Novellen ble publisert i Litteraturtidsskriftet Lasso 2/2022 BARBAR, som utkom 16. februar 2023.
Stian M. Landgaard © 2022
«Mannssjåvinistiske … drittsekk!»
Så kjørte hun kneet opp i skrittet mitt. En kjapp og uventet bevegelse som sendte meg fra lystbetont rus ut i kaldt vann og nedover et smertens fossefall. Jeg så for meg testikler som sprakk, et operasjonsbord, glimt i en skalpell, slutten på all mannlig ambisjon og vilje. Denne handlingen – ballesparket – er innbegrepet av kvinnens ultimate hevn, der hun gjør mannen til en lallende gjelding.
Jeg var øm der fra før. Det hadde ulmet hele kvelden. Ukjent årsak. Kanskje jeg var anspent. Nå ble volumet skrudd på maks. Og det var ikke engang slik at hun hadde brukt all kraft, det merket jeg på bevegelsen i kroppen hennes like før det smalt. Men det var et følelsesutbrudd – så hvor godt hadde hun beregnet sin egen styrke? Jeg så opp på ansiktet hennes mens tunnelsynet snevret seg inn og testiklene skrek om nåde. Hun virket sjokkert over det hun hadde gjort, men likevel overbevist om at mine ord og handlinger fortjente en reaksjon. Så hvorfor ikke denne reaksjonen? Skulle noen kunne bebreide henne for det? Hun snudde seg og forsvant inn mellom de andre forfatterstudentene, som stod der med sine vinglass og kikket nysgjerrig på mannen som krøket seg sammen.
Chris var like bak meg da det hendte. Han la hendene på skuldrene mine og geleidet meg til en sofa inntil veggen. Han mumlet at Sara Tøien er en fitte, en helvetes fitte. Eller ropte han det så alle skulle høre? «Stop au nom de l'amour» dunket i øregangene mine. De hadde ikke klart å koble seg på nettet her nede, så den planlagte Spotify-listen måtte utgå til fordel for noen gamle cd-er som innehaveren hadde liggende.
Jeg ble plassert i sofaen, varsomt som en oldemor med lårhalsbrudd, for skrittet var smerte, og ethvert påtrykk var en forverring. Chris forstod det, han var mann. Det satt allerede en asiatisk jente der. Sort hår som rammet inn et rundt ansikt. Sort brilleinnfatning som rammet inn skjeve øyne. Hun gjorde plass så jeg kunne legge meg. Jeg la den ene hånden utenpå gylfen. Vondt, vondt, vondt.
Chris var såpass full at han bad henne ta ekstra godt vare på meg, så skulle han faen meg … han skulle faen meg ta det der trollet Sara Tøien skikkelig fatt. Han snudde seg mot gjengen av forfatterstudenter og løftet armene mens han ropte det ut:
«Det der trollet Sara Tøien skal jeg faen meg ta skikkelig fatt!»
Så sjanglet han bort til et bord og plukket opp enda et plastglass billig hvitvin.
Jeg rakk bare å føle på elendigheten en kort stund før det ringte på.
«Ma chère,» sa jeg idet jeg åpnet.
«Mon chéri …»
Anna la armene rundt meg. Jeg klemte henne hardt, kjente ryggmusklene hennes som jernbånd. Hun låste bak seg og dro genseren over hodet. Kravebena formet en bulende V over brystet. Hun trakk av seg singleten og BH’en, sparket av seg støvlene og slapp skjørtet ned på gulvet. Naken gikk hun til sengen mens det kompliserte muskelspillet under huden hennes minnet om en fuge av Bach.
«Kommer du?»
Hun buet ryggen så brystene strittet mot taket.
Smerte og frykt gjør edru. Men der jeg lå på sofaen, fløt jeg på en rus som tok oppmerksomheten bort fra min egen kropp. Israel Kamakawiwo’oles stemme som en sommerbris og ukulelen som klimpret rytmen i «Over the Rainbow». Det østasiatiske ansiktet et sted over meg, bakhodet presset mot et mykt kvinnelår, den vage anelsen av en hånd som strøk meg over håret. Som Annas hånd, hver finger ute på eget oppdrag. Forfatterstudentene var stadig i full mingling, foruten de mannlige kjærestene nesten bare jenter, de fleste mellom tyve og tredve, kulturintellektuelle lettvektere som ville komme til å definere den gode smak i årtier fremover. Sara Tøien var det mest tegneserieaktige kroneksemplet på det: alle de korrekte meningene samlet i en liten, hissig kropp.
Kvalmen begynte å presse seg opp i strupen, og jeg hadde lyst til å vri meg rundt og spy pizza og vin i vifteform utover gulvet i dette fin-fine etablissementet hvor årets forfatterstudenter arrangerte lanseringsfest for sin antologi med tekster som for det meste bestod av mikroskopiske observasjoner av samlivets mange sjatteringer. Sånt som kvinner er eksperter på, sånt som menn stiller seg uforstående til. Men ikke jeg. Jeg var interessert. Jeg ville virkelig lære av dem. Jeg hadde sittet der med Chris og hørt dem lese opp tekstene sine, men jeg hadde ikke skjønt noen ting. Ingenting av det som det ble dosert over, forekom meg viktig eller interessant. Noen gode språklige vendinger her og der – det var alt. Og mye fitte.
Bestandig ble det sagt at menn er manisk opptatt av fitte. Men det er kvinnene som er opptatt av fitte. Litteraturen deres er full av fitte. Hele deres verden kretser rundt fitte.
På grunnkurset i fjor var jeg én av to menn blant et dusin studenter av motsatt kjønn, deriblant Sara Tøien. Et helt år i østrogenbad lærte meg litt om hvordan kvinnesinnet fungerte – trodde jeg. I søknaden til påbygningskurset leverte jeg en tekst jeg var godt fornøyd med, men likevel fikk jeg ikke plass i den ærverdige forsamlingen som var samlet her i dag for å feire sin uforlignelige skrivekunst. Det hadde professoren selv, Doris Dalheim, sørget for. Ja, denne middelaldrende syttitallsfeministen hadde egenhendig kastet Marcus Fjeld ut av forfatterstudiet. Årsak: Jeg skrev ikke litteratur slik litteratur skulle skrives.
Det gjorde derimot Sara Tøien. Derfor gikk hun rett til påbygning, derfor fikk hun napp hos et forlag, derfor var det visstnok en utgivelse på trappene.
Den asiatiske jenta var borte da jeg reiste meg fra sofaen. Det gjorde fremdeles vondt, kjentes som om testiklene hadde rent nedover lårene som blodig grøt. Hadde jeg vært edru, hadde jeg bedt dem ringe etter ambulanse, men det var viktigere for meg å si det jeg hadde brent inne med helt siden jeg kom til denne salongfähige ansamlingen:
«Ingen av dere kommer noensinne til å skrive litteratur verdt to flak med dasspapir!»
Et par av de nærmeste jentene hørte det og snudde seg mot meg, et knekk i håndleddet og et plastglass mellom fingrene, feminine bevegelser som til enhver tid fulgte takt og tone.
«Jeg mener … ingen kan lære å bli forfatter, for litteratur skapes ikke i et klasserom.»
De så på hverandre, en usynlig hoderysten, før samtalen fortsatte. Og det var såpass vondt å stå der med stramme dongeribukser at jeg fant det best å sette meg igjen med spredte lår, selv om jeg da utsatte meg for repriseangrep. Men Sara Tøien var ikke å se.
Chris kom tilbake og slengte seg ned ved siden av meg. «Er det ikke bare arbeiderklassetisper som sparker folk i ballene, da? Du må ha sagt noe jævlig provoserende i sted.»
«Ja … så provoserende at hun ville utelukke meg fra genpølen.»
Han lente seg fremover og søkte øyekontakt. «Marcus, hva sa du til henne?»
Chris var innflytter, så jeg nøt gleden av å droppe byhistorisk trivia når jeg kunne. Det nyklassisistiske bygget vi var på vei til, lå like sør for sentrum. Han kikket på årstallet, skrevet i gull like under gavlen som toppet risalitten: 1894. Det året Tromsø feiret hundre år som by. Stor jubileumsutstilling akkurat her. Over hundre år senere etablerte en fransk café seg i kjelleretasjen.
Vi ble stående ute i den uvanlig kjølige maikvelden mens han tok seg en røyk.
«Fransk åpning 2012,» sa jeg og åpnet døren.
Chris knipset bort sneipen. «Tror ikke du skal satse på noen åpning her inne.»
Cafeen var velfylt og innredet som et klasserom. Hvite duker på to rader med korte langbord – ja, korte langbord – frem til en scene med mikrofon. Under fjorårets litterære symposium stod jeg bak en lignende mikrofon og leste opp mitt bidrag til antologien for 2011.
Jérôme, innehaveren, kjente meg straks igjen da jeg stilte meg i baren. «Skriver fortsatt?» Han fylte et plastglass med pappvin.
«Så klart,» sa jeg og gav ham en hundrings.
«Og antikvariatet?»
Jeg trakk på skuldrene. «Det hangler og rangler. Ikke så mye å gjøre, dessverre.»
Jérôme var i slekt med Anna. Han hadde drevet café i Nordens Paris i mange år før hun kom hit. Hun sa at han var en avunculaire. Jeg tolket det som filleonkel.
Det ble kremtet i mikrofonen der fremme. Showet var i gang.
Det var så fullt at vi ikke fikk plass ved samme bord, men vi fant et par stoler på hver side av midtgangen, hvor det så vidt ble plass til å gå imellom. Etter en selvforherligende introduksjon begynte forfatterstudentene å lese fra trykksaken de hadde laget. Da det endelig var en mannsperson som skulle lese, håpet jeg å få høre noe mer substansielt, men han var en av de verste: et kort, intetsigende dikt. Jeg følte meg med ett mindre misogyn da han gikk ned fra scenen til sedvanlig applaus.
I pausen kjøpte jeg mer vin.
«Anna er visst fortsatt i Paris?»
Jérôme kikket opp på meg da jeg sa det, men kommenterte det ikke.
Da jeg satte meg igjen, lente Chris seg mot meg. «Det er ikke så dårlig som du skal ha det til. Noen er ganske gode.» Han trodde mine synspunkter skulle bli gjort til skamme av humor og fiffige observasjoner.
Turen kom til Sara Tøien. Hun benyttet anledningen til å takke for to fine år på forfatterstudiet, først på grunnkurset og nå på påbygningskurset, som ble avsluttet med denne antologien, hvor hun ydmykt bidro med et utdrag fra romanen som skulle utkomme neste vår.
«Romanen heter Kvinneliv,» sa hun og begynte å lese.
«Ooh, kvinneliv …» sa jeg, vendt mot Chris. Noen dultet meg i ryggen. Jeg snudde meg ikke.
Etter å ha hørt noen minutter på den innsmigrende stemmen, rennende fløyelsgrøt, innså jeg at det ikke var så verst, det hun leste. Noe av det bedre i kveld. Selvfølgelig oversensitivt og tynget av skyldfølelse og sorg over at verden ikke var et bedre sted fylt av bedre mennesker. Da Stig Sæterbakken var gjestelærer i fjor, brukte han begrepet «en følelsenes pratsomhet» om tekstene hennes. Spesielt én setning, den aller siste, var emblematisk for Sara Tøien og hennes litteratur:
«Hun visste ikke hva hun hadde gjort galt, men hun håpet han ville tilgi henne …»
Applaus.
Etter opplesningene takket Doris Dalheim for oppmerksomheten, ønsket forfatterstudentene lykke til videre, men publikum måtte gjerne bli en stund til, for baren stengte ikke ennå. Det samlet seg klynger av studenter, venner, kjærester og familiemedlemmer som hadde tatt turen for å høre sine unge håpefulle late hjerteblodet for åpen mikrofon. Chris og jeg ble sittende og konversere over midtgangen da Sara Tøien gled mellom oss. De prominente puppene som trengte seg inn i synsfeltet, annonserte henne på forhånd. Hun sa ikke et ord.
«Heia, Marcus,» lød en lystig stemme. Det var Ellen, den yngste på studiet i fjor. «Så bra at du kom. Christopher? Du også? Så artig å se deg igjen.»
Chris smilte til henne på en klossete måte. «Ja. Hvordan går det med skrivinga? Fantasyprosjektet?»
«Neeei … vet ikke helt hva jeg skal tro om det.» Hun flyttet plastglasset over i venstre hånd og dro seg i en hårlokk. «Chris og jeg gikk på litt.vit. sammen. Dere kjenner hverandre?»
«Jeg skriver, og han leser,» sa jeg.
«Så gøy, da. Du skriver jo bra. Synd du ikke kom inn på påbygning … Å, et øyeblikk, bare.»
Hun var blitt tilkalt. Sara Tøien stod sammen med to andre forfatterstudiner og vinket henne til seg.
«Har du sett på helvete,» sa jeg. «Hun gjør det med vilje.»
«Hvem gjør hva med vilje?»
«Sara Tøien. Hun tåler ikke at Ellen snakker med meg.»
«Hun er vel bare sjalu. Men du trenger ikke henne, du har jo Anna – la belle française.» Han dunket meg i ryggen. «Ta det litt rolig nå. Skal jeg hente et nytt glass til deg?»
På et eller annet tidspunkt stod det tindrende klart for meg at alt hadde vært en misforståelse. Hele cafeen lå badet i et oppklaringens lys. Alle menneskene i livlig passiar ble drapert i hvitt. Også hun, som stod ved scenen og snakket med Ellen og to andre kvinner. Hun var så liten og rund, men dog så frodig og tiltrekkende. Der jeg før hadde sett forakt og avvisning, så jeg nå et smil, et glimt i øyet, en invitasjon. Det var den tapte sjansen som lokket meg og sa at jeg kan gjøre det på nytt, gjøre det bedre denne gangen. Hva betydde vel snøen som smalt i fjor?
Jeg la hånden på skulderen hennes, den smale, kjøttfulle skulderen som bare delvis var dekket av blusekraven, og jeg berørte den glatte huden. Håret hennes var kort og krøllete. Hun snudde seg smilende, men idet hun så meg, strammet leppene seg. Hun holdt vinglasset foran ansiktet, den andre armen var som en tverrligger under brystene.
«Hva er det?»
«Jeg ville bare snakke med deg.»
Hun trakk pusten utålmodig og så seg om etter en fluktrute. «Hvorfor det?»
«Hadde det vært bedre om jeg var dryppende våt av regn?»
«Nei.»
Stemmen hadde mistet det publikumsvennlige toneleiet den hvilte i under opplesningen. Nå strittet den hardt imot. Hun ville vekk fra meg. Hun hatet hvert eneste sekund hun måtte forholde seg til meg.
«Vet jo at du ble såret. Men når er nok nok?»
«Såret? Jeg får ikke noe ut av å ha kontakt med deg. Så enkelt er det.»
«Men du likte meg jo. Du inviterte meg på besøk. Husker du ikke? Vi hadde det jo fint sammen. Må du behandle meg som om jeg var HIV-positiv?»
«Jeg hadde vel ikke behandlet deg slik om du var HIV-positiv. Du er mye verre.»
«Verre enn HIV …?»
«Der har du det igjen. Du og den jævla stigmatiseringen din. Du snakker dritt om alle som er annerledes enn deg, du skriver dritt, du har ingen respekt for mennesker i det hele tatt.»
«Jaja, beklager det der med HIV-positiv. Men hvis du er sur på grunn av Anna …»
«Det bekrefter bare alt jeg trodde om deg. Hva mer vil du jeg skal si? Jeg kan ikke hjelpe deg.»
Håpløst. Håpløst. Det oppklarende lyset var sluknet, og alt var drapert i svart. Hun hadde grepet på meg, og det siste utsagnet, at hun ikke kunne hjelpe meg, var det verste av alt. Hun så ned på meg.
«Vi hadde det jo fint sammen,» gjentok jeg.
Hun ristet på hodet, men ikke før hun hadde slått ned blikket. Og det fortalte meg at det var sant, at hun fremdeles tenkte på det, at hun fremdeles ville ha meg, innerst inne i den pasjonerte kvinnesjelen som var lenket fast til hjernens rigide forestillinger om rett og galt.
«Hvorfor nekter du? Jeg ser jo på deg hva du føler.»
Mine egne ord oppildnet meg, og jeg grep om de lubne overarmene hennes, forsøkte å dra henne mot meg. Hun satte hendene mot brystkassen min, og ansiktet vred seg i en forpint grimase, som om hun kjempet mot tårer eller lidenskap. Jeg bøyde meg frem og la kinnet mot hennes, pustet henne i øret mens jeg slapp taket i armen og la høyrehånden over det ene brystet hennes. Det hvilte i BH-koppen, stort, stramt og mykt i grepet mitt. Som jeg hadde lengtet etter å kjenne på dem! Det var en triumf, men euforien ble kortvarig – avløst av en eksplosiv smerte som åt seg opp i maven som et glupsk rovdyr.
Mannssjåvinistiske drittsekk.
«Hva jeg sa til henne? Jeg husker vel ikke.»
«Var du så full? Kom igjen,» sa Chris og dultet meg i siden.
«Jeg fulgte bare ordre fra en høyere instans.»
«Det sa de i Nürnberg også. Shit – der kommer den franske dommeren, jo. Merde!»
Og sannelig – Jérôme var på vei. Like bak ham Doris Dalheim. Jeg skimtet Sara Tøien ved baren. En kvinnelig jernring var slått rundt henne.
«Du! Kom!» sa Jérôme.
«Faen, vi er da skuls. Greit, jeg tok på puppen hennes, men hun hadde kneet langt oppi ballene mine …»
«Ut herfra, sa jeg!»
Jérôme grep meg i armen. Ingen ordets mann. Doris Dalheim stod like ved og murret. Smertestøtene gnistret i skrittet mens jeg ble dratt gjennom lokalet. Jeg fikk et glimt av Sara Tøiens drepende blikk sammen med alle de andre som prøvde å stirre meg i hjel på veien ut.
«Gå hjem. Sov,» sa Jérôme og dro den over hundre år gamle døren til seg. Chris slapp så vidt ut før den smalt igjen.
«Hva faen er du for en filleonkel!» ropte jeg.
Med ett var det stille. Bare silhuettene syntes gjennom vinduene, som et hemmelig søsterskap hvor det stiltes strenge krav til meninger, oppførsel og kjønn.
Chris tente en sigarett og holdt den frem. «Du tar vel en?»
«Nei takk til det svineriet.»
«Svineriet? Hvis du bare hadde lært å nyte nikotin i lange, supende drag, hadde du ikke begitt deg ut på sånne halsløse eventyr. Relax, don’t do it. Så enkelt er det.»
Kvelden var fortsatt lys og kjølig. Nesten folketomt, med unntak av et par sjeler som vandret inn og ut av sentrum nede på Strandveien. Jeg var blitt såpass edru at jeg merket hvordan skamfølelsen åt seg gjennom lærhuden.
«Jeg skulle ikke ha gjort det på den måten.»
«No shit? Du skulle ikke ha gjort det i det hele tatt. Glem henne, for faen. Du kommer ingen vei der. Du har jo Anna.»
Jeg la armene bak hodet og strammet til. «Anna er i Paris.»
«Igjen? Trodde hun skulle bli her. Dra innom deg og pumpe midnattsoljen.»
«Nei. Men du, jeg stikker hjem nå.»
«Hvorfor blir du ikke med opp til Elverhøy? Er sikker på at gutta har party.»
«Feste med den søplegjengen du bor med? Ellers takk. Jeg er kvalm og vil lide i fred.»
«Whatevs. Gå hjem og ynk deg over ballene dine, du. Snakkes til uka.»
Da hun endelig slapp meg fri, veltet jeg meg over på siden. Fingrene hennes gled gjennom håret mitt og langs ryggraden, en berøring som alltid sendte ilinger helt ned i tærne.
Etter at hun hadde vært på badet, klemte hun seg inntil meg. Men snart besinnet hun seg, la seg på rygg og stirret i taket. Hun manglet bare en lang sigarettholder for å fullstendiggjøre bildet av en fransk diva. Grå røyk som siver ut mellom halvåpne, presist malte lepper. Alt i svart-hvitt.
«Hadde du det fint i Paris?»
Øynene hennes beveget seg hurtig, som om hun tenkte nøye over hva hun skulle svare.
«Fikk du jobbet med masteren?» fortsatte jeg, håpet å få henne til å snakke om noe.
«Var mye på Bibliothèque nationale. Fint sted å sitte og lese. En diger sal, bokhyller som klatrer oppover veggene i flere etasjer, glasskuppel i taket, grønne bordlamper, absolutt stillhet. Det er som antikvariatet ditt ganger hundre. Du skulle ha sett det.»
«Hvis jeg en dag kommer til Paris.»
«Ja, hvis du en dag kommer til Paris …»