Bekjenneren i Berlin

(Eller: «Om å bli førti år»)

Stian M. Landgaard, Berlin, oktober 2018

Et dybdeintervju av John Helliesen Øybø

For ti år siden besøkte jeg Tromsø for å intervjue forfatteren Stian M. Landgaard. Det ble en lang samtale som pompøst nok fikk overskriften "Tuktemesteren fra Tromsø". Landgaard fylte tredve år på den tiden, og denne måneden fyller han førti. Ved en tilfeldighet leste jeg en artikkel på Vagants nettsider tidligere i sommer og oppdaget at det var han som hadde oversatt den fra tysk. Jeg hadde nemlig glemt ham fullstendig, men så snart jeg så navnet, mintes jeg intervjuet jeg gjorde med ham på Café Sånn i Tromsø i oktober 2008. Jeg fant det frem, leste det på nytt, googlet forfatteren og fikk bekreftet mine mistanker: Han hadde ikke utgitt flere bøker siden debuten i 2006.

Det sies at halvparten av dem som debuterer skjønnlitterært, aldri kommer med bok nummer to. Hvorfor er det slik? De fleste forfattere jeg har snakket med, hadde flere utgivelser bak seg og kunne ikke huske at det var noen kneik de måtte over mellom debuten og andreboka. Det er sjelden vi får høre om dem som gled inn i forglemmelsen etter én bok. Det tenkte jeg å rette på. Så jeg gjorde meg i stand til å ta en ny Tromsø-tur, gledet meg faktisk til å besøke den forblåste øya mellom fjell og sund.

Men så oppdaget jeg at Landgaard ikke lenger var å oppdrive i Tromsø. Nå tilbragte han dagene i den kontinentale metropolen Berlin. Kanskje det hang sammen med at han oversatte artikler fra tysk? Kanskje han jobbet med helt andre ting? Kanskje han rett og slett følte seg ferdig med forfatteryrket? Jeg ante ikke. Men jeg sendte ham en e-post og spurte om han fremdeles skrev. For hvis ikke (men det kunne jeg jo ikke si), var det mindre grunn til å møte ham. Men jo, han skrev som bare det. Han hadde aldri sluttet å skrive.

Vi møttes på Alexanderplatz en overraskende varm dag i oktober, gikk en runde i gater og parker, satt på et par cafeer og stakk til og med innom Konzerthaus på Gendarmenmarkt. Landgaard svarte villig på mine mange spørsmål, og jeg hadde en lydopptager med god mikrofon som fikk med seg det aller meste, på tross av et påtagelig støynivå fra trafikk og folkemengder.

---

JHØ: Stian, det er ti år siden vi møttes i Tromsø. Hva skal man si til hverandre etter så lang tid?

SML: Takk for sist, kanskje? Du er ikke den første jeg ikke har sett på ti år.

JHØ: Men så lenge har du ikke vært i Berlin?

SML: Neida, det er litt over tre år siden jeg kom hit. Men jeg bodde jo i Bergen noen år frem til 2003, og da jeg besøkte byen igjen i 2011, traff jeg flere kjente fra gamle dager. Det var spesielt. Jeg hadde også en kompis i Bergen som jeg først møtte igjen i Tromsø i 2013. Da hadde jeg ikke sett ham på mer enn ti år. Utrolig hvor mye eldre han virket ...

JHØ: Det tenker du sikkert om meg også.

SML: Du holder deg nå ganske godt. Men jeg har selv merket at tidens tann er skarp.

JHØ: Hjernen din er kanskje like skarp? Du husker sikkert mye fra vårt forrige intervju?

SML: Deler av det, så klart. Da du mailet meg, måtte jeg jo finne det frem og lese det på nytt. Det var slående hvor godt jeg kjente meg igjen i tingene jeg sa. Men det er klart at mye har forandret seg.

JHØ: Jeg avsluttet intervjuet med en epilog: «Men hvis Stian M. Landgaard kommer med ‘den vanskelige andreboken’, blir det kanskje et nytt dybdeintervju – dobbelt så langt, og tre ganger så dypt.»

SML: Hehe, ja.

JHØ: Og nå er vi her. Men den vanskelige andreboken …

SML: … er ikke her.

JHØ: Nei, og det er vel derfor det ikke ble noe intervju før etter ti år. Jeg må tilstå at jeg hadde glemt deg fullstendig. Jeg er jo ikke noen flittig Facebook-bruker heller, og det er vel der man holder øye med hverandre nå for tiden. Men da jeg googlet deg, så jeg at du fremdeles var aktiv på bloggen din, slik du var for ti år siden. Jeg hadde dessverre ikke tid til å lese innleggene, men jeg så at du hadde oversatt en del artikler for tidsskriftet Vagant.

SML: Det stemmer. Det har gått i perioder. I år har det vært noen stykker. Det er en ganske grei geskjeft. Jeg liker å oversette.

JHØ: Vi snakket ikke om det i 2008, men den gangen hadde du jo nettopp oversatt en bok av Friedrich Nietzsche, Morgenrøde. Hadde du planer om å bli heltidsoversetter?

SML: Nei, egentlig ikke. Jeg arbeidet jo mye med Nietzsche og ville bare prøve meg som oversetter, så jeg plukket ut et av hans uoversatte verker og satte i gang. Etter Morgenrøde hadde jeg ikke lyst til å prøve meg på flere. Men i 2009 ble jeg spurt om å oversette et intervju med Peter Sloterdijk for Vagant, og det passet meg bedre. Senere fikk jeg et tilbud fra en forening om å oversette en sakprosabok fra tysk, tror det var i 2011, men det måtte jeg takke nei til, for jeg hadde full jobb og romanskriving ved siden av.

JHØ: Ja, der har vi nøkkelordet, så jeg tror bare vi skal gå rett på sak. Romanskriving. Du hadde minst to bøker på beddingen i 2008. Men du har ikke utgitt noe siden debuten fra 2006, Herrer i åndenes rike. Hvordan forklarer du det?

SML: Å ... det er virkelig en lang historie. Da du mailet meg, skjønte jeg nesten at det var dette du ville snakke om.

JHØ: For det kunne jo faktisk være at du hadde sluttet å skrive. Men det har du altså ikke?

SML: Nei, jeg har skrevet hele tiden.

JHØ: Du har ikke bare skrevet, men også sendt ferdige manuskripter til forlagene?

SML: Og kun fått refusjoner i retur, for det meste blanke refusjoner, altså uten begrunnelse. Det har virkelig vært vanskelig å ta inn over seg, ja, en kilde til mye frustrasjon de to siste årene.

JHØ: Er det først de to siste årene du har sendt inn manus?

SML: Nei, det første komplette manuset ble sendt inn i 2011. Det var Det absolutte nullpunkt, den berømmelige romanen jeg hadde holdt på med helt siden 2007. Jeg diskuterte med min daværende redaktør i nesten to år, gjorde en større omskrivning, men vi kom dessverre ikke frem til noen løsning for manuset.

JHØ: Jeg husker vi snakket om Det absolutte nullpunkt. Det var en slags krimroman basert på katolisisme og nedfrysning av døde mennesker ...

SML: I grove trekk, ja. Men egentlig var det ikke ment som en krimroman, selv om det skjer noen drap.

JHØ: Prøvde du samme manus hos andre forlag?

SML: Ikke da. Jeg la det på is og skrev en annen roman på seks uker, La alt håp fare. Det var en mer kontroversiell greie, handlet om forbudt kjærlighet, med antydning til seksuelle overgrep. Den ble også refusert av forlaget mitt, men jeg fikk et par uttalelser, så jeg visste hvor skoen trykket – selv om jeg ikke var enig i alt. Jeg planla å omskrive den. Men så bestemte jeg meg for å gjøre ferdig en masteroppgave i filosofi først. Det var et prosjekt som hadde hengt over meg i flere år.

JHØ: Og hvor befinner vi oss på tidslinjen nå?

SML: Jeg tok en pause fra romanskrivingen våren 2014, og mot slutten av 2015 ble jeg ferdig med masteroppgaven. Så skrev jeg en ny versjon av La alt håp fare, men fikk beskjed av forlaget mitt … dessverre, romanen lider fremdeles av de samme problemene. En usympatisk hovedperson var vel en av de største innvendingene, at leseren ikke kom nok på hans parti. De anbefalte meg å prøve andre forlag. Det syntes jeg var litt merkelig, men jeg gjorde det. Uten hell.

JHØ: Manuset ble altså refusert flere steder? Med lignende begrunnelse?

SML: Dessverre fikk jeg ingen begrunnelse fra de andre forlagene. Men etter dette havariet bestemte jeg meg for å skrive Det absolutte nullpunkt på nytt. Helt på nytt. Jeg gjorde en del forandringer i historien og persongalleriet, men beholdt de viktigste karakterene og selve premisset. Arbeidet tok nesten ett år. Så sendte jeg den nye versjonen til noen private testlesere, som jevnt over gav positiv tilbakemelding, med enkelte kritiske bemerkninger. Etter å ha gjort noen endringer prøvde jeg forlagene. Jeg fikk to konsulentuttalelser og vel åtte blanke refusjoner.

JHØ: Da fikk du kanskje en pekepinn på hva som var galt med romanen?

SML: Det gjorde jeg for så vidt. For det første hadde begge konsulentene lest det som en krimroman, og de savnet fremdrift og leservennlighet. Det var for mye filosofering og utenomsnakk. For det andre hadde de problemer med settingen. I romanen spiller jo Den katolske kirke en sentral rolle, men historien foregår i en fiktiv by i Norge. Det ble for mye å svelge, virket det som. Jeg mistenker at norske krimromaner helst bør utspille seg i velkjente oslo- eller bergensgater. Forleggeren på det ene forlaget var interessert i å se på en ny versjon, men han var ikke villig til å gå inn med redaktør på dette stadiet. Isteden foreslo han at jeg skulle kjøpe redaktørbistand på markedet og levere forlaget et mer polert manus etterpå. Jeg synes det vitner om temmelig tragiske tilstander i bransjen.

JHØ: På hvilken måte?

SML: Vel, tradisjonelt har det vært slik at et forlag som var interessert i et manus, inngikk et samarbeid med forfatteren. De brukte ressurser på manuset selv om de ikke var sikre på hvor veien skulle gå. Nå er det visst ikke slik mer. Nå må forfatteren levere et redaksjonelt bearbeidet produkt som han selv har betalt for. Den gamle tommelfingerregelen om at forfatteren aldri skal betale for noe, er brutt. Nå mener jeg ikke etablerte forfattere, men oss som står og stanger i forlagsporten.

JHØ: Men det ser vi jo med de mange forfengelighetsforlagene også. Det er ikke mange år siden de fleste holdt seg for nesen i møte med slike aktører. Nå er det blitt flere og flere forfattere som benytter seg av diverse bransjetjenester som de betaler for av egen lomme. Og nå heter det jo så fint indieforfatter.

SML: Ja, jeg ser at det har vokst opp en hel skog av såkalte indieforfattere de siste årene. Det er ikke lenger noen skam forbundet med det, de har til og med egne indiefestivaler. Da jeg møtte Tom Egeland på den litt mer tradisjonelle litteraturfestivalen på Lillehammer tidligere i år, spurte han faktisk om jeg hadde vurdert å gå indie. Jeg måtte si som sant var, at jeg hverken har penger eller kunnskap om forleggeri. Mitt kall er kun at skrive …

JHØ: Det sies jo at bokmarkedet er blitt mye vanskeligere de siste årene, på grunn av konkurransen fra nettbokhandler, engelskspråklige e-bøker og den generelle kommersialiseringen. Du skal helst være kjendis for å komme inn på et forlag, er det ikke slik? Bloggdronningene får visst utgitt bøker over en lav og høyhælt sko.

SML: Forlagene vet at kjendisbøker selger. Jo mer presset markedet er, desto mer må forlagene fokusere på bunnlinja. Min tidligere redaktør forklarte den siste refusjonen med at Aschehoug utgir færre titler nå, at de må prioritere strengere enn før. Da er det klart at de satser hardest på sikre kort.

JHØ: Og det gjelder vel alle de store forlagene. Jeg forstår det slik at de fire største har en markedsandel på 80 prosent nå. Hva tror du om de små forlagene? Kan det være en vei å gå?

SML: Jeg har ikke opplevd annet enn refusjoner fra dem, eller manglende svar, så jeg aner ikke. Nå som vi befinner oss i Berlins Konzerthaus, kommer jeg forresten på at jeg i fjor høst skrev en tredje versjon av La alt håp fare, som jeg sendte til redaktøren min tidligere i år. Men denne gangen fikk jeg ikke engang svar. Det overrasket meg veldig, for jeg hadde virkelig tro på det nye manuset. Men etter å ha snakket med et par kolleger har jeg i ettertid skjønt at forlagene har en grense for hvor mye ressurser de vil bruke på et manus som de så langt ikke har vært fornøyd med. Uansett kom jeg ikke noen vei med den romanen hos de andre forlagene heller.

JHØ: Hva er forbindelsen mellom romanen og Konzerthaus?

SML: Ikke annet enn at det er en byste av komponisten Robert Schumann der borte, og han spiller faktisk en rolle i den romanen. Ikke personlig, men deler av hans livshistorie og hans musikk nevnes.

JHØ: Jeg har jo speidet litt etter passende omgivelser for å ta et bilde av deg, men kanskje vi bare skulle ta det her, i selskap med Robert Schumann?

SML: Gjerne det. Da blir det kanskje litt verdighet over det ...

JHØ: Nå er det altså gått ti år siden vårt første intervju, og du har bare møtt motbør på alle fronter. Hvilke tanker har du gjort deg om din egen identitet som forfatter?

SML: Jeg har jo tenkt at problemet kan være så enkelt som at jeg skriver for dårlig. Selv om flere av mine lesere påstår at det ikke stemmer, er det fremdeles en vid kløft mellom privatpersoner og forlagsfolk. Men når jeg leser om mennesker som begynte å skrive for ett eller to år siden og forteller at de sendte inn et romanutkast og ble kontaktet av en redaktør som gjerne ville samarbeide om manus, lurer jeg jo på hva de gjorde rett, som jeg gjør feil. Debutromanen min er forsåvidt OK, kunne sikkert ha vært bedre, men i ettertankens blekhet har jeg grublet på om den ble antatt, ikke fordi den var så fantastisk godt skrevet, men fordi den handlet om noe aktuelt, nemlig Kvalitetsreformen anno 2003. Den passet inn i en nisje i sin tid. Etterpå har jeg kanskje vært uheldig med både tematikken og formen, hvem vet? Og når man ikke lenger kan passere som ung og lovende, er det nok en bøyg som skal overvinnes. En godt voksen forfatter må prestere bedre enn en ung debutant.

JHØ: Har du mistet håpet?

SML: Vel, etter at de to siste romanene ble refusert på alle fronter, har det vært vanskelig å holde motet oppe. Jeg levde nok i en boble etter debuten, trodde jeg hadde all verdens tid og kunne skrive om hva det skulle være, for jeg var jo utgitt, jeg hadde både et forlag og en redaktør som oppmuntret meg til å sende inn nye romanutkast. Iblant har jeg hatt lyst til å gi helt opp, bare erkjenne at det ikke ble noen forfatterkarriere. Når jeg ser på alle de stjerneskuddene som debuterte mange år etter meg og allerede har kommet ut med fire–fem bøker, tenker jeg at denne bransjen tilhører dem, at jeg hadde min tid i 2006, og det var det. Det er naturligvis en deprimerende tanke. Men ser man på det utenfra, er det jo et faktum at vi har altfor mange som vil skrive, i forhold til hvor mange villige bokkjøpere som finnes. De som passer best inn i tidens kulturelle paradigme, overlever. Alle andre er dømt til å slite. Og de fleste av dem får aldri utgitt noe, om de ikke da går indie og betaler for kalaset selv. Men som indieforfatter skal det godt gjøres å bli lagt merke til, siden man må konkurrere om en stadig mer innsnevret oppmerksomhet. Likes på Facebook betyr ikke nødvendigvis boksalg. Når det er sagt, har jeg ikke helt mistet håpet. Eller for å si det på en annen måte: Jeg kommer nok alltid til å skrive. Jeg får hele tiden ideer, eller får lyst til å utforske en historie, en karakter, en tid … hva som helst.

JHØ: Kan jeg forstå det som at du holder på med et nytt prosjekt?

SML: Ja, jeg gikk rundt med en idé i et års tid, og da jeg endelig fikk hendene frie, begynte jeg å skrive på en ny roman, som jeg kaller Hvit rose. Det var mot slutten av fjoråret. Jeg vil ikke si så mye om den nå, men kunst og kjærlighet står sentralt. Jeg håper å bli ferdig med førsteutkastet rundt jul, og i 2019 får vi vel se hva forlagene synes.

JHØ: Siden vi ikke kan snakke om noen konkret bok denne gangen, kan vi kanskje snakke litt om hvordan du arbeider? I mine tyve år som kulturjournalist har jeg gjort den erfaringen at innblikk i forfatterens arbeidsmetoder er uhyre populært blant lesere. Og hvis forfatteren er interessant, blir også boken interessant.

SML: Jeg skulle vel ønske det var motsatt. Men spesielt i dag, med sosiale medier på høygir og kravet om at forfatterne skal være tilgjengelige og omgjengelige, er nok det toget for lengst avskiltet. Det begynte kanskje med Forfatterbloggen, som De norske Bokklubbene tok initiativ til i 2006. Jeg ble selv invitert til å blogge der. Da var bloggfenomenet så nytt og spennende at en liten krangel eller diskusjon der inne kunne havne på avisenes kultursider neste dag. Siden overtok Facebook. Dessuten tror jeg at det er svært mange som vil bli forfattere selv, og de leter etter «nøkkelen» til dette yrket i etablerte forfatteres biografi og erfaringer. Arbeidsmetoden er én sånn nøkkel. Jeg husker jeg leste noe morsomt for ikke så lenge siden. «Hvis du lever til du er hundre, bør du dikte opp en helt absurd aktivitet og si at du gjorde det hver dag.» For eksempel: John fyller hundre år i år. Han har tygd på beltet sitt hver eneste dag siden han var tyve. Har han funnet ungdomskilden?

JHØ: Hehe … men seriøst, hvordan har du arbeidet med Hvit rose?

SML: Jeg vet ikke om det er særlig interessant hvordan jeg arbeider. Det er så individuelt og har liksom ingen overføringsverdi, uansett hvilken forfatter man spør.

JHØ: Likevel er det interessant, synes jeg. Og det tror jeg også dine fremtidige lesere vil synes.

SML: Jojo. Som de fleste forfattere nok kan skrive under på, er det ikke slik at det blir lettere for hver bok. Man tilegner seg noen teknikker og metoder etter hvert som man skriver, men disse teknikkene og metodene må alltid slipes om for å passe til hver enkelt bok, og noen ganger fungerer de ikke i det hele tatt. Da jeg begynte på Hvit rose, hadde jeg for eksempel det problemet at jeg var grunnleggende usikker på om historien og karakterene virket troverdige. Så jeg gjorde noe jeg ikke hadde gjort før. Vanligvis får ingen lese før jeg er ferdig med førsteutkastet, men denne gangen sendte jeg de fire første kapitlene til en venn av meg, bare for å se om han fikk noe ut av historien. Det gjorde han, og da kunne jeg fortsette å skrive.

JHØ: Men du sa at du hadde hatt ideen et års tid før du begynte å skrive. Er det ikke i denne perioden historien og karakterene manifesterer seg for deg og blir levende?

SML: Nei, det var mer en slags idé, et konsept som lå og modnet, ikke en historie, ikke karakterer. Det siste kom først da jeg begynte på selve skriveprosessen.

JHØ: Jan Kjærstad har sagt at han har en slags kaosfase det første året. Da skriver han mye og ustrukturert, gjør seg notater, liksom gulper opp alt som kanskje kan bli en del av prosjektet. Og først etter det året setter han seg ned og begynner å lete etter de mest interessante momentene og sammenhengene. Mesteparten av kaosmaterialet forkastes i løpet av denne perioden, og kun en liten del utkrystalliserer seg til en roman.

SML: Det høres ut som en spennende arbeidsmetode, men det er ikke helt slik jeg har jobbet nå. Det er snarere slik at jeg begynte med en idé. Så knyttet jeg ideen an til en bestemt romanperson, og så tenkte jeg på hvilke typer konflikter og utviklingslinjer som kunne oppstå via denne romanpersonen. Jeg legger en tentativ plan for romanen, en slags synopsis, og så skriver jeg med denne in mente. Men ofte oppdager jeg at det som høres bra ut i en synopsis, ikke alltid gjør seg like bra i en romantekst. Da endrer jeg fortløpende kurs. Noen ganger kommer jeg så langt ut av kurs at alt stopper opp, for jeg kjenner ikke lenger min egen roman. Da må jeg ta en pause og tenke mer.

JHØ: Men er ikke det en god ting at romanen lever sitt eget liv og bryter forfatterens forventninger?

SML: Det høres ut som en god ting. Jeg husker at jeg for mange år siden leste Den franske løytnants kvinne av John Fowles, og et stykke inn i romanen bryter forfatterens egen stemme inn for å reflektere over løytnantens handlingsmønster. Han, altså løytnanten, hadde nemlig gjort noe som forfatteren ikke hadde ventet, selv om han vitterlig hadde skrevet det. Forfatteren var derfor overbevist om at romanpersonene levde sitt eget liv, i en viss forstand. Kanskje litt koketteri der, men samtidig er det noe i det. Å skrive er nemlig ikke å følge en fastlagt plan, det er å dra på eventyr i et ukjent landskap. Og da skjer det alltid uforutsette ting. Men iblant går det galt, og da sier jeg som det het seg i fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu. Jeg har lest flere bøker hvor jeg følte at forfatteren gikk for langt i en absurd retning.

JHØ: Da har du kanskje også et annet eksempel?

SML: Faktisk. Jeg leste Victor Alveberg-trilogien til Ketil Bjørnstad for ikke så lenge siden. Jeg likte bøkene, syntes de var velskrevne fabuleringer over norsk historie og et ungt kunstnersinn på jakt etter kjærlighet og berømmelse, men det var også et par grep der som fikk meg til å rygge. Ikke i moralsk forargelse, men litterær forlegenhet. Victor går uforvarende til sengs med sin egen datter, som han aldri har hatt kontakt med, og bare kjenner navnet til. Men siden hun har skiftet navn, vet han ikke at det er henne. Det var for det første en usannsynlig tilfeldighet at de to skulle møtes, og i tillegg at de absolutt måtte ligge med hverandre, der hoppet Bjørnstad himmelhøyt over den realismen han ellers hadde tilstrebet – kun for å forsterke Victors kollaps som menneske. Her tenkte jeg at forfatteren burde ha snudd i tide.

JHØ: Hvilke snuoperasjoner har du selv gjort?

SML: Jeg har strevd veldig med akkurat det, veid frem og tilbake om jeg skulle la enkelte dramatiske ting skje. Det har handlet om både mord og farskap, skal, skal ikke … men jeg håper at jeg har funnet en slags balanse mellom eventyr og realisme. Det må til syvende og sist leserne bedømme.

JHØ: Hva gjør du når du føler at romanen er ferdig?

SML: Da lar jeg den ligge litt, mens jeg avreagerer. Som oftest med å bli forkjølet. Så leser jeg gjennom den, fjerner de verste blødmene jeg ser, og så prøver jeg å få noen testlesere til å gi tilbakemelding. Denne gangen vurderer jeg også, litt i motsetning til det jeg sa tidligere, å hyre en ekstern konsulent til å gi meg en profesjonell uttalelse. Deretter går manus til et forlag. Eller dessverre kanskje flere.

JHØ: Hva tror du om veien videre, dersom du skulle lykkes med å få Hvit rose utgitt?

SML: Å, det er mange år siden jeg trodde det gikk an å leve av å være forfatter. Nå har jeg en liten inntekt som norsklærer via nettet. Det er frilansarbeid, men jeg holder hodet over vannet, uavhengig av fremtidige royalties. De færreste forfattere klarer seg kun på boksalg, så det betyr engasjementer, skrivekurs og andre ting, gjerne innbefattet mye reising. Så lenge man ikke har familie, kan man sikkert leve greit på den måten. Men det forutsetter jo at man får slike tilbud.

JHØ: Jeg gikk akkurat og tenkte på en tittel på dette intervjuet. Det forrige kalte jeg, litt humoristisk, for «Tuktemesteren fra Tromsø». Men du slår meg ikke akkurat som en tuktemester lenger. Arbeider du fremdeles med filosofi, med Nietzsche? Han var en sentral figur i Herrer i åndenes rike, men da vi snakket sammen i 2008, lå vel filosofien på is?

SML: Ja, men jeg tok den opp igjen og arbeidet ganske intenst med Nietzsche i 2014 og 2015, da jeg endelig sluttførte masteroppgaven i filosofi. Et par år før det syslet jeg også litt med en roman om Nietzsche. Der skulle det ikke være så mye filosofi, men først og fremst historie. Etter masteren spekulerte jeg på muligheten for å søke doktorgradsstipend, men veilederen min advarte meg om at yrkesmulighetene for Nietzsche-akademikere er veldig begrenset, og dessuten må jeg innrømme at jeg foretrekker frilansarbeid og romanskriving på hjemmekontoret. Rent akademisk har jeg altså tatt en pause fra Nietzsche. Og vi må jo ikke glemme at dette tuktemesteropplegget skyldtes den forestillingen jeg hadde om debutromanen, at den kunne være filosofisk instruerende.

JHØ: Ja, jeg sa kanskje til deg den gangen at Herrer syntes å ha en oppdragende funksjon …

SML: Slike ideer har jeg gått helt bort fra. Filosofi kan ikke påtvinges noen, folk må selv oppsøke den når de er klare for det.

JHØ: Jeg får nesten inntrykk av at du kommer med en syndsbekjennelse nå. At du tar tilbake mye av det du sa eller stod for i gamle dager.

SML: Jeg var jo høy på meg selv. Så ja, jeg bekjenner gjerne min synd i så måte. Men det var en ungdomssynd. Jeg visste ikke bedre.

JHØ: Og nå fyller du førti. Mye har skjedd på ti år.

SML: Når det gjelder litteratur og filosofi, har det nok vært en slags ydmykhetsprosess, men på andre felter er jeg blitt mer forherdet i mine synspunkter. Det er vel typisk for en mann som trår inn i de middelaldrendes rekker.

JHØ: Er det noe spesielt du sikter til?

SML: Det pågår en opphetet debatt i Vesten for tiden, og frontene er steile. De fleste forfattere befinner seg trygt plassert på den tradisjonelle venstresiden og virker ganske enige seg imellom om hva som er rett og galt. Men det nye skillet i debatten går visst nå mellom globalister og ulike typer nasjonalister. I motsetning til de fleste av mine kolleger er jeg ikke så bekymret for nasjonalisme og klimaendringer, jeg tror mye av redselen er basert på hysteri. Hver epoke har sitt politisk korrekte massehysteri. Økosofistene påstår at jorden snart går under. Dem om det. Det samme ble påstått for tusen år siden. Ekstremister av alle slag har det alltid funnes.

JHØ: Jeg er ikke veldig aktiv på Facebook, men jeg har fått med meg at du ikke deltar i offentlige debatter, hverken der eller andre steder. Likevel virker det som om du har meninger om mangt og meget. Da vi snakket sammen i 2008, var du fremdeles frustrert over en radiodebatt du hadde vært i året før, etter en kronikk du hadde skrevet om innkjøpsordningen.

SML: Det stemmer. Men jeg skriver ikke kronikker lenger, og jeg poster sjelden, nei, egentlig aldri politiske meninger på Facebook.

JHØ: Av frykt for reaksjonene?

SML: Rett og slett fordi reaksjonene er like ekstreme som frontene er steile. De står ikke lenger i forhold til ytringene. I så måte har vi fått et meningstyranni, hvor enkelte synspunkter ikke er velkomne i den offentlige debatten, ja, hvor folk kan miste jobben dersom de mener noe «ukorrekt». Hvis det viktigste for meg var å fronte sterke meninger, kunne jeg sikkert ha skrevet mange Facebook-overskrifter i majuskler, slik Ketil Rolness gjør. Men jeg har innsett at jeg ikke er noen god debattant. Jeg blir for emosjonell, for oppskjørtet. Derfor skriver jeg heller bøker. Det er befriende å oppdage sin legning til slutt.

JHØ: Du har skrevet skjønnlitterært i over tyve år, men din eneste roman ble utgitt for tolv år siden. I 2008 sa du at du var takknemlig for den kunnskapen og innsikten du hadde tilegnet deg, og at du iblant kjente en altomfattende ro ved tilværelsen. Hva tenker du etter ti nye år med prøving og feiling? Fylles du mest med ro eller mest med uro?

SML: Jeg er nok mest urolig, for å være ærlig. For ti år siden satte jeg større pris på kunnskap for kunnskapens egen skyld, innsikt for innsiktens egen skyld. Nå innser jeg at det er handling – action – som er nøkkelen til et fullverdig liv. Vel sitter jeg dag og natt på et hjemmekontor, men jeg lengter etter å krype ut av skallet og trå inn på arenaen som aktiv forfatter. Skulle jeg klare det, kan jeg nok gjøre bruk av innsiktene jeg har ervervet meg. Jeg skal i alle fall ikke gjøre samme feil som for ti år siden.

JHØ: Hvilken feil var det?

SML: Jeg droppet ut av det litterære kretsløpet av egen fri vilje. Hvis jeg hadde tatt min Nietzsche seriøst, burde jeg ha visst at suksess beror på kontinuerlig prestering, ikke på fullførte prestasjoner.

JHØ: Vet du hva du sa på slutten av forrige intervju? Du snakket om en tekst du hadde skrevet i 1998, da du fylte tyve. Så sa du: «Da jeg leste teksten, tenkte jeg at jeg skulle skrive en likedan tekst på min tredveårsdag, ‘Om å bli tredve år’, slik at jeg, hvis jeg skulle leve til de førti, kan sette meg ned og se på den og riste på hodet over hvor umoden jeg var i 2008.»

SML: Det stemmer. Men intervjuet du gjorde, ble isteden den teksten. Jeg vil ikke si at jeg var umoden i 2008, men jeg var nok mer optimistisk på litteraturens vegne. Og egne vegne.

JHØ: Og nå er vi endelig kommet til 2018. Det er høst i Berlin, og det drysser gule blader overalt hvor vi går. Det er som om naturen takker for seg, men vi vet jo at en ny vår snart vil være i emning. Forhåpentligvis for deg også.

SML: Det vil vise seg. Jeg har i alle fall ikke tenkt å gi opp med det første. Hva skulle jeg ellers ha gjort, hvis jeg sluttet å skrive? Visnet, tipper jeg.

JHØ: Skal vi møtes igjen i 2028?

SML: Hvis vi lever og er friske, som min salig bestemor pleide å si, så gjerne det.

---

Med dette takket jeg Stian M. Landgaard for møtet og trykket STOP. Jeg visste umiddelbart at dette intervjuet ikke engang var halvparten så langt som det forrige. Det var færre konkrete ting å snakke om, og det var ingen vits i å gjennomgå debutboken på nytt. Men vi brukte faktisk like lang tid som da vi satt i mørket på Café Sånn. Denne gangen spaserte vi rolig rundt i Berlin, og vi avholdt oss ikke fra å kommentere majestetiske byggverk og stort anlagte parker i høstskrud. Landgaard var et vandrende leksikon i byhistorie, men siden det ikke var relevant for intervjuets tema, ble det dessverre ikke med i denne transkripsjonen. Nå gjenstår det bare å se hva skjebnen har på lager for denne forfatteren idet han runder de førr. Jeg for min del håper at vi møtes igjen i 2028, og at vi da kan snakke mer om hans siste bøker – i flertall.