Kategori: Litteratur

Jeg beskyldes jo tidvis for å ha sterke fordommer mot fantasylitteratur, og tildels innrømmer jeg dette, ennskjønt jeg stadig fastholder at mine fordommer er berettiget henimot visse manifestasjoner av denne genren. Ad omveier har jeg oppdaget en sjekkliste for fantasyforfattere som ønsker å gjøre mine fordommer til skamme. 75 spørsmål til ditt briljante, nyskapende og banebrytende manuskript. Hvis du er nødt til å svare "ja" på ett eller flere spørsmål, kast manuset i søpla og begynn på nytt.

Her skal jeg sitere noen av spørsmålene jeg fant mest treffende, med en kursivert kommentar, selvsagt:

1) Does nothing happen in the first fifty pages?

Ønsket om å presentere romanuniversets geografi, historie, religion og antropologi før man setter i gang med historien, kan være uimotståelig i denne genren.

2) Is your main character a young farmhand with mysterious parentage?

I vår verden, hvor fortid og biologisk opphav spiller så liten rolle for vår identitet, er det en tiltrekkende tanke at selv den mest ubetydelige og ordinære av oss kan være skjebnebestemt til farlige eventyr, som følge av ting vi ikke har kontroll over. Dette ville neppe vært et så fascinerende eventyrelement dersom det fortsatt ble forventet at vi tok over smia eller fiskebåten etter fatter'n.

3) Is your main character the heir to the throne but doesn't know it?

Amerikanerne, som kastet av seg monarkiets åk for over to hundre år siden, er umåtelig begeistret for alt som smaker av konger og prinsesser. Enda mer storartet dersom hvem som helst av oss kan være tronarving. Det er i hvert fall langt bedre enn å være en ubetydelig og ordinær All-American Boy or Girl. 

4) Is your story about a young character who comes of age, gains great power, and defeats the supreme badguy?

Det er en metafor for det livsløpet vi alle streber etter.

5) Is your story about a quest for a magical artifact that will save the world?

Fantasy kan ikke beskyldes for å handle om bagateller.

6) How about one that will destroy it?

Definitivt ikke bagateller.

7) Does your story revolve around an ancient prophecy about "The One" who will save the world and everybody and all the forces of good?

Eldgamle spådommer er nærmest en hovedingrediens i fantasy. I likhet med tronarvingsmotivet og det mystiske opphavet er spådommer med på å tvinge hovedpersonen til å takle farlige dilemmaer han helst vil unngå, men som likevel gir mening i tilværelsen. Det er som kjent langt verre å leve et meningsløst liv enn et farlig liv, og fantasylitteraturen tar gjerne den fulle konsekvens av det.

8 ) Does your novel contain a character whose sole purpose is to show up at random plot points and dispense information?

Forfatteren har som regel en idé om hva det er som foregår i hans univers, mens hovedpersonen starter ut clueless. Derfor trengs det et litterært virkemiddel for å meddele hovedpersonen (og leseren) kunnskap forfatteren ruger på: Meet the Prophet. 

10) Is the evil supreme badguy secretly the father of your main character?

Det er i utgangspunktet effektivt og virkningsfullt, men hvordan noen klarer å inkludere "Luke, I am your father"-motivet i dagens litteratur uten å gjøre parodi av det, overgår all menneskelig forstand.

12) Does "a forgetful wizard" describe any of the characters in your novel?

En kjent og kjær ingrediens. Minner kanskje litt om den rare, gamle mannen som alltid pleide å gi naboungene kamferdrops. (Vel å merke i tiden før rare, gamle menn ble synonymt med potensielle overgripere.)

16) Do any of your female characters exist solely to be captured and rescued?

Reaksjonær fantasy. En verden hvor menn kan være menn og kvinner hjelpeløse. Appellerer til kvisete tenåringsgutter med fyrstikkarmer.

17) Do any of your female characters exist solely to embody feminist ideals?

Progressiv fantasy. En verden fri for patriarkalsk undertrykkelse er en verden hvor kvinner er smartere og mer rasjonelle enn det skakke kjønn. Appellerer til sterke, selvbevisste, seksuelt aktive jenter med medlemskap i Sosialistisk Ungdom.

23) Does everybody under four feet tall exist solely for comic relief?

Hobbitfaktoren. Det er en grunn til at det opptrer så mange dverger på sirkus.

26) Did you draw a map for your novel which includes places named things like "The Blasted Lands" or "The Forest of Fear" or "The Desert of Desolation" or absolutely anything "of Doom"?

Når man først tar seg bryderiet med å skape et univers, vil man selvfølgelig ha et kart også. Og som vi vet, i fantasylandet er det ingen kjedelige steder.

27) Does your novel contain a prologue that is impossible to understand until you've read the entire book, if even then?

Hvis de første femti sidene nevnt i spørsmål 1) ikke er blitt bearbeidet. Eller helst kuttet.

28) Is this the first book in a planned trilogy?

Hvorfor ta seg bryet med å skape en fantastisk og unik verden, og så bare skrive EN bok?

29) How about a quintet or a decalogue?

Minst. Det finnes i hvert fall klisjeer nok til å fylle et tyvebindsverk.

34) Is your novel based on the adventures of your role-playing group?

Hvorfor begynte man ellers med fantasy, om det ikke var i en mørk kjeller med tre gode venner og et ønske om å få seg dame og redde verden?

35) Does your novel contain characters transported from the real world to a fantasy realm?

Igjen identifikasjon hos leseren. Tenk om du eller jeg en dag bare falt ned et i kaninhull ...

36) Do any of your main characters have apostrophes or dashes in their names?

Av en eller annen grunn blir visst slike navn langt mer fantasyaktige. Anders gir ikke helt samme effekt som An-D'ers.

37) Do any of your main characters have names longer than three syllables?

Tom, Dick og Stanley gir heller ikke helt samme effekt som Tomvondolo, Dickazakha og Stahnislawayniskay (populært kalt Tom, Dick og Stanley in-universe).

38) Do you see nothing wrong with having two characters from the same small isolated village being named "Tim Umber" and "Belthusalanthalus al'Grinsok"?

Men hva er kulest av sannsynlige navn og ... kule navn?

47) Do you think you know how feudalism worked but really don't?

Jeg vet lite om føydalisme, men jeg vet mye om middelalderen. En herlig tid. Alle hadde skitne ansikter, men pene tenner. Alle hadde fillete klær, men ingen luktet vondt.

48) Do your characters spend an inordinate amount of time journeying from place to place?

Det er ikke så rart. Det er jo ikke akkurat slik at de kan forflytte seg ved hjelp av MAGI heller.

49) Could one of your main characters tell the other characters something that would really help them in their quest but refuses to do so just so it won't break the plot?

Ja, men vanligvis har de en god grunn til det. "Han vil ikke tro meg." "Hun vil hate meg for alltid." "Han kommer til å gjøre noe dumt hvis han får vite det." Og bare leseren skjønner at det er ti ganger bedre å ta sjansen på det enn å sende vedkommende ut på en livsfarlig ferd. Men det går jo bra til slutt likevel.

50) Do any of the magic users in your novel cast spells easily identifiable as "fireball" or "lightning bolt"?

Den dagen trollmannen tar frem en Magnum og bare plaffer ned det onde beistet fra Helvetes syvende krets -- Indiana Jones style -- har jeg funnet min fantasyroman.

54) Do you not realize how much gold actually weighs?

Hei hå, hei hå, med et tonn gull i sekken går vi nå.

55) Do you think horses can gallop all day long without rest?

Artig hvor mye fantasyhester minner om biler. De starter, stopper, parkeres og rører seg ikke av flekken dersom håndbrekket er på.

62) Does a large portion of the humor in your novel consist of puns?

Puns fungerer bare når settingen er relativt ironisk (som i Buffy), og fantasy har en tendens til å ta seg selv veldig alvorlig. The eleventh pun always gets a laugh, even if no pun in ten did.

68) Does your story involve a number of different races, each of which has exactly one country, one ruler, and one religion?

Det har tatt to tusen år, og vi er ikke kommet lenger enn til EU. Men i fantasyland har de hatt eoner på seg til å homogenisere samfunnet. (Ingen vet hvor lenge "eoner" er, men vi vet at det er lenge.)

70) Does your main villain punish insignificant mistakes with death?

"Insignificant mistake"? Well, I guess we'll just remove your insignificant head from your body. -- MINIONS!

72) Is "common" the official language of your world?

The "common tongue" is usually English, noen ganger med morsomme variasjoner og grammatiske feil som skal indikere at noen snakker et litt annet språk, som likevel er fullt forståelig. Men dette ser vi da i Hollywood stadig vekk.

73) Is the countryside in your novel littered with tombs and gravesites filled with ancient magical loot that nobody thought to steal centuries before?

Ja, en fantasyverden er vanligvis eoner gammel (veldig, veldig gammel), men ting har som regel ligget brakk noen århundrer før historien begynner.

Det turde oppsummere noen av de viktigste punktene. Og før noen kommer med det sedvanlige utropet om at dette er en Uhyrlig Banalisering Og Generalisering av Fantasylitteraturen™, husk at dette ikke er ment som en dom over eksisterende fantasylitteratur, men som en sjekkliste til fantasyforfatterspirer som kanskje har kjørt seg fast i enkelte, eh, klisjeer.

No pun in ten did.

Førstelektor Per Bjørnar Grande er ute med en kronikk i Dagbladet, «Utlevering har et hevnmotiv», hvor han hevder at

Kunstnermyten, kombinert med forfatterens narsissisme og økonomiske gevinst, gjør at fenomenet med «realityromanen» blir stadig råere.

Med klar adresse til Karl Ove Knausgårds Min kamp-suksess skriver han videre: «I realitylitteraturen forsøker man å viske ut fiksjonselementene gjennom å holde seg så tett opptil det faktiske som overhodet mulig.» Det har jo vist seg som en meget lukrativ metode, skal man dømme etter Knausgårds skjebne. Det er reality folk vil ha. Ideen om at det som beskrives i boken, virkelig har hendt, gir det en ekstra kraft. Vi føler oss nærmere virkeligheten. Vi føler at dette angår oss, bare i kraft av at vi lever og ånder den samme luften som personene i romanen. Vi leser kanskje om Knausgårds bedrifter i Bergen mellom 1988 og 2002, og vi tenker «jeg var også i Bergen i løpet av de årene, jeg vanket tildels i det samme miljøet, jeg er egentlig en usynlig del av hans univers, jeg er kanskje han fyren som står i dasskø på Garage fire plasser bak Knausgård!».

Imidlertid er kronikkens fokus den underliggende motivasjonen for å skrive tett opptil virkeligheten, i særdeleshet motivasjonen for å utlevere virkelige, nålevende personer. Grande vil dermed advare forfattere mot å ofre anstendigheten på boksalgets alter, eller sogar på hevnens alter. Sistnevnte offerhandling var i lange tider hans egen motivasjon for å skrive romanen Veiene (2009), men han tok det i seg. Han omskrev i anstendighetens navn.

Men det er en viktig betingelse her, som Grande såvidt er inne på, uten at han utdyper det. Han skriver:

Dersom jeg skriver en roman der levende personer beskrives med navn, status og andre gjenkjennelige trekk, og jeg samtidig vet at det litterære nivået ville vært like høyt dersom scenen ble skrevet om, er det sannsynligvis et aldri så lite hevnmotiv bak.

Uthevingen i sitatet er min, for det er den betingelsen jeg tenker på. Det finnes et godt, gammelt ordtak som skal inspirere mitt tilsvar til dette.

Truth is stranger than fiction.

Sitatet tillegges Mark Twain, og det fortsetter forsåvidt slik: «It is because Fiction is obliged to stick to possibilities; Truth isn't.» Virkeligheten har en tendens til å skape så fantastiske kombinasjoner av hendelser at den forfatteren som sitter og spinner frem ting i sitt hode, sjelden kan konkurrere.

Det betyr ikke at det ene utelukker det andre, og vi vil alltid ha behov for kunstnerfantasien, men noen ganger er en forfatter vitne til virkelige hendelser som i seg selv er så fantastiske at enhver omskrivning ville være en forflatning. Jeg vet hvordan det er. Jeg jobber i bokhandel, jeg har studert i flere år, jeg opplever eller hører stadig vekk ting som fascinerer meg sterkt, og som jeg har lyst til å smelle rett inn i en bok. For meg er det ikke tale om hevn, det er tale om liv. Levende liv som blir til levende litteratur.

Da Herrer i åndenes rike utkom høsten 2006, var det mange som gikk rundt med skjelmske smil. De mente å ha gjennomskuet personer og hendelser jeg hadde beskrevet i boken. Noen ganger hadde de pinlig rett. Ja, jeg sier pinlig, for mange av personene i boken var helt klart inspirert av virkelige personer, og noen av leserne trodde hensikten var å «ta» disse personene. Det var det ikke. Jeg var vel derimot så fascinert av dem at jeg ikke kunne unngå å bruke dem. Mitt litterære univers kunne ikke bare uten videre befolkes av helt nye personer, uten at det var den minste gjenkjennelighet, for ethvert miljø, virkelig og fiktivt, består av visse typer, personer som fyller en bestemt rolle. Slik var det på Universitetet i Tromsø, slik måtte det også bli i Herrer i åndenes rike.

Førstelektor Grandes tanke er vel at Knausgård hater faren sin, og derfor skriver han som han gjør. Jeg tror bildet er langt mer sammensatt enn som så. Og når Knausgård først skulle skrive om seg selv, skulle han da ekskludere sin virkelige far og fantasere frem en helt annen far, en far som var snill og omtenksom, en far som passet til alle andres bilde av hvem Kai Åge Knausgård var?

Som suksessforfatteren selv ville sagt: Nei, nei, nei.

Hva er nå dette, da? Nok et bevis på at Knausgård har tatt litterær storeslem. Professor Eivind Tjønneland har nemlig skrevet Knausgård-koden, en pamflett om Knausgårds uforlignelige suksess med romanserien Min kamp, som så langt er nådd til fjerde bind, og vi venter fremdeles på femte bind (kommer i juni) og sjette (til høsten).

I likhet med de fleste leserne hertillands sank min entusiasme litt fra og med Min kamp 3, som sammen med MK4 er blitt kalt "ordinær norsk erindringslitteratur". Det var de to første bindene som var storslagne. MK1 hadde de mest åpenbare litterære kvalitetene, mens MK2, det tykkeste av bindene, gav oss et portrett av forfatterens liv hvis detaljrikdom savner sidestykke i norsk litteratur.

Når jeg ikke har omtalt MK3 eller MK4 her på bloggen, skyldes det nettopp at jeg ikke syntes det var noe spesielt å anføre. Den detaljerte skildringsmanien anvendt på en guttunge som løper omkring i et boligfelt på Tromøya på tidlig syttitall, føltes uforløst. I siste halvdel tok det seg litt opp, da Karl Ove kom i puberteten og begynte å utforske seksualitetens hemmelige verden, noe vi voksne lettere kan relatere til enn barneboktaktene i første del.

Og i MK4, hvor vi fra Dagbladets side ble lovet "rå sex", fikk vi en slags nedtonet, lett omformulert og mindre litterær versjon av omtrent den samme historien vi leste i Ute av verden. Borte var Lolita-historien med en 26-årig Henrik Vankel og en 13-årig Miriam Halvorsen, og isteden trådte en 18-årig Karl Ove Knausgård inn på scenen sammen med et par 16-årige bygdejenter og en rekke premature sædutløsninger.

MK5 skal berette om universitetstiden i Bergen, og da vil vi nok se fornyet interesse for prosjektet i aviser og på blogger, spesielt siden halve litteraturnorge studerte eller arbeidet der sammen med Knausgård på tidlig 90-tall. Og kanskje vil vi høre mer fra Ida Linchausen, som skrev et blogginnlegg "fra innsiden" i romjulen, "Jeg og Knausgård". Innlegget genererte over 200 kommentarer og flere oppfølgerinnlegg, og var et av de første som kjørte en krass kritikk mot Knausgård, ikke bare på bakgrunn av bøkene, men også på bakgrunn av den spesielle gjengen Knausgård tilhørte under studietiden i Bergen. Intelligente kvinner med meninger var tydeligvis utelukket, mens små, stille og nevrotiske kvinner ble de foretrukne kjærestene til disse selvopptatte litt.viterne som ...

både hadde forfatterdrømmer og ville spille i band. Og som var journalister hele studietiden. Og som var de som var viktige i studentmiljøet i Bergen den gangen. De hadde alle posisjoner og verv av noen verdi, de skrev i studentavisen og var på radioen, og før man visste ordet av det så skrev de jaggu i Bergens Tidende også.

Og de var fra ymse steder på Vestlandet, de hadde alle lærerforeldre, og de var alle dypt romantiske. Og konservative. Gjemt bak et studentverniss av opprørskhet, som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak en feminisme som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak alle mulige andre ideologier som aldri stakk særlig dypt. Men å, så viktig det var for dem. De var trangsynte og ekstremt strenge i hva som var lov å mene og gjøre. De hadde så strenge rammer rundt livene sine, at Knausgård blir for meg stående som en representant for en viss type menn jeg møtte på en gang i livet.

Nå har jeg altså lest Knausgård-koden, som later til å være en slags kritikk av anmeldernes panegyrikk i kjølvannet av de første bindene, samt en honnør til Jan Kjærstad, som var den første offentlige storheten til å leke med fyrstikker i rosenes leir. Selv om Tjønneland leverer noen interessante perspektiver, synes jeg pamfletten var minst like full av selvfølgeligheter. Men kanskje det oppleves slik siden jeg selv har lest det aller meste av resepsjonshistorien til Min kamp, og de argumentene og konklusjonene Tjønneland snekrer sammen på bakgrunn av dette materialet, gir bare en marginal merverdi.

Samtidig synes jeg pamfletten gjør godt i å trekke debatten ned på jorden, for det har vært en del "vi mangler begreper for å forstå Knausgård"-mottagelse, og det tror jeg er å tildele prosjektet en litt for majestetisk posisjon i verdenslitteraturen. Jeg tror Knausgård snakker sant når han hevder at han tenkte beskjedent om Min kamp og oppfattet det som et smalt prosjekt som neppe ville vekke almen interesse. Den originale hook'en var nok at det ville komme seks bind i løpet av ett år. Det var såpass unikt i samtidslitteraturen (egentlig ikke; det er jo denne oppskriften som skaper så høye salgstall for serielitteraturen), hvor vi er vant til maks én bok per forfatter per år, for staten kjøper ikke inn mer. Min kamp-serien trenger ikke innkjøpsordningen for å gå i pluss, men det kunne ikke Oktober forlag ha visst da de sa ja til prosjektet? Eller?

Om prosjektets størrelse var "the hook", var det likevel innholdet som skapte suksessen. Man kan si hva man vil om eksistensialistisk sublimitet og litterære kvaliteter, men hovedårsaken til at Min kamp har slått an over en så bred front, skyldes langt enklere mekanismer. Kikkermentalitet er bare en del av det, oppfatningen om at dette ikke er fiksjon, dette er sant, og derfor er det "bedre" enn skjønnlitteratur. I tillegg kommer utvilsomt det faktum at Knausgård har vært så grundig involvert i det litterære miljøet i Norge de siste tyve årene. Kanskje mindre etter at han flyttet til Sverige, men han kjenner folk, og folk kjenner ham. Det er ikke arbeiderklassen som sitter og leser Min kamp, det er akademikerne og litteratene som har ledet an, alle disse som har vanket i de samme korridorene som Knausgård, og så har resten av den dannede middelklassen fulgt etter.

Noen har selvfølgelig meldt seg helt ut, de nekter å lese bøkene, selv om de er i "målgruppen", og slik vil det alltid være. Akkurat som med Alexander Rybak og Melodi Grand Prix. Jo større fenomenet er, desto argere er motstanderne, men samtidig er de så få at pengestrømmen overhodet ikke demmes opp. Det er også en kjærkommen bivirkning av suksessen: 10 millioner har Knausgård tjent på Min kamp hittil.

For dem som er kjent med Ayn Rands estetikk, vil det være verdt å merke seg at Min kamp er ekstrem naturalisme, altså det tvert motsatte av hva Rand fremholdt som god litteratur, nemlig romantisk realisme. (Se The Romantic Manifesto, men kanskje spesielt The Art of Fiction for en nærmere redegjørelse for disse begrepene.) Knausgårds bøker er ikke drevet av noe plott, de forsøker ikke å bygge karakterer i noen særlig grad, de har ingen begynnelse og slutt, ingen kurve, ingen toppunkter. Det er nok sant at svært lite redigering har gått inn i dette prosjektet, men det kan man egentlig ikke klage på, for det er nettopp det som er prosjektet. En naturalistisk, bevissthetsstrømmende anti-roman. Jeg leste i begynnelsen av mai at Knausgård nettopp var begynt på MK6, og den skulle være ferdig etter en måneds tid. En hel roman på en måned? Jeg er heldig om jeg kommer litt nærmere avslutningen av førsteutkastet på min egen roman i løpet av en måned.

Når vi snakker om Knausgård-koden, er det slik å forstå at denne koden nå er blitt avdekket? Kan alle nå begynne å skrive knausgårdsk? Pamfletten Knausgård-koden tar nemlig sitt navn fra en artikkel i Studvest fra 17. februar: "Knausgård-koden":

Karl Ove Knausgård har blitt Norges litterære rockestjerne med «Min kamp»-suksessen. Her er del 1 av Baksnakks enkle veiledning til hvordan DU kan skrive din egen gigaselgende autobiografiske roman. Utarbeidet i samarbeid med Skrivekunstakademiet og Frid Ingulstad-fanzinen Vagant 1. Start med å skrive 10-20 essayistiske utlegninger om diverse fenomen. Disse er hendige til å spre rundt i romanen for å fylle plass – det er tross alt et megalomanisk verk du skriver på. Knausgård skriver for eksempel om død og kunst, men alt fungerer så lenge du skriver om det på riktig måte (se neste punkt). 2. Vær raus med idiosynkratisk syntaks og merkelig innskutte leddsetninger slik at leseren skjønner dybden i det du skriver. Her er et eksempel fra Baksnakk-redaksjonen: «Noe dypt inni meg er det Karl Ove Knausgårds bøker rører ved – likesom han favner, ja, for ikke å si omfavner eller omringer, hvis det i det hele tatt gir noen mening å snakke om litteraturens fysiske væren relativt til en selv, hele meg.» Kjempelett! 3. Ikke sky unna det aller mest dagligdagse, blås det tvert imot opp til det absurde. Liker du ostemørbrød? Hva da med: «Jeg skrudde på ovnen og begynte å lage ostesmørbrød. Den ene osteskiven ble jeg ikke fornøyd med, så jeg spiste den der og da i stedet for å legge den på brødskiven. Så la jeg på purre, og da plutselig skjedde det noe i meg; purren ble med ett ladet med mening, og grønnfargen minnet meg om det milde vannet jeg badet i som liten. Ååå, ååå. Jeg begynte å grine.» Nesten helt Knaus! 4. Knausgård skriver ti sider om dagen. For å få til dette er det viktig at en stor del av det du skriver er om små detaljer slik at du ikke trenger å tenke så mye og stort. At detaljene stort sett blir fiktive ettersom du umulig kan huske dem, er ikke noe problem. Beskriv gjerne hele handlelisten fra den gangen du handlet for din mor i 1995. 5. En god leseropplevelse er en forvirrende leseropplevelse. Kast kronologien ut av vinduet og operer i stedet med store blokker av tidsperioder som du hopper fra og til på måfå for å gjøre leseren disorientert. For eksempel: Etter å ha skrevet 150 sider om en sommerferietur du var på, er det fint om neste avsnitt helt uten videre begynner med «Så da jeg satt der på kjøkkenet denne vintermorgenen, var det litt irriterende å tenke på at vaskemaskinen var ødelagt» eller noe lignende.

Parodiene er allerede underveis, sies det, i hvert fall fra Knut Nærum, men det blir spennende å se om noen faktisk prøver å gjøre Knausgård-koden til sin egen i årene fremover. Kan man overknause Knausgård? Er det mulig å skrive 3000 sider om seg selv (eller hamsteren sin), bare bedre, enda mer litterært, mer dramaturgisk vellykket? Eller har man allerede da slått inn feil kode?