Jostein Gaarder skriver på kronikkplass i Aftenposten i dag at han ikke lenger anerkjenner staten Israel for dens handlinger i Midtøsten. Er dette en fornuftig reaksjon? Jeg tviler.
Faktisk er det ikke første gangen en norsk forfatter skriker opp om en krigssituasjon han anser som dypt urettferdig. I 2001 samlet Ebba Haslund 137 norske forfattere mot USAs invasjon av Afghanistan, og i 2003 gjentok Vigdis Hjorth og Jo Eggen oppfordringen mot den forestående invasjonen av Irak. I 2006 har vi ikke sett noe lignende fra den norske forfatterstanden, men nå vil kanskje Gaarders harmdirrende kronikk sette i gang nok en bevegelse, "mot Israels invasjon av Libanon".
Jeg håper ikke det, for det lyser tanketomhet lang vei av slike oppfordringer. Når forfattere, som bør være blant de mest reflekterte medlemmene av et samfunn, slår seg sammen i en kollektiv fordømmelse, er det grunn til megen sorg og jammer. For det er nok de færreste av disse forfatterne som virkelig har tenkt seg om. Snarere spiller nok kollegialiteten en betydelig rolle når "Norges forfattere" skriver under på en eller annen oppfordring; man skal jo helst ikke skille seg ut fra sine likemenn. Ibsen og Bjørnson, disse to individualister og samfunnskritikere av rang, hadde senket blikket i skam. Å skrive under på en kollektiv oppfordring er som å stemme ved valg. Man trenger ikke å begrunne sin stemme, man trenger ikke å tenke seg om, man trenger bare å handle etter en eller annen irrasjonell grille eller dagens humør.
Nå har jeg større respekt for en mann som setter seg ned og skriver en kronikk, endatil med visse litterære kvaliteter, hvor han legger for dagen sitt syn. Men er det et fornuftig syn? På én måte ja. På flere måter nei.
Det fornuftige elementet i Gaarders kronikk er avvisningen av israelernes status som "Guds utvalgte folk". Det er helt åpenbart at vi ikke kan akseptere en stats moralske rett til å eksistere som fundert i Bibelen, slik vi heller ikke kan akseptere islamistenes rett til en irrasjonell verdensoppfatning med grunnlag i Koranen. Israel har altså ikke carte-blanche til å invadere Libanon og knuse Hizbollah fordi israelerne nyter et slags guddommelig privilegium, og i den grad israelske politikere, generaler og ordinære borgere tror dette, tar de feil og bør irettesettes.
Omtrent så langt går mine innrømmelser overfor Gaarders påstander. Etter dette mener jeg at han tar feil på alle punkter.
Israels rett til å forsvare seg -- inkludert retten til å invadere Libanon og knuse Hizbollah -- er ikke metafysisk, men moralsk. Det handler om retten til selvforsvar, og det handler om en fri stats rett til å eksistere. Gaarder medgir at Israels grunnleggelse var en historisk og moralsk rett, med tanke på forfølgelsen det jødiske folk hadde vært utsatt for. Og da er det ikke å forglemme at araberne angrep Israel idet staten var i ferd med å se dagens lys. Fra første stund var israelerne truet fra alle kanter, men de overvant aggresjonen og bestod.
Men når Gaarder sier at Israels ekspansjon i 1967 var umoralsk og bør fordømmes, glemmer han at helt fra våpenhvilen mellom Israel og araberstatene i 1949, hadde sistnevnte støttet geriljaangrep og terrorisme mot Israel. Ingen av de arabiske statene anerkjente Israel, og da Egypt plutselig mobiliserte utenfor den israelske grensen i 1967, var det ikke underlig at Israel iverksatte et forkjøpsangrep. Igjen seiret Israel og fortriplet sitt landareal, inkludert hundretusener av arabere. Senere har Israel trukket seg fra store deler av dette territoriet -- senest fra Gazastripen i fjor.
Til tross for Israels innrømmelser har hverken Hamas (som fikk flertall i det palestinske valget i januar) eller Hizbollah sluttet med å angripe landet. Og dette fordømmes nærmest unisont over hele Vesten -- kanskje med unntak for den horrible uttalelsen fra Andreas Ytterstad i Internasjonale Sosialister, hvor han ber venstresiden om å støtte Hizbollah for å skape en samlet front mot Israel og USA. Nok et eksempel på at alle midler er tillatt for sosialister (inkludert terrorisme), så lenge det er mot representanter for politisk frihet og kapitalisme.
Men i Vesten forstår man tydeligvis ikke hva det innebærer at et land blir kontinuerlig angrepet av selvmordsbombere og raketter. Man kan godt fordømme det, men ve om Israel skulle reagere med noe annet enn "passivt forsvar". Når Israel nå endelig har valgt å invadere Libanon for å få en slutt på rakettene som sendes derfra, går hele verden av skaftet for å fordømme denne "overdrevne aggresjonen". En gang i tiden ville det ha vært rent selvmord å angripe en langt sterkere militærmakt, for man kunne regne med at forsvaret og den påfølgende gjengjeldelsen ville bli overveldende. Men nå er verdens aggressorer, som Hizbollah, beskyttet av FN, verdensopinionen og ikke minst av forfattere og andre som rystes over bilder av blodige barnelik og krever en slutt på krigen.
For kjernen i det vestlige følelsesregister er hele tiden: krigen må ta en slutt umiddelbart, så ikke flere uskyldige blir rammet. Og så slår man av sin fornuft og ser helt bort ifra kontekst og realiteter. Man tar for gitt at krig er noe ondt i seg selv og utkjempes mellom to likeverdig onde/gode parter. Dermed kommer man raskt til den pussige "konklusjon" at den sterkeste militærmakten må "vise hensyn" og "forholde seg passiv".
De samme som mener dette, hevder gjerne at Israel betrakter én israeler som mer verdt enn ti eller ti tusen arabere (for å tale med Gaarder), men egentlig mener disse at en israeler er mindre verd enn en araber. For de synes det er bedre at Hizbollah får sende raketter mot Israel, hvor en og annen israeler mister livet (og det blir mange etterhvert), enn at Israel skal foreta en rask militæraksjon hvor de rensker det sørlige Libanon for Hizbollah. (Tenk det, Israel vil bare fjerne Hizbollah så langt som rakettene deres når! En gang i tiden ville det ikke ha vært spørsmål om annet enn betingelsesløs kapitulasjon eller fullstendig tilintetgjørelse.)
Det er altså helt forkjært å likestille Israel og Hizbollah i denne situasjonen, siden Hizbollah er ute etter å tilintetgjøre Israel, mens Israel kun ønsker å forsvare seg fra angrep. Vi vet at hvis de militante islamistene hadde vært i besittelse av mektigere våpen, ville de ha invadert og erobret Israel (slik de har prøvd før). Israel er i besittelse av atomvåpen og kunne med letthet ha okkupert halve Midtøsten. De gjør det ikke -- for de ønsker fred.
Men det er ikke freden som hersker i Midtøsten. Det er krig. Og krig er et helvete -- derom hersker ingen tvil. Død og ødeleggelse er konsekvensen. Ofte går det ut over sivile og uskyldige som ikke ønsker å ta del i konflikten. Men krig er ikke det verste som kan skje. Verre er det å leve i konstant frykt og slaveri, som vil skje med ethvert fritt land som ikke forsvarer seg mot sine fiender.
Derfor anerkjenner jeg israel, like mye som jeg anerkjenner Israels rett til å invadere Libanon for å få en slutt på trusselen fra Hizbollah. Hvis Jostein Gaarders kronikk skulle igangsette nok en protestbølge og underskriftskampanje fra en samlet forfattertrupp, håper jeg noen av dem tar seg tid til å tenke og undersøke realitetene før de skriver under.
Tilbaketråkk: Nagels blogg » Jostein Gaarder fordømmer Israel
Godt skrevet. Du er herved linket til siden min. Her kommer jeg til å titte innom oftere 😉
Takk for det. 🙂
"Nok et eksempel på at alle midler er tillatt for sosialister (inkludert terrorisme), så lenge det er mot representanter for politisk frihet og kapitalisme."
Nå forsvarer du jo Israels krigsforbrytelser, da. For flertallet av sosialister er det ikke det samme å fordømme Israel som å støtte Hizbollah. Det virker ikke som Israelsvennene har samme kriterier. For oss som fordømmer Israel må vi hele tiden deklamere at man ikke hater jøder og at man ikke støtter Hizbollah. Greit det. Israelsvenner bør være de første til å ta et oppgjør med Israels krigsforbrytelser.
Du sier at du anerkjenner Israels rett til å angripe Libanon. Isåfall: Hva med palestinernes rett til å angripe Israel?
Tilbaketråkk: sonitus.org » Blog Archive » Jostein Gaarder anerkjenner ikke Israel
kanskje forfattere ikke skal bry seg om krig og religion og politikk og sånn ... inkludert deg!
Vær så artig, mine damer.
Ingvild: Hvilke krigsforbrytelser tenker du på? Hvis du mener bombingen i Qana, regner jeg ikke det som en krigsforbrytelse. Grunnen til det mener jeg kommer klart frem av mitt innlegg. Palestinerne initierer stadig aggresjon mot den israelske staten, som de -- i likhet med det øvrige arabiske folket -- ikke anerkjenner. Hvis du mener at palestinerne har like mye rett til å angripe Israel som Israel har til å angripe Libanon (sistnevnte er en handling gjort i selvforsvar), mener du at en voldsforbryter har like mye rett til å angripe et offer som offeret har til å forsvare seg.
Ingjerd: Jeg tenker ofte samme tanken. Aksel Sandemose sa jo: "En forfatter er en som ikke klarer å holde sine vrangforestillinger for seg selv." Men det var Gaarder som begynte.
Ingvild: Mitt inntrykk er at det stort sett er kristenfanatikere som benytter "jødehatere" om dem som kritiserer Israel. At det er idiotisk, er det liten tvil om, men så er ikke kristenfanatikere spesielt kjent for sine rasjonelle evner.
Tja, mener du at Israel ikke har begått krigsforbrytelser? Da er det ganske mange som er uenig med deg, for eksempel FNs menneskerettighetskommisær, Louise Arbour.
Jeg skal være den første som er enig i at dette er kompliserte greier, likevel er jeg uenig med deg i at Israel handler i rent selvforsvar. Det er en grunn til at palestinerne initierer aggresjon mot Israel, og det er fordi Israel okkuperer palestinsk område. De har titusener av soldater utenfor sine egne grenser og har galant oversett resolusjoner fra FN. Forholdene palestinerne lever under er mildt sagt kritikkverdige.
I krigen mot Libanon har Israel drept enorme menger sivile og bomber Sør-Libanon tilbake til steinalderen.
http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/07/23/472055.html
http://www.moiz.ca/coffin.htm
Hvem som er voldsforbryter og hvem som er offer er vi så absolutt uenige om.
Nagel: Om du husker tilbake til da SV kom med utspillet om å boikotte Israel hadde bl.a. Dagbladet en hovedside der både UD og statsministerens rådgivere mente dette minnet om jødehets og der en boikott ble sammenlignet med nazistenes slagord på 30-tallet. Det stod forresten mye om det i VG og, så klart. Nå nylig hadde Tomas Moltu, leder i Bergen KrF et utsagn om at Bergen SV bidro til økt antisemittisme når de foreslo boikott.
Jeg syns det er forferdelig synd at man bruker sånne argumenter, er det noe jeg er så er det antirasist, og har så klart ikke som agenda at hverken mine jødiske venner eller andre skal bli utsatt for vold og trakassering. Når man beskylder de som kritiserer Israel for å bidra til antisemittismen synker man ned på et vanvittig lavnivå der man bare blir stående å kaste fornærmelser mot hverandre.
Goddag Hr. Landgaard.
For å si det, med en gang. Du er jo bare en ung jyppling! Når vi snakker om Gaarder, så er jeg helt enig! nesten.Med Gaarder. Denne krisen- krigen som i disse dager pågår.Som er UTROLIG blodig.Og er på linje med det jeg har lest og sett, MYE mer brutal - enn noen vestlige kriger jeg har opplevd. Du som er blogger har vel allerede funnet Libanesiske og Israelske blogger? Noen vil hevde at Israel, allerede for 5000 år siden,eksisterte! Vi norske, nordmenn i hus å hytter. Som har hatt kattekismus? og kristendomsundervisning på skolen, "vet" at det ble skrevet om isralittene.I bibelhistorien. Du som er yngere, kalte vel dette faget for noe annet.
Du snakker om 1967? Jeg mener dagens krise har en begynnelsen på 1880 tallet.Nå er jeg ikke noen belest mann. Men? Man kan lure på hvorfor Hitler og Nazistene, la sin elsk på jøder? Hvorfor ble staten Israel opprettet? -Hvilke land var involvert ( FN),USA, England -var det fler?)Palestina, Libanon, Egypt eller Jordan eller andre arabiske land? som var enige i opprettelsen.FN ble opprettet, var det i 1946\47? og opprettelsen eller var det vedtaket, som ble satt ut i live i 1948.Et så viktig tema! 1 - 2 år etter opprettelsen? av FN. Det var kjapt? må jo ha vært første sak? Og -var det på det på grund av jødeutryddelsene? at FN ble opprettet? Det ble nå ingen fred?
Min nabo var med i den første FN troppen som rykket inn i Gaza. Det var i 1956\57? Det er ikke så mye jeg husker av detaljer. Men jeg kan huske han fortalte fra sin tjeneste. Jeg kan huske at det var store oppslag og omtale av den lokale helten, som pluteslig var med i det store verdensbilde.
Min bestefar ble født 1888, han fikk en sønn 1915 som fikk en sønn ( meg) 1945, som kunne hatt en sønn, som kunne hatt en sønn, som kunne hatt en sønn på en 18 - 25 år? . Er dette det man kaller 6 genrasjoner? Og når vi ser hvilke metoder det brukes av NABOENE! Da kan jeg ikke skjønne annet enn at dette er en krise som vil vare i 6 nye genrasjoner. Denne reslusjonen som Frankrike og USA foreslår. Er bare for "STOPP NÅ" det er ingen varig avtale.
Det som Israel er ute etter er "MER LAND og okkupere"! De har okkupert store arealer. Hvis det er som en del politikkere har uttalt "på størrelse med Nord Trøndelag eller som FRP sa- Oppland fylke", (Israel 22000 km2 flate innh.) Og som det kom frem i media. At man kunne få skattefradrag? ved gaver til Israel??. Og da er det et paradoks, at FRP av alle støtter Israel, som består av innvandrer av jøder fra mange land og i mange farger.
En annen løsning jeg leste om - om det var i et norsk diskusjon forum eller om jeg leste det på Haretz's forum. - Det var at man skulle tømme Israel for jøder og flytte land og innbyggere til "jødelobbyen's land" USA! Der mente innskriveren at det var rikelig med plass. Da kunne araberene få tilbake sitt landareal. Slik det er idag! så driver ISRAEL milioner av Libanesere på flukt!!! NÅ I DISSE TIMER! Og de er så hyggelig at de driver folket på flukt - og så bomber de flyktningene! Og vi hadde også motstandsbevegelser under vår 2 verdenskrig. Dagens mest kjente idag, er vel " kjaka'n" De gjorde motstand og de kunne hjelpe vårt landets innbyggere med praktiske ting. På lik linje med "Hizbohla"
Jeg har alltid vært - for Israel. Men det har det siste året snudd totalt! Det skyldes internett, og en lettere tilgang til informasjon i TV. Og det er helt grotteskt når Israelere kan ta land og bebygge. Israelere\palestinere har forskjellige bilskilt og de har forskjellig veistandarer. Palestinere må i stort, jobbe i Israel. Har du 7\8 timers arbeidsdag, og i avstand ( i Troms) en
1\2 til 1 times kjøretid. Så blir en stoppet ved grenseovergangen. Og en kan bli trakkasert og nektet og komme - fra eller til jobben i Israel. Mens disse nybyggerne, passerer på nyasvalterte motorveier. 50 meter fra grensestasjonene i 100 km\t. Og de som har besøkt Gaza - sier at det er som å bo på en søppledynge.Barn som skal på skole, må passere gater som de vet at her må vi passe oss! her skyter Israeler på oss. Det er groteskt og det er ikke slik en "god" nabo som ønsker fred! oppfører seg.
Og Israel har eksistert like lenge som FN!? En kan kanskje stille et annet spørsmål. Hvorfor ble FN opprettet\ hvorfor ble Israel dannet? En annen ting - hele tiden - for og imot eller nei\ ja. Det finnes ikke kanskje, man må ta avgjørelser..
Dette temaet Midt østen. Det er et uutømmelig tema! Det er så innfløkt! Det er mange arabiske land innvolverte. Men det er et land som går igjenn.. Det er USA! Et oljetørstig land! Det er kun 1 - et land i den arabiske verden som USA ikke har (pr. idag), herredømme over. Og det er overaskende? IRAN! Og har man levd noen år, har man hørt om CIA! Og hva de har satt igang av fandenskap, verden rundt. For et par år siden ble Collin Powel intervjuet i, programmet "60 min", mener jeg det var. Her uttalte han seg om grunnene for - problemene i Irak. Og da kom det frem at, selvmordsbombere og illegal våpensmugling skjedde via Syria!Og fra Iran. Og dette var etter krigen og etter forestillingen i FN.Hvor de kjempet for å få støtte til krigen i Irak. For bare kort tid siden, var det i det samme programmet#60 min#, vist til hvor korrupt hele gjenreisningen av Irak var, hvor det blir overfakturert med miliarder av dollar. Og dette landet holder Israel igang! Israel kunne ikke ha eksistert idag! De er verdens 4 største miltær makt!. Men nesten alt av våpen har USA levert. Så bildet er svært vanskelig å forstå, - spesielt for oss godtroende nordmenn. Som ikke tror vondt om noen.
Hva med -MED OLJEN? I OMRÅDET!Midt østen -I nordsjøen!? Hva med "Stokkman feltet" i Barentshavet?
Og snar er man rundt hele kloden? -
Men det som er så tragisk er at denne krigen -er snart glemt!
http://video.google.com/videoplay?docid=-7828123714384920696&q
Ingvild: Jeg sier ikke at det ikke foregår grusomheter enkeltvis, at ikke israelske soldater noen ganger mishandler palestinere grovt. Men dette kan ofte tilskrives situasjonen de er i. Hvis du okkuperer et land hvor befolkningen ønsker å utslette deg, vil du neppe være særlig ettergivende og vennligstilt mot dem. Du vil være rask til å gripe til vold dersom du føler deg truet, og da gjør man gjerne "feil". Sett i etterpåklokskapens lys blir det veldig lett å fordømme israelske overgrep.
Palestinerne burde faktisk heller ha omfavnet Israel, hvor de ville ha vært garantert individuelle rettigheter, fremfor å sette opp en palestinsk stat, og i det minste burde de anerkjenne Israels rett til å eksistere -- samt se grunnen til at Israel okkuperer de palestinske områdene. De okkuperer dem fordi de rundtomliggende arabiske landene forsøkte å invadere Israel (for annen gang, i 1967). Og israelerne vet at hvis islamistene får sjansen, vil de utslette Israel.
Israels makt er imidlertid den største. Derfor er det alltid de som må ta skylden under den moralen som tydeligvis gjelder i dag: at man skal ofre seg for andre, særlig hvis den andre er svakere enn en selv. Men den moralen kjøper ikke jeg.
Det er synd at sivile dør og infrastruktur raseres i Libanon, men langt verre er det å gi etter for vilkårlige terroristangrep. Israelerne bør avvæpne Hizbollah fullstendig. Det er ikke det å gi etter for terrorisme som gjør slutt på terrorisme. Det er å vise styrke og knuse terroristene overalt hvor de dukker opp. Det verste som kan skje, er at man inngår våpenhviler i tide og utide. Det tjener kun til å oppmuntre terroristene til å omgruppere og planlegge nye angrep.
En interessant detalj er at også Egypt har bygget mur for å holde palestinerne ute. Mon tro om de andre statene i Midt-Østen, som gjerne skriker så høyt om overgrepene mot palestinerne, helst ser at palestinerne blir der, slik at de kan tjene som opinionssnadder?
Vær så snill. Israel fikk et landområde og når de ble grådige og ville ha mer men ikke fikk, så tok de med militær makt, er det forsvarlig?
Når forfattere, som bør være blant de mest reflekterte medlemmene av et samfunn, slår seg sammen i en kollektiv fordømmelse, er det grunn til megen sorg og jammer. For det er nok de færreste av disse forfatterne som virkelig har tenkt seg om.
--For det første er dette en meget frekk anklage. og en påstand som er ganske usannsynlig, forfattere er jo ikke akkurat kjent for å ikke tenke seg om?
For det andre hvorfor trekker du dette med bare for å vinkle artikkelen negativt, den er bare skrevet av en person og er en personlig mening ikke en kollektiv fordømmelse!
Israel ble grådige og ville ha mer? Kreativ tolkning. Jeg holder meg til den åpenbare forklaringen: Egyptisk og syrisk aggresjon mot Israel resulterte i en krig hvor Israel okkuperte landområder fra krigshisserne. Folks historieløshet overrasker meg; det er tydelig at Israel blir den store stygge ulven kun fordi de har seiret over arabernes gjentatte forsøk på å knuse dem.
Når det gjelder forfatterproblematikken, har jeg sett mange eksempler på at forfattere ikke har peiling eller ikke tenker seg om. Senest Anne B. Ragdes kunnskapsløse utfall mot Israel.
Jeg tok "min frekke anklage" med fordi jeg var genuint bekymret for at norske forfattere skulle kaste seg hals over hode inn i nok et følelsesladet og fornuftsløst opprop "mot krig". Nå har jeg i ettertid sett at Gaarders kronikk fikk en helt annen virkning enn først antatt.
Kan du ikke si det sånn, Stian Mikael Landgaard: Du er uenig med Gaarder. Du er uenig med Ragde.
Jeg syns du er veldig påståelig. Du kaller disse veldig kunnskapsrike menneskene kunnskapsløse. Jeg tør våge å påstå at Gaarder har mye mer kunnskap om verdenshistorie og vet mye mer om verdens religioner enn du vet.
Og du sikter til "den åpenbare forklaringen". Ser du ikke at i denne debatten er det påstand mot påstand, ord mot ord? Her er det ingen kalkulator og fasit.
Kan du ikke bare si at du er uenig da, at dere har forskjellig syn på saken, enn å være så hardhendt og bombastisk, for hvis du vil overbevise noen som allerede ikke er overbevist, så er ikke dette måten å argumentere på.
Hvorfor i all verden skal man på det mest overfladiske vis si at man er "uenig" med den ene og den andre? Svært mange støtter Palestina bare "by default", som for eksempel Jacob i denne lille diskusjonen på Olaugs blogg. Jeg har liten respekt for slikt, at folk skal få gå rundt med sine ureflekterte meninger uten at de blir motsagt. Det angår meg i aller høyeste grad, for disse menneskene stemmer kanskje også ved valg.
Jeg har forøvrig ikke kalt Jostein Gaarder kunnskapsløs, men Anne B. Ragde kaller jeg kunnskapsløs når det gjelder Israel, "et mislykket amerikansk eksperiment", som hun kaller det.
Det er nok mange ting i historiens løp man vanskelig kan fastslå med sikkerhet, og hvor det således blir nødvendig å tolke og debattere, men når det gjelder Seksdagerskrigen, er jeg rimelig sikker i min sak. Hittil er det ingen som har kommet med noe substansielt som skulle tilsi noe annet, som for eksempel at Israel "ble grådig".
Jeg vet at venstresiden uansett ikke lar seg overbevise med det første, men min oppfordring er likevel følgende: Slutt å støtte palestinere/libanesere/arabere/muslimer "by default" og prøv å se nærmere på det komplekse bildet som Midtøsten er.
Stian skriver (til Ingvild, som helt sikkert kan svare for seg selv) om palestinerne:
"Hvis du okkuperer et land hvor befolkningen ønsker å utslette deg, vil du neppe være særlig ettergivende og vennligstilt mot dem. Du vil være rask til å gripe til vold dersom du føler deg truet, og da gjør man gjerne “feil”. Sett i etterpåklokskapens lys blir det veldig lett å fordømme israelske overgrep."
Kjære vene...
Hvordan kan det forsvares å voldelig undertrykke et okkupert folk, fordi de kan tenkes å være fiendtlig innstilt til okkupanten, når denne ikke overholder sine plikter som okkupant?Israel har i snart 40 år holdt Gaza og Vestbredden under en brutal militær okkupasjon, og brutt omtrent det som måtte finnes av artikler i den IV Genevekonvensjonen, i tillegg til å ha ignorert de FN-resolusjoner som ikke passer inn i Israels syn på konflikten (I disse dager legger derimot Israel sterk vekt på at de i 2000 oppfylte FNs Sikkerhetsråds resolusjon 425 om tilbaketrekking fra Libanon; en smule inkonsekvent vil noe si...). Store, relativt sett, landområder, og brorparten av vannressursene i de palestinske områdene (inkludert i okkupert Øst-Jerusalem) har blitt annektert av den Israelske staten. En militær okkupasjon er per def midlertidig, men ingen av den Israelske stats handlinger de siste 39 åre tyder på at den har tenkt å trekke seg tilbake fra de okkuperte områdene. Og, for å understreke situasjonen, staten Israel ser offisielt IKKE på områdene som okkuperte, noe som strider med bl.a. FNs, USAs, EUs, og til og med Israelsk høyesteretts syn på saken.
"Palestinerne burde faktisk heller ha omfavnet Israel, hvor de ville ha vært garantert individuelle rettigheter, fremfor å sette opp en palestinsk stat,[]"
Javel... Hvorfor anekterer da ikke Israel samtlige av de okkuperte områdene, med hele den palestinske befolkningen? Eller, hvorfor er hovedargumentet bak byggingen av Muren den såkalte "demografiske trusselen", med det resultatet at Murens rute sørger for at så mye land som mulig, og så få palestinere som mulig, havner på "Israels" side av Muren? Nettopp fordi Israel IKKE ønsker en stor ikke-jødisk befolkning (og, dette er et main-stream argument i israelsk politikk, ikke en paranoid konspirasjonsteori) men fortsatt ønsker å tilrive seg så store land- og vannressurser som mulig.
Og, jeg vil anbefale deg å undersøke litt rundt hva den ikke-jødiske befolkningen(palestinere, drusere, beduiner) sier om sin plass som statsborgere i det israelske demokratiet før du lover individuelle rettigheter til alle innenfor et Stor-Israel; jeg kan anbefalle kilder hvis det skulle være ønskelig.
"[...] og i det minste burde de anerkjenne Israels rett til å eksistere []"
PLO, som fram til Hamas ble valgt inn i PA i vår, har siden 1988 anerkjent Israels rett til å eksistere; resultatet av en endringsprosess i PLO som ble påbegynt allerede i 1974. Hamas kan også mistenkes for å ha vært på glid i spørsmålet de siste 6 månedene, men dette blir uansett lite relevant da drøye 15års anerkjennelse fra Palestinsk hold (PLO-hegemoni 1988-2005) ikke har ført til allverdens innrømmelser fra staten Israel; tvert imot.
Hvorfor tror du at det "okkuperte" folket er fiendtlig innstilt til Israel fordi Israel ikke overholder sine "plikter" som okkupant? De har vært fiendtlig innstilt til jødene helt siden 1800-tallet, og det hele fikk et kraftig oppsving da de nektet å anerkjenne FNs tostatsplan i 1947 og angrep den nye jødiske staten (med støtte fra de arabiske nabostatene). Araberne har derfor seg selv å takke for at palestinerne er okkupert. Og hvorfor tror du at de rundtomliggende araberstatene nekter å gi de palestinske flyktningene innenfor deres grenser statsborgerskap? De ønsker å opprettholde situasjonen med "lidende palestinere" som et våpen mot Israel.
Når det gjelder den såkalte Muren, kan den forsvares ut ifra et israelsk sikkerhetssynspunkt og kritiseres ut ifra et palestinsk beleilighetssynspunkt. Den er tydeligvis bygget et stykke inn på det som hittil er blitt kalt palestinsk land, og enkelte har til forsvar for dette uttalt at Palestina ikke lenger kan kreve de grensene landet opprinnelig skulle ha, bl.a. på grunn av den palestinske terroren.
Men din slutning om at Israel ikke ønsker en stor ikke-jødisk befolkning, får stå for egen regning. Jeg vet ikke, men meg bekjent har israelske arabere de samme rettigheter som andre israelere og er blant annet representert i Knesset. Forøvrig bør det være klart at man ikke kan gi individuelle rettigheter til et folk (palestinerne) som ikke selv anerkjenner individuelle rettigheter. Så lenge terroren ikke avsluttes fra palestinsk hold, kan de ikke forvente all mulig elskverdighet fra Israel.
Man bør være klar over at hva PLO og Hamas sier til vestlige forhandlingspartnere, kan være (og av og til er) noe ganske annet enn hva de sier til sine egne. Det vil være uklokt for dem å gjøre det altfor eksplisitt at de ønsker å tilintetgjøre Israel (det er det kun Irans president som tør). Araberne og palestinerne spiller sine kort for å få verdens sympati for sin sak. Og det har de klart. Derfor er det nødvendig å se forbi de massive følelsesutbruddene som dominerer debatten.
Men selvfølgelig -- hvis man vil se denne konflikten som et israelsk overgrep mot et palestinsk folk, klarer man alltids å hoste opp kjensgjerninger som kan tyde på det. Jeg synes imidlertid historien taler klart for at det opprinnelig var araberne som forsøkte å forgripe seg på Israel. Men de mislyktes, og seierherren har i over femti år måttet tåle kritikk for at han vant.
Fredelig sameksistens mellom jøder & palestinere i det britiske mandatet palestina ble utfordret av den sionistiske imigrasjonen fra 1880-tallet; hvorfor skulle den lokale befolkningen godta en annen nasjonal gruppes uinnbedte inntog - en gruppe som gjorde krav på, og fortsatt krever, enerett på områder & ressurser palestinerne hadde vært brukere av i genereasjoner (og, jeg er ikke interessert i, eller tilhenger av, noen "vi har vært der lengst diskusjon"!)? Hvorfor tror du at den sionistiske koloniseringen av palestinerne (og de "lokale" jødene, m.fl.) sine landområder ble sett negativt på? Er det så uforståelig at en delingsplan hvor den nylig innvandrede jødiske minoriteten ble anbefalt en stat på 55% av det britiske mandatområdet, og den palestinske majoriteten ble tilbudt kun 45% av sitt opprinnelige hjemområde? At de representative palestinske organer fram til nå (hvis vi ser bort fra Hamas regjeringsposisjon fra jan-06) de siste 20 årene utelukkende har snakket om en palestinsk stat på de 22% av det opprinnelige mandatområdet (Gaza, Vestbredden, og Øst-Jerusalem) som har vært under Israelsk okkupasjon siden 1967, sier litt om hvem som har måttet svelge territoriale kameler. For å understreke Israels manglende vilje til å oppnå en rettferdig fredsavtale: aldri har det blitt bygget flere ulovlige jødiske kolonier på okkupert palestinsk land enn i Oslo-prosessens dager, til tross for at de signerte avtalene krevde frysning av bosettingutbyggingen.
At du velger å benytte anførselstegn om hhv det 'okkuperte folket' og begrepet 'plikter' gjør meg litt usikker; er du i ferd med å innta den offisielle israelske tolkningen av situasjonen, og dermed avfeie det enerådende internasjonale juridiske synet? Eller bør du rett og slett ta en lesning av relevant internasjonal lovgivning, hvor termene 'okkupasjon' og 'plikter & rettigheter' er særdeles fremtredende?
At araberlandene ikke gir palestinerne statsborgerskap er vel særdeles lite relevant i denne sammenhengen? Deres patetiske behandling generelt av de palestinske flyktningene kan vi gjerne enes om, og skam på dem for det! Men, å skulle gi palestinere, som er fordrevet fra sitt hjemland, statsborgerskap i et annet land blir det samme som å godta israelsk etnisk rensing; i den moderne tidsalder vil slikt skape en skremmende presendens. O
Den "såkalte" Muren, som du evner å omtale den som, er, som du tydeligvis har fått med deg, bygget et stykke inn på okkupert område. Når Muren er ferdig, hvis den følger planlagt trassè, vil ca. 50% av Vestbredden være under Israelsk kontroll: en betydelig del vil være annektert til Israelske bosettinger/kolonier, mens enda større områder vil være forbeholdt veier til/fra/mellom disse koloniene (hele Jordandalen er f.eks. allerede definert som "militært område" med adgang forbudt for palestinere. Sikkerhetsargumentet holder heller ikke mål, noe som hyppig påpekes i israelske medier, liberale såvel som konservative: pga den valgte land-annekserende trassèen blir Muren hundrevis av km lengre enn om den hadde fulgt den grønne linjen, noe som gjør at det vil ta lengre tid å få den ferdig, som igjen vil si at det i lengre framtid vil være mulig å entrè Israels der Muren enda ikke er bygget. Hvorfor bygge en lengre, mer kostbar, og ditto tidkrevende Mur, hvis hovedhensikten er å beskytte den Israelske stat, og ikke å stjele land? Jeg vet ikke hvor mye av områdene du har besøkt, eller når du sist fikk et fysisk inntrykk av Murens tilstedeværelse, men en snarlig visitt er å anbefalle. Det kan tillegges at de delene av Muren som ikke fysisk består av betong, er enda mer ugjennomtrengelige og landkrevende enn den grimme betongmuren som bygges i og rundt palestinske byer og tettsteder; et 40m bredt belte kreves, for å få på plass elektrisk gjerde, et finkornet sandbelte på hver side (for å kunne oppdage fotspor), piggtrådbelter på hver side, og en vei for militær kjøretøyer. 'Beleilighetssynspunkt' blir derfor en grov fornærmelse mot vanlige menneskers tap av hjem, land, og muligeheten til fritt å bevege seg; en inspeksjonstur anbefalles, som sagt.
"[...] enkelte har til forsvar for dette uttalt at Palestina ikke lenger kan kreve de grensene landet opprinnelig skulle ha, bl.a. på grunn av den palestinske terroren."
... Originalt! Hvem som har fremmet argumentet er derimot ukjent, og å basere sitt syn på "enkelte" blir vel en smule lettvint? Eller hva?
Begrepet "demografisk trussel" er det som oftest benyttes for å legitimere staten Israels valg av hhv Murens trassè og Olmerts planlagte unilaterale tilbaketrekking fra Vestbredden. Ta en titt på professor Arnon Sofer, Uni of Haifa, som var en innflytelsesrik pådriver overfor Sharons Murbyggeri.
Den israelske diskrimineringen mot sine ikke-jødiske borgere er vel dokumentert: ikke-jødiske byer mottar mye laverere statlige overføringer enne jødiske; viktige velferdsgoder er avhengig av å ha tjenestegjort i militæret, noe som palestinerne ikke har automatisk rett til; beduinene har de siste tiårene gjennomgått en konsekvent forfølgelse fra den israelske stat, som nekter å anerkjenne deres byer og som derfor "med loven i hånd" har revet hjemmene til tusenvis av mennesker; kun jøder har automatisk rett til immigrasjon & statsborgerskap, og ikke-jøder (les: palestinere) får ikke lengre familiegjenforening av sikkerhetshensyn...
En rundttur i Jerusalem, hhv Øst og Vest, vil krystallklart illustrere forskjellebehandlingen: i Øst finner man overfyllte og nedslitte skoler , elendige veier & evig trafikkaos, ingen områder hvor man kan bygge ut palestinske lokalsamfunn (i praksis får man får heller ikke byggetillatelse), ingen grønne lunger... Listen er lang.
Og, all ovennevnt info er å finne hos israelske menneskerettighetsorganisasjoner, og er vel dokumentert.
"Forøvrig bør det være klart at man ikke kan gi individuelle rettigheter til et folk (palestinerne) som ikke selv anerkjenner individuelle rettigheter[...]
Unnskyld?!? Hva er klart? På hva baserer du at palestinerne ikke anerkjenner individuelle rettigheter? Og, hva er den logiske sammenhengen? Menneskerettigheter er universelle - de er ikke noe man må gjøre seg fortjent til på noen som helst måte, og det har ingenting med "å gi" og gjøre, det er snakk om å respektere rettigheter som ALLE mennesker har i kraft av å være menneske - det er din PLIKT å respektere andre menneskers RETTIGHETER. Hypotetisk: At noen individer, mange eller få, velger å ikke respektere andres rettigheter, gir ingen muligheten til å "ta fra" dem sine rettighteter; det er litt av poenget. Og, semantisk sett: det er logisk umulig å gi 'individuelle' rettigheter til et 'folk' (en gruppe)...
Angende "å-snakke-med-kløyvd-tunge"-argumentet; javel, men hvordan vil du da noensinne kunne oppnå noe som helst uten militær maktbruk? Og gjelder denne mistroen kun for arabere? Hvorfor skulle forresten disse stole på israelere som tross alt er okkupanten i regionen?
Og, ja: denne konflikten er "israelsk overgrep mot et palestinsk folk". Argumentet for dette synet er basert på det vi har av internasjonale lover og regler. Dette betyr derimot på ingen måte at man er motstander av en israelsk stat innenfor (for sine innbyggere) sikre & trygge grenser; det betyr kun at dette må oppnås på rettferdig vis.
Angående den sionistiske koloniseringen: Ikke glem at de som nå kalles palestinere, i stor grad kom fra araberstatene i nabolaget samtidig som jødene kom fra Europa, og at de ikke nødvendigvis har noe større rett på landet enn jødene har. Det var først etter 1967 at ideen om at palestinske arabere virkelig har en egen nasjonalitet, skjøt fart. Golda Meir sa endatil: There was no such thing as Palestinians. It was not as though there was a Palestinian people in Palestine considering itself as a Palestinian people and we came and threw them out and took their country from them. They did not exist."
Angående plikter og okkupasjon: Jeg har ikke noe syn bestemt av FN, det internasjonale juridiske systemet eller Israel, men forholder meg til krigens natur: De som går til krig, må regne med muligheten for at de selv kan tape og bli okkupert.
Angående muren: Med "enkelte" mente jeg Yossi Klein Halevi, som skriver om dette i en artikkel fra 2003, og jeg siterer:
Angående behandlingen av palestinerne i de arabiske nabostatene: Det er nettopp dette du overser -- at palestinerne i mange tilfeller kom fra disse landene, men at disse landene nettopp ikke vil ha dem hos seg selv, men derimot ha dem i Palestina, hvor de kan være frontsoldater mot Israel.
Angående individuelle rettigheter: Når jeg snakker om individuelle rettigheter her, mener jeg fra myndighetenes side, jeg mener ikke ideelle naturrettigheter. Hvis vi snakker om naturrettigheter, er det soleklart at de i utgangspunktet gjelder alle mennesker, men at ethvert enkeltmenneske som bryter andres rettigheter, forkaster sine egne samtidig. Det er grunnen til at man kan berøve en forbryter hans frihet og liv.
Mot en fiende som ønsker å knuse deg, oppnår du ingenting. Du kan enten legge deg ned og dø, eller du kan kjempe mot ham med alle midler. Som jeg har sagt, anerkjenner jeg Israels rett til å okkupere områder i selvforsvar. Dette gjelder også i Libanon. Men så lenge du er overbevist om det motsatte, er det ikke så mye mer jeg kan si om saken. Jeg håper også på fred i regionen, men tviler på at det vil skje før araberne anerkjenner Israel. Og det du kaller "rettferdig vis", frykter jeg skal bety at Israel stadig må vike og inngå kompromisser for å blidgjøre det internasjonale samfunnet, mens det ikke stilles lignende krav til bl.a. palestinere, siden disse liksom er "svake".
Som du avslutter med: "[...] så lenge du er overbevist om det motsatte, er det ikke så mye mer jeg kan si om saken".
Fascinerende dog: Golda Meirs argument har jeg aldri tidligere opplevd som annet enn Israelsk rejektionisme av palestinerne som nasjonal gruppe; du bruker henne som sanhetsvitne.
Med ønske om en fredelig høst,
Andreas Madsen
Andreas: Det er merkelig at du viser til folkeretten i en diskusjon om rett og galt i Israel.
Skillet mellom jus og politikk er ikke skarpt. Skillet mellom folkerett og politikk er ikke-eksisterende. Mellom stater er det makten som gjelder. De forsøk som er gjort på å gjøre FN til en verdensregjering har i liten grad lykkes, det har snarere vært et spørsmål om når USA har ønsket å bruke nettopp makt til å gjennomføre sine interesser.
FNs sikkerhetsråd fungerer kun som en opinionstemmende legitimasjon for den maktbruk de sterke uansett vil utøve internasjonalt. Folkeretten er den tapende parts halmstrå, og den seriendes nåde.
Hvilke rettigheter har egentlig et folk som ikke anerkjenner individuelle rettigheter overhodet? Har eksempelvis Iran eller Nord-Korea egentlig noen rett til å "være i fred"? Gir rettigheter mening annet enn for enkeltindivider. Og når man da taler om rene diktaturstater der et menneskeliv er verdt mindre enn en kartong melk, har de overhodet noen rettigheter som skal anerkjennes av andre?
Trygve Lie – ned av sokkel, i muslimsk land i Oslo – Jesus tid – VANN.
Goddag igjen!
Til våre nære ting! Statuen av Trygve Lie – vår store statsmann og FN general.. kan også diskuteres..
Siden mitt forige innlegg har jeg lest . Det var sannelig en blogg på dette bloggforumet jeg kan si jeg fant nøkkelen! Straks etter din blog. Den het:
En viktig katolsk økumen er død
2006-08-05 17:22:45 via En katolsk weblog
Kardinal Johannes Willebrands døde 1. august, 96 år gammel. Helt fra 1960 til 1989 var han en av de viktigste personene i Den katolske kirke i det økumeniske arbeidet. Frem til 1968 var han nestkommanderende under kardinal Bea i ...
http://aomoi.net/blog/arkiv/247
Vi tror og bekjenner at Jesus fra Nasaret, født som jøde av en Israels datter i Betlehem på kong Herodes den stores og keiser Augustus 1.'s tid, tømmermann av yrke, død ved korsfestelse i Jerusalem under prokuratoren Pontius Pilatus i keiser Tiberius regjeringstid, er Guds evige Sønn blitt menneske, at Han er "utgått fra Gud" (Joh 13, 3), "steget ned fra himmelen" (Joh 3, 13; 6, 33), "kommet i kjøtt og blod" (1 Joh 4, 2), for "Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss. Hans herlighet har vi sett, - en herlighet som en enbåren Sønns, kommet fra Faderen og fylt av hans nåde og sannhet (...). Og av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde" (Joh 1, 14. 16).
------------oo0oo----------
Søkte videre etter Kong Herodes den store.. på Google..
Kronologiske overvejelser
Af Josefus (jødisk præst, der blev taget til fange under Jerusalems belejring i år 70 evt., under tilfangetagelsen fik han Herodes dagbog til gennemlæsning) beretning om den jødiske historie fremgår at Herodes var død år 4 fvt.
http://www.rundetaarn.dk/dansk/observatorium/betlehem.html
------------oo0oo------------
Videre søk var http://no.wikipedia.org/wiki/FN
videre ; FN's fredsbevarende operasjoner.
UNTSO -Midtøsten
Og fant; Midtøsten-konflikten
Man kan vel si – Herre Gud! Med enormt mange utropstegn. Når vi leser Gaarders kronikk. Hvem har rett? Kan det være noen, idet hele tatt? Dette er komplisert! Her er det som du ønsker det.
Idag ble det gjort hærverk på Trygve Lies statue. Han var en omstridt generalsekretær. Skrives det.
Det har blitt mistenkelig stille – hva skjer?
Vi er, pressen er presset av den Israel vennlig opposisjon. Og opp i dette våkner vi til katastrofe meldinger fra England og USA om at det skulle sprenges 11 fly over store byer? Skal en tro det man hører? Er dette sant eller er det plantet. Får vi nå nye konspirasjon teorier 10/8? En kan bli redd av mindre – for de som hørte talen til Bush. Det var ikke mye ydmykhet! Men mer en forbannelse av islam. Blair har vel ikke sagt et ord. Vi får se?
Til bake til Midt østen. Vann!! Det er /kan bli en stor mangel i området. Den som har kontroll med vannet er SEIERHERREN i dette ørken området. Litani elven. Det var for noen år siden vist en dokumentar om dette temaet. Vann som kommer rennene. Fra Syria og Libanon. Dette kunne det bli krise av. Vis noen av landene brukte, formye vann. Ble det forlite til de lengre nede langs elva.
En kan vente noen år! Så vil vi se grunden, for invasjonen av Libanon. Kan det være 3 stk bortførte soldater?
Vi kan sikkert slå værandre ihjel, med argumenter. Om historien til området. Men det eneste som gjelder, og redde noen tusners liv! Men pytt pytt. Det har jo i kriger den siste tiden, blitt drept 10000'ner av mennsker? Hvem bryr seg?
I nyhetene i kveld planlegger Folkehjelpen og ignorere advarslene fra Israel, om at alle biler som kjører i området – er legale mål for bomber. De ønsker å hjelpe befolkingen..
Lykke til med din utgivelse! Måtte du få et stort salg
http://no.wikipedia.org/wiki/Israel
Glemte denne
Wiggo: Din språkbruk er en ordentlig rotebutikk - for å sitere en annen kommentator på denne bloggen. Hvorfor stapper du tonnevis av (tilsynelatende) irrelevant informasjon i kommentaren din?
Orka ikke lese alt dette, men det som faktisk gjorde at jeg stoppa var påstanden fra Stian at alle på venstresida støtter Palestina "by default" (som forfatter burde du vel forresten gå i bresjen for å fornorske dette uttrykket?!). Dette er fordummende og en absurd påstand. Hva i huleste vet du om beveggrunnen til at folk støtter den ene eller den annen part? Som om alle Palestina-venner er ureflekterte og sauedumme, mens alle Israelvenner er gjennomtenkte og ergo mer verdige meningsdannere? Er det noe land i verden som har fått støtte både her og der "by default", så er det vel for pokker Israel! Alt det med Guds utvalgte folk. Hva med alle de kristne som støtter Israel KUN pga geografien?
Hadde du lest gjennom alt, ville du ha sett at jeg ikke har noe tilovers for "Guds utvalgte folk"-illusjonen, og de som støtter Israel på dette grunnlaget, identifiserer jeg meg ikke med. Jeg har heller ikke hevdet at alle på venstresiden støtter Palestina "uten å tenke seg om" (how's that?); min oppfordring gikk til venstresiden som sådan, som i overveiende grad støtter Palestina nærmest uforbeholdent. De har etablert en sterk konsensus om israelsk statsterrorisme og et uskyldig palestinsk folk, og jeg har fortsatt til gode å høre en sosialist uttale seg til fordel for Israel, mot Palestina. Samtidig tviler jeg på at folk flest -- uansett hvilken leir de tilhører -- har undersøkt saken i dybden. Snarere er det nok mavefølelsen som skriker opp og overdøver resonnementene.
Så da står mitt spørsmål fortsatt ubesvart! Hvordan og på hvilket grunnlag kan du påstå at venstresida i større grad enn høyresida "automatisk" velger side? Er forøvrig enig i, og skyldig i, at de aller fleste ikke har satt seg ordentlig inn i problematikken, men det er litt sånn som med Balkan-krigen: Man hopper på toget der hvor man kan gripe fatt i en bitteliten del av det store bildet som man føler man HAR grepet på, og overser det som er vanskelig og ubegripelig.
Empiri, Peter. Mens høyresiden er mer delt i spørsmålet om hvorvidt Israel skal fordømmes eller har rett i å forsvare seg, er det en langt mer unison stemme som runger fra venstresiden. Og denne er det absolutt grunn til å være kritisk til, men på venstresiden er de i liten grad villige til det. Selv om man riktignok ser at noen sosialister støtter Hizbollah, mens andre fordømmer dem, er de så langt jeg kan se, forent i synet på Israel som en statsterrorist og overgriper.
Flere på Guds parti?
Jostein Gaarder skriver: "Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme."
Jeg tenker: Hizbollah betyr jo "Guds parti"? Jeg lurer på hvilke retter som Guds utvalgte de har fått. Dette enkle poenget burde vel Gaarder fått med seg? Eller..?
Hva med Gud i Gaarders Europa? Hva med pavekirken og korstogene? Hørte jeg Gott mit Uns? Mye rart har vært obligatorisk lesning i Europa. Fra en rikholdig og variert pensumliste finner man mye om universitetene og teologenes legitimerende rolle når det gjelder europeisk kolonialisme, sosialdarwinisme, katastrofale raseteorier, jødehat osv. Det sorte blekket til disse og lignende ødeleggende, dehumaniserende og morderiske teorier er uten unntak tappet fra blekkhusene på pultene ved Europas høyere læresteder. "Terping av humanismens pensum?"
Hva med de av Guds utvalgte som vender seg til Mekka på Guds egen solsvidde halvøy mellom Rødehavet og Persia? Med Guds hjelp vet også de godt å dele oss inn i troende og vantro. Men ikke alltid enige og vel forlikte: I Irak dreper sunni- og sjiamuslimer hverandre i endeløse selvmordsangrep i og utenfor moskeene. Alle med eksplosivene i beltet rundt magen er like sikre på paradisisk felleskap med sin Skaper som Osama og Al Qaida. Og selvsagt: God bless America. Ser ut som om mange er hellig overbevist om å være på Guds parti.
På Guds parti? Filosofer, redaktører, pressefolk, akademia, kirken, "venstresida" i norsk politikk (med få unntak) framstod som hodeløse høns under Mohammed-striden. Ikke en gang kameleoner og blekkspruter skifter farge så fort som tiden det tok for mange redaksjonssjefer å gå fra en religiøs indifferens til en sensitivitet for det religiøse som ikke står til troende. Bak redaksjonssjefenes vurderinger kunne en ane en ting: Frykt. Frykt for voldelige represalier hjemme og ute fra de som mener de er Guds utvalgte. Majoriteten av den intellektuelle venstreorienterte eliten toet sine hender og bøyde nakken med uhyggelig lydighet i dette dramatiske og uvante møtet med Guds folk. Er det den norske venstresidens notoriske, og i Europeisk sammenheng ganske unike, hang til å se det gode i det totalitære Gaarder mener med "terping av humanismens pensum"?
Andre på Guds parti? Erik Hillestad i Kirkelig kulturverksted (KK) er ute i Dagbladet og vil ha boikott av israelske kunstnere. Synes å huske at KK mobiliserte mot Bush' "Axis of Evil" med CD'en "Voggesanger fra Onskapens Akse". Ved å trekke fram vanlige mennesker og kunstnere fra disse landene skulle Kirkelig kulturverksted omsorgsfullt og pedagogisk dempe fiendebildet Bush og Vesten hadde skapt. Jeg som trodde at det logiske ville være at det kirkelige kulturverkstedet nå ville komme med en faderlig forsonende CD med "Barnesanger fra USA og Israel".
Men det ser ut som det er vanskelig og for utmattende å være liberal og tolerant 24/7/365. Noen fordommer må en bare ha lov til å ha. Selv lett grandiose selvbilder som humanismens voktere i friksjonsfrie politisk korrekte miljøer må ha en mental latrine. Så, når man ikke risikerer å miste venner og prestisje, hvorfor ikke tillate seg å være moralsk og etisk inkonsekvent og projisere sitt ubehag og illeluktende mentale kloakk på de som inderlig vel har måttet tåle det før?
Historien viser oss at jødehatet stort sett blir "designet" og legitimert av intellektuelle og den herskende klasse for å beskytte seg selv (pavekirken, Luther, universitetene, media, filosofene, raseteoretikerne, nazismen, kommunismen, islamismen...) i trygg avstand fra pogromenes brutale virkelighet. En oppskrift vi for øvrig også har sett i Rwanda. Det er trist at Gaarder nører opp under disse tankesystemene som har muliggjort de svarteste kapitlene i Europas historie.
Gaarders fordreide historieoppfatning
Jostein Gaarder dyppet i fjor sommer pennen i malurt og angrep Israel for å bedrive terror i Guds navn i Libanon med apartheid og etnisk rensning på agendaen. Er dette riktig eller var Gaarder blitt offer for de moderne nyhetsmediers simplistiske og sentimentale nyhetsdekning, en nyhetsdekning som preges av troen på at det folk vil ha bare er dramatiske bilder, ferske tapstall og politikeres synsing, uten temponedsettende informasjon om konfliktens historiske, politiske og religiøse dimensjoner? Gaarder har et varmt hjerte, men med en litt kaldere hjerne ville han sett hvem som egentlig burde blitt utsatt for den karakteristikken han nå gir av den synligste parten i denne konflikten.
I sin mye omtalte kronikk i Aftenposten 5.8.06 gikk forfatteren Jostein Gaarder til frontalangrep på staten Israel, som han hevdet er ”historie” i sin nåværende form. Jeg lurte først på om Gaarder mente dette som et slags sekulært profeti eller som en oppfordring til aktivt å bidra til at Israel opphører å eksistere. Hvis det var det førstnevnte han forsøkte å gi uttrykk for måtte det kunne betraktes som et slags morbid veddemål han kunne kommet til å tape eller vinne. Men hvis det var det sistnevnte han mente, syntes den selverklærte humanisten og pasifisten Gaarder å ha kommet i et svært dårlig og brunt selskap. Men det viste seg at begge disse tolkningene var feil, for lengere ut i kronikken sier han at det Israel han ikke lenger kan godta er Israel av 1967, og 12.8.06 kommer så hans ”forsøk på en klargjøring” hvor han hevder at hans oppheving av anerkjennelsen av Israel bare var noe som gjaldt ”i sorgens og vredens time” mens bildene fra Qana rullet over TV-skjermene. Gaarder kan beskyldes for mye sine kronikker, men ikke for å tenke og skrive klart.
Sivile salderes
Det er innlysende for enhver at Gaarder er et velmenende menneske, som med rette opprøres av de siviles lidelser i denne krigen og som forkaster apartheid og etnisk rensning som idealer, samt dem som påberoper seg Guds støtte i realiseringen av dem. Men i sin iver etter å ramme dem som står for en slik politikk, synes Gaarder å skyte bom. Han mener tydeligvis at det var Israel han hadde i kikkertsiktet da han fyrte av sin kraftsalve, men hvem var det egentlig han traff?
Når det gjelder de krigførende parters hensynstagen til sivile under en militær konflikt er ikke Israel verken bedre eller verre enn andre nasjoner i krig. At sivile betaler en økende grad av prisen for politiske lederes vilje til voldelige løsninger på politiske problemer har dessverre vært et trekk ved samtlige konflikter i verden etter at volden ble flyttet fra skyttergravene under første verdenskrig til byene i den andre. Faktisk var bare 5 prosent av de drepte under første verdenskrig sivile, mens det tilsvarende tallet under andre verdenskrig var 50. I senere kriger har andelen av sivile ofre økt til 90 prosent. Det er derfor ikke overraskende, men selvsagt ytterst beklagelig, at det er sivilbefolkningen som nå nok en gang blir ofret til krigsguden på voldens alter. Men her har likevel de størst ansvar som tenner offerbålet der folk bor, enn de som drukner sivile i et forsøk på å slukke det.
Selv om Gaarder synes å innrømme at hans første kronikk først og fremst var en spontan og følelsesmessige reaksjon på krigens grusomheter, virker det altså fortsatt som om han mener det er Israel som sitter med hovedansvaret for den fastlåste situasjonen i Midt-Østen og at Israel av 1967 er et resultat av landet imperialistiske og teokratiske drømmer. Her mener jeg imidlertid Gaarder tar feil.
Juden raus!
Situasjonen Israel befant seg i tidlig i juni 1967 var ikke helt ulik den Polen stod ovenfor før den tyske invasjonen 1. september 1939. Polen ble da overfalt av et Tyskland som like før hadde satt i gang en serie provokasjoner på grensen mellom de to landene. Tyskernes målsetting var økt lebensraum for den teutonske stamme og eliminering av Polens jødiske befolkning. Araberlandenes trusler mot den nyopprettede staten Israel var drevet av arabisk nasjonalisme og etnosentrisitet hvor drømmen var et jødefritt Palestina gjennom en opphevelse av FNs delingsvedtak fra 1947, et vedtak som gav de jødiske og de arabiske palestinerne hver sin stat i det tidligere britiske mandatområdet. Araberne var av den oppfatning at alt annet enn alt var for lite. I juni 1967 var faren for en arabisk invasjon av Israel overhengende, men i stedet for å vente på angrepet slo Israel til først. Resultatet av den såkalte S eksdagerskrigen var at Egypt mistet Sinai og Gaza-stripen, som landet hadde okkupert i 1948, mens Jordan mistet Vestbredden erobret i den samme krigen og annektert to år senere. I årene mellom 1948 og 1967 okkuperte Egypt og Jordan det landet palestinerne hadde blitt tildelt av FN, uten at verdensamfunnet brød seg noe om det, og uten at verken Egypt eller Jordan sørget for at palestinerne som bodde der fikk sin egen stat. Og mens alle jøder som flyktet fra arabiske land til Israel etter 1948 umiddelbart ble integrert i sitt nye hjemland, har palestinernes arabiske naboer helt til i dag latt hundretusener flyktninger fra krigene i 1948 og 1967 bli boende hos seg under uverdige forhold i overfylte flyktningleirer. Både den 20 år lange arabiske okkupasjonen av palestinernes land og behandlingen av palestinske flyktninger viser hulheten i den arabiske retorikken når støtten til palestinerne proklameres. Med slike venner skulle man tro palestinerne ikke trengte fiender. Men i 1968 valgte PLO, som hadde blitt dannet fire år tidligere med det formål å oppheve FNs delingsplan av 1947 med vold, å formulere følgende i sitt politiske charter:
Artikkel 1:
Palestina er hjemland for de arabiske palestinerne og kan ikke skilles fra det arabiske hjemland. Det palestinske folk er en del av den arabiske nasjon (min oversettelse og kursivering).
Alle som bodde innenfor det britiske mandatet i perioden 1920 til 1947 ble av myndighetene regnet som palestinere. Omtrent 30 prosent av disse var palestinske jøder. Men i PLOs fremmedfiendlige perspektiv ble disse ikke betraktet som annet enn fredløse inntrengere. PLOs charter anerkjente ikke Israels rett til å eksistere, ikke engang innenfor grensene av 1948, og PLO fastholdt dette ekstreme standpunktet helt til 1993, da deltagelse i den såkalte Oslo-prosessen gjorde det nødvendig å oppgi det. Denne fredsprosessen førte imidlertid ikke frem av flere grunner, og etter at Hamas vant de palestinske valgene i 2006 står Israel igjen ansikt til ansikt med en motpart som ikke anerkjenner Israels rett til å eksistere i det hele tatt. Gaarders berettigede vrede mot etnisk rensning og apartheid som ideal er derfor feilplassert i hans usammenhengende fyrverkeri av en kronikk.
Israel über alles?
Gaarder påstår videre at konflikten mellom Israel og nabolandene handler om at "Israel vil ha alt". Dette er historieforfalskning fra Gaarders side. Hadde Israels naboland akseptert FNs delingsplan i 1947, slik de jødiske palestinerne gjorde, og ikke erklært evig krig mot Israel etter opprettelsen i 1948, hadde krigen aldri brutt ut i 1967 og palestinerne hadde hatt den staten de nå kjemper for å få. Israel gav Sinai tilbake til Egypt som en følge av fredsavtalen landene signerte i 1979, en avtale som Egyptisk Islamisk Jihad for øvrig likte så dårlig at de i 1981 myrdet president Sadat som hadde tatt initiativet til den. Men det skal også sies at hadde Israel den gang også tatt til orde for å gi palestinerne en stat på Gaza-stripen, hadde mye ondt blod mellom israelere og palestinere kunnet vært unngått. Hvis det hadde vært vilje på begge sider hadde Israel og Palestina kunnet samarbeide om å utvikle Gaza til den turistmagneten de hvite strendene og det milde klimaet her innbyr til, og da ville denne delen av verden sett helt annerledes ut enn den gjør i dag. At Israel ventet helt til 2005 med å avvikle okkupasjonen av Gaza var både taktisk uklokt og moralsk forkastelig.
Noen fredsavtale mellom Israel og Syria har det dessverre ikke vært mulig for partene å få til, men i 1994 var fredsavtalen mellom Israel og Jordan et faktum. Jordan hadde imidlertid i 1988 opphevet annekteringen av Vestbredden fra 1950, og dermed var det ikke mulig for Israel å bytte land mot fred som det ledd i fredsavtalen med Jordan. Med PLO som eneste legitime representant for det palestinske folk var det mellom Israel og PLO at en slik avtale måtte gjøres. Forhandlingene mellom Israel og PLO grunnstøtte i 2000, og etter valgseieren til Hamas, som har samme oppfatning om Israels rett til å eksistere som PLO hadde i 1968, har Israel ikke lenger noen forhandlingspartner å drøfte betingelsen for en palestinsk stat på Vestbredden med. At Israel har villet beholde Vestbredden og den tidligere syriske Golan-høyden som buffersoner mot nye trusler utenfra i påvente av en forpliktende fredsavtale med de berørte parter er forståelig av sikkerhetsmessige og militære grunner. Det samme gjelder byggingen av en mur for å holde selvmordbomberne ute.
At Israel i årene etter 1967 har krenket palestinernes rettigheter på den okkuperte Vestbreden gjennom en storstilt boligbygging i strid med folkeretten er sterkt beklagelig. Men når Gaarder mener at det er Israel og ikke motparten som har villet ”ha alt”, fremsetter han en påstand som ikke stemmer med virkeligheten.
Gott mit uns
Heller ikke Gaarders påstand om at Israel begrunner sine handlinger teokratisk ved å betrakte seg som Guds utvalgte redskaper treffer mål. Da de jødiske palestinerne etter FNs deling av området i 1947 opprettet staten Israel i 1948, ble den ikke grunnlagt som et teokrati, men som en liberal og demokratisk stat etter vestlig mønster. De fleste grunnleggerne var sekulære sionister som på lovlig vis hadde emigrert til Palestina under tyrkisk styre før 1917 eller i mellomkrigstiden under det britiske mandatet. I den israelske grunnloven av 1948 kommer sekulære idealer klart til uttrykk når det står at staten Israel skal "garantere full sosial og politisk likestilling til alle landets borgere uavhengig av rase, tro eller kjønn" (min oversettelse). Innenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser, dvs. innenfor grensene fra før 1967, bor det i dag langt over én million palestinere med israelsk statsborgerskap og israelske rettigheter.
Det finnes imidlertid enkelte i Israel som ikke er liberale demokrater, og som ønsker seg et araberfritt Stor-Israel basert på prinsipper i den jødiske moseloven. Men disse utgjør et klart mindretall blant israelerne. Blant dette mindretallet finnes det forøvrig også jødiske ortodokse som mener at teokratiet første kan innføres når Messias kommer og at staten Israel faktisk ikke har noen virkelig legitimitet i det hele tatt før dette skjer. I sitt ”forsøk på oppklaring” 12.8.06 begår Gaarder en logisk salto mortale ved å trekke norske pinsevenner inn i debatten. Hva de måtte mene om Israels rolle i denne konflikten kan vel neppe Israel holdes til ansvar for. Israels begrunnelse for den senere tids krigshandlinger har gjennomgående vært kidnapping av soldater og skyting av raketter inn i Israel. I det gamle testamentets Davidsrike, som Gaarder nevner, var riktignok Israels krigføring teokratisk begrunnet, men det begynner å bli en god stund siden. Det store flertallet av israelerne har et demokratisk og liberalt sinnelag, og tenker overhodet ikke i slike baner som Gaarder mener de gjør. På samme måte finnes det også blant palestinerne mange som ønsker å etablere en demokratisk, palestinsk stat side om side med Israel, og de bør støttes i denne politiske kampen av alle som ønsker fred i dette området.
Men det finnes teokrater i denne konflikten som er like uforsonlige som det jødiske nybyggermindretallet på Vestbredden og det er mot dem Gaarder først og fremst burde rettet sin anti-teokratiske harme. Gaarder ser ikke ut til å ha fått med seg at en av hovedaktørene i denne konflikten nettopp er av den oppfatning at de handler på oppdrag fra Gud. Hizbollah betyr rett og slett Guds parti. Intet mindre. Ikke engang nazistene som hadde ”Gott mit uns” som slagord i forrige århundre gikk så langt som til å kalle NSDAP for Guds eget parti. Men bak Hizbollahs militære operasjoner er det Gud som trekker i trådene. Lederen for Hizbollah, Hassan Nasrallah, sendte følgende melding til sine motstandere i en fjernsynssendt tale 3.8.06: "Hvis dere bomber Beirut vil den islamske motstands-bevegelsen slå til mot Tel Aviv, og det vil den være i stand til med Guds hjelp". Også i Gaza finnes det en gruppe som er overbevist om at de har Gud på sin side. I Hamas' statutter, i artikkel 6, står det: "Den islamske motstandsbevegelsen er en palestinsk bevegelse som er trofaste mot Gud og hvis levemåte er Islam. De har som mål å heve islams fane over hver centimeter av Palestina, for under islams vinger kan alle religioner eksistere sammen i sikkerhet og trygghet nå det gjelder liv, eiendeler og rettigheter...". Dette er klar og totalitær tale.
Hvis Gaarder hadde rettet sin humanistiske vrede mot dem som i dag faktisk påberoper seg å handle på Guds vegne i stedet for mot dem som gjorde det for 3000 år siden, hadde han kunnet berømmes for å forsvare politikkens autonome stilling i forhold til religionen. At Gaarder verken er antisemitt eller Hizbollah-sympatisør er vel opplagt for de fleste, men siden han bare gjør det overveiende sekulære og demokratiske Israel til skyteskive, uten at de virkelige intolerante teokratene nevnes, blir hans utspill bare et eksempel på den mote- og tidsriktige politisk korrekthet som så altfor ofte har sendt intellektuelle hodeløst i seng med demokratiets fiender de siste 40 årene.