Kategori: Litteratur

For en uke siden publiserte jeg en omtale av Karl Ove Knausgårds Min kamp 2 her på bloggen. Det var ikke en ordinær bokanmeldelse, men et forsøk på å trekke frem og belyse det jeg oppfattet som bokens sentrale tema: hvordan en mann kan balansere rollen som forfatter og rollen som småbarnsfar i et moderne samfunn. I kjølvannet av et knippe lovprisninger snudde plutselig vinden, og jeg ble rammet av en kaskade av mer eller mindre elokvente beskyldninger om sexisme, mannssjåvinisme og kvinneforakt, fremst i rekken Kristine Toftes blogginnlegg "Fuck deg, Stian" og påfølgende kommentarer. Noen hadde tydeligvis tatt seg nær av mine betraktninger og ville "kverne meg i kjøttkvern og mate duene med meg", for å sitere Tofte.

Min første reaksjon var vantro. Jeg skjønte ikke hva det var som hadde rammet disse personene så brutalt. Jeg forsøkte å spørre, men fikk bare like sterk vantro tilbake. Hvordan kunne jeg ikke se det? Hvordan kunne jeg ikke forstå hvilke uhyrligheter jeg hadde liret av meg? Det begynte å demre for meg etter en del tankearbeid, og etter å ha lest noen av kommentarene på nytt og sett dem i relasjon til andre kommentarer, ikke minst de forsøkene som også ble gjort for å forsvare eller i det minste forklare min lesning.

Det jeg nå oppfatter som kimen til de sårede følelser, er antagelsen om at jeg i min omtale av Min kamp 2 fremsetter et biologisk kjønnsskille som gjør mannen til et frihetssøkende vesen og kvinnen til en ensporet barneføder og -oppdrager. Man har muligens lest det ut ifra dette:

Kvinnelige forfattere ser nemlig ut til å forsake hele sitt forfatterskap når moderskapet trer inn. Det er ingen tvil om hva som er viktigst. Dette har de båret frem, dette har de satt til verden. Det er mye, mye større enn en hvilken som helst bok de har fått utgitt.

Og sikkert mye annet. Men jeg vil gjøre oppmerksom på at dette og alt det andre jeg har skrevet før setningen "Dette er problematikken i Min kamp 2, slik jeg ser det.", er et referat fra tematikken i boken, ikke en traktat om mannens og kvinnens natur! Det er en kondensert beskrivelse av Knausgårds tanker om farskapet og morskapet, men i polemisert og tilspisset form. Ja, jeg har benyttet en generaliserende flertallsform her, som jeg i ettertid ser kan fortone seg kontroversiell. Men den rammer også menn. Og hvis noen tror jeg ser på dette som kvinnenaturen an sich og ferdig med det, så er det helt feil. Jeg opplever nok at det finnes kvinner som er slik, men jeg har personlig langt mer sans for kvinner som ikke er slik, som ikke lar alt annet flyte når de får barn, kvinner som er opptatt av intellektuelle sysler og åndelig frihet, uansett livssituasjon. Det er slike kvinner jeg identifiserer meg med. Og kanskje jeg sogar ble provosert? Ja, det var det jeg ble. Jeg ble provosert over Linda, Knausgårds kone, og hennes måte å være på.

Et annet utsagn som sikkert ikke falt i god jord:

Knausgård beskriver her det klassiske frihetsmotivet hos mannen, som er så uglesett i vår tid. All form for biologi – som om mannen hadde en naturlig tilbøyelighet til frihet og en like naturlig aversjon mot kontinuerlig barnepass – er jo rensket ut av det kulturpolitiske pensum. Det er ingenting som er naturlig lenger, basert på kjønn.

Noen har tydeligvis oppfattet dette som at frihetsmotivet hos mannen skulle være mannens alene. Som om jeg her utelukker kvinner fra frihetslengsel. Det var aldri min intensjon. Jeg hadde overhodet ikke kvinnen og hennes tilbøyelighet til frihet i tankene her. Jeg forholdt meg kun til mannen. Og hvorfor gjorde jeg det? Jo, fordi jeg forholdt meg til Karl Ove Knausgårds tekst, og han snakker utelukkende om sitt eget frihetsbehov. Han snakker aldri om konas behov for åndelig frihet. Ikke en eneste gang. Kanskje fordi hun ikke har det? Men skulle det være en grunn til å tro at Knausgård og jeg tenker likedan om alle kvinner? Som sagt, ingenting ville smertet meg mer enn en verden hvor ingen kvinner hadde behov for åndelig frihet.

Mitt poeng med å snakke om biologi var altså ikke å fremheve biologiske kjønnsforskjeller på bekostning av individuelle forskjeller, men å problematisere den sosiale konstruktivismens forestilling om at menn (og kvinner, for den saks skyld) utelukkende skapes av sosiale og kulturelle strukturer. Nå oppfatter vi ikke lenger kjønnsrollene som rotfestet i biologien, men i kulturen. Så hvis en mann, eller en kvinne, ønsker å bevare et tradisjonelt kjønnsrollemønster, er ikke det lenger en naturlighet (dvs. en selvfølgelighet) i vårt samfunn. Man må derfor, på individuell basis, avklare hvilke roller man skal ha innen et samliv. Og dette er jo spesielt viktig når det er barn med i bildet. På ingen måte forsøker jeg å hindre menn og kvinner i å arrangere dette etter eget forgodtbefinnende.

Nok et utsagn som muligens har gitt ved til bålet hvor Stian M. Landgaard skal brennes, er dette:

Boken har innbragt Knausgård og hans småbarnsfamilie flere hundre tusen kroner. Men ville det ha skjedd dersom Knausgård ikke hadde gitt seg hen til ”det maniske, det ensomme, det lykkelige”? Nei. Det er der den fundamentale konflikten oppstår mellom mann og kvinne, mellom far og mor. Hun fordrer mannens nærvær til enhver tid, aller helst skulle han ikke ha skrevet en linje, men bare vært hjemme sammen med henne og barnet. Men det går jo ikke. Hvordan skulle de ha klart seg økonomisk? Og hvordan skulle Karl Ove Knausgård ha bevart den minste unse av selvrespekt?

Dette er kanskje blitt forstått som en påstand om at alle menn og alle kvinner i denne situasjonen ville oppført seg på samme måte. Det vet jeg ingenting om. Det uttaler jeg meg ikke om. Jeg baserer meg på begrenset empiri, ikke på ontologiske teorier om menneskenaturen. Empirien kommer fra Knausgård og delvis fra egne erfaringer. Det er et polemisk poeng her, men det handler ikke nødvendigvis om kjønn, det handler om sinnelag. Vi kan like gjerne snu på det: Mannen er husfar, hjemme med barnet, savner sin kone, men hun nekter å komme hjem, for hun har en jobb å gjøre, han kaller henne monster og truer med å forlate  henne. Samme poeng gjelder: Den hjemmeværende må revurdere sine oppfatninger. Jeg er imidlertid fullstendig klar over at denne situasjonen kan betraktes ulikt av ulike mennesker, for som jeg skriver:

Da alt dette preller av på ham, en reaksjon som kan tolkes både som hjerteløs og mandig, alt etter hvilket perspektiv man anlegger på saken, gir hun seg og ber om godt vær isteden.

Og "mandig" er ikke i betydningen "som kun en mann kan gjøre", men i betydningen "modig". At noen vil kunne beskylde meg for paternalistisk språkbruk, skal jeg ikke protestere mot. Men det er ikke det det handler om her. Det handler om frihet, uavhengig av kjønn:

Ønsket om å flykte fra alt, mure seg inne, utelukkende fordype seg i åndssysler. Samtidig som man har lyst til å være normal, ha familie, venner, barn. Det er en umulig kombinasjon. Noe må man fire på. Og dette henger nok ikke bare sammen med dagens feminiserte mannsrolle, det henger sammen med noe mer fundamentalt enn som så: gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly.

Skriver jeg noe sted at kvinner er utelukket fra dualiteten i "gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly"? Jeg snakker om menn i denne situasjonen fordi Knausgårds bok handler om en mann i denne situasjonen. Ellers kan vi like gjerne rette kritikken mot Knausgård: Hvordan våger du å fremstille din kone slik du har gjort? Tror du ikke hun også ønsker seg frihet? Kanskje gjør hun det. Kanskje er hun rystet over hvordan hun er blitt fremstilt i Min kamp 2. Akkurat det tar jeg ikke stilling til. Mitt anliggende her var å belyse mannens vansker med å være åndsmenneske og småbarnsfar på samme tid, nettopp fordi jeg potensielt (!) kan relatere til det.

Men én ting skal jeg innrømme: Jeg er kjapp til å generalisere. Jeg uttaler meg gjerne i generelle termer om både det ene og det andre. Jeg blir sjelden eller aldri provosert over slikt selv, men jeg skjønner at noen gjør det. Og siden kjønn er et så betent tema, risikerer man selvfølgelig at flåsete bemerkninger blir tatt i verste mening og fører til harmdirrende reaksjoner. Når jeg da oppfatter at jeg er blitt misforstått, synes jeg det er på sin plass å avflåse mine uttalelser en smule. Ikke dermed sagt at kjønnskampen er lagt død, men den bør i hvert fall utkjempes på riktige premisser.

Etter noen dagers rimelig intens lesning kom jeg i havn med Karl Ove Knausgårds fortsettelse av den halsbrekkende, helmantlede forseringen av alle tenkelige forsvarslag på jakt etter en eksistensiell sannhet et sted langt, langt inne. I kroppen, i sjelen? I løken? Hvem vet. Jeg tror ikke Knausgård har noe kjølig uttenkt formål med det han driver med, annet enn at han må gjøre det. Sikkert er det i hvert fall at masterstudentene i litteraturvitenskap kommer til å ha en field day med dette monumentale verket i årene som kommer.

Min kamp 2 starter ikke der Min kamp 1 (les omtale) slapp. Da befant vi oss nemlig i 1998, og en begravelse var forestående. Nå er vi plutselig i 2008 eller deromkring, og forfatteren går rett på tema: Livet som småbarnsfar, med kone og tre unger, mens han forsøker å være åndsmenneske. Etter å ha lest boken kan man lure på hvorfor menn i det hele tatt får barn med sin partner. Er det et helt bevisst valg? Vil de ha barn? Enda de vet at de som fedre er bundet til dette barnet for resten av livet? At de oppgir sin frihet i mange år fremover? Eller er det en biologisk mekanisme? Er det liksom fordi sex er så godt, og det er så mye bedre uten kondom, og det å komme inni er aller best? Og hvis dama ikke engang bruker p-piller, er det så skummelt at det blir voldsomt spennende og derfor rystende deilig? Så man tar sjansen? Og så er det jo tydeligvis ikke alle som kjenner til oppfinnelsen angrepille. Og så er det noen kvinner som er helt imot abort. Og dermed blir det stadig satt nye unger til verden.

For menn flest er det sikkert helt greit å få barn. De tenker ikke så mye over det. Ungene kommer ploppende ut iblant. Glede og stolthet, jada. Frustrasjoner og slit, jada, det hører også med. Det er nå bare slik livet er. Man fødes, vokser opp, tar seg jobb, finner seg en kvinne, får unger, oppdrar dem, blir gammel, pensjonerer seg og dør omgitt av barn og barnebarn. Livet. Så enkelt og banalt som det kan forestilles.

Men så har man disse forfatterne. Sikkert andre kunstnere og åndsmennesker også, men la oss holde oss til forfatterne. Hvordan opplever de å bli fedre? En mannlig forfatter som blir sammen med en kvinnelig forfatter, tenker sikkert: "Ah, vi er begge forfattere. Vi tenker likt. Vi kommer til å ha full forståelse for hverandre når det gjelder barn og arbeidsfordeling." Helt feil. Kvinnelige forfattere ser nemlig ut til å forsake hele sitt forfatterskap når moderskapet trer inn. Det er ingen tvil om hva som er viktigst. Dette har de båret frem, dette har de satt til verden. Det er mye, mye større enn en hvilken som helst bok de har fått utgitt. Ingen rosende anmeldelse kan måle seg med komplimenten: "Gud, så nydelig hun er!"

Plutselig er de to forfatterne ikke lenger to forfattere; nå er de én forfatter og én mor. For en far er selvsagt forfatter selv om han får barn. Han kan gjerne glede seg over dette, ta del i fødselen, oppdragelsen, bleieskift og alt det der, men han har ikke oppgitt forfatterskapet av den grunn. Hans hormoner har ikke gjennomgått den samme fundamentale transformasjonen. Så når han vil ha tid for seg selv, gå på kontoret og skrive, oppleves dette som et svik fra partnerens side. Hvorfor skal bare hun ta seg av ungen? Hun vil ikke være alene. Hun trenger ham.

Så han må ta stilling. Han må bestemme seg. Skal han bevare husfreden eller skape litteratur? Man skulle tro at det gikk an å sette seg ned og snakke om dette, finne en løsning som begge parter er tilfreds med. Men det er det bare å glemme. Det inntreffer alltid omstendigheter som velter enhver plan og avtale omkull. For kvinnen er alltid barnet viktigst, uansett andre omstendigheter, og hvis mannen da fremdeles insisterer på sin rett, er helvete løs.

Dette er problematikken i Min kamp 2, slik jeg ser det.

Hjemmepapparollen

Den store forskjellen på en forfatter og en ordinær lønnsarbeider, for eksempel en bokhandler, når det gjelder familie, er at forfatteren kan ta seg fri, kan lempe på sine arbeidskrav, kan holde seg hjemme den ene dagen. Bokhandleren må gi sin arbeidsgiver gyldig grunn for å holde seg hjemme. Ungen er syk, må bli hjemme i dag. Javel, men hva så? Bokhandleren får for det første lønn for sitt fravær. For det annet består bokhandlerens arbeid vanligvis av en repetitivt oppgave – stå i kassen og selge bøker – kanskje også av et og annet prosjekt på butikkens vegne: rydde på lageret, sette opp hyller til boksalget, etc. Men det er ingen krise. Det er andre som kan ta seg av det mens bokhandleren er hjemme med sin syke datter. I realiteten har han fri og koser seg i hjemmepapparollen.

Ei slik for forfatteren. Han kan naturligvis ta seg fri en dag hvis han føler for det. Han kan kose seg i hjemmepapparollen når han vil. Men på bekostning av sitt arbeid, sin fremtidige inntekt. Hva hvis påtrykket fra barnemoren hele tiden er der: Jeg klarer ikke dette alene, jeg er sliten i dag, jeg har så mye jeg skulle ha gjort, kan ikke du bli hjemme med Vanja i dag?

Javel, Linda, svarer forfatteren. Han går med på det. Han jenker seg, lar seg styre av hennes behov, av småbarnsfamiliens behov. Men hva tenker han om det når han endelig tar barnevognen fatt og går ut, slik at Linda skal få litt ro?

Når jeg gikk rundt i byen med barnevogn, og brukte dagene til å stelle for barnet mitt, var det ikke slik at jeg tilførte livet mitt noe, at det ble rikere, tvert imot ble noe tatt bort fra det, en del av mitt selv, den som hadde med mannlighet å gjøre. Det var ikke med tankene det ble klart for meg, for tankene visste at jeg gjorde dette av en god grunn, nemlig at Linda og jeg skulle være likestilt i forholdet til vårt barn, men med følelsene, som fylte meg med desperasjon når jeg på denne måten presset meg ned i en form som var så liten og så nær at jeg ikke lenger kunne røre meg.
(s. 87)

Knausgård beskriver her det klassiske frihetsmotivet hos mannen, som er så uglesett i vår tid. All form for biologi – som om mannen hadde en naturlig tilbøyelighet til frihet og en like naturlig aversjon mot kontinuerlig barnepass – er jo rensket ut av det kulturpolitiske pensum. Det er ingenting som er naturlig lenger, basert på kjønn. Hvis man vil bevare et slags tradisjonelt kjønnsrollemønster, er man nødt til å avklare dette individuelt og på forhånd:

Ville jeg ha ordnet det annerledes, måtte jeg ha sagt fra til Linda før hun ble gravid, hør, jeg vil ha barn, men jeg vil ikke være hjemme og ta meg av det, er det greit for deg? Det betyr jo at det er du som må gjøre det. Da kunne hun sagt, nei, det er ikke greit, eller, ja, det er greit, og framtiden vår kunne ha blitt planlagt ut fra det. Men det gjorde jeg ikke, så forutseende var jeg ikke, og da måtte jeg følge de spillereglene som fantes. I den klasse og kultur vi tilhørte, betydde det at vi begge tok den samme rollen som tidligere ble kalt kvinnerollen. Den var jeg bundet til som Odyssevs til masten: Ville jeg komme meg fri, kunne jeg det, men ikke uten å miste alt jeg hadde der. Slik hadde det seg at jeg gikk moderne og feminisert i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i mitt indre.
(s. 88)

Allerede i Min kamp 1 var disse tankene tilstede, det hemmende ved å være småbarnsfar og forfatter på samme tid. Da jeg leste den boken, var det derfor ett spørsmål som stadig foresvevet meg: Hvorfor valgte du å få barn, Knausgård? Ante du ikke hvilken ulykke du bragte over deg selv? Nå i Min kamp 2 forsøker han endelig å gi et slags svar på det:

Vi var fortsatt fulle av lyst og iver, for livene våre hadde vendt, ikke bare lett som i en forbigående vind, men fundamentalt. Vi planla å få barn. At noe annet enn lykke ventet oss, hadde vi ingen anelse om. I alle fall ikke jeg. I slike spørsmål, som ikke har med filosofi, litteratur, kunst eller politikk å gjøre, men som bare dreier seg om livet, slik det leves, i meg og rundt meg, tenker jeg aldri. Jeg føler, og følelsene bestemmer handlingene. Det samme gjaldt Linda, kanskje i enda større grad. (s. 231-232)

Er det kanskje ikke slik det oppleves for nybakte foreldre flest? Med mindre man faktisk blir fortalt hvor altoppslukende et barn er, hvordan kan man vite det? Folk flest ser sikkert for seg noen søvnløse netter, mas nå og da, bleieskift her og der. Men kan de forestille seg at barnet legger beslag på nærmest hvert eneste minutt av døgnet? Kan de forstå hvordan det er å miste all kontakt med den ytre virkeligheten i spedbarnstiden, den evige ammetåken, den kontinuerlige kampen mot tilværelsen det innebærer? Det lyder latterlig, men det er sant. Og for menn er jo situasjonen en helt annen nå enn for noen få tiår siden. Vi har selv funnet oss i det. Vi har akseptert at ”kvinnerollen” nå skal bekles av både mannen og kvinnen. Borte er den distanserte farsfiguren som bare såvidt kikket inn til barna mens de var små, og som først spilte en rolle i deres liv når de ble større, når de tilegnet seg en viss fornuft og ble individer. Da kunne han snakke til dem som mennesker, da kunne han nå inn til dem med sin livsvisdom. Nå eksisterer ikke den rollen mer, eller den er overtatt av skolen, av eldre brødre, av MTV, av Internet. Faren har nok med å være mor for barnet.

Den myke forfatteren

Er feminiseringen av mannen nødvendigvis en god utvikling? Det er det Knausgård problematiserer, indirekte, ikke direkte. Han snakker aldri om det i generelle termer, han forskanser problemstillingen kun til sitt eget liv. Kanskje fordi det ville være for farlig å trekke konklusjonen ut over idiosynkrasien. Da er det nemlig ikke bare litteratur lenger, da er det politikk. Da går han imot alt det moderne, sosialdemokratiske likestillingsprosjektet står for. Og vi lever jo også i en tid hvor generalisering er blitt tabu. Det som gjelder for deg, trenger ikke å gjelde for meg. Hvordan våger du å sette folk i bås? Hvordan kan du si at alle – eller sogar de fleste – menn er som deg? Men det er ikke utelukkende når det er barn med i bildet, at rollen som åndsmenneske er problematisk å holde oppe som ideal. Det harde må alltid vike for det myke, noe Knausgård får erfare tidlig i forholdet til Linda:

Den første mandagen etter at jeg hadde kommet tilbake fra London, sa jeg til Linda at vi ikke kunne treffes neste kveld, jeg skulle jobbe utover natten. Det var greit, det. I ni-tiden sendte hun en sms, jeg svarte, hun sendte en ny, var ute med Cora, de satt på et sted i nærheten og tok en øl, jeg skrev at hun måtte ha det bra og at jeg elsket henne, et par tekstmeldinger til gikk fram og tilbake, så det ble stille, og jeg tenkte at hun hadde gått hjem til seg. Men det hadde hun ikke, rundt tolv banket hun på døren min.

– Kommer du? sa jeg. – Jeg sa jo at jeg skulle skrive?

– Jo, men sms-ene dine var så varme og kjærlige. Jeg tenkte at du ville at jeg skulle komme.

– Jeg må jobbe, sa jeg. – Det er alvor.

– Jeg forstår det, sa hun, hadde alt tatt av seg jakken og skoene. – Men kan jeg ikke bare sove her mens du jobber, da?

– Det vet du at jeg ikke kan. Jeg kan ikke skrive med en katt i rommet engang.

– Du har aldri forsøkt med meg i rommet. Kan hende jeg har en bra innvirkning!

Selv om jeg var forbannet, klarte jeg ikke å si nei. Jeg hadde ikke rett til det, for da sa jeg at det elendige manuskriptet jeg skrev på, var viktigere enn henne. I det øyeblikket var det det, men det kunne jeg jo ikke si.

– Okey, sa jeg.

Vi drakk te og røykte foran det åpne vinduet, så kledde hun av seg og gikk til sengs. Rommet var lite, skrivebordet befant seg ikke mer enn en meter unna, det var umulig å konsentrere seg når hun var i rommet, og det at hun hadde kommet selv om hun visste at jeg ikke ville, fylte meg med en kvelende følelse. Men jeg ville heller ikke legge meg, ikke la henne vinne, så etter en halvtime reiste jeg meg og sa til henne at jeg gikk ut, det var en demonstrasjon, det var min måte å si at jeg ikke fant meg i det på, og så gikk jeg der i de tåkefulle gatene på Söder, kjøpte en pølse på en bensinstasjon, satte meg i parken nedenfor leiligheten og røykte fem sigaretter i rask rekkefølge mens jeg stirret ut over den glitrende byen under meg og lurte på hva i helvete det var som skjedde. Hvordan faen hadde jeg havnet her?
(s. 229-230)

Sed amor vincit omnia, og Knausgård er overbevist om at han elsker henne, og at dette skal de få til. Han ser for seg at det eneste rette er å få barn med dette mennesket han elsker så høyt. Det er jo slik det skal være, er det ikke? Linda er overlykkelig når han, full av begeistring, kommer med sitt forslag. De skal få barn sammen. Men på et senere tidspunkt slår fornuften inn igjen. Knausgård tenker at hun kanskje burde gjøre ferdig studiene først, og at de burde utsette barneplanene. Da blir hun rasende og slår til ham. For han hadde gjort henne så glad da han først hadde snakket om barn, og nå virket det som om han trakk tilbake den fremtidslykken hun hadde gledet seg til. Han blir sint over den fysiske forulempelsen. Han vil gå, forlate henne, aksepterer ikke denne behandlingen. Men han kommer tilbake. Hun lover å skjerpe seg. Han gir henne en ny sjanse, de skal få barn sammen. Igjen er hun overlykkelig. Men ambivalensen hans er krystallklar: ”Jeg både ville og ville det ikke.” (s. 238)

Den harde forfatteren

Senere, når barnet er født og forfatteren endelig begynner å nærme seg et manus som kan bli en roman nummer to, snart seks år etter debuten Ute av verden (1998), forteller Knausgård redaktøren sin, Geir Gulliksen, at det bare gjenstår finpussing igjen, og at boken vil være klar til høsten. Men så innser forfatteren at dette ikke går, han er ikke fornøyd med det han har skrevet så langt, og må skrive en helt ny historie inn i romanen. Likevel vil han holde fristen forlaget har satt for å rekke bokhøsten. Det vil innebære ekstremt hardt arbeid, og hjemme har han samboer og en seks måneder gammel datter ...

Da vi kom hjem derfra, forstod jeg at det var alt eller ingenting, sa til Linda at jeg flyttet inn på kontoret, jeg måtte skrive dag og natt. Det kan du ikke, sa hun, det går ikke, du har en familie, har du glemt det? Det er sommer, har du glemt det? Skal jeg ta meg av datteren din alene? Ja, sa jeg. Slik er det. Nei, sa hun, det får du ikke lov til. Okey, sa jeg, men jeg gjør det uansett. Og det gjorde jeg. Jeg var helt manisk. Jeg skrev hele tiden, sov to eller tre timer i døgnet, det eneste som betydde noe, var den romanen jeg skrev på. Linda dro ut til sin mor og ringte meg flere ganger om dagen. Hun var så sint at hun skrek, virkelig skrek i røret. Jeg holdt det bare bort fra øret og skrev videre. Hun sa at hun ville gå fra meg. Jeg sa, gå. Jeg bryr meg ikke, jeg må skrive. Og det var sant. Hun fikk gå om det var det hun ville. Hun sa, jeg gjør det. Du ser oss aldri mer igjen. Jeg sa, fint. Jeg skrev tyve sider om dagen. Så ingen bokstaver eller ord, ingen setninger eller noen form, bare landskap og mennesker, og Linda ringte og skrek, sa at jeg var en sugar daddy, sa at jeg var et svin, sa at jeg var et uempatisk monster, sa at jeg var verdens verste menneske og at hun forbannet den dagen hun traff meg. Jeg sa, fint, gå fra meg da, jeg bryr meg ikke, og det mente jeg, jeg brydde meg ikke, ingen skulle stille seg i veien for dette, hun la på, hun ringte opp igjen to minutter senere og fortsatte å forbanne meg, jeg var nå alene, hun skulle oppdra Vanja alene, greit for meg, sa jeg, hun grein, hun tagg og ba, for det jeg gjorde mot henne, var det verste noen kunne gjøre, å la henne være alene. Men jeg brydde meg ikke, jeg skrev natt og dag, og så ringte hun plutselig og sa at hun kom hjem imorgen, ville jeg komme på stasjonen og møte dem?

Ja, det ville jeg.

På stasjonen kom hun mot meg med en sovende Vanja i vognen, hilste spakt og spurte hvordan det gikk, jeg sa bra, hun sa at hun var lei seg for alt. To uker senere ringte jeg og sa at romanen var ferdig, mirakuløst nok eksakt på den datoen som jeg hadde fått som tidsfrist av forlaget, 1. august, og da jeg kom hjem stod hun i stuen og favorittretten min stod på bordet. Jeg var ferdig, romanen var skrevet, men det jeg hadde opplevd, det vil si, det stedet det føltes som om jeg hadde vært på, var jeg ikke ferdig med. Vi dro til Oslo, jeg gikk på pressekonferansen, ble så full på middagen etterpå at jeg lå og spydde på hotellrommet hele formiddagen og bare såvidt klarte å kare meg ut til flyplassen, hvor en forsinkelse fikk begeret til å bli fullt for Lindas del, hun skjelte ut skrankepersonalet, jeg gjemte hodet i hendene, var vi tilbake der igjen nå? Flyet gikk til Bringelandsåsen, der stod mamma og ventet på oss, hele den neste uken gikk vi lange turer under de vakre fjellene, og alt var bra, alt var som det skulle være, men likevel ikke bra nok, jeg lengtet hele tiden tilbake til der jeg hadde vært, det verket i meg. Det maniske, det ensomme, det lykkelige. (s. 330-331)

Denne boken skulle bli En tid for alt (2004). Boken er kommet i flere opplag, over 11.000 eksemplarer er solgt i bokhandelen, den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og Kritikerprisen, og rettighetene er solgt til USA, Storbritannia, Danmark, Nederland, Tyskland, Polen og Sverige. Boken har innbragt Knausgård og hans småbarnsfamilie flere hundre tusen kroner. Men ville det ha skjedd dersom Knausgård ikke hadde gitt seg hen til ”det maniske, det ensomme, det lykkelige”? Nei. Det er der den fundamentale konflikten oppstår mellom mann og kvinne, mellom far og mor. Hun fordrer mannens nærvær til enhver tid, aller helst skulle han ikke ha skrevet en linje, men bare vært hjemme sammen med henne og barnet. Men det går jo ikke. Hvordan skulle de ha klart seg økonomisk? Og hvordan skulle Karl Ove Knausgård ha bevart den minste unse av selvrespekt?

Betegnende nok aksepterer Linda mannens avgjørelse, på et eller annet plan. Først hater hun ham og truer ham, i håp om at han skal gi etter, slutte med sine grandiose planer, komme hjem og være sammen med henne og barnet istedenfor å vie seg til det han elsker å gjøre – skrive. Da alt dette preller av på ham, en reaksjon som kan tolkes både som hjerteløs og mandig, alt etter hvilket perspektiv man anlegger på saken, gir hun seg og ber om godt vær isteden. Hun er ikke glad for det, men hun finner seg i det, hun kommer ham i møte, skjønner at han er som han er. Og så tror hun alt er i orden. Nå har du gjort det, Karl Ove. Nå skal vi leve normalt heretter. Men likevel var det ”ikke bra nok, jeg lengtet hele tiden tilbake til der jeg hadde vært, det verket i meg”.

Mannens dualitet

Selv om Knausgård har et veldig nært og sensitivt forhold til nåtiden og sogar til fortiden, viser han gang på gang at fremtiden for ham bare er svevende forestillinger hvor alt er mulig, hvor man ikke trenger noen klar plan, men bare skal la seg rive med:

Å ha bare ett barn var fullstendig utelukket for meg, to var for lite og sammenlåst, men tre, hadde jeg tenkt, var perfekt. Da var barna flere enn foreldrene, da fantes det mange kombinasjonsmuligheter blant dem, da var vi en gjeng. Planlegge nøyaktig tidspunkt for når det passet, både når det gjaldt vårt eget liv og hvilke aldre som stod best til hverandre, hadde jeg bare forakt overfor, det var ingen bedrift vi drev heller. Jeg ville la tilfeldighetene råde, la det som skjedde, skje, og så ta konsekvensene av det etter hvert som de oppstod. Var det ikke det som var livet?
(s. 360-361)

Dette på tross av at han blir forknytt, innbitt, lever med et kontinuerlig formørket sinn fordi han har tatt disse valgene og må holde ut med dem etterhvert som ungene strømmer på. Mens de venter på barn nummer to, formaner en venn av ham:

«Men du må jo skrive, Karl Ove!»

Og når alt kom til alt, når jeg fikk kniven på strupen, kom det først.

Men hvorfor?

Barn var jo livet, og hvem ville snu ryggen til livet?

Og skriving, hva annet var det enn døden? Bokstavene, hva annet var de enn bein på en kirkegård? (s. 361)

Kanskje er det her Knausgårds personlige verdensanskuelse, nedarvet eller tilegnet, kommer til sin rett. Å skrive er å hegne om det døde. Å få barn er å hegne om det levende. Når man nærmer seg førti og begynner å fornemme at man ikke er udødelig, at man før eller siden vil ligge i graven, er det da nok å etterlate seg bøker? Skrift på papir? Barn er jo en slags forlengelse av en selv. Det ligger nedfelt i den biologien ingen får snakke høyt om. Og det største problemet med å få barn i dag er jo ikke at barn per se er uønsket, men at den foreldrerollen som vår postfeministiske tid tilfeldigvis har trumfet igjennom, ikke passer for alle. Knausgård er uansett klar på at forfatterskapet kommer før farskapet, det er skrivning han vil drive med. Han har satt barn til verden, javel, men kona og ungene får klare seg uten hans døgnkontinuerlige nærvær.

Ønsket om å eksellere som forfatter, skrive et verk av stor betydning, er sterkt tilstede hos Knausgård. Han må være drevet av en sterk vilje, som kunne sette alt på spill sommeren 2004 for å skrive En tid for alt, men selv om bøkene hans roses på alle bauger og kanter, er han likevel ikke fornøyd:

Hvordan kan man sitte der og ta imot applausene når man vet at det man har gjort, ikke er godt nok?

Jeg hadde én sjanse. Jeg måtte kutte alle bånd til den smiskende, gjennomkorrumperte kulturverdenen, hvor alle, hver eneste liten dritt, var til salgs, kutte alle bånd til den tomme tv- og avisverdenen, sette meg inn på et rom og begynne å lese for alvor, ikke samtidslitteratur, men litteratur av den høyeste kvalitet, og så skrive som om livet mitt avhang av det. Gjerne i tyve år, om det var det som krevdes.

Men den sjansen kunne jeg ikke ta. Jeg hadde familie, jeg skyldte dem å være der. Jeg hadde venner. Og jeg hadde en svakhet i min karakter som gjorde at jeg sa ja ja der jeg mente nei nei, og som var så redd for å såre andre, at den kunne gi avkall på alle prinsipper, alle drømmer, alle sjanser, alt som smakte av sannhet, for å unngå det.

Jeg var en hore. Det var det eneste dekkende ordet. (s. 495)

Harde ord fra en ekstremt selvkritisk mann. Men det er noe i denne dualiteten. Ønsket om å flykte fra alt, mure seg inne, utelukkende fordype seg i åndssysler. Samtidig som man har lyst til å være normal, ha familie, venner, barn. Det er en umulig kombinasjon. Noe må man fire på. Og dette henger nok ikke bare sammen med dagens feminiserte mannsrolle, det henger sammen med noe mer fundamentalt enn som så: gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly.

Knausgård selv forsoner seg til slutt med sin feminiserte tilværelse, når han har fått sitt tredje barn og innser at det egentlig ikke er noen vei utenom lenger:

Det som en gang i tiden hadde plaget meg slik ved å gå rundt i byen med barnevogn, var nå en fullstendig tilbakelagt og fremmed historie, der jeg skjøv en loslitt barnevogn med tre barn om bord rundt omkring i gatene, ofte med to eller tre handleposer dinglende fra den ene hånden, med furer dype som utskjæringer i pannen og ned langs kinnene og øyne som brant med en tom villskap jeg for lenge siden hadde mistet kontakten med. Jeg gjorde ikke lenger noe av det eventuelt feminiserte ved det jeg holdt på med, nå var det å få ungene fram det handlet om, hvor nå det var vi skulle, uten at de satte seg tvert på bakken og nektet å gå videre, eller hva de nå kunne finne på av ting som ga meg og mine ønsker om en lett morgen eller ettermiddag, motstand. En gang stoppet et følge av japanske turister opp på den andre siden av gaten og pekte på meg som om jeg var anføreren i en sirkusparade eller noe. De pekte. Der går den skandinaviske mannen! Se, og fortell deres barnebarn om det dere så! (s. 516)

Man kan lese Min kamp 2 som et vers fra Walt Whitmans Leaves of Grass: ”I too am not a bit tamed – I too am untranslatable; I sound my barbaric yawp over the roofs of the world.” Å skrive dette verket er hans yawp, hvor han i det minste får gitt uttrykk for og gjort kunst av sin dualistiske lidelse, uunngåelig som den er.

Siden dette nå er en blogg, vet jeg at det er sjanse for at Knausgård finner det jeg har skrevet om Min kamp 2. Her er nemlig en scene fra slutten av boken, hvor han sitter og surfer på nettet:

Så satte jeg meg foran pc-en, åpnet Internett, sjekket mailen, ingenting, var innom et par avisnettsteder, før jeg googlet meg selv. Det var litt over 29 000 treff. Tallet steg og sank som en slags indeks. Jeg bladde rundt og klikket litt på måfå. Styrte unna intervjuene og anmeldelsene, kikket på noen av bloggene. En av dem skrev at bøkene mine ikke var verdt å tørke seg i ræva med engang. Et annet sted kom jeg inn på hjemmesidene til et lite forlag eller tidsskrift. Navnet mitt stod i en billedtekst under et bilde av Ole Robert Sunde, det stod at han fortalte alle som ville lytte, om hvor dårlig den siste boken til Knausgård var. Så kom jeg over dokumentene i en nabotvist som en slektning tydeligvis hadde vært involvert i. Det handlet om en garasjevegg som var noen meter for kort eller lang.

– Hva gjør du? sa Linda bak meg.

– Googler meg selv. Det er en jævla Pandoras eske. Du vil ikke tro hva folk får seg til å skrive. (s. 499)

To ting først:

1) Jeg snakker om Karl Ove Knausgårds Min kamp, ikke om den andre fyrens.

2) Jeg er egentlig ingen bokanmelder, og jeg er mer opptatt av linjer og forbindelser enn av rene sammendrag-av-handlingen-sammenligning-med-tidligere-verker-kritikk-og-ros-gleder-meg-til-neste-anmeldelser.

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgård siden 1999, året min daværende kvinne kjøpte Ute av verden, som utkom høsten 1998. Jeg leste intervjuer og anmeldelser av den unge, smilende sørlendingen som hadde gjort slik suksess med sin debutroman, Kritikerprisen sogar, som første debutant, bortimot 800 sider, og ikke minst med en naken ungpike på coveret. Slike bilder får riktignok enkelte moralister til å spy ut innvollene i vemmelse, blåse i dommedagsbasunene og stemple vederstyggeligheten som pedofili, barnevoldtekt, hvitt slaveri, osv., men for oss normale var derimot bildet ... det er et engelsk ord for det ... alluring. Forlokkende? Og baksideteksten fortalte jo om 26 år gamle Henrik Vankel, lærervikar som forelsker seg i sin 13 år gamle elev, Miriam. Forlokkende? Ja, så absolutt. Lolita-temaet hadde fått en ny homage.

Da jeg endelig leste boken, i 2000, viste det seg at bare første del av romanen omhandlet forbudt kjærlighet. Annen del tok for seg hovedpersonens foreldre, hvordan de møttes som unge og fikk barn sammen. Tredje del var et personalgalleri fylt av alskens historiske og filosofiske betraktninger, nostalgiske tilbakeblikk på ungdom og barn, essayistiske fortellinger om forskjellige temaer. Det ble kanskje litt mye fabulering, for min del ventet jeg på fortsettelsen av historien om Henrik og Miriam, som så brått ble avbrutt på slutten av første del. Og fortsettelsen kom, bare såvidt, helt på slutten av boken. Men det stod 1 på bokryggen, og historien om Henrik Vankel skulle, etter hva man leste i intervjuene, bli en trilogi.

Slik ble det egentlig ikke, noe jeg snakket om i innlegget "Noen forfattere og deres litterære krumspring" i april 2006. Knausgård fikk nok av Vankel og skrev heller en roman om engler, En tid for alt, som utkom i 2004, og hvor bare de siste 50 sidene handler om Vankel, som nå befinner seg ute på en øy i en slags selvhatende forfatning. Disse 50 sidene er alt jeg har lest av boken. Jeg kjøpte den da den kom ut, men kom meg aldri ordentlig i gang med den. En kompis av meg leste den og gav meg kontinuerlig tilbakemelding. Selv om jeg har glemt alt han sa, husker jeg at han endte på negativ konklusjon. Hos meg står den fremdeles i hylla og godgjør seg. Det er en tid for alt, også for lesning av denne boken.

Så kom Min kamp høsten 2009. Foreløbig er bare første bind ute. Romanen består nemlig av totalt seks bind, to til kommer i høst, de tre siste til våren, ifølge forlaget. Trond Haugen kaller Min kamp tredje bok i romansyklusen om Henrik Vankel, noe jeg finner litt spesielt, da Henrik Vankel bare såvidt nevnes i dette bindet. Han er ikke hovedperson i Min kamp, men i romanen som hovedpersonen i Min kamp skriver på. Min kamp er nemlig en roman om Karl Ove Knausgård.

Hele denne selvbiografitendensen som har vært så påfallende i norsk litteratur de siste årene, trekkes her ut i det ekstreme. Vi som er blitt beskyldt for å bruke oss selv i romaner som Sirkus; Entusiasme og raseri; Kallet - romanen; Herrer i åndenes rike; Frank Lande; osv., er neppe i nærheten av den parteringen, vrengningen og millimeterundersøkelsen av eget liv og levnet som Knausgård foretar seg i Min kamp. Han gjør noe som jeg aldri ville ha gjort, selv om jeg har tenkt på det nå og da: Han begynner i det absolutte nuet. Han beskriver og tidfester øyeblikket hvor han sitter og skriver. Malmö, 27. februar 2008, klokken 23:43. En forfatter som ikke har noe å skrive om, så han velger å skrive om det å ikke ha noe å skrive om? Kan det bli mer corny?

Egentlig ikke, men utrolig nok fører dette beskjedne utgangspunktet likevel til en fortelling av interesse, til litteratur. Den nærheten og nakenheten Knausgård beskriver sitt liv med, gjør sterkt inntrykk. Han legger ut om sin kone, sine tre små barn, forteller nærmest Se&Hør-aktig om familielivets sorger og gleder. Men egentlig mest om sorgene. Han skriver noe jeg kan kjenne meg brutalt igjen i, selv om jeg ikke har barn selv:

Jeg har alltid hatt et stort behov for å være alene, jeg trenger store flater av ensomhet, og når jeg ikke får det, som jeg ikke har gjort de siste fem årene, kan frustrasjonen iblant bli nesten panisk, eller aggressiv. Og når det som har holdt meg i gang hele mitt voksne liv, ambisjonen om en gang å skrive noe enestående, på den måten blir truet, er min eneste tanke, som gnager som en rotte i meg, at jeg må se å komme meg bort. (s. 36)

Det er slik åndsmennesker tenker. Jeg har vanskelig for å forestille meg hvordan man ikke skulle kunne ha det slik, forutsatt at man regelmessig hengir seg til de høyere, kunstneriske, filosofiske sfærer og betrakter de fleste av hverdagslivets trivialiteter som nødvendige onder. Min kamp er en bok om åndsmenneskets kamp mot hverdagslivets trivialiteter, disse uforutsigbare kreftene som alltid truer med å gjøre kosmos til kaos. Barn er én slik kraft, men også den øvrige familie, jobbforpliktelser, sykdom, byråkrati, naturen selv. De er trivielle, for de inntreffer hele tiden, hovedsakelig som obstruksjoner. Den evige kampen fra vugge til grav går ut på å være trivialitetene voksen, slik at de ikke klarer å dominere ens frisone, ens åndsliv.

Et av de viktigste temaene i boken er Knausgårds forhold til sin far, og vi får en lang, sammenhengende fortelling som begynner med at Karl Ove sitter i Bergen sommeren 1998 og får beskjed om at faren, som bor i Kristiansand, er død. Nærmest som et realityshow får vi ta del i Karl Ove Knausgårds reise til sin barndoms ikke fullt så grønne dal, hvor han og broren får ansvaret for begravelsen og er nødt til å renovere et hus hvor faren hadde gått til grunne i sin egen dritt, og hvor Knausgård midt oppi dette kaoset gjør et tappert, men umulig, forsøk på å lese sluttkorrektur på manuset som bare to måneder senere skulle utgis under tittelen Ute av verden.

Er dette egentlig en selvbiografi, ikke en roman? Knausgård sier i et intervju med Dagsavisen:

Jeg har tråkket over regelen om at man skal skille det personlige fra det private. Brutt et slags tabu. Ikke for å provosere, men for å undersøke det, se hva det er for noe. Noe som er et paradoks, for jeg hater virkelig intimitetstyranniet.

«Min kamp» er en roman basert på virkeligheten. Men den er ikke virkeligheten. For hva er «virkelighet»? Eller «det sanne»? Ikke bare er det umulig å gripe begrepene i nåtid, de blir ytterligere relativisert, altså enda mer flytende, av at «sannheten» forandrer seg gjennom et liv. Da jeg var 16, var noe sant, da jeg var 30, noe annet. Og nå, som førtiåring, er nok en ny sannhet den gjeldende. Og hva er egentlig et «jeg»? For eksempel bruker man ordet om seg selv som spedbarn, selv om man åpenbart var en annen, et annet jeg, da.

Når jeg hittil har behandlet den levende forfatteren Karl Ove Knausgård som identisk med "Karl Ove Knausgård", hovedpersonen i Min kamp, er det fordi det er slik folk flest tenker om det. Vi halvstuderte litteraturvitere, spesielt vi som tok vår utdannelse i Bergen på tampen av 90-tallet, ble indoktrinert med ideen om at det eksisterer et jernteppe mellom forfatteren og hovedpersonen. Men den historisk-biografiske metoden har alltid fulgt med på lasset, og ser nå ut til å oppleve en ny storhetstid, slik den gjorde på det premodernistiske 1800-tallet. Kulturjournalistikken benytter seg i hvert fall grovt av den.

Man trenger ikke engang å utstyre sin hovedperson med samme navn, det holder at vedkommende er av samme kjønn, tilnærmet lik alder, og selvfølgelig hvis fortellingen er skrevet i 1. person. Nadiyya hadde et kort innlegg om det på Forfatterbloggen nå nettopp: "En forfattermyte - alt handler om oss" Hun siterer en kort samtale med Fetter Endre, som leser et utdrag fra manuset hennes og er hellig overbevist om at hovedpersonen i manuset er identisk med forfatteren.

Er det slik folk flest tenker? Ja, det er visst det. Jeg er fristet til å rippe opp i reaksjonene etter min egen roman, Herrer i åndenes rike. I den boken har jeg konstruert en hovedperson, Christian Winther, som er like gammel som meg, kommer fra Tromsø, har bodd i Bergen i fire år, interesserer seg for og studerer Nietzsche. Folk flest oppfattet ham som meg. Man kan egentlig ikke klandre noen for det. En norsk, mannlig forfatter i 20-årene som skriver om en aldrende operasangerinne fra Slovenia, slipper garantert lettere unna identifikasjonsmistanke. Selv synes jeg det er interessant å problematisere forholdet mellom forfatter og hovedperson, uten å måtte kategorisk avvise eller bekrefte noen identifikasjon mellom dem.

Men det er jo slik at man er seg selv nærmest. Det gjelder forfattere like mye som andre. Hva er mest interessant for meg? Det er jo meg. Selv om det meste som skjer i Herrer i åndenes rike, er fri fantasi, men med utgangspunkt i visse strukturer og reelle begivenheter, virker det derimot som om Min kamp beskriver faktiske hendelser, sett med forfatteren Karl Ove Knausgårds øyne. For mitt vedkommende var ikke prosjektet å komme så nært innpå meg selv som overhodet mulig. Det var snarere å sette en idealisert (?) projeksjon av meg selv i visse situasjoner for å undersøke hva som kunne ha skjedd. Knausgård har selv uttalt at han ikke er så opptatt av hvordan verden burde være, men av hvordan den er. Det er dette han vil formidle i sin litteratur. Men begge er vi blitt truet av søksmål for å ha vært tett innpå virkeligheten, og det er etter min mening et sunnhetstegn i litteraturen. Knausgård får siste ord, igjen via Dagsavisen:

Hva har vi kunst til om den ikke skal være farlig? Være forpliktende? Ingenting.