Kategori: Litteratur

For fem år siden leste jeg Trist som faen, uten at jeg syntes noe spesielt om den. Helt greie fortellinger. Bakgård har jeg ikke lest. Kanskje de dårlige anmeldelsene skremte meg bort.

Jeg likte Ari Behn som ung opprører, da han fremdeles var upublisert og skrev et innlegg hvor han blåste til krig mot sin samtids unge, likegyldige forfattere. Jeg har sans for Ari Behn. Han er kul. Han har slått seg opp og blitt et merkenavn i landet. Men kan han skrive?

Jeg leste hans siste bok, Entusiasme og raseri, denne uken. (Og ja, jeg kjøpte den. Bare spør Martin på Bokhuset Libris i Tromsø sentrum.) Kort sak, blott 220 sider. Lettlest, lettfordøyelig. Man trenger ikke å tenke to ganger på setningene. De strømmer forbi.

Boken er sogar skrevet på et saftig østkant-raddis-bokmål. Det er freskt og freidig, men kler bare stoffet delvis. Noen ganger blir det for påtatt overmuntlig, som om forfatteren skal forsikre oss om at selv om han er gift med prinsessa, har han ikke glømt åssen det var å leve i slummen, velte seg i horene og sniffe coke fra jomfrulåra i Vegasby.

Det beste ved romanen er energien i fortellingen. Behn benytter seg av en stream-of-consciousness-fortellerteknikk hvor han lirer av seg alskens tilta synspunkter på Las Vegas, Norge, Vera Sara (love interest), osv, osv. Litt komisk er det jo at han liksom har skrevet en slags selvbiografi, om en forfatter som debuterer med en novellesamling og blir kåret til Norges best kledde mann. Alle episodene fra diverse havefester og alt dette stresset om å bli slengt ut i en absurd medievirkelighet, fortoner seg nettopp slik for meg: absurd. Debutantåret 1999 var åpenbart mer tabloid enn debutantåret 2006.

Det verste ved boken er at alle karakterene er papirtynne. Behn lar sin hovedperson Kryx (spilt av ham selv) fråtse i S/M-sex med Vera Sara (spilt av Anne Kat Hærland), og Ole Bjorli (spilt av Per Heimly) og Ivo Fanfare (spilt av Jono el Grande) daffer i hæla på dem som to utspjåka tullinger. Man får intet forhold til karakterene; det eneste som gir dem liv, er at man vet hvem de "egentlig" er. Boken ender naturligvis med en slags tragedie i Las Vegas, dit hvor Behn/Kryx og hans love interest er reist for å gifte seg. Skjønt, "gifte seg". Det vordende ekteparet opptrer som ustabile galninger hele tiden, slår hverandre, knuller hverandre i forakt, stønner, drikker, suger og valser omkring. Og Bjorli/Heimly knipser hele greia med kamera.

Jeg liker som sagt den ville energien Behn forteller med, men føler meg likevel snytt for innsikt i miljø, personer og livet som sådan. Overhodet ikke klokere etter lesningen. Nei, det er egentlig ikke mye å rope hurra for. Derfor ble denne boken selvfølgelig hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i fjor høst.

Og Trond Haugen lovpriste den, selvsagt. Ingen litterær ubegripelighet denne gangen, nei! Satan som jeg triller. I entusiasme, ikke raseri.

Jeg registrerer at forfatterkollega Gabriel Michael Vosgraff Moro også har latt seg indignere over Bokprogrammet. I "Folkelighetens tyranni" lister han opp ti mer eller mindre presise punkter om hvorfor programmet ikke holder mål.

Et forholdsvis kort innlegg -- og tilsynelatende ikke voldsomt kontroversielt. Kritikk av et program om litteratur? Hvem bryr seg, liksom? Er ikke folk flest mer opptatt av Valla-saken og håndball-VM?

Det overrasket meg derfor hvor mange som har følt for å kommentere dette lille utspillet. I inneværende øyeblikk er det 136 kommentarer på nettsiden, og de fleste ser ut til å være negative, selv om det også er noen som gir sitt bifall. Det er tydelig at Gabriel Moro har truffet en nerve. Han har etter alt å dømme klart å erte på seg "folket". Og det er ikke bestandig så vanskelig; man trenger bare å våge en påstand om at noen vet bedre enn andre, eller at det er forskjell på kvalitet, typisk elitære synspunkter som får mobben til å tenne faklene og spisse høygaflene.

De negative kommentarene rangerer fra det latterlige til det mer seriøse. I den ene enden av skalaen har vi for eksempel "Rudolf Breuer", som gir seg ut for å være Gabriel Moros personlige tjener og rumpevasker, og underholder oss med pikante opplysninger om Gabriels privatliv. Han forteller oss at Gabriel er en kunstnerslask som er ganske slapp og lat, og som ikke tjener særlig mye penger, men derimot sitter mye på do med Pondus i fanget.

Unge herr Breuer har sikkert forsøkt å være morsom, men måten han er morsom på, sier mye om hvilke holdninger som ligger bak: klassisk vulgærsnobberi. Hvis en stakkars jævel våger å kritisere noe for å være for "folkelig", er han automatisk en mislykket kunstner som ikke gidder å arbeide på gølvet sammen med oss gutta, og som i all hemmelighet er full av undertrykte seksuelle fantasier om de tingene han kritiserer. Alle pornomotstandere har en bunke sprikeblader under vasken.

I den seriøse enden av skalaen finner vi den kommentaren som rangerer høyest i Dagbladet, for øyeblikket med 73 anbefalinger. Christina F. Hagen benytter seg også av flåsete argumenta ad hominem, men hun forsøker samtidig å imøtegå Gabriel Moros kritikk.

Imidlertid snakker hun tidvis forbi ham, som når hun kritiserer Moro for å ikke vite hva folket er, samtidig som han uttaler seg på vegne av folket. Men det han har gjort, er bare å hevde at "folket" er en tendensiøs abstraksjon som NRK har lagt til grunn i et forsøk på å "treffe" de brede lag. Gabriel Moro mener at NRK bommer, og at Bokprogrammet derfor blir "dummere enn folk flest". Det er ingen logisk svikt i Moros argumentasjon, kun et spørsmål om hvem som har mest rett hva angår "folkets intelligens".

Videre hevder Gabriel at Bokprogrammet er tabloidiserende, latterliggjørende og ufarliggjørende. Her er det nok en klassisk konflikt, den som alltid oppstår mellom eliten og folket: Skal eliten la folket være i fred med kiosklitteraturen og realityshowene, eller skal de innvidde sjeler opplyse den sinnsformørkede pøbelen og lede dem inn på den rette vei mot de sublime kunstuttrykk? Ja, mener Gabriel. Nei, mener Christina. 

Hun argumenterer med at hvis "spenstige overganger og morsomme vignetter" er det som skal til for å få folk til å bli interessert i litteratur, så er det rette veien å gå. Men Gabriels poeng er jo at folk ikke får noen reell forståelse av litteratur på dette viset. Så da handler programmet egentlig ikke om litteratur, selv om folk kanskje tror det. ("Jeg er litterært begavet, ikke fordi jeg har lest Hamsun, men fordi jeg ser Bokprogrammet hver tirsdag.") Der programmet skulle være opplysende, blir det angivelig bare forflatende. Og Gabriel har rett i at det har forekommet, ofte når tilfeldig utvalgte folk skal uttale seg om ting de ikke har noen forutsetninger for å forstå.

Det er fint å høre folk fortelle om boken som forandret deres liv. Den intervjuede besitter kunnskap om boken og kan relatere den til seg selv, og seerne fatter dermed interesse for den omtalte litteraturen. Men når Hans Olav Brenner spør intetanende folk på gaten hva litterær verdi er, og endatil avsetter mer tid til deres svar og tillegger det større betydning enn det mer kompetente individer har å fortelle, får vi en type fordummende journalistikk som intet seriøst litteraturprogram kan se seg tjent med. Det forekom dessverre i Bokprogrammet som ble sendt 23. januar.

Gabriel og Christina blir nok ikke enige. Kløften mellom dem er så stor at man kan undre seg hvordan det inntil nylig svært homogene norske samfunn klarte seg gjennom hundrevis av år uten en eller annen revolusjon. Kanskje toleransen virkelig er nordmannens ærestegn.

For folk flest er nemlig eliten en gjeng litt forskrudde originaler som lever på statsstipend og sitter i sine elfenbenstårn med sin høyverdige kunst og sine filosofiske teorier, høyt hevet over den harde virkelighet og livets realiteter. Mens for eliten flest er folket en gjeng enkle halvbarbarer som lever i en dekadent gjørme av overforbruk, sosialpornografi, tabloide overskrifter og binærlogisk tenkning. And never the twain shall meet?

Jeg opplever stadig vekk i vårt moderne, inkluderende samfunn at man forsøker å bygge bro mellom elite og folk. Se bare på Forfatterforening-konflikten. Skal folkets forfattere endelig få slippe inn i varmen? De fleste later til å mene det. Uavhengig av hva man mener om den saken, kan man godt berømme Gabriel Moros ønske om at Bokprogrammet skal forsøke å spille på to strenger samtidig: både tilgjengelig for folket og interessant for eliten -- ikke bare det første. TV er jo primært et medium for folket, men selv vi elitære og litterære kan godt tenke oss å se våre interesser ivaretatt på skjermen.

Jeg har sett hver eneste utgave av Bokprogrammet, primært over Internet, og jeg har til en viss grad sans for det. Det er riktignok altfor kort, og det går ikke dypt nok inn i de mest interessante litteraturspørsmålene, og noen ganger (som 23. januar) har det vært så preget av tendensiøs og ensidig journalistikk at hele forsøket på å gi en balansert fremstilling av konfliktens to sider (Frid Ingulstad versus Forfatterforeningen) gikk i dass. Men slikt skjer -- jeg håper og tror Hans Olav Brenner klarer å gjøre det bedre neste gang. (Neste gang var faktisk i går, men det programmet har jeg ikke sett ennå.)

Oppdatering kl. 20:36: Dette innleggets protagonist har nå gått ut på denne bloggen og innrømmet at han også er en av antagonistene. Min analyse reddes imidlertid av at det var den minst viktige antagonisten som var herr Moro i forkledning. Se forøvrig kommentarene for videre redegjørelse.

Oppdatering kl. 21:43: På oppfordring fra herr Moro har jeg publisert dette innlegget også på Hvert ord er en fordom @ Forfatterbloggen. For å øke antall treff, kanskje?

Debatten om Frid Ingulstad og Forfatterforeningen har virkelig slått noen dører opp på vidt gap. Det skulle ikke forundre meg om døren til Forfatterforeningen også blir slått opp på vidt gap snart, med den konsekvens at både Ingulstad og andre serieforfattere får bli medlemmer. Men hvis det skjer, håper jeg ikke presset fra "anti-elitistene" er årsaken. Jeg beundrer nemlig Anne Oterholm for motet hennes, at hun tør innta en så upopulær posisjon som det er å hevde i fullt alvor (i Norge i dag) at man opererer med "kvalitetsvurdering".

Om Forfatterforeningen på sikt skulle velge å endre sine opptakskrav, er det greit, for det er medlemmenes sak. Men hvis de beholder sin konservative profil og oppfatter seg som medlemmer av en eksklusiv klubb, er det også helt OK. Som ikke-medlem kan jeg mene hva jeg vil om Forfatterforeningen, men jeg har ingen rett til å legge meg opp i dens affærer.

For det som ikke ser ut til å være fattbart for mange, er følgende: Forfatterforeningen er en privat og suveren sammenslutning. Den er ikke et demokratisk valgt organ i statlig regi, og derfor er det ikke slik at enhver norsk statsborger, enten han leser Donald Duck eller Tolstoj, har rett til å bestemme hva Forfatterforeningen skal være, eller hvem som skal opptas som medlem i den.

Det er derimot organisasjonsfrihet i Norge, og det står enhver borger fritt å danne sin egen forening. De som ikke liker Forfatterforeningens vedtekter, kan starte en ny forfatterforening. Det har vært gjort før. 

Jeg forstår godt at mange ser en slags prestisje i å være medlem. Noen blir deprimerte når deres søknad blir avvist, og andre tør ikke engang søke av frykt for avslag. Det er som om medlemskap i Forfatterforeningen er den ultimate bekreftelsen på at man er forfatter -- etter den første bekreftelsen, da man ble antatt, og den andre bekreftelsen, da man ble innkjøpt av Kulturrådet. Men det finnes andre bekreftelser. F.eks. godt salg, litterære priser, antall rosende brev i postkassen. Listen er lang. Men hele bekreftelsesmanien koker ned til frykten for ulikhet. Er ikke jeg en like god forfatter som Dag Solstad? Hvorfor får ikke jeg Kritikerprisen? Hvorfor blir ikke jeg opptatt som medlem?

Likhet. Det ligger kanskje i fagforeningens natur. Selv om jeg aldri har sett på Forfatterforeningen som en fagforening. Mer som en sammenslutning av forfattere som betrakter seg som utøvere av høyverdig litterær kunst. Likevel arbeider den til en viss grad som en fagforening, siden den insisterer på kollektive avtaler (frykt for ulikhet), og den forsøker å ivareta forfatternes økonomiske interesser -- det gjelder også for ikke-medlemmer. 

I mitt forrige innlegg om denne saken laget jeg et skille mellom serieforfattere og "vanlige" forfattere. Jeg antok dette skulle være tilstrekkelig til å forklare hvorfor Frid Ingulstad ikke synes å være et nødvendig medlem i Forfatterforeningen, men for eksempel kunne passe i (den foreløbig fiktive) Serieforfatterforeningen. Nå har det imidlertid kommet inn synspunkter som kompliserer dette bildet. Anne Oterholm skrev nemlig i en notis på Forfatterforeningens hjemmesider: "Det som er helt klart, er at det ikke finnes mulighet for å stenge ute en serieforfatter fra forfatterforeningen bare fordi vedkommende er serieforfatter". I Dagbladet i går gjentok hun det: "det finnes ingen sjangerkrav i DnF som sier at serieforfattere ikke kan bli medlemmer".

Javel? Jeg forstod det slik på Ann Kavli i Bokprogrammet at hun mente det var en åpenbar forskjell på underholdningslitteratur og "seriøs" litteratur, og at disse måtte vurderes på ulike premisser. Med andre ord: Underholdningslitteratur er automatisk ute, mens "seriøs" litteratur alltid er aktuell for vurdering. 

I samme avis samme dag kom forøvrig Finn Stenstad på banen med en interessant betraktning om begrepet "underholdningslitteratur". Han hadde nemlig kalt flere av de (seriøse) bøkene fra sist høst "underholdning" og "underholdningslitteratur", og dette begrepet skulle jo visstnok være reservert for triviallitteraturen. Stenstads hovedpoeng er riktignok at underholdningslitteraturen kan være det som får folk til å lese, og derfor bør den ikke utestenges helt fra det gode selskap, men bipoenget hans -- som også Ingrid Brekke tar opp i dagens Aftenposten -- er at det til syvende og sist er svært vanskelig, og kanskje meningsløst, å trekke en solid grense mellom triviallitteratur og seriøs litteratur. For å sitere Brekke:

På en glidende skala fra søppel til kunstverk, virker det meningsløst å bruke kreftene på å definere hvor på millimeteren grensen går. At kvalitetslitteraturen blir dårligere av at man slapper av på grensepatruljeringen, er også vanskelig å tro. For i virkeligheten forholder hverken lesere, anmeldere eller forlag seg til om en bok er skrevet av et medlem av lauget eller ikke. Vi leter etter magien, opplevelsen, følelsen, erkjennelsen -- det som gjør at vi fortsetter å lese, å søke nye utfordringer og utvide horisonten.

Det er vanskelig å være uenig i dette. Og det er vanskelig å si noe annet enn følgende: Forfatterforeningen kan om så begrunne sine avslag og godkjennelser med stjernenes posisjoner på himmelen. Den er uansett en privat organisasjon bestående av feilbarlige mennesker som har sine individuelle oppfatninger om hva litteratur er, ennskjønt denne oppfatningen er påvirket av andre medlemmer, av tradisjonen innad i foreningen, og av et knippe ubestemmelige faktorer.

Hvis man endelig skjønner at Forfatterforeningen ikke har noe statlig monopol på å definere hva god litteratur er, og at det ikke er noe objektivt kvalitetsstempel å være medlem, antar hele debatten om den store, stygge Forfatterforeningen og de små, stakkarslige serieforfatterne en ganske annen karakter. Man skjønner plutselig at det ikke er noen vits i å la seg indignere over saken.

Det betyr ikke at man må frakjenne Forfatterforeningen enhver innflytelse på norsk litteratur, men det betyr at man må trekke sosialdemokrathjernen sin ut av nisselua og erkjenne at Forfatterforeningen ikke har noe "sosialt ansvar" eller en "demokratisk plikt" til å være inkluderende overfor alle og enhver. Like lite som jeg har en selvskreven rett til å få utgitt en bok på et forlag bare fordi jeg har slitt i årevis med å skrive den.