I’ve written a book, you know …

Dette er et essay om debutantrollen skrevet for tidsskriftet Kuiper 1-2 2007.

av Stian M. Landgaard © 2007

Siden dette essayet skal handle om trend og litteratur, er det kanskje passende at overskriften er på trendy, moderne norsk. En fancy replikk som på alle måter gir ekstra vekt til din person og dine meninger. Den bekrefter mange ting om deg: Du er klok, du er utholden, du kan skrive. Du trenger bare å skrive én eneste bok, så kan du for alltid kalle deg forfatter. Gir du den i tillegg ut på rett forlag, blir du sogar invitert til en og annen havefest. Telefonen ringer daglig, intervjuerne står i kø, du får anledning til å uttale deg til den store offentligheten, du og din bok er Norges midtpunkt, forlaget er begeistret, journalistene er begeistret, bokhandlerne er begeistret. Du overøses med klapp på skulderen og beundrende smil, det er en svimlende, vidunderlig, ny og euforisk verden, alt sammen fordi du har klart det som så mange prater om, det som så få klarer: Du har skrevet en bok og fått den utgitt.

Så – plutselig er det stille. Ingen ringer. Ingen sier noe. Leser alle boken min nå, tro? Er det derfor de er stille? Dager og netter med grubling. Bør jeg ringe redaktøren min? Spørre hva som skjer? Hva er dette underlige tomrommet i media som nå later til å bli fylt med alle andres bøker.

Så kommer anmeldelsene, små notiser gjemt bort i avisene. For første gang en blandet mottagelse. Nå som de utenforstående endelig har lest boken. Kanskje kom det én fin anmeldelse, to lunkne, to kjipe. Forstod de ikke boken? Var det noe jeg gjorde feil?

Etterhvert deltar du på noen opplesninger og får stort sett positiv respons. Folk klapper. Du glir inn i rollen på scenen. Du vet å smile i rette øyeblikk og være imøtekommende mot alle. Kanskje skaffet du deg noen bokkjøpere der, kanskje ikke.

Uansett hvor godt du har gjort jobben din, stagnerer salget til slutt. Og det kommer ikke flere anmeldelser. Og du snakker med folk som aldri har hørt om boken din engang, selv ikke folk som er relativt godt oppdatert på det som rører seg i kulturens verden. Plutselig er det ikke noe spesielt å være forfatter mer. Du skrev en bok og fikk den antatt. Du solgte noen hundre eksemplarer. Du deltok på noen opplesninger. Nå er du plutselig et null igjen.

Noen måneder etter debuten synker aksjene drastisk. Det kommer nye debutanter som skal ha sine femten minutter med berømmelse. Selv forsvinner du gradvis ut av medias søkelys. Helt til du eventuelt skriver en ny bok, men du kan dessverre ikke ta for gitt at den vil generere like mye oppmerksomhet. Du er jo ikke lenger debutant, dette magiske ordet i norsk kulturoffentlighet.

Mange som trodde de skulle bli yrkesforfattere, innså at det kanskje ikke var bryet verdt. Det holdt med den ene boken. Kanskje du også innser det og går over i fast jobb igjen? Det er jo tross alt der pengene ligger. Og for resten av livet kan du lett henkastet alludere til at du har en kunstnerisk fortid: I’ve written a book, you know …

Den trendy forfatterrollen

Aftenpostens debattredaktør, Knut Olav Åmås, skriver på kommentarplass 09.10.06: ”Det finnes et voldsomt begjær etter å iscenesette seg selv i den sosiale rollen ’forfatter’, med alt den i dag innebærer av prestisje og potensiell kultstatus.” Han har sikkert rett. I visse miljøer er det kult å kalle seg forfatter. Man møter noen smil og anerkjennende nikk, kanskje man til og med har større kjangs på damene her og der, og som vi ser i den nye filmen Reprise, kan det være et spennende, omskiftelig liv med mye motgang og medgang. I Reprise er det riktignok én ting vi ikke ser noe til: de hundrevis og tusensvis av timene en forfatter strever alene foran PC’en før det blir en bok av det. Man sitter jo der hjemme med ukegammel skjeggvekst, svetteringer under armene, bustete hår (bare se på Dag Solstad) og kaffe/røyk-ånde. Hvis man bor alene, ser leiligheten teppebombet ut. Man kan ikke ta imot besøk. Ringer det på, skvetter man til og titter nervøst ut mellom gardinene. Og det er ikke engang sikkert man har så mange venner etter at en lang og slitsom skriveprosess er overstått. Er det trendy?

Å ha debutert som forfatter er kanskje trendy. Men er det noen vits i ha det som levebrød? Dag Solstad sier at hvis han ville bli rik, hadde han valgt et annet yrke. Oisann. Vi var noen som i ung alder trodde at forfatteryrket skulle gi oss millioninntekter. Vi hadde tydeligvis bare sett Stephen King, Jostein Gaarder og Kjell Hallbing. Vi visste ikke at det fantes forfattere som Tor Halstvedt, som hadde utgitt et dusin bøker, blitt refusert 250 ganger og fremdeles slet med å betale regningene. Han måtte jobbe deltid både her og der for å få hjulene til å gå rundt mens han skrev og skrev og refusjonene rant inn. Er det trendy?

Vi som innbiller oss at vi skal leve av å være forfatter, vi har virkelig tatt oss vann over hodet. For oss er debutboken bare begynnelsen. Når støvet har lagt seg, er vi som sagt ute av offentligheten igjen. Det er da spørsmålet melder seg: Kan vi skrive Den Vanskelige Andreboken? Og hvis vi kan det, hvordan sørger vi for at den blir lagt merke til?

Arne Berggreen beskyldte nettopp Jon Fosse og Dag Solstad for å bedrive merkevarebygging, noe de ærverdige herredagene ville ha seg frabedt. Denslags hører til kapitalismen, og kunst og kapitalisme er motsetninger, hevder de.

Mon det.

Jeg vet ikke hvilken rolle forfatteren hadde i forhold til media og publikum i gamle dager. Det ser i hvert fall ut til at noen av de eldre storhetene er kjent og selger bøker og lever av sitt virke, selv om de er utilgjengelige og forsøker å bevare ”forfattermyten” rundt sin person. Kan vi unge, håpefulle tillate oss å være utilgjengelige? Er det tilstrekkelig at vi bare sitter hjemme og utgyter god litteratur?

Eller kommer suksessen først når vi vet å iscenesette oss selv?

Alle vet hvem Ari Behn er, og at han brakdebuterte med Trist som faen. Men er det virkelig noen som husker hva som stod i den boken? Alle husker vel bare den unge opprøreren Ari Behn og sekseren i VG? Senere kom Bakgård, og da var det plutselig ikke Andreas Aakerlieds livsomveltende reise som stod i sentrum, men det faktum at forfatteren selv hadde spasert dresskledd i ørkenen.

Det har nylig vært en diskusjon på Forfatterbloggen om hvorvidt en forfatter bør bevare myten rundt sin person ved å holde seg vekk fra Internet, vekk fra blogging og all uformell kontakt med publikum. (Jeg føler umiddelbart at jeg skulle ha linket til diskusjonen, men det trykte medium tillater utrolig nok ikke slike moderne finesser.) Noen mener at myten blir skadelidende når forfatteren fremstiller seg som en vanlig person, en som blogger, svarer på kommentarer fra leserne, bruker smileys og forteller om sin høyst prosaiske hverdag (skrikende unger, bleieskift, startvansker på bilen, skrivesperre). Man får ikke inntrykk av at dette er en ekte forfatter, en åndfull sjel som svever oppunder hvelvingen i sitt elfenbenstårn og skaper stor kunst.

Den nære kontakten fører kanskje til at forfatterne blir viktigere enn litteraturen. Trenger vi å lese bøkene deres når de uansett sitter her og kommuniserer med oss nærmest i real time? Eller kanskje er det helt motsatt: Jo mer forfatterne blogger åpenhjertig om sine prosjekter, desto mer fascinert blir leserne av tanken på bøkene som skal komme. Og hvis en forfatter fremstår som en hyggelig og liketil kar, er det stor sjanse for at folk liker ham så godt at de vil kjøpe og lese hans bøker og kanskje til og med like dem fordi de liker ham. Man skal ikke undervurdere trynefaktoren, ikke engang i kunstuttrykket.

Den trendy litteraturen

Fjorårets markante litteraturtrend var den selvbiografiske romanen. De kom på rekke og rad: Ari Behn med Entusiasme og raseri, Thorvald Steen med Vekten av snøkrystaller, Anne Karin Elstad med Hjem, Lars Saabye Christensen med Saabyes cirkus og Hanne Ørstavik med kallet – romanen, for å nevne noen av de etablerte. Enkelte av debutantene gav sitt besyv med i forfatterlaget: Heine T. Bakkeid med Uten puls, Stian M. Landgaard med Herrer i åndenes rike og han som dro trenden lengst ut i parodien ved eksplisitt å tematisere seg selv: Frank Lande med romanen Frank Lande.

Hvorfor skriver vi selvbiografisk? Er det et tegn på skrivesperre? At vi ikke har noe bedre å komme med, slik at vi må vende blikket ned mot vår egen navle og se om vi finner noe spennende der? Norske forfattere er sjelden eventyrere som verver seg i Fremmedlegionen og drar ut i krigen (unntatt Henrik Hovland, som skrev den særdeles unorske romanen Amputasjon for noen år siden og ble korsfestet av den særdeles norske kritikeren Øystein Rottem). Det er vel stort sett skrivning vi driver med, som Frank Lande påpeker i Dagbladet 23.11.06, og derfor er han overbærende med Hanne Ørstavik, som tilsynelatende har skrevet en roman om en forfatter som ikke klarer å skrive en roman, uansett hvor uspennende den kan lyde.

Det kan også være andre grunner til at det selvbiografiske har slått så kraftig igjennom. Eller som Torgrim Eggen skrev på sin forfatterblogg 18.11.06: ”Skruen er trukket et par hakk om for det ’personlige’ i litteraturen.” For litteraturen har selvsagt alltid vært personlig, har alltid innlemmet selvbiografiske trekk. En bok kan ikke unnslippe opphavsmannens perspektiv. Men tidligere var det kanskje et poeng å skjule dette for å gjøre litteraturen så almengyldig som mulig. Forfatterne tok opp de evige spørsmål, sendte oss til de fjerneste himmelstrøk, fortalte episke historier om storslagne helter. Med almengyldighetens og de store fortellingers sammenbrudd er det bare det partikulære og umiddelbare som står igjen – altså individet.

Og det kan ikke være individer som er ren fiksjon og aldri har eksistert og aldri kunne ha eksistert. Nei, det må være individer som lever her og nå, med våre problemer, våre pinligheter, midt i vår egen sosiale virkelighet. Det er det som fenger oss. Forfattere som skriver om sitt eget liv, som følger i Big Brothers fotspor og iscenesetter seg i den nye realitylitteraturen. De skriver om det vi alle er mest opptatt av – oss selv – og spicer det opp med litt sex og utroskap, noen personlige nederlag, kanskje et par oppturer for comic relief, og til slutt har de laget et styggvakkert portrett av seg selv slik de gjerne vil være.

For det er altfor kjedelig og altfor perfekt å ha et normalt fungerende familieliv og sin daglige kontorjobb foran PC’en. Hvis Gud virkelig er død, som noen hevder, begynner vi etterhvert å frykte at vi ikke skal få vår lønn i himmelen for å ha levd et moralsk, renslig liv. Da er alt dette trofaste strevet bortkastet, og vi tenker isteden på alle de saftige, forbudte frukter vi ikke fikk smakt på. Men på den andre siden truer det totale anarki og den absolutte utestengelse fra det gode selskap. Hvis menneskets aller største frykt i en atomisert tidsalder til syvende og sist er isolasjonen og ensomheten, er det bedre å holde seg i tømme, være en pliktoppfyllende familiefar eller husmor, rusle til jobben hver dag, betale sin skatt med glede.

Det er derfor vi begjærer den selvbiografiske litteraturen. Som forfatter kan man leve ut sine små, skitne fantasier gjennom bøkene. Man kan skildre seg selv som man skulle ønske man var, og de som leser det, boltrer seg i den samme forestillingen om det de skulle ønske de var. Dagens forfattere er således et talerør for vårt eget ønske om å bryte ut av konformiteten og realisere oss selv (det gjør ikke noe om forsøket mislykkes; da får vi bare bekreftet det vi allerede fryktet). Dermed er det intet som blir mer almengyldig og tidløst enn det mest partikulære og tidsbundne – den selvbiografiske romanen.

Hinsides trenden

Den selvbiografiske romanens oppkomst er også skrivende oppkomlingers oppkomst. Såkalte forfattere som bare vil lire av seg sin lille selvbiografiske historie, sine skitne fantasier, og så forlate den litterære scene like fort som de var kommet. De har sagt alt de hadde å si, de har studert sin navle til det ikke var mer å finne der, og de har vunnet kortsiktig gehør for å ha truffet tidsåndens tone.

Kanskje blir dette fremtidens forfattere? En gjeng velutdannede, velsituerte eklektikere som surfer rundt i forskjellige yrker, identiteter, miljøer og kunstuttrykk. Dag Solstad og Jon Fosse tilhører muligens en utdøende generasjon, disse som ser det som sitt kall ”bare å skrive”. Gradvis erstattes de av mediebevisste ynglinger som søker sine femten minutter med berømmelse, gleden av å få uttale seg til offentligheten, kåtskapen i å være omsvermet av journalister, forlagsfolk og spente lesere.

Noen av oss håper selvfølgelig vi skal klare mer enn det. Vi innser at det ikke lenger nytter ”bare å skrive”, og at den gamle forfattermyten snart dør ut. Vi ser heller ikke bort ifra at det er sosialpornografi, skamløs selvutlevering og pikante fortellinger fra soverommet som selger best til en konformitetsfanget leser. Men samtidig har vi en viss tro på litteraturens muligheter, vi tror vi har noe vesentlig å formidle gjennom våre bøker, ja, vi tror sogar at vi kan forandre verden. Kanskje er det fortsatt mulig. Det har vært gjort før.

Så mens vi strever videre, jonglerer med forfatterrollen, prøver å finne vår nisje i litteraturens potensielle mangfold, skriver artikler og essays i mangel av inspirasjon til å skrive Den Vanskelige Andreboken, husker vi på at hvis alt skulle mislykkes, hvis det aldri blir noen bok nummer to, hvis vi glemmes av forlaget, journalistene, leserne, hvis vi havner i en eller annen jobb med fast inntekt, så kan vi når som helst ytre den magiske setningen, den fancy replikken som for alltid vil definere oss som forfattere:

I’ve written a book, you know …