I fjor høst fikk jeg en idé: I 2018 reiser jeg til Lillehammer for å delta på den årlige litteraturfestivalen. Som gjest, riktignok. Min forfatterdebut i 2006 medførte ingen invitasjon, så jeg hadde aldri vært på denne festivalen før. Selv om jeg trives med tilværelsen i Berlin, har det blitt stadig tydeligere for meg at jeg savner den litterære arena i Norge. Det er elleve år siden jeg sist var i Oslo. Jeg håpet at festivalen kunne gi meg ny inspirasjon, og kanskje jeg ville møte på gamle kjente fra mine velmaktsdager. Drømmen hadde naturligvis vært å ramle borti en redaktør som sa: "Du skriver? Send det gjerne over til meg!" Men så heldig regnet jeg ikke med å være.
Jeg reiste fra Berlin tirsdag 29. mai, samme dag som festivalen åpnet, rakk derfor ikke selve åpningen. Da jeg kom til Lillehammer med tog fra Gardermoen, oppdaget jeg at det var skrekkelig varmt i været, som i Berlin. En høyst unorsk temperatur. Jeg begynte å gå mot hotellet, som skulle ligge et stykke mot nord. Snart innså jeg at jeg hadde forregnet meg kraftig på avstanden. Hotellet som jeg trodde lå nord i sentrum, lå langt utenfor sentrum, og jeg måtte sogar dra de pinglete kofferthjulene over en grovkornet grusvei for å komme dit. Lillehammer Turistsenter var snarere en campingplass enn et hotell. Resepsjonen var åpen bare noen timer hver dag, og frokost ble servert kun i juli. Det kunne jeg leve med, og rommet var fint, med eget bad og skrivebord. WiFi-forbindelsen var uheldigvis dårlig og fungerte bare såvidt på mobilen, men overhodet ikke på laptopen. Men det jeg slet mest med, var den ulidelige varmen på rommet. Solen stod rett på vinduene hver eneste kveld, det var ingen aircondition og ingen vifte på rommet, og vinduene kunne bare åpnes på gløtt. Jeg svettet som en stukken gris der inne, og bare de tykke draperiene hindret meg i å krepere.
Dagen etter gikk jeg til sentrum, fikk meg et grått festivalbånd, var til stede på en opplesning med Vigdis Hjorth og Helge Torvund i Søndre Park, før frokosthungeren meldte seg. Det ble ekte norsk husmannskost, noe jeg ikke hadde smakt på snart et år, nemlig pizza på Peppes. Senere deltok jeg på en litterær samtale med Nils Fredrik Dahl. Judith Herrmann skulle også ha vært der, men hun hadde falt av sykkelen i Tyskland og kunne ikke komme. Om kvelden trasket jeg til hagefesten på Nansenskolen. Selv om jeg kjøpte meg noen overprisede hvitvinsenheter, skal det innrømmes at min yndlingsdrikk er Cola Zero. Og da jeg så Mads og William Nygaard speide utover forsamlingen, la jeg merke til at den nå pensjonerte forlagshøvdingen ikke hadde noe vinglass i hånden, men en aldri så liten flaske Cola Zero. Plutselig føltes ikke avstanden mellom oss så enormt stor. Jeg turde nesten ha gått bort og sagt takk for sist, men han ville definitivt ikke ha husket meg fra 2006.
Jeg oppdaget Tom Egeland mens han stod og pratet med Helga Flatland. Tom kjente jeg fra den nå nedlagte Forfatterbloggen, og dessuten traff jeg ham i Tromsø i 2010. Jeg slo av en prat med ham, spurte om han trivdes på sitt nye forlagshus. SIden jeg nevnte at jeg ikke hadde lyktes med mine skriverier de siste årene, lurte han på om jeg hadde vurdert å gå indie. Det hadde jeg forsåvidt ikke noen planer om. I likhet med ham mangler jeg forleggergenet i DNA-profilen. Litt etter kom Birger Emanuelsen bort til meg. Jeg hadde sett ham på festivalen tidligere samme dag, men ikke rukket å hilse på ham. Ham har jeg kjent via nett i vel tyve år, og nå møtte jeg ham for første gang i levende live. En storvokst, hyggelig fyr. Han spurte om jeg ville slå meg ned i gresset sammen med ham og to andre forfattere, Nils Henrik Smith og finske Johanna Holmström, hvilket jeg gjerne gjorde. Ellers så jeg ingen flere kjente der, i alle fall ingen som kjente meg. Det var en overveldende mengde publikummere som dominerte hagen bak Nansenskolen. Men utover kvelden var det myggen som overtok hegemoniet, og da tok jeg mitt farvel, peivende med armene hele veien tilbake til hotellet.
Torsdagen gikk jeg ned i Lillehammers herlig kjølige kinosal for å bivåne Jonas Forsang, Tom Egeland, Kari Spjeldnæs, Heidi Marie Kriznik og kulturminister Trine Skei Grande debattere balansen mellom børs og katedral i forlagsbransjen. Senere på dagen gikk jeg opp til Maihaugen, hvor jeg desperat lette etter skygge fra solen, noe jeg til slutt fant bak noen større trær, mens jeg ventet på at Maihaugsalen skulle åpnes for årets litterære festaften. Erika Fatland var vertinne, Herborg Kråkevik var sangerinne, priser ble utdelt, og litterære samtaler ble avholdt.
Dagen etter spiste jeg årets første softis før jeg hørte på en samtale mellom Fredrik Wandrup, Aslak Nore og Nikolaj Frobenius. Aslak hadde jeg hatt litt kontakt med for en del år tilbake, da vi begge kom i skade for å uttale oss i kjønnsbiologiske termer om Knausgårds Min kamp 2. Jeg vurderte å hilse på Aslak, men antok at han hadde glemt meg forlengst, så jeg lot være. Deretter bivånet jeg en samtale med Jenny Erpenbeck, som var en av de store tyske forfatterne på festivalen. Kveldens store evenement var den såkalte Banknatta, og jeg hadde tenkt å delta, men varmen og svetten førte meg til dusjen på hotellrommet, og jeg orket ikke å gå tilbake til byen etter det. At jeg i vanvare hadde valgt hotell ut ifra pris og ikke beliggenhet, ble jeg stadig minnet om i løpet av oppholdet.
Lørdagen ble min siste festivaldag, og jeg gikk først til Søndre Park, hvor det var en samtale mellom tyskoversetterne Ute Neumann og Elisabeth Halvorsen om førstnevntes oversettelse av Jenny Erpenbeck til norsk. Deretter hørte jeg på Birger Emanuelsen og Bror Hagemann i Lillehammer Kunstmuseum. Jeg fikk snakket litt med Birger for siste gang, og jeg hilste på Bror, som jeg også kjente over nett fra Forfatterbloggens tider. Både før og etter evenementet kikket jeg på museets utstilling, malerier fra tidlig 1900-tall av de såkalte pariserne, nordmenn som arbeidet i Paris og dro til Norge om sommeren for å sanke inspirasjon. Litt som meg, faktisk. Da kunstmuseet stengte, sa jeg farvel til årets festival for denne gang.
Det virker kanskje som om jeg gjorde lite på Lillehammer, men jeg har heller ikke ramset opp ethvert arrangement jeg deltok på. Daglig tilbragte jeg åtte-ti timer i stekende sol, vandrende fra sted til sted, og jeg savnet virkelig et aircondionert hotellrom i bykjernen. Isteden ble ulike restauranter og cafeer mine tilfluktssteder mellom solstikkene. Den siste kvelden hadde jeg opprinnelig tenkt å gå meg en lang tur i det fagre landskapet rundt Lillehammer, men myggsvermene satte en stopper for den planen.
Vender jeg tilbake neste år? Kanskje. Men hvis jeg drar som gjest, blir jeg neppe der like mange dager. Og jeg kommer definitivt til å velge et hotell midt i smørøyet. Og jeg kommer utvilsomt til å ofre til værgudene i håp om et kjøligere opphold. Ikke sol. Ikke regn. Overskyet. Det passer meg perfekt.
Jeg ble faktisk invitert dit da jeg debuterte, og mitt oppholdssted var på Nansenskolen. Det var faktisk helt greit, dog hadde jeg helt andre klimatiske forhold enn de du måtte lide under.
Mitt inntrykk fra festivalen den gang var følelsen av å være virkelig liten. Jeg fikk også være med på en rekke interessante foredrag og seminarer og hadde min porsjon av starstruck-opplevelser. Dog skal det sies at noe av det jeg husker mest er vandreturen tilbake til skolen hvor jeg måtte passere kirkegården i sentrum. Der var en gammel grav nylig åpnet, og ut av den sorte og svært gode matjorden stakk et hoftebein og deler av et lårbein ut, iført rester av det som engang måtte ha vært utsøkte gevanter som virkelig har tålt tidens og markens gang. Jeg ble stående å myse lenge for om mulig å identifisere skalle og tenner i jordhaugen, men uten suksess.
Hagefesten hos Nansenskolen var hyggelig, men med en noe stiv pris på flydium, hvilket var tilfelle også for resten av Lillyhammer.
Artig å høre ditt perspektiv, John Olav. Jeg følte meg ikke så mye liten som jeg følte meg usynlig, siden jeg tross alt var en skarve gjest, ikke invitert kunstner (eller artist, som de pussig nok kaller'em), og jeg kom dit alene og fant svært få kjenninger blant de tusener av besøkende. Jeg likte også den nevnte kirken og kirkegården, passerte den et par ganger, men så dessverre ingen fasjonable lårbein i matjorden. Antagelig ser vi det vi ser etter.
Forøvrig oppdaget jeg - etter at jeg hadde bestilt festivalpass og flyreise - at Norsk Forfattersentrum tilbyr opphold på Nansenskolen for sine medlemmer. Kanskje jeg går for den løsningen neste gang.
En evig vandring i skyggenes dal.
Det var nok skjelettet av den gamle kunstromanen du så der på kirkegården, John Olav.
Lårbeinet og hoftebeinet var selvsagt med hensikt plassert der til skrekk og advarsel for de forfatterne som måtte gå med tanker om å gjenopplive dette liket. 🙂
Men iblant er det vel fint å få bekreftet sin ubetydelige plass på jorden, Stian? Da blir kanskje ikke refusjonene så tunge å bære. 🙂
Fra min lille utpost her på Filippinene føles det nærmest som en selvfølge å bli ignorert og usynliggjort. Kanskje en liten landsby i India burde bli din neste bopel? 🙂
En midlertidig stillstand på solens fjelltopp.
Det var nok den frodige kroppen av den nye filosofi du så der på livets marker, John Olav.
Jomfrulårene og de smekre hoftene var antakelig tilfeldig mistet der til fryd og glede for de filosofer som måtte løpe med følelser om å avrette dette livet.
Men iblant er det vel fælt å få avkreftet sin betydelige plass i sfærene, Stian? Da blir sikkert ikke antakelsene så lette å glemme.
Fra min store festning her på nordpolen kjennes bokstavelig som noe usikkert å bli omfavnet og synliggjort. Kanskje et digert palass i Himalaya burde bli din neste bopel?
🙂 🙁 🙂 🙁 🙂 🙁 🙂 🙁 🙂 🙁 🙂
Alt er jo motsatt og det samme ...
I hvert fall hvis man er det forvridde speilet som alltid viser et vrengbilde av virkeligheten. 🙂
http://www.criticalcommons.org/Members/TextualObject/clips/magic-mirror-scene-from-snow-white/thumbnailImage
Men nå har jeg tatt steget helt ut og skrevet en ny Stingo-roman, der Poetrix har en av hovedrollene.
Det var noen som fortalte meg at han fortjente en roman, og nå har han fått det.
Så får vi se om han viser noen større interesse for denne boka.
Ettersom den bare holder typisk norsk krimnivå, brukte jeg bare halvannen måned på å skrive den.
Pia syntes i hvert fall den var ustyrtelig morsom.
Drømmen nå er å bli saksøkt av Poetrix, slik at boka får litt vind i seilene.
Blir det en slags suksess, så er det mange i denne bloggen som egner seg mye bedre som romankarakterer enn virkelige personer. Ja, det er nesten som om de tigger om å gjenoppstå i ny glans mellom to permer.
Tranås blir vel den neste, tenker jeg. Man kommer jo ikke nærmere en total fallitt som menneske enn ham, og det er selvfølgelig slike karakterer romaner trenger. 🙂
Poe er vel allerede hovedpersonen i eget liv. Det er få av oss som kan si det, og dermed ender vi med noe så begredelig som å skrive romaner om det man burde skulle kunne ...
Å høre på Roar blir litt som å lese Bibelen. Det er gjerne det stikk motsatte av det som presenteres som er sannheten, og på den måten kan det være en god retningslinje. Min feil er kan hende at jeg er altfor menneskelig, ikke at jeg har feilet som menneske. Det ville bare vært mulig å overvinne visse utfordringer dersom jeg var umenneskelig, og historikken viser at det greide jeg aldri. Jeg greide aldri å være grusom i riktig øyeblikk, og derfor trampes jeg over selv av lammenes marsj.
Å, jeg synes ikke du skal undervurdere din posisjon som tidenes største fiasko som menneske.
Det er selvsagt derfor du, Stian og Poetrix har funnet hverandre. Hva skulle det ellers være enn den gråtende omfavnelsen helt på bunnen av septiktanken?
Ja, det er selvsagt derfor jeg også stikker innom her iblant.
Selv om jeg befinner meg et par centimeter over bunnen av tanken, er dette også mitt liv. En evig lede av ikkeliv i selskap med andre slimdyr.
Hehe ... er vi virkelig så ille, eller er det kanskje øyet som bærer vitnesbyrd om seg selv?
Landgaard er slik jeg kjenner ham en ressurssterk og oppegående person. Han oversetter for prestisjefylte tidsskrifter og har noen kule utgivelser på baken. (Herrer og Morgenrøde) Poe er en freak, men han har funnet sin hylle på hylla og i livet. Jeg er en misfit og en taper, det har jeg strengt tatt vært all denne tiden. Jeg tror grunnen til at vi har "funnet" hverandre er at vi av og til gir hverandre gjensidig stimulanse, fordi forskjellene er så store.
Synes ikke det er en så stor forbrytelse.
Ingen forbrytelse, men jeg savner motet fra din ungdom.
Ja, kanskje den selvutgivelsen vil framstå som det modigste du noensinne har gjort.
Egeland, som for øvrig også er med i den nye romanen min, ga nok Stian et viktig hint. Han vet selvsagt bedre enn noen annen at kvalitet ikke er det som gjør forlag interessert i manus lenger.
Helst skal det være underholdende sprøyt. Det er jo det som holder ham selv i gang.
Ettersom han vet at Stian etterstreber kvalitet, er indie eneste farbare vei. Det eller døden og glemselen.
Så skyt hjertet opp i livet, gutter, og få ting ut. Det er uansett først da det teller på godt eller vondt.
Ellers blir det bare total stillhet.
For meg er det helt utelukket å jobbe mot en utgivelse nå. Jeg har såpass motgang at kreftene rett og slett ikke er der. Jeg jobber for å fikse dette, og skal trekke meg tilbake et sted hvor jeg kan slikke sårene. Har selvsagt et håp om å komme tilbake til kampen en gang, men det er også alt.
Slike ting bør man kunne respektere, synes jeg.
Ja, selvsagt.
Men pussig det der med respekt, eller selvrespekt.
Jeg vil våge den påstanden at minst ni av ti norske forfattere aldri ville ha utgitt noe som helst hvis de hadde hatt den minste snev av selvrespekt eller respekt for litteraturen som kunst eller fag.
De vet det er møl de skriver og utgir, men de gjør det likevel.
Selvrespekt be damned.
Det er vel ned til dette nivået jeg selv har sunket. Og jammen ser ikke verden bedre ut på dette planet.
Det finnes knapt noe større bløffmakeri enn norsk litteratur.
Så da gjelder det bare å bli en god bløffmaker, og det er slett ikke så krevende. Faktisk mye enklere og mye mer behagelig enn jeg trodde.
Hvem vet, kanskje belønningen blir større også. Slik er det jo ofte i bløffmakeriets verden.
Nå har jeg forresten endelig skjønt hva som er så attraktivt med denne bloggen.
Den er en slags S/M-klubb. Det er hit man går for å oppleve ydmykelse og smerte. Man vil utforske sine dypeste og mørkeste litterærseksuelle sider.
Jeg visste ikke engang at jeg hadde slike tilbøyeligheter, men der tok jeg feil.
Sjefspiskeren med masken er selvsagt Poetrix. Han slår deg så hardt på blanke baken at smerten etter hvert blir en nytelse og man kommer tilbake etter mer.
Noen annen forklaring har jeg ikke.
Alle forfattere burde i grunnen prøve ut denne klubben. Overlever man her, føles det som om man kan klare all slags smerte, alle ubehag, alle nederlag.
Til sjuende og sist blir det en renselse, og man forlater klubben som et bedre og sterkere menneske.
Man tenker: Nå har jeg nådd bunnen. Nå kan intet ramme eller såre meg mer.
Funny at du er den eneste som opplever det på den måten.
Dette er forsåvidt noe vi har sagt i årevis nå. Du er tydelig dypt forelsket i Poetrixx, siden du oppsøker ham i alle kroker og avkroker av internett for å få meltdown hver gang han trekker på smilebåndet eller ytrer noen ord.
Det er mye visdom blant freaks and geeks, og tryllespeilet til den onde dronningen i Snehvit lyver ikke. Men du ville jo aldri høre.
Ja, og nå har jeg til og med gjort ham til en romanfigur.
Nei, ingen forelskelse. Glem ikke at jeg har møtt mannen og tilbrakt noen dager sammen med ham. Vi var til og med på byen sammen.
Men jeg har alltid hatt følelsen av at Poetrix er en av de få i Norge som faktisk, i gode øyeblikk, kan skrive bedre enn meg selv. Solstad og Petterson er vel et par andre som stiller i samme klasse.
Da blir man lett henført og føler en viss tiltrekning, blandet med avsky, selvsagt. For det er alltid noe grotesk og skremmende når man oppdager slike likhetstrekk.
Han er jo familiefar nå. Hvorfor i alle dager skulle han ønske seg så vondt at han vil bli romanforfatter?
Å, det ville han nok ha likt, men heldigvis er han altfor lat og ustrukturert til å bli det. Det sparer ham for mange sorger og bekymringer.
Ingen er lykkeligere og mer harmoniske enn dem som vandrer gjennom livet fullstendig uten ambisjoner om noe som helst.
Ja, disse er kanskje de mest fullverdige menneskene av oss alle.
Endelig et sannhetsord fra Dem Mr.Røra!
Hva er grunnen til at du prøver å tiltuske deg adgang til Anarki-Sirkuset nå dude???
Jeg har begynt å ta inngangspenger der, det er tross alt verdens beste blogg vi snakker om!
Special price for u...only 10000 kr...:)
``Dog skal det sies at noe av det jeg husker mest er vandreturen tilbake til skolen hvor jeg måtte passere kirkegården i sentrum. Der var en gammel grav nylig åpnet, og ut av den sorte og svært gode matjorden stakk et hoftebein og deler av et lårbein ut, iført rester av det som engang måtte ha vært utsøkte gevanter som virkelig har tålt tidens og markens gang. Jeg ble stående å myse lenge for om mulig å identifisere skalle og tenner i jordhaugen, men uten suksess.``
Det var nok den moderne norske litteraturen du så begravet der...hva ellers?
Var ikke Knausgård der da???
Den eneste norske forfatteren det er noe interessant med, etter min mening.
Og uhyggelig...
Nei noen romanforfatter blir jeg nok aldri, men jeg har i hvert fall kreket meg nok sammen til å mekke en diktsamling som jeg akter å gå med til et trykkeri her i Warszawa med det første, og selge på gata i Oslo....:)
Den kommer garantert til å gjøre meg filthy fucking rich!
Her er et av diktene:
TYNGENDE NARRESMOKKER I REGN
Der meningsløshetens navlegrateng
tumler ukontrollert ned i et sort hull
av øredøvende superduper-tristesse
der lysårene blekner troskyldig
i alltidsmørkets flower-henværende
hestehov-vidder in the fjerne
der vi lyktes med å tømme en sekk
av det aller fineste og vareste sponhelvete
ned i de stridslystne strømpelestene til
den torsketiss-foraktelige tåfisfortryller
sitter en liten meitemark som heter Ole Mattis
og filer tåneglene sine i Karasjok City
I førti dager og førti måneskinnsnetter
hadde han pisset i kofta i ørkenen
for etterpå å sjekke opp en sexy hare
på horestrøket i Sunset Boulevard
sammen med sin best buddy Jesus The Christ
Han kysset sin edle blomsterpotte farewell
og strikket et slengkyss til å ha på seg om vinteren
idet en ørnevinge bakset forgjeves i en sneskavl av kommende …
but wait a minute … what?
Babyboy?!
Tenker DETTE skal gjøre vei i vellinga ja hahahahahaha!
Stian...kunne du tenke deg å ubersetze diktsamlingen til tysk...det aller vakreste og mest høyverdige edeltysk som er å oppdrive her i verden og beyond?
Det tyske markedet er jo langt større enn det norske, og tyskerne fortjener å få renset seg med litt ekte kunstpoesi i de forkvaklede gærne sjelene sine...
Ja Roar, jeg skjønner godt at du lengter tilbake til Anarki-Sirkuset og alle de geniale betraktningene som fremdeles er å finne der, og så absolutt har tålt tidens tann...av hvilke jeg herved presenterer et lite utvalg, helt tilfeldig utvalgt:
poetrixx 27. april 2011, kl. 23:38 Rediger
Jeg innrømmer at jeg er en taper!
Nei jeg er til og med mindre enn det, jeg er ikke en taper engang, for jeg er ikke en deltaker i rotteracet lenger.
For selv vinnerne i dette racet forblir … en rotte.
poetrixx 6. juni 2011, kl. 13:26
Om en mann ser på en naken kvinne, er han en pervers kikker … om hun ser på en naken mann, er han en blotter..
Sveinung 6. juni 2011, kl. 14:20
Optimisten ser lyset i tunnelen. Pessimisten ser lyset fra et møtende tog.
poetrixx 7. juni 2011, kl. 12:56
Denne e r så bra at jeg bare må slenge den opp her:
Jeg tror det er naturen selv som har ordnet det slik at så mange kvinner tenker irrasjonelt.
Tenk på hvor undertrykte kvinnene var før ..det sier seg selv at kvinner som tenkte rasjonelt og innså sin bedrøvelige situasjon ofte henfalt til depresjon og psykose og ikke fikk så mange barn pga deres psykiske konstitusjon…mens de kvinnene som greide å lure seg selv gjennom en slags selvhypnose og ulogisk tenkning og manglende evne til å ta over seg den grusomme og kjipe virkeligheten de levde i, ja de hadde faktisk en langt større mulighet til å overleve og til og med trives under disse undertrykkende omstendighetene…og dermed føre sine gener og egenskaper videre
DETTE er naturligvis grunnen til at mange kvinner er så dumme…
poetrixx 9. juni 2011, kl. 05:46
Menneskene ernærer seg på tre store livsløgner her i verden:
1. Løgnen om Gud.
2. Løgnen om Døden.
3- Løgnen om Kjærligheten.
1.Bemerk at jeg ikke benekter eller forfekter Guds eksistens. Det jeg benekter er menneskenes oppfatninger om dette eventuelle vesenets egenskaper og hensikter … som vi ikke vet noe som helst om. Ikke minst kjenner vi ikke til om dette vesenet har eksistens or not hehehehe
2. Jeg benekter også menneskenes forestillinger om livet etter døden, der man enten gjenfødes eller havner i himmelen eller helvete eller andre steder …alt dette er åpenbart bare menneskeforestilte fantasier uten noen som helst beviser eller sannsynlige holdepunkter i virkeligheten…det er ren ønsketenkning sprunget ut fra redselen for å miste sin eksistens og ikke noe annet…og det er nøyaktig like hensiktsmessig og verdifullt å påstå at det finnes et liv etter døden som at det finnes tohodete sebraer som liker å se på Dagsrevyen på savannene i Serengeti, når du ikke har et eneste bevis eller sannsynliggjørelse å hoste opp for at noe slikt eksisterer.
3.
Den kanskje mest fatale løgnen i vår tid er løgnen er om Den store kjærligheten …myten om den romantiske kjærligheten som overvinner alle hindre og som ingenting må få stå i veien for … denne Romeo og Julie-kjærligheten som selveste meningen med livet … der et annet menneske, ett eneste menneske … mannen eller kvinnen i ditt liv … skal gjøre deg lykkelig for resten av livet, der dette andre mennesket tas til fange og påføres byrden med å bringe mening og lykke inn i ditt liv.
poetrixx 9. juni 2011, kl. 05:47
Ja slik er det i vår vestlige k,ultur i hvert fall…andre kulturer har kanskje tildels et mer realistisk forhold til disse temaene…
poetrixx 9. juni 2011, kl. 05:52
»der dette andre mennesket tas til fange og påføres byrden med å bringe mening og lykke inn i ditt liv.»
ja du tar din livspartner de facto til fange…ikke bare med forventninger om hvordan dette mennesket skal oppføre seg i forhold til deg og hvordan det skal føre sitt liv( være vellykket, godt likt, respektert etc etc) men ikke minst i kravet om at dette mennesket skal være »trofast» og kun skal ha sex med deg…
dermed begrenses dette menneskets frihet i enorm grad…og dets liv blir langt mer fattig på opplevelser og verdifulle livserfaringer….
så mennesker i parforhold eller ekteskap tar hverandre gjensidig til fange…
jeg mener vår kultur er helt katastrofal på dette området…heldigvis synes det som om det foregår en bevegelse i retning mer hedonisme og personlig frihet nå…
mer nytelse og fornøyelser til menneskene…det er meget meget SUNT! U better believe me…
poetrixx 9. juni 2011, kl. 06:00
»Optimisten ser lyset i tunnelen. Pessimisten ser lyset fra et møtende tog.»
Sveinung, man kan jo også se dette litt annerledes…
dersom man befinner seg i en tunnel, det er jo ikke noe bra, selv om du se r lys der…jeg har selv vært i en slik situasjon, der jeg liksom så alt som langt borte fra…jeg hadde tunnelsyn rett og slett hehehehehe…da kan det toget som kommer mot deg være befrielsen…
poetrixx 9. juni 2011, kl. 06:06
»mer nytelse og fornøyelser til menneskene…det er meget meget SUNT! U better believe me…»
Hvorfor oppfatter vi noe som nytelsesfullt? Jo det er selvsagt fordi det er SUNT for oss! Dersom vi ikke overdriver vel og merke…sukker er livsviktig for vår organisme, derfor liker vi det så godt …( de individene som gjennom menneskets historie som art ikke likte sukker så godt og dermed ikke skaffet seg denne nødvendige energitilførselen like ivrig, døde ut ettersom de simpelthen ikke skaffet seg kraft nok til å overleve i den harde kampen for tilværelsen og dermed ikke brakte sine gener…og lyster…videre til noen etterkommere) men det er jo ikke bra å sitte og ete kaker dagen lang…eller ha sex 20 timer i døgnet…da blir du fort øm og sår i underlivet…
og motsatt…det er ikke sunt for vår kropp å bli brent, f.eks på et bål…derfor unngår vi smerter og idelse…smerter er alltid et budskap fra kroppen om at noe farefullt og usunt skjer med den…
nytelse derimot er et signal om at noe sunt og positivt skjer..
poetrixx 9. juni 2011, kl. 06:09
»men det er jo ikke bra å sitte og ete kaker dagen lang…eller ha sex 20 timer i døgnet…da blir du fort øm og sår i underlivet»
kunsten…selve livskunsten om man vil…er derfor å VARIERE mellom ulike typer nytelse…IKKE å bli fanget i bare en viss type nytelse…som kakespising…
nei et kaker, drikk deg full, ha sex, gå på stranden, kjør bil, dra på fjelltur…gjør ALT som d u liker dersom det er praktisk mulig…
poetrixx 9. juni 2011, kl. 06:23
I Norge og andre protestantiske land har man ennå e t ganske puritansk og moralistisk forhold til fornøyelser…og dette skyldes selvsagt at livet var så knallhardt før i tiden, da folk jo knapt hadde mat på bordet til å overleve av. Dette er rester av den tenkningen som hersket gjennom tusener av år før den moderne tid inntraff, især i land med så hardt klima som vårt.
Under slike beinharde og fattigslige betingelser sier det seg selv at å hengi seg til en hedonistisk livsstil er helt fatal…hvor skulle midlene til en slik livsstil komme fra? Du måtte enten være rik, særskilt begavet eller bli kriminell for å kunne hengi deg til denne livsførselen…og dette var ikke valg som lå åpen for de aller fleste. Så de menneskene som bekjente seg til en nøysom selvoppofrende livsstil og var villige til å arbeide mye og hardt for lite og ingenting og ikke forventet stort annet enn forsakelser og slit i livet hadde større muligheter til å overleve og bringe sitt avkom videre…dermed seiret naturligvis også deres livsanskuelser i resten av samfunnet siden disse individene var i stort flertall.
Så den puritanske livsstilen og livsanskuelsen har sitt utspring i materielle forhold og var meget fornuftige og hensiktsmessige for sin tid…men nå lever i vi i helt andre tider…og bør følgelig ta konsekvensene av det og utnytte de fantastiike mulighetene som teknologien og vårt moderne samfunn gir oss tilå leve langt rikere og friere liv enn vår forfedre hadde muligheten til…
poetrixx 9. juni 2011, kl. 06:37
»nei et kaker, drikk deg full, ha sex, gå på stranden, kjør bil, dra på fjelltur…gjør ALT som d u liker dersom det er praktisk mulig…»
og nytelse trenger jo ikke være ensbetydende med forlystelser…nytelse og ytelse kan meget godt gå sammen…mange mennesker, kanskje de fleste, trives jo på jobben og liker å arbeide…det er også en slags nytelse selvfølgelig…en sosial nytelse…
ja tro det eller ei, men selv jeg kjenner til denne nytelsen…ikke minst den tilfredsstillelsen det er å kjenne hvor behagelig det oppleves når kroppen er helt utkjørt etter en lang dags beinhardt fysisk arbeide…
poetrixx 10. juni 2011, kl. 06:11
Hvilket geni var det som oppfant hjulet?
Min teori er at det var en ekstremt hjulbeint person, som ble konstant mobbet for denne skavanken … og bestemte seg for å slå tilbake ved å bevise hvor nyttig denne fysiske formen er …
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:39
Norges skarpeste mann etter krigen om Jens Stoltenberg:
– Det er forskjellig hva man synes om politikere. Jeg har en gang i mitt liv truffet Carl I. Hagen. Han er også veldig hyggelig. Jeg ville heller reist på hyttetur med Carl I. Hagen enn med Jens Stoltenberg, men det er på det personlige planet. Det har ikke noe med saken å gjøre.
– Har du møtt Jens Stoltenberg noen gang?
– Jeg satt bak ham på flytoget en gang. Han snakket i mobiltelefonen hele tida. Det var en guttunge, altså. Johannesen hermer: Hallo, det er Jens her du. Du skjønner i innspurten nå så er det så mye å gjøre, jeg lovet jo å komme … men Hanne, du kjenner Hanne. Hun er veldig flink. Hun kan ta det, hun. Hun kommer hun. Så kommer det en samtale til: Hei, du, hei. Det er Jens her … Så var det det samme en gang til. Sånn holdt han på hele tida. Han kansellerte fire avtaler mens vi satt der. Og det samme litt sånn intime tullpratet hele tida.
http://www.dagbladet.no/kultur/2000/10/22/224318.html
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:40
Japp….ingen tvil om at vi har en en kunnskapløs noksagt av en snørrunge til å lede landet…derfor går det også rett i avgrunnen med oss nå…
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:46
Se hva kommunisten som hater kommunistene skriver om sine norske trosfeller hahahahahaha:
Den norske skrivemåten inneholder også kommunisten Georg Johannesens generelle og nådeløse oppgjør med AKP(m-l), Rød Ungdom og Rødt, som han foraktelig omtaler som f.eks. AntiKommunistisk Parti, forkortelsen MAO osv: «… i striden mellom AKP og Norsk Front framstår AKP som et mindre onde fordi det ikke er rasistisk, og derfor mer lik Röhms fløy.» «AKP er et nasjonal-sosialistisk parti, til venstre for Norsk Front, men til høyre for Unge Høyre. Blant de dummeste av dem finnes det sikkert også en og annen godhjertet sosialdemokrat. Elever og studenter som går vekk fra AKP og over til Unge Høyre tar et skritt til venstre i de fleste viktige saker.»
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:47
I Den norske skrivemåten gyver Johannesen løs på en rekke av sine døde og levende forfatterkolleger, såvel Knut Hamsun som Herman Wildenwey, Axel Jensen, Sigurd Hoel og ikke minst Henrik Ibsen, eller kanskje like mye den norske Ibsen-kulten som han hevdet råder i «Norvai». Johannesen stiller seg selv spørsmålet om Ibsen er en av «de største lyrikerne i vårt språkområde» og svarer: «Ja, dersom vi tar med minst 20 andre.» (F.eks. «store oversettere» som Alf Prøysen, Olav H. Hauge, Henrik Wergeland, Sigbjørn Obstfelder og Jan Erik Vold.) Johannesen hevder at Ibsen var for sent ute til å bli en Wergeland og for tidlig ute til å bli en Obstfelder og at grunnen til at Ibsen sluttet å skrive dikt, var ren kommersiell tenkning: Det var lite penger å tjene på dikt.
Arnulf Øverland skrev ifølge Johannesen «bløtkakedikt i konditorstil». Herman Wildenwey var «en særs dårlig lyriker». Rolf Jacobsen var «reaksjonær», men skrev «gode dikt», i likhet med erkekonservative Claes Gill. Det skinner igjennom i boka at Georg Johannesen betraktet Harald Heide Steen jr som en langt større skjønnlitterat enn mange av Johannesens forfatterkolleger.
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:48
Japp for faen! Harald Heine Steen jr. var jo et språkgeni av dimensjoner og en stor poet!
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:48
2. august 2008 kåret Dagbladet Den norske tenkemåten (1975), Georg Johannesens samling av saksprosatekster fra tiden 1954-1974, til «Etterkrigstidas viktigste saksprosabok». Den norske tenkemåten illustrerer hvorfor Georg Johannesens penn var fryktet og hvilken original politisk tenker han var.
Boka åpner med Georg Johannesens debut på den politiske scene. Det skjedde i form av et opprop mot tildelingen av Nobels fredspris til Albert Schweitzer i 1954. Oppropet erklærer at tildelingen har «ingen relevans» for krig og fred eller Den kalde krigen. Å gi fredsprisen til Schweitzer er derfor som å gi den til «en sliten distriktslege eller en strevsom mor». Det hører med til historien at oppropet samlet sju – 7 – underskrifter på Universitetet i Oslo.
I anmeldelsen av Torild Skards antologi Ny radikalisme i Norge (Pax forlag, 1967) skriver Johannesen: «Selv et dødfødt barn kan ha krav på en gravtale hvis det står en nært. La meg derfor post mortem si at Torld Skards antologi (…) er velredigert og veltrykt, bidragene er velskrevne og de 34 bidragsyterne velmenende mennesker som har min aktelse og til dels min respekt. Torild Skard har her utført et stort og meningsløst arbeid.» Blant de 34 var Aksel Sandemose, Johan Borgen, Torborg Nedreaas, Inger Hagerup og Arne Skouen.
I Den norske tenkemåten lanserer Georg Johannesen slagordet Norsk boikott av Norge som et tilsvar på parolen «Boikott Sør-Afrika» før apartheid-regimet i Sør-Afrika var falt. Johannesen framhever bl.a. Ferner Jacobsen, Damms Antikvariat, Jarlsbergost, Møllers Tran, Freia, Nidar, Solo, NSB, Hydro, Marinens hovedverft og Statens Premieobligasjonslån som egnede boikottobjekter. Siden Norge tilhører den vestlige verden, mente Johannesen at Norge bør begynne med seg selv, for Norge er følgelig et av landene som holder Afrika nede med f.eks. tollsatser, lave råvarepriser osv. og i kraft av at Norge er en alliert av USA, hvis verdensorden både Norge og verdens fattige lever under.
I boka argumenterer han også for å legge ned u-hjelp og innsamlingsaksjoner til f.eks. sultrammede fordi han betrakter denslags bare som avlat. På spørsmål fra Dagbladets Ragnar Kvam om vi skal la de fattige dø, svarer Georg Johannesen ja. Den beske humoren hans og den totale mangelen på politisk korrekthet, var nokså radikalt i Norge på midten av 70-tallet.
I en artikkel i forbindelse med kåringen spør Kjartan Fløgstad om det finnes noen bok som har forandret Norge mindre enn Den norske tenkemåten. Boka ble ingen bestselger på midten av 70-tallet, men slo meget godt an blant universitetenes marxister, særlig blant de mest radikale i KAG og KUL og på SVs marxistiske venstreside.
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:52
Jeg begriper ikke hvordan det er mulig å være kommunist og samtidig så rasende vittig og intelligent…utelukker ikke forstand og kommunsme gjensidig hverandre? Jeg har på følelsen av at Johannesen valgte denne politiske idologien kun som et redskap til å ta avstand fra samtidens norske kultur … han kunne sikkert like gjerne erklært seg som nazist elelr noe annet vederstyggelig som provoserte samtiden ENDA mere…men da ville hans karriere og inntekt vært en saga blott…så det gikk ikke…:)
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:56
Om landet Enn (Norge) og ennittene (nordmenn) [rediger]
«Jeg går blant dem, jeg taler deres språk, som om jeg var en av dem, men jeg forstår dem ikke, og de forstår ikke meg.»
«Det klokeste barnet har spurt meg: Er det sant, som mine fedre har forkynt: at du går din vei fordi du er ferdig med oss?»
«Dersom man blir voksen i Norge, har man ikke mange å snakke med.»
«Allmenn stemmerett i USA og Norge var en tabbe. Bare folk som kan tre døde språk burde ha rett til å uttale seg om noe som helst.»
«Vi stiller spørsmålet: Hvordan skal Norge avskaffes?»
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:58
«Dersom man blir voksen i Norge, har man ikke mange å snakke med.»
Derfor befinner slike mennesker som meg seg ikke der…jeg har ingenting å snakke med nordmenn flest om…og skyr dette tragiske folkeslaget som pesten overalt jeg måtte påtreffe dem her i østen
poetrixx 10. juni 2011, kl. 07:58
Om norsk litteraturkritikk og den øvrige norske presse [rediger]
«Norsk kritikk har alltid vært kunnskapsløs og korrupt.»
«Politikk er en altfor alvorlig sak til å overlates til journalister.»
«Tilværelsens eneste mening er å avsløre privatforbrytelser blant storpolitikere. Verden er en Detek-time der helten alltid er journalist.»
«Kan et anstendig menneske debattere i norske aviser? Hvilke? Hvordan? Når? Hvor? Med hvilke midler? Hvorfor og med hvem?»
poetrixx 10. juni 2011, kl. 08:00
Meget betimelig spørsmål det siste der…jeg har selv hatt debattinnlegg inne i Dagbladet…men gadd det bare en gang…fordi jeg stilte meg selv de samme spørsmålene….hva er vitsen med å kaste bort sin tid og skrive i disse idiotblekkene…
poetrixx 10. juni 2011, kl. 08:01
Om NRK [rediger]
«NRK er fjernstyrt av det demokratiske partiet i USA og dets journalistvelde, og er samtidig en moraliserende barnetime, som begynner klokken seks og slutter aldri.»
«Ikke i vår «villeste fantasi» kunne Shakespeare, Ibsen eller Holberg ha diktet opp de velkledde Harry-guttene: Per Øyvind Heradstveit, Herbjørn Sørebø, Lars Jacob Krogh og hva de nå heter. Hodet er billig. Slipset er dyrt.»
poetrixx 10. juni 2011, kl. 08:30
»Jeg har på følelsen av at Johannesen valgte denne politiske idologien kun som et redskap til å ta avstand fra samtidens norske kultur … han kunne sikkert like gjerne erklært seg som nazist elelr noe annet vederstyggelig som provoserte samtiden ENDA mere…men da ville hans karriere og inntekt vært en saga blott…så det gikk ikke…:)»
Han foraktet åpenbart, med full rett, dumheten og de åndløse tilstandene i samtiden og markerte avstand til absolutt alt av nåtidsfenomener, får man inntrykk av…inkludert resten av røkla blant kommunistene …og fant som største ja kanskje eneste kilde til sin tørst etter visdom noe virkelig substanisielt å drikke i antikkens og renessansens og historiens oppsamlede kunnskaper…både i den vestlige og østlige kultur…og det er jo også rimelig nok at det er nettopp der man må lete for å finne den største visdom…tross alt er dette kunnskaper som er oppsamlet av tusener av skarpe ånder gjennom tusener av år…ingen samtid og dens kultur vil noensinne kunne måle seg med historien…vil aldri kunne komme close engang…
DERFOR bør undervisningen i skolen legges dramatisk om…og vi bør få mye mere kjennskap til den klassiske kultu og all den viten som har akkumulert seg gjennom menneskeheten eksistens som art…slik de gjorde før i tiden, da folk ennå hadde dannelse…
tilbake til fremtiden!
poetrixx 10. juni 2011, kl. 12:45
Her er Norges viktigste sakprosabok
Men har noen endret Norge mindre?
Kjartan Fløgstad
DEN VIKTIGSTE BOKA: Dette er etterkrigstidas viktigste sakprosabok, mener Dagbladets jury.
1. Georg Johannesen, Om den norske tenkemåten (1975)
2. Jens Arup Seip, Fra embedsmannsstat… (1963)
3. Hans Skjervheim, Deltakar og tilskodar… (1976)
4. Ottar Brox, Hva skjer i Nord-Norge? (1966)
5. Arne Næss, Filosofiens historie (1953)
6. Åse Gruda Skard, Ungene våre (1948)
7. Kjartan Fløgstad, Loven vest for Pecos (1981)
8. Jens Bjørneboe, Vi som elsket Amerika (1968)
9. Berit Ås, Kvinner i alle land… (1981)
10. Thor Heyerdahl, Kon-Tiki (1948)
11. A. Skouen, Rettferd for de handicappede (1966)
12. M. Gullestad, Det norske sett med… (2002)
13. Hanna Kvanmo, Dommen (1990)
14. Ingrid Espelid, Ber til bords (1967)
15. Erik Dammann, Fremtiden i våre hender (1972)
16. Åsne Seierstad, Bokhandleren i Kabul (2002)
17. Karin Sveen, Klassereise (2000)
18. Tove Stang Dahl (red.), Kvinnerett I-II (1998)
19. Gunnar Skirbekk, Nihilisme? (1958)
20. Rune Slagstad, De nasjonale strateger (1998)
21. Nils Christie, Hvis skolen ikke fantes (1971)
22. Carl Fredrik Wisløff, Jeg vet på hvem… (1946)
23. Knut Hamsun, På gjengrodde stier (1949)
24. Haakon Lie, Slik jeg ser det (1975)
25. Dagfinn Grønoset, Anna i ødemarka (1972)
Etterkrigstidas viktigste sakprosabok er Georg Johannesens «Om den norske tenkemåten», Gyldendal 1975
«Her er jeg blitt gammel uten å bli noe annet», skreiv den kinesiske diktaren Tu Fu for 1200 år sidan. Hans norske gjendiktar Georg Johannesen var 74 år då han døydde i 2005.
Gjennom heile sitt liv hevda Johannesen at i ein fornuftig verden ville Tu Fu bli trykt kvar dag, medan det burde gå 1200 år mellom kvar gong VG, Aftenposten osv. kom ut: «Jeg vil ikke forby Dagbladet, men det trenger ikke komme ut så ofte.»
I dag kårar Dagbladet Georg Johannesens artikkelsamling «Om den norske tenkemåten» frå 1975 til den viktigaste sakprosaboka i det moderne Norge.
Ved hans død framsto Johannesens forfattarskap og «Tenkemåten» spesielt som ein katalog over tapte saker frå det forrige hundreåret. I den norske makteliten er og blir Georg Johannesen eit ukjent namn. Hans statsintellektuelle kollegar heldt seg langt unna gravferda hans. Ope og tillitsfullt fortalde Bergens forrige borgarmeister at han aldri hadde høyrt om bysbarnet Georg Johannesen.
Under filosofifestivalen i Melbu for nokre år sidan hadde den norske statsministeren valet mellom å lytta til ein middels visesongar eller Georg Johannesen og Karl-Otto Apel. Han valde visesongaren.
Og under årets Georg Johannesen-seminar sto vi ein flokk gråhåra herrar i Risør Kunstforening, langt frå maktas megafonar, og talte innforstått til kvarandre.
Av alle «Bøkene som forandret Norge» hevdar Dagbladets jury at «Om den norske tenkemåten» er den som forandra Norge mest.
Ei nærliggande tolking av kåringa kunne vera at ingen bøker forandrar Norge. Ei anna at mest er det same som minst. Den som har mest å seia, seier minst, og omvendt. Eller er det kanskje ei utsøkt fornærming, ei massemedial hemn over forfattaren som sa at Hamsun er Norges største forfattar, slik VG er Norges største avis. Eller uttrykte stor glede når Bergens Tidende og Aftenposten av og til tok lange steg mot venstre, og blei normale høgreaviser.
Forfattarar gjer erfaringar til dei er tjue, heiter det seg, og observasjonar etterpå. Forfattaren av «Om den norske tenkemåten» er djupt prega av barndom i Josef Terbovens norske Rikskommissariat, og av ungdom som politisk fange i Einar Gerhardsens NATO-Norge.
Boka er ikkje ei essaysamling. Berre nokre få tekstar er gjennomarbeidde forsøk av ei viss lengd, slik som nøkkelteksten frå 1967, då Johannesen stilte i Studentersamfundet med krav om å erstatta Teach in om Vietnam med Teach in om Norge.
Opningsteksten er det legendariske oppropet «Vi går ikke i fakkeltog for Albert Schweitzer». I alt fekk denne underskriftsaksjonen mot borgarleg humanisme sju – 7 – underskrifter. Elles innheld boka politiske og litterære intervensjonar i form av bokomtalar, debatt, intervju, forord, innlegg frå Oslo bystyre.
Saman med Heiner Müller var Georg Johannesen den fremste eleven til Bertolt Brecht. Endå meir enn Brecht sameinar Johannesen fromt sinnelag med retorisk råskap. «Brecht tilhørte en av de eldste av alle politiske retninger, kommunismen, den som under hundre navn har fulgt menneskene i tusener av år for at de skulle overleve.»
«Tenkemåten» er ei samling skriftstykke frå Johannesens glansdagar som politisk forgrunnsfigur. «Alles tanker beveger seg hurtigere/ når han kommer inn i et rom» slik Espen Haavardsholm skildra han i diktet «Læreren» frå 1973.
Boka inneheld dei skriftstykka som fører fram til det vi kan kalla Johannesens retoriske vending, i og med etterordet «Holberg og essayet» i 1977. Deretter formanar GJ seg sjølv og andre at vi veit for mykje om samfunnsvitskapane, og for lite om språkvitskapen.
Frå då av talte han for stadig døvare øyrer. Samstundes er avvisinga av den seine delen av forfattarskapen nødvendig føresetnad for kanoniseringa av den tidlege.
«Det er typisk for et fritt åndsliv at man ikke lenger selger diktning, men noe annet: pornografi, tapét, anti-kommunisme.» Dette skreiv Johannesen i 1961, og har fått endå meir rett i 2008. I dag blir både pornografi, tapét og anti-kommunisme seld som sakprosa. Ved å kåra «Tenkemåten» som den viktigaste norske sakprosaboka, blir boka lagt ned som grunnstein i profesjonsbygginga av «sakprosa» som det nye sesamfaget.
Dette valet gir eit usikkert grunnlag både for å lesa Georg Johannesen og for å etablera sakprosa som universelt metafag. Johannesen skriv ikkje i same sjanger som Næss, Skouen eller Gullestad.
Den reine lyriske produksjonen er ein ting. Men også prosaen hans er det langt meir treffande å kalla artikkeldikting enn sakprosa. Det vil seia at i prosaverka sine henta Georg Johannesen retoriske grep frå store moralistar og moralske tankar frå språklege strukturar. I motsetning til emnestyrte og saklege intervensjonar, skreiv Johannesen språkstyrt prosa.
I 2008 fører Norge krig i Afghanistan. Frp nærmar seg regjeringskvartalet. Norsk dannelse er å kjøra fort med bil og snakka dårleg engelsk. I massemedia er historia om sosialisme på norsk omskapt til den triste farsen om romanpartiet AKP (m-l). Likevel kårar Dagbladet Georg Johannesens artikkelsamling frå 1975 til Norges viktigaste sakprosabok. Er dette rein hån frå eit samfunn på full fart bort frå alt Georg Johannesen sto for? Takk for sist frå pressa han hudfletta? Grovt ran frå dei sakprosaiske profesjonsbyggarane?
Ikkje berre. Gjennom erkjenninga av at Dagsrevyen er eit lyrisk dikt og diktsamlinga ein nyhetsbulletin, utfordra Johannesen både diktsamlinga, og nyhetsbulletinen. Dermed la han grunnlaget ikkje for sakprosaen, men for ei forståing av den retoriske briljansen og styrken til massemedia som ideologisk apparat. Sanninga, løgnene, overdrivingane, togna, tabloidforsidene som kommersiell haiku-dikting.
Desken har avløyst diktaren Anon som vår fremste samtidspoet. Johannesen hudfletta avisene, som til gjengjeld elska hans retoriske repertoar. «Den norske tenkemåten» er «ubevisste følelser», sakprosaen umarkert lyrisk tale.
Gjennom sitt ville retoriske register sprenger mediespråket sakprosaomgrepet. Alle forstår at Georg Johannesens artikkeldikting sprengde den lyriske diktinga. Dei som derfor trur at han skreiv sakprosa, bør lesa han om igjen.
poetrixx 10. juni 2011, kl. 12:51
»Gjennom heile sitt liv hevda Johannesen at i ein fornuftig verden ville Tu Fu bli trykt kvar dag, medan det burde gå 1200 år mellom kvar gong VG, Aftenposten osv. kom ut: «Jeg vil ikke forby Dagbladet, men det trenger ikke komme ut så ofte.»
yeah right!
poetrixx 10. juni 2011, kl. 12:52
»I den norske makteliten er og blir Georg Johannesen eit ukjent namn. Hans statsintellektuelle kollegar heldt seg langt unna gravferda hans. Ope og tillitsfullt fortalde Bergens forrige borgarmeister at han aldri hadde høyrt om bysbarnet Georg Johannesen.
Under filosofifestivalen i Melbu for nokre år sidan hadde den norske statsministeren valet mellom å lytta til ein middels visesongar eller Georg Johannesen og Karl-Otto Apel. Han valde visesongaren.»
Dette viser demokratiets store og alvorlige svakhet…som tillater slike uvitende noksagter og fjols å vanstyre oss…
ulv1 10. juni 2011, kl. 18:18
«Dette viser demokratiets store og alvorlige svakhet…som tillater slike uvitende noksagter og fjols å vanstyre oss…»
Det er vel også en del andre problemer ved demokratiet. Ikke minst forestillingen om at flertallet alltid har rett. Å hevde noe slik, er like absurd som å si at flertallet ALDRI har rett. Skjønt de fleste velger vel det behageligste, nå som alltid, og ingen kan vel heller fortenke dem i det.
Hvis valg hadde kunnet forandre noe … osv. Maktstrukteren med byråkratiet er seigt som sirup. Hvordan KUNNE evt, forandringer skje i Norge i dag? Om Stoltenberg -eller andre for den saks skyld, – skulle styre oss lukt utfor et stup, er det vanskelig å se noen som kunne sette bremsene på. Det norske forsvaret? Ikke lett å forestille seg, men de er vel også de eneste som har et snev av mulighet, i og med at de besitter den nødvendig teknologien.
Limer inn litt av noe jeg skrev et annet sted:
I dag ser vi kanskje konturene av en internasjonal maktelite, og kanskje snakker vi om et styringsapparat som kan forbli statisk. Det er fordi denne eliten besitter nettopp den teknologien som skal til for å beholde makten. Etter hvert får de nå full oversikt over hva alle mennesker i verden foretar seg til en hver tid.
Uansett hvor man står politisk, ideologisk eller religiøst, tror jeg det kanskje er verdt å reflektere litt over dette. Vi vil bli kontrollert av et mindretall som innehar sine maktposisjoner for maktens egen skyld. Et hvert opprør, uansett hva det er fundert på, vil ikke føre til annet enn stadig større begrensninger i individuell frihet. Det er da jeg tenker, er ikke et slik scenario egentlig langt mer skremmende enn mye annet vi kan forestille oss?
ulv1 10. juni 2011, kl. 20:25
Og dette temaet burde i hvert fall være en anarkistblogg verdig: Hvordan skulle man gå fram for å ta rotta på en slik internasjonal maktelite?
poetrixx 10. juni 2011, kl. 20:36
det er umulig…en slik global elite trengs…den er HELT nødvendig! især i dagens usikre verden…
men dens makt må begrenses til kun å gjelde de store planetare anliggender…og ellers må makten desentraliseres slik at lokalsamfunnene styrer seg selv mer direkte og i langt større grad enn nå…
ulv1 10. juni 2011, kl. 20:51
«men dens makt må begrenses til kun å gjelde de store planetare anliggender…og ellers må makten desentraliseres slik at lokalsamfunnene styrer seg selv mer direkte og i langt større grad enn nå…»
Og da undres jeg, hvor skal det bli av motivasjonen til i det hele tatt å ønske seg inn i slike maktposisjoner? Kanskje det burde være en plikttjeneste ved loddtrekking. Litt seriøst, jeg er ganske sikker på at en stor nasjonalforsamling, bestående av la oss si 1 000 mennesker som var tatt ut ved loddtrekking, de,ville representere «folkeviljen» lang, LANGT bedre enn politikere som stiller valg. Man ville få en gruppe som var lik befolkningen ellers, i forhold til alder, yrker, inntekt … whatever. Og ikke minst, på samme måte som noen konger som ble innsatt i riktig gamle dager, så skjedde dette mot vedkommendes vilje. Såpass skjønte de, at det var ikke nødvendigvis slike mennesker som ønsket seg makt som var best skikket til å ha den.
ulv1 10. juni 2011, kl. 21:11
«det er umulig…en slik global elite trengs…den er HELT nødvendig! især i dagens usikre verden…»
Faen, Poe … denne eliten er vi allerede belemret med, men den består av folk som Gahr Støre og Stoltenberg … som du for øvrig selv beskriver ganske så treffende. .
poetrixx 11. juni 2011, kl. 03:04
ja det gjelder jo selvsagt å rekruttere helt andre kandidater til denne eliten enn de korrupte slaskene du nevner…loddtrekning høres slett ikke så dumt ut….sånn at man hindrer at alle disse herskesyke psykopatene manipulerer seg til makten
poetrixx 11. juni 2011, kl. 03:13
og absolutt alt denne eliten foretar seg skal være gjenstand for konstant overvåkning og kontroll!
Det er DE og det byråkratiske maktapparatet de holder seg med som skal overvåkes og ikke folket de leder … og de skal ha et meget begrenset poltisk mandat som kun gjelder planetare saker…og vi må skaffe oss et lovverk s om s sikrer MANGFOLD…pluralisme og annerledeshet bør være hellige ord i den nye global virkeligheten…det e r uhyre viktig…ingen land bør være like….ha like agurker med lik vinkling og kurver etter slike standarder som EU opererer med…tvert imot skal vi tusener av ulike typer agurker…hver med sine speseille kjennetegn…og dette bør gjelde alt annet også.
Det standariserte samfunn bør skys som pesten! Og byråkratiet må holdes under streng kontroll og aldi tillate å utvikle seg slik det har gjort i Norge..der dette overdimensjorte maktapparatet passende for et land med 20 millioner innbyggere har så lite å gjøre at det har laget alle disse absurde reglene som hindrer livene til folk … der man må fylle ut mer enn 20 ulike skjemaer til mange instanser for å søke om å utvide badet…
poetrixx 11. juni 2011, kl. 03:31
«Jeg går blant dem, jeg taler deres språk, som om jeg var en av dem, men jeg forstår dem ikke, og de forstår ikke meg.»
Jeg føler meg også helt fremmed i Norge…helt utafor…det er ingenting der som virkelig angår eller interesserer meg i denne kunstige og materialistiske kulturen … jeg føler meg langt mere hjemme og blant mine likemenn i fattigere land, der man ennå i langt større grad lever i direkte kontakt med livet og naturen … og seg selv…
Lets face it og ikke flykte fra SANNHETEN: Norge er et noialand de luxe, gjennomkontrollert og regulert til minste detalj av hysteriske og patologiske kontrollfrikere som er på grensen til behandlingstrengende, det er et land FULLT av depressive og angstfylte mennesker som går på medikamenter for å fikse hverdagen…det er et eneste stort NARKOREIR med mennesker som daglig tyller i seg enten legale eller ulovlige drugs for å holde ut livet … slik jeg selv gjorde da jeg bodde der.!
OG NETTOPP DETTE FAKTUM TROR JEG ER HOVEDÅRSAKEN TI AT NORGE OG VESTEN ER I FERD MED FRIVILLIG Å BEGÅ SELVMORD OG OVERGI SINE SAMFUNN TIL KOMPLETT FREMMEDE MENNESKER SOM AVSKYR OG FORAKTER VÅR SIVILISASJON OG ØNSKER Å ØDELEGGE DEN…FORDI DEN I BUNN OG GRUNN IKKE ER VERDT Å FORSVARE, SÅ TIL HELVETE MED HELE SULAMITTEN!
BARE SÅ SYND AT ISLAM PÅ INGEN MÅTE ER SVARET PÅ VESTENS PROBLEMER…TVERT I MOT VIL ALT BLI TUSEN GANGER VERRE NÅR SHARIAREDSLENE STARTER…
Og vi fortsetter litt til i samme stilen:
poetrixx 13. juni 2011, kl. 15:04
Jeg har i dag filosofert litt over denne bloggen versus Litteraturbloggen..og det e r ingen tvil om at anarkisirkuset slår den andre bloggen totally knock out ned i hengeræva når det gjelder kvalitet , lesverdighet og interessante problemstillinger…av en meget vesentlig grunn.
Nemlig at i denne bloggen skriver vi om LIVET slik vi personlig opplever det, om våre pesronlige tanker og betraktninger om den verden vi lever i…mens i LB skriver de om OPPDIKTEDE ting…der disse slappe uinteressante talentløse wannabefolka og deres trangsynte noksagt av en bloggdiktator forgjeves forsøker å vri urt av seg noe smart og innsiktsfullt litterært i de innleggene de leverer, annet enn når det gjelder det rent litteraturteoretiske, der er sørensen ikke helt bak mål når han behandler enkelte temaer.
Men Anarkisirkuset kommer sannsynligvis til å bli stående til »evig »tid som et høyst interessant dokument fra en spesiell periode i menneskehetens historie…i det som utvilsomt er innledningen til den mest avgjørende epoke i denne planetens eksistens …så lenge menneskene har eksistert that is…
og jeg vil naturligvis ALDRI noensinne slette dette unike skattkammeret av en blogg, det ville simpelthen være en forbrytelse…
Sveinung 13. juni 2011, kl. 16:16
Right you are Mr. Poe. helt riktig tenkt og skrevet. Anarki Sirkuset vil ikke bare leve, det vil til forskjell fra det andre stedet, alltid overleve. Urkraften, viljestyrken, standhaftigheten, blandet med litt uærbødig spøk+ ramsalt alvor er selve oppskriften på ekte og varig liv.
So it is.
poetrixx 14. juni 2011, kl. 03:38
Registerer med min vanlige onde og sunne skadefryd at LB hadde to kommentarer i går…mens denne bloggen hadde et nytt innlegg samt sikkert næmere 50 kommentarer…
Sveinung 14. juni 2011, kl. 08:54
Poe
Jeg har i en periode nå, ruslet litt rundt i tidligere innlegg og kommentar tråder. Det er ganske imponerende hvilken stor mengde av forskjellige typer skatter Anarki Sirkuset inneholder.
Så vil jeg få lov til, i all min uærbødighet å gi deg en uforbeholden takk og ros, fordi du holder stand og er livsmotoren til denne «gale og gode bloggen».
Når jeg tenker på utgangspunktet, foreks til sammenligning med Litteraturbloggen (rett skal være rett). LB hadde/har i utgangspunktet hjelp av en tidligere teknisk ansvarlig (som trakk seg i forbindelse med alle ekskluderingene og de infame begrensende reglene. Så fikk de en ny teknisk leder som konsturerte en enda bedre og enda mer innbydene plattform. I tillegg hadde de en del forfattere og skribenter som deltok (de fleste har trukket seg) i en periode. Så hadde/har de en god økonomi i ryggen, en av eierne har penger så det holder, til å støtte driften. Pluss de fikk en ganske så stor sum fra Fritt Ord, som var øremerket for drift av LB. (hva pengene brukt til, hva ble resultatet, ser man jo dessverre)
Hvorfor nevner jeg disse ting, jo fordi, jeg sammenligner med opphavet og driften til Anarki Sirkuset.
In facto blir denne bloggen ledet og drevet av en som har uføretrygd (den får man ikke uten reel grunn og rett), støtten fra staten er vel en av de laveste på utbetalingsfronten. Teknisk ledelse av AS gjøres av samme personen. Hoveddelen av de spennende og varierte innleggene blir skrevet den samme+ også mesteparten av alle de både morsomme og alvorlige kommentarene.
Hvorfor setter jeg opp disse to helt forkjellige utgangspunktene i sammenligning ?? Jo fordi de illustrerer ganske så godt, hva som gjelder for ekte kvalitet, altså snakker vi ikke om penger, ei heller midlertidig støtte av ymse usikre forhold.
Nei, jeg snakker om ekte livskunst, det å spise av livets bord, evne til å glede seg over bevegelser, ha humor, ironi og galskap, godt blandet med vett og visdom. Jeg snakker også om det å ikke gi seg, men fortsette uansett vær og vind. (+ en mende mange andre ting).
So there it is….derfor fikser du det meste, derfor fortjener du oppriktig ros. (Yes I mean it, Mr. Poe)
So it is, and so it will be.
poetrixx 14. juni 2011, kl. 11:46
Takk for all rosen Sveinung…dette var staute og høvelige ord …især ettersom det merkes at de kommer fra hjertet…og ikke minst hjernen…:)
Du er jo også en trofast og uoppslitelig støttespiller gjennom storm og stille … og det settes stor pris på…
Roar Sørensen 14. juni 2011, kl. 12:42
En pensjonist og en uføretrygdet sitter og gratulerer seg selv med at de er de to siste menneskene igjen på kloden. ?
poetrixx 14. juni 2011, kl. 14:27
det har du faen meg rett i!!!!
og ære være oss for det…:)
poetrixx 14. juni 2011, kl. 14:31
at jeg er uføretrygdet skyldes jo mitt opposisjonelle sinnelag…det er en ekte og meget ærefull revolusjonær handling i våre dager!
uføretrygdede i alle land foren Eder … og fuck de ikke-uføretrygdede…de som har vært for late og tiltaksløse og talentløse til å skaffe seg uførepensjon…SHAME on them!!!
poetrixx 14. juni 2011, kl. 14:32
Vi uføretrygdede er NAVet i samfunnets hjul…uten oss hadde det hele stanset opp..:)
Sveinung 14. juni 2011, kl. 16:47
roar
du er en selvrunker og vil alltid bli det. De tre musketerer som mulegens er igjen, vi snart slippe taket, i den slappe skrivepikken din. som jeg sa, her om dagen, jeg skal hjelpe deg (neppe nødvendig, å få LB, ii grøfta, hvor den best passer og fortjeent.try me stupid egoist.)
Sveinung 14. juni 2011, kl. 16:53
roar
du er så falsk og egen godverdig uten grunn, jeg har lest dine klagesanger fra tidenes morgen, spurt deg om bli litt folkelig, nope…du er Gud., ikkke sant ??
Lovder deg Roar, for det første har du mistet troverdighet, takket være poe og en del av oss ndre oppriktige lesende.
Hmm, nå skal vi ,som katten, bruke litt tid, før vi avslører og kjører deg og bloggen din rett ned i avgrunnen. Pss. forfattere med en viss mening i suppen, har fått beskjed..ha ha, de andre vil også få det…ønsker du mer, stupid man
poetrixx 14. juni 2011, kl. 20:59
thats right man hahaahahaaha…egen-godverdig..japp det er nøyakig hva dette er…
Sveinung 15. juni 2011, kl. 06:34
ho ho, man må da spøke litt med rørersen, uten spøk med mening mister han rent livslysten. Egentlig burde han ha overført litt prenger til AS….. fra stiftelsen : Spøkeord i fri ytring.
poetrixx 15. juni 2011, kl. 07:17
Nja…jeg gir i grunnen et goddag mann nedpeiset hønsehelvete i noen som helst midler fra Sørensen…uansett i hvilke former…hils duden og si det…:)
Sveinung 15. juni 2011, kl. 09:55
Hmm, tror neppe rørersen er på talefot med meg, han bruker jo bare fotform sko for tiden.
Penger fra Fritt ord, har han ingen igjen av. Som han hevder, har han gitt bort rubel og bit til sine trofaste bloggmedlemmer. Hvem da ? de som forsvant uten å gi valuta for penga.
Akkurat den biten betviler jeg, jeg er tilbøyelig til å tro, han har brukt de selv, på livets forskjellige fristelser. Han er jo svak for unge piker……piker vin og sang koster penger….selv for en vakker forfallen mann som røra.
Sveinung 15. juni 2011, kl. 10:06
Tok en kikk over her. Poe, selvfølgelig får du støtte…den dagen du blir normal, først da forsvinner jeg. Ha ha, så jeg blir nok her lenge ja..
Røra
Igjen tar han seg friheten til å spøke med noe som snart vil ramme ham selv….både å bli pensjonist og uføretrygded.
Egentlig burde han få trygd, han er jo meget gammelmodig og, som han selv innrømmer…ikke helt god i det firkanta hodet.
Sveinung 15. juni 2011, kl. 10:12
De to eneste menneskene igjen på jorden…altså Poe og meg..påstår rørersen. Han har jo helt glemt seg selv…..det er ikke uten grunn vi leker katt og mus med deg.
Dessuten har vi all den tiden som trengs for potelek, med musens traurige skjebne. ho ho
poetrixx 15. juni 2011, kl. 13:48
Jeg driter i mitt ettermæle, min eneste ambisjon er å få folk til å miste munn og mæle…!
Gammelt jungelordtak (fra asfaltjungelen i Pattaya) av Poetrixx!
poetrixx 15. juni 2011, kl. 13:49
mens jeg ennå er et mælende vesen…
og et malende…folk kommer til å miste munn og mæe av mine kommende malerier…såpass kan jeg allerede love nå…lenge før de er malt…:)
ALDRI har verden noensinne sett maken til malerier!
poetrixx 15. juni 2011, kl. 14:12
Machiavelli i Discorsi,:
Vår religion har opphøyet ydmykhet, forsakelse og forrakt for det jordiske liv, mens antikkens religion opphøyet sjelstyrke, legemets sunnhet og alt annet som gjør mennesket sterke. Slik har religion svekket menneskene og gjort dem fritt vilt for grusomme menn.
poetrixx 15. juni 2011, kl. 14:15
Og de samme feminine » verdiene» bygger sosialismen og nesten alle moderne frivillige bevegelser og organisasjoner på … som gjør menneskene til svake og avhengige klienter som er lette bytter for psykopatene som hersker i formynderstaten
poetrixx 15. juni 2011, kl. 15:21
Når man ser personlig stil, blir man både forundret og glad. Man ventet å møte en forfatter, og så finner man et menneske.
Blaise Pascal
poetrixx 15. juni 2011, kl. 15:22
Hvor mange norske forfattere i dag har utviklet sin egen særpregede stil?
Sveinung 15. juni 2011, kl. 16:49
He he, helt ærlig, de personlige stemmer innen i litteraturen, i særdeleshet i Norge og norden.?? Bevares uvell og korrekt….de tilpasser seg….forsøker noen friske halvslappe fraspark..godt innenfor grensene av hva som vil bli akseptert. Det litterære Norge er en kjempestor bjelleku, eller balleløs okse.
Det er slik det blir penger, med hjelp av massiv markedsføring. Hmm,, vel å henvise til krigens propaganda, uansett hvor gal den var, er vel ikke nødvendig……etter krigen kommer alle mulige historier om hva som var rett og galt.
Som en saltstein på jordet, hvor kyrene slikker grådig uten beskjedenhet
poetrixx 30. juni 2011, kl. 04:31
»Det er slik det blir penger, med hjelp av massiv markedsføring»
jeg tror dette er den største årsaken..og ikke bare symptomet, på et samfunn i sjelelig og moralsk ubalanse…all denne helvetes reklamen og pengestøyen og kjøpetrykket overalt…alle disse sleske og slicke psykologiske metodene der de greier å overbevise menneskene om at de er teite, mislykkede og mindreverdige om de ikke benytter produktet det reklameres for…alt dette fører til aggresjon, psykisk vold og en hel helvetes masse misfornøyde og deppa folk…
reklame på sitt beste kan være kunst…men 99 % er likevel bare garbage…ja direkte skadelig…og skal vi for å anerkjenne verdien av denne ene prosenten godta all den dritten de resterende 99% er ansvarlig for?
Er det ikke bedre å bare forby hele dette svineriet…tenk på hvor fredelig og avslappet omgivelsene ville bli da…tenk å slippe å høre på alle disse sleipe køddene der de med sine behagelige avslepne stemmer forsøker å lokke oss til å kjøpe pisset de reklamerer for?
Tenk å slippe all denne sinnssvake støyen?!
FORBY DET ?!
ja jeg tror det er det beste…sannsynligvis vil det tvinge seg frem…men først når tilstrekkelig mange mennesker har erkjent hvor enormt skadelig dette fenomenet er… hvordan det tingliggjør oss og reduserer vår verdi som mennesker…ja stjeler all vår egentlige verdi fra oss og gir oss en helt verdiløs forbrukerverdi som erstatning! En forbrukerverdi som de gjør oss avhengig av…og som bare finnes så lenge vi kjøper produktene deres…
Sveinung 30. juni 2011, kl. 23:14
he he….særegen…..sær og egen stil…..det er ikke mange.
poetrixx 7. juli 2011, kl. 05:11
Og så var det orienteringsløperen som sprang seg vill og havnet i … Orienten!
Sørensen that is …:)
Det var virkelig et tap for Anarki-Sirkuset at Sveinung aka Fauske vandret heden da det beryktede norske helsevesenet tok kverken på ham...uten ham hadde bloggen kanskje ennå vært aktiv i dag...selv uten angrepene fra Røra...
7 juli 2011...det er jo nøyaktig 7 år siden det...tiden flyr...gudskjelov...
``Å høre på Roar blir litt som å lese Bibelen. Det er gjerne det stikk motsatte av det som presenteres som er sannheten``
HAHAHAHAHAHA....bedre kan det knapt formuleres...
Na, du får gjøre som du vil, men hvis du vil bli berømt, burde du åpne Anarki-Sirkuset for omverdenen. Du er jo nå blitt en romanfigur, og det henvises til bloggen i romanen.
Men det spiller ingen rolle for romanen om bloggen eksisterer eller ikke. Ja, kanskje best at den forblir en myte. 🙂
Men hvem vet, kanskje vanker det en nobelpris. Bob Dylan fikk den jo, så hvorfor ikke du? Glem ikke at prisen vel er på et par millioner kroner.
Jeg driter i berømmelse, så lenge jeg bare er fryktet og beryktet!
Berømmelse er for suckers og mammadalter...som deg!
Skal du ha tilgang til den fantastiske bloggen er det bare å punge ut så det griner i lommeboka far!
I dag var jeg og sjekka hva det koster å få trykket tusen eksemplarer av den nye diktsamlingen min.
Bare 1800 zl for 1000 stykker i A2 format, tror jeg det er, når man bretter et A4 ark to ganger...med fargebilde på forsiden av et maleri jeg har mekka selv...4000 kr!
Det er altså 4 kr pr. bok … som jeg akter selge for 100 kr pr. piece på gata i Oslo ...og tjene 96 høvdinger på...:)
Diktsamlingen har jeg allerede sendt inn til redaksjonen i et herværende norsk kulturmagasin, for å få en uttalelse på forhånd, som jeg akter trykke på baksiden, som reklame for kunstverket. Her er den:
Anmeldelse av The one and lonely Gydur-story :
Det er uhyre sjelden man kommer over litteratur av denne ytterst usedvanlige karakter og kvalitet, så la meg ikke kaste bort mere tid, men spare våre ærede lesere for ytterligere kommentarer og gå rett på sak:
Denne diktsamlingen er det overlegent mest talentløse, lortbehengte, pissbedritne kølleranet jeg har bevitnet i hele mitt liv, fullstendig blåst for all vett og fornuft, innhold og begripelse som den fortoner seg for de stakkarene som måtte utsette seg for den lidelse å lese denne åndsforlatte dritten ... helt totalt grøsse gråt-horribel og en hån og et sjofelt nederdrektig ballespark mot all edelhet, kunst og ånd på denne arme jord ... og hele denne sinnssvake samlingen av det ultimate rånesludder skulle vært sydd inn i den oppblåste lysken til ei fyllesjuk bjelleku som ble spadd opp med dåsa først fra tundraen i Sibir og deretter stappa med ræva sidelengs inn i en sirkuskanon og avfyrt med larveblam rett ned i kailldjupet i den mest illeluktende, spreng-nedbæsjede og nedsnedde utedassen bak loppemarkedet på Påskeøya!
``Dikteren`` er uten tvil en av verdens mest smellteite suppeklisjemestere og av rompedikt tilsvinede svada-oppgulpere med kjeften i knestående i gørra, en sørpebanal kronsmørjenarr, cocksugerhungry cunteprinsesse, seigsleiket pissmikkeline og alle stjernefitturs fjertbetrengte nullrunker i bjelleland ... og bak hans tomme og fjærprydede måsepanne skjuler der seg en aldri hvilende røre av ingentingeri hvis nei-eksistens må være en evig kilde til forbløffelse og ja fornøffelse for hans medgriser i den litterære latrinebingen han så hjelpeløst basker rundt i.
Det er bent fram sjokkerende å bevitne at ``poeten`` er så bevisstløs og virkelighetsfjern at han våger publisere en slik motbydelig sørpe på et så lavt og avstumpet piece of shit-nivå midt blant det norske folk ... for disse vettforlatte sudderullan-tekstene er det absolutt verste og mest talentløse lort-sjongleri, rasshøls-snøfteri og kyss meg i ræva-ralleri som noen gang har vært observert her på jorden og burde vært fjertet på av griser og tørket med i akterkanalen av ei russisk sirkusballerina med alzheimers!
Til ``lyrikeren`` vil jeg bare si: kjøss meg på tuppa i Ryfylkeheiane og sokk meg langsomt med gevær i bar-ræva med dette råtne bedritne diktefiseriet og rallende kråkeoppkasteriet du mishandler og seigpiner under navnet poesi! Du burde heller tatt deg jobb som latrinekommandant og seterbajas på en utedass i Øystre Slidre fremfor å torturere og mishandle forsvarsløse mennesker på denne hensynsløse måten gjennom din såkalte lyrikk. Da kunne du kanskje gjort LITT nytte for deg her i verden.
"Men hvem vet, kanskje vanker det en nobelpris. Bob Dylan fikk den jo, så hvorfor ikke du? Glem ikke at prisen vel er på et par millioner kroner."
Bob Dylan er et geni, men han er ikke noen uovertruffen lyriker. Det kan til og med jeg si, som i det minste har et ærlig blikk. Det at han fikk nobelprisen, handler om verdiene til en hel generasjon med babyboomere, ikke noe annet.
Av samme grunn kommer Poe aldri til å motta noen større pris, iallfall ikke mens han er i live. Det er det forfatterskap handler om, verdier i samspill med evne og talent. Ta bort en av disse, og du åpner opp for fattigdom og mangelen på anerkjennelse resten av din tid.
Dette har jeg sagt fryktelig lenge nå, men hvem er verst? Idiotene eller idioten som preker til dem? I rest my case.
Synd at anarkisirkuset er lukket, forresten. Ja ja. Alt er motsatt og det samme i det kvernende kaos. Er bare å kaste terningen og se hva som skjer. Eventuelt ikke. Eventuelt alt på en gang og begge deler. Mens den er stiv. Med kniv. Hi hi.
``Det er det forfatterskap handler om, verdier i samspill med evne og talent.``
Viktigst er likevel evnen til å sleike de rette folka i ræva...
Jeg har gjenåpnet Anarki-Sirkuset flere ganger de siste par årene...men siden det ikke var noen interesse for bloggen stengte jeg den igjen...
Men det er det jeg sier. Rumpesleiking er omdefinert som såkalt "verdi." I den grad idiotene bryr seg om dikt (noe de ikke gjør) er det Arnulf Øverland som fremheves, mens det egentlige svar, det ene svar selvfølgelig er William Blake.
Ja, det ville nok vært et fremskritt hvis nazistene avrettet Arnulf Øverland, så han slapp å gnåle om nazistene ... På den måten hadde man slått to fluer i en babysmekk, jeg mener buksesmekk.
Vel, bare fint at Anarki-Sirkuset er stengt. Herr Eggen er vel en av dem som puster lettet ut nå. 🙂
Bra du endelig har imøtekommet hans ønsker og krav.
Nei, noen nobelpris vil du nok aldri få, men det lå mye fint i den bloggen som verden burde fått innsyn i.
For øvrig har du rett: Rumpesleiking av de rette folka blir i dag sett på som en verdi. Spesielt av dem som villig lar seg sleike. Rumpesleikerne er de gode, de som "fortjener en sjanse", de som får invitasjoner, hjelp og go'ord når det trengs.
Det har til og med gått så langt at noen forfattere helt åpent innrømmer at de bruker denne strategien for å oppnå ting de ellers aldri ville ha oppnådd.
Prøver du derimot å piske disse rumpene litt, så er det rett ut i kulda. Dette betraktes ikke i kultur-Norge som noen god verdi.
Det skyldes at rumpene til "de rette folka" er blitt dvaskere og slappere med årene, slik at det i dag er lettere å komme til med tunga. Rumpene bys villig fram, og det er bare å gå ned på kne og stikke tunga inn.
Litt ubehagelig er det kanskje i starten, men man venner seg fort til det, og belønningen kan være stor.
Ettersom det i dag betraktes som rene dødssynden å oute rumpegjengen ved navn, skal jeg i dag skåne meg selv ved ikke å nevne noen.
Tom Lotherington og Bror Hagemann er to forfattere som har begått den frekkhet å våge å kritisere dette korrupte systemet...man hører visst ikke så mye til dem mere?
Forvist fra henholdsvis Aschehoug og Gyldendal...
Og se hva som har skjedd med karrieren til Landgaard etter at han begynte å mingle med Sørensen...
``Vel, bare fint at Anarki-Sirkuset er stengt. Herr Eggen er vel en av dem som puster lettet ut nå. ?
Bra du endelig har imøtekommet hans ønsker og krav.
Nei, noen nobelpris vil du nok aldri få, men det lå mye fint i den bloggen som verden burde fått innsyn i.``
Nice try Sørensen!
Du vet hva hvilke magiske virkemidler som får den bloggen åpnet igjen...:)
Og jeg som trodde du ikke var interessert i penger og sånne verdslige, tåpelige ting. 🙂
Nei da, men sett at romanen mot absolutt alle formodninger skulle bli en suksess. Da vil kanskje tusener av lesere søke på en blogg som ikke finnes lenger.
Helt greit for meg, men jeg trodde du var interessert i at postene og ablegøyene dine ble lest. Der tok jeg altså feil. Vel, det er ikke første gangen.
Får bare droppe denne henvisningen, da. Ikke noe problem, det.
Det finnes jo ingen på denne jorda som vil betale for å lese noe av det.
Hahahahahahaha...penger og lignende verdslige ting er jo det eneste som interesserer meg!
Såfremt de er lettjente altså...
Men ta og legg ut noen linjer fra ``romanen``da...jeg trenger noe å le av...:)
Og selvfølgelig kommer du til å bli saksøkt...du skylder meg uansett xillioner av kroner for alt det jeg har gjort for deg!
Og som du aldri noensinne har vært i nærheten av å takke meg for...din laban!
HVOR er boka...få se!!!!
TENK at du ikke får adgang til denne utrolige bloggen bare fordi du er for gjerrig?!
Her er et par utdrag til...denne gangen fra det berømte LITTERATURPISSOIRET, som Litteraturbloggen ble døpt til i AS:
poetrixx 29. mars 2011, kl. 09:31 Rediger
Jeg mener det er fullstendig patetisk å sitte og LESE BØKER om livet! Ja når man er ung og uerfaren kan det ha en viss nytte…jeg leste selv endel bøker i barndommen og ungdommen og hadde mye utbytte av det …men når man er blitt voksen vil jo ethvert sunt menneske ut og LEVE livet, og ikke lese romaner etc. om det?! Det er jo bare pingler og tapere som sitter og leser om livet vel, hahaha?! Skjønt jeg kan til nød forstå at dere som er så uheldige å måtte henslepe tilværelsen i det mistrøstige psykopatiske femidiktaturet Norge, der all moro er forbudt … tyr til det substitutt for livet som lesning av skjønnlitteratur er.
Her i Thailand er det absolutt ingen som leser bøker … hva skal de med sånt rask?! Her har de jo det pulserende magnetiske mystiske og fantastiske livet rett utendor stuedøra, som lokker og drar alle som vil inn i et eneste stort eventyr…
Legg merke til at det bare er i det gjennomkontrollerte, regulerte og møkk kjedelige Vesten at folk leser bøker … samt gjorde det i de tidligere like så kjedelige kommunistdiktaturene i sovjetblokken før. Ingen andre steder leser folk bøker …og det kommer av at de lever i samfunn der livet ennå har utfordringer og spenning og andre meningsfylte aktiviteter å by på…
det absurde er naturligvis at all livsglede og andre festlige aktiviteter i Vesten er forbudt, mens romaner IKKE er det, nettopp fordi de fungerer som nødvendige substitutter for å holde ut dette mistrøstige livet.
Hadde jeg kommet til makten som eneveldig diktator skulle jeg snarest innført forbud mot all denne passiviserende skjønnlitteraturen og sluppet fritt løs alle de livsfremmende aktivitetene som jeg vet ville transformert samfunnet og menneskene til en langt sunnere, mer harmonisk og lykkeligere eksistens … jeg ville arrangert offentlige orgier overalt og innført full sex and drugs and rock n’roll over hele den fuckings planeten!
NED MED LITTERATUREN!!!!!!!!!!!!
poetrixx 29. mars 2011, kl. 09:32 Rediger
Og ja, jeg lever i henhold til det jeg preker! Jeg er IKKE en jævla hykler som preker for andre mennesker om ting de bør foreta seg mens jeg selv lever et helt annet liv… no way! Jeg eier ingen bøker annet enn en diktsamling med dedikasjon som jeg fikk tilsendt av en poet i Norge og som jeg for skams skyld ikke synes at jeg kan kaste, selv om jeg ikke har giddet lese den … og jeg har ikke lest en eneste bok fra perm til perm på over ti år … muligens tjue år … som jeg kan huske i farten i hvert fall.
Og mitt liv er fullstendig dedikert til å oppleve så mange lastefulle og syndige aktiviterer med så mye fest og spetakkel, full fres og moro og herlighet som det overhodet er mulig å få med seg før jeg kreperer…og mitt høyeste ønske og faste forsett er å dø mett av dage, om ikke av netter … mellom lårene på en hore akkurat idet det går for oss begge!
Da vil jeg gratulere meg selv med å ha levd et vellykket liv, til etterfølgelse og eksempel for alle mennesker … og da vet jeg at om det finnes en Gud, at den guden ville le seg skakk i hjel og si at ja faen Poetrixx, du gjorde sannelig det beste du formådde av det du hadde fått utdelt av resurser og liv på jorden … og mer enn det kan ingen mennesker eller guder forlange!
poetrixx 29. mars 2011, kl. 09:55 Rediger
Jeg tenker på en mega-intellektuell og kjempebelest fyr som Mettebergssommann, som åpenbart har lest TONNEVIS med bøker i sitt liv, både skjønnlitterære og andre. Det er innlysende at mannen elsker å lese bøker, han finner stort ubytte i det … og åpenbart gir alle disse bøkene ham kunnskaper han ellers ikke ville kunnet finne, idet det ville ta for lang tid og være praktisk umulig for ham å oppspore forfatterne til alle disse bøkene, Derrida, Foucault og hva de nå heter alle disse dudene … for slik å innhente den informasjonen han liker å tilegne seg. Han er en fyr som virker fullstendig hekta på kunnskaper, han er som en narkoman etter facts som kan hjelpe ham til forståelse av den verden han lever i … på et teoretisk plan vel og merke.
Hva bunner dette behovet i? Er det et behov utsprunget fra forakt for de omgivelsene som omgir ham, og som han ikke finner noen mening og tilfredsstillelse i og derfor søker seg bort fra gjennom lesning, gjennom innlevelse i andre mer meningsfylte verdener, visjoner og ideer? Er det forakt, lede og angst…slik som så mange kommunister og andre ekstremister av alle slag er fylt av .. og som driver dem til politiske og sosiale aktiviteter i håp om å kunne forandre samfunnet i retning av de forestillllingene og visjonene de selv har dannet seg om hvordan forholdene burde være? For han er vel kommunist, etter hva jeg begriper?
poetrixx 29. mars 2011, kl. 10:04 Rediger
Han regnes som en meget intelligent og kunnskapsrik fyr…noe han utvilsomt er. Men hvor mye av det han består av intellektuelt etc. har han tilegnet seg selv..og hvor mye har han innhentet gennom lesning? Hvor mye av det han vet og forstår har han TENKT UT SELV?
Jeg tipper veldig lite, i likhet med de fleste intellektuelle…de er med sin suveren hukommelse og evne til å raskt sluke hauger med data som levende kopimaskiner og memory baser som suger til seg gigabytes med informasjon om verden på det teoretiske plan … men er selv ute av stand til å uttenke noe nytt, eller skape noe av verdi.
Hvem e r mest intellegent av ham og meg? Han selvfølgelig, det vil alle straks si ..han har jo langt flere kunnskaper og viten enn meg om de fleste forhold i livet.
Men er det virkelig sant?
No fucking way om det er, kreativitet er nemlig også en form for intelligens, ja den mest verdifulle og noble intelligens av alle typer intelligens … og JEG Poetrixx har en langt større KREATIV kraft og intelligens enn ham, han når meg ikke opp til ræva engang når det gjelder skapende evner …:)
poetrixx 29. mars 2011, kl. 10:27 Rediger
”Er det et behov utsprunget fra forakt for de omgivelsene som omgir ham, og som han ikke finner noen mening og tilfredsstillelse i og derfor søker seg bort fra gjennom lesning, gjennom innlevelse i andre mer meningsfylte verdener, visjoner og ideer?”
Her har han og jeg i tilfelle mye til felles … skjønt jeg forakter ikke så mye som jeg føler medlidenhet med de stakkars menneskene jeg ser slepe seg gjennom livet nesten uten forventninger til deres egen eksistens i det, fordi de forstår så lite av hva det vil si å være mennesske … å være et levende tenkende vesen i verden.
Men der han søker tilflukt i bøker, søker jeg tilflukt i aktiviteter som medfører sanselige gleder … samt ikke minst tilflukt i mitt eget sinn. I mitt eget sinn finner jeg meget forunderlige og fantastiske ting jeg ikke opplever noen andre steder…og slett ikke i noen bøker.
Jeg har opplevd og gått gjennom ting i dette livet som jeg aldri har hørt at noen andre sjeler på denne planeten har opplevd, eller har lest om i noen bøker, være seg skjønnlitterære eller sakprosa e.l. … ting som jeg aldri vil fortelle noe menneske om…det vil forbli en hemmelighet mellom meg og universet og ingen andre levende vesener…
Mickeline 29. mars 2011, kl. 23:42 Rediger
Det kler deg ikke å gjøre knefall for Roar S sin smiger av de såkalte poltiske innleggene du lirte av deg i kapp med Fridemokratene; VG og annet rask du feide gjennom av såkalt politiske innlegg her inne Poetrixx. Jeg ble søvnig av dem, og lot deg som regel messe ditt verdensbilde i fred. I håp om det gikk over.
Fordi det var mange andre gode innlegg og kommentarer du og andre bidro med, og at du opprettet bloggen på et gunstig tidspunkt, gjorde at den blomstret fritt noen måneder. Godt gjort med denne plattformen faktisk.
Så ikke kom her som en forurettet guttunge, fordi ingen vil leke rasistlekene dine lenger. Folk fikk nok av det. Og ville ikke assossieres med dem.
So it is, som en gammel venn kunne ha sagt
Mickeline 29. mars 2011, kl. 23:58 Rediger
Roar. Nå som jeg er ute av mediastormen kan du fritt bruke navnet mitt så mye du ønsker!
Og jeg som var på nippet til å stikke innom Kiròt …og så kommer du hit for å terge meg igjen. Skal jeg ta det som en invitasjon ? ?
Mickeline 30. mars 2011, kl. 00:09 Rediger
Det kommer ikke an på hvor mange bøker du leser, eller har lest. Det kommer an på hvem som leser dem. Og når du leser dem
Det hjelper lite for livet forøvrig hvis de ikke sjelsettende, eller fylt av kunnskap om et tema du synes du trenger å kunne.
Når det gjelder Poetrixx versus Mettebergmannsommann vil jeg tippe at derte er omtrent like høye!;)
"Men ta og legg ut noen linjer fra ``romanen``da...jeg trenger noe å le av...:)"
Ja, dette er en humoristisk underholdningsroman, så jeg håper jo at du vil le. Jeg skal snart prøve å sende manuset til noen forlag, men jeg vet jo at visse rumpetilbydere har greid å baktale og sverte meg så til de grader at ingen vil ha noe med meg eller bøkene mine å gjøre.
Sånn blir det bare når det norske forfattermiljøet er knøttlite og ledes av sentrale skikkelser som kaller seg selv og kompisene sine "gjengen vår".
I tillegg sjekker jo forlagene med en gang salg på tidligere bøker, og da blir det tommelen ned uansett hva jeg leverer.
Men vi får se.
Det kan jo hende at du som romanperson vil fenge interesse hos noen. 🙂
Noen tipset meg om at du absolutt fortjente å bli en romanskikkelse, og nå har du blitt det.
Romanen ble for øvrig skrevet på halvannen måned. Så snart man senker det litterære ambisjonsnivået litt, så er jo ikke det noe problem.
Jeg kunne vel skrevet 4–5 slike romaner per år hvis jeg hadde hatt tid og penger og slapp å jobbe for føda, slik andre krimforfattere slipper.
Men når jeg tenker meg om, er det kanskje best at bloggen er stengt. Ja, egentlig enda bedre om den slettes helt.
For jeg må innrømme at jeg har sitert i bøtter og spann derfra, og hvis bloggen forblir en myte, eller hvis ingen tror den eksisterer, så kan du jo ikke saksøke meg for plagiat heller. 🙂
Til sammen minst to sider av dine tekster er plassert i romanen.
Fordelen med det, er at det skal bli vanskelig for deg å slakte den, siden det jo er du som har skrevet deler av den.
Men kjenner jeg deg rett, greier du nok å slakte dine egne skriverier også. 🙂
Håper bare at du har forsynt deg rikelig derfra...dess mere dette har skjedd, dess større blir erstatningskravet...:)
Jeg har skrevet et romanutkast der en av bipersonene flittig sender egenproduserte bidrag til diverse litterære magasiner og blogger online i håp om at noen forfattere bevisst eller ubevisst skal stjele deler av tekstene hans, slik at han senere kan kreve kompensasjon for det materialet de har forsynt seg av.
Dette gjør han med fullt overlegg, idet han vet at dette er den eneste måten han har en sjanse til å tjene penger på sitt litterære talent, siden han er for lat og ustrukturert og inkompetent til å kunne skrive en hel bok selv.
Gjett hvem denne personen er bygget på...
Og nå har du altså som den aller første, så vidt meg bekjent, gått rett i fella hahahahahahahahaha!
Ja, det er selvsagt dette jeg håper på. Et skikkelig søksmål som vil gjøre boka kjent.
Penger får du selvsagt ikke siden jeg har holdt meg godt innenfor sitatretten.
https://no.wikipedia.org/wiki/Sitatrett
Så det er bare å kjøre på. 🙂
``Noen tipset meg om at du absolutt fortjente å bli en romanskikkelse, og nå har du blitt det.``
Jeg fortjener noe langt bedre, jeg fortjener en biografi, en selvbiografi!
Problemet er bare at jeg har gjort så mange herlige og morsomme sprell og i vårt teite og innskrenkede samfunns øyne fullstendig outrerte og sinnssvake ting at jeg rett og slett ikke tør skrive denne biografien, idet jeg frykter konsekvensene; langvarig fengsel eller opphold på mentalinstitusjon med påfølgende tvangsmedisinering og ødeleggelse av mitt selv.
Jeg har jo ikke bare meg selv å tenke på … det er to små uskyldige vesener nå som er ganske avhengig av meg og at jeg skjøtter mitt liv heretter på en noenlunde anstendig og sosialt akseptabel måte...:)
"... langvarig fengsel eller opphold på mentalinstitusjon med påfølgende tvangsmedisinering og ødeleggelse av mitt selv."
Er du synsk?
Vel, romankarakteren din vil i hvert fall oppleve dette. Det måtte jo bare gå sånn.
Men siden du ba om et utdrag fra romanen, så skal du få et par avsnitt fra epilogen. Der har myndighetene endelig tatt hånd om deg:
Poetrix, derimot, hadde vært en annen skål. Ifølge Aslaksen var han anbrakt på lukket avdeling på et mentalsykehus i Cebu City. Etterforskerne hadde funnet så mye rart på rommet hans at de fremdeles holdt på der oppe. De hadde til og med fått hjelp av en fyr fra Kripos, Kenneth Skaar. Sammen prøvde de å kartlegge bevegelsene til Poetrix de siste årene. Dessverre hadde det vist seg å være vanskeligere enn de først hadde trodd. Ja, Kenneth hadde fortalt ham at de ennå ikke hadde funnet ut hvem Poetrix egentlig var. Åtte pass – tre norske, to svenske, et dansk, et spansk og et italiensk – hadde ikke akkurat gjort forvirringen deres mindre. Ikke engang hva han hadde vært, eller var, hadde de funnet ut av. På mentalsykehuset satt han visstnok bare og deklamerte Wergeland-dikt og sang Evert Taube-viser dagen lang. «Flickan i Havanna» var en av favorittene. Når han ble avhørt, svarte han vekselvis på gresk, thai, esperanto og noe de etter hvert hadde konkludert var berbisk.
Vel, han var i hvert fall fremdeles i live. Det samme var alle de andre. Pancho Villa og narkogutten på scooteren ville nok ikke glemme ham med det første, ikke Mata Hari, Ullersmo og Yamashita-Jonny heller. Men etter noen år i det koselige Bilibid-fengselet i Manila fikk de forhåpentligvis andre ting å tenke på. Skulle slækta deres finne på noe hevnkrøll, fikk han bare pusse Edith på dem.
WTF....for en talentløs sløving og slabbedask du er!!!
Jeg heter for faen ikke POETRIX!!!
Har du etter alle disse årene ennå ikke fått med deg det???
Na, vi har tatt høyde for dette. Det er jo ikke idioter som prøver å avsløre forbrytelsene dine. Her er et avsnitt fra femte kapittel, der Stingo begynner å bli oppmerksom på deg:
«Takk, Stingo. Løkke tel, vi snakkes.»
Mens Edith vasket opp forsiktig og stille i bakgrunnen, fyrte han opp en røyk og ble sittende og surfe på telefonen. Poetrix. Han hadde lagt igjen et tonn av elektroniske spor på nettet. Som Poetrix. Poe. Og Poetrixx med to x-er. Men det var den samme fyren overalt. Det samme skyggebildet. Ikke ett eneste sted et klart og tydelig fotografi av ansiktet.
Det er forresten Aslaksen som kommer på sporet av deg først.
Du bør være ytterst forsiktig dude … jeg er beskyttet av høyere makter!
Kun en eneste person i hele verden visste mitt navn...og han er død nå.
Det tok bare noen måneder før han fikk nyss om mitt egentlige navn før han lå i graven.
Gjett hvem det var?
Og nå … ja det finnes en person nå som vet hvem Poetrixx er...en eneste en i hele universet.
Får se hvor lenge han holder …:)
Var du på et underbevisst plan klar over denne faren … og derfor aldri en eneste gang spurte om mitt navn de gangene vi møttes...
Selvsagt er navnet ditt også på plass.
Men om det er det virkelige eller ikke, der tig soga.
Ettersom du jo bare er en romankarakter, er ikke sånt interessant.
Ja, for kom ikke her og påstå at du virkelig eksisterer! Det ville vært for galt. Ingen som deg kan være av kjøtt og blod. Det er umulig.
Jeg tok det for gitt at det ikke var deg, eller den virkelige Poetrix, jeg traff på her i Angeles. Dermed var det ingen vits i å spørre om navnet ditt heller.
Du er og blir en mytisk bloggkarakter eller en gåtefull romanskikkelse. Det får du nøye deg med, og det er sikkert best og sunnest.
DETTE bør du absolutt få med i boka....at alle som får vite Poetrixx virkelige navn ikke lever lenge etterpå!
Ok, skal ta med det også.
Den personen du traff i Angeles eksisterer ikke lenger og var et sammensurium av utallige nick, aliaser og personligheter, hvorav Poetrixx bare var en av dem, så der har du rett.
``Ja, for kom ikke her og påstå at du virkelig eksisterer! Det ville vært for galt. Ingen som deg kan være av kjøtt og blod. Det er umulig.``
Ja selvfølgelig er det umulig!
Men husk at for visse magiske eksistenser her i verden for hvem vanlige lover og regler ikke gjelder er ingenting umulig...:)
Ja det høres kanskje arrogant ut, men de menneskelige lovene gjelder ikke for meg.
Jeg er nemlig blessed by the spirit, touched by the gods og under beskyttelse av og mottar veiledning fra høyere makter… så kun gudenes lover gjelder for meg...:)
Det er ikke den ting jeg ikke kan gjøre her på jorden … hvis jeg gidder og vil!
Hvordan tror du jeg fikset å forføre en 18 år gammel jomfru på Facebook … som jeg nå har to kids med?
Magic...pure magic my friend…:)
Og mange mange andre ting...hele mitt liv er fylt av magi, undere og mirakler nå...hver eneste dag er en reise i et eventyr som aldri tar slutt...
``Og nå … ja det finnes en person nå som vet hvem Poetrixx er...en eneste en i hele universet.
Får se hvor lenge han holder …:)``
Jeg vet med temmelig stor sikkerhet at denne personen er fast leser av denne bloggen...
Men du er skildret med stor kjærlighet, da.
At du ender opp på et mentalsykehus i Cebu, er jo helt naturlig.
Dessuten er det faktisk mulig at du blir berømt og enda mer mytisk nå. 🙂
I say no more, som det heter.
Masse Senja-dialekt i romanen også. Alkoholikeren og fjellfinnen Mikkel Skum, alias Finnen, en av mine venner, er også skildret med stor kjærlighet.
Jeg er ikke slem mot mine nærmeste, som Vigdis Hjort er.
Senjadialekt???
Du hører da ikke forskjell på fintrøndersk, pølsetysk, mandarinkinesisk, nektarinjapansk og nord-iransk fra slumstrøkene i Nord i Rana...så åssen i huleste skal du greie å skrive noe på senjadialekt hahaha?!
Håper ikke det er dette våset du tenker la meg snakke i romanen...for jeg er fra Finnmark...
Mikkel Skum og Hæstkuken er fra Senja og Finnsnes.
Der snakker man senjadialekt, ikke nordnorsk.
Selvsagt er dialækta i boka korrekt. 🙂
Her et nytt utdrag, fra første kapittel, der vi møter noen underlige karakterer på utebaren Dirty Duck på resortet La Familia:
Stingo nikket mot Stråhatten. «Når begynte filippinske damer å sole seg?»
«Når Joe har betalt dem og kasta dem ut av rommet, og dem håper å få en ny fisk på kroken før middag. Hæ, hæ.»
Sannsynligvis hadde Ullersmo rett, tenkte Stingo. Den grovbygde og rappkjefta eksraneren fra Lillestrøm hadde irriterende ofte rett. Men sju år bak murene i daglig selskap med Norges verste berme ga en mann rikelig tid til å finslipe instinktene sine. Det var ikke mye i skyggene som gikk Ullersmo forbi, for å si det sånn. Rotter visste som regel hva andre rotter pønsket på. Og var man selveste Sjefsrotta, så visste man alt.
Han snudde seg. Noe foregikk på den andre siden av baren. Hæstkuken var i gang.
«To–tre pils på mårran, et lite glass vodka ætter middag og nån drinka før eg legg meg. Og så påstår du at eg e, ka fan, ein jævla fyllik?»
Hæstkuken spyttet ut det siste ordet som om det skulle ha vært en larve som hadde ligget på bunnen av whiskyglasset.
«Slapp av,» sa Sussen og la hånda på den sitrende ryggen til Hæstkuken. Den pensjonerte snekkeren Per «Sussen» Søyland fra Manglerud hadde inntatt plassen som dagens hæstkukmoderator. «Husk, du er gift nå. Familie og greier. Forpliktelser, veit du. Kan’ke sitta og drekke hele tida.»
De røde øynene til Hæstkuken bulte. Hele det svettende kjøttberget skalv av sinne så barkrakken stønnet i skruefestene. Han klødde seg på hofta og spyttet.
«Fan, ikkje førtæll meg ka eg kain og ka eg ikkje kain.»
«Nei da, nei da,» sa Sussen og tok vekk hånda.
Hæstkuken snudde seg og la armen rundt Elvira, den splitter nye kona hans, den knøttlille kona, som et øyeblikk forsvant i haugene med glinsende fett og spekk.
Som en spurv under luffene på en hvalross, tenkte Stingo. Bare «to–tre pils og nån drinka», ja. Han fisket opp lighteren, tente en sigarett og blåste røyken opp mot taket. Hæstkuken måtte være den eneste norske alkoholikeren på Mactan som ikke drakk.
Ullersmo flirte. «Hæstkuken er litt ilter i dag. Kanskje han ikke fikk seg no’ på morrakvisten. Hæ, hæ.»
«Han har i hvert fall fått seg nok å drikke.»
Minner litt om noen gærne nordmenn og dansker jeg møtte på en bar i Dumaguete … sjefen der hadde et gresk-klingende navn.
De tilbød meg en stilling i firmaet deres, jobben gikk ut på å ringe folk i Norge og lure dem til å sende penger til noen prosjekter de hadde gående som liksom skulle hjelpe unger i slummen ... eller noe sånt...
Vel, dette er jo bare underholdning og moro.
Poetrix driver i denne romanen med helt andre ting enn hjelpeprosjekter i slummen... 🙂
Ser flere folk nå prøver å snike seg inn i Anarki-Sirkuset...bl. annet den steingale poeten Steinar Maria Kaas, som jeg blei nødt til å pælme ut av bloggen etter at han tørna totally ufin og rett og slett uartig der i fylla!
OK Mr. Maria...du kommer gjerne inn i bloggen min...men du kjenner prisen...:)
Wtf...hva slags berme er det du driver og skriver om i den boka da???
Du tror vel ikke at Poetrixx omgås slike kjedelige stakkarer og tapere, verken i Østen eller her i Europa?
Det er jo nettopp den slags fysakker jeg for alt i livet satser på å unngå når jeg er ute og koser meg, hvor enn det måtte være i verden ... især hvis de er nordmenn!
De ti første årene i Thailand traff jeg ikke en eneste nordmann ... deretter oppdaget jeg en ganske morsom og hyggelig fyr som driver bar på Ko Samui … Tommy fra Finnsnes, og som jeg pleide å stikke innom og ta noen drinker med og slå av en prat med når jeg gikk ut og festet der.
Han kan du skrive om...ikke disse totalt uinteressante noksagtene og tullebukkene
https://www.youtube.com/watch?v=qihmrYRyNhM
Dette er den typen mennesker jeg omgås......:)
Og disse...https://www.youtube.com/watch?v=8qXuvFKgGaI
Jeg nedverdiger meg konstant IKKE til å omgås nordmenn!
Nei, du omgir deg selvsagt mest med lokale skjøger i romanen, selvsagt.
Men jeg har framstilt deg på en atskillig mer sympatisk måte enn han der gufne fyren på disse videoene.
Men jeg vet jo at samme hvor god boka er eller hvordan jeg skriver eller hva jeg skriver om, så vil du jo bare sable den ned uansett.
Ikke har du sans for humor lenger heller, føler jeg.
Så da nytter intet.
I tillegg leser du jo ikke engang bøker... 🙂
Neida sans for humor har jeg ikke...i likhet med deg...
Sorry … i motsetning til deg skulle det stå ... seff…:)
Men nå venter jeg i spenning på et par fancy og festlige utdrag der superduper-helten Poetrixx er i action og viser alle de andre åssen tingene skal gjøres...:)
Na, jeg vil jo ikke bli saksøkt allerede før boka kommer ut.
Men, ok, jeg er jo litt som en stygg, lutfattig blodhore som er sjeleglad for å bli bydd på en drink selv av den feiteste, gjerrigste og mest stinkende av alle kundene i baren, så her kommer starten på kapittel 15.
Fyren med drammeglasset er deg. Sekvensen bygger på mange ting som har skjedd i romanen, fra fangevoktere, sambadansere, kaffetelt og horer til selskuter uten forsikring og alskens andre ting, så det er ikke så lett å vite hvorfor mange av detaljene er der, men intet er selvsagt tilfeldig.
Det er naturligvis Stingo, som du har mange oppgjør med i romanen, som kjemper for livet på selskuta.
Innrykk og avsnitt blir jo bare tull i en blogg, men med litt intelligens forstår man vel hva som skal være hvor.
15
Det hadde blitt for mye vodka.
Selv kapteinen på den gamle selskuta prøvde å rope dette til ham gjennom stormen.
«Din forfylla purkfan, se førr hælvete å riv ned storseile før vi går ned me heile fangst’n og horan vi har om bord. Ikkje e holken førrsekra heiller.»
Det var bare så vidt han kunne høre stemmen til gubben fra Senja gjennom regnskyllene og tordenbrakene. Han klatret lenger ut på bommen og prøvde å gripe tak i de sleipe tauene med de numne fingrene, men idet han bøyde seg, mistet han balansen og holdt på å ramle ned på dekket blant de hysteriske selene som oinket og vrikket seg i desperate forsøk på å komme bort til ripa og friheten i den frådende sjøen.
Tanken på de stakkars nakne horene i lasterommet fikk ham likevel til å prøve igjen. Denne gangen greide han etter mye plundring å få tak i en taustump som han dro så hardt i at hele seilet kom blafrende ned over ham.
«Din åndsførrlatte kommelpong!» hylte kapteinen. «Eg sa du sku rive seile, ikkje bruke de som lavvo.» Han ristet på hodet mens han la roret hardt mot babord for å ta imot en ny trettimetersbølge. «Fans ævneveike søring!»
Men det var godt og lunt i lavvoen, og der kom jammen Rita med en rykende varm kopp kaffe og hadde en skvett vodka i den for gammelt vennskaps skyld.
«Ikkje drekk meir vodka!» brølte kapteinen.
«Nei da!»
Seilet ble tatt av en vindkule som var så kraftig at skuta la seg helt over. Og der, på de svulmende brystene til gallionsfiguren, midt i den ulende vinden og bølgesprøytet, sto en skikkelse med topplue og runket på en gigantisk, erigert penis mens han smilende løftet drammeglasset for å vise at det ikke var noen grunn til å bekymre seg om ham.
«Eg e redd!»
Ropet kom fra dekket, og nå så han at det lå en skikkelse mellom selene. To av de rasende dyrene hadde plukket opp en hakapik med luffene. Med mord i blikket dengte de løs på Finnen. Den ene piggen gikk tvers gjennom skallen hans og naglet ham fast til dekket. Der ble han liggende og sprelle mens blodet sprutet.
«Få ein dram, førr hælvete!»
Stingo fylte en femliterskanne med sprit og presset seg fram gjennom selflokken, som gjorde alt den kunne for å stoppe ham. Luffer og snuter var i veien hele tida. Ikke var det lett å holde balansen heller med håndjern og lenkede føtter. Mataba Tanga så hva han prøvde på og forsøkte å avskjære ham. Heldigvis rakk ikke fangevokteren fram før han fikk tømt halve kanna i det åpne gapet til Finnen.
«Meir! Meir!»
Kapteinen skjønte at skuta var fortapt. Han lot ror være ror og stormet ned fra kommandobrua. Med Mr. Queens hjelp fikk han låst opp luka til lasterommet, og ut strømmet hundrevis av de nakne, filippinske horene som han hadde planlagt å selge på torget på Finnsnes. De var så glade for å slippe unna den stinkende silda under dekk at de straks begynte med en eggende sambadans som fikk selene til å snu seg og vinke henrykt med luffene.
Kapteinen, som tydeligvis ville utnytte den siste stunden sin på jorda maksimalt, hadde slengt en av danserinnene over en sildetønne og var i full gang med å vise henne hva hun nå ville gå glipp av i de senjaske gammene på kalde vinterkvelder. Mr. Queen sto bak ham og pisket smilende rumpa hans med en bambuskvast.
«Sir!»
Han snudde seg, men skjønte ikke hvor ropet kom fra denne gangen. Sjøen hadde begynt å skylle over ripa, en ny vindkule fikk stormasten til å knekke som en spisepinne, og flesteparten av selene forsvant oinkende og lykkelige over bord, men fremdeles sto Poetrixx der på gallionsfiguren og runket som besatt.
«SIR!»
Finnen så også tilfreds ut der han lå naglet til dekket med piggen på hakapiken gjennom hodet. «Hallois, Shtingo, kor de fyk av?» Riktignok hadde stemmen hans blitt litt sløret, men det kunne skyldes de stive, blåfrosne leppene og trengte ikke å ha noe med hakapiken eller brennevinet å gjøre. Så sperret senjaværingen opp øynene av frykt igjen.
Han snudde seg og så det samme som Finnen: En brunbarket, muskuløs fyr i bastskjørt og med et digert sverd i hånda kom fossende gjennom bølgene på et surfebrett. Lapu-lapu, Magellans banemann, hadde på et eller annet vis navigert seg til nordlige breddegrader, åpenbart for å sette ting på plass igjen. Med en gang han kom over ripa, sparket han vekk surfebrettet og kappet hodet av kapteinen med et velrettet hogg. Uheldigvis mistet den filippinske sambadanserinnen også hodet. Ja, sverdet sank så dypt ned i tønna at silda rant ut, uten at det hjalp stort, for det gikk bare sekunder før de møtte sin skjebne i sultne selmunner.
Men Lapu lapu var ikke ferdig. På smidige, innfødte bein manøvrerte han seg bort til Finnen og hogget hodet av ham også. Kroppen ble skylt vekk av bølgene og forvant i det stormpiskede havet. Hodet var det ikke så mye å gjøre med; det ville bli med sjarken til havets bunn sammen med de nakne horene. Finnen så slett ikke ut til å være misfornøyd med det. Men tørst var han fremdeles.
«Ka farsken? Har du ikkje meir sprit?»
Så snudde Lapu lapu seg mot ham og løftet sverdet. Fire hundre års oppdemmet raseri og forakt lyste av de svarte, krigerske øynene. Nå var oppgjørets tid kommet. Hvordan hadde Mr. Olsen våget å komme til den fredelige øya hans og blande seg opp i det som foregikk! Hva så om litt meth ble solgt her og der! Det var da for faen ingenting han hadde noe med!
Sverdet kom så fort og besluttsomt gjennom regnet at han ikke så det før bladet kuttet hodet hans tvert av slik at det snurret rundt i lufta, landet på dekket og spratt av sted mellom selene. Han kastet seg etter det i håp om å få det tilbake på plass, men fingrene hans grep bare rundt noe loddent og hårete som bjeffet og knurret og ikke var hodet hans i det hele tatt. Så hvor i helvete hadde det blitt av?
«SIR!»
Han snudde seg. Ingen filippinsk kriger i bastskjørt. Bare en bekymret hushjelp som lurte på hva han gjorde på golvet svømmende naken blant tomflasker, sandaler, klær og potetgullposer på jakt etter et hode som merkelig nok fremdeles satt på kroppen hans som om ingenting skulle ha skjedd.
Vodkasupingen hadde i hvert fall skjedd.
Det gikk to grufulle morgentimer før han begynte å bli glad for at hodet tross alt satt der. Mens han langsomt prøvde å komme til hektene, med brødskiver, egg og kaffe, uten vodka, begynte han å fomle med
...begynte han å fomle med tissetassen sin, i den hensikt å runke om kapp med selveste Poetrixx!
Men den gang ei ... da vår helt oppdaget dette hoppet han fram og tok sverdet til lapu lapu og skar av den slakke pikken til snutemikkelen, og så gjorde han noe som han hadde drømt om helt siden han leste den aller første setningen i romanene om Stingo; han løftet sverdet atter en gang og barberte av det teite huet til politimannen med en nydelig fancy og trendy sveis, kort ved ørene og enda kortere ved årene, idet halspulsåren ble kappet nådeløst rett av sammen med resten av hodeskallen.
Så kicksparket han huet sammen med resten av liket over bord med et foraktelig fnys og fyrte seg deretter en durabelig bønne med selvplukket weed i chillumen sin, med den følge at skuta like etter gikk ned med mann og mus i tidenes pipebrann...men det er en helt annen story…:)
... den nye Vivo-mobilen som Edith hadde fått ordre om å kjøpe til ham. Utrolig nok hadde førstebetjent Galang gitt ham tilbake debetkortet fra Metrobank, slik at han slapp å gå i Mikkel Skums fotspor. Det hadde antakeligvis ikke tatt dem så lang tid å sjekke at kortet bare hadde vært brukt til småuttak på øya og ikke på kasinoer i Macao, der han kunne ha lagt skumle narkoplaner sammen med den kinesiske mafiaen.
Da han hadde fått det meste på plass, ble han sittende og stirre på den idiotiske telefonen. Det eneste nummeret han husket, var Aslaksens. Men han hadde allerede tømt den gamle korrespondenten for informasjon. Så hvem kunne da hjelpe ham videre med etterforskningen slik at han slapp å tilbringe resten av livet blant neandertalere og mannlige sambadansere?
_________________
Bra du fremdeles har fantasien i orden, selv om jeg synes du både litterært og tankemessig har tapt deg siden din storhetsperiode i FB.
Men sånn er det kanskje når man lokkes inn i faste forhold og får barn. Da tappes man for mye kreativ energi og det meste begynner å forfalle, både fysisk og mentalt.
Håper ikke SL og Tranås går i samme fella. Jeg har fremdeles tro på at noe en dag skal løsne der.
Ingen felle … jeg gidder bare ikke legge inn verken tid eller energi på å kaste perler for svin lenger … hva i all verden har jeg igjen for det???
Dersom jeg gidder skriver jeg, and u better believe it, mye BEDRE nå enn tidligere, og med langt dypere og mer reflektert tankegods...
Pluss at jeg har gått all in når det gjelder det området der mine kreative evner er mest utviklet, nemlig musikken … jeg er nå i ferd med å bygge opp et skikkelig hjemmestudio. Har allerede skaffet meg gear for over 100000 kr...:)
Når det gjelder energi så blir jeg tilført kraft av mine barn, av være sammen med dem … og jeg har aldri følt meg sterkere enn nå
Samme gjelder den dama jeg er sammen med, vi lever IKKE i et av disse traurige forholdene der hverdagen og dens bagatellmessige affærer kveler livet sakte i sin klistrete suppe av banaliteter og kjedsomhet, slik så mange forhold lider av.
Tvert i mot inspirerer og utfordrer vi hverandre til å strekke oss etter stadig nye gleder, innsikter og andre kvaliteter i livet.
Og det skyldes at hun er et tenkende, følende, levende vesen, en fighter i livet … akkurat som meg, et menneske som nekter å innordne seg samfunnets normer for hva som anses godt og riktig, men skaper sin egen virkelighet.
En langt morsommere og mer spennende virkelighet.
Som Georg Brandes sa det, det det gjelder om er å være sin egen herre, men med stil.
Noko slikt...
Snart flytter vi sannsynligvis enda en gang, denne gangen til Gdansk … neste år blir det Spania, og når ungene etter et par-tre år er blitt litt større og tåler overgangen til en annen virkelighet på planeten bedre akter vi oss til et tropisk land og bosette oss mer eller mindre permanent der. Brasil eller et annet land i Sør-Amerika er mest sannsynlig.
Eller kanskje legger vi ut på jordomseiling i seilbåt … eller på langtur i Amerika med campingbil.
Ingen konkrete planer er lagt ennå, annet enn at vi begge elsker eventyr og utforskingen av gresset på den andre siden og akter å virkeliggjøre denne lidenskapen for the unknown … en lidenskap som bringer oss stadig nærmere Shangri La.
Shangri La er selvfølgelig intet konkret sted i verden … det er en tilstand i ens indre...som er oppnåelig for alle som gidder og tør å oppsøke den...
Perler for svin, ja. Det er nettopp dette jeg har drevet med de siste 10–12 årene.
Man skriver gode krimbøker, som får gode anmeldelser, ja, noen blir sågar nominert til høythengende priser.
Hva skjer? Jo, ingen bokhandlere gjør noe for å selge bøkene, nesten ingen tar dem inn, og man blir sittende med gigantiske tap og skjegget i postkassa.
For bokhandlene er forbeholdt 15–20 forfattere, og ingen andre. Leste nettopp at formannen i DnF uttalte følgende i Dagbladet:
Kriznik estimerer at blant de 650 medlemmene i foreningen, er det omtrent 20 personer som kan leve av å være forfatter.
- Folk jobber som drosjesjåfør, nattevakt, har stillinger i hjelpesystemet, noen kjører trikk ...
Så da kan man gjøre tre ting:
Smiske seg inn i alle hjem, skaffe seg mange venner i "miljøet", slik at man får stipender, men selv ikke det er nok til å betale husleia.
Man kan bare holde helt kjeft og gå i glemmeboka overalt og dø ensom og forlatt, slik noen gjør.
Eller man kan ta til motmæle mot systemet og få uvenner overalt, siden de fleste følger punkt 1 og prøver å holde seg inne med dem som kan hjelpe dem med "karrièren". Men heller ikke dette fører noen vei, selvsagt.
Så i nesten alle tilfeller er man fucked som forfatter i Norge.
Men har du vurdert å skifte navn?
Nytter ikke å prøve å slå gjennom med et slikt totalt harrynorsk plebeiernavn som du er uvelsignet med … det sier seg selv!
Etter at jeg skiftet navn og fikk initialene GOD åpnet en helt ny og vakrere virkelighet seg....:)
Hvis noen virkelig kjøper bøker avhengig av hva slags navn du har, så er det over og ut.
Alternativet måtte være å lage et kunstnernavn, men det er jo bare barnslig.
Nei, jeg har i grunnen for lengst gitt opp. Derfor har jeg bare skrevet en riv ruskende gal underholdningsroman denne gangen. Og det gjorde jeg på halvannen måned.
Ingen vil ha dypsindige og litterære ting likevel. Da kan du i hvert fall ikke selge bøker. Ikke at jeg tror noen forlag vil anta denne boka heller. Og ikke tror jeg at noen vil kjøpe den.
Det toget har gått for mange år siden.
Men man skriver fordi det er en av de få tingene man kan. Slik er det nok med de fleste forfattere. De vet at sjansene for å kunne leve av det er så liten at det bare er latterlig.
Vel alt er relativt, og når du sier at du skriver fordi det er det du kan så er det en sannhet med modifikasjoner.
Ja du kan skrive bøker som blir utgitt på små forlag og selger elendig … men du kan åpenbart i motsetning til Hamsun, Hoel, Egeland, Tolstoj og Pia ikke skrive bøker som selger og som du kan leve av.
Så hva da...
Jeg råder deg til å begynne med det samme som meg, å selge Erlik Oslo … du kan leve på Filippinene et helt år på det du vil komme til å tjene på salget av Juleboka i desember. Jeg dro inn over hundre høvdinger netto den måneden!
I tillegg akter jeg å bli gatepoet og selge min egen diktsamling fra og med høsten av … jeg har allerede vært hos et trykkeri her i Polen og fått overslag over kostnadene; noe under ti kroner pr. bok, eller booklet som jeg kaller det, i A7 format … og disse greiene kommer jeg til å selge for minst 100 kr.pr.stk.
Jeg vil foreløpig bestille 1000 bookleter, som jeg da vil tjene 90000 kr netto på...og regner med å selge rubb og rake i løpet av et par måneder...:)
Forskjell på 100,000 kroner, som barn og tiggere kan klare seg med, og 500,000 som vanlige folk må ha for å leve et skikkelig liv.
Du mener at du tjener 500 000 kr i året og likevel bor i ei trang, tilnærmet rønne i det forhutlede bortgjemte hullet Angeles city???
Og syter og akker og bærer deg konstant over hvor urettferdig livet er og hvor forferdelig du har det???!!!!
SLASKEMIKKEL de luxe … det er DET du er!!!
Tydelig at du har skapt din egen fantasiverden. Trodde du kanskje at jeg oversetter bøker for Norges største forlag gratis?
I tillegg kommer selvsagt gjenbruk og stipender.
SL kan sikkert i løpet av tre minutter, ved å sjekke NOs produksjonslister, fortelle deg hva jeg tjener, hvis det skulle være interessant.
Etter ekteparet Risvik er jeg vel den i Norge som har oversatt flest bøker. Men de oversetter jo bøker sammen, så det blir litt feil å sammenlikne.
Det jeg har "sutret" over, er at romanene mine aldri får sjansen i bokhandlene. I likhet med 98 prosent av Norges forfattere synes jeg selvsagt det er trist.
Når vi får oppdrag til normalsats, og når vi får disse oppdragene uten for lange tørkeperioder, så går det an å leve av å oversette bøker, i hvert fall hvis man leier i en rønne, slik jeg gjør, i et u-land.
Men spesielt fett er det ikke. I Norge hadde det antakeligvis ikke gått. Det var jo også derfor jeg dro til Filippinene.
Men i motsetning til navere som deg, så må jeg jobbe for pengene. Jeg kan ikke ligge og dra meg hele året og rakke ned på alle jordens mennesker i et forsøk på å framstå som bedre enn dem, og få pengene inn på konto fra NAV hver måned.
Du har i alle år klaget over hvor lite du tjener på disse oversetteroppdragene og forbannet dine oppdragsgivere opp og ned og til helvete i mente og baCK AGAIN, MEN DET ER VIRKELIG BRA AT SANNHETEN NÅ ER KOMMET PÅ BORDET OM HVORDAN STODA VIRKELIG ER...OG JEG DRIVER NÅ OG SAMLER på dine karakteristikker av dem opp gjennom årene og hvordan de har mishandlet deg og underkjent ditt geni og bla bla bla!
Det skal bli slutt på din karriere som både oversetter og forfatter nå---det kan jeg love deg!!!
Huff, for en guffen fyr du egentlig er.
Har aldri sagt ett negativt ord om noen av mine oppdragsgivere noen steder, men du er jo alle løgners far, så du klarer sikkert å dikte opp noe.
Heldigvis er jo hele nettet oppmerksom på galskapen din nå, så slike prosjekter blir dessverre vanskeligere og vanskeligere.
``Har aldri sagt ett negativt ord om noen av mine oppdragsgivere noen steder``
Hhahahahahahahaha...WHAT????
Du må få sjekka hukommelsen din snarest Roar hvis du mener dette pisset seriøst...sannsynligvis er du da pre-alzheimer...
Det ville i tilfelle vært ganske idiotisk, så det har jeg selvfølgelig aldri gjort.
De aller fleste oversettere har klaget på lave satser og trange kår i flere tiår, det har jeg også gjort . Ja, i noen år var det veldig vanskelig, med under halv tariff på en del bøker. Da slet jeg voldsomt og knapt råd til husleia.
Mange oversettere må slutte fordi de ikke tjener nok og fordi det iblant er oppdragstørke.
Men å si eller skrive noe negativt om oppdragsgivere, det gjør ingen, og selvsagt ikke jeg heller.
Prøvde å være hyggelig ved å legge ut en bit fra romanen, men som vanlig reagerer du bare med vås, ondskap og trusler.
Skjønner nå at det bare var tull å bevege seg inn hit igjen.
Akk og ve. Må være slitsomt å være deg.
Vel, da sier jeg takk for meg igjen.
Ja takk og farewell og på gjenstyr soon again...:)
Som Tranås sa, er nok Roar dypt forelsket i Poetrixx, ikke i den forstand at han er en aspirerende skinkerytter (veletablert paragrafrytter, derimot ...), men på den måten at han simpelthen må ha finnmarkingens anerkjennelse og godvilje for å føle seg vel. Denne bloggen er nå blitt hans primære vehikkel for å gjøre kur til Polakktrix, og slik vil det nok forbli helt til Anarkisirkuset eller Litteraturbloggen atter åpner for fri ferdsel og nordnorsk bannskap.
Vel talt...og som alle vet er jeg og min godvilje alltid rede til å tjene rette vedkommende, for den rette prisen that is..:)
Jeg vurderer faktisk å åpne en ny blogg … Anarki-Sirkuset reborn, uten innleggene fra den gamle bloggen, men kanskje med høve til å hente innlegg og kommentarer eller deler av disse derfra...
Ja det er jo helt åpenbart for alle å se at Roar ikke kan leve uten meg, og at han higer etter respekt, anerkjennelse og ros fra min side … og hver gang han dukker opp her full av optimisme og nytt pågangsmot etter å ha tilgitt meg for mine tidligere synder mot ham vender han slukøret tilbake til hula si, totally nedbrutt og på selvmordets rand etter det nye møtet med min ondskap, usselhet, råttenskap, ignoranse og u name it..:)
Ja ja. Hvem bryr seg om disse gammelmannsrumpene? Gnålt om de samme tingene har de i alle de år. Ulikt meg, som titt og ofte balanserer på katastrofens rand. Og unge rumper får vi ikke inn her, med mindre Landgaard har tenkt å slå på stortromma og bli kjendis, så gavene kan drysse ned på hans trofaste akolytter.
Jeg er forresten veldig god på å skaffe unge rumper til, eh, samkvem, men da dessverre bare i form av adoniser. Spørs hvordan det blir på bygda. Det er ikke alle som liker å bli tatt, jeg mener satt i bås. Kjedelig hvis huldra sier mø når man løfter på halen ...
Siden tråden egentlig handler om litteraturtilstelninger, er jeg forresten veldig spent på hvordan det vil gå med mine innsendinger til diverse magasiner. Dersom jeg får gjennomslag har jeg tenkt å reise ned på lansering, ikke sant, iallfall hvis det er i Trondheim. Sendte til og med et bidrag til et magasin hvor Tom Egeland er redaktør. Spørs hvor sinna han er etter at jeg kalte leserne hans for idioter ... he he! Men tipper han er mandig nok til å behandle meg fair.
For Riss magasin er lanseringen på Ramp, sjø, like ved her jeg bor nå. Får krysse fingrene.
Annet enn det har jeg mange prosjekter jeg kunne tenke meg å plukke opp til høsten. En aforismesamling, to romaner, journaler med mer. Hvis jeg får det som jeg vil skal jeg stuke på som jeg aldri før har gjort. Det forutsetter selvsagt en viss stabilitet. Bør kanskje starte i det små først. Lese en del, teste farvannene og evnene. Å kunne jobbe jevnt er målet.
Men antakelig kommer jeg til å falle for fristelsen med å fornærme noen idioter. Trenger ikke prøve engang, så kommer de farende med juridiske brev, tårer og trusler. Er nesten så jeg får lyst til å punche noen av dem i trynet igjen 🙂
Hehe! Ja, i denne kommunen var det visst en som møtte opp i kommunestyret med skytevåpen eller hva det var, basert på allegasjoner og noen døde struts. Det er stolte tradisjoner å plukke opp. Kjører man bilen utfor havna, er det å gi bæng i dama og berge si eiga ræv.
"Kjedelig hvis huldra sier mø når man løfter på halen ..." Præ-hæ-hæ! Den har jeg ekstremt lyst til å stjele.
Riktig at bloggen er full av gammelmannskvalder...men hvem er det av oss fire hovedbloggere her som tross alt er nærmest oldingstadiet gjennom sin tilnærming til livet Øystein?
Til det vil jeg svare at alt er motsatt og det samme.
Jeg er både den yngste og eldste her. Feller min hud stadig, likevel forblir jeg den samme.
Vel....jeg var også urgammel en gang....those were the times...som heldigvis aldri kommer tilbake.
Trur eg...
Tranås: Hvis alt virkelig var motsatt og det samme, er det jo like logisk at det er du som har rasert gorillaen, og at det egentlig var Pliverts hånd som ble smadret.
Svarer fra tlf nå. Håper det går bra.
Motsetningen innebærer at en side av mynten må være opp, men at denne rommer sin skyggeside. Romerne var rasert det øyeblikket de ødela tempelet. På samme vis, gorillaens ytterste triumf er hans undergang. Men vil helst ikke diskutere dette i offentlighet.
Sagt på en annen måte. Det øyeblikket du tar deg slaver, er det øyeblikk du blir avhengig av dem. Denne tilstanden vil som enhver annen forplante seg, inntil det er du som ligger med rumpa i været, og det er de som kølle bøller deg i rassen. Moralen er: Ikke ta slaver.
Likeledes. Din triumf var din undergang, litterært sett. Du vet det jeg sier er riktig.
Mitt poeng er at slavemoralen ikke er et unikt historisk tilfelle, da kunne den ikke vart i de tusinde år. Snarere er den en gjennomsyrende del av virkeligheten. Spartanerne banket slavene sine døgnet rundt, og så gikk de til grunne, fordi de var så avhengige av dem. Der du søker å gjøre deg til herre, slår motsetningen inn. That's why I am chaotic neutral, baby.
Hvordan translaterer dette til de som vinner konstant? Ta Tom Egeland. Han er poppis nå, men kommer til å være foraktet om hundre år. Mark my words.
Det er jo forsåvidt en meget kristen tankegang. De siste skal bli de første, og taperne får sin lønn i himmelen, Egeland får sin straff i etterlivet osv.
Detaljer om dine bepivelser mente jeg ikke å diskutere offentlig, men siden du sa det om motsatt og det samme ...
Dog, min litterære triumf ble min undergang? Tror ikke du har elaborert rundt det før. Kom gjerne med en utdypende kommentar.
(Skriver også fra telefon nå. Det går meget bra.)
Fikk ikke med deg at du hadde svart, men jeg sovnet, og gikk i dass, og alt på en gang og begge deler. Men tenkte jeg skulle komme med mitt forbehold før du stilte ditt undrende spørsmål. Tenkte nemlig ut alt på veien hjem.
Hv-hva? ropes det. Skulle jeg isåfall omfavne slavemoral? Slett ei, vil jeg hevde. Min hensikt er nemlig ikke å snu en tilstand på hodet, noe som før eller siden vil skje i en utviklingslinje, som vist. Hensikten er å frigjøre seg fra tilstanden. Jeg er ikke interessert i å overstyre og torturere kråker og gorillaer, eller mygg for den del. Jeg kjenner deres natur og er kun interessert i å bli kvitt dem. Nietzsche ville kalt dette for distansens patos. Ikke at jeg påberoper meg noen enorm nobel natur, overflod og styrke, i mitt tilfelle er det snarere snakk om en sterk frihetsnatur.
Til det siste. Du fikk jo utgitt Herrer i åndenes rike på et etablert forlag, det var en enorm triumf, og du trodde din lykke var gjort. Men det blindet deg for det faktum at usynlige hender allerede arbeidet mot deg, så du måtte finne lang tid senere at fitta forlengst hadde lukket seg med et drønn. Hadde du ikke blitt tatt inn i varmen på den måten, ville du vært langt bedre rustet til den istid som måtte komme, og du ville fått bedre resultater/uttelling på egen litteratur.
Og jeg gikk i vannet en hel uke, og deretter fikk jeg besøk, og deretter måtte jeg oversette en artikkel, men nå er jeg tilbake.
Du taler om "hensikter", hva dine "hensikter" er. Men gitt din egen filosofiske posisjon skulle det bety at alle dine hensikter alltid ville medføre det motsatte av det du egentlig ønsker å oppnå. Går du inn for å oppnå frihet, blir du en slave. Prøver du å bli sterk og sunn, går du i dass. Din sterke frihetsnatur er følgelig en slavenatur. Jeg mener at dette blir konsekvensen av en slik hegeliansk, nyplatonisk dialektikk.
Når det gjelder Herrer, fremsetter du forsåvidt en interessant what if-teori. Men jeg tror ikke man kan snakke om en enorm triumf, eller at denne påståtte triumfen var den direkte årsak til at jeg ikke kom noen vei senere. Det er andre faktorer som har hatt mye større innflytelse på min skjebne.
I det hele tatt smaker din filosofi for mye av kristen tankegang, som jo er basert på platonisk dialektisme - de siste skal bli de første, og det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme inn i himmelen. Dette tillater alle mulige ad hoc-forklaringer. En suksessrik forfatter som har hatt suksess hele sitt liv og dør mett av dage på silkeseng - ja, men om hundre år kommer han til å bli foraktet! Da slår motsetningen endelig inn! Vi vet jo fra historien at det ikke nødvendigvis stemmer.
Det eneste vi kan fastslå, er at anseelse er en fickle friend, og at alle trender svinger frem og tilbake i takt med viljesmangfoldets utfoldelse. Rent empirisk er det nok ofte slik at den overmodige faller på eget sverd, men vi kan neppe fastsette som en naturlov at alle ting alltid ender i sin motsetning. Det er den fattiges trøst og illusjon.
Jau, og jeg måtte flytte, er ennå ikke helt ferdig, men ting blir nærmest gjort for meg av venner og familie. Snart har jeg forfatterleiligheten jeg drømte om. Alt jeg mangler er dopet ... og kvinnene ... og de ville orgiene på husken av eføy i den hengende hagen ... faen, det er ikke forfatterleiligheten jeg drømte om.
Ok, her må vi tenke mer avansert og nyansert, og ikke minst presist. Det er jo Hera(s)klit(t) som sier at tingen renner ut i sin motsetning. Denne tanken har mange filosofer berørt på ulikt vis, og den behøver dermed ikke tilhøre en spesifikk skole. Antar at din kritikk ytterst sett består i at jeg ser på motsetningen som en slags ugjendrivelig mekanisk lov, hvor alle ting når og er sin eksakte motsetning fra øyeblikk til øyeblikk. Til det kan jeg si at jeg er ikke sikker, men jeg har jo lekt med tanken, og det er nok dette synet som kommer til å presenteres i Sannsigeren, dersom ... ja, du vet. Jeg mener jeg har noe genialt sprengstoff bare folk kunne forstå det jeg mener ... og respektere min autoritet. - Eh, det jeg forsøker å si, er at jeg muligens har en genial og enkel tese som skal forklare alt, men bør nok spare det til en faktisk bok.
Nietzsche var jo en tilhenger av Heraklit, og begynte bare å protestere mot visse ikke-etterprøvbare former for mystisisme: De drømmende er våkne, de våkne er i søvne, osv. Såvidt jeg har forstått, er motstanden hans mot Hegel basert på det samme, mangelen på empiri, men vil minne om at hans egen viljefilosofi innebærer tilfeller av motsetning. En vilje som blir sterk må forfalle, enten på grunn av mangelen på motstand eller en generell entropi.
Med tanke på de hensikter jeg brakte til bords, var dette mer spesifikt rettet mot min egen livssituasjon, siden du måtte nevne det i din kritikk. I visse instanser vil jeg verken være herre eller slave, men det betyr ikke at jeg tar avstand fra racet som helhet. Hvis du bygger muskler, må de forfalle, hvis du er våken, blir du trøtt, hvis du lever, dør du, hvis du blir keiser, skal du miste din makt. Det betyr ikke at det er riktig å la være gjøre noe som helst. Såvidt jeg forstod denne gærningen Roosh5, mener taoistene at det finnes en naturlig tilstand der du kan leve uten anstrengelse. Istedet for å trene, kan du ha din grunnfysikk, istedet for å sjekke tusen damer kan du forføre en nå og da, slik han nå lever. Jeg finner dette en smule dekadent og resignatorisk. Livet er jo en kamp, og skal du oppnå noe må du kjempe. Din såkalte grunntilstand er et resultat av en tilsvarende kamp.
Hm, en frihetsnatur skal selvsagt også mistes, og det er de fri som ønsker å fanges i et garn av en sterk judger. Til og med anarkisten Poe har nå bundet seg til en familie, og er sammen med en sur og alvorlig polakk som motvekt til sitt fjolleri og fjas, det har han selv sagt.
Når det gjelder Egeland, mener jeg å ha lest et intervju der han innrømmer at han vet at han ikke kommer til å bli husket inn i ettertiden, men at han er "ok" med det. Man skal ta vitnesbyrdet til en mann alvorlig. Grunnen til denne erkjennelsen må definitivt være fordi Egeland er festet til tidsånden i ett og alt, samtidig som han skriver populærlitteratur som ikke har kvaliteter utover det. Han er en blek skygge av Dan Brown, som på tilsvarende vis skriver for lavpannede idioter.
Selvsagt, du har Vergil, som var den store statsforfatteren i sin tid. Han var altså berømt, og er berømt. Jeg tror grunnen til det er at han har flere festepunkter i eteren, en viss intuitiv dybde, samtidig som han nådde helt til topps og derfor definerte en epoke. Det er derfor umulig at han skulle falle fra berømmelse, med mindre vi glemte vår historie.
Hadde Vergil kun skrevet populærkulturelt innen et hedensk paradigme, ville også han ha blitt glemt i kristen tid.
Mener jeg leste om en amerikansk filosof som levde rundt århundreskiftet, som var ekstremt anerkjent i sin samtid, men som siden ble et ikke-navn. Greier virkelig ikke huske hvem det var. Har ikke hoveddatamaskinen min akkurat nå, hvor jeg har lagret den informasjonen. Tror mye av grunnen var at han festet seg til en bestemt tese, som siden gikk av moten. Kan kanskje komme tilbake til dette.
Selvsagt, all berømmelse er nettopp bare det, og vil også synke i glemselen tilslutt.
Siden svaret blir langt, lar jeg være i å spekulere rundt din bok Herrer akkurat nå.
Konklusivt kan jeg si at selv Nietzsche innrømmer en gjennomgående motsetning, siden enhver vilje som er en vilje skal vorde seg inn i forintelsen. Det at jeg tillater meg å tenke ytterligere om saken, er bevis verken for det ene eller andre angående min egen natur, like lite som Schopenhauers asketisme viser at han var en svekling. Man må definere hva som menes med en motsetning, og hvordan denne arter seg. Tilsist blir det en lek med begreper, og det er glidende overganger og graderinger det er snakk om i ett og alt. Jeg vil gjerne komme videre i denne tenkningen. Det jeg vet er at jeg (og andre) har mye rett når vi snakker om disse motpolene og artige utslagene. Den puritanske synes virkelig å være det største svinet. Jeg er jo chaotic neutral, og derfor orker jeg ikke være herre i visse instanser, fordi jeg vet at da kommer mine slaver til å ta meg eller mine barn, nå, eller om hundre år. Denne mekanismen er gjennomgående i historien, fordi til og med herreriket Sparta stod og falt på sine slaver. En judger vil selvsagt fråde om munnen over slikt et stadpunkt, for han mener at alt og alle skal være som seg. Men visse av oss er ikke seg, altså deg, fordi vi er noe annet, nemlig meg ... alle av oss ... hm.
Forsåvidt kan det stemme at min kritikk primært går på det som iblant fortoner seg som en rent mekanisk motsetningstenkning, ja. Jeg er jo med på at tingen i en viss forstand rommer sin motsetning, og er enig i at Nietzsche også forfekter dette, men er ikke helt med på at alle saksforhold nødvendigvis må ende i sin absolutte antitese. Jeg ser kanskje motsetningen mer som et potensial enn som en nødvendighet. Hvor det er lys, er det ikke uvegerlig skygge, kun dersom det er et ugjennomsiktig objekt som står i veien for lyset. En sterk vilje har alltid potensialet til å bli svak, og gitt nok tid kan man alltid anta at den blir svak. Problemet er bare at den tiden kan omfatte millioner av år. Derfor blir det fort søkt når man anvender tidsaspektet på livet og assumerer at alt ender i sin motsetning i løpet av noen tiår. Det eneste sikre er at det biologiske livet ender i sin motsetning. For å sitere verdens mest siterbare film:
Achilles: They'll be talking about this war for a thousand years.
Hector: In a thousand years, the dust from our bones will be gone.
Achilles: Yes, prince. But our names will remain.
Er uansett enig i de etiske (nietzscheanske) implikasjonene du trekker av viljesmetafysikken: Livet er en kamp, og man må kjempe. Ikke uten grunn var jo Schopenhauer sterkt inspirert av østlig resignasjonstenkning. Han hadde en god metafysikk, men en udugelig etikk. Som han selvsagt ikke etterlevde selv. Forøvrig synes jeg jo at man bør leve som man lærer, og derfor byr puritanere meg generelt imot, siden de later som om biologien er noe som kan fjernes med et pennestrøk. Schopenhauer var i alle fall mann nok til å være pessimist på menneskehetens vegne.
Du skriver at en frihetsnatur ønsker å fanges i en sterk judgers garn. Det er et interessant aspekt av motsetningstenkningen som jeg forsåvidt subskriberer til.
Som Schopenhauer er inne på, tiltrekkes man av det man selv mangler, siden kompletteringen av egenskaper er et gode for enhver skapelse og utvikling. Samtidig er det jo slik at man gjerne går best overens med det som ligner en selv. Men der hvor ingen sparks flyr, mangler den avlsmessige pasjonen nødvendig for å bringe neste generasjon til verden. Som du var inne på da Poe ikke ville høre snakk om at du skulle utgi hans verker: Perceivere som prøver å samarbeide, ender opp med å innse at de ikke får til noe som helst.
Heraklit sier jo at tingen renner inn i sin motsetning (renner viser til en elv, som igjen er analogisk til en verden av vorden) Han sier ikke noe om hvor lang tid det tar. Alt vi vet er at om vi har en sten foran oss, kommer den før eller siden til å være smuldrende støv og blåst til alle kanter.
Tillater meg å komme med noe plebeier-tanker angående dette med lys-eksempelet. En skygge avhenger av at det treffes et objekt, sier du. Jo. Men der lyset oppstår, vil dette stå i kontrast til alt annet som ikke er fullt så lyst, med mindre lyset var et absolutt, noe vi begge er enige om ikke forekommer i vårt nåværende univers. Der det er lys er det altså mørke, for å si det med New age og Sverdmesteren. Vi kunne til og med si at der noe spesifikt oppstår, står det i kontrast med noe som i dets tilblivelse vil være tilsvarende uspesifikt. Problemet er igjen at vi beror på menneskelig fortolkning og en mangel på presisjon over hva som er på ferde. Hva er en ting? Hva er dens motsetning? Dette alene kan vi ikke gi et presist svar på.
Hegel går lenger, og sier at enhver væren som noensinne har vært og blitt opprettholdes gjennom en pågående prosess av ekspansjon og kontraksjon. Skulle et eneste tilfelle av ekspansjon og kontraksjon utebli, ville proppen bli dratt ut av badekaret, og vårt univers ville vel opphøre. Motsetningen er altså alle ting ... problemet er beviset, og dette fra en mann som sa at dersom det er en konflikt mellom mine teorier og virkeligheten, så kan virkeligheten dra til helvete. Men en besnærende tanke er det. Vår verden synes å bestå av overgangen mellom tilstander, men hvordan kan man forstå en slik prosess, når man i alle tilfeller ikke har tilgang til det ene eksakt, eller tingen i seg selv. Å kalle det motsetning blir bare et vitnesbyrd om et menneskelig perspektiv, og således arbitrært - på den annen side har du innrømmet av begrepet vilje også er arbitrært.
Mitt forslag i saken er ikke å se etter beviset eller tingen i seg selv med lupe, fordi vi kan aldri komme i mål på den måten. Jeg tror mye av min fordel er at jeg tenker svært naivt og konkret, som autister og dyr gjerne gjør. Når jeg tenker på tingen i seg selv, kan jeg holde en gjenstand foran meg, f.eks en katalog, og si, ja, hva er nå tingen i seg selv? Hva er det gjennomgripende prinsipp som er sant for denne katalogen, og alt annet, forøvrig?
Forsøket på å løfte Hegel ned til jorden består i et slikt konkretisering og anvendende et visst breddesyn istedet for lupe. La oss ta en mynt. Vi kan tenke oss at den har to sider med kron og mynt (egentlig har den flere sider, men ...) blankpolert og sotet, lys og mørk, samme hva disse to sidene er. Vi plasserer så mynten på et bord, slik at kun en av disse sidene er synlige. Dermed forstår vi at mynten får sin kvalitet i relasjonistisk forstand, altså i relasjon til dette bordet. Det som er sant for mynten, må være sant for alt annet, fordi vi lever i et pluralistisk univers. Alt som er og som skal være, vil på tilsvarende vis stå i relasjon til noe, og få sin kvalitet påvirket.
Vi kan tenke oss en av motsetningene jeg har jobbet med, nemlig hvordan dette med høflighet skjuler onde hensikter. Spørsmålet er igjen: Er her et eksakt? Er alle som er høflige egentlig drittsekker? Vi vet jo hvordan høviskheten i riddertiden oppstod, fordi riddere som snakket forskjellige språk ikke skulle slå hverandre ihjel på grunn av misforståelser. Derfor var det ytterst viktig å være finttalende i ett og alt. Jeg kan iallfall fastslå at om en person er høflig mot meg nå, skyldes det en utviklingslinje hvor man på et tidspunkt har vært nødt til å skjule onde hensikter - alle har et ego. Siden vedkommende benytter seg av det språk som ble utviklet, er han i det minste delaktig i denne utviklingslinjen. Høfligheten oppstod som en måte å skjule et ego på, om dette nå er bevisst eller ubevisst for vedkommende som snakker. Vi kan derfor sannsynliggjøre at eksessiv høflighet fra en person blir til for å skjule et tilsvarende eksessivt ego. Jo større høflighet, jo mer fare er på ferde - Bare ta en tur på Sørlandet.
Tingen er relasjonistisk, altså, følger en utviklingslinje, men hvordan får vi tak i det presise? Hvis en person er uhøflig, hva da? Her kan det være snakk om alt fra at vedkommende er en sosiopat uten empati, som har gått inn for å såre deg, eller skulle man forstå det slik at de uhøflige egentlig er snille? Hvordan skal vi med dette kunne si at den upresise motsetning er til fra øyeblikk til øyeblikk?
Jeg tillater meg å tenke på en annen måte. Jeg og min kvalitet er også relasjonistisk. Mellom et par pupper skulle jeg kanskje være lykkelig - Dog helst om jeg var 14 og puppene tilhørte Blümchen. Puppene til sykesøsteren mens jeg ligger på gamlehjem kom forsent, for oss begge, og jeg er ikke fullt så lykkelig. Puttes jeg i det ytre rom eller i en forbrenningsovn med ti tusen grader, ville jeg være død på et øyeblikk. Om jeg lever eller er død er altså bare et spørsmål om tid og relasjon, og i et tilfeldig univers vil alle relasjoner være til, gitt nok tid. Vi kan endog si at tid og relasjon er det samme, og en ugjendrivelig kvalitet for enhver ting. ... Ja, en ting skaper både sin relasjon og tid, som ikke kan finnes og ikke har en uavhengig eksistens uten den .... Siden tiden er tilstede (og er sirkulær) er jeg både levende og død i dette øyeblikk. Lyssiden på mynten skjuler skyggesiden med bordet som relasjon. Det betyr ikke at lyssiden ikke er oppe, eller at skyggesiden ikke finnes, men at begge disse er virkende. Med et slikt eksempel kan vi skjønne at selv om vi har vanskelig for å definere hva en konkret ting er, selv en vi har oppe for våre øyne, rommer den også en slags anti-tese eller motsetning til seg selv, og at denne motsetningen er tilstede fra øyeblikk til øyeblikk. Steinen vi holder i hånden er allerede støv. Hånden er allerede støv. Men på grunn av et sammentreff i tid har altså stein og hånd møtt hverandre i dette øyeblikk, og står i konkret relasjon til hverandre.
Det er altså slik jeg forstår motsetningen. Ikke som et ene eksakt, noe vi har vanskelig for å påvise selv med en lupe på atomisk nivå, men som erkjennelsen om at tingen, enhver ting inneholder sin egen negasjon og mottese, slik enhver orden springer fra kaos, og alt kaos skal føde en orden. På den måten blir Hegels abstraksjoner svært givende, og Nietzsches rop etter empiri blir urimelig, all den tid han selv innrømmer at vi aldri kan komme med presise definisjoner på noe som helst. Vi trenger ikke den eksakte oversikt og eksakte definisjon for å abstrahere og generalisere - generalisere betyr å tenke.
Tingens kvalitet preges i alle tilfeller av den relasjon og tid den står i, og tid og relasjon er del av tingens kvalitet i seg selv.
Motsetningen jeg snakker om er altså en erkjennelse om at noe spesifikt har oppstått, men at den kvalitet den innehar, allererede rommer sin anti-tese og oppløsning. Høflighet har nemlig oppstått utav sterke ego, og kan derfor ikke skilles fra egoet i seg selv. Ting er nemlig relasjonistisk. Ingenting er bare seg selv. - og det forklarer hvorfor så mye, ja, alt, synes å romme motstridende kvaliteter, fordi det er flere krefter tilstede som taler gjennom tingen. Bordet fikk den blankpolerte siden til mynten å være oppe, slik et samfunn kan få en egoist til å fremstå som høflig.
Slik er det jeg tenker på saken nå. En slik presentasjon må kanskje pusses på og klargjøres, men jeg håper jeg fikk frem det overordnede bilde.
Jeg tipper dog at Poe ville vært samarbeidsvillig dersom redaktøren til Aschehoug hadde tilbudt ham å trykke ti tusen eksemplarer av Jappe Snestass. Forskjellen er altså ikke så mye personlighet, men ressursene til vedkommende, og på den måten blir både jeg og Sørensen usexy. Ikke rart han ikke ville samarbeide med oss. Det blir valget mellom total undertrykkelse og vimsing, uten å få noe igjen for noen av delene.
Tror dog at Perceivere kan være produktive. Wagner var jo INFP og ekstremt produktiv. Tror dette var fordi han hadde en følelsesmessig ro. Triumfer og smilende damer med hatt må jo også ha hjulpet, og lagt til på den følelsesmessige bankkonto.
Forsøker å få til en tilsvarende ro. De urolige vann må ha en lun lagune.
``Til og med anarkisten Poe har nå bundet seg til en familie, og er sammen med en sur og alvorlig polakk som motvekt til sitt fjolleri og fjas, det har han selv sagt.``
For noe sludder!
Jeg sa vel at hun var som polakker flest da jeg møtte henne, alvorlig, deprimert og med en holdning til livet som om alt er en absolutt jammerdal som det gjelder å få overstått så kjapt som mulig, og i mellomtiden gjelder det å være så kritisk og jævlig mot andre mennesker og dukke dem og få dem til å føle seg så verdiløse og elendige som mulig...der har du polakken i et nøtteskall!
Men nå er hun selvsagt helt annerledes, stort sett glad og munter og positiv det meste av tiden ...ellers ville jeg selvfølgelig aldri maktet å være sammen med henne, da jeg avskyr negative mennesker som ser fortrinnsvis bare dritt i alt og alle.
Polakkene blir jo sett ned på av de fleste andre folkeslag, og det med rette!
En mann som f.eks. Dostojevskij la jo ikke fingrene i mellom når han beskrev sin forakt for dem.
Og man funderer over om polakkene med sin negative holdning til livet og sine medmennesker egentlig har fortjent sin vanskjebne og bidratt til den selv, har fortjent og er medansvarlig for å ha å blitt invadert og erobret og gjentatte ganger mistet sin frihet som selvstendig nasjon.
Det beste for Polen ville kanskje være om nasjonen hadde fortsatt å være delt mellom Russland, Østerrike-Ungarn, Sverige, Tyskland og andre av sine naboer, slik de har vært gjennom mesteparten av sin historie ... da kunne de under ledelse av disse klokere folkeslagene kanskje utviklet seg til et lykkelig, vettugt og sivilisert folk de også...
Under mine mange turer rundt i Europa siden 2013, hovedsaklig med bil, der jeg har besøkt mellom 20 og 25 land var det spesielt to nasjoner som pekte seg ut i negativ henseende, Polen og Albania.
Polakkene ser ut som de er på vei til sin egen begravelse, især de som holder til i området i og rundt Warszawa, men jeg antar de egentlig ikke er dårlige mennesker, de fleste av dem...bare depressive og negative og overdrevent reserverte og kritiske overfor sine medmennesker.
I fylla derimot, kvikner de til og blir joviale og muntre og kule...de fleste...
Albanerne derimot er de verste drittsekkene jeg har møtt noe sted i verden, 99 % av folka der virker som psykopater, inkludert kvinnene ... og hvis de får lov å bli medlem av EU har vi sannsynligvis ikke noe godt i vente.
Statsministeren i Kosovo, som også er albansk, ble for noen år siden avslørt som leder av en mafiaorganissjon som slakter mennesker levende og stjeler organene deres og selger dem på svartebørsen.
Dette er beskrivende for situasjonen i dette området av Balkan og verden...det er et møkkaland uten like...som det vil ta årtier, om ikke århundrer, å sivilisere...
Kan ikke heller si jeg har særlig sansen for serberne, i hvert fall ikke sør i landet, rundt Nis...der virket folka rett og slett krigerske.
Samme i fjellområdene i Montenegro, samtlige av mennene jeg så der var svære kraftig bygde tyrenakker, mean looking rednecks og primitivt utseende halvaper...Donald Trump har helt rett i sin beskrivelse av dem...og utvilsomt utgjør de en fare for hele Vesten som medlem av NATO dersom doktrinen om en for alle, alle for en også skal gjelde for disse gærningene...
Og ikke er jeg det minste bundet i dette forholdet heller, vi har begge to fullstendig frihet til å ha forbindelser med andre mennesker, inkludert seksuelle relasjoner ... hvilket selvfølgelig passer meg som hånd i hanske!
Beste av alt er at denne ordningen var det hun som foreslo, det er ikke noe jeg har presset gjennom mot hennes vilje.
Vi er to voksne, selvstendige, frie og stort sett happy mennesker som lever sammen som en familie ... fordi vi foretrekker det.
Jeg anser meg som superheldig som har truffet henne og bor sammen med henne...she is one of a kind...:)
Minner meg om noe morsomt jeg leste. I et rom fullt av retards vil en person med en gjennomsnittlig intelligens fremstå som et geni. Polakkene er ikke de smarteste, men med tanke på hvor tilbakestående svensker og tyskere opptrer, blir de som guder til sammenligning. Det går faktisk ikke an å opptre mer tilbakestående enn svensker og tyskere. Selv en selvskader eller veritabel idiot ville holdt seg for god for den slags.
Noen ganger kan det være en fordel å være en surpomp.
Skal slenge med noen ytterligere notater om filosofien snart. Må bare la maten synke inn og grave opp noen steder på et kart.
Jeg digger ikke tyskere heller, det skal være sikkert ... men svenskene er da OK de?
Ble for en tid siden kjent med en kul svenske som driver innen telemarketing i Oslo, han ble så imponert over mine skills som Erlik Oslo-selger at han tilbød meg jobb som manager på en kaffeplantasje han akter å starte i Colombia.
Før dette var han yrkesmilitær og hevder han har drept mer enn 300 mennesker som sniper og sabotør bak fiendens linjer i tidligere jugolavia...
``I et rom fullt av retards vil en person med en gjennomsnittlig intelligens fremstå som et geni.``
Kanskje sett fra utsiden, men ikke for retardene...de vil derimot sannsynligvis betrakte ham som den største idioten av alle...
De fleste svensker jeg har møtt har vært fremifrå mennesker. Svensker i kollektiv gruppe, derimot ... det finnes ingen ord. Det er nok ingen ende på de villfarelser en intelligent person kan få seg til å tro på. På den måten har idiotene noe for seg. Jeg hadde ventet mer av svensker, og derfor raser jeg så stygt.
For å komme tilbake til filosofien. Glemte å si at svaret på perspektivisme er relasjonisme. Ti personer, en mygg og en ku kan se en mann bli overkjørt av en trailer, og de vil alle, på sin måte kunne fastslå at ja, mannen er dau. Vi kan si at vi ville diktere virkeligheten med våre perspektiver, og virkeligheten talte tilbake. Det er som Heraklit sier. Sannhet er felles for alle. Å være en rendyrket perspektivist er å si at en ytre virkelighet ikke finnes. Svært skadelig, det ser man på den rendyrkede maktideologi fra de røde idag. De tror virkelig de skal forandre verdens beskaffenhet ved å manipulere og undertvinge språket. En hen gjør ingen høne.
For å være klinkende klar: Hva er tingen? Hvordan arter den seg? Hva er motsetningen? Hvordan arter den seg. Dette kan jeg ikke si. Men via abstraksjonen kan jeg si at hver ting rommer sin egen motsetning.
Dette var noe jeg intuitivt og ved merkurs hastighet fattet allerede tilbake i 2012, at en iboende kvalitet med viljen er motsetningen. Denne tanke er vel verdt å forfølge videre, og har allerede båret frukt.
Kan ikke si at jeg liker tyskere heller, av det jeg har sett. Ingen/dårlig humor og en rigid holdning. Det nok det som kreves for å drive et imperium. De fikk ikke sin naturlige plass og går nå til grunne, som nok alltid skjer når man ikke får gjøre det man er designet til ...
Vet dog ikke hva slags folkeslag jeg ville gått overens med. Muligens deprimerte, autistiske finner. Kanskje Jensen gjorde noe riktig da han flyttet til de finske skoger. Der vil Kali Yuga og mørket fra Mordor bruke lengst tid på å nå ...
De finske skogene er helt fantastiske, det er som en verden for seg selv, der man bare kan forsvinne fra alt...
Har Jensen flyktet dit ja???
Tror du kanskje kunne passet med thaier, de skulle nok væffal kjapt få bukt med tungsinnet ditt...
``Jeg tipper dog at Poe ville vært samarbeidsvillig dersom redaktøren til Aschehoug hadde tilbudt ham å trykke ti tusen eksemplarer av Jappe Snestass. ``
Vel tippet!
Jeg eier ingen moral, ingen selvrespekt, ingen prinsipper og ingen skrupler dersom valget står mellom å logre for disse maktmenneskene eller å stå fattig tilbake med to kids og samboer å forsørge, med kun noen lusne trygdepenger i lomma...jeg er villig til å selge meg til hvem som helst for den usleste slant imaginable...:)
``Sannhet er felles for alle.``
Ja men sannheten har distinksjoner...og den fortoner seg ulik for alle ... fordi ingen er like...
``Tror du kanskje kunne passet med thaier, de skulle nok væffal kjapt få bukt med tungsinnet ditt...``
Det tok i hvert fall mindre enn ett år og kun et par dusin av de herligste horene der å befri meg fra galskapen jeg hadde med meg fra Norge og hadde akkumulert i det dystre, gledesløse og unaturlige samfunnet der...
Merkelig dette med mennesker. Vi vil det samme, men på forskjellig måte.
Samme???
Hva da?
Vi vil alle pule og drepe, og det er alt. Veien dit varierer.
Jeeeeezus Øystein ... du er åpenbart stuck i jordiske sanselige opplevelser...eller ønsket om å oppleve slike.
Hvis dette er formålet med all din streben, da er det sannelig ikke rart du ...streber...
Heldigvis finnes det andre eksistenser her i verden som har sitt sinn vendt mot helt andre mål...JEG har tenkt meg til himlene min herre...intet mindre...:)
Til den syvende himmel og beyond...:)
Men vi kan ikke forestille oss noen himmel uten dreping (Valhalla) eller puling (Hurinene i paradis). Hva slags himmel har du tenkt deg til, da?
Jeg kan ikke bare forestille meg en helt annen type himmel...jeg har sett slike himler...de kan ikke beskrives.
Man kan bruke ord som magisk, guddommelig, hinsides, overdimensjonal, vidunderlig, fantastisk, mystisk, ubervakkert og bla bla bla bla bla...og de er nok alt dette ...men så er det i tillegg en annen dimensjon eller kvalitet over dem...som er helt ubeskrivelig...fordi de ikke tilhører det vanlige menneskelige erfaringsområde...
Jeg har også sett og hørt ubeskrivelig vakre ting, og det fikk meg nesten til å gå til grunne. Slett ikke ufarlig, noe av det. Ulikt det de tror er skjønnhet den store dreperen.
Det er en killer av illusjoner ja...