Den tyske skribenten Siegfried Kracauer (1889–1966) kommenterte den store interessen for filmstjerner i denne artikkelen fra 1931. Teksten er oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard og publisert i Vagant 3-4/2021 / 20.01.2022.
SIEGFRIED KRACAUER: «OM FILMSTJERNENE»
Filmstjernene: Kveld etter kveld stiger de opp på lerretshorisonten og beskriver lysende baner. Deres ungdom kan ikke eldes, deres skjønnhet kan ikke visne. Wien, Heidelberg, Monte Carlo, Paris – all verdens herligheter har som sitt eneste formål å tjene som bakgrunn for dem. Hos filmstjernene blomstrer det alltid opp en lykkelig kjærlighet og en kabriolet til slutt. Og selv om de gråter iblant, blir tårene tørket, og så stråler de atter som nye.
Disse stjernene, som tindrer så høyt over oss, skinner inn i kontorer, jenteskoler og fabrikklokaler og oppfyller ønskedrømmene til talløse stenotypister, selgere, butikkdamer og lærlinger. Det ville ha vært galskap å hale dem inn i åttetimersdagen. Men skulle det ikke i det minste være mulig for dem som gleder seg over deres overjordiske prakt, å rive til seg et lite stykke av himmelen? Det er utvilsomt mulig. Og tidsskriftet Filmwelt er stedet hvor de lengselsfulle kan nå sitt ønskemål.[1]
I dette hyppig leste magasinet, som deles ut sammen med kinoprogrammet, finnes en spalte som fungerer som et slags stjerneobservatorium. Her kan alle filmvenner i Dortmund, Bautzen og Magdeburg rette blikket mot de høyere sfærer og oppdage detaljer som man ikke ser med det blotte øye. Riktignok er det mange spørsmål de uansett ikke får svar på. Redaksjonen gir streng beskjed: «Filmstjernenes alder opplyser vi ikke om,» og det nytter ikke å fritte dem ut om dette. Som trøst forsikrer de alle innsendere som prøver å gjette alderen på egen hånd, om at de har gjettet omtrent riktig, gir dem skuespillernes fødselsdager og adresser og lover å overbringe dem en hilsen.
Med en rørende kunnskapstørst som burde ha rettet seg mot andre ting, kommer de ukjente i lavlandet nærmere sine himmelske yndlinger. De brenner etter å finne ut hvilke blomster stjernene liker best, og vi får for eksempel høre at Willi Forst er glad i roser og nelliker, mens Brigitte Helm setter pris på hortensiaer og orkideer. Det hadde jeg forresten gjerne trodd om Brigitte Helm, for hun har noe eksotisk ved seg. En filmskuespiller uten yndlingsblomster er altså nærmest en umulighet. Og hvordan forholder det seg med deres ytre fremtoning, på reise og hjemme? «Liane Haid er blond og brunøyd, Forst og Verebes har svart hår og brune øyne,» lyder svaret fra Filmwelt til en beundrer. Sentrale fakta om privatlivet gir de også fra seg uten videre. «De har rett,» bekrefter redaksjonen, «Henry Stuarts far var sveitser.» Man får dessuten vite: at Käthe von Nagy er skilt fra Constantin David; at Rühmann hører til blant ektemennene, og at Gustav Fröhlich ikke engang er forlovet; at Marlene Dietrich og Hans Albers har en bil. Mange spørsmål springer ut av en forståelig omsorg for stjernenes ve og vel. «Ta det helt med ro,» lyder beskjeden til et åpenbart oppskjørtet kaffeslabberas i Neukölln, «Dina Gralla har ikke skutt seg selv.» Dina Gralla har faktisk ikke vært å se på lengre tid, og ingen kan vite nøyaktig hva skuespillerinner er i stand til i sin lidenskap. Enda så godt informert som Filmwelt er, spør publikum ikke sjelden mer enn ti utgaver av Filmwelt kan svare. «Hvor mye skuespillerinnen veier, har vi ennå ikke fått rede på,» lyder en av de negative beskjedene som likevel levner håp om at skuespillerinnens vekt vil bli kjent på et senere tidspunkt.
Nevnte skuespillerinne er Lilian Harvey. Hun og hennes partner Willy Fritsch er bent frem mytiske figurer som folkefantasien stadig vekk beskjeftiger seg med.[2] Da de hører uadskillelig sammen i filmelskerens hode, kan han simpelthen ikke forstå at dobbeltstjernen nylig er blitt revet i to. «Senere kommer Lilian Harvey og Willy Fritsch så avgjort til å lage flere filmer sammen» – ofte nok forsøker Filmwelt å gi skuffede lesere forhåpninger om fremtiden. Eller de ser seg forpliktet til å forklare at de to stjernene ikke er mann og kone på tross av sine felles opptredener, og at Lilian Harvey slett ikke tenker på å ta gift. Hvor langt heltedyrkelsen kan drives, ser man i det følgende svaret, som anstrenger seg for ikke å ødelegge noen illusjoner: «Om Willy Fritsch var ‹flink› på skolen, vet vi ikke, men vi regner det som sikkert.»
De som titulerer seg selv «Filmentusiast Fridel H. Sch.», «Nysgjerrig filmidiot», «Mikke Mus fra Hamburg», «Film-Ruth 9695 fra Düsseldorf», blir selvfølgelig ikke fornøyde med bare kunnskap om sine yndlinger. Kan de ikke sluke de skimrende forbildene med hud og hår, vil de i det minste ha fatt på et tegn som lar dem ta del i sine idealtypers eksistens. De jakter på autografer slik de nå utryddede indianerne jaktet på skalper. Heldigvis virker det som om stjernene er klar over at de ikke bare må lyse, men også la sine underskrifter dryppe ned fra himmelen. «Samtlige filmstjerner gir autografer,» skriver opplysningsbyrået vårt. «De kan henvende Dem direkte til dem. Naturligvis må De alltid vedlegge et billedkort og en selvadressert konvolutt.» Iblant uteblir gunstbevisningene, men Filmwelt purrer på tregingene og ber dem som venter på svar, om ikke å fortvile. «At Gösta Ekman ikke har svart på Deres autografønske, gjør oss oppriktig ondt. Men dessverre kan vi ikke hjelpe Dem. Kanskje De kan forsøke på nytt! De vet jo: ‹Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!›» Eventuelt kunne det her også være på sin plass med ordtaket: «Dråpen uthuler steinen.»
Enkelte særdeles glødende beundrere slår seg ikke engang til ro med det dyrebare navnetrekket. De vil selv bo hos de salige, sole seg i rampelyset og storme høydene der stjernebildet Fritsch-Harvey går i bane. Men Filmwelts redaksjon stiller seg som engelen med det flammende sverdet foran portene til filmatelierparadiset. «Hvis De vil til lydfilmen,» sier de igjen og igjen, «må De først utdanne Dem i taleteknikk.» Eller de støter pliktskyldigst de ulike filmvennene og -entusiastene på mansjettene: «For å beskytte Dem mot skuffelser, fraråder vi en løpebane innen filmen.» Med rette. Jeg tviler bare på at rådet får varig virkning, for de som har blitt advart, kan jo støtte seg på ordtaket over, at den ikke venter forgjeves som venter på noe godt …
Denne leken med spørsmål og svar, som regelmessig fyller flere tettrykte sider i filmmagasinet, er et utvetydig bevis på hvilke drømmer som hjemsøker mange unge mennesker. Filmkitschen har vekket disse drømmene i dem. Den skaper en løgn om en vidunderlig oververden som er befolket kun av prinser og prinsesser, og de kunnskapsløse tar heretter feil av skinn og væren og stirrer som lamslått på tryllekomediene der oppe. Slik gjøres de ubrukelige og avledes fra en kamp som virkelig kunne ha hjulpet dem til bedre livsbetingelser. Og filmens oppgave burde nettopp være: ikke å dysse i søvn, men vekke fra fortryllelsen. Imidlertid virker det som om vi ennå er langt fra en tid der filmentusiastene gnir stjernestøvet ut av øynene.
Første gang publisert i Frankfurter Zeitung 10. mai 1931
[1] Kracauer siterer i det følgende fra spalten «Spørsmål fra leserne» i Filmwelt fra 19. april 1931 (nr. 16), 26. april 1931 (nr. 17) og 30. april 1931 (nr. 18).
[2] Willy Fritsch (1901–1973) og Lilian Harvey (1906–1968) spilte i filmer som Drømmenes vals (1930), Veien til paradis (1930) og Føflekken (1936). Som ledd i en markedsføringsstrategi hausset Universum Film (UFA) dem opp som konsernets drømmepar, blant annet med antydninger om at de også var et par i privatlivet.