Nietzsche på norsk

Klassekampen, 15. september 2007.

-- Nietzsche vil kanskje ikkje gjøre folk flest lykkelige, sier Stian M. Landgaard, som har oversatt Nietzsches «Morgenrøde» til norsk.

• av Alfred Fidjestøl
• oversatt fra nynorsk av Stian M. Landgaard [tysk er én ting, men den nynorske rettskrivningen ble for vanskelig å følge]

For første gang kommer den tyske filosofen Friedrich Nietzsches bok «Morgenrøde» ut på norsk. Og utgiveren, Spartacus Forlag, har ikke tenkt å gi seg med det.

Innen 2009 skal forlaget gi ut hele Nietzsches samlede skrifter på norsk. Allerede nå i høst kommer i tillegg til «Morgenrøde» «Moralens genealogi», «Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid» og «Antikrist».

Men dette ante Stian M. Landgaard ingenting om da han for to år siden tok kontakt med forlaget og lurte på om de kunne være interessert i en norsk oversettelse av «Morgenrøde».

-- Jeg begynte med Nietzsche for alvor i 2002, men slet med å lese ham på tysk, og begynte derfor å oversette noen småtekster for meg selv for å komme inn i det. En sommerdag i 2003 bestemte jeg meg for å oversette en hel bok og valgte meg «Morgenrøde». To år senere tok jeg kontakt med Spartacus. Og det var jo full klaff, ler Landgaard.

Tidligere har Landgaard gitt ut en universitetsroman om en student som prøver å leve ut Nietzsches filosofi i praksis. Han har dessuten studert filosofi ved Universitetet i Tromsø, og i løpet av oversettelsesprosessen tysk samme sted.

Aforistisk

Den tyske originalen kom ut første gang i 1881, i det som er blitt kalt Nietzsches positivistiske fase, etter han hadde forlatt den nære forbindelsen til Schopenhauers filosofi og troen på at Wagners musikk kunne gi den tyske kulturen en ny storhetstid.

-- I denne perioden trodde Nietzsche på en strengt vitenskapelig tilnærming til virkeligheten, en tilnærming han igjen skulle forlate i den mer nihilistiske eller fundamentalkritiske fasen litt senere, forklarer Landgaard.

-- Likevel er stilen i boken poetisk aforistisk og ganske lite vitenskapelig?

-- Ja, det er ingen avhandling med premisser og konklusjoner, den er basert på notater han gjør seg mens han er på reise. Han skrev dessuten aforistisk fordi han ikke ønsket å være bastant, han ville ikke prakke synet sitt på leseren. Han trodde ikke at det han mente, var sannheten til evig tid, sier Landgaard og minner om at «Morgenrøde» kanskje er den eneste boken i litteraturhistorien som slutter med et «Eller?».

-- Men hva er det han vil i boken?

-- Hovedærendet hans er et angrep på den tradisjonelle europeiske moralen. Han spør seg hva som er hensikten med og grunnlaget for moralen. Han mener moralen bare er tradisjonsbundne lover, og bruker konkrete eksempler fra mange ulike folkeslag for å vise det. For eksempel viser han til et urfolk som mener det er galt å skrape sneen av skoene med kniv, og at det vil føre til ulykke. Han viser at mye av vår moral mangler fornuftig grunngivning, at den bunner i uforklarlig frykt. Men formålet med eksemplene er alt annet enn å henge ut overtroiske urfolk:

-- Ved å bruke slike eksempler på skikker, som er bisarre for oss, men som blir opplevd som helt nødvendige av dem som praktiserer dem, ønsker Nietzsche å vende speilet mot oss selv.

Foregriper

-- Men han er likevel ikke nihilist i denne boken?

-- Det er en viss nihilisme her, i den forstand at han stiller spørsmål ved den nedarvede moralen, spesielt den kristne altruistiske moralen. Han mener Europas storhetstid ikke kan lanseres uten at den kristne moralen blir grundig kritisert og testet. Men det han primært går løs på, er ideen om at vår eksistens og våre moralske ideer tilhører en høyere verden. Han mener at alt vi tenker, er resultater av fysiologiske prosesser i kroppen, og han snakker derfor om drift. Når vi vil og gjør noe, er det ikke et handlende ego, men driftene i oss som er motoren.

Litteraturprofessor Arne Melberg skriver i et etterord til utgivelsen at Nietzsche derfor peker fremover mot det 20. århundre og Freuds teorier.

Det er en lesning Landgaard kan støtte:

-- Nietzsche mener det tradisjonelle humanistiske verdensbildet, der mennesket er rasjonelt og forstår seg selv, er forkjært. Vi kjenner ikke oss selv, hevder Nietzsche, vi står fjernt fra oss selv. Det vi kan kalle det bevisste, er langt mindre enn det ubevisste.

Misbruk

Nietzsche ble brukt -- eller misbrukt, vil Landgaard trolig presisere -- av naziregimet i Tyskland, og etter andre verdenskrig lå derfor Nietzsche-interessen i Europa brakk. Men de siste 20--30 årene har han opplevd en omfattende renessanse, primært i litteraturvitenskapen.

-- Men ærlig talt, er nyutgivelser av Nietzsche det verden trenger i dag?

-- Hvis det verden trenger, er fred mellom sivilisasjonene og å løse fattigdomsproblemet, har ikke Nietzsche mye å gi oss. Men ser vi det annerledes og spør oss hvorfor menneskene er som de er, kan det være fordi vi ikke har tatt innover oss noen av Nietzsches innsikter, som for eksempel at vi egentlig ikke er så frie som vi tror vi er.

Likevel har Landgaard personlig et noe friere syn på Nietzsche nå, enn da han første gang kastet seg over bøkene hans:

-- Selv kom jeg til Nietzsche med en naiv entusiasme, slik mange unge, sinte menn kommer til Nietzsche. Men jeg er blitt rundere i kantene nå, og ser at man kan ha flere perspektiver samtidig. Og jeg ser at det ikke er sikkert Nietzsche er mannen som vil gjøre folk flest lykkelige. Men jeg tror likevel han har et potensial.

1) Er det en riktig prioritering å gi ut Nietzsches samlede verk på norsk?

2) Hvordan er Nietzsche relevant i dag?

1) Kanskje ikke. Jeg misliker at han blir forfremmet til en ufarlig klassiker, men er positiv til at de som ikke er tyskkyndige, får anledning til å lese ham systematisk.

2) Nietzsche er viktig fordi alle som skriver filosofi i vår tid, har lest ham. Han er en hovedreferanse for den moderne tenkningen som er eksperimenterende og sannhetshungrig, som legger all hensynsfullhet til side og vil betrakte livet som det er.

1) All filosofi er interessant, og det er viktig at hovedverkene er tilgjengelige på norsk. Men, alt, det vet jeg virkelig ikke. Jeg tror det kunne være vel så bra at en del av den analytiske filosofiens viktigste artikler ble samlet i en «reader». Dessuten er det en forlagsskandale at «Opplysningens dialektikk» (av de tyske filosofene Max Horkheimer og Theodor Adorno, red.anm.) fra 1947, et av det forrige århundrets viktigste filosofiske verker, ennå ikke finnes på norsk.

2) Når jeg støter på vanskeligheter og problemer som jeg trenger filosofi for å løse, er det aldri Nietzsche jeg griper til. Nietzsche er ikke bare, men hovedsakelig, en livsfilosof, den typen filosofi er jeg motstander av. Men det var kanskje Nietzsche også, og det er litt av problemet med ham. Han er borgerlig, og så er han anti-borgerlig, han er kristen, og så er han anti-kristen. Det var vel Adorno som sa at han ikke hadde forstått Hegels begrep om opphevelsen. Men hvem har vel det? Hans kritikk av slavemoralen er like viktig som herre-trell-analysen i «Åndens fenomenologi», og analysene er beslektet.

1) Det er etter mitt syn en gledelig begivenhet at Nietzsches samlede verk kommer på norsk, ikke minst fordi det kan bety mye for yngre lesere at det nå skapes litt blest om denne filosofen som de antagelig ikke har et så intimt forhold til. Nietzsche er på mange måter en filosof for ungdommen -- opprørskheten tilsier det.

2) Nietzsche er en av de få litterære filosofene som fomidler sitt tankegods og sin kritikk av den vestlige filosofien på en gripende måte -- som har en form og en uttrykksmåte som er åpen både for den tenksomme 17-åring, den vitenskapsteoretisk interesserte middelaldrende akademiker, og kanskje også for den mer alment lesende bokklubbkvinne. Da jeg først leste «Also sprach Zarathustra» (på norsk «Slik talte Zarathustra», red.anm.), var det like mye det litterære universet og den eksistensielle lengsel som grep meg, som de filosofiske resonnementene. Og jeg vil anta at en slik inngang til filosofien også er relevant og gyldig i dag.