Reinhard Mehring:
Carl Schmitt. Aufstieg und Fall. Eine Biographie.
Verlag C.H. Beck, München 2009
Patrick Bahners har anmeldt denne boken for Frankfurter Allgemeine Zeitung, og jeg har oversatt anmeldelsen til norsk for Vagant Europa.
Hvilken påvirkning er det denne mannen har hatt? At det strømmet noe magisk ut av ham når han snakket, at hans tekster har bevart noe forførerisk i seg – man burde enes om at den vitenskapelige vurderingen må begynne med å avstå fra slike formler og heller se dem i et historisk lys. Når det gjelder fenomenet Hitler, er det konsensus om at demonologi ikke er en forsvarlig tilnærming. At man anvendte slike topoi umiddelbart etter Hitlerrikets undergang, forstås i utstrakt grad som en øvelse i selvrettferdiggjøring. Selv alt snakket om at mannen er en gåte, er blitt befengt med denne mistanken. Den som beskjeftiger seg med tilfellet Carl Schmitt, ser seg konfrontert med en omstendighet som må kunne kalles en gåte helt til den forklares. Blant Schmitts tilhengere finnes det kloke og frie tenkere som lar seg henrive til gjennomskuelig apologetikk, til uholdbare rasjonaliseringer, slik man ser hos forelskede mennesker.
Les hele anmeldelsen hos Vagant.
"Når det gjelder fenomenet Hitler, er det konsensus om at demonologi ikke er en forsvarlig tilnærming. At man anvendte slike topoi umiddelbart etter Hitlerrikets undergang, forstås i utstrakt grad som en øvelse i selvrettferdiggjøring."
Det finnes en tankemodell med utspring i Europa, som trolig mer enn annet har åpnet opp for dehumanisering og demonisering av mennesker, med påfølgende fordømmelse.
Tesene på kirkedøren i Wittenberg var kanskje likevel å se som et symptom i tiden, et ledd i en utvikling mer enn en begynnelse.
Hm, nå er jeg spent. Hvilken sammenheng ser du mellom tesene i Wittenberg og demoniseringen av Hitler?
Aber natürlich ...
Bare litt generelt først, kanskje?
Sammenhengen er ikke bare med demonisering av Hitler, men også med slik gehør Hitler fikk for dehumanisering av enkelte folkegrupper.
Hvis vi ser på katolikker og ortodokse, muslimer også, har de noe til felles som har gått tapt i land hvor luthersk tenking har vært dominerende. Det er en fortåelse av at alle mennesker tilhører et fellesskap, et brorskap som det ikke går an å velge bort. Konsekvensen av denne anskuelsen blir at alle til syvende og sist er ansvarlige for hverandres handlinger.
I vest har vi etter hvert blitt utrolig flinke til å si at handlinger vi stygges for, er "umenneskelige". Og hvem vil si at en nazist er et medmenneske på lik linje med en selv? Eller en pedofil?
Bare som eksempler.
Konkretiserer gjerne mer etter hvert, om ønskelig.
Skjønner delvis hvor du vil. Men jeg vil ikke umiddelbart gå med på at man er nødt til å akseptere at alle er ansvarlige for hverandres handlinger, for å kunne forstå "umenneskeligheter" som det de egentlig er: nemlig menneskeligheter. Katolikkene var forresten også flinke til å brenne hekser.
Visst var katolikkene flinke til å brenne hekser! - men forsøkte de ikke til siste sekund å redde de levende faklers likeverdige sjel? Kanskje dette med bedre hell enn sin egen, hva vet jeg.
Vi har med arten homo sapiens å gjøre, og der forkludres det meste.
Katolikkene, muslimene ... og ikke å forglemme jødene, alle gjør seg noen avstikkere fra en hovedvei til tider, for så å virre rundt en tid.
Poenget mitt er at de jeg nevner har en fold å falle tilbake i, som ser ut til å ha gått tapt i det man vel kan kalle protestantisk påvirket kultur.
Det må ha å gjøre med det individualiserte Gudsbilde, at hvert individ alene er ansvarlig for sitt forhold til Gud.
Folk blir "personlig troende", et begrep som ligger faretruende opp til blasfemi for en katolikk.
Gudsbilder blir ikke sjelden en forstørrelse av vedkommende selv, et JEG i n'te potens. Og selvfølgelig at Gud setter litt større pris på individer som ligner litt på, vel ... akkurat.
For en muslim derimot, skal ikke Gud beskrive i menneskelige termer i det hele tatt.
Men nettopp dette at religion er en personlig sak, har blitt tatt opp i vestlig kultur. Og det er har vært med på å bryte ned følelsen av et felles brorskapsbånd. Et bånd som er grunnfestet i et helt likt forhold til en felles skaper.
Men som jeg sa i første kommentar, Luther var kanskje et symptom på en utvikling i tiden, mer enn starten på en.
Til dette har jeg intet annet å komme med enn enighet, ulv. Tror du har en korrekt analyse her.
Tja, kjære lupus. Du har eit poeng – sjølv om eg ikkje har kunnskapen eller assiosiasjonsrikdommen til å kopla Schmitt og Luther. Individualisering/individualisme er eit godt tema, men personleg trur eg du går litt langt når du drar Luther inn på denne måten. Luther og gudsbildet hans hadde truleg meir til felles med skolastikken enn med vår tid. Til dømes hevdar Charles Taylor med styrke (i The Sources of the Self) at Luthers «opprør» slett ikkje er å forstå som ei moderne, individuell meiningskrise.
Hei, allerkjæreste kvilelaus.
Beklager sen reaksjon her.
” … men personleg trur eg du går litt langt når du drar Luther inn på denne måten”.
Vel, som jeg også sa, Luther var kanskje mer et symbol på en utvikling som lå i tiden. Men det er vel hevet over tvil at det var til dels hans personlige tanker som ble tatt tak i og spredd gjennom kirken i århundrene etter. Ellers i Europa var det jo Calvin og Zwingli på samme tiden, spesielt førstnevntes tanker kan jo sies å ha hatt en viss påvirkning.
Angående individualisme sett i forhold til gudsbilde, jeg kan vanskelig tenke annet enn at forestillingen om at hvert menneske har et uangripelig personlig forhold til Gud, var med på å åpne opp for ”fritenkeri” også på flere plan. For eksempel å si ”min Gud er slik og slik blir jo ut fra det nivå, etisk og kunnskapsmessig, som vedkommende befinner seg i øyeblikket. Noe som for eksempel Sigrid Undset henviste til med foraktelig å snakke om ”Uranienbogsguden”
”Luthers «opprør» slett ikkje er å forstå som ei moderne, individuell meiningskrise.”
Kanskje ikke, selv om det vel var det han påsto selv. Og nettopp frykten, som historien forteller førte til hans ”forløsning” , ble jo fremtredende for senere forkynnelse. Det vil si fokuseringen på muligheten til fordømmelse og evig fortapelse. Dette ble jo også etter hvert noe som skilte protestantene fra katolikkene. Sistnevnte holdt jo fast ved skjærsilden, for øvrig dit alle skulle ønske seg – fordi der derfra fantes bare en vei ut.
Bare noen tanker herfra. Hvis du imidlertid sier at dette ikke er vitenskaplig tilnærming ...
Så har du jo helt rett.
Gode tankar. Luther hadde sikkert ekte kjensler av den typen du nemner. Frykta for å gå fortapt var nok reell og spelte ei viktig rolle i krisa hans. Der er vi på linje. Eg er ikkje usamd i det du seier, men vil berre peika på at den forståinga Luther hadde av Gud og forsoning, hadde sterke drag av skolastikkens «juridiske» teologi – ein annan tankegang enn den som pregar mesteparten av dagens protestantisme.