Kategori: Akademia

I siste nummer av studentavisen Utropia, 8. oktober - 22. oktober 2008, leser jeg (etter tips fra en gammel studievenninne) en kraftsalve rettet mot mitt gamle institutt, og forsåvidt også mot rektor Jarle Aarbakke. Det er en av de nåværende masterstudentene ved Institutt for filosofi, Børre André Lysvoll, som har ladet kanonene med grovsalt, og han skyter enfilade langs hele hierarkiet, fra instituttledelsen, via fakultetsledelsen og rett opp til universitetsledelsen. Synd ikke denne kanonaden ligger på nett ennå, men kommer den, skal jeg linke dit.

Selv har jeg ikke hatt noen befatning med selve instituttet siden årsskiftet 2005/2006 (ennskjønt jeg pleier ujevnlig kontakt med flere av dets ansatte og tidligere studenter), og herr Lysvoll har kommet på skytebanen etter min tid. Det er med en slags skadefro gremmelse jeg ser at de problemene jeg opponerte mot i 2005, problemer som tildels inspirerte min roman Herrer i åndenes rike (2006), fremdeles lever i beste velgående. Og ikke bare dét, situasjonen er verre enn jeg beskriver i min roman! Herrer i åndenes rike er å sammenligne med en roman om Nazi-Tysklands overgrep skrevet i 1943.

Faktisk har en annen av mine tidligere studiekolleger påpekt at han syntes min roman ikke slo hardt nok mot "universitetet, instituttet eller enkeltpersoner", noe som kanskje nettopp kan skyldes at den ble skrevet før saker og ting virkelig ble gasset opp. Man hadde definitivt mer å skrive om Nazi-Tyskland i 1946 enn i 1943.

Selv om hovedmålet med herr Lysvolls innlegg later til å være en diskreditering av rektor Aarbakke, som etter sigende har ikledd seg unnfallenhetens attire i møte med institutt- og fakultetsledelsens overgrep mot studentene, er det Lysvolls redegjørelse for situasjonen ved Institutt for filosofi de siste par årene som virkelig er oppsiktsvekkende. Som jeg skrev i fjor høst, skulle et privat konsulentfirma inn på Institutt for filosofi for å kartlegge det dårlige miljøet der. Siden har jeg ikke holdt meg à jour med utviklingen, men det har herr Lysvoll, og han forteller følgende:

Etter en større undersøkelse fremla konsulentfirmaet Hartmark "en slående rapport" som førte til at "instituttleder ble permittert og instituttet satt under administrasjon av fakultetet gjennom en administrativ leder", hvoretter rektor ikke ønsket videre befatning med saken, men overlot den til SV-fakultetet, "til tross for at det ble gjort klart gjentatte ganger at dekanen ved SV-fak, som er fra filosofisk institutt, anses som part i saken". Til slutt uttalte dekanen etter sigende at instituttkrisen skyldtes "uregjerlige" ansatte og studenter. "Enhver idé om et lederansvar ble uttrykkelig forkastet." Kort sagt: bukken og havresekken.

Og hør på dette: "I stedet for å lete etter gode løsninger i de sakene som hadde hopet seg opp under terrorveldet [ja, terrorveldet] til den foregående ledelsen, har fakultetet i samarbeid med den foregående ledelsen konsentrert seg om å presse den samme politikken og de samme løsningene inn i lovlige former." Ny roman, noen?

Men faen, Utropia, få nå det innlegget ut på nett. "Solskinnskongen Aarbakke", høstens kanonskudd fra Børre André Lysvoll, masterstudent ved Institutt for filosofi og fiendtlighet i Tromsø.

Oppdatering 14.10.2008 kl. 16:35: Jeg er blitt bønnhørt! Innlegget ligger nå på Utropias hjemmesider.

Det er ingen hemmelighet at konflikt og dårlig arbeidsmiljø har preget Institutt for filosofi de siste årene. Nå skal et privat konsulentselskap inn for å foreslå endringer på instituttet.

Dette står å lese i Utropia nr. 14 (ligger ikke på nett ennå), og her handler det selvfølgelig om Institutt for filosofi ved Universitetet i Tromsø. Instituttet befinner seg inni denne murkolossen med siloen til høyre.

De siste ukene har Utropia vært i kontakt med en rekke studenter og faglige ansatte på Institutt for filosofi, som forteller at vanskelig arbeidsmiljø og konflikt har prega instituttet de siste årene. Klagemålene til studenter og ansatte varierer, men felles for dem alle er at de forteller at de ikke føler at de våger å ta faglige diskusjoner og uenigheter opp internt på instituttet, og de ønsker ikke å stå fram i Utropia, angivelig fordi de frykter represalier fra instituttledelsen.

Videre skriver avisen at instituttleder Atle Måseide ikke er enig i tingenes begredelige tilstand. Han innrømmer at det er visse problemer på instituttet, men intet som er verre enn andre steder.

-- For at det skal kunne kalles en konflikt, må det jo være noen som er i tottene på hverandre. Siden det ikke er noen i tottene på hverandre, er det ingen konflikt, poengterer han.

Ja, vi skulle så gjerne ha trodd på det, men konflikt kan det godt være selv om den ikke preges av ukvemsord eller fysisk vold. Det er tross alt snakk om filosofer her, og de foretrekker nok å tenke ganske lenge før de handler. Om de i det hele tatt handler, eller om de isteden lider under påbud og forbud, og ruger på edder og galle til kreften tar dem.

Vi kan ikke alle være nietzscheanere.

Jeg henviser til min roman Herrer i åndenes rike for en visjon av hva som kunne ha skjedd på Institutt for filosofi dersom en studerende nietzscheaner hadde reist seg mot vanstyret. Ja, det er en roman, men selveste instituttleder Måseide så seg nødsaget til å rykke ut i Utropia i fjor for å imøtegå enkelte påstander i boken.

Jeg har dessuten nevnt konflikten på instituttet i to tidligere innlegg, Krig på universitetet (17.09.2006) og Karikert karaktersetting og andre historier (27.09.2006).

Nå har jeg med Herrer i åndenes rike stukket nakken min temmelig langt frem. Ja, helt ut på riksnivå. Det som foregikk inni en lukket silo, ble plutselig skriftlig tilgjengelig for hele landet. På sett og vis var denne boken min protest mot vanstyret. Jeg har kanskje brent noen broer her og der, men å ligge under for et knugende overformynderi er ikke min stil. Represalier be damned.

I nyeste utgave av Utropia har jeg skrevet innlegget "Karikert karaktersetting: Svar til Måseide", hvor jeg av plasshensyn kun tangerer overflaten i en omfattende sak som begynte med at jeg fikk B på en eksamen i filosofi, hvoretter jeg klaget -- og fikk C.

Det er ikke C'en i seg selv som er det mest graverende, men det feilkonstruerte byråkratiske apparatet som gjør det mulig å bli satt flere karaktertrinn ned ved en klage, for ikke å snakke om de midlene som tas i bruk for å presse ned et karakternivå som oppfattes å være for høyt. 

Detaljene kan leses i innlegget, som altså er et svar på instituttleder Atle Måseides innlegg "Fakta versus fiksjon" i forrige Utropia.

Øvrige debattinnlegg fra ymse filosofer i nyeste utgave:

"Nafstads lederegenskaper", av professor Viggo Rossvær.

"Fasitfilosofi", av mastergradsstudent Fredrik Nilsen.

"Tas NOKUT på alvor?", av svennegradsstudent (!) Lone Dybdal.

Det er brutt ut krig på Universitetet i Tromsø i kjølvannet av Herrer i åndenes rike. På en måte er det fiksjon som blir til virkelighet, for romanen beskriver nemlig en lignende utvikling på denne ærverdige institusjon.

Nå er det riktignok ikke med meg dette har begynt, for disse problemene har dypere røtter. Men med Kvalitetsreformen ble frontene tilspisset, og min roman var tydeligvis gnisten som fikk konflikten til å flamme opp i offentlighet, både i studentavisen Utropia og landsdelsavisen Nordlys.

I Nordlys kom først Filosofiinstituttets krig mot masterstudentene av professor Rossvær ved selvsamme institutt. I denne artikkelen fant han bedrøvelig mange likhetstrekk mellom det portretterte universitetet i Herrer i åndenes rike og den faktiske situasjonen på UiTø i dag. Dette fikk imidlertid tretten av de ansatte ved Institutt for filosofi til å reagere sterkt på professor Rossværs debattform.

7. september ble Rossvær intervjuet i Nordlys om situasjonen. Hans meningsmotstandere fikk også ytre seg. (Ligger dessverre ikke på nett.)

Utropia tok opp tråden i siste nummer (13. september). Lederen, titulert Gjeninnfør instituttdemokratiet, kommenterer konsekvensene av Kvalitetsreformen i et mer generelt perspektiv, men benytter også anledningen til å støtte Rossvær. I samme utgave ble flere universitetsansatte intervjuet om sitt syn på den nye styringsmodellen, hvor lederne ved instituttene angivelig har fått mer makt på bekostning av instituttstyrene: Effektivitet på bekostning av demokrati. Krangelen i Nordlys mellom de filosofiansatte ble også belyst: Lydighetsplikt.

Rene debattinnlegg var det også plass til: Professor Rossvær kritiserte både instituttleder Måseide og dekan Nafstad (som også kommer fra Institutt for filosofi) i Den triste sannhet om Måseide og Nafstad. Instituttleder Måseide tok i Fakta versus fiksjon til motmæle mot enkelte av mine uttalelser fra portrettintervjuet Fakta og fiksjon på lørdag i forrige utgave av Utropia, og dekan Nafstad imøtegikk Rossværs påstander i Feilaktig om kollega.

Og i går var universitetslektor Roar Anfinsen ute med et fyldig motsvar til Rossvær i Nordlys: Den store fortellingen om de fæle tidene ved Universitetet i Tromsø.

Jeg tror ikke vi har sett det siste av disse tildragelsene, men ett er sikkert: Dette ville Nietzsche ha likt.

Litteraturprofessor Erling Aadland ved Universitetet i Bergen er en av mine med-debutanter (i skjønnlitterær forstand) på Aschehoug i høst, og jeg møtte ham sogar i Oslo forleden. Nå leser jeg i Klassekampen i dag at han har andre baller i luften enn prosadikt, først og fremst en kanonkule i retning Akademia. Hadde jeg på det tidspunkt visst at vi hadde felles sak, skulle jeg nok ha ledet praten inn på andre ting enn været.

I artikkelen står det blant annet:

Aadland mener universitetene i stadig større grad preges av det han kaller «den hegemoniske pedagogikkens grunnsyn».

Kort fortalt innebærer det at det ikke er så nøye hva vi kan, og heller ikke så nøye hva vi lærer: «Det er ikke engang sikkert at det finnes noe å lære; det viktigste er at læringsprosessen holdes i gang, for det er jo veien, ikke målet, som er eksistensens eventyr, ikke sant?» skriver han ironisk.

– Jeg ser en tendens til at makthaverne vil kvitte seg med flest mulig professorer for å erstatte dem med sosionomer, sier han, og tror noe av problemet kommer av at lederne er dårligere utdannet enn de ansatte. Da blir det lett å glemme hva som er universitetets hovedoppgave.

For likner ikke universitetene stadig mer på videregående skoler for voksne? Professoren frykter at forskning og forskningsbasert undervisning vil komme under stadig sterkere press i årene som kommer, selv om det fremdeles er fyndord for universitetenes ledelse.

Norske akademikere er under press fra et maktapparat som Aadland mener tapper universitetene for kreativitet, og fyller stillinger med folk som er lite egnet til intellektuelt arbeid.

– Jeg tror ikke jeg er alene om å føle et ubehag i arbeidssituasjonen. Det kan henge sammen med de kontinuerlige reformene vi stadig utsettes for, sier han.

Akk, ja, om universitetsreformene er det så meget å si. Derfor skrev jeg like godt en bok om det.