«Pockets of Disorder: The History of Adventure Play» er hentet fra An Architecture of Play: A Survey of London's Adventure Playgrounds. Nils Norman (forfatter). Four Corners Books, 2003.

Oversatt fra engelsk av Stian M. Landgaard og publisert i Game of Life III: Juliusvariasjonene. Sigurd Tenningen (red.) og Jan Freuchen (red.). Kristiania Kunsthall, juni 2016. Boken kan kjøpes hos Audiatur.

 

 

Nils Norman

Lommer av uorden

Byggelekeplassens historie

Byggelekeplasser, eller skrotlekeplasser, som de het i begynnelsen, oppstod som okkuperte byggeplasser, ødemarker og bomberuiner kolonisert av bybarn på utkikk etter interessante og formbare steder hvor de kunne leke forholdsvis uforstyrret av voksne. I 1931 publiserte den danske landskapsarkitekten Carl Theodor Sørensen (1873–1979) boken Parkpolitik i sogn og købstad, som fikk sterk innflytelse på europeisk landskapsplanlegging, men som i dag stort sett er glemt. I boken innførte han uttrykket «skrammellegeplads» etter å ha sett barn leke på tomme byggeplasser. Han bestemte seg for å bruke denne ideen i utformingen av de offentlige rommene som han og hans kolleger tegnet for de nye danske boligbyggelagene og parkene. I en senere artikkel beskriver han ideen:

«Endelig skulde man sikkert en gang forsøge med, hvad man kunde kalde en skrammellegeplads. Jeg tenker mig et areal af ikke alt for ringe omfang, vel lukket for omverdenen med tykke og tætte plantninger; her skulde man smale til større børns fornøjelse alt muligt gammelt skrammel, som bybørnene fra etageboligerne kunde få at virke med, som børnene på landet og i forstæderne nu har det. Her kunde være grene og affald fra beskæring af træer og buske, gamle pakkasser, bræddestumper i det hele taget, ’døde’ biler, kasserede dæk o. m. a. som det vilde være en fryd for raske drenge at få noget ut af. Naturligvis vilde der se forfærdeligt ud.»[1]

Lek og lekeområder var svært viktige temaer for de tidlige modernistiske byplanleggerne. I 1930-årene ble den kulturradikale ideologien om funksjonell og sosialt bevisst arkitektur koblet med innsiktene fra utviklingspsykologen Anne Marie Nørvig (1893–1959), og dermed ble barnet, leken og utformingen av lekeplasser plassert i sentrum av den nye, moderne parkpolitikken.

Den første offisielle skrotlekeplassen ble åpnet i utkanten av København i 1943 (og er fortsatt i bruk). Den ble tegnet av Sørensen og var ment å skape et rom hvor «barna selv fikk skape». Denne ideologien samt forestillingene om «Pro-Play» og senere «fri lek» var viktige kjennetegn på byggelekeplassene. Tidlige byggelekeplasser var vanligvis omgitt av en særskilt utformet jordvoll eller busker som bidro til å skape en følelse av avsondrethet og trygghet for barna på innsiden. Den fungerte også som en barriere mot rotet og støyen fra tilskuere på utsiden. Små krypinn og hytter ble satt opp om våren og tatt bort igjen sent på høsten. Materialet bestod som regel av det som var tilgjengelig, inkludert avfall og gjenbruk. For Sørensen og hans kolleger var det viktig at barnas lek skulle finne sted i naturlignende omgivelser, og naturlige elementer som hagebruk, dyrehold, vann og ild ble innført i byggelekeplassene, noe som gjorde dem langt mer attraktive enn konvensjonelle lekeplasser. Villere områder som minnet om skog, enger og landsbygd, ble også en del av utformingen. På 1950-tallet dukket det opp tidlige utgaver av byggelekeplassen i Storbritannia og Sveits («Robinsonspielplätze»), men det var ikke før på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet at de ble populære over hele Europa.

En byggelekeplass er vanligvis et urbant lekelandskap med tilsyn, hvor det oppfordres til fri lek og er åpent for alle barn i en viss alder (som regel mellom fem og tolv år). Barna kan fritt bruke rommet og fasilitetene med minimal inngripen fra voksne, men de er alltid under oppsyn av en lekevakt, og restriksjonene på det som foregår innenfor gjerdene, varierer i stor grad fra rom til rom, fra by til by og land til land. I Tyskland er det for eksempel en utbredt gjør-det-selv-holdning, der barna har fri tilgang på verktøy og treverk for å lage mindre byggverk, som små skur, gangbroer, stiger, scener og plattformer. Slik kan de skape små kassebyer bestående av en rekke mer eller mindre ferdigstilte byggverk. Dette skiller seg markant fra de mer kollektive lekestrukturene man finner i lekeparker i Storbritannia, der store huskestativer og vipper dominerer.

Økologisk bevissthet, hagebruk, kompostering og gjenbruk er sentrale elementer i nyere byggelekeplasser, og mange av de nyeste parkene er utformet med henblikk på økoestetikk. Mange lekeplasser i bykjernen er viktige økologiske habitater og har i over 60 år rommet unike nisjer for enkelte dyrearter. Dyr har vært populære, og bybondegårder er en interessant videreføring av lekeplasser, men nå er det færre kaniner, marsvin og geiter enn før. Det er dessuten bare noen få lekeplasser igjen i Storbritannia som gir barna fri tilgang til verktøy og treverk,  ettersom de fleste parkene bare er tegnet av barna, mens selve byggingen overlates til kommunearbeidere, kommersielle landskapsfirmaer og ungdommer. Ild og vann er også to sentrale elementer som dessverre er blitt mindre vanlige på byggelekeplassene i Storbritannia.

Bokstavelig talt ble alt som virket brukbart, fraktet tilbake til lekeplassen som en ressurs. Denne formen for urban gjenvinning var en viktig del av byggelekeplassenes estetikk. Denne estetikken finnes fortsatt i dag, selv om praksisen har blitt mer regulert. Byggverkene var til å begynne med mer provisoriske og formbare, og gradvis har de mest populære byggverkene blitt permanente strukturer, uløselig knyttet til skurene, scenene og gapahukene som ble oppført rundt dem. Mange av strukturene man ser på mer etablerte byggelekeplasser i dag, er tredje eller fjerde generasjons versjoner av den opprinnelige strukturen, forbedret og fikset på av nye barnekull. Dette er vanligvis de mest populære strukturene – de som gjør at store grupper av barn kan interagere og leke sammen. Ønsket om å oppholde seg mest mulig over bakkenivå oppfylles av plattformer, gangbroer og gangveier som binder ulike større strukturer sammen. Tårn er det flust av, og de kommer i mange forskjellige former, høyder og dekorative stiler. Mange lekeplasser rommer strukturer som er halvferdige eller halvt ødelagte, kasserte eller vandaliserte ruinrester. I lekeplassens terminologi går det et viktig skille mellom «fast lek» og «fri lek». «Fast lek» er det motsatte av byggelek, og begrepet brukes for å beskrive «ufleksible jernvarer» som ubevoktede klatrestativer og husker av metall designet av arkitekter, kunstnere eller byplanleggere. Lekeplasser for fast lek uten tilsyn regnes som farligere og gir langt mindre frihet og færre muligheter enn byggelekeplasser gjør, men de er billigere og mye enklere å vedlikeholde, noe som gjør dem til et mer realistisk, men fantasiløst alternativ for byråd og arkitekter som gjør planvedtak om barnas fritidstilbud.

Sett utenfra kan byggelekeplasser virke som et utdatert fenomen fra 1970-tallet, men de er like populære nå som da og tilbyr godt integrerte fellesarealer for barn uten å vike fra den opprinnelige tanken og holdningen bak byggelekeplassen: strukturer som barna selv lager, fri og uhindret lek, et økologibevisst miljø og rom for risiko. En gang var de marginale tomter, men nå okkuperer byggelekeplasser svært ettertraktet land, noe som gjør tomtene særdeles verdifulle. I London er mange lekeplasser situert i noen av de mest overprisede eiendomsmarkedene i Europa. Lekeplassene ligger i randsonen av en pågående gentrifiseringskamp. Klassekampen og den økonomiske rivaliseringen som splitter den voksne befolkningen utenfor lekeplassene, er helt motsatt på innsiden. Lekeplassene selv blir aldri ferdige, de er provisoriske og konstant uutviklet, «et terrain vague som betyr mange ting for mange barn» (ifølge Jack Lambert), og står i kontrast til eiendomsutviklernes planer og de faste lekestrukturene som er i ferd med å bli et hyppigere integrert element i utformingen av parker og offentlige rom. Tanken om fri lek åpner for at forskjellige grupper av barn kan møtes for å leke sammen, noe som tilrettelegger for bedre integrering mellom barn med ulik økonomisk og kulturell bakgrunn, og skaper sosiale rom med unik sammensetning. I kombinasjon med en kollektiv type arkitektur og design sentrert rundt lek og sosialt samspill i et økologibevisst miljø, gjør dette dagens byggelekeplass til en modell for et fullstendig radikalt og særdeles verdifullt offentlig rom.

I boken Arcadia for All redegjør Colin Ward og Dennis Hardy for historien og tradisjonen til «plotlands», tomteland med selvoppførte skur og kassebyer, ferieleire og helgeboliger for arbeidere, som siden 1920-tallet har vokst frem på uinteressante, ubrukelige steder over hele Europa. Denne typen selvbygging hvor de involverte yter hverandre gjensidig hjelp, foreslås som et eksperimentelt, miljøbevisst alternativ for fremtidig byutvikling. Tanken deres er å sette til side «lommer av uorden», avgrensede områder hvor byggereglene ikke er så strenge, slik at det kan utvikle seg lokale tiltak for individuell og kollektiv selvbygging og byplanlegging, noe som igjen minner om byggelekens marginale, provisoriske områder og gjør-det-selv-holdning. Byggelekeplasser manifesterer den samme eksperimentelle ånden som tomtelandene: radikal byutvikling og samfunnsorganisering i mikroformat. Som på 1930-tallet har leken igjen blitt en viktig faktor for designere, kunstnere og arkitekter involvert i byplanlegging og rådgivning. Men i motsetning til på 1930-tallet, da sosialt bevisste, radikale modernister satte standarden for by- og parkplanlegging, har kreativitet og lek blitt strategiske moteord for den kulturelle fornyelsesprosessens mer drastiske gentrifiseringsmetoder. Nå som kunstnere er fullstendig innlemmet i de dominerende fornyelsesregimene på internasjonal skala, kunne det være på tide å sette «lommer av uorden», eller genuint kontrære utviklingsstrategier, på dagsorden for den kreative fornyelsesprosessen. Å kombinere tomteland med byggelekeplasser for å skape radikalt varierte, økologibevisste offentlige lekerom – det ville vært et interessant og forstyrrende eksperiment innen byplanlegging og en kjærkommen motvekt til byprivatiseringens sedvanlige «placemaking».

 

Litteratur

Dennis Hardy and Colin Ward, Arcadia for All: The Legacy of a Makeshift Landscape, Five Leaves Publications, Nottingham, 2004.

Ning de Coninck Smith, Natural Play in Natural Surroundings: Urban Childhood and Playground Planning in Denmark, 1930–1950, Working Paper 6, Odensee University Press, Denmark, 1999.

Ken Worpole, Here Comes the Sun: Architecture and Public Space in Twentieth-Century European Culture, Reaktion Books, London, 2000.

Noter

[1] Carl Th. Sørensen, «Etagehusets have», i Arkitekten Månedshæfte, 1935, s. 61.