Lister er den nye estetikken, stadig ifølge Kjærstad. Så her er min liste over bøker jeg fullførte i 2009. Her er tilsvarende liste for 2008 og 2007. I år skriver jeg bøkene opp i kronologisk istedenfor omvendt kronologisk rekkefølge, så vi begynner i januar.
1. De skrekkelige barna (1929) Forfatter: Jean Cocteau
Denne boken ble meg anbefalt av Elin Munkerud julen 2008, og jeg leste den rundt årsskiftet. Les Enfants Terribles handler om et ungt søskenpar, Elisabeth og Paul, som vokser opp isolert fra omverdenen, men når tosomheten blir forstyrret av en jevnaldrende gutt og jente, skjer det uhyggelige ting.
(Fullført 5. januar)
2. Rand (1990) Forfatter: Jan Kjærstad
En av Kjærstads pre-wergelandske bøker som jeg ikke hadde lest, og som jeg plukket opp på impuls. En merkelig bok som handler om en morder som til slutt etterforsker sine egne forbrytelser. Ikke helt på høyde med den kompositoriske storslagenheten i senere bøker, men en bisarr nerve og umiskjennelig kjærstadsk seksualakrobatikk hele veien.
(Fullført 11. januar)
3. Mysterier (1892) Forfatter: Knut Hamsun
Fant denne boken på Fretex i 2005 og leste den med stor entusiasme den gangen. Siden jeg hadde Benoni- og Rosa-abstinenser fra 2008, måtte jeg bare pløye gjennom den nok en gang. Mannen i den gule regnfrakken er virkelig et evig mysterium, ikke sant, Nagel?
(Fullført 15. februar)
4. Steppeulven (1927) Forfatter: Herman Hesse
En klassisk dramatisering av en mann som kjemper med to sjeler i sitt bryst, den borgerlig-menneskelige og den naturlig-dyriske.
(Fullført 16. februar)
5. En folkefiende (1882) Forfatter: Henrik Ibsen
Alle snakker om Ibsens verdenslitterære betydning, men hvem leser ham? De fleste har vært innom Et dukkehjem på skolen, og det er det. I En folkefiende dramatiseres individets triumf over flertallstyranniet, og det kan aldri bli viktig nok, spesielt ikke for en som hadde et berømt sitat fra dramaet på sitt russekort: "Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene."
(Fullført 7. mars)
6. How Fiction Works (2008) Forfatter: James Wood
Etter at den tungt beleste Mettebergsommann nevnte denne boken i en bisetning, fattet jeg interesse. Wood favoriserer realisme i litteraturen, såpass husker jeg. Ellers er leseropplevelsen innhyllet i tåke akkurat nå.
(Fullført 11. mars)
7. Sult (1890) Forfatter: Knut Hamsun
Leste denne første gang i 1999, men var blitt så hektet på Hamsun at jeg måtte ta den frem igjen. Tror ikke det hadde noe å gjøre med at det var såkalt Hamsunår i 2009.
(Fullført 5. april)
8. Pan (1894) Forfatter: Knut Hamsun
Leste denne på videregående i 1995, men det var før jeg var blitt et litterært menneske, så denne klassikeren krevde omkamp. Forøvrig elsker jeg disse små pocketbøkene jeg kan ha med meg i lommen på bussen, på café, hvor som helst.
(Fullført 9. april)
9. Victoria (1898) Forfatter: Knut Hamsun
En ganske annen type roman enn Sult, Mysterier og Pan. En vakkert beskrevet kjærlighetshistorie hvor Hamsun inntar et ganske annet fokus enn i sine gal-ung-mann-bøker.
(Fullført 15. mai)
10. The Closing of the American Mind (1987) Forfatter: Allan Bloom
Første sakprosabok i 2009. Denne boken var et funn. Helt fantastisk beskrivelse av det kulturelle og intellektuelle forfallet i USA, et forfall som gjelder like godt hertillands og enda mer nå enn da. Har lyst til å skrive av lange passasjer og slenge dem ut på nettet.
(Fullført 2. juni)
11. Story: Substance, Structure, Style, and the Principles of Screenwriting (1999) Forfatter: Robert McKee
Begynte på denne boken i 2007, men leste den fra perm til perm først nå. Veldig mange interessante analyser av filmmanuskripter og tips til manusforfattere. Til en viss grad relevant for romanforfattere, men det er to forskjellige verdener, og de samme regler gjelder ikke alltid.
(Fullført 7. juni)
12. The Fountainhead (1943) Forfatter: Ayn Rand
Lånte og leste denne boken på norsk i 2004. Kjøpte og leste den på engelsk i 2009. Jeg har skrevet noen ord om den i "Ayn Rand, arketypene og idealismen".
(Fullført 18. juni)
Dermed kom sommeren, og min typiske uvilje mot lesning og skrivning i sol og varme satte inn. Det skulle gå noen måneder før jeg ble ferdig med neste bok.
13. Min kamp 1 (2009) Forfatter: Karl Ove Knausgård
Knausgård har jeg fulgt med på siden jeg leste Ute av verden (1998) i 2000. Jeg var spent på hva han skulle komme med i den mye omtalte Min kamp-serien på seks bind. At den skulle ta monopol på all litterær debatt denne bokhøsten, hadde jeg ikke forestilt meg. Jeg har skrevet litt om prosjektet i "Min kamp". (Nå, i januar 2010, er det ganske utenkelig å måtte presisere hvilken Min kamp man snakker om, slik jeg gjorde i oktober 2009, før hysteriet gikk gjennom taket.)
(Fullført 18. oktober)
14. Min kamp 2 (2009) Forfatter: Karl Ove Knausgård
Kanskje den skjønnlitterære boken som fenget meg mest i 2009. Jeg leste den på et par dager, mest fordi jeg ble rammet av en dyp identifikasjonsfølelse hele veien. Jeg skrev også mitt mest kontroversielle blogginnlegg noensinne om denne boken: "Min kamp 2".
(Fullført 13. november)
15. Brødrene Karamasov (1880) Forfatter: Fjodor Dostojevskij
Denne murstenen var et langtidsprosjekt jeg vel brukte noen måneder på. Jeg har vurdert å skrive noe om den, men finner det vanskelig å sette ord på dette enorme og tidvis ubegripelige monsteret, så vi går Wikipedia: Romanen handler om de tre brødrene Karamasov, som representerer tre ulike typer av ungdommer: Aljosja, den fromme troende, Ivan, den intellektuelle og tvilende og til slutt livsnyteren Dmitrij. Mordet på deres far, Fjodor Karamasov, danner rammen for romanen.
(Fullført 16. november)
16. Atlas Shrugged (1957) Forfatter: Ayn Rand
Også en mursten, men komponert etter screenwritingprinsippene Rand lærte i Hollywood, noe som gjør gjennomlesningen lettere. I denne boken finner objektivismens prinsipper sin endelige skjønnlitterære form, noe The Fountainhead kun var et preludium til. Denne romanen tenker jeg å skrive et blogginnlegg om, og når jeg så gjør, skal jeg linke til det herfra.
(Fullført 17. desember)
17. Min kamp 3 (2009) Forfatter: Karl Ove Knausgård
Siste knausbok i 2009. Den handler om barndommen og er etter min mening den minst interessante så langt. Likevel hadde den et sug i seg, spesielt i siste halvdel, hvor puberteten piffet opp historien litt. Tenker å følge tradisjonen med å skrive ett innlegg per Min kamp-bind, og når jeg får tatt denne episoden for meg, linker jeg til innlegget herfra.
(Fullført 30. desember)
18. The Art of Fiction (2000) Forfatter: Ayn Rand
Denne boken er basert på en rekke forelesninger om litteratur som Ayn Rand holdt i sitt hjem i 1958. Jeg leste den for første gang i 2002, og jeg vurderer å skrive et innlegg om boken. Link til innlegget vil da opprettes her.
(Fullført 31. desember)
Noen gode tips her. Takk!
Interessant liste. Kjenner selv en del av disse bøkene, og selvfølgelig alle Hamsun - titlene.
Angående "Mysterier", den boken ble en gang i tiden for meg en slags nøkkel til hele Hamsuns forfatterskap. I Nagel syntes jeg å kjenne igjen trekk fra en figur fra Bjørneboes dikting, nemlig rettstjeneren fra "Bestialitetens historie". Dermed ante jeg plutselig konturene av anarkisten Hamsun. Et sted husker jeg forresten å ha sett boken høyt på en liste over de beste "rock 'n roll - romaner" i Norge. Ikke ufortjent, på noen måte. I hvert fall etter en definnisjon jeg en gang hørte på en rocker: Å leve uten sikkerhetsnett.
"Pan" er jo også med på listen din, og Glahn er faller vel også lett inn i denne kategorien. Som så mange av Hamsuns skikkelser, vandrere i foskjellige forkledninger.
Kan jo nevne essayet jeg skrev for et års tid siden: "Tanker om Knut Hamsun og hans politiske holdninger" http://skaldskapet.blogspot.com/2009/06/tanker-omkring-knut-hamsun-og-hans.html
"Brødrene Karamazow" nikker jeg til, storslagent verk. Staretsen Sosima kan kanskje også tas med innefor rammen med de viktigste skikkelsene(?) Dostojevskij bør man forresten forsøke å lese høyt, overraskende behagelige setninger å lytte til.
"En folkefiende".
"Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene."
Siste gang jeg hadde noen befatning med denne, ble jeg oppmerksom på flere måter å se hovedpersonens skjebne. At han tilsynelatende gikk inn i noen feller med åpne øyne, og selv arbeidet seg fram mot rollen som mistenkeliggjort og utstøtt. Og hvor middelet, vannet, kanskje var underordnet, tross alt.
Og det var da jeg forstod hvor god denne fortellingen virkelig er.
Tar for øvrig et par titler fra denne listen under overveielse for mulig lesning 🙂
Det Hamsun-innlegget skal jeg lese, ulv. Har ikke fått gjort det ennå. Jobb, osv. Det er mye å si om Hamsun, vil jeg tro. Personlig har jeg aldri vært så veldig opptatt av hans nazisme, men så har jeg heller ikke satt meg mye inn i den sene Hamsun. Det har liksom alltid vært den unge Hamsun for meg.
Du nevnte forøvrig en gang at du hadde lyst til å si noen ord om Ivans poem i Karamasov?
"Personlig har jeg aldri vært så veldig opptatt av hans nazisme, men så har jeg heller ikke satt meg mye inn i den sene Hamsun."
Den siste boken som Hamsun skrev før krigen, "Ringen sluttet", er interessant i så måte. Særlig den varme forståelse og aksept han viser for det svake i mennesket. Vanskelig å kombinere med Hitlers idealer.
"Du nevnte forøvrig en gang at du hadde lyst til å si noen ord om Ivans poem i Karamasov?"
Hm, ja … det ringer en bjelle, svakt. Skjønt jeg husker det slik at det var jeg som utfordret deg til å si noe - eller kanskje jeg ønsket noe kommunikasjon. Vel, uansett tror jeg at det nevnte poem fortjener oppmerksomhet, noe det vel også har fått gjennom årene.
Kanskje aldri har noe menneskes opposisjon mot Gud blitt uttrykt klarere, mer logisk og mer besnærende enn Dostojevskij gjorde gjennom Ivan her.
Jeg mener at jeg i en litteraturhistorie en gang, så personen Ivan omtalt som ateist. Dette må eventuelt være en sannhet med modifikasjoner, i hvert fall om en med ateisme mener benektelse av Guds eksistens. Det er vel riktigere å si at Ivan valgte å snu ryggen vekk fra Gud, ut fra konklusjoner han trakk på et solid etisk og moralsk grunnlag, uten påviselig brist i tankerekkene.
I monoteistiske kulturer ser en jo oftest imøtegåelse eller fornektelse av Gud på langt mer primitive og fordummende sett. Gud blir kritisert for ikke å ordne verden og menneskene etter idealer fundert på det kognitive eller moralske nivå som kritikeren befinner seg i øyeblikket, og dermed vil vedkommende straffe den samme Gud ved ikke å tro på ham.
Dette bare som hint i hvilke retninger tankene mine går angående poemet, spiller ballen over til deg.
Og fint om du kikker på essayet om Hamsun, selvfølgelig.
ulv: Har nå lest og kort kommentert ditt fine essay om Hamsun.
Kanskje jeg skriver et innlegg om Ivans poem en dag. Temaet er interessant. Vi får se.
Takk for det, Stian.
Her og nå kan jeg jo benytte sjansen til å fiske litt, i tilfelle det er andre som har lyst til å tenke litt høyt omkring Hamsun og politikk. Selv går jeg neppe lei av temaet med det første.
Ser fram til eventuelt innlegg om Ivans poem senere.
Ulv: Javisst, det var her vi snakket om Ivans poem. Jeg må tilstå at jeg på dette tidspunktet hadde lite å si om romanen. Nå som jeg har fått den på avstand og tenkt litt mer over hva som står der, forstår jeg så meget mer.
Men jeg har egentlig ikke noe mer å si enn det som eventuelt står i sekundærlitteraturen. Ivans poem er dog et ugjendrivelig angrep på Gud. Starets Sosimas eventuelle "svar" er ikke noe logisk motbevis, men et forsøk på å endre perspektivet, se livet ut ifra et annet premiss.