Overspent debutant
Trond Haugen, Dagsavisen 30. august 2006
Stian M. Landgaards universitetsroman fra Tromsø er imponerende omfangsrik, men så å si helt ubegripelig.
Ikke engang en ironisk lesning av Stian M. Landgaards omfattende debut «Herrer i åndenes rike» makter å fjerne følelsen av denne romanens litterære ubegripelighet.
Stian M. Landgaards omfangsrike debut, «Herrer i åndenes rike», er en roman om fortelleren og hovedpersonen Christian Winthers forsøk på å skrive en masteroppgave om Friedrich Nietzsche på Institutt for filosofi ved Universitet i Tromsø. Han er en ambisiøs mann, med nesten uutholdelig selvtillit og tilsvarende mangel på selvinnsikt. «Å skrive om Nietzsche viser seg å være umåtelig vanskelig når man stiller så høye krav til perfeksjon som jeg uunngåelig gjør», sier han i en av sine tydeligst misforståtte selvkommentarer.
Christian Winther forsøker å leve ut en overmenneskeideologisk variant av Nietzsches filosofi, med dypt usympatiske synspunkter på demokratisk medbestemmelse, generelt menneskeverd og alminnelig ansvarlig oppførsel. Han oppfører seg, med et par unntak, bedritent mot de fleste. For familien får det katastrofale følger. Og han skylder primært på universitetssystemet, nærmere bestemt kvalitetsreformen og innføringen av ny gradsstruktur, for å forklare sin egen lede.
En utfordring å forstå
Utfordringen ved å lese «Herrer i åndenes rike» er å forstå hvordan man skal forstå romanen. Er Christian Winther et kompromissløst åndsmenneske som bukker under for den moderne verdens byråkratiske likhetstyranni? Eller er han en oppblåst, selvelskende karakter, uten sosiale antenner og dermed dypest sett en trist figur?
Se nærmere på denne korte replikkvekslingen mellom Winther og professor Falck i forbindelse med et innlegg studenten har skrevet i studentavisa:
«Jeg har trodd mange ting om deg, min godeste Christian Winther, men ikke at du var anarkist.»
«Anarkist er jeg ei. Jeg vil ikke rive ned strukturene og erstatte dem med et utopisk proletarvelde som uansett er dømt til å mislykkes. Det er alltid noen som vil gripe makten når ikke denne ligger hos andre. Det jeg vil sørge for, er at de som sitter med makten, er de beste.»
Det er vanskelig å ta på alvor en person som tenker og snakker så overspent. Som utdraget antyder, er den filosofiske og politiske refleksjonen hans umoden, til tross for at han selv hele tiden påstår det motsatte (og får bekreftet det i form av gode karakterer). Det stive språket i boka er antikvarisk på grensen til det latterlige – setningen «Anarkist er jeg ei» er kanskje det mest påfallende radioteatrale i utdraget – noe som strengt tatt burde oppleves som et paradoks for en karakter som forstår livet som vilje til makt, dynamisk forflytning og kontinuerlig perspektivisme.
Så kan man spørre seg om det ikke nettopp er det som er poenget. Kanskje er beretningen om Christian Winthers avbrutte akademiske karriere den kjærlig-ironiske utleveringen av en sørgelig skikkelse?
Stivt og oppstyltet
Dersom jeg med hånda på hjertet kunne si at jeg lo meg skakk av den språklige stivheten, lot meg imponere over standhaftigheten i å skrive en så lang roman i et så oppstyltet språk og at jeg likte hvordan ironien i forhold til romanens begrensede tematikk avslørte en av vår tids store sykdommer; selvelskende narsissister uten skam i livet, ja, så skulle jeg gladelig ha sagt det. Problemet er at jeg ikke får det til. Ikke engang en ironisk lesning som verdsetter slike bevisst antilitterære eller antiestetiske prosjekter, makter å fjerne følelsen av denne romanens litterære ubegripelighet.
Det er fullt mulig at jeg har misforstått Stian M. Landgaards debutroman «Herrer i åndenes rike». Boka er lest, redigert og vurdert som verdifull av en rekke andre kompetente lesere, på et profesjonelt forlag, noe som i seg selv representerer en ikke ubetydelig anerkjennelse. Jeg for min del må nok innrømme at jeg heller venter på den neste.