo legge handlingen til et miljø ditt fremtidige litterære publikum kjenner og har et forhold til.
Hva med at en morder henger liket av Erna Solberg i flaggstanga i Slottsparken natt til 17 mai...og at Stingo ufrivillig blir dratt inn i et verdensomspennede komplott der hensikten er å erobre og ødelegge Vesten?
Noe sånt...
"Hva med at en morder henger liket av Erna Solberg i flaggstanga i Slottsparken natt til 17 mai...og at Stingo ufrivillig blir dratt inn i et verdensomspennede komplott der hensikten er å erobre og ødelegge Vesten?"
Gud, som jeg ler. Dette er helt konge, Poe.
Så var det oss, Roar. Jeg har endelig funnet et ledig øyeblikk til å lese gjennom de tre første kapitlene. Må si jeg koste meg. Det eneste negative jeg har å utsette på utdraget, er dette med den imaginære kjempesandalen. Akkurat den passasjen har en falsk klang. Resten er storartet.
Du skriver: "Hvor helvetes høflig trengte man å være?" Og dermed tar du teksten fra meget god til superb. Det er slike gullkorn som er med på å heve en tekst flere hakk.
De to første Stingo-bøkene likte jeg ikke i det hele tatt, men denne her har sting. Som sagt, jeg er storveies imponert. Du skriver bedre enn Stian på alle måter, det er helt sikkert, også rent litterært. Og dette her var norske forlag ikke interessert i? Det sier sitt om ståa. Bare så det er sagt, slutten på kapittel 3 er indrefilet. Jeg håper virkelig at folk får øynene opp for boken. Det fortjener du.
Ken, jeg har ikke lest Inferno, men jeg kjøpte faktisk boken for noen år siden og har den per nå i min bokhylle.
Poetrix: Ja, jeg håper det. Selvsagt ville det ha vært mer opportunistisk og horete å logre for "hjemmepublikum", slik som fleste andre norske krimforfattere gjør, men er boka bra nok, så burde det ikke ha noe å si hvilket land eller miljø man legger den til. Man bør uansett skrive om ting man vet noe om.
Ken: Takk! Det var hyggelig å høre. En prøveleser reagerte veldig negativt på at Stingo først koste seg over den sprø og knasende lyden av kakerlakken som ble skviset under sandalen hans, men jeg gikk kanskje for langt den andre veien da jeg skulle forbedre inntrykket. 🙂
Men Stingo er en snill og samvittighetsfull mann, og han liker egentlig ikke å drepe uskyldige kryp. Og det er nettopp slike "kjempesandaler i mørket" som prøver å knuse de fattige gjennom boken. Jeg har brukt mange symboler denne gangen, de flygende termittene som mister vingene når de lander, er heller ikke tilfeldige.
Alle karakterene som Stingo ser fra taket, vil ha viktige roller utover i boken. Hestedrosjen og det røde lyset i horisonten også.
Det er ikke lett å skrive en god roman uten eksperthjelp (redaktører, konsulenter og språkvaskere) fra et tungt forlag i ryggen, men jeg har gjort mitt aller beste.
Jeg skal ikke si så mye om sammenlikningene med Stian, men ingenting hadde gledet meg mer enn om han også i det minste kunne ha hevet seg til et moderat, norsk krimnivå rent språklig.
Når det gjelder norske forlag, så vet jeg ikke om de ville ha vært interessert, men jeg hadde lovet mange av vennene mine på de filippinsk-norske gruppene å komme med boka før jul. De har mast i flere år.
Jeg sendte manuset til sju forlag i september og ga dem tre uker på å vurdere det. Fikk ikke svar fra noen av dem (et par stykker sendte dog en kvittering på manusmottak), og jeg har ennå ikke fått svar.
For å holde løftet mitt, valgte jeg å utgi den selv. Det var dog ingen enkel avgjørelse. Men å utgi på et småforlag, er under alle omstendigheter rent selvmord, både økonomisk og på de fleste andre måter. Det har jeg prøvd fire ganger, med samme resultat hver gang. Det ville bare ha vært idiotisk å gjøre det samme enda en gang, om noen av dem ville vært interessert.
Og når visse redaktører i de store forlagene ikke liker meg, antakeligvis fordi Mobben har hvisket dem noe i øret på fester og festivaler, så gidder de ikke engang å svare.
``men er boka bra nok, så burde det ikke ha noe å si hvilket land eller miljø man legger den til``
Nei det ``burde `` kanskje ikke det, men er selvfølgelig en faktor som er umulig å overse.
``Man bør uansett skrive om ting man vet noe om.``
Right!
Og jeg antar dette er ditt problem, du har levd så lenge utenfor Norge at du har mistet det meste av din tilknytning til landet og aner basically ikke hva som foregår der... hva folk er opptatt av, tankegangen, mentaliteten, den nye kulturen som har oppstått siden du bodde der.
Jeg ble meget positivt overrasket over landet etter at jeg vendte tilbake etter 12-13 år i utlandet...alt var forandret...til det bedre...
Så hvem er det som kommer til å lese boka di?
Som du selv antyder, en meget begrenset crowd av norske expats i Sørøst-Asia...som du kan forvente å selge noen hundre eksemplarer til...hvis du er heldig og hvis boka er god. Og venner og familie.
Ingen andre...
Tror du ikke jeg også har tenkt disse tankene? Jeg vet selvfølgelig at jeg har alle odds imot meg. Jeg vet alt det du skriver. Alle vet det, spesielt forlagene som ikke vil ta i bøkene mine engang.
Men dette er kanskje forskjellen på meg og mange andre: Jeg prøver bare å skrive en så god bok som mulig, så får the chips fall where they may.
At mange andre er mer opptatt av å "skrive for markedet", sier jo bare mye om hvilket syn de har på litteratur.
Vi er ikke dumme, vi som ønsker at selve boka og kvaliteten på den bør stå i forgrunnen. Kanskje bare litt ærligere og modigere.
Jaja fair enough....men å sette din lit til at den neste boka, som altså også handler om Filippinene, skal redde deg fra økonomisk undergang fortoner seg da en smule...optimistisk...:)
``Den 17 november drar jeg til Oslo igjen og blir der til julaften...regner med å tjene mellom 90 000 og 120 000 kroner...skattefritt!
Jeg er en sinnssykt talented tigger...u better believe me!``
Jeg planlegger å kjøpe meg en Rolls Royce, de koster jo bare noen titusener på Finn.no...da blir jeg formodentlig verdens eneste tigger med egen R.R. .. og kommer til å legge ut videoer av meg selv på Youtube i Rollsen min ... og bli world famous og dra inn ytterligere millioner av spenn...:)
https://www.finn.no/car/used/ad.html?finnkode=63317797
``DRØMMEN OM EN ROLLS ROYCE? Ingen andre bilmerker har samme status som Rolls Royce, bilmerket er over 100 år gammelt og 75% av alle Rolls Royce` er som har er bygget er fremdeles på veien. Dette sier noe om kvaliteten, disse myteomspunnede bilene ble håndbygd i Crewe i England. Dette eksemplaret er i greit bruksskikk, det absolutt ingen utstillingsbil men trivelig å kjøre med. Den er EU-godkjent tidligere i år og har nye sommerdekk. Har også fotstøtter i baksetet, disse er sjeldne! V8 motoren på nesten 7 liter brummer fornøyd og tretrinns automaten girer mykt. Den har vært brukt endel til bryllupskjøring og det røde skinninteriøret gir flott kontrast til en hvit brudekjole. Blankskjermluen følger med. Her er det gode penger å tjene! Kjørelengden er oppgitt i miles, omregnet til kilometer skulle det bli ca. 175.000. Veteranbil med lav årsavgift og billig forsikring. Ta kontakt for nærmere informasjon!``
Hvis du kommer til Norge kan du få låne Rollsen når jeg ikke bruker den og kjøre folk i forbindelse med brylluper etc og tjene deg filthy rich Roar!
Tror du kler lua og uniformen...:)
Hvorfor så negativ? Kan du ikke heller laste ned boken, lese den og forhåpentligvis glede deg over den?
65 personer har forhåndsbestilt boken. Det synes jeg er veldig fint.
Det eneste håpet boken har, er jo jungeltelegrafen.
Det sies at en god bok fint kan stå på egne bein.
Rik blir jeg selvsagt ikke, men kommer jeg over 200 solgte, så er alle utgiftene mine dekket.
Det er det første målet. 🙂
Skulle gjerne gjort det, men jeg leser aldri bøker...
Herregud.
Hahahahahahaa...men OK sett meg på den jævla lista di da!
Kan gi den til min trolovede, hun driver og skal lære seg norsk.
Jeg regner med at det er et enkelt og lettfattelig språk i den ... i tråd med plot og innhold forøvrig?
Når kommer herligheten?
Den har allerede kommet. Du kan kjøpe den fra alle nettbokhandler.
Link?
Den kan som sagt kjøpes eller lastes ned fra alle nettbokhandler:
http://www.norli.no/webapp/wcs/stores/servlet/ProductDisplay?storeId=10651&partNumber=9788299892315
Ok ... da kjøper jeg den i julegave til henne...er nesten blakk nå.
Regner med å tjene meg rik i desember, men akkurat nå balanserer jeg på avgrunnens rand økonomisk, med hundretusener i gjeld og svære avdrag hver måned som blir trukket av trygda.
Jeg hadde såvidt råd å sende min trolovede og vår sønn på ferie til Mallorca her om dagen...og forrige gang jeg var i Oslo for å tigge hadde jeg ikke råd til hospits, så jeg sov ute to netter på rad i svinekulda med nesten null grader...
Nettbokhandel???
Jamen tar ikke de størstedelen av kjøpesummen da?
Kan man ikke laste den fra deg privat?
Jeg kommer garantert til å kjøpe den boka, men forventer da til gjengjeld info fra deg om hvordan jeg selv går frem for å selge min kommende vampyr-roman fra et nonnekloster i Kyrksæterøra på lignende måte..:)
Utdrag fra et hemmelig kapittel:
Jeg begynner å sleike henne sakte nedetter halsen. En dråpe renner nedover skulderen. Det funkler av den, og lyset som reflekteres fra overflaten får meg til å tenke på noe. Rotimea mumler ett eller annet i søvne og vender ansiktet til siden mens hun smiler. Jeg lytter nysgjerrig mens hun mumler noe igjen.
– … sokka Bamsemums i Sandefjord ...
-Sokka Bamsemums i Sandefjord? hvisker jeg opphisset. -Hvem da?
-Erna...
-Hvem Erna da?
-Erna Solberg.
-Statsministeren sokka Bamsemums i Sandefjord?
-Ja.
-Hvorfor det?
-For det var der hun drepte solinnen.
I vampyruniverset opererer de med ulike typer stjerner, eller soler ... med forskjellige kjønn.
Og siden de liksom Stian er litt gammelmodige og nostalgisk anlagt, fordi de egentlig tilhører en annen tid, refererer de til soler og solinner ...for henholdsvis mannlige og kvinnelige stjerner...
Sånn ..der har jeg fått ut min dose bullshit for i dag...:)
Det er en ting jeg lurer på, Stian: Hvorfor rydder du ikke opp i denne bloggen din iblant? Hvorfor sletter du ikke gamle innlegg eller setter dem på privat?
Hvorfor har du ti år gamle kommentarer liggende åpent på nettet?
Mitt råd er at du sletter eller gjemmer alt som er mer enn tre år gammelt i det minste. Både av hensyn til deg selv og av hensyn til folk som har vært innom og kommentert.
Selv følger jeg denne praksisen. Fordi det er høflig og respektfullt.
Jeg vil nesten si at det er barnslig og fjortisaktig å beholde alt. Hvis noen spør om gamle ting, kan du selvsagt hoste det fram fra arkivet.
Folk forandrer seg. De endrer mening om dette og hint. Kanskje du ikke gjør det, men de fleste andre gjør det.
Det hender også at folk iblant skriver ting som de angrer på. Alle gjør det. For de feige og anonyme er dette selvsagt likegyldig. Ikke i samme grad for de ærlige og anstendige som alltid skriver under eget navn.
Tenk litt over det.
Jeg er uenig i premisset og konklusjonen, Brølesen.
Herregud, så forutsigbare og barnslige disse reaksjonene dine er.
For øvrig mange år siden jeg har brølt til noen. Jeg har bodd alene i snart ti år. Jeg går bortimot aldri ut. I denne leiligheten er det tomt og stille døgnet rundt.
Kan du ikke kommunisere med folk uten å gi dem et kallenavn, får du heller legge ned bloggen og slutte å kommentere.
Den eneste som brøler her, er du.
Jeg er uenig i den karakteristikken av meg, Brølesen. Hvis du ikke kan holde snuten, får du heller finne deg en annen blogg å brøle på.
Ja, dette er dessverre en historisk kjensgjerning: De fattige og fortapte krangler seg i mellom i stedet for å stå samlet mot den utbyttende adelen, som dermed kan velte seg ustraffet og uanfektet i rikdom og privilegier.
Enda verre er det når elementer i underklassen bare higer etter å sitte ved adelens bord.
Vis litt større respekt og entusiasme for det andre driver med, så vil du antakeligvis få litt mer respekt og entusiasme tilbake, Stian.
Ken overrasket meg veldig positivt denne gangen. Han tok seg faktisk tid til å lese de første kapitlene av MB. Han viste genuin interesse. Slikt inngir respekt.
Du, derimot, hadde som vanlig bare hån og forakt å bidra med. Ikke gadd du å avse fem minutter til å lese heller. Selvsagt ikke.
Da burde du ikke bli veldig forbauset over at det er vanskelig å oppby noen særlig grad av entusiasme for dine egne prosjekter.
Men du får ha lykke til. Jeg skulle virkelig ønske at du fikk boken din antatt av et "anerkjent" forlag, spesielt siden du tydeligvis oppfatter dette som den eneste veien til frelse – og en plass ved adelens bord.
Fjerne gamle kommentarer ... neimen hvorfor det da???
Jeg leser ennå de gamle kommentarene i Anarkisirkuset med den største glede...:)
Noe av det som gjør denne bloggen lesverdig og interessant er jo nettopp gamle innlegg og kommentarer ... fra en fordoms storhetstid...dengang da...:
``
Prosadikt
"du sa ... først!"
"jeg sa bare ... fordi du sa"
"Det at du sa ... er mye verre enn at jeg sa ...!"
"Jeg er flink, du er dum!"
"Det er dumt at du sier jeg er dum, selv om du er flink!"
" ... Det er godt skrevet!"
"Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
"Du er ikke flink, det er bare noe du tror, du er dum!"
"Alle andre krangler, men ikke jeg, fordi jeg MÅ krangle, siden jeg er den eneste som er opptatt av litteratur!"
"Hadde vi vært i samme rom, skulle du fått bank!"
" ... Det er godt skrevet!"
"Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker"
"Og jeg ble fryst ut som barn"
"Jeg da! Jeg hadde lammende panikkangst!"
"Jeg er gal, men det er bare jeg som har lov til å si!"
"Vet du hvor mye proteiner jeg har spist, og hvor mye jern jeg har løftet i dag? Ikke kom til meg å snakk om litteratur!"
"Anakronistisk tulling? Jeg? Overhodet ikke!"
"Har skjønnlitteraturen verdi?"
" ... Det er godt skrevet!"
"Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
"Er alle tanker tenkt?"
"Er gode forfattere egentlig ravende idioter?"
"Har jeg hiv?"
"Kan jeg rømme fra angst gjennom fortrengning og evig kjekkaseri?"
"Burde akademikerne egentlig ha vært frikere for å få lov til å snakke om verden?"
"Jeg er vill og gæern, for jeg har rømt til Syden. Alle andre nordmenn er teite og konvensjonelle, for de bor i Norge!"
"Vi puler horer, dere er trangsynte!"
"Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
"Vi er genier, for vi leser ingen nye bøker, leser ikke tidsskrifter eller essaysamlinger, følger ikke med. Dere er idioter, fordi det er godt skrevet!"
"Jeg er gal!"
"Jeg er også gal!"
"Og jeg!"
"Det er genialt!"
"Og godt skrevet."
(Opprinnelig publisert på bloggen Grøftetildragelsesmytteriet på Forfatterbloggen 13. november 2008, hvor det ikke lenger befinner seg, men heldigvis tok jeg vare på det og dets 102 kommentarer før det forsvant. Ho ho ho!)``
Gjorde du det?!
Hadde vært artig å se de kommentarene igjen...:)
Synes for øvrig Slankeknut kunne vært atskillig mer nedrig, rammende og giftig enn han viste gjennom dette slappe prosadiktet ... synes vi fortjente bedre enn dette!
Jo da, men de færreste på disse bloggene i gamle dager opererte med fullt navn og bilde. Det var Poetrix, MetterBergSomMann, Filelil, Artemesia, Snyhetta, osv., slik det er i de fleste kommentarfelt i avisene også.
Mange av forfatterne som blogget under fullt navn den gangen, var veldig ukritiske mht. det de skrev. Det var til og med oppslag om det i Dagbladet. Anne Holt var vel en av dem som gikk bananas i kommentarfeltet iblant.
Jeg synes bare det er uhøflig og lite respektfullt å ha sånt gammelt vås liggende åpent på nettet. Litt som å vise fram venner og bekjentes gamle dagbøker til hele verden og synes det er gildt og flott. Jeg er ikke enig med Anne Holt i mye, men jeg synes likevel hun fortjener litt beskyttelse (mot seg selv).
Å, se hva du skrev for ti år siden! Så dum du var!
LB er gjemt og begravd, og det synes jeg er bra, selv om alt fremdeles kan hostes fram, både gull og gråstein.
Dette var en annen tid, en annen æra.
I dag vet vi bedre hvordan nettet fanger, så vi er ikke fullt så ivrige etter å delta i forskrudde diskusjoner og debatter og skrive ting vi antakeligvis angrer på i ettertid.
Men jeg aksepterer at noen er enige i dette og at noen ikke er det. Det er spesielt de som aldri engasjerte seg noe særlig, men blogget stille og forsiktig, gjerne under et nick, som er mest ivrige etter å oute mer engasjerte debattanters dumheter.
Sånn er jo livet, og det er greit.
I bunn og grunn er dette litt som drittsekken som tviholder på dristige bilder av ekskjæresten og nekter å slette dem "fordi det er min telefon". Ja, han nøler ikke med å la dem ligge ute på nettet også.
Det er sikkert lovlig, men utrolig lite sympatisk.
Ja du var jo i sin tid selv uovertruffen mester i kunsten å blamere deg med ubetenksomme og overdrevne karakteristikker og reaksjoner på dette og hint...så jeg synes jeg fortjener en stor takk for å ha tatt Anarkisirkuset av nettet, for der ligger det jammen mye sprengstoff med potensielt karriereruinerende virkninger dersom de rette menneskene skulle finne på å google visse personers navn.
Husker jeg bevisst pleide å lage overskrifter på artikler i den bloggen med navnet ditt i særdeles lite flatterende vendinger og sammenhenger, i håp om at noen skulle google deg, og lese angrepene på deg, og svarene dine i kommentarfeltet når jag hadde greid å få deg forbannet hahahahaha!
Ja det var tider....:)
``LB er gjemt og begravd, og det synes jeg er bra, selv om alt fremdeles kan hostes fram, både gull og gråstein.``
Hostes fram?
Jeg finner verken LB eller FB noen steder...
Kan du lese hva som står her?
https://anarkicirkuset.wordpress.com/2010/08/18/roar-s%C3%B8rensen-hamret-i-hjel-med-tresleiv-pa-filippinene/
Nei, jeg har ikke funnet noen kommentarer hos Stian eller andre steder som jeg har sterk lyst til å fjerne, men jeg må si jeg ble sjokkert da jeg googlet og fant 10 år gamle kommentarer i denne bloggen.
Man endrer oppfatninger om mangt og meget i løpet av ti år, og det er lett for andre å ta ting ut av sin sammenheng.
Jeg synes det er fint at du har tatt ned bloggen eller ryddet opp i den. Jeg gjør også det i min egen blogg med jevne mellomrom fordi jeg vet at folk generelt ikke liker at gamle kommentarer ligger åpent på nettet.
Akkurat som bilder som virket friske og fine da man la dem ut på nettet for ti år siden i en annen fase av livet, for eksempel da man var singel, er det ikke alltid at man synes det er så fint at ti år gamle kommentarer er så friske og fine lenger heller.
Alle bør ha eiendomsrett til slike bilder og kommentarer, spesielt hvis de er postet under fullt navn.
Pussig at dette er så vanskelig for noen å forstå og respektere, men det gir kanskje en følelse av makt å sitte på slikt. Hva vet jeg. Jeg er ikke psykolog.
``Alle bør ha eiendomsrett til slike bilder og kommentarer, spesielt hvis de er postet under fullt navn.``
Hmmm dette kan diskuteres...og jeg husker at du i sin tid sterkt understreket at alle innlegg og kommentarer etc som ble postet på Litteraturbloggen tilhørte bloggen...
Jo, et par år er greit, men når noen ønsker å fjerne fem eller ti år gamle kommentarer eller bilder, så gjør man det.
Men igjen er vi tilbake til dette: Vi så ting annerledes før. I dag vet vi bedre hvordan nettet fanger.
Det er blant annet derfor jeg ikke legger ut noe fra manusene mine lenger.
Interessant artikkel om dette i Dagbladet i dag:
https://www.dagbladet.no/kjendis/for-fem-ar-siden-hadde-youtube-stjernene-en-droyere-tone-pa-twitter-na-kommer-reaksjonene/68914703
Etter min mening er det bare barnslig og litt ondskapsfullt å holde på sånne gamle meldinger og videoer. Det viser en side av ens karakter som ikke er spesielt vakker og sympatisk.
Vel, jeg anser det som en del av et slags historisk prosjekt, unikt og nytt i sin tilblivelse...og således ville det være helligbrøde å slette en eneste bokstav av disse bidragene.
Eneste grunnen til at jeg har unndratt Anarki-sirkuset fra fortsatt offentlig eksponering er at jeg ikke tror det har noen interesse for noen å lese den bloggen lenger...og det er ting der som jeg muligens kan bruke ved senere litterære anledninger.
Men ingenting er slettet...zero!
Kan jo ikke slette slike gullkorn som dette vel???
poetrixx 12. mars 2011, kl. 11:03
Her er noe greier hentet fra en annen side som er nedlagt:
poetrixx 26. desember 2010 klokken 13:45
Hehehehehe se sørensen stønner og akker seg i LB da:
”Imens har jeg greid å skvise ut 270 sider i Kirot Avenue, men det holder nok ikke til våren, kanskje ikke engang til høsten.
Vet ærlig talt ikke om jeg noensinne vil greie å hente meg inn igjen. Etter 117 svære bøker og 28 tunge, mørke og elendig betalte år i den litterære gruva er jeg knapt et menneske mer.”
Siden det er jul og gode greier skal jeg være helt ærlig og si noe som jeg aldri har giddet meddele før … av lett forståelige årsaker; jeg avskyr krim men har til min store forbauselse og overraskelse sett partier i Kirot avenue som overgår alt av norsk litteratur som jeg har lest de siste tjue åra…setninger og avsnitt som har sluttet å være bare ord og har gått over i ren kunst … men spørsmålet er jo bare hvilke lesere som vil ha dette?
JEG MENER…hvem er det som leser krim da … er det ikke bare folk som ikke har peiling på litteratur og ikke interesserer seg for det heller … folk som vil ha Big mac og bare fnyser rått når du kommer med filet mignon?
poetrixx 1. januar 2011 klokken 06:00
”Jeg er ferdig med Poetrixx, en gang for alle. Det er siste gang jeg orker å ofre så mye som en liten tanke på den fyren med den respektløsheten han utviste ovenfor.”
What the fuck…hva er dette for uforskammetheter Arthur?? Du burde betalt meg for overhode t å gidde å kommentere i den loslitte avfallsbloggen LB..og ikke sutre for at jeg beærer dere med kommentarer…men du er akkurat som din navnebror Sørensen, blir sur og fornærmet fordi dere bet på da jeg lurte dere hahahaha!
poetrixx 1. januar 2011 klokken 11:47
Sørensen i LB:
”Poetrixx har iblant bra saker å komme med, og blogger han som “seg selv”, er det nok mange som vil ønske ham velkommen i kommentarfeltene – jeg også, selvsagt.
Men dette fjortis-opplegget med å late som om han er kvinner og kjente forfattere – jeg orker bare ikke mer av sånt.”
hei Sørensen, hvem vet om jeg ikke er både er kvinne og kjent forfatter…vet DU hvem jeg er? Vet NOEN, inkludert meg selv, hvem Poetrixx er?
NEI!
INGEN vet hvem poetrixx er, heller ikke mine fremste allierte på nettet hohohohoo!
”Folk får stå fram som den de er, på godt og vondt – eller finne seg et maskeradeball.”
jamen det er jo det jag har funnet…life is a masquerade…
‘
poetrixx 1. januar 2011 klokken 17:43
Arthur M Sørensen, du er herved oppnevnt til bloggenes mest filthy og lortbekladdede spyflueherre og alle stjernefitturs fjertbetrengte nullrunker i bjelleland … en sørpebanal kronsmørjenarr, cocksugerhungry cunteprinsesse, seigsleiket pissmikkeline og sweetsugd sissy galore hinsides alle jordiske, underjordiske og overjordiske dimensions over alle høydedrag og heivoller! Du ville passe utmerket som over-bollekokk på et konditori ved Hallingskarvet og som kongelig utnevnt latrinekommandant og seterbajas på en utedass i Ryfylkeheiane!
Hank Grytelapp 1. januar 2011 klokken 20:08
Det er med beklagelse og dyp sorg vi må meddele at både “Heidi” og “Knerten-gaaard” inne på LB, ble henrettet og slettet uten nåde, uten rett til å forsvare seg selv og sin sak. Vi tenner et evig fyrlys, og planter en evig brennende lys søyle til deres minne, i vent på deres oppstandelse i hellig dronedrakt, i full utfoldelse i det nye året ,som har blitt tildelt menneskeheten i vanærens gave. La oss reise oss, folde våre hender, og legge legge våre holder i oppfinsom brainstorming.
På vegne av familie og venner.
Peder enda mer enn utspekulert
Hank Grytelapp 1. januar 2011 klokken 20:11
det holder det sa hoder, det greier seg med kam og hårbørste
poetrixx 14. mars 2011, kl. 10:54 Rediger
Replikk fra LB, som jeg poster her … i tilfelle Sløensen pga sin nedarvede feighet og redsel for autoriteter ikke tør la stå av frykt for Eggens vrede:
Det slår meg også hvor inderlig pillråtten og urettferdig verden er!
Her ligger JEG, verdens uten sammenligning mest kreative og talentfulle forfatter og kunstner, blakk og jævlig på et usselt lite rom i utkanten av Pattaya og bælmer i meg den tarveligste og verst stinkende spriten som er å få kjøpt i Thailand, mens du din skjendige laban, på det mest ublu og uforskammede vis og uten den minste dårlige samvittighet tyller i deg den fineste franske vin og sjampis og mesker i deg den deiligste føde imaginable av sølvtallerkener på hvite duker i de flotteste og mest fancy restauranter i verdens litterære hovedsteder…bare fordi du din talentløse noksagt og loslitte garbage-skribler av det mest øde og tomme åndelige ingentingeri som noensinne har sett dagens lys har solgt sjela di og egnet hele ditt liv til produksjonen av de simpleste makkverk den norske litteratur noengang har opplevd … og det sier ikke lite(!) … mens jeg naturligvis alltid har holdt meg for god til å synke ned i denslags råttenskap og sørget for å vedlikeholde og verne min edle og rene sjel fra slik styggedom, og nå betaler prisen for det … for at jeg har nektet å underordne meg idiotiet i Norge og bli tjener for det åndelige fjottmikkeleriet som herjer den stakkars nasjonen for tiden! Heller ville jeg daua sakte av senilitet og syfilis enn å skrive en bok som Hermanas, som du har presset ut av rasshølet på deg selv i et anfall av storhetsvanvidd og vulgærlitterær tappsjetta!!!
poetrixx 23. mars 2011, kl. 11:47
Ken Jensen i LB:
»Jeg er i det siste kommet frem til at jeg er en stymper og en taper, en litterær noksagt og en døgenikt. Har jeg evnene, mangler jeg den nødvendige resolusjon til å sette meg igjennom. Har jeg resolusjonen, mangler jeg evnene. Ja, jeg bruker ordet resolusjon med vitende og vilje, det er en refleksjon av mitt uhorvelige ego, min narsissistiske selvforherligelse og enorme megalomani.
Men jeg er altså en taper, en ekspert på å ødelegge for meg selv. »
Jeg har også i det siste kommet til samme erkjennelse, og jeg er meget fornøyd med å ha oppnådd såpass i livet, for sammenlignetmed den personen jeg var tidligere og det jeg gjorde da, har livet mitt forandret seg ENORMT til det bedre!
U better believe me…
Dette var jo gullkorn fra bloggenes storhetsperiode.
Det er jo ikke sånt noen har lyst til å slette.
"Heller ville jeg daua sakte av senilitet og syfilis enn å skrive en bok som Hermanas, som du har presset ut av rasshølet på deg selv i et anfall av storhetsvanvidd og vulgærlitterær tappsjetta!!!"
Jeg ler meg i hjel. Dette er aldeles genialt. Absolutt innertier av et gullkorn.
Poetrix, foreslår at du legger den der kommentaren inn på FB-tidslinja til Eggen i nattens mulm og mørke. 🙂
Han er jo så i vinden for tiden. Kanskje han trenger å røskes ned på jorden. Selv er han jo ikke fremmed for å true anmeldere på livet, så dette bør han tåle.
Hvilke anmeldere gjelder dette?
Han truet jo med å hyre en leiemorder på meg i Thailand...:)
Leser du ikke aviser?
https://www.vg.no/rampelys/bok/i/QpO5x/torgrim-eggen-fikk-terningkast-2-truet-vg-anmelder-pa-facebook
Hahahaha...wtf???
Sindre Hovdequack blir truet med å kaldkveles langsomt i ei bøtte...mens Eggen ville sponse egen leiemorder på meg i Thailand?!
Vel det er en interessant sammenligning synes jeg, og talende for hvilken betydning han tillegger oss respektive herrer, i åndenes rike..:-)
Men ellers holder jeg meg altfor god for å lese norske aviser, så vondt vil jeg dog ikke meg selv...får være visse grenser
Og dessforuten må jeg si at jeg med sterk beundring har fått åpnet opp øynene mine for Torgrims kreative og høyst spesielle initiativer for å skaffe seg utkomme ved siden av hans beskjedne inntekter som forfatter...foreløpig toppet ved hans restaurantanmeldelse fra et spisested på Svalbard...en øy han seff aldri har anmasset seg til å besøke...:-)
SÅNN skal det gjøres gutter!
I dag tjente jeg forøvrig 3000 kr på tre timer som selger av = Oslo..og håper å gjøre minst det dobbelte i natt, når jeg penetreter storbyens skygger bevæpnet med mine julebøker.
Jeg er den eneste selgeren av dette magasinet på denne tiden av døgnet, og har derfor hele byen for meg selv.
Ja dere tror vel at det er umulig å selge disse banale tullemagasinene på en sen lørdagskveld, når folk er ute for å more seg og har alt annet å tenke på enn å kjøpe dette sludderet?
Wrong baby!
Da har dere IKKE sett Poetrixx suverene salgstalenter i real time action i natt akter heg å bli filthy rich...for denne duden kan selge flatlus til nonner, Camel sigs med filter til dromedarer, syltelabber til muslimske pilgrimer i Mekka og tons av bokstavkjeks til analfabeter i Sierra Leone...og de vil alle prise meg opp til himmelen for alle mine dyder og velgjerninger...:-)
Dro inn 5000 netto i går...en drita kanon dude vippsa meg 1000 spenn i nattens mulm og mørke nede i sentrum...:-)
Det er bra.
Jeg har også litt grunn til å glede meg for tiden. Cappelen Damm har plukket opp alle de tre Stingo-bøkene, MK, SA og MB, og skal utgi dem som lydbøker i mars.
Profesjonell skuespiller skal lese dem inn. Underskrev kontraktene i går. 🙂
Dæven...gratulerer!
Profesjonelle skuespillere...det er vel ikke Gjermund Cappelen og Eirik Jensen håper jeg?!
Trenger de en barsk og mandig nordlandsrøst til å fremføre de mest interessante og spennende monologene så vet du herved hvor de bør henvende seg!
Hvor mye håver du inn på dette da?
Gratulerer, Roar!
Dette er en historie til inspirasjon. Kommer bøkene i annet format også? Og hva skjer nå med egenutgivelsen av den siste boken?
Poe, du mener vel finnmarksrøst? Du er ikke fra Nordland, vet du.
Finnmark er da del av Nordland nå?
Glemte forresten malmrøst...dyp, barsk, mandig malmrøst...:-)
Jøss, gratulerer Roar!
Takker for gratulasjoner. Merker meg hvem som kommer med dem, og ikke kommer med dem. 🙂
Lydbokavtalen er standard. Jeg får 30 % av forlagets inntekter. Altså, hvis en nedlastbar lydbok koster 300 kroner og forhandleren skal ha 40 % av inntektene, sitter Cappelen Damm igjen med 180 kroner, og jeg vil da motta 30 %, altså kr 54 av dette i royalty per salg.
Neppe noe jeg blir rik på, men man vet jo aldri.
Ifølge avtalen skal bøkene også innlemmes i CDs Storytel.
Klart jeg blir glad for dette, spesielt siden det var de som kontaktet meg.
Så da er vel jeg også "utgitt på et stort og etablert forlag", som visstnok for noen, skal ikke her nevne navn, er selve porten til himmelen... 🙂
Det er jo en supersexy royalty! 54 kroner!
Vel, jeg ser ikke på dette som en mulighet til å tjene penger, bare som en liten anerkjennelse av bøkene.
Dessuten er det visst mer penger i Storytel, men der kommer de ikke før i 2019. Det går som regel ett år fra lydbok til Storytel.
Ingen tvil om at du har fått en fot innenfor nå, Roar. Hva er Storytel? Har aldri hørt om det før.
Forresten, hvor mye solgte de to første bøkene i e-formatet?
Jeg har bare sikre tall på Dvergen og isfuglen, Magellans kors og Mørkets blod, siden det er jeg som er utgiver av disse e-bøkene og kan følge med på salget hos eBokNorden.
Magellans kors 1508 + ca. 50 (første utgave) = 1558 totalt.
Side 1 av 1, items 1 til 3av3.
Magellans kors Roar Sørensen 1508 9788299892308
Mørkets blod Roar Sørensen 18 9788299892322
Dvergen og isfuglen Roar Sørensen 2 9788283280371
Storytel er en abonnementstjeneste for lydbøker som fungerer omtrent som andre strømmetjenester. Lytting til lydbøker og lesing av e-bøker gjøres direkte fra mobilen eller nettbrettet ditt.
https://support.storytel.no/hc/no/articles/115000450270-Hva-er-Storytel-
Vel, jeg har utgitt ca. 120 bøker på Cappelen Damm, så jeg har jo hatt "en fot innenfor" der noen år, da. 🙂
Takk for svar, Roar.
Jeg spør, fordi jeg vurderer å utgi et par e-bøker, bare for å se hvordan det går. Spørsmålet er bare hva jeg gjør med skatten, siden jeg ikke lenger bor i Norge og ikke har tilgang på norske skattesider og alt det der.
Skatt slipper du nok ikke unna. Men det er bare å prøve. Koster bare rundt en tusing å publisere en e-bok i dag. Og noen særlig inntekter på salg av e-bøker, er det svært få som har.
Kunne vært morsomt om du lastet ned MB. Selvsagt spent på hva en kritisk leser som deg synes om den.
Utfordringen går til Stian også.
Det er en nokså uvanlig krimbok.
Ingen vil ta utfordringen, skjønner jeg.
Det jeg er nysgjerrig på, er hvorfor MB for eksempel skulle være en dårligere roman enn for eksempel Kjærstads Berge, som jeg nettopp har lest.
Selv mener jeg at MB er viktigere og litterært og språklig sterkere enn denne romanen, som slett ikke er dårlig, det er ikke det.
Så det kunne vært fint å bli opplyst om hvorfor MB eventuelt ikke er bedre.
Kanskje herr Landgaard kunne forklare meg hvorfor.
Du bør stramme opp Norli og salgssidene deres, jeg prøvde nettopp å kjøpe ebok-versjonen av boka...men det funka ikke!
http://www.norli.no/webapp/wcs/stores/servlet/ProductDisplay?pgGrp=catNav&urlRequestType=Base&productId=3074457345616786716&catalogId=10051&categoryId=&errorViewName=ProductDisplayErrorView&langId=-101&top_category=&parent_category_rn=&storeId=10651
Ingen andre har hatt problemer med nedlastingen.
26 nedlastinger så langt.
Står Error i den linken...aner ikke hvorfor...kan boka være beslaglagt av Duterte tro???
Har selv lastet den ned. Går helt fint. Prøv fra en annen nettbokhandler, da. Ebok, for eksempel.
Er det ikke mulig å betale med falske, hjemmelagede kredittkort???
En krimbok skal da aldri betales med ekte kort vel?!
WTF...de gangsterne trakk spenna fra kontoen min...UTEN å sende boka???
Nei DETTE hadde jeg dog ikke trodd om deg Roar!!!!
Brukskonto
Geir Otto Dahle Disponibelt: 2.878.471,23
Oversikt fra: 8. jan 2018 kl. 10:50
Dato Forklaring Rentedato Ut fra konto Inn på konto
Januar 2018
07. jan
VISA Varekjøp NORLI Reservert transaksjon
166,00
Jeg gir deg 24 timer på å fikse opp i denne sandalen dude...ellers blir Duterte personlig kontaktet!
Jeg kjenner flere av de mest hardcore og triggerhappy medlemmene i dødsskvadronene hans, og du kan vente deg storfint besøk på døra om ikke boka foreligger vakkert innpakket og ready for lesning i computeren min innen oppgitt tid!
Nei sandalen...sa jeg det...det var jo en bok jeg bestilte, ikke sandaler.
Just for the records...
Eller selger du sandaler også?
Har du virkelig sunket så dypt assa???
Vel...det var nok bare et spørsmål om tid...
Apropos represalier og trusler og den pakka der, må si jeg bare får mer og mer respekt for vår gamle LB-helt Torgrim Eggen!
Han kan sannelig kunsten...:)
https://www.vg.no/rampelys/bok/litteratur/torgrim-eggen-fikk-terningkast-2-truet-vg-anmelder-paa-facebook/a/24175132/?fb_action_ids=1999671123637745&fb_action_types=og.comments
Lite jeg kan gjøre når du ikke greier å laste ned en bok. Merkelig nok klarer de fleste andre det.
Laste ned???
Mere lastefullt menneske finnes dog ikke på denne jord, så at jeg ikke skulle makte noe så banalt og enkelt som det... nei der bommer du grovt!
Der kom ikke opp noen lasteknapp, lasterom, lastebåt eller noe som helst annet som kunne hjulpet meg til å laste, taste, kaste eller waste ned herligheten.
Hvorfor tror du det står error i den linken?
Boka er lastet ned 28 ganger de siste ukene, fra all nettbokhandler.
Jeg kan ikke svare deg på hvorfor du får Error. Kanskje det hjelper hvis du truer kjededirektøren på livet også.
Already done!
Er i hvert fall i kontakt med servicekontoret til Norli nå....:)
28 ganger ja???
I din neste roman bør du la Stingo av lutter hat og bitterhet gå amok i Norges litterære etablissementer og redaksjoner etc. og torturere og drepe alle kritikere, redaktører, forlagsmedarbeidere og manglende lesere fordi de ikke fortjener å leve pga deres ignoranse og manglende forståelse og evne til å verdsette forfatterens geniale skrivekunst!
La ham lage en dødsliste av alle de menneskene som har kjøpt bøkene til Horst og send ham ut på en misjon der han oppsporer og henretter disse unyttige og skadelige individene en for en...for å redde Norge fra undergangen...
29 nedlastinger nå.
154 solgte av papirboken.
Hva tjener du på dette da?
Får du samme utbytte av ebok som papirbok?
Jeg får ca. 230 kroner per bok på direktesalg, ca. 180 kroner per salg av papirbok gjennom nettbokhandler/bokhandler, og ca. 150 kroner per nedlasting.
Hittil har jeg tjent ca. 35 000 kroner, men det er fremdeles litt under det jeg brukte på å produsere boka.
Må over 200 solgte papirbøker/nedlastinger for å nå break even.
Men det er en kamp for hver eneste bok, så lett er det ikke.
Så mye???
Hmmmmmm jamen da er det jo bare å hive seg forfatterskapet i vold da?!
Med mitt uforlignelige supertalent kommer jeg jo til å bli millionær i løpet av no time!
Jeg trodde man bare fikk en skarve femtilapp pr. bok...
Jeg driver for tiden og arbeider med min første diktsamling...og har foreløpig greid å produsere dette fabel-artige diktet...som en hyllest til julestria:
JEG HUSKER JEG DØDE EN LILJE-JULAFTEN
De hadde sydd fast fortauet
til stillheten i en fiskepudding
De hadde øst ut nattemørket
over en hårlokk med viljeblått
De hadde elsket så ømt med en vaniljeboy
som bestemor catchet med munnharpe
den ettermiddagen
da en ravende gal sommerfugl
gjorde hallingkast i Andromedagalaksen
mens The Donald smurte Sjokade
på ryggen til en geitebukk
under speilbildet av fullmånen.
Jeg gløtter ut av vinduet...
en liten hestebaby skaller hull i havet
Den suger ut tankene på en rose.
En rose en rose ...
å den snøfter så vakkert i sommervind
idet stjernene daler varsomt ned
i skyggen av en stortå
som Gud fader forlovet seg med
på lilje-julaften.
Et blåbær
tasser forsiktig
på sine knær
over en tallerken havresuppe.
Hvorfor det a tro?
Så vrenger jeg tøflene av en gris og utbryter nådig:
Kvi spelar so vent med songar i Valhall pumpkin?
Hahaha...?!
Og grisen ... å den herligste av alle griser...
den sitter og tryller med ballonger i kjelleren ...
mens det bobler så morsomt i bleia til en meitemark fra Gryllefjord.
Og den snøfter ... snøfter som en gris bare kan ... lik en rose!
Og vi kysset ... å som vi kysset
til tonene ... de gule tonene...
av en sekk poteter fra Katmandu.
Så er spørsmålet....HVEM har mot til å utgi denne komplett-fantastiske diktsamlingen???
Mot...og ståler nok! Jeg fordrer nemlig minst en mill i forskudd...:)
Har ikke lest Berge, men når en bok er stemplet "Aschehoug" på omslaget, vil den selvsagt få mer oppmerksomhet enn en bok med "Asiaforlaget" på permen.
Ja, selve boken er det naturligvis ingen som bryr seg om. Ikke du heller.
Og det sier jo det meste både om deg og bransjen for øvrig.
I gamle dager var det noen som brydde seg om innhold og kvalitet også. Men den tiden er jo for lengst forbi.
Det stemmer.
Da har jeg fått lastet ned Mørkets Blod (Forferdelig tittel!) og skummet gjennom de første sidene.
Jeg har absolutt ikke sansen for de korte, avhuggede setningene og enords-setningene, som jeg antar er bevisst plassert der for at de liksom skal fortelle mere enn en vanlig litterær tilnærming til samme type beretning, nettopp fordi de består av kun ett ord.
En slik fortellermåte kan naturligvis være meget effektiv og absolutt på sin plass, hvis den brukes med måte...men her består jo hele teksten utelukkende av denne type setninger. For meg blir det rett og slett trettende å lese.
Og kjedelig og ikke minst irrelevant.
Samme med mangelen på klisjeer, det gjør teksten unødvendig tørr og blodfattig, i tråd med forfatterens programerklæring ... og bedre blir det naturligvis ikke av at hovedpersonen ironisk nok selv er en eneste stor klisje ... et livstrett, alkoholisert, utslått vrak av en tidligere politimann...som uten egentlig å ville det, uten å ha et personlig motiv, dras inn i et virvar av omstendigheter som tvinger ham til å opptre som helt.
Hvor mange andre ganger har man ikke sett en lignende beskrivelse av en snut, og et lignende opplegg i slike kriminalromaner?
Hvorfor bruker du ikke en prostituert ladyboy som helt og hovedperson i din neste bok, eller en hitman i den filippinske mafiaen ... eller en annen INTERESSANT figur som norske lesere ville kunne fatte nysgjerrighet for...ikke denne evige pisskjedelige superklisjeen innen krimgenren???
Nei ...foreløpig er jeg ikke det minste flabbergasted over denne romanen, ikke bare hater jeg krim som genre og leser aldri slikt sprøyt, og ikke har jeg sansen for det kunstig tøffe, korthuggede og eplekjekke språket i boka som er totalt blottet for magi og humor, til tross for forfatterens forsøk på å være vittig innimellom...og slett ikke for hovedpersonen...som heller burde fått seg jobb som klovn i et loppesirkus langt fra folkeskikken ute i bushen i Mindanao eller langt oppe i fjellheimen på Luzon ... in a galaxy far og mor away...
``Jeg har absolutt ikke sansen for de korte, avhuggede setningene og enords-setningene, som jeg antar er bevisst plassert der for at de liksom skal fortelle mere enn en vanlig litterær tilnærming til samme type beretning, nettopp fordi de består av kun ett ord.``
I rettferdighetens navn skal det sies at det synes som om forfatteren har slakket litt på krava og skriver i en noe mere avslappet og naturlig stil litt lenger ut i boken ... det krever nemlig sin mann å kjøre dette løpet med denne kunstig tilhuggede språkdrakten gjennom en hel roman...og heldigvis har ikke forfatteren hatt tilstrekkelig intent og kraft til å påtvinge dette formastelige litterære grepet tvers gjennom hele boken...virker det som ( jeg har bare lest noen sider av første kapittel hittil...:)
Men boken er full av klisjeer!
Ikke språklige riktignok, forfatteren har nok passet seg vel for å luke ut alle slike, i henhold til sitt tøvete program når det gjelder språk-klisjeer...men har til gjengjeld gått i felle på felle på felle i sine beskrivelser av personene i boken, av omgivelsene, de kyniske og hardkokte betraktningene om livet og verden som hovedpersonene og forfatteren selv gjør seg gjennom sin fortellerstemme....etc etc etc...
"Da har jeg fått lastet ned Mørkets Blod (Forferdelig tittel!) og skummet gjennom de første sidene."
Ja, du får si fra hvis du noensinne kommer lenger. 🙂
Selv var jeg redd for at jeg denne gangen hadde brukt for lange setninger, ting skal jo helst ikke være så komplisert i dag, så jeg er veldig glad for at du har motsatt inntrykk. 🙂
Her er vi på den første siden i andre kapittel. Er det slike setninger som er for korte for deg?
Manila slynget seg rundt ham som en virvel av glitrende morild. En uformelig masse av stål, glass, betong og asfalt som hadde bredt seg milevis i alle retninger, med millioner av nerver, årer og celler som alle forsøkte å holde den sammen, uten å lykkes. Flere steder hadde byen vokst så fort og ukontrollert at det hadde resultert i store svulster. Der årene var tette av avfall. Der nervene hadde sendt sine siste signaler. Der cellene for lengst hadde gitt opp håpet om å vokse sammen til noe friskere og sterkere.
Her er vi fremdeles i andre kapittel:
Og da det røde lyset ute i bukta ble borte, enten fordi skipet hadde lagt om kursen eller fordi det hadde sunket i havet, og det ble helt mørkt, og han svaiet så langt ut at han ikke ville greie å komme tilbake, da gjorde det ikke så mye, det var i orden, ingenting hadde noen hensikt likevel. For Stein Inge Olsen fortjente ikke flere sjanser; svik var det svik alltid hadde vært, og han hadde sviktet, for andre gang, for siste gang, det var ingenting igjen, ikke engang frykt, ikke engang nysgjerrighet.
Men veldig hyggelig at du har lastet ned boken, hvis det er sant. Da har jeg i det minste tjent 150 kroner. 🙂
For øvrig vet jeg godt at du aldri kommer til å lese romanen, du har jo selv innrømmet at du aldri leser bøker, dermed blir selvsagt enhver diskusjon om boka også bare tøv.
Du er som vanlig mest interessert i å rakke ned på fire års arbeid fordi dette gir deg en eller annen slags sadistisk, provoserende glede.
Her har du mye til felles med unger som synes det er moro å fange og plukke beina av edderkopper. De fleste vokser fra slike tilbøyeligheter. Hos noen få blir de værende som en del av personligheten hele livet.
Enda flere av disse irriterende, korthugde setningene:
En skygge kom mot øynene hans. Det siste glimt av lys forsvant, og bakken åpnet
seg som et krater, gjørme og jord raste fra kantene og la seg
over ham, og det føltes som om han sank ned i en grotte full
av vingeløse termitter og biller med sølvaktige skjold og videre
ned gjennom et svart hav til et skip der dokker stirret på ham
fra åpne kister som ingen hadde brydd seg om å lukke. Mellom
kistene, fra skott til skott, under det lave taket, gikk en mann i
skitne, fillete klær og med blod rennende som vin fra munnen.
Mannen løftet opp hver eneste dokke og strøk den kjærlig over
håret, kysset den på kinnet og rettet litt på kjolen før han la
den varsomt tilbake i kista, mens dokkene på de andre dekkene
hvisket mannens navn i mørket: Salvatore, Salvatore, Salvatore
…
Som sagt har jeg bare lest litt i første kapittel...ingenting er mere gledelig hvis romanen utvikler seg til det bedre språklig utover i boken!
Og nei, jeg har ingen sadistisk glede av å slakte hverken deg eller andre!
Tvert i mot kjøpte jeg romanen som en slags gest til deg, fordi du var generøs og hyggelig mot meg da vi møttes i Angeles, og jeg var innledningsvis positivt innstilt til den til tross for mine ``fordommer`` overfor krimlitteratur....men det kunne likevel aldri falle meg inn annet enn å skrive min ærlige mening når jeg anmelder et verk, uansett hvor skuffet, såret og forbannet på meg opphavsmannen måtte bli.
Jeg er nemlig ingen ryggsleiker av den typen hoffnarrer du omga deg med i LB, og kommer aldri noengang til å bli det. Såpass har du nok forstått forlengst.
Jeg synes du bør tenke over det rådet jeg ga deg om å kvitte deg med Stingo som hovedperson dersom du noengang blir å skrive en ny krimroman...denne eldgamle loslitte oppskriften med sliten forfallen detektiv er forlengst passe` ... og ingen er interessert i slike helter, les anti-helter mere.
Derimot er Angeles city full av ladyboys,horer, narkiser og andre interessante karakterer som bare venter på å få innpass i litteraturen...en virkelig litteratur om LIVET.
Du bor jo midt oppi et smorgasbord av slike fascinerende personligheter...tydeligvis uten å ha den minste snøring på hvilke muligheter dette gir deg mht. å høste heder og ære og anerkjennelse litterært, som du jo tørster slik etter...så det er jo bare tragisk at du sløser bort din tid som forfatter på å vrøvle om en sånn nobody som Stingo ... en totalt utroverdig klisje av en figur!
La ham begå selvmord på første side i din neste roman!
Hovedpersonen prøver faktisk å begå selvmord allerede i andre kapittel...
Her har vi en slik typisk, klisjéaktig beskrivelse av omgivelsene. Hovedpersonen står på taket av et hotell etter den lange natten og ser sola stige opp i horisonten:
Han ventet. Solstrålene traff bygning etter bygning. Ga dem liv. Gjorde dem litt varmere. Litt lysere. Skavet av mørket, lag for lag. Svarte fliser og flak falt lydløst i smug og bakgater. Kokonger av natt sprakk og smuldret ned på balkonger og terrasser. De mørkeste pølene i grøfter og rennesteiner gled ned i sluk og usynlige avløp.
Måken sirklet.
Barna lekte.
Pistolskuddet lød som et slag med bambus mot betong.
Han prøver å begå selvmord ja, han har jo prøvd det i hver eneste bok...men alltid dessverre avbrutt av ett eller annet som forstyrret hans edle og fornuftige forsett!
Første gangen med piller, andre gang var det vel en gunner med et løp som var for stort til at han fikk det inn i kjeften(?!) ... og tredje gangen, hva skjedde da?
Anyway, jeg har fått det inn i hue mitt nå, at det var bare i begynnelsen du greide å kjøre dette unaturlige løpet med dette korthuggede språket ... gudskjelov virker det som om boken har tatt seg noe opp da...så det kan hende at jeg gidder ofre noen minutter til av min korte tid her på jorden med å lese noen sider til...men jeg lover intet...:)
En hovedperson i en roman kan aldri være en klisjé med mindre forfatteren gjør ham til det.
Cowboyhovedpersonen i Clint Eastwoods "Unforgiven" er også i utgangspunktet en forslitt klisjé.
Men det gjør ikke filmen dårligere. Det er en mesterlig film med glimrende skuespillerprestasjoner.
Harry Hole er heller ingen klisjé i utgangspunktet. Hvis han har blitt det, så skyldes det bare forfatteren.
Men enhver roman bør ha en hovedperson leseren kan leve seg inn i, gjenkjenne, på godt og vondt. Et tankemønster, en måte å være på, handle på. Enten man liker disse handlingene eller ei.
Man inngår en kontrakt med leseren.
Dette er ofte ganske vanskelig. Jeg har lest mange romaner der hovedpersonen sier og gjør alt riktig og naturlig, men som jeg likevel aldri blir kjent med, slik at han forblir en papirfigur som bare er konstruert for romanens skyld.
``Han ventet. Solstrålene traff bygning etter bygning. Ga dem liv. Gjorde dem litt varmere. Litt lysere. Skavet av mørket, lag for lag. Svarte fliser og flak falt lydløst i smug og bakgater. Kokonger av natt sprakk og smuldret ned på balkonger og terrasser. De mørkeste pølene i grøfter og rennesteiner gled ned i sluk og usynlige avløp.
Måken sirklet.
Barna lekte.
Pistolskuddet lød som et slag med bambus mot betong.``
Ja men dette var faktisk av en HELT annen dimensjon litterært, dette digget jeg!
Den siste setningen der, med kontrasten til de forutgående beskrivelsene og effekten den dermed skapte...den var av aller edleste kaliber.
I likhet med pistolen kanskje?
``En hovedperson i en roman kan aldri være en klisjé med mindre forfatteren gjør ham til det.``
Huh???
Ja, hvis forfatteren skriver så dårlig at hovedpersonen i leserens øyne forfaller til å bli en klisjé, da blir han det. Men i utgangspunktet er selvfølgelig ingen protagonist det. De er alle uskyldige til det motsatte er bevist.
MB handler for øvrig om helt andre ting enn "jakten på sønnen". Men det vil du nok oppdage etter hvert. Jakten er bare rammen rundt boken. Alle bøker trenger en slik ramme ellers vil de ikke fungere.
The Shawshank Redemption handler heller ikke om en flukt fra et fengsel, selv om hele handlingen er bygd rundt denne flukten.
Men dette krever at man setter seg inn i filmen, forstår budskapet og symbolene, og prøver å se den med andre motiver enn kun å bli underholdt.
I utgangspunktet handler den om livet i et fengsel og flukten derfra. Slik filmer har det vært hundrevis av.
Men det er ikke derfor filmen regnes som den beste gjennom tidene.
Her er en veldig fin gjennomgang av filmen.
Det noen antakeligvis bare ser som ren underholdning, er i virkeligheten noe helt annet. Dette har jeg selv prøvd både med SA og MB.
Men det krever gode, intelligente lesere som ikke er forutinntatte, ikke folk som tror alle "fengselsfilmer" er skåret over samme lest, eller at alle krimromaner er åndsforlatt tøv.
Landgaard er ikke alene om å ha denne innstillingen, dessverre.
https://www.youtube.com/watch?v=-2hWKvq35RM
For øvrig vil du raskt oppdaget at ikke én person i MB er klisjeaktig beskrevet. Det er noe spesielt ved dem alle sammen, fra hotelldirektører med for skjeve, for store kjever, servitører med manglende fingrer og resepsjonister med ett øye til blinde banjospillere, tiggergutter uten armer og enbeinte mekanikere, osv.
Ingen er "normale" gjennom hele boken.
Og det er en spesiell grunn til at det er slik:
En av hovedpersonene, den mystiske Sabata, er beskrevet slik:
Stingo viftet vekk myggen og så nærmere på Sabata. Ansiktet hans skinte i det oransje flammeskjæret. Huden på den venstre skulderen var løs og skrukkete og hadde en stor fordypning. Man trengte ikke å være revolvermann for å gjenkjenne sånne arr. Kula hadde tatt med seg både kjøtt og vev, kanskje en bit av kragebeinet også. Den venstre øreflippen var skåret helt av. Stumpen på den andre siden av hodet hadde en flat, rett kant. Han kunne være alt mellom femti og sytti. Alder var et sår som langsomt ble mer betent uten at man kunne gjøre noe for å lege det, stoppe infeksjonen. Hos noen var det vanskelig å se hvor dypt såret stakk, hvor betent det var.
Ikke en person i boka er klisjeaktig beskrevet? Ikke Stingo heller...?
De første sidene er dessverre proppfulle av klisjeer, sannsynligvis fordi det ikke er du som har skrevet dem.
Åpenbart har du kopiert en eller annen berømt amerikansk forfatter som benytter denne kjappe korthuggede stilen, som kanskje til og med har oppfunnet den selv ... en forfatter jeg antar du har oversatt og er en beundrer av.
En forfatter som lykkes med denne måten å skrive på, fordi det er noe som utfolder seg fra hans personlighet eller sjel eller whatever og dermed blir et ekte uttrykk.
Mens alle andre som forsøker kopier denne stilen faller gjennom litterært, fordi det ikke stammer fra dem selv. Slike som deg...
Dette er deg ... dette er noe du har skrevet:
``Han ventet. Solstrålene traff bygning etter bygning. Ga dem liv. Gjorde dem litt varmere. Litt lysere. Skavet av mørket, lag for lag. Svarte fliser og flak falt lydløst i smug og bakgater. Kokonger av natt sprakk og smuldret ned på balkonger og terrasser. De mørkeste pølene i grøfter og rennesteiner gled ned i sluk og usynlige avløp.
Måken sirklet.
Barna lekte.
Pistolskuddet lød som et slag med bambus mot betong.``
Mens dette er noe du åpenbart har kopiert, mer eller mindre ordrett ... og derfor funker det så dårlig:
``Blod.
Stingo pirket borti den mørke klatten med tuppen av sandalen. Seigt. Snerkete. Ennå ikke helt trukket inn i betongen.
Han tørket av sålen på buksa og kikket opp den smale branntrappa. Et skadet dyr? Katter blødde. Rotter blødde. Til og med slanger blødde.
Og mennesker.
Men det var ingen andre enn ham i trappa, verken dyr eller mennesker. Månen kastet et blekt nattskjær over gelenderet og veggen, som var sprayet med graffiti. Øynene hans ble dratt mot noen av de grelleste meldingene:
Fuck you. God rules. Merry Xmas.
En hund gneldret.
Han begynte på neste trappeløp.
Forsiktig med mosjoneringen, hadde legene sagt. Ikke for mye, ikke for lite. Er du heldig, får du kanskje noen år til. Hvem vet, kanskje enda litt mer.
Ikke for mye, ikke for lite.
God rules.
På den neste avsatsen stoppet han igjen.
Også her glinset de på betongen. Svarte klatter. Tre–fire centimeter i diameter. Omgitt av fluer som surret lavt. Høflig nærmest. Brydd.``
Og dette er ÅPNINGEN på boken?!
Det eneste jeg likte der var God rules...som er en klisje...
The Shawshank Redemption ... en film basert på en roman av Stephen King...verdens beste film gjennom tidene?
Dette var tidenes skrøne...i hvert fall..:)
Du får lese langsomt, så faller nok bitene på plass. Du virker så utrolig utålmodig. Kan ikke lese korte setninger, kan ikke lese lange.
Boka skal helst være lest og forstått i løpet av tre minutter, ellers blir du sint.
Må du stoppe opp og lese langsomt, så blir du rasende og full av hån.
Ingenting jeg kan gjøre med sånt.
Kanskje det hadde vært enklere hvis du hadde begynt å lese bøker, noe du jo har innrømmet at du aldri gjør.
Jeg takker for de 150 kronene og håper du får mer ut av romanen etter hvert.
Ang. filmen: Du får sjekke nettsteder som "Rotten Tomatoes" og lese kritikken av filmen. De fleste i Hollywood mener den er den beste gjennom tidene. Men det nytter jo ikke hva jeg sier. Det forbauser meg ikke at du ikke deler denne oppfatningen. Den er jo over to timer lang.
``Her har du mye til felles med unger som synes det er moro å fange og plukke beina av edderkopper.``
Skulle sett den ungen som våger plukke beina av en edderkopp!
Fluer derimot...
Selv husker jeg at jeg pleide plukke vingene av de største og feiteste makkefluene i vinduskarmen når jeg greide catche dem.
Ikke av noen sadistisk glede, jeg var for liten til å forstå at de sannsynligvis led...men fordi jeg pleide leke bil med dem
( jeg vokste opp i relativ fattigdom og hadde ingen ordentlige leker, ingen andre enn de jeg lagde selv ... og noen tamme greier som min stefar pleide spikke til meg av trebiter han fant tilfeldig).
Og uten vinger greide de ikke stikke av gårde .
Når leken var over pleide jeg å spise dem. Ikke fordi jeg var sulten, så fattige var vi dog ikke. Men fordi jeg allerede dengang hadde vett å sette pris på naturens gleder og syntes de smakte utmerket...
``Du virker så utrolig utålmodig. Kan ikke lese korte setninger, kan ikke lese lange.
Boka skal helst være lest og forstått i løpet av tre minutter, ellers blir du sint.
Må du stoppe opp og lese langsomt, så blir du rasende og full av hån.
Ingenting jeg kan gjøre med sånt.``
Tøys!
Kunne aldri ramle meg inn å bli forbannet for noe sånt...ikke skuffet heller ... jeg har jo lest en og annen bok før og vet for det meste hva jeg går til.
Grunnen til at jeg ikke leser bøker lenger er at jeg finner andre aktiviteter så meget mer interessante og berikende for mitt liv...simple as that..
``Ang. filmen: Du får sjekke nettsteder som "Rotten Tomatoes" og lese kritikken av filmen. De fleste i Hollywood mener den er den beste gjennom tidene. Men det nytter jo ikke hva jeg sier. Det forbauser meg ikke at du ikke deler denne oppfatningen. Den er jo over to timer lang.``
Hvis det kan være noen trøst...jeg ser ikke filmer heller...:)
Sjekka den videoen, den regnes som den beste KRISTNE filmen ever made ja.
Eller i hvert fall med et tydelig kristent budskap eller synonym til historien om Jesus...
Mulig jeg gidder se den hvis den suddenly popper opp ett eller annet sted fra...og ikke har annet å gjøre...
Det er selvfølgelig ingen kristen film. Knapt et ord om Jesus eller Gud i hele filmen. Men kristne vil sikkert tolke den på sin måte fordi den har noen budskap som også finnes i Bibelen.
Da kan du like gjerne si at MB er en kristen bok. Den handler mye mer om bibelske elementer - som synd og tilgivelse - enn The Shawshank Redemption.
Uansett: Du har lastet ned en veldig god bok. Er den bedre og viktigere enn for eksempel "Berge"? Jeg mener det, og jeg skulle gjerne sett noen argumentere for hvorfor den ikke skulle være det.
Så håper jeg bare at du får noe ut av den. Men å ta et avsnitt der og et avsnitt der, er helt meningsløst.
``Da kan du like gjerne si at MB er en kristen bok. Den handler mye mer om bibelske elementer - som synd og tilgivelse - enn The Shawshank Redemption.``
Jeeeesus assa, du bekreftet nettopp en av mine styggeste mistanker!
NÅR skal vi bli ferdig med dette patetiske pisset?!
Og bevege oss videre i universet...tell me please!
Du må vel være verdens mest skeptiske, forutinntatte, ignorante, irritable, kravstore, foraktfulle og hatefulle bokleser.
Enhver forfatters verste mareritt. En "leser" som ikke engang nobelprisvinnere kan tilfredsstille med et eneste avsnitt av en søyle i verdenslitteraturen.
Dere burde alle falle jublende ned på kne og takke himmelen av hele deres hjerte for lesere som meg...:)
``En "leser" som ikke engang nobelprisvinnere kan tilfredsstille med et eneste avsnitt av en søyle i verdenslitteraturen.``
Takk!
Jeg har lest nok av disse Nobelprisvinnerne til å konstatere at de er noen skikkelige høns og fehuer de fleste av dem...med fjollebukken Hermann Hesse i spissen...
En bok som jeg derimot blir mer og mer flabbergasted about dess mer jeg kikker i den er Stians Landgaards debut på Aschehoug ... Herrer i åndenes rike.
Husker jeg leste noen avsnitt fra den for noen år siden og syntes den var skrevet i en heller døll og kjedelig stil, uten energi og passion ... men når jeg leser den nå gjør den faktisk et helt annerledes inntrykk.
Jeg begriper egentlig ikke hvordan dette er mulig, kanskje var det bare et parti jeg leste dengang som ikke var så inspirert, eller er det bare meg som er mere åpen for å ta til meg denne typen litteratur på en mere fordomsfri måte?
I hvert fall har jeg nå oppdaget mange kvaliteter ved romanen som jeg absolutt kan se rettferdiggjør utgivelsen ... som tidligere nevnt finner jeg den morsom, underfundig, filosoferende og godt skrevet ... med interessante beskrivelser av personene og betraktninger over tilværelsen.
Stian har fått så mye juling for denne romanen, også av meg tidligere ... og det absolutt uten noen rimelig grunn, så jeg synes nå at jeg i rettferdighetens navn bør hjelpe til å skape et mere balansert inntrykk av boken ... og vil herved oppfordre forfatteren til å holde frem som han stevner og for all del ikke gi opp forsettet om å skrive flere romaner....:)
Pussig at du ikke selv skjønner hvor dumme disse kommentarene dine blir etter hvert. Du leser et avsnitt der og en side der, knapt 2 prosent av en roman, og likevel kommer du med de mest bombastiske påstander om romanens kvaliteter eller mangel på sådanne.
Det blir meningsløst.
En roman er en organisk helhet. Jo, du kan si litt om språket ved å lese histen og pisten, men iblant er også språket med hensikt gjort enkelt for å beskrive et spesielt tablå eller en persons karakter.
Man kan ikke si noe om hvordan dette fungerer før man har lest hele boken.
Du begynte med å bable om korte setninger i "omtalen" din, fordi du fant noen helt i starten, men MB består i snitt av helt normale setningslengder, ja, ofte er setningene svært lange. Det finnes heller ingen klisjeaktige typebeskrivelser eller miljøbeskrivelser.
Du aner ikke hva boken handler om engang. Samme er det vel med romanen til Stian.
Så dette er det bare å gi opp.
For øvrig sjekket jeg med EbokNorden. Det ble ikke foretatt noen nedlastinger av MB i går eller forgårs fra noen nettbokhandler.
Hahahahaaha...i går?
Jeg lastet ned boken forleden dag...:)
For øvrig trenger jeg selvfølgelig ikke kaste bort tiden med å LESE en bok før jeg vet nøyaktig hvilke kvaliteter den har, det holder i massevis å kaste et kjapt gløtt på forsiden av omslaget...og om man skulle trenge utfyllende opplysninger er det bare å lese hva forfatteren ytrer på ymse media om diverse ting og saker...ikke minst alle de tåpelighetene en viss krimforfatter får seg til å lire ut av den trange og innsnevrede skallen sin her i denne bloggen...:)
``Det finnes heller ingen klisjeaktige typebeskrivelser eller miljøbeskrivelser.``
Hva i alle dager er det du babler om...hele romanen er i seg selv er jo en eneste stor klisje, ja selve krimromanen som konsept er det...og helten du opererer med ble oppfostret med klisjeer like fra tåteflaska og opp til alle de billige og tarvelige spritflaskene han har konsumert gjennom sitt mislykkede liv!
Jeg tror rett og slett ikke du begriper hva en klisje er eller hvordan man kan unngå dem...denne kommentaren tyder i hvert fall på det...
``En hovedperson i en roman kan aldri være en klisjé med mindre forfatteren gjør ham til det.``
SLUDDER OG VRØVL !
``Hahahahaaha...i går?
Jeg lastet ned boken forleden dag...``
Men hadde jeg visst hvilken utakknemlig slask det er som jeg hjalp på denne måten, BARE for å være snill...så skal helvete koke over i gryta til satans bestemor før noe lignende skjer igjen!!!
``Du aner ikke hva boken handler om engang. Samme er det vel med romanen til Stian.``
Nei jeg gjør ikke det, og ikke interesserer det meg det skakk i ræva heller!
Dersom en roman HANDLER om noe så er det ingen ekte roman, det er ikke skjønnlitteratur og kunst...det er fuckings PULP FICTION!
Det er rævalitteratur...og det er ikke min skyld at du ikke har ambisjoner om å skrive noe annet enn denne uinteressante og tåpelige krimmen...hvem faen med hue på rette plass og ikke dinglende i kuvøse under armen bryr seg det døyt om slikt forbannet vås?
Stian har skrevet en kunstroman...hvorvidt han har lykkes med det vet ikke jeg...men har har i hvert fall åpenbart de edleste hensikter med sin litteratur, nemlig å forsøke å hjelpe til å utdanne menneskene, til å utvikle deres kunnskaper om livet og verden og dermed bidra til deres dannelse...mens du skriver underholdning ... kun i håp om å berike deg selv på det åndsforlatte sludderet du blårkaster i øynene på folk...
Utdrag fra kommentarfeltet i en blogg jeg hadde en gang:
``...ikke fordi de nevnte individer er dårlige mennesker, tvert imot er de helt sikkert langt bedre enn meg på de fleste områder...men de holder ikke mål litterært...de er etter min oppfatning ORDINÆRE...middelmådige...de produserer ingenting som jeg lærer av eller overrasker eller fryder meg over..og grunnen til dette tror jeg er at deres egentlige motiver for å skrive er å fremheve seg selv og få anerkjennelse...de er rosjunkies...som så mange mennesker er...``
http://poetrixus.blogspot.com/2010/07/9-ende-avsnitt-i-universets-suverent.html
NÅR skal du Roar manne deg opp til å skrive noe som jeg lærer av, overraskes av eller fryder meg over... tell me!
Jeg får bruke diktkritikeren til Dovregubbens sine lettere omskrevne ord når jeg karakteriserer boka di:
Denne såkalte romanen Deres, mister Sørensen, er noe av det mest talentløse, lortbehengte, pissbedritne kølleranet vi har bevitnet i hele vårt liv, totalt blåst for all vett og fornuft,innhold og begripelse som den fortoner seg for alle de stakkarene som måtte utsette seg for den lidelse å lese denne åndsforlatte dritten ... og det er bent fram sjokkerende å bevitne at forfatteren er så bevisstløs og virkelighetsfjern at han våger utgi en slik motbydelig sørpe på et så lavt og avstumpet piece of shit-nivå midt foran de intetanende trynene til det norske folk! Dette er en bok som hører hjemme i bunnen av en latrine og burde vært fjertet på av griser og tørket med i ræva av ei russisk sirkusballerina og deretter hamret i hjel med løpet på ei hagle og giljotinert i en million gigabites og spadd ned og begravet i slammen i slummen i Drammen for ever og alltid!
Og:
Deres vettforlatte sudderullan-tekst er noe av det verste og mest talentløse lort-sjongleri, rasshøls-snøfteri og kyss meg i ræva-ralleri som noen gang er skrevet på denne arme jord og skulle vært nådeløst kverket med slegge og spadd ned i en grop i bakken slik at vi kunne få forbanne og pisse på det råtne og illeluktende kadaveret av det!
Bak Eders tomme og fjærprydede måsepanne skjuler der seg en aldri hvilende røre av ingentingeri hvis nei-eksistens er en stadig kilde til forbløffelse nei fornøffelse for Eders medgriser i den litterære latrinebingen De så hjelpeløst basker rundt i ... så vennligst etterkom min anbefaling når jeg nå ber Eder gå og søkke Eders skjendige og skampult-opphovnede rasshøl over rekka fra ei jolle på Tromsøflaket og drite med andakt og givakt ned i kailldjupet,for å se om virkelig inspirasjon kommer sigende til Eder da.
Og:
Ja dette var sannelig noe nydelig kokkelompa og hestepiss i bleia, herr Sørensen, på samme nivå som det avskyelige nedjokka sølekokeriet man finner under lokket i utedassene i Ryfylkeheiane ... helt totalt grøsse gråthorribelt og en hån og et sjofelt nederdrektig ballespark mot all edelhet, kunst og ånd på denne stakkars mishandlede jord!
Eders slakke og tarvelige lirekasseprosa og lavpannede, liksom-åndelige hønsekvekkeri og faderullan-deieri skulle vært anmeldt til krigsforbryterdomstolen i Haag og deretter slept etter rasshølet ut på ekserserplassen og henrettet med kakespade!
Så vennligst gakk Dem away og klask Eders åndsnedpeisede og sørgelig forfattede pissfjotteri opp i ræva på ei pannekake der det hører hjemme!
Underholdningsroman, ja...
Hvis MB er en underholdningsroman, så er Kjærstads "Berge" en føljetong i Aktuell Rapport og Espedals "Imot kunsten" en hittil ukjent Hardyguttene-bok.
Jeg har ikke lest Stians bok, men hvis den er mer "intellektuell" enn MB, så skal jeg med glede kjøpe 100 eksemplarer og lese dem baklengs.
Du er et geni, Poe. Lesende kapittel ni av "JAPPE SNETASS OG JAKTEN PÅ DEN FORSPÆLTE KORKETREKKER" ble jeg blåst av stolen der jeg satt. Språket flyter fritt og springer i fullstendig uforutsigbare retninger, leker med alle konvensjoner. Jeg vet ikke hvor ferdig denne boken er, slikt kan aldri bli ferdig forøvrig, men jeg anbefaler deg å få det puttet mellom to permer på hvilkets som helst nivå i forlagshierarkiet. Hvis jeg var en ondsinnet sjel kunne jeg være fristet til å stjele noe av det, dersom du uforutsett skulle stryke med en dag. Jeg kunne til og med rettferdiggjort det overfor meg selv ved å si at jeg gjorde menneskeheten en tjeneste.
Jeg har genierklært deg også, Tranås, for mye av det jeg har lest i gruppa di på FB. Men det blir jo aldri noe av det, i likhet med Geirs skriverier. Aldri noe med hode og hale.
Det synes derfor for meg som om det hadde vært mye bedre enn om dere begge hadde vært slaver, ikke frie sjeler, som dere så gjerne vil være, for slaver får i det minste prosjekter i havn.
Det beste som kunne ha skjedd, var om dere begge fikk trukket all støtte fra NAV og måtte skrive og levere for å overleve.
Da hadde nok bøkene kommet på løpende bånd.
Det er bare tragisk at det ikke finnes flere slaver i denne verden. Deres rolle og betydning på jorden har alltid vært grovt undervurdert.
Men uansett hvor genialt det måtte være, så vil dere raskt få merke det både Stian og jeg har fått oppleve: Det blir fullstendig bråstopp etter utgivelsen. Ingen er egentlig interessert. Media og bokhandlene er utelukkende opptatt av fjas, av Hanne Rohde, Horst, Nesbø, Michelet, Mytting, Egeland og litt attåt for kulturalibiets skyld.
Ingen bryr seg om noe er godt eller dårlig lenger.
Spiller ingen rolle om dere utgir selv eller på Askehaug.
Dere vil også oppleve at det er lett å være konger og bedrevitere og geniale observatører på sidelinja, men når dere kommer ut på banen, der spillet foregår, er det total stillhet, total likegyldighet overfor alt dere kommer med, uansett om dere står på hodet i sosiale medier døgnet rundt, uansett om dere har levert noe av nobelprisformat.
Intet vil nytte.
Kanskje vil 50–150 kjøpe verket av ren medlidenhet, hvorav bare 20–30 faktisk vil lese det.
DnF vil nekte dere innpass, bokhandlene vil bare smile hånlig av dere og kjendisene vil trekke på skuldrene. Eller kanskje Egeland vil tilby dere en blurb, uten å ha lest boka, for å hindre at dere blir for yppale i kampen om den faste plassen hans på boktorgene og i bokklubbene.
Dere vil merke en enorm bølge av lammende intethet og tomhet, og en korrupsjon og et kameraderi dere aldri har sett eller opplevd maken til.
Og så vil føle dere som mygg, som midd, som bakterier som ikke engang har et sår å verke i.
Dette er realiteten for nesten alle forfattere i dag.
Amen...og det er derfor jeg ikke gidder kaste bort tiden min på noe slikt...
Geni Tranås???
Vet ikke om du bare kødder med meg eller hva, men mesteparten av den Jappestoryen er jo det rene vås, det erkjenner jeg nå...noen år senere.
However, det er noe der som er brukandes, kanskje 10 prosent...som jeg muligens kommer til å benytte i andre sammenhenger...hvis jeg noen gang blir så tullete at jeg får litterære ambisjoner igjen.
Jeg pønsker på å utgi en diktsamling, ikke for å bli rik eller berømt, alle hater jo poeter i dag, eller i hvert fall bare igjonerer dem...men i håp om å kunne selge dette sludderet til mine kunder av Erlik Oslo.
De kjøper hva som helst i fylla...:)
Når det er sagt, så betrakter jeg sludder og vås, når det blir drevet opp i en dimensjon der det får noe skikkelig festlig, og kanskje til og med noe magisk over seg, som en egen form for kunst...
``Jeg har ikke lest Stians bok, men hvis den er mer "intellektuell" enn MB, så skal jeg med glede kjøpe 100 eksemplarer og lese dem baklengs.``
Har ikke lest noen av disse bøkene jeg heller...men tør vedde på at Stian der ble 10000 kr rikere...::)
``Hvis jeg var en ondsinnet sjel kunne jeg være fristet til å stjele noe av det, dersom du uforutsett skulle stryke med en dag.``
Skulle noe slikt skje har du herved tillatelse til fritt og uhemmet å forsyne deg av absolutt alt jeg har skrevet på det skjønnlitterære område...på EN betingelse:
At du deler et eventuelt overskudd fifty-fifty med min samboer og mine barn...:)
Roar ... hvor i boka er det man finner disse filosofiske betraktningene du mener at du har skrevet?
Nå ble jeg litt nysgjerrig og vil gjerne sjekke hva dette dreier seg om...jeg betrakter meg nemlig som noe av en filosof selv...væffal på hobbystadiet...
``Hvis jeg var en ondsinnet sjel kunne jeg være fristet til å stjele noe av det, dersom du uforutsett skulle stryke med en dag.``
Skulle noe slikt skje har du herved tillatelse til fritt og uhemmet å forsyne deg av absolutt alt jeg har skrevet på det skjønnlitterære område...på EN betingelse:
At du deler et eventuelt overskudd fifty-fifty med min samboer og mine barn...:)``
Å faen...jeg har vel ikke med dette underskrevet min egen dødsdom???
Nope .. trukke Tranås greier å oppspore og likvidere meg så lett...når ikke alle mine countless farlige fiender, med den gale og uberegnelige Eggen i spissen, opp gjennom tidene har vært i stand til å krølle så mye som et hår på mitt hode, så skal jeg nok overleve dette også...
Det er dypere filosofi i MB enn i noe av det jeg har lest av Tranås på gruppa hans.
Og jeg er blitt ganske imponert av mange av hans betraktninger, selv om rammer og sammenhenger er fullstendig fraværende, noe som vel er hovedårsaken til at det ennå ikke er blitt bok av det.
Men du vil ikke se og forstå disse filosofiske betraktningene før et godt stykke ut i romanen, og så langt vil du aldri komme likevel, så det har ingen hensikt å gå inn på dem.
Haha...nice try Røra...:)
Gruppa til Tranås...hvor?
Den er nedlagt i sin daværende form. Har ennå til gode å få fiplet ut materialet der som en journal i pdf-format, men det skal bli.
Ikke moro å avsløre "kamerater" på denne måten, men da har jeg fått bekreftet at det ikke er foretatt noen nedlastinger av MB fra noen bokhandler siden 8. januar.
Dermed er det ikke sant at du har lastet ned boka.
Ikke at dette forbauser meg, men sånt er alltid litt trist å registrere.
????
Hahahaha...det var da svært til mistroenhet da?!
Blir jeg nødt å ta en video fra computeren min og vise deg min nedlastede kopi for at du skal tro meg?
Her er en kopi jeg tok fra boka nå nettopp:
mistet sandalen. Direktøren plukket den opp og satte den tilbake på foten hennes. Lyset på lommelykta streifet skapene og madrassene innerst i rommet. Stingo så konturene av en vareheis. Direktøren trillet rullestolen mot den.
Han sperret veien for henne. «Kjente du ham, mannen på taket? Vet du hvem som kan ha drept ham?»
«Jeg vet ikke, Mr. Olsen.» Hun kastet et blikk mot alkoven som for å sjekke om hun hadde glemt noe. «Mega City,» tilføyde hun mumlende.
«Mega City? Hva har de med dette å gjøre?»
Direktøren tok telefonen ut av veska og sendte en SMS. Hun tekstet så fort at bokstavene flimret over skjermen.
Fra aggregathuset lød rop og skjærende, knirkende lyder. Stingo kjente vibrasjonene i golvet. Spade og Marlowe var i ferd med å bryte opp døra. Det hadde åpenbart ikke falt dem inn å spørre vaktmesteren om han hadde en nøkkel. Men det var en kjensgjerning: Noen politifolk likte å bryte opp dører. Fikk de en anledning, lot de den sjelden gå fra seg.
«Er det en trapp ned til resepsjonen?» spurte han.
Direktøren lyste på en dør i den andre enden av rommet. «Du kan gå ned der.»
Lyden av en sirene trengte gjennom veggene. Stingo presset leppene sammen. Spade og Marlowe var tydeligvis smartere enn han hadde trodd. Fangehullet rykket nærmere. Han så en bevegelse ut av øyekroken.
«Sir …»
Den gamle kona lente seg fram og grep tak i T-skjorta hans. Ansiktet hennes var spisst og skjoldet.
La merke til at det står kappitel og ikke kapittel...btw...
Solveig (Norli nettbokhandel)
10. jan., 15:19 CET
Så bra at det ordnet seg! Tusen takk for tilbakemeldingen!
Mvh
Solveig
Kundeservice norli.no
Geir Otto Dahle
10. jan., 15:14 CET
Ja nå har jeg lastet ned boka...takk for hjelpen...:)
Mvh Geir
________________________________
Fra: Norli nettbokhandel
Sendt: 10. januar 2018 14:13:01
Til: Geir Otto Dahle
Emne: [Norli nettbokhandel] Re: Error bokkjøp
Solveig (Norli nettbokhandel)
10. jan., 14:13 CET
Hei igjen,
Beklager sen tilbakemelding!
Nedlasting til PC gjøres på følgende måte:
-gå på denne lenken https://idp.bokskya.no/openam/ddsPwdReset.jsp
-sett et Bokskya-passord for e-bok-kontoen din.
-oppgi e-post-adressen som du bruker på Norli e-bok.
Passordet bør helst være det samme som du bruker på Norli e-bok, men det velger du selv.
-Last ned gratis leseprogram for e-bøker til PC.
Det finner du her: http://www.adobe.com/no/solutions/ebook/digital-editions/download.html
I programvaren går du til Help/Authorize computer. Velg "Bokskya" under "eBook Vendor". Registrer dine e-bok-epost og Bokskya-passordet du nettopp har valgt.
Gå på E-bok logg inn på norli.no. Du finner e-bøkene på Min side. Klikk på knappen "Last ned til PC". Du kan nå lese e-bøkene i Adobe Digital Editions
Hvis e-bøkene ikke leses inn automatisk i Adobe Digital Editons, Velger du "File", "Add to library", og du finner e-boka i mappen Downloads/Nedlastinger på din PC eller Mac.
Mvh
Solveig
Kundeservice norli.no
Geir Otto Dahle
8. jan., 16:32 CET
Hei...jeg har en android laptop...går det?
Mvh Geir
________________________________
Fra: Norli nettbokhandel
Sendt: 8. januar 2018 16:08:25
Til: Geir Otto Dahle
Emne: [Norli nettbokhandel] Re: Error bokkjøp
Solveig (Norli nettbokhandel)
8. jan., 16:08 CET
For ordens skyld:
Du har kjøpt e-bok utgaven (isbn: 9788299892322 ) av "Mørkets blod".
Papirbok-utgaven har isbn: 9788299892322.
Hvor er det du ønsker å lese e-boka?
Har du et lesebrett du ønsker å lese boka på?
Eller ønsker du f.eks. å lese den på en iPad/iPhone eller eventuel en Android-telefon/nettbrett?
Mvh
Solveig
Kundeservice norli.no
Her fremgår det altså at jeg lastet ned boka 10 januar!
Det er ikke min skyld at Norli snyter deg for honoraret ditt...
Hvordan kontrollerer man at tallene en bokhandel oppgir er korrekte ... har forfatteren egentlig noen som helst mulighet til å sjekke de faktiske tallene for salget av sine bøker...eller er han henvist til å stole på det forlaget og butikker etc oppgir av salgstall?
Ser vitterlig ut til at noen har bøffet deg nå....og det er ikke meg!
``Han telte seks personer i vestibylen. To i politiuniform. Betjentene snakket med den unge, magre resepsjonisten, som for et par uker siden hadde fortalt ham at han studerte juss. Drømmen hans var å bli advokat. Så utsultet som han så ut, burde han kanskje ha tatt et kokkekurs i stedet, tenkte Stingo. Han hadde lange hender og en svart lapp over det ene øyet.``
Kokkekurs?
Mer nærliggende er det vel å tenke at han burde satse på sjørøveryrket, han har jo allerede lapp over øyet og mangler bare krok og treben så er han fit for fight på bøljan blå...:)
Sånn!
Da skulle det vel rekke med bevis på at jeg har lastet ned boka!
Eller...?
Ingen registrerte nedlastinger siden 8. januar. Får daglige oppdateringer fra EbokNorden. I dagene etter sa du at du ikke hadde greid å laste ned boken. Les dine egne meldinger lenger oppe.
Men her skriver du at du gjorde det den 10. januar. Og så legger du ved en slags "kopi" av en kvittering på at du gjorde det den 8. januar...
Det er jo bare tull. Du vet ikke selv hva du skriver eller gjør. Hvis du greide å laste ned boken den 8., hvorfor sier du da i dagene etter at du ikke greide det?
For øvrig er det ikke jeg som har skrevet "kappitel". Det er ingen trykkfeil i boken. Det står bare "kappitel" nederst hvis du trykker i nederste skjermkamp. Det er en feil som enten e-bokprogrammet eller EbokNorden har gjort.
Ingen kapitler er avmerket med "Kapittel ...", kapitlene er bare skrevet med tall.
Men det er jo fint at du har lastet den ned, hvis du har det. Ser at noen nettbokhandler har lagt ut hele første del under "Les gratis utdrag-knappen", uten å innhente min tillatelse.
Solveig (Norli nettbokhandel)
8. jan., 16:08 CET
For ordens skyld:
Du har kjøpt e-bok utgaven (isbn: 9788299892322 ) av "Mørkets blod".
Papirbok-utgaven har isbn: 9788299892322.
Hvor er det du ønsker å lese e-boka?
Har du et lesebrett du ønsker å lese boka på?
Eller ønsker du f.eks. å lese den på en iPad/iPhone eller eventuel en Android-telefon/nettbrett?
Mvh
Solveig
Kundeservice norli.no
Her fremgår det altså at jeg lastet ned boka 10 januar!
Det er ikke min skyld at Norli snyter deg for honoraret ditt...
Hvis du søker på "kapittel" eller "kappitel" i e-boken, så får du ingen treff. Ordet er ikke brukt noen steder i boken.
Måten du leser bøker på, er jo også bare tull.
Jeg har brukt fire år på å skrive denne boken. Hvis du bare har lastet den ned for å drite ut forfatteren med et avsnitt her og der, så sier det mest om deg, og ingenting om forfatteren.
"Skjermkamp" skriver jeg i den første kommentaren, jeg mente selvsagt "skjermkant".
Melding fra Norli:
Solveig (Norli nettbokhandel)
8. jan., 16:08 CET
For ordens skyld:
Du har kjøpt e-bok utgaven (isbn: 9788299892322 ) av "Mørkets blod".
Papirbok-utgaven har isbn: 9788299892322.
Din melding:
Her fremgår det altså at jeg lastet ned boka 10. januar!
Du har aldri slått meg som dum, bare ond. Men her demonstrerer du en fin cocktail av begge egenskaper.
Sannsynligvis lastet du boken ned den 8. januar, men du greide ikke å lese den før tante Solveig den 10. januar forklarte deg hvordan du skulle gjøre det.
Assa jeg driter vel en lang kanonade med ertersuppe i stakken i hvilken eksakt dato jeg lasta ned hurlumheita, om det var 8, 9 eller 10 vet jeg egentlig ikke...men det fremgår jo av korrespondansen at det skjedde den 10...så da gjorde det vel det.
Og hvis du ikke har fått registrert noe salg etter den 8 er det enten en forsinkelse i systemet, eller du har blitt bøffa.
Det får du saktens finne ut av sjæl...
``Du har aldri slått meg som dum, bare ond. Men her demonstrerer du en fin cocktail av begge egenskaper.
Sannsynligvis lastet du boken ned den 8. januar, men du greide ikke å lese den før tante Solveig den 10. januar forklarte deg hvordan du skulle gjøre det.``
Dum kan du selv være din jævla treskalle hahaha!
Har jeg ikke forlengst sagt at det ikke var mulig å laste ned boken, skjønner du hva ERROR i linken betyr?
"Skjermkamp" skriver jeg i den første kommentaren, jeg mente selvsagt "skjermkant".
Altså...hvem bryr seg vel katta om hva du skriver og ikke skriver...kan du ikke få deg et anstendig yrke og for en gangs skyld gjøre noe som gagner menneskeheten...og ikke sitte og skrible det sludderet du driver og forurenser verden med gjennom dine oversettelser og krimprosjekter?
Få deg en hobby mann!
Gjør noe NYTTIG!
SLASK!!!!
``Måten du leser bøker på, er jo også bare tull.``
Abolutt ikke ... det er en meget effektiv metode for å skille klinten fra hveten...i stedet for å kaste bort min korte, dyrebare tid her på jorden med bullshit som å lese en dårlig bok i sin helhet, foretar jeg skumlesing av enkeltavsnitt her og der, og hvis jeg finner noe av interesse fortsetter jeg å lese...eller begynner helt forfra.
Foreløpig har jeg ikke funnet noe i MB som trigger min nysgjerrighet...
Tydelig at jeg traff bullseye der... 🙂
Tja, å lese en roman er litt som å bygge opp forholdet til en ukjent kvinne. Det du fant platt og uinteressant i begynnelsen, viser seg muligens å ha stor betydning senere i boken. Som for eksempel at de fleste karakterene i boken har skavanker eller misvekster. Som denne resepsjonisten.
Hvorfor?
Dette vil du ikke forstå før langt ute i romanen.
Men jo bedre kjent du blir med boken/kvinnen, desto mer vil du sannsynligvis få ut av forholdet – inntil du når klimaks i sengen eller mot slutten av romanen.
Å studere en flik av henne her og her, vil aldri gi deg noen fullgod opplevelse. Da vil du heller aldri forstå henne.
Det er lite i MB som er tilfeldig, og boken er ikke skrevet for å underholde deg.
Romaner, spesielt gode romaner, krever en del tålmodighet av leseren, spesielt i starten.
Det har jo ikke du. Du er som den utålmodige, bortskjemte guttungen som får et byggesett av et modellfly i gave på julaften og blir sur og tverr fordi flyet ikke allerede er ferdig montert.
Så holder han opp noen av delene i forakt og lurer på hva han skal gjøre med dem.
Det er dette inntrykket du gir.
Ja jeg bryr meg ikke hvilket inntrykk jeg gir!
``Det du fant platt og uinteressant i begynnelsen, viser seg muligens å ha stor betydning senere i boken. ``
Dette er feilen!
En bok skal aldri være platt og uinteressant, ikke i begynnelsen, ikke i midten, ikke på slutten...ikke noen steder.
Hvert avsnitt, ja hver linje og ord skal være fylt med hensikt, energi og magi...som i Hamsuns beste bøker...ellers er det ikke noe å kaste bort tiden på.
Legg merke til at Hamsuns bøker var fulle av klisjeer ... og masse adjektiver.
Når man tømmer og rensker alle setningene for slike helt nødvendige virkemidler kan man ikke vente annet enn at teksten forekommer kjedelig og likegyldig...slik jeg finner de avsnittene jeg har lest i MB.
Før du har forstått kunsten å bruke klisjeer og andre litterære tricks på en fruktbar og kreativ måte kommer du aldri til å kunne skrive ordentlig litteratur...
Det er nok dette som er problemet med deg.
Tranås synes Jappe Snetass er "genial", og det sa vel jeg også etter å ha lest en del kapitler.
Men det er fordi du gjør noe som jeg, og mange andre, innser ikke går: Du streber etter å gjøre hver eneste setning til en morsom og ablegøyisk fest der hensikten mest er å få leseren til å le med språklig akrobatikk, masse adjektiver, ekvilibrisme og tullete innfall.
Men når boken ikke har noen sterk idé eller noen komposisjon eller noe budskap eller noen langsiktig plan, så blir leseren sliten av alt tøvet og tøyset etter noen kapitler.
Det ender med et digert magaplask, selv om setningene og avsnittene isolert kan være strålende.
Det krever disiplin og kald mage å holde igjen, tenke gjennom ting, skrive om og skrive om.
Jeg kan også skrive på ditt språklige nivå med masse ablegøyer, fest og moro, men det vil aldri bli en roman ut av det.
Samme problemet sliter, etter mitt inntrykk, Tranås med: Mange geniale vinklinger og perspektiver, mye høyintellektuelt stoff, men hvor er helheten, hvor er rammene, hvor er komposisjonen, hvor er tanken helt fram, hvor er hodet og halen?
Stian mangler, etter mitt inntrykk, det motsatte: Språklig er det dårlig og uoriginalt, selv om ideen er god og komposisjonen og det rent formelle er på plass.
Du vil ha det amerikanerne kaller "instant gratification".
Stian stiller for strenge krav til leseren: I hans tilfelle må leseren lide seg gjennom drøssevis av kapitler med flatt språk for å få med seg helheten og romanens idé.
Det er mellomtingen som er komplisert, og det er i dette sjiktet de beste romanene skrives.
Dette har du ennå ikke skjønt, og det er mest synd for deg selv.
Synd og synd fru Blom...det kunne jo vært synd hvis jeg hadde hatt ambisjoner om å skrive litteratur.
``Men det er fordi du gjør noe som jeg, og mange andre, innser ikke går: Du streber etter å gjøre hver eneste setning til en morsom og ablegøyisk fest der hensikten mest er å få leseren til å le med språklig akrobatikk, masse adjektiver, ekvilibrisme og tullete innfall.``
Nå er det slik at den greia med Jappe som jeg skrev på dengang aldri ble ferdig redigert...skulle jeg gjort det i dag ville sikkert minst halvparten blitt harvet nådeløst bort....ja kanskje til og med to tredjedeler av teksten.
``Men når boken ikke har noen sterk idé eller noen komposisjon eller noe budskap eller noen langsiktig plan, så blir leseren sliten av alt tøvet og tøyset etter noen kapitler.``
Den boken hadde faktisk det, jeg har bare publisert halvparten av den, ja ikke det engang, i form av de kapitlene jeg postet i LB og mine egne blogger... på slutten ble den faktisk ganske filosofisk...
Men du er ingen dum mann. Gi MB en sjanse. Ikke vær så håpløst forutinntatt. Ikke let så mye etter juveler på de første 100 sidene.
Belønningen kommer senere.
Jeg vet du vil prise boken når du har lest den ferdig. Det har de fleste andre gjort.
Som Sabata og Den blinde sier: Da vil du forstå.
Språket til Hamsun kan også iblant være veldig flatt og uoriginalt. Ikke alt er gull der heller. Han ville ikke hatt en sjanse til å få utgitt mange av bøkene sine i dag. Kravene er for høye. Det har jo også noen studenter bevist. Ingen forlag ville ha noen av novellene hans. 🙂
Dette er jo morsom lesning:
https://www.dagbladet.no/kultur/hamsun-refusert/65592977
``Stian mangler, etter mitt inntrykk, det motsatte: Språklig er det dårlig og uoriginalt, selv om ideen er god og komposisjonen og det rent formelle er på plass.``
Tittet nettopp i boken hans igjen, og er helt uenig i at den er dårlig språklig.
Tvert i mot synes det som de fleste setningene er fulle av informasjon og ulike typer HENSIKT, de forteller noe og har en mening og forbindelse utover seg selv. Derfor blir teksten interessant, man lærer faktisk noe av å lese den boken.
F.eks. lærte jeg nå at det berømte utsagnet: Fred er ei det beste, men at man noget vil! ... ikke stammer fra Ibsen, som jeg hele tiden har trodd ... men Bjørnson...:)
``Språket til Hamsun kan også iblant være veldig flatt og uoriginalt. Ikke alt er gull der heller. Han ville ikke hatt en sjanse til å få utgitt mange av bøkene sine i dag. Kravene er for høye. Det har jo også noen studenter bevist. Ingen forlag ville ha noen av novellene hans. ?``
Kravene for høye? Mon det?
``Levi Henriksen - journalist fra Kongsvinger - kommer med i Cappelens antologi «Signaler 2000» i år etter å ha bombardert norske forlag med både romaner og noveller i flere år. Han har fått en drøss med konsulentuttalelser i posten og klapp på skuldra, men vet ikke om han er blitt så mye klokere.
- Ett forlag kan si at «den historien er den beste», mens et annet forlag sier at den ikke har litterær verdi i det hele tatt. Da blir man lett frustrert, sier Henriksen.``
Kanskje de bare ikke besitter den nødvendige kompetansen når det gjelder å gjenkjenne kvalitet?
Kompetansen deres er nok mye høyere når det gjelder å finne manuser med stort salgspotensial...
Ser de kvalitet, får de nervesammenbrudd og kan ikke få refusert manuset fort nok. Grunnen er at de vet at kvalitet ikke selger.
Jeg skulle ønske at dette bare var tull, men det er det dessverre ikke.
Ken Jensen er nok den siste i Norge som tror at forlagene refuserer fordi manusene ikke er gode nok.
Det har jeg fra sikre kilder at ikke stemmer i det hele tatt.
``Men du er ingen dum mann. Gi MB en sjanse. Ikke vær så håpløst forutinntatt. Ikke let så mye etter juveler på de første 100 sidene.``
Jeg er ikke interessert i juveler, jeg bryr meg heller ikke noe videre om en bok er godt eller dårlig skrevet...men at den har et innhold og en mening som gjør den interessant. Slik jeg fersker at Landgaards bok er.
Noe jeg kan lære av, som utvider min horisont og gjør meg til et mer vitende menneske i verden.
Jeg er bare totalt uinteressert i krim som genre...jeg orker ikke lese slikt...og jeg forstår ikke hvorfor du i det hele tatt befatter deg med slik litteratur.
Fordi de forfatterne som tjener mest skriver slikt søl?
Og du håper på å slå gjennom du også og bli rik...
Jeg syntes også at cowboyfilmer var det reneste rør, men det var før jeg så "Unforgiven".
Apropos din mistroenhet :
``Svake mennesker er alltid mistroiske. `` sa Napoleon.``
(Fra side 8 i Landgaaards bok.)
Dette er selvfølgelig en helt korrekt observasjon.
Sterke mennesker har råd til å være tillitsfulle og stole på sin intuisjon ... for i de tilfellene de tar feil forteller deres tidligere erfaringer dem at de uansett sannsynligvis har styrke og klokskap nok til å hanskes med de problemene som da måtte dukke opp.
I dag på sentralbanestasjonen i Warszawa møtte jeg en for meg helt fremmed fyr som kom bærende på en bag med en syntheziser inni. Han solgte den på vegne av en venn i London ... som jeg hadde kommet i kontakt med på Facebook.
Han spurte om han skulle åpne bagen så jeg kunne forsikre meg om at synthen var inni den og var OK.
Jeg sa at han trengte ikke det, for jeg kunne se på ansiktet hans at han ikke var en bøffer.
Så jeg kjøpte synthen usett og utestet, og har den hjemme nå...for bare 300 zloty...700 kr.
Det er en gammel greie fra nittitallet, en Yamaha CS1X, og den funker helt utmerket...:)
Mye filosofisk svada. Svake mennesker er vel de mest naive og godtroende. Sterke og intelligente mennesker er alltid mistroiske og mistenksomme. De vet hvor mange svindlere og bløffmakere som finnes, og de lar seg ikke lure så lett.
Napoleon var mange ting, en stor feltherre, men selvfølgelig også en despotisk, stormannsgal tyrann.
Og slike møter som regel sitt Waterloo før eller siden.
``Sterke og intelligente mennesker er alltid mistroiske og mistenksomme. ``
For noe sludder!
Napoleon hadde nok litt mere greie på dette tenker jeg, kyniker og menneskekjenner som han var...og politisk og militært geni.
Og ja, han møtte omsider sitt Waterloo fordi han in the end gapte over for mye, men ikke før han hadde forandret Europa, og verden ... til det bedre...
Festet meg ved dette. Det er tydelig at Stian også prøver å skrive krim:
"Så skulle det i tillegg være et krim- eller thrillerelement i historien for å holde spenningen oppe. Dette krim-/thrillerelementet har endret seg i løpet av årene, er kommet mer i forgrunnen, noe som også har krevd lange perioder med grubling og omskrivning."
"Det absolutte nullpunkt" er altså også en krimroman eller en thriller. Men det er mye vanskeligere å skrive god krim enn god, såkalt skjønnlitteratur. Tro meg, jeg har gjort begge deler. Skriver du skjønnlitteratur, er "alt" tillatt. Det finnes ingen regler. Krim krever at man holder seg innenfor visse regler og stiller mye strengere krav til komposisjon, detaljer og framdrift.
Jeg ønsker Stian lykke til med prosjektet.
Som Wandrup nylig skrev i Dagbladet, der han siterte Sandemose:
"Det eneste som er verdt å skrive om, er mord og kjærlighet."
Vel...Sandemose var en galning, hvis man skal tro ryktene...var det ikke han som tvang kona si til å lese avisen i våt tilstand, fordi han ellers ble så irritert av lydene når hun bladde om sidene?
En sånn mann bør man ikke lytte til...
Verken mord eller kjærlighet er verdt å skrive om...de temaene er forlengst uttømt...ørten xillioner ganger...minst!
Interessant diskusjon dere har gående her, poiker. Filmen The Shawshank Redemption er ikke basert på en Stephen King-roman, men derimot på det som på engelsk heter novella, altså en historie som lengdemessig ligger et sted mellom roman og novelle, og som er utgitt i samlingen Different Seasons under tittelen Rita Hayworth and the Shawshank Redemption.
Jeg vet at manus blir refusert og antatt basert ikke på litterær kvalitet, men på antatt salgbarhet. Ikke trivelig at du tillegger meg meninger jeg ikke har, Roar.
Ok, tror du har skrevet et sted i denne bloggen at man trygt kan regne med at manuset ikke er godt hvis mange av de største forlagene har refusert det. Derfor tenkte jeg at du faktisk mente at de største forlagene var en grundig og effektiv sil.
En redaktør i et av de største forlagene skrev til meg så sent som i fjor og fortalte meg at hvis ikke forfatteren kan markedsføres som "ung og lovende", er kjendis eller har solid salgspotensial, så er det bortimot umulig å få boken antatt, uansett hvor god den måtte være.
Dette sier de aldri høyt, for det vil undergrave all integritet, men det er sånn det fungerer.
Både Magellans kors og Smertens aveny ble refusert av "alle" forlag. Forfatteren ikke ung og lovende, ikke kjendis og null salgspotensial.
Og selvsagt hadde de rett.
Kanskje det bare er Stian, da, som tror det ikke er slik.
Hmmmm...men kan ikke dere gutter da heller satse på en karriere som kokebokforfattere...ta skjeen i en annen hånd lissom?
Du Roar, med din ekspertise innen filippinske forhold og dype, intime kjennskap til livet i slummen i Manila, kunne kanskje forfattet en bok om de kulinariske kunster som praktiseres der, og servert oss noen fancy oppskrifter på de mest populære rettene som de lutfattige fråtser i under deres luculliske middagsselskaper på dynga...
Her er et lite eksempel på en klisje av den typen som gjør at jeg ikke liker den genren litteratur du skriver Roar, men vender meg vekk i hoderystende avsky ... fordi jeg liker TRUE INFORMATION, jeg liker å få servert sannheter og ikke bullshit om et sted jeg leser om, selv om det bare er i en krimroman:
``Han snudde seg. Riktignok sto det kjøtere og glammet overalt i Manila. I hver innkjørsel, bak hver port. Hovedstaden var en fordømt kennel. Men denne bikkja hadde han ikke hørt de tre ukene han hadde bodd på hotellet.``
Jeg har vært mange ganger i Manila, på de underligste steder i byen...og kan ikke noengang huske å ha sett eller hørt ei eneste bikkje noe sted!
In fact så var det et av de forholdene jeg noterte meg som var annerledes fra Thailand, nemlig mangelen på hunder der.
So wtf er grunnen til at du absolutt må slå denne plata i dine lesere?
Jo det er kun en eneste grunn, nemlig at du appellerer til deres fordommer om en storby i den tredje verden og norske leseres forestillinger om disse som et sted fulle av shabby og skabbete løsbikkjer som lusker rundt i flokker i gatene og gjør byen utrygg og tilsmusset og tacky.
Selvfølgelig kun for å adde nok et dystert og negativt element til beskrivelsen av Stingos miserable leveforhold...derfor er dette enda en kjedelig, vasstrukken klisje i haugen av klisjeer romanen dessverre virker å være full av.
OK ... jeg får moderere meg littegranne, ingen regel uten unntak, som de sier ... jeg har faktisk sett TO løshunder på mine ekspedisjoner rundt i byen, begge to sensasjonelt nok festet til ``lerretet`` i denne videoen fra 2014...den ene av dem spurte jeg om veien til Victory Line busstasjon...jeg var faktisk på vei til Angeles for å møte deg i håp om å kunne smiske til meg nok en middag og en fest ute på byen...men den dumma bikkja gadd ikke så mye som lee på et øyebryn...langt mindre svare...
Se ca.1.15 min ut i videoen...
https://www.youtube.com/watch?v=tRUYIyIfOWY
Heller ikke i Dumaguete så jeg nevneverdig svære flokker med stray dogs...og jeg kan ennvidere rapportere at rickshaw-sjåførene der ikke er imponerende støe i engelsk.
En av dem kjørte meg til en datasjappe ved navn Brother da jeg ba den stuten frakte meg til nærmeste brothel ... og det sprøeste var at jeg hadde vært nettopp i den sjappa dagen før og kjøpt et slags stativ til å støtte opp under computeren min når jeg driver og surfer på internett i senga...og da benyttet jeg denne høvelige anledningen til å klage litt på det...
https://www.youtube.com/watch?v=omiF1vgS2eo
``Noen jeepneyer passerte ham. Armer og hoder tøyt ut av vinduer og dører. Verden gikk ikke framover for alle. Folk som ikke hadde egne kjøretøyer, hadde ikke noe annet valg enn å skvise seg sammen i disse stinkende skranglekassene som liknet ombygde jeeper fra krigens dager, når de skulle dra rundt i byen. Alternativet var å ta beina fatt og bli meid ned i første kryss. ``
Uffameg igjen!
Og her er det faktisk to andre løsbikkjer som jeg har catcha med spionkameraet i solbrillene mine...skjønt jeg tror disse tilhører ladyboyen og er en slags vaktbikkjer...
https://www.youtube.com/watch?v=5TGA9kS6Tbs
Så lenge du leker gutten med modellflyet på julaften, ser jeg ingen grunn til å kommentere dette. Du vel selv det bare er vås, alt det du skriver.
Selvsagt er det millioner av hunder og løshunder i Manila og i alle andre byer på Filippinene. Ja, jeg har selv bodd på hotell ved havnen i Manila og ikke fått sove pga. bjeffingen fra alle løshundene i en park i nærheten.
Men det er først og fremst i boligstrøk disse hundene er, og jeg og tusenvis av andre utlendinger har fått merke og høre disse hundene dag og natt i mange år. Folk på gjennomreise merker jo aldri slike ting.
Uansett handler romanen i stor grad om Stingos tanker om byen og det han ser, hører og opplever. Det er ingen geografibok. Alt trenger ikke å "stemme" med virkeligheten.
Nesbø trengte en gang et hybelhus på Sagene, og diktet da inn et. Du er selvsagt da den eneste i verden som flyr rundt på Sagene og leter etter dette ikkeeksisterende hybelhuset.
Fordi du ikke skjønner hva en roman er.
Måten du leser på, blir litt som om du skulle gå bort til Munch og påpeke at Oslo ser da ikke sånn ut som du har malt byen i "Skrik". Jeg har da aldri sett slike bølger og slike mennesker.
Det er på dette nivået du kommenterer, og da er det selvsagt ingen vits.
Her er forresten hundene utafor hos meg i Angeles City. Et opptak jeg gjorde for to år siden og la ut på tidslinja mi.
I går telte jeg ni løshunder bare i gata mi.
https://www.youtube.com/watch?v=0wze2PKSM7s
Jeg har bodd overalt på Filippinene, og det største problemer alle steder har vært nettopp hunder som bjeffer natt og dag, pluss haner som galer til alle døgnets tider.
På Guimaras flyttet jeg faktisk pga. bjeffingen fra alle hundene i nærheten.
Du vet overhodet ikke hva du snakker om.
Det er uansett ingenting i forhold til Thailand...jeg har drøssevis av videoer der jeg blir antastet om natta av svære flokker med løshunder i Pattaya.
Jeg måtte passere dem ved et marked når jeg gikk hjem til hotellet i Buokao Road...og bare for å lage en liten challenge for meg selv pleide jeg å terge dem til å angripe, og filmet dem når de kom rennende mot meg.
De torde aldri fly på meg når jeg begynte å snerre og knurre tilbake og de innså hvilken fryktløs og farlig skikkelse de hadde innlatt seg i kamp med hahaha!
Du har vel ikke bodd overalt på Filippinene?!
Jeg tør vedde på at jeg har vært på langt flere steder der enn deg...du våger deg vel knapt ut av det hullet du bor i, Angeles, mere ... kan jeg tenke meg.
Du har ikke engang vært på Mindanao ... mens jeg har vært på alle de store øyene, og mange små...som f.x. Guimaras og Camiguin.
Og Boracay...ikke å forglemme...:-)
Jeg har bodd og meldt adresseforandring til bosteder i Manila, Lapu-lapu, Cordova, Cebu, Iloilo, Boracay, Guimaras og Angeles City.
Jeg har bygd tre hus i dette landet.
Skulle jeg ha ramset opp alle de stedene jeg har besøkt på Filippinene de siste 35 årene, ville det ha fylt 10 A4-ark.
Ja, jeg har faktisk også bodd to år i Pattaya.
Det gjør meg ikke til noen ekspert på verken det ene eller det andre. Men jeg vet litt om hvordan folk lever i disse landene.
Du ser ut til å ha vandret bevisstløs gjennom alle de stedene der du har vært – på statens regning.
Alle de store øyene bortsett fra Palawan...som visstnok er mest spekatakulær av alle
Men hvorfor tør du ikke besøke Mindanao?
Den øya har en meget spesiell og rocka atmosfære ingen andre steder på Filippinene har...
Bevisstløs hahaha!
Jeg kan forsikre deg at denne gutten hadde både øyne, ører og de andre sanseorganene på absolutt toppstilk-mode i den tiden jeg var der...:-)
''Men jeg vet litt om hvordan folk lever i disse landene.''
Mon det?
Hvor har du i så fall hentet denne ''kunnskapen'' fra? Fra bøker og brosjyrer og internett kanskje?
Jeg husker godt en kommentar av deg til en video jeg postet i Anarkisirkuset en gang, filmet i en eller annen slum ved en elv i Davao city. Dama du hadde på besøk mente jeg måtte være steine gal som gikk alene rundt og filmet der, og attpåtil forhørte meg om mulighetene for å leie rom der.
Det gjorde jeg jo bare på kødd ... det er bare min form for humor. En av et mangfold av former...
Ja jeg vet jo godt at slike strøk er farlige, især for utlendinger...så da lurer jeg på om du noensinne personlig har besøkt de slumstrøkene du så selvbevisst og belærende beskriver fra Manila og andre steder?
Jeg har bodd i lange perioder i den verste Manila-slummen du kan forestille deg. Hvorfor? Fordi familien til den første kona mi bodde der, og hver gang vi var på besøk, bodde vi i Fort Bonifacio i Upper Bicutan, i en liten hytte ved en forsøplet elv.
Jeg deltok også i en rekke Fact Finding Missions under Marcos-diktaturet og bodde både i jungel og slum i ukevis. Vi besøkte også mange fengsler der vi intervjuet politiske fanger som hadde blitt torturer.
Jeg laget også min første avisreportasje tidlig på åttitallet fra mange av disse slumstrøkene.
Den kan du lese her.
Du er i stor i kjeften, fordi det er så få som kjenner deg, men det er svært lite du skriver som bærer i seg noen slags sannhet, og igjen, det er mest synd for deg selv.
Men nå jeg jobbe, noe du aldri har trengt å gjøre i hele ditt liv. Jeg har ikke tid mer til dette ondskapsfulle tullet ditt.
https://roarsorensen.wordpress.com/2018/01/16/gjensyn-med-en-gammel-reportasje/
På et av disse sentrene fikk jeg forresten vite sannheten om Imelda Marcos' beryktede skosamling, som hun ble hånet og latterliggjort verden over for etter regimets fall.
Vi besøkte en skofabrikk som Misjonsalliansen hadde vært med på å starte. Her fortalte de oss at veldig mange skofabrikker i Manila hvert år tigget Imelda Marcos om å ta imot gratis sko fra dem fordi de da kunne skryte av at "Imelda uses our shoes".
Imelda hadde ikke lyst til dette, men for å være snill, ga hun etter og mottok hundrevis av sko fra disse usle fabrikkene, sko hun selvsagt aldri brukte, men bare fylte opp noen skap med.
For denne gesten til de fattige ble hun altså hånet og forhatt over hele verden.
Men det er som jeg selv har erfart gjennom livet: No good deed goes unpunished.
Sannheten er ingen interessert i.
Aldri jobbet...JEG???
Jeg begynte å jobbe som 11-12åring ved hver dag etter skoletid å skjære torsketunger, og som 15- åring jobbet jeg heltid på et fiskebruk i Finnmark, ofte fra tidlig morra til langt på kveld...og jeg kan forsikre deg om at dere søringer ikke har snøring på hva ordentlig arbeide er!
Skryting, klaging og verdensmesterfakter derimot...
Som 16- åring var jeg som regel helt alene og sjef på fiskebruket om kveldene...formannen gikk gjem og overlot ansvaret til meg vel vitende om at alt ble ivaretatt og drevet på beste måte. Jeg tok imot fisk, sløyde, pakket den ned og solgte drivstoff til båtene og gjorde alt slags forefallende arbeide der.
Senere jobbet jeg som fisker, kjøttskjærer, maler, hjemmehjelp og sosialarbeider blant mange andre ting....so wtf er det vi babler om hahaha?!
'' Sannheten er ingen interessert i''
U said it boy!
Jeg tror lite og ingenting på dine forsikringer om alle dine allehånde erfaringer i livet...derimot vet jeg at du er tidenes skrytepave og bløffmaker og ekspert i å fremstille deg selv som autoritet og verdensmester i nesten ethvert tenkbart emne på jord, som en annen Kim Jung Un ... og gi inntrykk av at du har evner og ferdigheter du ikke er i nærheten av å besitte.
F.x. har du latt omverdenen tilfalle et inntrykk av at du behersker talalog...mens du i virkeligheten bare kan noen fraser av dette språket.
BLØFFMAKER de luxe...det er det du er!
Men nå skal SANNHETEN på bordet...nå skal du sannelig ikke spares mer!
Det er nok heller du som bygger denne stråmannen, for så å kunne brenne den etterpå, med "god samvittighet".
Har aldri påstått noe av det du sier, men det spiller jo ingen rolle for deg.
Fortell oss heller hvor mange år du har vært naver med en falsk diagnose...
Men det er jo på denne måten du alltid reagerer når du blir tatt med buksa nede.
Akk og ve.
Og i november og desember i fjor jobbet jeg fra tidlig morgen til ofte sent på natt med å selge juleboka til =Oslo...på gatene i den kalde dystre byen.
Jeg bodde på et knøttlite rom, noen ganger på sovesal på hospits mens jeg andre ganger sov ute på benker rundt omkring ... i vinterkulda.
Alle disse strabasene og lidelsene kun for å forsørge mine barn og min samboer og tjene noen penger så de og jeg kunne få en fin jul sammen..mens jeg normalt ville nytt livet på horebarene i Thailand.
Jeg kom hjem igjen sent på ettermiddagen på julaften, etter å ha vært borte i flere uker...og alle disse oppofrelsene, slitet og påkjenningene var altså noe jeg gjennomgikk først og fremst for dem.
Dette ikke for på noen måte å skryte av meg selv og fremstille meg som en sånn jævla sliter og hverdagshelt...men rett skal være rett...jeg er nok heller ikke den slasken og ondskapsfulle jævelen du uavlatelig forsøker å stemple meg som...sorry hahaha!
Hvor mange år jeg har vært NAV-er med en falsk diagnose???
Svært få mennesker har nok vært mer berettiget til og hatt slikt behov for den stakkars lille uføretrygden som du misunner meg sånn for ... og ingen som jeg kjenner har brukt den på en mer fruktbar og fornuftig måte...til å innhente erfaringer og styrke i livet som har kommet vedkommende selv, og andre, til nytte...:-)
Og alle disse ulike livserfaringene, ikke minst fra tiden som narkoman, alkoholiker, fengselsfugl og psykiatrisk pasient ... har vært enormt nyttige og kommet ikke bare meg selv men mange andre mennesker jeg har møtt gjennom livet til gode.
Ingenting har vært wasted, alt har tjent som verdifulle leksjoner i livets ofte harde skole. Leksjoner jeg aldri ville vært foruten ... uansett hvor dyster, håpløs og jævlig tilværelsen fortonte seg når man gikk gjennom disse prøvelsene.
Men nå er alt bra...nå har man lært leksa si hihi!
I morgen drar jeg til Malta...jeg aner ikke hvorfor eller hva jeg skal gjøre der på denne tiden av året, det er ikke engang særlig varmt der nå.
Det var bare et innfall. Et av mange slike påfunn som har ledet til de mest overraskende oppdagelser og hendelser i livet. Et innfall jeg tenker bruke til å rekognosere litt omkring..kanskje familien kan flytte dit en gang...who knows.
Det dystre kjedelige Polen er vi hvert fall snart ferdig med...been there done that...NEXT baby!
Hmmmm...Malta...wtf...hva skal jeg gjøre der mon tro???
Det eneste jeg har hørt om Malta nylig er noe kokelimonkegreier med hvitvasking av penger og korrupsjonsopplegg med banker og den russiske mafiaen involvert.
Og det er bra!
Det er alltid masse moro der mafiaen regjerer...:-)
Så dette virker lovende...
Apropos Polen...polakkene har utviklet en av de mest livsfornektende og negative kulturene jeg noen gang har sett...mange av dem virker som verdensmestere i å dukke og drepe andre mennesker gjennom kritikk fremført gjennom ord og holdninger, minespill, fakter, ansiktsuttrykk etc...og da jeg kom til Warszawa første gang ble jeg nærmest sjokkert over å bevitne atferden til folk...de fleste så ut som om de var på vei til sin egen begravelse.
Samme med min samboer da jeg møtte henne på Tenerife, hun virket så depressiv, nærmest på selvmordets rand, at jeg faktisk til tider var redd hva hun kunne gjøre mot seg selv...og etter å ha fått innblikk i hva hun har måttet gjennomgå i livet både fra sine strengt konservative foreldre gjennom oppveksten og omverdenen for øvrig i Polen, er det nærmest et under at hun har greid å komme gjennom disse påkjenningene uten å ende opp som et mentalt vrak.
Eller enda verre...som en vanlig polakk...
Malta er virkelig et spektakulært sted, for å bruke en klisje. Jeg er virkelig glad for at jeg dro hit.
Hovedstaden med sine enorme fort og festningsverk oser av historie og makt...fordums makt. Det er som om man ennå føler nærværet av de menneskene som skapte disse bygningene...og stedet har en helt særegen sjel, en gammel sjel som ennå virker i høyeste grad levende.
Og ulikt gamlebyen i mange europeiske byer, som f.x. Krakow, som har mistet sin opprinnelige funksjon og hensikt og nå bare fungerer som kulisser for turistene, vibrerer Valletta ennå av liv og røre.
Det hviler en særegen ro og harmoni over øya til tross for all aktiviteten, overbefolkningen, trafikken og turistene...og lokalbefolkningen virker meget vennlig.
Da jeg tok buss, vanlig rutebuss, fra flyplassen til hotellet, kjørte sjåføren meg fra endeholdeplassen, der ruten hans egentlig stanset, til gata som hotellet mitt ligger i. Hvilken service!
Jeg har foreløpig ikke sett så mye, men i morgen har jeg tenkt å hive meg på et cruise med en av båtene her.
Malta vil jeg virkelig anbefale, det er ikke et typisk sted for den vanlige sydenturisten kanskje...men for alle som er interessert i levende historie er øya et helt ekstraordinært must...:-)
Ok, da forventer vi en solid roman fra Malta, gjerne med litt historisk sus.
Roman???
Roman er forlengst passe`min venn...og det inkluderer kriminalromanen...intet er mere kitch enn den...
Men det kan hende jeg gidder rive av meg en oneliner etter å ha hevet i meg et par glass god maltesisk hvitvin...til minne om vår gamle venn fra Forfatterbloggen og LB...:)
Jeg kom forresten tilbake i går, etter et særdeles interessant opphold på en øy som dessverre er litt for overcrowded og dyr, sammenlignet med f.eks. Spania, til at vi gidder bosette oss der.
Og korrupt...topp-politikerne er visstnok nesten uten unntak i lommene på styrtike utendinger som kjøper opp store områder av øya og river ned de gamle historiske husene mange steder og bygger svære hoteller...det er byggekraner overalt på øya...
Men har du noen gang vurdert å ta opp den litterære tråden fra ungdommen Roar?
Den psykologiske thrilleren eller hva det var du skrev dengang way back i forrige årtusen, den høres faktisk interessant ut...det er den eneste boken du har skrevet som jeg har fattet en viss fascinasjon og nysgjerrighet for...
Du har jo flere ganger tilstått at du aldri leser bøker, så hva er da vitsen med å diskutere romaner eller litteratur med deg? Det er bare absurd.
Du er som en fotballspiller som har en blendende teknikk, men som likevel er helt verdiløs og ubrukelig som spiller fordi du ikke orker å løpe mer enn femti meter per kamp.
Ikke har du plasseringsevne eller noe taktisk overblikk heller. Ja, du er ikke engang interessert i spillet og foretrekker helst å sitte på tribunen og drikke øl. Fotballhistorie og spillets ideer interesserer deg heller ikke.
Du lastet ned MB, men selv denne boken ble for vanskelig og slitsom for deg. Du er overhodet ikke i stand til å lese mer enn noen sider eller avsnitt av gangen. Ikke gidder du heller.
Akkurat som en unge som helst vil ha store bokstaver og bilder i en bok så han kan bli fortest mulig ferdig.
Alt du ønsker, er å bli underholdt. Får du ikke orgasme etter det første avsnittet, orker du ikke mer. Akkurat som en uerfaren og umoden tenåring som ennå ikke har forstått hva en elskovsakt er for noe eller kan være hvis man yter litt selv.
Den første boken min var nok mer interessant for deg, siden den består av dikt og småstykker. Litt som hamburgere og pølser med lompe du kan fortære i farta mens du egentlig driver med helt andre ting som opptar deg mer.
Så ta deg heller en sightseeingtur på Malta. Da kaster du i hvert fall ikke bort tiden din.
Som sagt...jeg er ikke på Malta lenger...lær deg å lese dude...før du kritiserer andre for manglende leseevne hahaha!
``Du lastet ned MB, men selv denne boken ble for vanskelig og slitsom for deg. Du er overhodet ikke i stand til å lese mer enn noen sider eller avsnitt av gangen.``
Pisspreik de luxe!
Kritiser meg for alt mulig annet...bare ikke dette!
Denne gutten sluker nemlig alt fra filosofisk litteratur til skjønnlitteratur a la Dostojevskij til store vitenskapelige avhandlinger som om det var pulp fiction eller tegneserier for unger...det er faktisk en av mine største forcer; min evne til kjapt og effektivt å annamme komplisert og vanskelig litteratur av alle genrer, arter og systemer i store mengder uten å miste konsentrasjonen eller bli sliten ...så dette var virkelig total skivebom av deg gutt...igjen!
Det er bare ønsketenkning og teite tåpelige bortforklaringer fra din side, at grunnen til at jeg ikke gidder lese våset ditt er at jeg ikke klarer lese mer enn noen få setninger eller sider om gangen...
FINN PÅ NOE BEDRE ENN DETTE...:)
Det var nok heller en innertier, noe vi alle vet.
Å lese bøker på "astralplanet", eller ved å skumme gjennom dem uten få med deg en døyt, slik du gjør, funker sikkert fint for deg, siden ingen noensinne vil komme til å sjekke hva du egentlig har forstått eller fått med deg.
Men i virkelighetens verden kreves det litt mer enn fjasete forklaringer og overfladiske betraktninger etter å ha skumlest noen Wikipedia-artikler eller noen avsnitt i en roman.
Heldigvis for deg trenger du aldri å befatte deg med denne delen av virkeligheten, der det faktisk stilles krav til kunnskap og dypere innsikt, for ikke å snakke om utholdenhet eller evnen til å fullføre noe.
``Alt du ønsker, er å bli underholdt.``
NEI NEI OG ATTER NEI!!!
Jeg ønsker jo nettopp ikke å bli underholdt ...derfor leser jeg ikke krim og annen underholdningslitteratur...når skal du få dette inn i den tette brødfjøla di ... jeg leser i den hensikt å få min horisont utvidet, å lære noe...noe interessant, fascinerende, magisk, sjokkerende, skremmende, vakkert, fantasifullt, drømmende, virkelig, uvirkelig, sant og ekte, først DA blir det også underholdende å lese...og når du begynner å levere noe på disse områdene skal du få min oppmerksomhet...ikke et sekund før.
Før du kommer med ekte varer som trigger interessen min fortjener du ikke annet enn et skuldertrekk og et gjesp...ja knapt nok det...sorry!
``Å lese bøker på "astralplanet", eller ved å skumme gjennom dem uten få med deg en døyt, slik du gjør, funker sikkert fint for deg, siden ingen noensinne vil komme til å sjekke hva du egentlig har forstått eller fått med deg.
Men i virkelighetens verden kreves det litt mer enn fjasete forklaringer og overfladiske betraktninger etter å ha skumlest noen Wikipedia-artikler eller noen avsnitt i en roman.
Heldigvis for deg trenger du aldri å befatte deg med denne delen av virkeligheten, der det faktisk stilles krav til kunnskap og dypere innsikt, for ikke å snakke om utholdenhet eller evnen til å fullføre noe.``
BLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLABLA ... og atter en gang BLAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAH!!!!
Bla deg videre inn i den illusjonen du lever i du far...:)
Tråkket tydeligvis på en øm tå der... 🙂
For øvrig er det absolutt ingenting "interessant, fascinerende, magisk, sjokkerende, skremmende, vakkert, fantasifullt eller drømmende" ved de fleste av litteraturens storverker.
De aller fleste synes ganske grå og kjedelige, i hvert fall til du kommer midtveis i romanene.
Først da begynner de å leve, og først når man er ferdig, forstår man at man har lest noe helt spesielt.
Ofte er det slik med faglitteratur også.
Noe du hadde visst om du noensinne hadde lest noe annet enn Wikipedia-artikler.
Astralplanet???
Jeg leser da ingen bøker på noe plan...heller ikke astralplanet...selv om det da faktisk måtte være det eneste planet jeg gadd lese noe på!
Hvilket astralplan? Hvilken astralplanet lever du egentlig på?
Hva er det du babler om?
``Du har jo flere ganger tilstått at du aldri leser bøker, så hva er da vitsen med å diskutere romaner eller litteratur med deg? Det er bare absurd.``
Absurd nei?!
Jeg har da lest en hel haug med romaner...før da jeg var ung og naiv og trodde man fant meningen med livet i dem...:)
Så jeg vet nok ganske godt hva jeg snakker om...betvil ikke det...:)
Hukommelsessvikt?
Du har til og med "anmeldt" bøker på "astralplanet", som du kaller det, blant dem Egelands Lucifers evangelium.
Forresten en veldig fornøyelig anmeldelse, til tross for at du selvfølgelig ikke hadde lest boka, noe du i det minste den gangen hadde vett og mot nok til å innrømme.
Også den var det nok å lese omtalen eller et par kapitler av. Slik du pleier. Når du føler deg raus.
Ja ja, så lenge du ikke forventer å bli tatt seriøst, går jo dette fint.
Problemet er at du nå liksom også gjerne vil at noen skal høre på det du sier eller sågar tro på det.
Da blir det full skjæring.
``For øvrig er det absolutt ingenting "interessant, fascinerende, magisk, sjokkerende, skremmende, vakkert, fantasifullt eller drømmende" ved de fleste av litteraturens storverker.
De aller fleste synes ganske grå og kjedelige, i hvert fall til du kommer midtveis i romanene.
Først da begynner de å leve, og først når man er ferdig, forstår man at man har lest noe helt spesielt.``
For noe helvetes sludder....jeeezus på bingo i dynga asså...
Har du noe mere pølsevev å vrenge av deg i dag så sleng det bare ut her med en gang ... jeg trenger mere å le av...hihi
Jeg har anmeldt bøker på astralplanet ja...men selvfølgelig uten å lese dem... det trenger man jo ikke der...
``Problemet er at du nå liksom også gjerne vil at noen skal høre på det du sier eller sågar tro på det. Da blir det full skjæring.``
Ve jeg er væffal fullt overbevist om at et slikt supertalent og intelligent mann som Ken Jensen tror på alt jeg sier...hvert eneste ord....men at du derimot ikke tar det jeg ytrer seriøst, ja det tar jeg med knusende ro.
Jeg ville vært mye mer urolig om det forholdt seg motsatt...at du var enig i det jeg sa...da hadde jeg visst at jeg var på bærtur...
``Forresten en veldig fornøyelig anmeldelse, til tross for at du selvfølgelig ikke hadde lest boka, noe du i det minste den gangen hadde vett og mot nok til å innrømme.``
Jeg leste faktisk en side i den boka...nei forresten kun ett eneste lite avsnitt...og det var mer enn nok, for jeg traff da point blank med en gang og avdekket essensen og budskapet i romanen...nemlig at aliens skal komme og redde oss fra den miserable virkeligheten vi i følge forfatteren har skapt på denne planeten!
Dette var bare nok et eksempel på hvor bortkastet, ja i mange tilfeller direkte skadelig, det er å lese en hel bok...når man som jeg har en uovertruffen evne til å direkte og i løpet av et millisekund skjønne hva boken dreier seg...som regel bare ved å kaste et kjapt blikk på omslaget.
Men i dette sjeldne tilfellet tok jeg meg det bryderi det var å lese et lite avsnitt inne i boken også...av respekt for forfatteren...
Bra at du avslører deg selv og hele personligheten din så greit og uten omsvøp.
Så lenge man vet at alt det du skriver, bare er tomtønnerumling, kvasikunnskap, storhetsvanvidd, narsissisme, løgn og bløffmakeri, pluss en cocktail av smålig ondskap og patetisk misunnelse, så er det slett ikke umulig å finne en viss underholdningsverdi i det.
Jada...nå er det sannelig min hatt min tur å avsløre min personlighet...ti år etter at du så til de grader har blamert og demaskert deg selv som den umodne, barnslige, bitre, desillusjonerte, sinna, hatefulle, stormannsgale, narsisstiske og selvbeundrende NOKSAGTEN og nothingnessrytteren du er...:-)
Hahaha...patetisk misunnelse...hva i alle dager...du tror vel ikke i ramme alvor at jeg misunner DEG???
I den grad jeg har noen som helst interesse for og tanker om din person, så er det nok heller medlidenhet og et ekte og hjertelig ønske om at du omsider skal komme til sans og samling og ta til fornuft og innse hvilken verden du lever i.
Den er slett ikke så ille som du åpenbart tror ... og endog for en slik synder som deg, en forbryter mot det meste som er godt, rettferdig og verdifullt her i verden...finnes det rom for tilgivelse...:-)
''Så lenge man vet at alt det du skriver, bare er tomtønnerumling, kvasikunnskap, storhetsvanvidd, narsissisme, løgn og bløffmakeri, pluss en cocktail av smålig ondskap og patetisk misunnelse''
JEEESUS HAHAHA...et mer eklatant eksempel på projeksjon skal man lete lenge etter!
Du er vel klar over at det er DEG selv du beskriver med disse karakteristikkene?
Nei det er du ikke...og kommer nok aldri til å skjønne heller.
Men dette burde du sannelig bruke i den neste Stingoboka...:-)
Sorry...glemte jo helt å anføre ''selvhøytidelig innbilsk narr''.
En narr som innbiller seg at han er geni...et misforstått geni må vite!
Ja hvor mange lignende eksempler har man ikke sett på slike sinte bitre nobodies som sitter og slenger anklager mot verden, mot hvor råttent, korrupt og urettferdig systemet er...mens sannheten er at talentet ikke strekker til...
Og all denne navnløse uhyggen og tragedien har sin årsak i en eneste ting, nemlig en aldeles uutryddelig og bunnløs selvforakt.
En selvforakt og et selvhat som ble etablert for mange år siden og som er så sterkt at jeget for å overleve er tvunget til å kompensere for disse følelsene ved å utvikle storhetsideer og andre typer illusjoner om seg selv, om ens urettferdige skjebne, om andre mennesker og verden...et enormt komplisert nettverk, en hengemyr av blendverk som er nesten umulig for det selv å gjennomskue...og skille sannheter fra løgner og bedrag i...
MEN ingen grunn til mismot Roar...heldigvis for deg så er jeg her...og med mitt uhyre skarpe intellekt, omfattende kunnskaper om menneskets sjel og psyke og viten om hvordan man redder seg ut av slike uhyggelige situasjoner står jeg til din tjeneste ...:-)
132 utgivelser på Norges største forlag, kritikerroste og prisnominerte romaner, stipenddryss fra Norsk oversetterforening – dette er selvfølgelig tidenes taper og noksagt.
Mens det å fly rundt på Egertorget og selge =Oslo – det er naturligvis et bevis på at man er tidenes vinner og har lykkes med det meste i verden, ja at man beint fram er et geni.
Ja ja, ja oss bare ikke håpe at du ikke en dag våkner og begynner å se deg selv som den du virkelig er. Vi trenger alle en livsløgn å klamre oss til. Du, kanskje, mer enn noen andre.
Ikke rart at fråden står om munnen din hver gang noen påpeker sannheten.
For øvrig er det ikke min skyld at bransjen er så korrupt at den bare velger å fokusere på kjendiser og fjas, og at media gjør det samme.
I går fikk jeg fikk at CD skal lage nye omslag på alle de tre Stingo-romanene før lanseringen av lydbøkene.
Så får du rote rundt i Oslos bakgater med ting andre har produsert.
Ja jeg ser du stadig skryter av at du har utgitt 132 bøker...man ser denne totalt feilaktige påstanden omtrent ved annethvert innlegg fra deg nå.
Du har ikke utgitt 132 bøker, men fire- fem...resten er jo OVERSETTELSER av andre forfatteres verker!
Og hvilke oversettelser?
Jo utelukkende av krimromaner, pulp fiction og bruksanvisninger til legeinstrumenter.
''Mens det å fly rundt på Egertorget og selge =Oslo – det er naturligvis et bevis på at man er tidenes vinner og har lykkes med det meste i verden, ja at man beint fram er et geni.''
I dag har jeg et møte kl. 18 med en person innen mobilteknologibransjen på Grand Hotel...han har tilbudt meg en stilling i firmaet han jobber i og forespeiler meg en inntekt på rundt 100 000 kr måneden innen ett år!
Vi kan nok alle være genier innen visse områder, men jeg anser meg overhodet ikke overlegen de fleste andre, såkalt normale mennesker.
I denne bloggen er det derimot en person som utmerker seg intellektuelt og litterært og på andre måter og rager himmelhøyt over oss andre som skriver her, og det er selvfølgelig Stian Landgaard.
Han har som den eneste av oss, såvidt jeg vet, tilegnet seg høyere utdannelse...ja sågar tatt en mastergrad innen det aller nobleste og mest interessante av vitenskapens fagområder, nemlig filosofi...samt oversatt et viktig verk av Nietzsche og i tillegg utgitt en filosofisk roman på et etablert forlag.
Nummer to på denne edle rangstigen er Øystein, og Ken er nr. 3...først deretter kommer jeg...mens du skøyter inn til en finfin fjerdeplass i dette knallsterke laget.
Så dette har du all grunn til å være stolt av...bare ikke bli for innbilsk og la dette også stige deg til hodet.:-)
Nei, en oversettelse er også en bokutgivelse. Sorry to disappoint you.
Ofte langt mer krevende å oversette en roman på 500 sider enn å skrive en typisk skjønnlitterær roman.
Men det må du være oversetter for å skjønne.
Dessuten har jeg oversatt ca. 25 sakprosabøker også.
Og hvis du tror det er mindre krevende å oversette Clive Cussler eller Robert Ludlum enn en roman av Knausgård eller Espedal, synes jeg du skal prøve begge deler...
At du synes bloggeieren rager høyest med sin ene roman, som aldri er blitt nominert til noen priser, og sin ene sakprosaoversettelse, sier jo litt om ditt perspektiv på ting og tang. 🙂
Bloggeieren synes sikkert det samme.
Vi lever alle i våre små bobler gjennom livet. Forskjellen er bare at noens bobler er større og tynnere enn andres.
Nei femteplass hihi...matte var aldri min sterkeste side...men jeg klarte dog å kjempe meg til et hederlig Lite godt i dette mystiske faget på ungdomsskolen.
Apropos filosofi...jeg har klekket ut et bevis...japp et helt fantastisk og intellektuelt briljant BEVIS ikke mindre ...på Guds ikke- eksistens!
Noen som har lyst å se det?
Stian? Anyone???
''Og hvis du tror det er mindre krevende å oversette Clive Cussler eller Ludlum enn en roman av Knausgård eller Espedal, synes jeg du skal prøve...''
Den utfordringen tar jeg mer enn gjerne!
Bare legg ut noen avsnitt av Espedal, så skal vi se hva jeg får til ... med oversettelse til mitt eget-oppfunnede globale språk jordisk.
Espedal er faktisk den eneste norske forfatteren jeg er litt nysgjerrig på...han virker som en fascinerende og intelligent mann....
''Nei, en oversettelse er også en bokutgivelse. Sorry to disappoint you.''
Jada...men det er jo ikke du som har utgitt disse oversatte verkene...men forlaget...
''Vi lever alle i våre små bobler gjennom livet. Forskjellen er bare at noens bobler er større og tynnere enn andres.''
U said it Roar...u said it...!
Og på dette området rager du i den absolutte verdenstoppen...ingen over, ingen ved siden...:-)
Det mest ubegripelige er vel hva jeg gjør i denne bloggen der wannabeer og =Oslo-selgere flyter rundt som vingeløse, kvekkende ender på et endeløst hav av amatøreri.
Men det var jo hyggelig og interessant en gang.
Not so much anymore.
Når det er sagt, så ville faktisk ingenting ha gledet meg mer enn at bloggeieren også hadde lykkes med noe.
Men med den innstillingen han har til litteratur, vil det neppe skje.
''At du synes bloggeieren rager høyest med sin ene roman, som aldri er blitt nominert til noen priser, og sin ene sakprosaoversettelse, sier jo litt om ditt perspektiv på ting og tang. ''
Nei men se på HVA han har skrevet og hva han har oversatt...kontra det du har produsert!
På tide å våkne opp til virkeligheten nå...
Hva mener jeg med det siste? Jo, nå som kunstromanen er død, dreier nesten all litteratur seg om krim og underholdning.
Like it or not.
Dette er dette 99 prosent av det boklesende publikum kjøper og konsumerer.
Dermed burde det mest interessante være å finne ut hva som er bra eller dårlig med denne litteraturen, hvem som skriver de beste og mest litterære krim- og underholdningsromanene, og hvem som ikke gjør det, og hvorfor.
For denne sjangeren er like krevende som den "skjønnlitterære".
Når man bare avviser all krim og underholdning som sprøyt, noe som ikke engang fortjener en nedlasting til 150 kroner eller et eneste, ærlig blikk engang, står man selvfølgelig der alene igjen på perrongen i snøføyka og kulda etter at toget har gått for mange år siden.
Og da kommer man naturligvis ingen vei heller.
Jo, man kan bygge sine egen, lille snobbeiglo der på perrongen og sitte og hakke tenner og mene at krimforfattere er usle, dumme og teite, men til slutt vil man bare fryse i hjel.
Uten en eneste fanfare.
Det er der bloggeieren befinner seg.
Så får du bare flytte inn i den iskalde snobbebobla sammen med ham. Han kan sikkert trenge litt selskap fra en som om og om igjen forteller hvor fantastisk han er.
Resten får det bli opp til arkeologene å finne ut av.
Hvorfor ble de bare sittende der? vil de undre. Var de virkelig så dumme, selvopphøyde og innbilske?
Skuffet vil de bli nødt til å medgi at, ja, det var de nok. 🙂
Du er en slavesjel Roar...en slave av dine egne ambisjoner!
Ambsjoner som sannsynligvis ikke vil bringe deg noen vei.. annet enn i ytterligere misnøye og mismot.
Mens jeg et et fritt menneske totalt uten ambisjoner, planer, fremtidsønsker og lignende bortkastet trash som forgifter sinnet og stjeler fra oss vår sjelero, harmoni og lykke.
Jeg kunne formodentlig med mine talenter ''drevet det til noe'', slått gjennom på ett eller annet område, gjort sosial og økonomisk suksess...men jeg er ikke interessert!
Jeg gidder ikke waste bort tiden min på et slikt tomt meningsløst pes for å få anerkjennelse. Ikke engang for penger.
Ikke fordi jeg er lat og doven, jeg er tvert i mot en meget energisk person...men fordi jeg ikke trenger det.
Jeg er happy nok med livet mitt som det er...det er fullt av utfordringer, nye opplevelser og møter med interessante mennesker og bla bla bla...men først og fremst er det fylt av ro ... sjelero...:-)
Hva mere trenger et menneske...
Skjønt jeg driver hele tiden med
ulike kunstneriske og kreative ''prosjekter'' ... jeg maler, komponerer og til og med skriver litt innimellom...men ingenting av dette kommer noen gang til å bli offentliggjort...i hvert fall ikke i kommersiell hensikt.
Jeg driver ikke med dette i håp om å bli rik og berømt, som deg .. men fordi det bringer meg i kontakt med noe større i universet, fordi det er utviklende ... og det er ikke minst morsomt.
Og nettopp derfor, fordi mine motiver for å drive med dette er av en slik type beskaffenhet kan det faktisk hende jeg en gang blir rik og berømt ( i hvert fall rik...mens berømmelse er noe skikkelig bånn i bøtta jeg ikke er interessert i) ... mens du aldri vil oppnå dine mål...fordi dine motiver ikke er i samsvar med det jeg vil kalle the intent of the world...
I går kjøpte jeg en helt suveren synth, en Access Virus Ti Snow, og i morgen skal jeg kjøpe en Roland Fantom G7, også det et fantastisk instrument...jeg kjøper synther her i Norge...da prisene på slikt utstyr faktisk er lavere enn i Polen
''Dermed burde det mest interessante være å finne ut hva som er bra eller dårlig med denne litteraturen, hvem som skriver de beste og mest litterære krim- og underholdningsromanene, og hvem som ikke gjør det, og hvorfor.
For denne sjangeren er like krevende som den "skjønnlitterære".''
Tror du selv på dette sludderet?!
Ja det er sikkert ganske ''krevende'' å pønske ut et plott i en kriminalroman og forlede leseren til å tro morderen er en annen person enn den skyldige som blir avslørt på siste side...og lignende tullete opplegg...men derfra til å sammenligne dette med de intrikate og kompliserte sjelelige konstellasjonene en god skjønnlitterær roman behandler, både med og uten ord, sagt og usagt, på og mellom linjene...å påstå noe så absurd avslører bare at du ikke vet hva skjønnlitteratur er og sannsynligvis ikke har lest mange bøker innen denne genren.
Sven Hazel og Sandemose...er det der du har hentet dine inntrykk av hva skjønnlitteratur består av?
Mange av de beste romanene i litteraturhistorien er krimromaner.
Dostojevskij beviste også det med "Forbrytelse og straff".
Damhaug har vel også vist det.
Ettersom krim- og underholdningslitteratur bortimot er det eneste som kjøpes og leses i dag, er det selvsagt interessant å se nærmere på den og ikke innta den holdningen du og bloggeier har.
Da blir man bare stående igjen der alene på perrongen.
For øvrig har jeg bare ambisjoner om å skrive en best mulig bok, enten det nå måtte være krim eller andre ting.
Selvsagt har jeg derfor også hatt de høyeste litterære ambisjoner med MB også.
Penger og berømmelse og den slags er det bare du som babler om.
https://www.aftenposten.no/kultur/i/mJ8xl/Torkil-Damhaug-Morkt-og-medrivende-krim-som-bare-han-kan
Men du leser jo aldri bøker. Du kan ikke og har ikke evner eller tålmodighet til det.
Så denne diskusjonen er selvsagt helt formålsløs.
Problemet til mange litterære feinschmeckere er at de får panikk og blir livredde og fylt av avsky med en gang de oppdager at romanen faktisk handler om noe, når noe står på spill, når det er spenning og driv, når boken er godt komponert, med hode og hale, osv.
De har ikke viljen eller evnen til å forstå hvor mye vanskeligere dette er enn å bable i vei og stappe boken full av digresjoner, litterære referanser, filosofiske betraktninger og milelange setninger fulle av bisetninger, eller skrive om sitt eget liv i form av dagbøker, som er sånn på moten for tiden.
Det finnes knapt noe enklere og egentlig mindre litterært enn dette.
''132 utgivelser på Norges største forlag''
Hohohohoho...da vil jeg gjerne vite hvor mange verker du har nedlatt deg til å utgi på henholdsvis Gyldendal, Cappelen og Aschehoug...:-)
''Dostojevskij beviste også det med "Forbrytelse og straff".''
Tøys!
Den boken har jeg lest to eller tre ganger i ulike oversettelser og den har naturligvis ingenting til felles med ordinære krimromaner...selv om det forekommer et par mord i boka.
Felles for de fleste krimromaner er at leserne holdes i ånde mht. hvem morderen er, på hvilken måte plottet og intrigene er beskrevet og at leseren drives til å undre seg over gjerne mange ulike aspekter i romanen.
Raskolnikov er mer en psykologisk, filosofisk slash spirituell beretning om en ung manns fall and rise til erkjennelse og bot og bedring
Regner du 300 sider i snitt per bok, så har jeg godt over 200 utgivelser... 🙂
Mange av bøkene jeg har oversatt, er på 7–800 sider. Noen fagbøker er på over 1000 sider.
Oversetterforeningen regner for øvrig ikke antall bøker/utgivelser, men antall sider totalt. Det er dette som gir grunnlag for stipender, blant annet.
Dette er fordi noen bare oversetter barne- og ungdomsbøker, som i en del tilfeller bare er på 40–50 sider.
Med en slik regnemåte ville jeg ha vært oppe i nesten tusen bøker.
De aller fleste oversettelsene mine er utgitt på Cappelen Damm og det som var forløperen til dette forlaget før fusjonen.
Du prater mye sludder, men når jeg for eksempel sier at MB er en bedre bok enn Kjærstads siste, så er det ikke bare tomme ord.
Jeg har levd av litteratur i 35 år og vet selvfølgelig at slik er det bare. Det er ikke spesielt vanskelig å se kvalitetsforskjellen.
At noen sikkert er uenige i dette, er en annen sak. For meg har det liten betydning.
"Forbrytelse og straff" er selvfølgelig en kriminalroman, og den viser tydelig hvilket spenn det kan være i denne sjangeren.
"Rosens navn" er også en krimroman, men den er naturligvis en veldig kompleks og sammensatt skjønnlitterær roman også.
Sandemoses "Det svunne er en drøm" regnes også som en kriminalroman.
Fra Norlis omtale:
"Det evige spørsmål om vår alles skyld, om moralens grunnlag - og om soning i det hele tatt er mulig, blir besettende skildret i denne boken. Forbrytelse og straff er en genial skildring av forbryterens psykologi, og leseren blir fra første stund ført med og tvunget til medopplevelse. Er denne Raskolnikov et forherdet menneske, eller kunne dette like gjerne ha vært deg eller meg under gitte omstendigheter og forhold? I det ytre en kriminalroman - i det indre et sjeledrama."
Slik er det også med MB. 🙂
Noe John Olav Oldertrøen, for eksempel, vet, siden han leste det første utkastet til boken. 🙂
Hadde du også giddet å lese boka, kunne vi kanskje ha brakt diskusjonen opp til et høyere nivå.
Men det har du ikke gjort, og ikke kommer du noensinne til å gjøre det heller, og dermed blir denne debatten selvsagt bare det vanlige, overfladiske fjaset og vrøvlet fra din side.
Norlis forlis av en omtale av Raskolnikov er antagelig rablet ned av en av vaskebetjentene som shiner opp lokalene om kvelden etter at de vanlige ansatte har gått hjem..det er jo det rene sludder!!!
''Regner du 300 sider i snitt per bok, så har jeg godt over 200 utgivelser...''
Regner og regner fru Blom..sa jeg ikke nettopp at jeg hadde LG i matte?!
Er du komplett idiot...en oversettelse regnes da ikke for en UTGIVELSE hahaha...
Hamsun utga altså ikke sine romaner i ørten hundre land, kun i Norge...i resten av verden var det oversetterne som utga hans bøker hihihi!!!
Raskolnikov er ingen forbryter i vanlig forstand, men en idealist og tenker, ja grubler av superdimensjoner...jeg mener Øystein har store fellestrekk med ham...:-)
''Hadde du også giddet å lese boka, kunne vi kanskje ha brakt diskusjonen opp til et høyere nivå.''
No way...det fortjener verken du eller boka di...at jeg skulle skusle bort et eneste sekund av mitt dyrebare liv på å lese mer av dette fuckings vrøvlet!
Og hvilket høyere nivå kunne diskusjonen bringes opp til...formodentlig tenker du på det nivået du opererte på i din tid som diktator på Litteraturbloggen?
HVA diskuterte dere der?
Kun form, aldr i innhold...
Dostojevskij er for øvrig en av de aller største tullingene og bøfferne som har eksistert blant verdens forfattere, der han levde totalt opposite av det evangeliet han prekte, det lugubre svinet, i likhet med så mange andre slike falske patetiske verdensforbedrere, som Gandhi...
Hans skikkelser er skjematiske postulater, kun formidlere av ideer, den ene mer tøvete og urelevante enn den andre ... og hans budskap og idealer er det rene skjære vanvidd.
Dog i hans bøker skinner en viss menneskekunnskap og observasjoner av politiske og sosiale forhold i verden gjennom alt pisspreiket...det er den eneste verdien de har...men Wikipedia kan man dog lære langt mere av
Men trøst deg med at vi er alle idioter Roar... ingen er noe særlig bedre enn noen andre...i et universelt perspektiv har jeg, du eller noen andre mennesker neppe noe særlig mer kunnskaper om verden enn en potteplante, en bie eller en meitemark .. vi er alle limited på ulike måter..utstyrt med unike egenskaper på andre måter...
So the question is to be or not to be..a bee. Or a beeing like anything else...
Og ingen er vel en større idiot enn deg, der du sitter stuck i din lille kåk i det hullet du er fanget i der borte i det fillelandet Filippinene, som har valgt en serial killer til president, en narkoman kjeltring som er i ferd med å selge ut landet til Kina ... slengende ut dine tirader, trettende og kjedelige tirader om hvor råttent livet er og hvor urettferdig du blir behandlet...sammen med dine arrogante, nedlatende karakteristikker av mennesker som bare vil deg vel, eller i hvert fall ville deg vel, som Stian Landgaard og meg...for å nevne et par eksempler.
Du er forledet av din intelligens...forledet og selvhenført i den grad at din blotte eksistens har pådratt seg et visst latterlighetens skjær..som hanen som innbiller seg han er en påfugl...!
🙂
Når det gjelder litteratur, hva er det .. jo selv i sine mest sublime,magiske former er det basically bare lek med ORD.
Og hva er ord?
Jo de er verbale symboler for fenomener i verden .. og kan aldri egentlig formidle annet et overfladisk inntrykk av fenomenene...og siden jeg har DIREKTE tilgang til viten om verden uten å måtte gå omveien om ord, så gidder jeg naturligvis ikke lese romaner..og væffal ikke det krimpisset du vrir ut av deg Roar...og som du forsøker innbille oss har kvaliteter utenom det rent krimessensielle.
Hva slags kvaliteter skulle det i så fall innebære hahaha...de samme barnslige verdiene og overfladisk tenkte ideene du målbar i LB?
I Facebookgruppene om Filippinene er du sikkert en slags kjendis og helt blant taperne og fyllebukkene der...her bare møter du et skuldertrekk...i beste fall
Her var det som vanlig mye skyggeboksing og sedvanlig, åndsforlatt Wikipedia-kvasiinnsikt.
Når man har utgitt både romaner og oversettelser, snakker man selvfølgelig om utgivelser.
Bloggeieren kan derfor naturligvis snakke om to utgivelser.
Det er mine oversettelser som utgis.
Kom tilbake når du har lest det du snakker om, så kan vi debattere videre.
Imens får du bare leve videre på astralplanet. Der stilles det ingen krav verken til det ene eller det andre, så det er nok det tryggeste.
Hva venter du egentlig å finne i en krimroman eller en roman? Ting som dette?
Ola satte ølflaska for munnen igjen og prøvde å suge ut litt mer av den forbudte væsken. I Afrika kunne dyr overleve i flere dager på et par dråper. Til regnet kom, til befrielsen kom. Når vannhullene hadde tørket ut og den sprukne jorda i elveleiene lå der som knuste terrakottafliser, overlevde spydbukken på namibisk vortemelk, en av de giftigste plantene på kloden. I tusenvis av år hadde buskmennene dyppet pilene sine i saften for å drepe dyrene de jaktet på. Men planten inneholdt vann og næring. Den holdt spydbukken i live de siste ukene. Mens gnuer, løver og bøfler døde. Mens den tørre vinden blåste sand av stadig flere skjeletter på savannen.
Man gjorde det man måtte.
Man drakk gift om man måtte.
Nå er det ikke slik at jeg uansett tar noe av det du skriver på alvor, ingen kan det, det er umulig, alt dreier seg om bare om å spytte på andre, det finnes ingen substans i noe som helst, alt skal latterliggjøres og sables ned i et forsøk på å løfte deg selv opp, stråmenn bygges, som så skal rives ned, det finnes ingen referanser til noe av betydning, alt er bare en tøvete tomtønnetilværelse i psykopatens eventyrland, en ondskap og smålighet uten sidestykke, et fullstendig åndsforlatt liksomliv som derfor for enhver må forsøkes oppkastes til noe annet enn hva det er: et insekt nederst i septiktanken som forgjeves prøver å klatre opp mot et lys som ikke finnes, et desperat håp om å bli sett før neste dynge med møkk kommer ramlende ned fra avløpsrøret og river deg ned til bunnen av tanken, der du hører hjemme, der intet gror, der intet kan gro, der bare dine egne grandiose, megalomane forestillinger om egen fortreffelighet hindrer at du drukner i pisset og ekskrementene du svømmer rundt i, der bare sykdommer og bakterier egentlig kan leve, og som enhver annen bakterie er selvsagt målet ditt å infisere alt og alle rundt deg, slik at de påføres de samme sårene, skadene og parasittene som forkrøpler og forpester ditt eget patetiske og meningsløse liv, som heldigvis nå går mot slutten, selv om du stanken din antakeligvis kommer til å sitte i de slimete septikveggene til evig tid.
Hihihiihihi...her har man truffet spikeren på hodet...igjen en totalt treffsikker analyse via projeksjon
Nei Wikipedia benytter jeg sjelden...men nå forsøkte jeg faktisk å sjekke namibisk vortemelk.
Fant ingenting!
Sikker på at du ikke bare har oppfunnet denne ''infoen'' selv?
Dette er en av feilene i det du skriver...man kan aldri være sikker på om det du opplyser er faktisk riktig, eller bare noe sprøyt du har plassert i teksten for å oppnå en effekt.
Som den patologiske løgneren og bøfferen du er har du ingen skrupler med å plassere ut slike ''opplysninger''...dersom det kan tjene til å bygge opp under ditt behov for å opptre som autoritet og opphøye deg selv i et positivt lys.
Jeg har den største respekt for autoriteter, dersom de holder vann og dersom de bruker sine evner og kunnskaper til beste for ikke bare seg selv, at de er generøse og deler med andre av sine gaver...og ikke tvert i mot bruker disse til å briljere og dukke og ydmyke og belittle andre...slik du jo så altfor ofte forsøker, men ikke formår...fordi evnene og kreftene ikke strekker til.
Her i denne bloggen har du møtt dine overmenn far...u better believe it...:-)
''Det er mine oversettelser som utgis''
Imponerende!!!
Da overgår du selveste Hamsun, Ibsen, Shakespeare, Dostojevskij og resten av røkla av verdens største forfattere...de utga sine bøker bare i sine egne land..i resten av verden var det oversetterne som utga bøkene!
Jeg antar du også dermed eier copyrighten til alle de bøkene du har ovetsatt og utgitt...right?
Du fant det ikke på nettet, nei. Og da stopper det opp med en gang.
For da kan det jo ikke eksistere i din verden.
At forfatteren kan ha brukt flere dager på å finne den riktige, norske oversettelsen av en lokal gift i Namibia som det faktisk ikke finnes noe norsk ord for, og har snakket med en biolog for å finne den mest adekvate og dekkende benevnelsen på norsk, faller deg ikke inn engang.
For du lever og argumenter bare på basis av ting du finner på Wikipedia og YouTube.
Men du kan begynne jakten på planten her.
http://www.travelnewsnamibia.com/
For øvrig opererer alle skribentorganisasjoner med begrepet utgivelser om oversettelser, egne romaner, sakprosabøker og andre ting som man har publisert.
Selvsagt har jeg rettighetene til oversettelsene mine.
Du er rett og slett dum som et brød, så dette gidder jeg ikke mer.
Du er en forkvaklet fyr som aldri har hatt en eneste ambisjon i livet og derfor blir syk av misunnelse, hån og raseri når det viser seg at andre våger å ha det.
For det siste du vil, er at de skal lykkes. Da vil jo avstanden ned til deg selv bli større.
Alt du virkelig er god til, er å tråkke på andre.
Så da overlater jeg herved denne septiktanken til deg selv og dine likesinnede.
Å debattere med deg er bare å bli skitten.
Og det orker jeg ikke mer.
Du er ganske enkelt en kloakk av et menneske.
Hvordan du holder ut med deg selv, er meg en gåte. Den eneste gleden du har, er å prøve å rive andre ned.
Hahahahahaha!!!!
God morgen til deg og...:-)
''Du er en forkvaklet fyr som aldri har hatt en eneste ambisjon i livet og derfor blir syk av misunnelse, hån og raseri når det viser seg at andre våger å ha det.''
Nå snakker du om deg selv...igjen.
Du har kanskje rettighetene til dine oversettelser...men ikke til verkene du har oversatt vel?
Du har IKKE utgitt disse bøkene...FORFATTEREN SAMMEN MED FORLAGENE I DE ULIKE LAND HAR GJORT DET!
Forstår du ikke såpass engang?!
Så når du hevder overfor folk som ikke kjenner deg at du har utgitt over hundre bøker tror de naturligvis at du har skrevet dem selv...du slenger dermed en bløff i trynet på dem.
Fordi du er en bløffmaker de luxe...og det har vi alle sammen visst fra den dagen du ble medlem på Forfatterbloggen...
Sjekket den linken...zero der om namibisk vortemelk.
Som jeg tenkte...
Jeg har aldri noen steder noensinne verken sagt eller skrevet at jeg har utgitt over hundre bøker.
Dette er bare et typisk eksempel på at du bygger en stråmann, for så å brenne den ned.
Jeg har bare, iblant, når noen prøver å latterliggjøre og tråkke på det jeg har gjort de siste 35 årene, skrevet at jeg har over hundre utgivelser, publiserte oversettelser og romaner, og det er helt korrekt.
Er noen i tvil, kan de bare gå til bloggen min. Den er bare et klikk unna, for dem som måtte være i tvil. Så ingen har nok noensinne misforstått noe her.
https://roarsorensen.wordpress.com/
Det ville vært helt latterlig og feil å skrive at jeg har utgitt over hundre bøker, nettopp fordi det kan misforstås.
Her er en av disse plantene det ikke finnes noe norsk ord for, selv om det ikke er den jeg har referert til:
https://en.wikipedia.org/wiki/Euphorbia_virosa
Og dette blir det siste jeg skriver i denne bloggen.
Herregud, som du skitner til alt du tar i.
''Jeg har aldri noen steder noensinne verken sagt eller skrevet at jeg har utgitt over hundre bøker.''
Atter en blatant LØGN!
''Og dette blir det siste jeg skriver i denne bloggen''
Takk og amen for det!
Jeg ville også lusket meg avgårde med halen mellom beina dersom jeg hadde blitt så grundig detronisert og avkledt som det du er blitt nå...der du har blitt nådeløst røsket ned av det falske elfenbenstårnet du har bygd for deg selv, et tårn ikke bygd av elfenben men av all slags råttent trash du har funnet på dynga i Angeles...farewell ...:-)
Nei, jeg akter ikke å skrive mer, ikke i denne bloggen, og antakeligvis blir det ikke flere romaner heller, men siden jeg har vist til John Olav lenger oppe i tråden, så skylder jeg kanskje å legge ut hans vurdering av MB etter å ha vært såkalt testleser på et av utkastene i fjor.
Det fine med John Olav, er at han faktisk leser manusene/bøkene han får. I motsetning til andre som kun later som om de er opptatt av litteratur, mens de i virkeligheten bare er mest opptatt av seg selv, så er han faktisk genuint interessert, noe jeg anser om en sjeldenhet i dag.
_______________________
Forbered deg på litt ros.
Denne romanen er kortere enn de to tidligere om Stingo. I antall ord, antall sider. Likevel favner den mer enn dobbelt så mye som forgjengerne. Jeg tror ikke jeg har lest noe dystrere og mørkere noen gang i mitt syndige liv. Teksten er grunnleggende misantropisk i et univers som virkelig lever opp til hva som stod preget på skiltet over porten som ledet inn til helvetes innerste sirkler i Dantes Inferno, men her uten noensinne å engang skimte konturen av paradis: «La fare, alle håp, den som trer inn.»
Avmakten, fornedrelsen, fravær av håp, det mest elendige av det ultimate elendige – jeg mangler ord for å beskrive hvor tung og grusom denne leseopplevelsen var. Det hele er rett og slett mesterlig skildret. Bildene og metaforene du bruker er små (beksvarte) perler. Viljen og drivkraften til en mildt sagt ødelagt Stingo bidrar til å dra leserne videre gjennom denne uendelige vandringen i det absolutt jævligste av det jævlige. Jeg håper og ber om at du har smurt på med spekk og talg, for hvis ikke så er det ingen tvil om hvor helvete på jord er.
Fortellingen har styrke i hvert eneste ord. Jeg husker en gang at du stilte deg hoderystende til setninger på ett ord, men her har du bevist til fulle at de kan ha en slagkraft og en eksistens som fungerer så til de grader. Språket ditt er strengt komprimert, du kaster ikke bort så mye som et komma. Ingen av skikkelsene er pappfigurer, men mange er vanskelig å forholde seg til – noe jeg ikke anser som noen svakhet. Det finnes ingen transportetapper, dette er rett og slett et gripende og slående stykke litteratur.
Jeg vil tro at til tider kan teksten din være ytterst komplisert for den jevne leser. Det finnes tekstpartier som er svært lange, hvor man må være konsentrert for å ikke å falle av lasset, men jeg kan ikke se at det skal være noen ulempe. De grovhugde vendingene og den intense spenningen, og, ikke minst: forventningene om at hovedpersonen rett og slett må få lov til å dø underveis, er elementer som holder leseren fast i en sydende svovelgryte av det ultimate helvete.
Dette er en roman som jeg hadde forventet å se utgitt fra Oktober. Det er de som utgir romaner med litterær tyngde. Dette er en slik roman.
Oppsummert: Jævlig bra!
Noterer med interesse at Landgaard rangeres over meg. Det stemmer jo. Der han er en mester er jeg en læregutt. Vet jeg er glad i disse filmklippene mine, men omtrent slik fortonte det seg da vi møttes i Tromsø: https://www.youtube.com/watch?v=9Pp9pGdoqzA Det var endog Landgaard som titulerte meg som Lord Vader, jeg mener Tranås. Alt henger sammen med alt. Bare jeg ikke ender amputert og i en blikkboks.
Kunne kommet med en del betrakninger om hvordan både møysommelig lesning og kjappe sprang er valide teknikker når det gjelder forståelse og litteratur, litt på samme måte som ulike dyr jakter med enten utholdenhet eller eksplosive bakhold i naturen, men da kommer vel septikktankanklagene rennende.
Analogien er ikke spesielt god. Selvsagt kan man danne seg et godt inntrykk av forfatterens språk og evne til å formulere tanker og ideer ved "kjappe sprang" i en tekst, men man kan sjelden danne seg et riktig inntrykk av en roman uten å ha lest hele verket.
Det er for eksempel lett å beskylde Ibsen for å ha et tørt og kjedelig språk i Vildanden, ja man kan til og med tro at dramaet dreier seg om humor, for det er mye å le av underveis. Men leser man hele stykket, og får med seg Hedvigs selvmord på slutten, skjønner man at det handler om en tragedie i stedet.
Da jeg kommenterte innlegg på FB og LB, konsentrerte jeg meg utelukkende om språk og formuleringsevne, rett og slett fordi det bare ble lagt ut små tekster.
Dette fikk jeg en del pepper for, "fordi jeg ikke ville se hva det hele handlet om, de store linjene, ideene, dybden", osv.
Men jeg fikk aldri muligheten til å lese noe mer, for det ble sjelden lagt ut så mye som en novelle. Aldri noen helhet.
I dag driver et visst septiktankinsekt med nøyaktig det han beskyldte meg for... Plukker litt her og der, rynker på nesen, og sabler ned alt på basis av fordommer og noen "kjappe sprang", som insektet plutselig ser på som det eneste saliggjørende for å forstå litteratur og vurdere kvaliteten på en roman.
For øvrig er det stor forskjell på filosofi og kunnskap om forskjellige emner, og det å skrive skjønnlitteratur.
Som filosof og lærd er antakeligvis bloggeieren uovertruffen og rager antakeligvis høyere enn de fleste norske forfattere, det gjør sannsynligvis du også, Tranås. Men skjønnlitteratur er og blir noe annet.
Og på bakgrunn av det jeg har sett bloggeier prestere rent språklig, så vil jeg påstå at han til og med faller et godt stykke under deg. Mye av det er ganske enkelt forferdelig dårlig, det er det ikke til å komme fra.
Det er evnen til å kombinere kunnskaper og skrivetalent som skaper en god roman. En roman må ha hode og hale, et godt "plott", et originalt og levende språk, handling, driv, komposisjon, naturlige spenningskurver, miljøbeskrivelser, karaktertegninger, osv. – alt det som mange "filosofer" eller "lærde" finner ualminnelig kjedelig.
Ellers vil ingen roman fungere, og er det romaner vi snakker om, og det gjør vi vel, så kan bare ikke det ene eksistere uten det andre.
Insektet har verken evnen eller tålmodigheten som kreves for å fullføre noe som helst, skape noe med hode og hale, derfor er det helt naturlig at det bare er opptatt av sin egen lille private møkkaklatt i septiktanken hvorfra det av og til foretar enkelte "kjappe sprang" i mørket i den tro at dette er tilstrekkelig for å forstå alt som er nødvendig å forstå.
Noe som i og for seg er helt korrekt, siden de halvmetertjukke, lydtette slimveggene uansett begrenser dets horisont og virkelighetsoppfattelse.
Hmmm...er du så kjapt tilbake altså ????
Tenkte meg det...:)
Refererer du til OLDERTRØEN som autoritet når det gjelder kvalitetsvurdering av romanen ?!
Alle vet hvilken ryggradsløs spyttslikker, prinsippfattig supersmigrer og gudbenådet geni når det gjelder å sleike folk i ræva den duden er...så dette var sannelig ikke mye å slå i bordet med!
Var dette alt du hadde i ermet altså?
At ikke bloggeieren for lengst har blokkert deg, sier i grunnen absolutt alt om ham.
Alt du gjør på nettet, er å håne, tirre, trekke opp, provosere, håpe at noen skal ta igjen med samme mynt, for så å angripe igjen på en enda verre måte, skjelle ut, tråkke på, latterliggjøre, bygge stråmenn, dra andre ned i den egen stinkende sump, lyve, spytte på folk som bare har vært greie mot deg og godte deg over andres sorg og nederlag.
Adjø, ditt onde, lille, forkvaklede menneske.
Ja adjø da ... nok en gang...:)
Assa...åffer i alle daer skulle Stian blokkere MEG, jeg har da aldri tirret et eneste lite hår på hans hode...mens DU derimot omtrent ikke har gjort annet enn å rævaforklare, massakrere og styrte ned i dynga absolutt alt han har utført, fra romanen han har skrevet til oversettelsene han har utgitt ... og oppheve deg selv på bekostning av ham!
Jeeesus for et komplett latterlig utsagn og patetisk...heller burde han jo da blokkere DEG...fatter du ikke såpass engang ... dette forteller en hel del om din manglende selvinnsikt og evne til å begripe sammenhenger her i verden!
``Adjø, ditt onde, lille, forkvaklede menneske.``
Bla bla bla bla bla...i årevis har du fortalt meg og alle som vil høre på våset ditt hvor ond, ekkel, stygg og jævlig jeg er, en fordervet råtten psykopat som ingen normale mennesker burde omgås...og så KLAGER du når jeg tar til motmæle og nekter å la meg tråkke på av en sånn liten nobody som deg mere?
Nå skal du faen meg få se hvem som er sjefen av oss to...det er IKKE deg påsan...:)
``Alt du gjør på nettet, er å håne, tirre, trekke opp, provosere, håpe at noen skal ta igjen med samme mynt, for så å angripe igjen på en enda verre måte, skjelle ut, tråkke på, latterliggjøre, bygge stråmenn, dra andre ned i den egen stinkende sump, lyve, spytte på folk som bare har vært greie mot deg og godte deg over andres sorg og nederlag.``
ALT???
Jeg gjør ingen av de tingene du babler om...det er kun deg jeg beærer med denne oppmerksomheten...jeg har nemlig sett meg lei på all innbilskheten, arrogansen og frekkheten din...nå skal du pinade trekkes ned fra den falske pidestallen som du står der og vakler på og driter deg ut på i alles påsyn...OPPGJØRETS TIME ER KOMMET NÅ!
Hiihhihihihihii!!!
U just fucking wait far..::)
Der kom i hvert fall den første seriøse anmeldelsen av MB.
http://bokbloggberit.blogspot.com/2018/02/bokomtale-mrkets-blod-av-roar-srensen.html
Gratulerer!
Og hvordan går salget?
Jeg kan berolige deg, og alle andre, med at salget av papirboken stoppet på ca. 150 eksemplarer for over en måned siden, og at e-boken har hatt 34 nedlastinger.
Så fremdeles ligger jeg rundt 20 000 kroner i minus på utgivelsen.
Nuvel...alt tatt i betraktning er da ikke det så aller verst?
Hva med å skrive en krim fra 1900-tallets overklasse i Norge da?
"Danser De virkelig, Hr. Schrader?" - udbrød Frø-
ken Falk, forbauset over at se ham saa kavalermæs-
sig bortføre hendes Veninde.
Schrader kunde ikke for, at Spørgsmaalet ærgrede
ham. Han var ingen uelegant Skikkelse. Paa Ballerne
i de yngre Aar havde han, slank og mager, som han
var, med sine kulsorte Øine og det tankeblege Ansigt,
endog gjort Indtrykket af en smuk og interessant Per-
sonlighed.
Da de havde stillet sig ind mellem de dansende,
sagde Frøken Baumann:
"Det lader til, at De med ét har faaet en uhyre høi
Stjerne hos min Veninde; . . . hun har kanske endog
gjort Dem til Skriftefader angaaende sit Forhold til
Finsen?"
"Aldeles ikke. Jeg vilde endog nødig tænke mig, at
hun kunde betro en saa høist personlig Ting til nogen
tredie."
"Hun er et Naturbarn!"
"Netop derfor gjør hun det ikke."
"Netop derfor har hun Lov til alt; Privilegium paa
at være oprigtig! - hun har altid den Undskyldning,
at hun var saa overstrømmende varm, saa fuld af Til-
lid! - til den, hun netop talte med."
Sjekk denne teksten, den er uhyre fascinerende, full av underliggende hentydninger, betydninger og antydninger som den er!
Slik skriver en virkelig mester, en som kjenner den menneskelige natur og den sosiale virkeligheten menneskene lever ( levde) i til bunns...
Og slik er det umulig å skrive lenger...fordi menneskene i våre moderne samfunn er langt mere åpne om sine tanker, motiver og følelser etc etc etc...
Det er noe i det, Poe. Jeg leste en gang The Closing of the American Mind av Allan Bloom, og han skriver at alle slike kompliserte relasjoner og subtile hentydninger som litteraturen alltid har fråtset i og fremstilt på mange interessante måter, nå er utradert fra den postmoderne ironigenerasjonen. Det er knapt noen skam eller sosiale barrierer lenger, og følgelig faller den gamle litteraturens relevans bort.
Anna Karenina som hopper foran et tog? I dag hadde hun fått trygd og omsorgsretten til sønnen. Noen vil selvfølgelig kalle det fremskritt.
Eg er kvinne. Eg er forfattar. Eg har ungar, osv.
Jeg formelig hørte Kristine Tofte der.
For hvordan selger du inn ideen om at noen bør skamme seg og forholde seg som underlings bak sosiale barrierer? Man ber noen ta på seg byrden av et negativ fremfor å få et positiv, kanskje umulig i en lang fredstid ...
Ja, det er umulig, tenker jeg. En rettighet er som kaviar. Når den først er ute, er det umulig å stappe den inn i tuben igjen. Det som begynte med negative rettigheter (retten til fravær av forfølgelse, undertrykkelse, etc.), fortsatte med positive rettigheter (retten til jobb, retten til gratis helsetjenester osv.) som ville ha vært urimelige krav for hundre år siden, men tas for gitt i dag. Så lenge det er kaviar på tuben, vil det bare fortsette å tyte ut, slik vi ser i de mest absurde krav fra diverse "svake" grupper nå for tiden. Retten til å slippe å være i samme rom som hvite mennesker, for eksempel.
Som du sier, i fredstid er det nok umulig å stanse dette. Ikke før noen sprenger hele tuben i lufta, kan rettighetshysteriet resettes.
Kanskje naiv mongotanke, men den beste kaviaren, russisk kaviar, kommer jo i hele rogn og i krukker med skrulokk. Så belønningene man får er saftige og gode, som de sorte rognene, men belønningen i seg selv er ikke kontaminert til en eneste stor smørje som i en ordinær kaviartube. Man kan gjerne motta et fett stipend på en million kroner, men man er heller ikke fritatt kritikk, som moderne feighetstypuser som Cornelius Jakhelln krever. I de nåværende kaviartubene får man litt av alt, siden alt er most til en smørje. Litt penger, litt rettigheter, litt trygghet og litt kosesnakk. Men det er aldri like fornemt som ekte, sort, grov russisk kaviar. Krukken med skrulokk tjener en annen funksjon. Hvis man synes gjestene ikke fortjener flere goder, kan man skru igjen lokket uten at kaviaren blir ødelagt. Før vi kan gjenkomme til den fornemme kaviaren, kreves det at de uten smak får totalødelagt sin trygge tube ved ekte kaos og ekte stridshandlinger, Ares er en gud som krever sin bekomst, og det kan antakelig ikke komme fort nok.
Store gratulasjoner til Heine med storslått anmeldelse i VG i dag.
https://www.vg.no/rampelys/bok/i/xRVbgV/bokanmeldelse-heine-bakkeid-moet-meg-i-paradis
``Jeg leste en gang The Closing of the American Mind av Allan Bloom, og han skriver at alle slike kompliserte relasjoner og subtile hentydninger som litteraturen alltid har fråtset i og fremstilt på mange interessante måter, nå er utradert fra den postmoderne ironigenerasjonen. ``
Hemingway var vel en av de siste som benyttet seg av dette spesielle litterære grepet ... husker jeg leste en novelle av ham der en mann og en kvinne satt og snakket sammen i en slags kode...og der emnet de diskuterte, uten en eneste gang å nevne selve ordet eller handlingen, var at kvinnen burde ta abort etter å ha blitt gravid etter å ha hatt sex med duden.
Dette var eksplosivt stoff back in his time...men leer jo ingen øyelokker selv på den mest uskyldige barbiedoll i dag...ikke engang Pregnant Barbie
Og nettopp dette må jo være en av hovedgrunnene til at ingen interesserer seg for skjønnlitteratur lenger i dag...ikke stort andre enn hysteriske og ulykkelige kvinnemennesker som hater verden og ønsker intenst å forandre den i henhold til deres egne mer eller mindre perverterte ideer om hvordan den burde være...
Ufattelig dårlig og keitete skrevet anmeldelse av Heines bok!
Vedder på at hun damen er en av de mange ubetydelige wannabe-barbiene han har kurtisert ved hans utallige show ups ved sosiale happeninger der han har møtt den litterære fiffen i håp om å bli lagt merke til...og kanskje til og med komme i trusa på de fagreste og kåteste av dem...
De eneste interessante livsskjebnene i våre dager handler f.eks. om en homofil superhypa botoxsame som går på babymat-diett...
https://www.youtube.com/watch?v=F_GdzwYgTHw
Det er derfor jeg seriøst råder Roar til å la hans neste helt være en kåt homofil filippinsk ladyboy fra den ytterste slummen i hans hjemby Angeles...fordi det folk er mest interessert i i våre dager er mennesker som er annerledes.... som lever on the edge, helst uten egentlig å ville det selv...fordi de er tvunget til det pga legning eller andre lignende årsaker av samme fascinerende natur....
Stingo er en superklisje....KILL HIM !
Men jeg tror ikke Roar er i stand til å skrive troverdig om andre mennesker enn absolutte superklisjeer som denne totalt utroverdige tullebukken Stingo....hvis han begynte å skildre VIRKELIGE mennesker ville disse skildringene innhente ham og han ville bli tvunget til å endre sitt syn på mange ting i verden...og det ville han sannsynligvis bryte sammen under...
Den fjotten hihihihihi!
Jeg unner Heine all mulig suksess, og jeg er veldig glad på hans vegne, spesielt fordi jeg aldri har sett ham sleike og smiske og delta for mye i dette evinnelige kameraderiet i bransjen.
Men jeg ser med bekymring på at han er invitert til Krimfestivalen. Der har denne rottefangeren og gatefeieren fra Angeles aldri fått invitasjon. 🙂
"Tom Egeland møter noen av de nyere norske krimforfatterne: Monika N. Yndestad, Ulrik Høisæther, Heine Bakkeid, Aslak Nore, Lene Lauritsen Kjølner og Ingebjørg Berg Holm."
Men kanskje invitasjon kommer en dag – når jeg blir like god som disse andre krimforfatterne.
Får jeg stille med munnbind for ikke å bli smittet av de farlige og livsødeleggende korrupsjonsbakteriene som herjer på sånne steder, så hadde jeg kanskje kommet – hvis jeg hadde fått anledning til å intervjue Egeland... 🙂
Ja, det er all mulig grunn til å gratulere Heine med anmeldelsen. Dette kan være startskuddet for en durabel karriere som krimforfatter. Jeg oppdaget i går at mannen har egen blogg/hjemmeside, og skal linke til den heretter.
Kondolerer på det sterkeste med at han også har bukket under og blitt noe så tarvelig og usselt som krimforfatter!
Lett å være idealist når man står på utsiden. Å være krimforfatter er tydeligvis den eneste måten en forfatter kan forvente å tjene til livets opphold på.
Jada...man kan jo ikke kritisere det egentlig...men det er en trasig utvikling...
Og du har allerede planene klare for det neste store plottet...formoder jeg?
Forsåvidt. Har en annen roman inne til vurdering, skriver på en tredje. Men det går tregt. Man blir lei iblant, særlig når det bare er motgang å få.
Ja, motgang i 35 år tærer på.
Ikke blir det enklere med bedrevitende aper på sidelinja heller.
Hva i alle dager er det DU klager for ... har ikke du godt over 100 utgivelser på velrenommerte forlag i CV-en allerede å skryte av???
Noen blir aldri fornøyde no matter what...
Det litterære markedet er todelt: Krim – og rosa serier. For tiden er det manuskonkurranse hos alle de tre største serieutgiverne i Norge. Snart vil det nok også komme en krimkonkurranse hos en av de tidligere store, siden de vil miste mange av de mestselgende forfatterne sine til Stordalen & co.
Rart ikke Roar har fått invitasjon av Stordalen?!
Men manuskonkurranse...har du link til det?
Der er jo jeg sikker vinner da...:)
Jepp, her er linkene:
https://www.bladkompaniet.no/Blog/Manuskonkurranse
https://serie.no/serieromankonk
https://www.norskeserier.no/norskeserier/incoming/article.action?contentId=141248
Og Roar kunne stilt opp i missekonkurranse for trance-expats i Filippinene...der ville HAN være sikker vinner...:)
Takk for det Oldertrøen...da er jeg i ferd med å rote sammen et superspennende manusopplegg med handling fra fyllik-og rødspritmiljøet ved Akerselva i Oslo...i 96 bind...:)