Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, har i dag publisert en kronikk i Dagbladet, hvor han berømmer Helene Uris roman De beste blant oss for å peke på de mange lavåndelige mekanismer som skjuler seg bak høyåndelige fasader i Akademia, og hvor han trekker frem en dimensjon ved universitetsarbeidet som han mener hun ikke har behandlet: retten til å gjøre gratisarbeid, dvs. muligheten til å påta seg viktige oppgaver overfor fagmiljøet, studentene, etc., uten at dette nødvendigvis skal innebære høy prestisje. Muligens har Hylland Eriksen snappet opp litt av innholdet i min bok, siden han skriver dette (min utheving):
For at den frie kunnskapen skal kunne utfolde seg, må den deles. Det koster tid, engasjement og respekt for andre å få det til. Noen må påta seg bestyrerverv, og noen må sette opp Excel-arkene med foreningens finanser. (Med litt flaks får de en blomsterbukett eller en vinflaske på julebordet.) Noen må undervise i de kjedelige kursene. Noen må stå opp halv fem for å sensurere masteroppgaver i Tromsø. Og noen må holde praten gående på pauserommet. Hvis ingen vil utføre disse oppgavene, har man ikke lenger et fagmiljø; da har man bare en ansamling av individer som forfølger sine egne prosjekter.
Eller kanskje det bare er tilfeldig.