Tiden og romanen

Både litteraturvitere og en del forfattere av fortellende prosa er kjent med det festlige fenomenet "tid" i tilknytning til romaner (eller annen fortellende prosa, men vanligvis romaner). Tid manifesterer seg på to ulike måter, hvorav bare én er tilgjengelig for leserens innsyn. Dette er fortellingens interne tid i kombinasjon med tekstens romlige utstrekning.

Fortellingens interne tid er det tidsrommet romanen spenner over. For eksempel kan en roman begynne på 1500-tallet og slutte tre hundre år senere (Orlando av Virginia Woolf), eller den kan strekke seg over én dag, for eksempel 16. juni 1904 (Ulysses av James Joyce). Riktignok kan tekstens interne tid forstås på flere forskjellige måter. Ute av verdenav Karl Ove Knausgård foregår i løpet av ca. fem dager på "nåtidsplanet", men har flashbacks som strekker seg over minst et par generasjoner. Dette kombinert med tekstens romlige utstrekning forteller oss hvor mye tekst som brukes til å beskrive et visst tidsrom. Man kan tenke seg en roman hvor ett sekund skildres over tyve sider, eller hvor tusen år unnagjøres på et avsnitt eller en setning.Den andre måten tid manifesterer seg på, er historisk-biografisk. Det handler om hvordan en forfatter som befinner seg i en bestemt tidsramme, forholder seg til romanens tidsramme, særlig hvor lang tid han bruker på å skrive en tekst som dekker et gitt tidsrom. Som forfatter synes jeg dette er veldig interessant.

Våren 2005 skrev jeg Herrer i åndenes rike. Jeg begynte 25. mars og var ferdig med førsteutkastet 27. juni, altså etter tre måneder. I løpet av den tiden beskrev jeg en intern romantid på knappe to år, fra 11. august 2003 til 14. mai 2005. Jeg brukte 600 sider, som ble kuttet ned til 462 i løpet av prosessen med forlaget.

Det interessante ved dette var at romanens tid aldri var mer enn halvannet år bak meg, og den tok raskt innpå meg, siden jeg skrev kronologisk. Da jeg avsluttet skrivningen, var romanens tid bare halvannen måned bak meg. I teorien kunne jeg ha skrevet forbi min egen tid. Jeg kunne ha sittet i juli 2005 og skrevet meg frem til november 2005. Og da jeg plottet romanen i slutten av mars 2005, opererte jeg allerede med en historie som skulle ende like før sommerferien samme år, altså et lite stykke inn i fremtiden.

Forskjellen er bare at et plot og en roman under arbeid kan man forandre på etterhvert som tiden skrider frem med sine uforutsette begivenheter, men det kan man ikke med en roman som er publisert. For eksempel kunne man tenke seg at jeg satt i mitt lønnkammer 1. juli 2005 og skrev at hovedpersonen reiste til Paris 1. november 2005 og vandret rundt i den fredelige bydelen Clichy-sous-Bois, så sendte jeg inn romanen, den ble antatt, og 1. oktober var deadline for å gjøre endringer. Når romanen da utkommer, vil den inneholde beskrivelser av Clichy-sous-Bois som faktisk er kontrafaktiske, all den stund det var voldsomme opptøyer i den bydelen i oktober og november 2005.

Men dette er vel essensielt sett ikke stort annerledes enn romanen fra 1920-tallet som beskriver et utopia uten krig og hungersnød i år 2000. En roman kan tillate seg å spekulere om både fortid (hvor fakta er kjent, innenfor rimelighetens grenser) og fremtid (hvor man bare kan felle spådommer, kvalifiserte eller ei).

Anakronismer er et av mine favorittema. I en viss forstand kan det kun kalles en sann anakronisme dersom man skriver om fortiden og bruker et begrep, en gjenstand eller en idé som ikke fantes på det tidspunktet. Altså vil jeg ikke kalle det en sann anakronisme dersom en roman fra 1970 omhandlende årene 1999-2003 kaller bjørnen i øst for Sovjetunionen og St. Petersburg for Leningrad. En roman som beskriver fremtiden, er allerede sci-fi og foregår i et alternativt univers, mens en roman som beskriver fortiden (dersom den har til hensikt å være historisk korrekt), er en historisk roman som må forholde seg til kjente faktaopplysninger. I den grad vi ikke har opplysninger, kan vi spekulere. Vanlig er det jo å skape fiktive hovedpersoner i en ellers historisk korrekt setting; det er ikke en anakronisme, det er bare en fiksjon. Anakronisme blir det først når man innfører historisk bundne personer, ting eller tanker inn i feil tidsrom, dersom Christopher Columbus dukker opp under den amerikanske revolusjonen eller George Washington har en seksløper i beltet.

Anakronismer er ikke alltid å forakte. Når man lar romanpersoner fra 1500-tallet snakke sammen, snakker de selvfølgelig ikke 1500-tallsspråk. De kan nok snakke "gammelmodig", konservativt riksmål, til nød slik man talte/skrev hertillands for 50-70 år siden, for det gir oss, leserne i 2009, en stemning av noe generisk gammelt, enten det er 1500-tallet, 1700-tallet eller 1800-tallet. Vikinger kan derimot snakke nynorsk, siden det gir assosiasjoner til norrønt.

Tilbake til romanskrivningen. Eller snarere til skrivningen om romanskrivningen. Jeg begynte med mitt nåværende prosjekt, Det absolutte nullpunkt, i januar 2007. Romanen er tenkt å foregå over ca. en måned sommeren 2006. Nå, i desember 2009, holder jeg fremdeles på. Og det er ironisk, når man tenker på Herrer i åndenes rike. Der brukte jeg tre måneder på å beskrive to år. Nå har jeg brukt tre år og har fremdeles ikke klart å beskrive én måned.

Ken Jensen, kjent (?) for å ha skrevet - under psevdonymet Richard Norton - den infamøse tekstsamlingen En syk mann og hans tanker, som jeg anmeldte her på bloggen i 2008, har også skrevet en rekke upubliserte manuskripter, deriblant Varulvens sanne ansikt (opprinnelig tittel var Den spedalskes forbannelse, men den spedalske kom i bakgrunnen i løpet av skrivningen, så tittelen ble endret), en roman han begynte på i 1993 og ble ferdig med i 2006. Han skrev selvsagt ikke jevnt og trutt, men i perioder. Frem til 1998 skrev han 60 sider (regnet i boksider), før han holdt opp i seks år, og skrev så resten, noe over 400 sider, på knappe tre år.

Det sies imidlertid at Lars Saabye Christensen brukte tyve år på Halvbroren.

Det interessante som kan oppstå når man bruker så lang tid på å skrive en roman, er nettopp anakronismer. Ja, tidens fremskritt kan faktisk velte et helt plot, avhengig av hvilken tid romanen er satt i. Halvbroren foregår over noen tiår, men er vel forskanset til en tidsepoke som går forut for Saabye Christensens arbeid med selve romanen. Varulvens sanne ansikt foregår i 1995. Altså begynte forfatteren på boken to år før den foregikk, men han hadde kanskje ikke tenkt på 1995 da. Da han skrev i 1994-1998, var han praktisk talt i romanens nåtid. Men da han fortsatte skrivningen i 2004, hadde han beveget seg hele ni år vekk fra romanens tid.

Hvilke konsekvenser får dette? Jo, først og fremst at forfatterens historisk-biografiske tidsramme etterhvert ikke sammenfaller med romanens tekstuelle tidsramme, og dermed blir hans referanseapparat annerledes enn det referanseapparatet som nødvendigvis må gjelde i romanen. I 1995 var mobiltelefoner relativt sjeldne, mens de var svært vanlige i 2004. Internet var det også få som hadde i 1995, mens det var viden utbredt i 2004.

Det ville ikke vært en streng anakronisme dersom alle romanpersonene hadde mobiltelefon og Internet i 1995, men det ville vært en parakronisme, et stilig begrep jeg plukket opp på Wikipedia, hvor det beskrives som "anything that appears in a temporal context in which, though not sufficiently out of place as to be impossible, is not normally found in that time period". Parakronismer kan være lettere å overse enn anakronismer. I dag ville vi funnet det merkelig om en person gikk seg bort i skogen og fikk panikk. Det er jo bare å ta opp mobilen og ringe noen. Teoretisk sett kunne man gjort det i 1995, men det ville vært langt mer usannsynlig at personen hadde mobiltelefon med seg. Uansett er det vanskelig å skildre ting slik de var noen år tilbake i tid, siden vår tid er så nær og så lik. Omtrent som de utallige fallgrubene ved å oversette fra svensk til norsk. Forskjellene kan ofte være ubetydelige, men pinlige feil kan oppstå når de ikke tas hensyn til. Hvis en person kjører en Mercedes i 1995, kjører han en modell som fantes i 1995, for eksempel av W202 C-Class, eller kom forfatteren i skade for å beskrive en modell av W211 E-Class?

Det er helt klart lettere dersom man fastsetter et bestemt år en gang i fortiden, for eksempel 1969, og så forblir dette året referanserammen, enten man bruker ett eller tyve år på å skrive boken. Det Ken Jensen har gjort, er jo faktisk å passere romanens tidsramme. Først foregikk boken hans i fremtiden, så i nåtiden, og til slutt i fortiden.

Jeg begynte som sagt å skrive Det absolutte nullpunkt i januar 2007. Jeg ville at romanen skulle foregå om sommeren, så sommeren 2006 ble valget, da det var den nærmeste sommeren. Sommeren 2007 befant seg i fremtiden, og jeg tenkte uansett at jeg nærmest var ferdig med boken når sommeren 2007 kom, og jeg ville jo ikke risikere å komme med kontrafaktiske beskrivelser.

Nå skriver jeg i desember 2009, og fortsatt handler romanen om sommeren 2006. Det ble plutselig veldig tydelig for meg da jeg skulle skrive noen ord om Al Gore og hans klimakorstog. Jeg innså at jeg ikke kan skrive som om mannen har vunnet fredsprisen og er blitt en helt for store deler av befolkningen. Han var selvsagt kjent i Norge i 2006, som tidligere visepresident under Clinton og taper av presidentvalget i 2000, men hvor godt kjente vi ham som klimageneral? An Inconvenient Truth ble første gang vist i mai 2006, men hadde først premiere i Norge 8. september. Hadde nordmenn noe forhold til filmen sommeren 2006? Dessuten sies det at Al Gore holder ca. 150 foredrag i året og håver inn 100.000 dollar for hvert av dem. Gjorde han det i 2006 også?

Jeg oppdaget en litt glup metode for å sjekke hvordan verdens tilstand var for noen år siden. Jeg gikk inn på artikkelen om Al Gore på engelsk Wikipedia (nei, jeg gjør ikke all min research der, fri og bevare) og trykket "history" øverst på siden. Der kunne jeg velge å se på siden slik den så ut før i tiden. Jeg valgte juni 2006. Fokuset var annerledes enn i desember 2009-artikkelen. Mye handlet om hvorvidt han ville stille til valg mot Bush i 2008. Det stod mye mindre om klimaproblematikken, men filmen hans var nevnt. Dessverre var det ingen informasjon om hvor mange foredrag han holdt i året, eller hvor stort honorar han tok. Oh well.

Moralen er i hvert fall: Skriv din roman i en fei hvis du vil unngå anakronismer. Tid er trøbbel.