Den tyske skribenten Siegfried Kracauer (1889–1966) emigrerte til USA i 1941 og skrev samme år en anmeldelse av Dumbo. Teksten er oversatt fra engelsk av Stian M. Landgaard og publisert i Vagant 3-4/2021 / 20.01.2022.
SIEGFRIED KRACAUER: «DUMBO (1941)»
Årets modell fra Walt Disney-studioet er en flyvende elefantunge. Den blir levendegjort i filmen som bærer dens navn, Dumbo, en sjarmerende film full av vidunderlig uttenkte episoder. Til tross for dette fortsetter Disney her en problematisk tendens som har blitt stadig tydeligere siden Snehvit (1937).
I Plane Crazy (1928), Disneys første tegnefilm med Mikke Mus, blir en liten bil omgjort til et fly kun ved hjelp av tegnerens penn, før det tar til vingene med Mikke ved spaken. I Dumbo skjer et lignende mirakel: Elefantungen brer ut ørene og svever gjennom luften som en Pegasus eller et bombefly. Men her skyldes ikke mirakelet utelukkende at filmen er en tegnefilm. Det stammer også fra den psykologiske virkningen til en «magisk fjær» som Dumbos venn, en liten mus, har skaffet til veie fra en gjeng uforskammede kråker. Denne lille forskjellen røper en strukturell endring i Disney-filmene. I lang tid forkastet Disney de tradisjonelle forestillingene om virkeligheten og laget sine egne lover for bestanddelene i vår synlige verden: I Plane Crazy bruker Mikkes kjæreste underskjørtet sitt som fallskjerm, og skjelettet i The Skeleton Dance (1929) bruker lårbeinet til å spille på en xylofon laget av beina til skjelettvennene hans. Disse metamorfosene springer ut av de synlige forbindelsene mellom former eller bevegelser; jo mer nådeløst de ødelegger kjente sammenhenger, og jo mer de kan rettferdiggjøres – desto mer demonstrerer de kunstnerens makt over materialet. Er tegneren avhengig av fantastiske prinser, trollmenn og magiske fjær for å trosse naturlovene? Ettersom Disney stadig oftere har inkludert slike eventyrvesener, er filmene hans blitt unødig overlesset.
I Dumbo tar dessuten kameraet sikte på å gjengi virkeligheten, og det gjelder selv imaginære ting. Det er ingen tvil om at Disney her har til hensikt å etterligne realistiske filmer, men det må også erkjennes at denne intensjonen vender seg mot prinsippene som Disneys klassiske, korte tegnefilmer er basert på. I disse filmene prøvde han å skape en verden som lignet like lite på vår som Mikke lignet på en ekte mus; figurene hans vandret rundt i tegnerens rom i en tidsperiode som, i likhet med rommet selv, vokste eller krympet etter hans eget ønske. I Dumbo behandler Disney ikke bare imaginære gjenstander som om de var ekte, men oven i kjøpet kombinerer han dem med menneskelige figurer og gjør ting som like gjerne kunne ha vært gjort i studioet, og dermed truer han sitt mediums sanne interesser. Tegnefilmen streber etter å oppløse den ordinære virkeligheten fremfor å underbygge den, og dens funksjon er ikke å tegne en virkelighet som gjør seg bedre fotografert.
Dreiningen mot en realistisk stil drives frem av helaftens tegnefilmer, hvor det er nødvendig med en historie. Dette minner om de gamle komediene; de har også tatt skade av å bli forlenget til langfilmer. Filmkomedier og tegnefilmer har det til felles at de ikke sikter mot å utvikle et plott, men derimot å fremvise enkelthendelser. I begge sjangrene er selve «storyen» bare en gag eller en serie med gags. Følgelig bør filmene være korte; kun på den måten kan plottet fungere som en tråd som knytter sammen alle gags som perler på en snor. Typen hendelse i både komedie og tegnefilm påvirker typen plott. Derfor ville en ekte tegnefilm håne den tanken at maskiner skulle herske over menneskeheten, og i likhet med komedien ville den foretrekke at helten er en svak liten fyr som må hevde seg mot de dumme og onde maktene i vår verden. Det er uheldig for Disney at langfilmene hans ikke følger denne linjen, men motstandsløst underordner seg rådende sosiale konvensjoner. I så måte er slutten på den nye filmen verdt å merke seg: Unge Dumbo flyr ikke av sted til et ukjent paradis, men velger velstand og trygghet og blir en høyt betalt stjerne hos den samme sirkusdirektøren som en gang pisket moren hans, Jumbo. Finnes det ikke en bedre løsning? Uansett hvor diskutabel fremstillingen av absolutt musikk måtte være, viste i det minste Fantasia (1940) at helaftens tegnefilmer ikke nødvendigvis er avhengige av en «story». Man kunne også ønske seg at Disneys animasjoner ville slutte å gjøre eventyr om til ordinært hverdagsliv, og i stedet lærte av Chaplin og gjorde hverdagslivet om til eventyr i tegnefilmene. Når det gjelder fremstillingsmetodene, kunne han kanskje, i likhet med de store malerne, makte å omvandle både ekte og imaginære gjenstander i kunsten sin og derved ta den opp til et nytt nivå.
Dumbo viser at Disney allerede er tilbøyelig til en slik omvandling. Man øyner håp i scener som da sirkusteltet settes opp – en sekvens der virkeligheten forvandles til en underlig og spennende sfære. Og heldigvis vinner Disneys kunstneriske instinkter hyppig over hans kunstneriske intensjoner, som når de setter den foruroligende historien til side og gir oss elegante påfunn som kråkeflokken, champagneboblenes vakre spill og mye annet som er like herlig å se på.
Første gang publisert i The Nation, 8.11.1941