Intervju med Terézia Mora, Donau-Auen naturpark, Schloss Orth, 18. juli 2014
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard og publisert i Bokvennen 3/2014
Schloss Orth med naturparken Donau-Auen ligger utenfor Wien. Terézia Mora har kjørt i 90 minutter fra sitt ungarske feriested til vårt intervju her. Foran henne lå det landbrukskjøretøy som skapte 15 minutter forsinkelse. «Jeg har de samme skoene.» Slik åpner hun samtalen med et blikk på mine svarte ballerinaer. De kommer faktisk – akkurat som Mora – fra Berlin. Før intervjuet ville hun helst drikke en iskaffe med meg og fotografen. I naturparkens café sitter det ingen utenom oss. Så snakker vi om løst og fast. Med moderlig stolthet viser hun meg et bilde av sin seks år gamle datter Isabel. Egentlig skulle hun bli med til Orth for å se på parken sammen med sin far, Moras ektemann, men så ville hun ikke likevel. Etter kaffen følger jeg Mora til et lunt sted som jeg tidligere har funnet, midt mellom de svingete stiene overgrodd av det ville plantelivet i naturparken – et idyllisk sted som knapt er befolket av feriegjester denne fredagen i sommerferien, men derimot av desto flere bitte små mygg. Mora murrer ikke, men tar plass på trebenken. Helt fra starten av har hun vunnet priser for sitt forfatterskap, og i november kommer hun til Goethe-Institut i Oslo.
Du er for tiden på ferie med din mann og datter i Ungarn – er det i Sopron, hvor du vokste opp?
– Det er småbyen, det er min fødeby, der gikk jeg på gymnaset. Man må forestille seg det slik: Sopron er en småby og har et oppland av tallrike landsbyer hvor det bor tre folkegrupper – kroater, ungarere og tyskere, det vil si at landsbyens karakter bestemmes av hvordan sammensetningen er. Jeg har personlig kontakt med en tysk og en ungarsk landsby som jeg vokste opp i. Likevel likte jeg aldri landsbylivet, heller ikke livet i småbyen. Alt dette var bestandig for smått og for trangt for meg. Allerede som femåring tenkte jeg, altså veldig, veldig tidlig: Dette er ikke min verden.
Hvordan opplever du området og menneskene der nå for tiden, har det endret seg mye?
– Du griper tak i meg nå som jeg bare har vært der i seks dager, så jeg har fremdeles problemer med å tilpasse meg.
Du kommer hvert år?
– Ja, etter at jeg fikk barn (datteren Isabel, seks år), er jeg alltid der hele sommeren, slik at hun lærer ungarsk og kan tilbringe en stund på landet. For barn er det selvsagt fint. Så lenge de ennå ikke trenger hele den vide verden, er det bra. Men jeg har stadig vanskelig for å venne meg til det, for eksempel å venne meg til livet i storfamilien. Jeg mangler ro. Jeg har følelsen av at hjernen min forvandler seg til en slags cottage cheese. Det er umulig å tenke, konsentrere seg, fordype seg i noe. Her er livet slik at grensene dine krenkes konstant.
Grensen mellom øst og vest ble åpnet akkurat da du ble myndig. Plutselig åpnet det seg en ny geografisk verden for deg. Hvordan opplevde du denne tiden etter Berlinmurens fall?
– Det fine var at som 18-åring skjønte jeg umiddelbart hva som foregikk. Du skjønner at en historisk vending finner sted, at du er en del av den, og at du befinner deg i en relativt gunstig posisjon. Jeg hadde akkurat tatt avsluttende eksamen ved gymnaset, og for meg var det klart at resten av utdannelsen eller studieårene, som jo er veldig viktige for et menneske, skulle finne sted i en annen verden enn den jeg kjente. Det var en kjempemulighet.
Til Berlin flyttet du som 19-åring på grunn av din nåværende mann, og du formulerte det en gang som at det ikke var Berlin som tok deg imot, men du Berlin. Kan du beskrive denne inkorporasjonen nøyere?
– Har jeg virkelig sagt det? Det er sånne ting det er vanskelig å forklare helt. Berlin er simpelthen veldig bra for helsen min, både for den åndelige, emosjonelle og fysiske helsen. I Berlin er livet lettest for meg.
Hva er det som gjør at du føler deg så hjemme der?
– Det er kjempevanskelig å svare på, men det er vel det åndelige klimaet. Berlin er en veldig åpen by, den har ikke så fastlåste strukturer. Den er virkelig en blanding av øst og vest. Og det er en billig storby. Ting ordner seg, og man får endene til å møtes. Byen invaderer nemlig ikke privatlivet like mye som jeg var vant til i Ungarn. Den sosiale kontrollen er ikke så sterk.
Du mener dette med å «leve og la leve»?
– Ja, nettopp. Det er liten interesse for enkeltmennesket. Det liker jeg. Sosieteten i byen bestemmer ikke over livet der. Jeg tror at berlinerne har en slags innebygget snobbealarm.
Begrepet om en hjemstavn, noe som lyder gammeldags i manges ører, er ikke lenger tvingende forbundet med det stedet man stammer fra. Mennesker forlater sitt fødested og går til store anstrengelser på leting etter et bedre liv. Dine helter er på mange vis rotløse personer som drives av en for meg svært rørende tapperhet. Hva er det som gir dem denne seigheten på tross av all splittelsen?
– Jeg tror nok at mennesket som sådan er relativt seigt. Jeg tror at vi alle har det i oss til å ville klare det, og at vi ønsker å være bedre stilt på slutten enn vi var til å begynne med. I grunnen ønsker de færreste av oss virkelig å gi opp. En av disse få er Flora (romanfigur som tar livet av seg på slutten av første bok i trilogien Der letzte Mann auf dem Kontinent [Den siste mannen på kontinentet]), fra et bestemt tidspunkt vil hun gi opp. Og det er slett ikke så enkelt å gi opp, noe man ser hvis man leser bøkene. Hun jobber hardt med å kunne gi opp og endelig dø. Man vil kanskje mene at det er helt enkelt å la seg falle til jorden og dø. Men det er overhodet ikke enkelt, og man må hensette både kropp og sjel i en tilstand som man ikke lenger kan redde seg fra. Mens Darius Kopp (hovedpersonen) faktisk var så heldig å være født som tumling, en sånn dukke som alltid reiser seg opp igjen. Han har ingen spesielle talenter, er ikke spesielt flittig. Han er ikke spesielt bevisst, osv. Men jeg tror ikke han kan annet enn å være lykkelig, få ting gjort og komme seg i orden. Jeg tror hans styrke er å avfinne seg med situasjoner. Det kan være en svært verdifull egenskap.
For den andre boken i trilogien, Das Ungeheuer [Uhyret], fikk du i fjor Den tyske bokprisen, den høysthengende litteraturprisen i Tyskland. Vi følger Darius Kopp, en privat og yrkesmessig mislykket IT-representant for trådløse nettverk, på sin reise til Ungarn og enda lenger. Han vil nok en gang være nær sin kone Flora, som har tatt livet av seg. Hun var hans livs kjærlighet, men han kjente henne ikke ordentlig, og det er det fortvilte resymeet som på mange vis tynger ham på denne roadmovieaktige reisen. Til slutt skroter han bilen sin, som han har kjørt gjennom hele den vesterlandske kulturkretsen. Har Darius Kopp lært noe essensielt på denne reisen? Altså: Dreier det seg her om en utviklingsroman?
– Hvor essensielt det er, vil kanskje vise seg i tredje bok, som ennå ikke er skrevet. Det er egentlig et påskudd når han sier: Jeg vil vite hvem min døde kone var. Egentlig vil han jo komme seg ut av den blindgaten han befinner seg i. I grunnen drar han avsted for å bli kjent med seg selv og ikke henne. Selvfølgelig er det også et hjelpeløst forsøk på å finne ut av dette: Hvorfor begår personen du elsker, selvmord? Hvordan kan du unnlate å ville leve når jeg ligger for dine føtter? Naturligvis kunne man på forhånd ant at man ikke kan finne ut av det. Det er den siste sfæren før en person treffer denne endegyldige avgjørelsen, dit kan du ikke gå med dem. Der er de alene. Du står alene igjen, og det er ille nok å måtte tåle det. Det er også en narsissistisk krenkelse, særlig i begynnelsen kommer jo Darius Kopp ofte med sårede og rasende utsagn om at hun i grunnen var et fritt menneske, at hun i kraft av det hadde truffet en endelig avgjørelse. Før den tid hadde hun allerede ekskludert ham fra veldig mange avgjørelser. Hvorfor? Fordi hun kunne. Fordi slik er det mellom mennesker. Mennesker har grenser du ikke kan overskride, selv ikke Darius Kopp med sin beste godvilje kunne det.
Han gir seg ut på reise for å frigjøre seg fra apatien. Han vet i det minste om seg selv at alene er han egentlig ikke i stand til å komme til noen erkjennelser. Hjemme var han alene. Altså gir han seg i vei, for når du gir deg ut på reise, er du nødt til å treffe på andre. Han kan bare makte reisen ved hjelp av andre, så egentlig gir han seg i vei for å finne disse hjelpefigurene.
Og denne gudstroen: Jeg kommer til å møte dem som hjelper meg videre. Og faktisk møter han alle disse figurene på sin vei. Passe langsomt, i stil med det mennesket Darius Kopp selv er, lærer han på hver stasjon noe om sin kone, om sorgen, om sin egen situasjon. Hvordan takler man traumer? Ved at folkene han møter på, forteller sine egne historier. Og du ser hvilke andre adferdsmønstre som finnes, hvilke andre muligheter som finnes. Mitt yndlingskapittel er det hvor han treffer denne enken, Christina, i Hellas. På slutten har de en samtale. Darius spør henne: Elsket du ham mer eller mindre etter hans død? Hun sier: Selvfølgelig mindre, for han var død, og jeg var i live med tre barn.
Hun gir ham den vesentlige setningen: Det går en grense mellom de levende og de døde. Det gir ham i grunnen det endelige puffet og erkjennelsen. Som levende kan du ikke finne veien til underverdenen. Han lærer absolutt noe. Han lærer for eksempel at han hadde hatt rett fra begynnelsen av, med forrettelsen, med å bejae livet, med å fortsette, og at Flora i grunnen hadde tatt feil, eller også var hennes løsning ikke hans.
«Verden er full av friker, virkelig. Full av friker. Og jeg er en av dem,» sier Darius Kopp i første del. Hvis du tar på deg de sosiologiske brillene – hvordan ville du definert en frik?
– Jeg ville sagt at en frik er enhver som blir besatt av et eller annet. I grunnen er enhver regelrytter en frik, ettersom alt du driver til ytterpunktet, fører deg inn i denne sfæren av eksentrikere, dogmatikere og livløse. Friken er den livløse. I alle fall etter min definisjon. Det er i grunnen en du ikke kan nærme deg mer. Der har du friken, når du merker at det ikke er noen vits i å diskutere, for han er lukket inn i sin egen verden. Og det gjelder naturligvis også Darius Kopp. I andre del er han nødt til å forlate denne verdenen. Det er et viktig vendepunkt for et menneske når yrkessituasjonen endrer seg (anmerkning: Darius Kopp mister jobben sin på slutten av første del), altså hvordan han skal tjene til livets opphold når han har mistet sin tidligere status. I det øyeblikket han ikke lenger er «salgsingeniør for Øst-Europa», ikke har penger mer og er utestengt fra firmaet, må han lete etter et nytt nettverk. Da mister han dessuten litt etter litt sine «proteser», f.eks. mobilen og på slutten til og med bilen som han roste så mye i begynnelsen: «Det stedet jeg følte meg tryggest, har alltid vært bilen min.» Da står han kun igjen som Darius Kopp, og jeg må si at jeg liker ham slik han fremstår når han må fastslå: Når alt dette faller bort, blir det ikke ingenting igjen.
Som et apropos til dette har Dostojevskij en gang sagt: «Med ubegrenset frihet havner vi i grenseløst kaos.» Tenker du at det enorme virvaret som Darius Kopp må kjempe seg gjennom fra dag til dag allerede før Flora begår selvmord, har noe med ulidelig grenseløs frihet å gjøre?
– Jeg liker egentlig ikke at folk beklager seg over at de har for mange muligheter, for din oppgave er da å lytte til deg selv: Hva har jeg lyst til, hva av det kan jeg, hva må jeg gjøre for å oppnå det? I grunnen er du kallet til å strukturere deg selv. Det er ingen oppgave du ikke kan mestre – med mindre du har en hjerneskade. Du kan ta deg sammen og treffe en beslutning på egne vegne. Ellers blir beslutningene truffet for deg.
Jeg kjenner folk som studerer et eller annet fordi foreldrene deres har sagt at de skal studere det. Så blir de ferdige med det og sier: Egentlig interesserer ikke dette meg, jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med det. For mange er det jo relativt vanskelig å beslutte seg om slikt. Det dreier seg om å bli handlekraftig. Slik har jeg formulert det under poetikkforelesningene i Frankfurt i vår.
Det dreier seg vel også om grenser i den lovpriste sidelayouten i Das Ungeheuer: Du deler boksiden på midten med en linje: Over den går fortellingen om Darius’ reise, under den – i underverdenen, er man tilbøyelig til å tolke det som – snakker den døde Flora etter hvert gjennom sine dagbøker. Denne særegne leseopplevelsen førte meg inn i en forvirring som passer romanen: Mitt forsøk på å få en regelmessig orden i leseflyten – først dobbeltsiden oppe og så nede – gikk skeis. Spenningen gjorde at jeg ofte ikke klarte å holde meg til regelen, men måtte finne retningen på nytt, akkurat som Darius Kopp. Hvilken lesemetode anbefaler du?
– Jeg trodde det gav seg av boken, og at det var veldig enkelt, for kapitlene er nummerert hele veien. Men de måtte ikke nødvendigvis ha vært nummerert hele veien. Da hadde du vært langt ute på dypt vann: gjør som du tenker. Men det er altså nummerering hele veien. Det begynner med 1, 2, 3. Bare oppe er det tekst. Det er ingen andre steder å lese enn oppe. Ved kapittel 4 og 5 kommer den andre teksten, og da overlater jeg til deg hvorvidt du først skal lese fjerde eller femte kapittel. Jeg ville først ha lest det fjerde, men jeg har fastslått at folk gjør som de vil. (ler) Det finnes alle mulige varianter. Man kan jo lese det flere ganger. En av mine yndlingsromaner er Paradis av Julio Cortázar (argentinsk forfatter 1914–1984), jeg har lest denne boken på mange måter – han foreslår jo to, dem har jeg fulgt, og så er det en måte jeg selv har lagt meg til. Etter tredje gangs lesning har jeg et totalbilde av denne romanen, og da spiller ikke kapitlenes rekkefølge noen rolle mer.
Som forfatter gjør jeg meg alltid tanker om leseprosessen. Jeg legger visse føringer, men når leserne ikke følger dem, gjør det heller ingen ting. Man kan ikke misforstå en bok.
Du er tilhenger av å eksperimentere?
– Ja, jeg elsker det. Jeg liker å kikke over boksidene, for bare førsteinntrykket av hvordan siden er satt, vitner om hva slags bok det er, hva slags leseropplevelse man trolig får ut av den. Hvis du kikker på – hva vet jeg – Proust, støter du på en vegg, uten avsnitt, og du vet at det er en bestemt strøm som her blir fortalt. Og da svømmer du enten med eller mot. Personlig er jeg heller imot. Og så finnes det andre tekster som er veldig annerledes strukturert, det finnes tekster som tar i bruk margene, fotnotene. Det er naturligvis alltid individuelle løsninger. Jeg liker denne andre måten å omgås tekster på. Tekster som bryter opp lesningen og strømmen, løper alltid en høyere risiko for at leseren bestemmer seg for ikke å ta opp tråden igjen. Jeg er for å gi leseren den faktiske muligheten til å si: På dette punktet må jeg tenke meg om, og enten godtar jeg tilbudet, muligheten eller perspektivet til å fortsette her eller ikke.
Jeg må spørre deg hvordan det går videre med Darius Kopp i tredje del av trilogien, selv om jeg vet at det ufødte liv må få vokse i fred. Men for alle dem som er blitt glad i denne moderne helten: Vet du allerede hvilke konflikter han må hanskes med? Vil han kanskje våkne fra apatien og forbløffe oss med sin handlekraft?
– Helt ærlig vet jeg ennå ikke. Da jeg planla det som en trilogi, trodde jeg at jeg visste det. Så forkastet jeg det underveis fordi jeg tenkte at – nei, det er for enkelt. Jeg ville la det slutte med at han dør. Så tenkte jeg: Vent litt, dette er jo ingen person, men en figur. Og for figurer finnes det bedre avslutninger enn døden. Og nå driver jeg og finner ut hva det kan være. Jeg har flere alternativer for hvordan historien skal forløpe, for hvordan den skal slutte, for figurene som er med. Men det skal sies at det er temmelig anstrengende å skrive store romaner. Jeg er fortsatt temmelig utpumpet.
Så når ferdigstilte du Das Ungeheuer?
– I grunnen er det over et år siden, i juni 2013, at den endelig gikk i trykken. Fremdeles er jeg fullstendig utkjørt. Nå gjør jeg som følger, og forlaget har fått beskjed om det: Jeg skriver først en bok med fortellinger og deretter den tredje delen, og det er ganske enkelt fordi jeg med disse fortellingene ville skaffe meg en mulighet til å bli kjent med andre figurer og prøve ut andre former. Samtidig funderer jeg over romanen. I forgrunnen gjør du noe annet, og i bakgrunnen modner den for seg selv. Når man lar det gå syv år, er det som i et eventyr. Syv år etter den andre delen kommer den tredje. Da er jeg akkurat blitt 50. Det er vitsen med skrivningen, at man alltid gjør seg tanker om seg selv. Hvis man er lur, skriver man hver bok slik at den fører en til et punkt som man kan arbeide videre fra og begynne på noe nytt. Det er gått på tverke hvis du har skrevet en bok ferdig og ikke har følelsen av å være kommet til et nytt punkt. Å stå på akkurat samme punkt som da du begynte, det hadde vært en smule trist. Når jeg er 50, er datteren min 14, ennå ikke voksen, men ikke lenger et barn. Jeg regner med at det vil bety slutten på en livsepoke for meg. Eller kanskje ikke. Christian Delius sa nylig til meg at han trodde mer på 55. Han kan ha rett i det, for da er datteren min 20, da er hun voksen.
Nå har du elegant ledet oss hen til neste spørsmål – ditt praktiske liv som forfatter. Du har allerede fortalt at det forløper organisk hos deg. Jeg har lest at du skriver overalt. Under poetikkforelesningene i Frankfurt forrige vintersemester fortalte du om grunnlaget og betingelsene for skrivningen din? Hvordan lyder disse?
– Jeg har snakket mye om spørsmålene som dukker opp under skrivningen, om avgjørelsene man må ta. Jeg har snakket mye om da jeg for eksempel skrev min første roman og var kommet 250 sider på vei før jeg merket at den var fullstendig feil. Feil roman med riktig hovedfigur. Jeg har fortalt om hvordan man skjønner det. Og hvordan man deretter med letthet kan kaste 250 sider i søpla.
Så hvordan merker man det?
– Ved at – slik har jeg beskrevet det – historien trasker i vei for seg selv som en blind gruvehest. Setningene holder seg på den sikre siden, og man lager en viss bakgrunnshistorie, og av dette følger intet. Det er bare en påstand. Når du sier at figuren er flyktning, og poenget er at han er homse, er det selvfølgelig helt koko. Det er ikke poenget. Det er to forskjellige historier. Det tok en del tid før jeg merket hvordan jeg skulle utvikle den riktige historien. Men som mor til et lite barn har man knapt med tid. Når man er uavhengig, altså uten barn, kan man lettere bestemme når og hvor man skal skrive, særlig når man ikke har noe levebrød, men bare sitter hjemme og henger, og i grunnen kan planlegge alt selv. I det øyeblikket man har flere enn seg selv å tenke på, ser man etter små lommer man kan skrive i.
Blir man da – for å bruke et forslitt uttrykk – mer effektiv? Spiller man mindre tid?
– Jeg vet ikke. Til forskjell fra når man er et forholdsvis fritt menneske, havner man oftere i denne tilstanden hvor man før eller siden sier: Nå er viljen til å skrive så påtvingende at nå gjør jeg det – komme hva som komme vil. Naturligvis ikke komme hva som komme vil, for jeg ville ikke levnet barnet i barnehagen og sagt: jeg kan ikke hente deg nå. Rundt ti om kvelden er man vanligvis for trett til å skrive videre. Men hvis man merker at man kommer til å dø i morgen dersom man ikke får skrevet ned dette i dag, er man ikke for trett. Da har man tilstrekkelig adrenalin.
Er det visse ytre betingelser du trenger for å skrive, som for eksempel ro?
– Når vi er på ferie i Ungarn, går det overhodet ikke. Det tåler jeg kun fordi jeg vet at det er forbigående, og at jeg kan dra min vei hvis jeg vil.
Når du sier at du skriver overalt, vil det da si at du til enhver tid kan gå i skrivemodus? Hvis du for eksempel tar S-banen inn til Berlin, hender det at du skriver der?
– Det er vanskelig.
Hva trenger du? Et eget rom, for å tale med Virginia Woolf?
– Det er viktig, ja. Poetikkforlesningene til Frankfurt har jeg skrevet på tog og hotell, ettersom jeg ikke hadde tid noe annet sted. Likevel kunne jeg ikke ha skrevet en roman slik. Da har man et visst behov for å fordype seg. Da må man nok være alene. Jeg er også ømfintlig for støy. Jeg aner ikke hvor mange kilo Ohropax [øreplugger av voks] jeg har brukt siden jeg begynte å skrive. Det er virkelig støy overalt. Det er utrolig hvor høy lyd det er overalt.
Hva må en fiktiv figur ha ved seg for å få innpass i Terézia Moras narrative univers? Annerledes spurt: Er det en typisk måte du første gang møter dine hovedpersoner på?
– Hittil har jeg tatt alle figurene fra virkelige møter. Her må det nevnes at det ikke er snakk om enkeltpersoner, altså XY, som Darius Kopp oppstår av, men visse fenomener som fortetter seg til en figur. Etter at jeg skrev boken med fortellinger, som næret seg på figurer jeg kjenner herfra, fra Ungarn, kikket jeg meg faktisk rundt og spurte meg selv: OK, hva vet jeg om verden? Og den gangen, det var i Berlin i 1999, kunne jeg i grunnen kjenne igjen to grupper. Den ene bestod av Abel Nema’er (hovedperson i Alle Tage [Hver dag]), altså de unge emigrantene i Berlin. Abel Nema er satt sammen av seks eller syv personer. Og når du arbeider med det, dannes det et slikt brygg. Og Darius Kopp er virkelig resultatet av at jeg observerte en gruppe IT-ingeniører. Min mann er IT-ingeniør, om enn ikke identisk med Darius Kopp. Han og vennene hans har forsynt meg med historier i årevis, sine talemåter, sine adferdsmønstre osv. Og så konstruerer man seg altså en Darius Kopp ut fra dette.
Særlig dine to siste romaner forbløffer oss med detaljrike skildringer av IT-bransjen og dens tekniske finesser. Hvordan klarte du som utdannet humanist å gjennomføre denne researchbragden?
– Det er ikke så vanskelig når man har disse folkene rundt seg. Jeg forstår meg riktignok ikke på det, selv om jeg har hørt på det i årevis. Man legger ikke selv merke til det når hjernen er innstilt på noe annet. Og jeg måtte notere masse, ellers hadde jeg glemt det igjen like fort.
Har mannen din lest boken for å dobbeltsjekke fakta?
– Ja, og likevel overså han feil, og jeg sa: Det kan du ikke gjøre mot meg. Når en kvinne gjør feil på dette feltet, er det veldig ille. Men han er altså distré, og derfor overså han to feil. De ble imidlertid korrigert. Men han har også gitt meg verdifulle (og lattervekkende) tips. For eksempel arbeidet jeg relativt lenge med denne teksten, hele fire år, og på slutten sa han: Åh, X må bytte det der ut, for teknologien er blitt foreldet i mellomtiden.
Hva synes mannen din om Darius Kopp?
– Han er jo faktisk ikke humanist, så selv om han leser det jeg skriver, tror jeg ikke han leser det slik vi gjør. Han kjenner selvfølgelig igjen det som er tatt fra virkeligheten, han legger merke til enkelte anekdoter som jeg har opplevd i helt andre sammenhenger og føyd inn. For ham er slike ting interessant. Også fordi han selv var til stede iblant, og da ler han seg halvt ihjel over det han finner. Hos andre har jeg erfart at de heller sjelden kjenner igjen elementer fra virkeligheten. Da jeg for eksempel skrev om Flora, brukte jeg en opplevelse som jeg hadde med en venn i Paris for lenge, lenge, lenge siden, og denne vennen leste det og kjente igjen scenen, men kjente ikke seg selv igjen i den, og heller ikke at han var drittsekken i scenen. Han lot seg ikke bry med det.
Lar du deg ofte inspirere av hverdagsopplevelser – som for eksempel kinobesøket med din datter, hvor dere så en animasjonsfilm med steinaldermennesker og du etterpå brukte hulebildet i foredraget du holdt ved Goethe-universitetet? «For å kunne skrive må man komme seg ut av hula,» forklarte du. Går du ofte slik til verks?
– To ting: For det første er det få ting jeg er redd for å bli assosiert med, og det er overhodet ikke pinlig for meg å snakke om en barnefilm i denne sammenhengen. I Frankfurt hadde jeg deretter en samtale med en mannlig kollega som var av den mening at det å snakke om sitt barn og om film ikke blir godt mottatt. Da sa jeg: Greit, hvis ikke du vil gjøre det, så ikke gjør det. Det var forøvrig et meget fortryllende publikum i Frankfurt. Det er jo et åpent arrangement. Der sitter det studenter, universitetsansatte, noen journalister og lesere, altså folk fra byen. Det er flotte mennesker.
Å ikke være redd for å bli assosiert med ting, det er det ene. Det andre er en erfaring jeg har gjort meg, nemlig at når man har et åpent sinn, vil man simpelthen aldri være uten et tema. Du går for å handle, det er 300 meter unna, og du støter på veldig mange inntrykk som du gjør deg tanker om. Det kan være skremmende i begynnelsen. Jeg har lært meg å fryde meg over at det er slik, så jeg sier: Og skulle temaet glippe for meg, da går jeg og handler. Unge forfattere føler seg ofte presset av at det finnes så mye, og hvordan man skal sortere det – hva velger man ut, hvordan skaper man et verk av det. Det er jo faktisk vanskelig, men la det som trøst være sagt at man lærer det med tiden – å plukke ut og føye sammen.
Du er mor til en seks år gammel jente. I Tyskland snakker man ofte om en spagat mellom mammarollen og yrkesrollen, noe man heller sjelden gjør i Norge. Hvordan har du erfart den aktuelle situasjonen for mødre i Tyskland?
– Det er virkelig en spagat, og den er definitivt større på den bayerske landsbygda enn i Berlin. På landet er kvinnene fullstendig overlatt til seg selv. Jeg kjenner ingen kvinnelige forfattere som bor på den bayerske landsbygda med et lite barn og skriver. Og det er ingen tilfeldighet. Mitt råd: Flytt til et område med gode fasiliteter for barnepass, og tenk deg svært godt om før du velger en partner. Selv har jeg grundig planlagt alt på forhånd. For meg var det klart at man trenger en hel landsby for å oppdra et barn.
Men har du det i Berlin, i Prenzlauer Berg?
– Ja, moren min bor riktignok i Ungarn, men da jeg skrev den første boken om Darius Kopp, tilbragte hun en måned hos oss og en måned hos sine foreldre i Ungarn. Moren min steller både for den yngre generasjonen hos oss og for den eldre generasjonen der hjemme. Moren min er en ekte hverdagsheltinne, hun har for eksempel førtidspensjonert seg for å kunne gjøre dette. Hun har sagt: OK, jeg går glipp av så og så mye penger, men jeg hjelper datteren min med å skrive en roman.
Tyske par har jo, for eksempel sammenlignet med Norge, fremdeles veldig anakronistiske forestillinger om barnepass. Ikke minst utgjør Flora med sin myke passivitet selve prototypen på en tradisjonell kvinne.
– Ja, og Darius Kopp sier også flere ganger at han er kjempeglad for å ha fått seg en slik kvinne.
Blir du som forfatter motivert av kvinnefrigjøring og likestilling?
– Absolutt. Og dessuten regner jeg Das Ungeheuer som et feministisk verk. Det er selvsagt ikke dette jeg fremhever, men det finnes visse antydninger i den retningen, for eksempel at kvinner er mennesker. Feminismen sier nemlig i grunnen ikke mer enn følgende uhyrlighet: Alle mennesker er like, og kvinner er mennesker. Det er, på to setninger, feminismens kjerne, og sannheten i dette er det knapt noen som bestrider i dag. Etter min mening er livet i Tyskland temmelig konservativt, og vi kan ikke snakke oss bort fra det ved å påpeke at det er mye verre i mange andre land. Det er ikke de landene vi burde sammenligne oss med.
Når du skriver på en roman og er ferdig med dagens økt, blir dine romanfigurer da igjen i arbeidsrommet, eller følger de etter deg inn i dine private rom og i familielivet?
– Nettopp det er vanskelig, når man må svitsje om. På formiddagen har du skrevet et tekststykke om den negative tankespiralen hos Flora. På grunn av det har du våget å tenke over det verste du kan forestille deg, nemlig tortur. Du er helt utslitt, og da henter du et fire år gammelt, helt utenforstående barn i barnehagen, og derfor – i grunnen er det et skuespill – må du i noen timer late som om du ikke er fullstendig fortvilt og heller ville ligge i en krok og hyle. Barnet har ingenting med det å gjøre, du er bare nødt til å forestille en mor som ikke går gjennom et helvete, og før eller siden gir smerten seg, og dagen går mot sin slutt. Da er det greit igjen. Men den er faktisk reell, denne meget tunge overgangsfasen fra å fordype seg i arbeidet for så å dukke opp igjen og være tilstede for noen.
Hva vil du si er ditt emosjonelle morsmål – tysk eller ungarsk?
– Det kan jeg egentlig ikke svare på. Jeg skiller ikke mellom dem på den måten.
Hva er dine videre planer for den felles sommerferien med familien i Ungarn?
– Å Gud, jeg gjør følgende, det er også et veldig fint bilde: I varmbadet på hjemstedet mitt står det to store sørgepiler. Jeg sitter enten under den ene eller den andre, og mesteparten av tiden leser jeg hva ungarske forfattere har skrevet i år. Der kommer de nye bøkene alltid ut i april og juni. Så kommer jeg dit i juli og kjøper de bøkene jeg synes virker mest interessante. Så sitter jeg under dette treet, datteren min bader, og jeg leser disse bøkene fra a til å. Når jeg har lest nok, tar jeg meg en svømmetur, og så leser jeg videre. Mer enn det trenger jeg overhodet ikke.