Unge Winthers lidelser
Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende 14. august 2006
| STIAN M. LANDGAARD |
| «Herrer i åndenes rike» |
| Aschehoug |
Moderne studentroman som rammes av svulstig språkbruk.
Stian M. Landgaard debuterer med en god gammeldags og 350 sider lang dannelsesroman, for ikke å si utdannelsesroman. For originalt nok lar han rammen omkring historien være Universitetet i Tromsø under de to første årene av den såkalte Kvalitetsreformens virketid. Hit kommer den 25 år gamle Christian Winther høsten 2003 for å begynne på sitt masterstudium, etter nesten fem års «utlendighet» i Bergen. Unge Winther, bokens jeg-forteller, har som mål å skrive en masteroppgave om Nietzsches moralfilosofi, og sterkt preget av sin helt som han er, går han løs på oppgaven med en selvsikkerhet og arroganse som etter hvert fører ham ut på en sjelelig lidelsesferd.
Med det typiske studenterliv som ramme, kretser historien rundt tre hovedtemaer. For det første filosofien generelt og Nietzsche spesielt, og det refereres mange, lange og tidvis morsomme diskusjoner med utgangspunkt i Winthers stadige verbale konfrontasjoner med sine medstudenter og lærere. For det andre er det stadige disputter omkring Kvalitetsreformens mange konsekvenser, hvori inngår et forsøk på studentopprør. Og endelig Winthers egen skrøpelige familiebakgrunn, med en fraværende skribentfar som dukker opp etter eget forgodtbefinnende og en -- i Winthers øyne -- plagsom 12-årig lillebror, et forhold som ender tragisk. Men som seg hør og bør i dannelsesromaner, så kommer hovedpersonen gjennom lutring og lidelse ut av det som et nytt og bedre (?) menneske.
Romanen er et forsøk på å debattere en statlig reform skjønnlitterært, og illustrerer godt den frustrasjon som mange av fagmiljøene har tilkjennegitt etter at systemet ble innført. Boken er samtidig en moderne studentroman hvor studiet i seg selv har en viktig rolle og ikke bare er til pynt. Men litterært og språklig har den sine klare svakheter. Skrevet i et elevert riksmål får den stadig et ufrivillig komisk skjær, som om den etteraper sine forbilder fra 1800-tallet uten å lykkes helt. («Jeg blir så slapp og døsig av så mye lys innendørs, så det vil behage meg å iføre meg solbrillene og ta en spasertur i den kjølige brisen utendørs.») Landgaards sans for de lange og svulstige setninger gir boken et pompøst og umoderne ferniss, og Winthers klisjéfylte beskrivelser av sin omverden -- og hunkjønnet spesielt -- påfører leseren vel så mye lidelse som hovedpersonen selv. Hvorfor Winther er blitt en slik ihuga nietzschianer synes jeg heller ikke Landgaard forklarer godt nok.