Kategori: På Forfatterbloggen

Innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur innebærer at staten kjøper inn 1000 eksemplarer av alle påmeldte (og godkjente) utgivelser, herunder romaner, noveller, lyrikk og dramatikk. Disse bøkene blir så distribuert til landets biblioteker (i tillegg kjøper bibliotekene inn noen bøker over eget budsjett, slik at det ofte er flere eksemplarer på hylla).

Innkjøpsordningen sikrer norske forlag mot økonomisk tap i tilfelle dårlig salg og gir forfatteren en ”garantiinntekt” ved utgivelsen. Dette virker umiddelbart som en gunstig ordning, men er den nødvendigvis gunstig i alle tilfeller?

Ordningen favoriserer utvilsomt diktsamlinger, novellesamlinger og smal litteratur som i utgangspunktet selger lite, men er ikke like fordelaktig for bøker med større salgspotensial. Mange tenker nemlig: Hvorfor kjøpe i bokhandelen når jeg kan låne gratis på biblioteket? Selv kort tid etter utgivelsen er det sannsynligvis noen eksemplarer som er ledige.

Dette er imidlertid ikke et problem for bestselgerne. Bøker av Erik Fosnes Hansen og Anne B. Ragde er så etterspurt at bibliotekenes beholdning langt fra er nok til å tilfredsstille lesernes behov. Selv flere måneder etter utgivelsen er det over hundre reserveringer av Løvekvinnen på Deichmanske bibliotek i Oslo. (Eremittkrepsene kan skilte med lignende tall.) Hovedbiblioteket og filialene har 30 eksemplarer. Skal jeg ha Løvekvinnen i minnelig tid etter utgivelsen, må jeg altså kjøpe den.

Innkjøpsordningen er en velsignelse for bøker som selger lite, og en ekstra bonus for bøker som selger godt. Men i mellomsjiktet svikter den. Bøker som selger passe godt, og som kunne ha innbragt forfatteren en viss inntekt, selger ikke så mye som de kunne ha gjort, og dette skyldes at bøkene er tilgjengelige på biblioteket like etter utgivelsen. Som debutant i 2006 oppdaget jeg at bokhandelsalget av min roman, Herrer i åndenes rike, stagnerte på 800 eksemplarer rundt juletider. Men på bibliotekene lever den videre. Den lånes flittig ut over hele landet. Det er tilsammen 17 eksemplarer på Deichmanske bibliotek, fire er utlånt, tretten er ledige. Boken kan skaffes på dagen.

Jeg er selvfølgelig glad for at boken leses, og jeg ser ikke med ublide øyne på dem som låner den på biblioteket. Tvert imot. Jeg blir svært smigret, og jeg låner selv bøker der.

Men dette handler om mer enn bare godvilje. Dette handler om økonomi. Den kanskje typiske norske forestillingen om at bøker er ”gratis”, må utfordres. Det samme gjelder den beslektede forestillingen om at kunstnere ikke skal tjene godt på det de skaper. Jeg har forståelse for at ikke alle forventer en betydelig inntekt, men for min egen del synes jeg det er langt bedre å leve av salg mot frivillige kjøpere enn av statlig stipend og garantisalg. Norge er et lite marked, det er alle enige om, og det er vanskelig å leve av forfattergjerningen. Skal man ha til litt mer enn salt i maten, er det påkrevet at man selger. For forfattere som befinner seg i det salgsmessige mellomsjiktet, er innkjøpsordningen derfor ugunstig i sin nåværende form.

Tillat meg derfor å foreslå en endring som ville tilgodese våre økonomiske interesser. Som vi vet, tjener man mest på en bok det første året den er i salg. Etter det er boken gjerne økonomisk ”død”, med mindre den kommer i pocket og selger i hundretusener.

Så hva om innkjøpsordningen endres slik at bøkene ikke blir satt i bibliotekhyllene umiddelbart? Hva om det innføres en ”sperrefrist”, kanskje på åtte-ti måneder, slik at man i denne perioden må kjøpe bøkene? I teorien vil salget øke, selv om man risikerer å få færre lesere i begynnelsen. De som absolutt ikke vil betale for boken, kan da smøre seg med litt tålmodighet, slik de allerede må gjøre når de vil låne Løvekvinnen.

Jeg innser at det er kontroversielt å foreslå at staten skal betale i dyre dommer for tusen eksemplarer av en bok som må støve ned på et lager i flere måneder før de endelig kan se dagens lys på våre biblioteker. Her er det kanskje nødvendig med en smule nytenkning.

Dessuten er det nok noen som på ”moralsk” grunnlag vil innvende at man fratar fattige lesere muligheten til å lese gode bøker. Ikke bare ved at boken er utlånt, men ved at det ikke er lov å låne den ut. Dette går også på tvers av den allerede nevnte forestillingen om forfatteren som idealistisk kunstner.

Men leserne får tidsnok sine bøker, og de bør vite at ingenting er gratis, selv ikke bøkene som står på biblioteket. De har allerede betalt for dem med sine skattekroner. Og jeg tror på forfatterens moralske rett til å selge og tjene stadig mer, såfremt det er det han ønsker. Det er ikke snakk om å skrive ”mer kommersielt” for å tekkes massen. Det er snakk om å skrive gode bøker som blir lagt merke til, om å heve leserne opp til litteraturen man skaper. Markedet er lite, men det kan bli større.

Forfattere lever altså ikke av god omtale og bibliotekutlån alene. Vi må også tjene på det vi skaper, slik at vi har anledning til å skape videre. Som foreløbig representant for det økonomisk utsatte mellomsjiktet foreslår jeg derfor en endring som vil gjøre det mulig å selge bøkene våre en viss tid, før alle løper til biblioteket: Innfør sperrefrist i innkjøpsordningen!

Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv onsdag 11. april 2007.

Høsten 2005 gav Aschehoug ut en liten perle av en bok, Kongen befaler. Dette var Linda Gabrielsens første roman. Men i likhet med de fleste debuter nå for tiden ble den ikke ofret mye oppmerksomhet. Den store debutanten det året var Adelheid Seyfarth, og da måtte vel de andre havne i skyggen.

Jeg oppdaget altså ikke før utpå sommeren 2006 at Kongen befaler eksisterte. Da leste jeg nemlig Morgenbladet og kom over Kenneth Lutz' kritikk av diverse litteraturanmeldere. Han henviste blant annet til Trond Haugens uetterrettelige nedslaktning av Kongen befaler i Dagsavisen, som sogar førte til at et par av Aschehougs redaktører rykket ut i samme avis og tok boken i forsvar. Det er jo ganske uvanlig at forlagets representanter smeller til mot en anmelder, så jeg ble nysgjerrig: Hva var dette for en bok?

Kongen befaler handler om Ingrid og Liv, to små søstre som bor hos sine besteforeldre. Ingrid er hovedperson og forteller. Det går etterhvert opp for henne at bestefaren misbruker søsteren seksuelt, og snart blir hun selv rammet av disse overgrepene. Vi møter også Ingrid som voksen, mens hun sliter med ettervirkningene av sin traumatiske barndom.

I spennet mellom den voksnes og barnets betraktninger ligger det en sår og sensitiv skildring av disse overgrepene. Romanen behandler et alvorlig, foruroligende tema uten fordømmelse og moralske utropstegn. Den prøver ikke å sparke inn dører, men vil fortelle, forstå, fundere. Ikke engang overgriperen demoniseres, men skildres med innlevelse og tidvis nærmest kjærlig sympati. Denne tilnærmingen til stoffet, i et stilfullt, tildels poetisk språk, synes jeg er bokens absolutte styrke. Men det er åpenbart ikke alle som klarer å lese en slik historie uten å sette seg på en eller annen moralsk kjepphest.

Generelt skulle man tro at en anmelder slakter en bok fordi den rett og slett gav ham en kjip leseropplevelse (kjedelig, overfladisk, dårlig skrevet). Men stadig vekk lurer man på om visse anmeldelser bare er rene ventiler for personlige issues, slik at verket som sådan kun tjener som unnskyldning til å få sagt både forlag og forfatter noen pauli ord om sitt eget, moralsk høyverdige syn på verden, samt poengtere sin irritasjon over at de ikke deler det synet.

Ja, tidvis virker det som om en anmelder avskriver en bok i harde ordelag for at ingen skal kjøpe den. Som straff for den frekkhet forfatteren har begått ved å skrive dette. Det er imidlertid ikke sjelden at anmelderen skyter seg selv i pennen ved å gjøre boken desto mer interessant. Det var nemlig tilfelle da en kamerat og jeg kom over Øystein Rottems anmeldelse av Henrik Hovlands Amputasjon. Den var gjennomsyret av bitter moralsk indignasjon over at forfatteren kunne være så freidig å forherlige krig. Vi dro sporenstreks til byen og kjøpte hvert vårt eksemplar av boken. Og i tilfelle Rottem noensinne hadde et pass, ble det påskrevet på kryss og tvers av Magnar Johnsgaard, så jeg skal ikke si mer om den saken.

En lignende indignasjon kan spores i Haugens anmeldelse av Kongen befaler, fire år senere. Men der Rottem, i sin tid anmelderstandens overkikador med lisens til å slakte, kunne uttale seg akkurat så flåsete og uetterrettelig som det måtte passe ham, opererer Haugen med en mer kamuflert fremgangsmåte. Han sier ikke: "Hvis ikke forfatteren mener at incest er spennende, så burde hun faen hakke meg sagt ifra om det på en måte som var til å forstå." Han sier: "Jeg syns ikke dette fungerer hundre prosent. Snarere blir jeg forundret over hvordan fortelleren kan tillate seg å bruke så enkle litterære grep for å vekke lesernes spenning før avsløringen av en så grusom hendelse. Og jeg mener ikke det som en moralsk kritikk."

Haugen refererer her til en bestemt scene, hvor Ingrid for første gang blir vitne til morfarens misbruk av søsteren. Problemet er tilsynelatende at romanen tillater seg å bygge opp en spenning i skildringen av et overgrep ved å kombinere barnets naive førstehåndsopplevelse med den voksne fortellerens dramaturgi. Hvordan kan forfatteren tillate seg noe slikt? Det spør anmelderen seg om. Selvsagt uten å mene det som en "moralsk kritikk".

Fascinerende å avskrive et verk på en slik måte, når sant skal sies. Hvis noe som er vedtatt å være "ondt", skal skildres kunstnerisk, må man ikke gjøre det i dramatiske ordelag! Hva er dette? Det er jo enten en underkjennelse av all litteratur overhodet, eller så er det simpelthen den rottemske moralske indignasjon som ligger og lurer under overflaten.

Magnar Johnsgaard kalte i sin tid Øystein Rottem en skolemester som reagerer som om noen har fjertet i klasserommet hans. Vi aner en lignende reaksjon hos Haugen, bare at han anvender en mer subtil straffemetode. Han sender ikke slyngelen i skammekroken til spott og spe for resten av klassen. Det kunne nemlig vekke sympati og interesse. Ja, det kunne sogar få flere til å kjøpe boken. Isteden må forfatteren fryses ut og sendes melding med hjem til forlaget: "Det er ikke det at det ikke er viktig å fortelle slike historier. Men det skal kløkt til for å skape litteratur av dem. Og det burde et så seriøst forlag som Aschehoug vite."

Jeg tror derimot Aschehoug vet det meget godt, for Kongen befaler har mange litterære kvaliteter som tyder på en dyktig opphavskvinne og et fruktbart samarbeid mellom forfatter og forlag. Denne boken hadde fortjent et større publikum enn den så langt er blitt til del. Derfor vil jeg benytte anledningen til å anbefale Linda Gabrielsens vakre debutroman til alle litteraturinteresserte med et snev av moralsk vidsyn. Løp & kjøp!