Kategori: Litteratur

Denne våren fikk Norges oversettere nok av de lusne honorarene forlagene har gitt dem de siste årene. Etter at forhandlingene med Den norske Forleggerforening brøt sammen 1. april, gikk Norsk Oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening sammen og dannet Oversetteraksjonen 2006. Dette er oversetternes måte å streike på, og deres krav lyder som følger:

• Vi vil bli behandlet seriøst! Vi er spesialiserte utøvere av et fag, ikke en salderingspost i forlagsøkonomien!
• Våre honorarer må reguleres som lønn, ikke som forbruksvarer!
• Vi må ha et normalhonorar på minst kr 244 pr. side!
• Normalkontrakten må moderniseres!

Siste aksjonsform er noe så kreativt som å ta normalkontraktens ordlyd bokstavelig. Selv om man normalt sender inn manus i elektronisk format, slik at jobben med å sette det blir så meget enklere for forlagene, har det helt siden 70-tallet stått i normalkontrakten at manuskripter skal leveres i "maskinskrevet stand". Altså leverer oversetterne nå på papir. En skriv-sakte-aksjon, kunne man være fristet til å si.

Men hva er sakens kjerne? Penger, selvsagt. Oversetterne vil tjene såpass mye på å oversette at de slipper å jobbe tolv timer daglig for å klare seg. De vil med andre ord ta del i den alminnelige lønnsutviklingen i landet. Forleggerne sier nei til dette; oversetternes honorarer kan ikke bli høyere, for da blir det for dyrt å utgi utenlandsk litteratur.

Uheldigvis for oversetterne er det ingen som dør dersom det ikke kommer ut bøker på norsk de nærmeste årene, og derfor er det tvilsomt om vi får se riksmeglingsmannen og de involverte parter sitte rundt forhandlingsbordet på seksten timer overtid.

Både Klaudiuz (som har skrevet noen kommentarer på denne bloggen) og jeg hadde i flere år tanker om å bli oversettere på heltid når vi ble store. Dette slo vi fra oss da vi innså hvordan det forholdt seg med honorarnivået. Begge er vi språkrøktere som elsker å flikke og finpusse lenge på en tekst. Et slikt tålmodighetsarbeid blir man imidlertid ikke rik av når man lønnes etter hvor fort man oversetter.

Jeg har nå brukt tre år på oversettelsen av Morgenrøde, og selv om jeg hadde gjort arbeidet på heltid, ville jeg sannsynligvis ha brukt bortimot et år på å oppnå et forsvarlig resultat. Etter normalkontraktens satser skal jeg tjene i underkant av 60.000, hvilket er en tredjedel av hva man må prestere for å ha en noenlunde akseptabel årsinntekt. Jeg hadde altså måttet oversette verket på tre måneder dersom dette var mitt yrke. I kunstnerisk forstand er dette en uhyrlighet uten sidestykke, da Nietzsche er spesielt vanskelig å oversette, og både det filosofiske innholdet og den kunstneriske stilen må respekteres og ivaretas.

På den annen side må det innrømmes at vi oversettere ikke tenker så mye på forlagsøkonomi. Vi hører om millioner som går til å kjøpe rettigheter, om millioner som tjenes inn på bestselgere, og vi sukker tungt over våre to hundre tusen i året, mens jyplingene som gikk i klassen vår, og som klokelig valgte å satse på en karriere i næringslivet, håver inn det dobbelte. Siden vi er oppdratt innenfor det sosialdemokratiske paradis, tenker vi at uansett hva vi måtte ha lyst til å gjøre her i verden, er det en selvfølge at vi skal bli godt betalt for det. Uansett hvor stor verdiskapning vi står for, skal vi ha en "anstendig lønn" på lik linje med andre.

Beklager, folkens. Så lenge dere ikke kunne tenke dere et liv uten å oversette, vil forlagene vinne kampen. Før eller siden blir dere enige om enda et luselønnsnivå, og så er vi i prinsipiell forstand like langt.

Nå er det riktignok slik at de fleste oversetterne i dette landet forlengst har passert de femti, så om ti-tyve år er vi kanskje kommet dithen at halvparten av dem er avgått med pensjon eller døden. Da blir det straks færre om benet, for ikke å snakke om at fremtidens oversettere muligens vil være langt mindre inngrodd i sitt yrke enn dagens oversettere, og da må kanskje forleggerne endre oppfatning. Plutselig må de kanskje forstå oversetteren som en verdifull ressurs, et av de få mennesker på jorden som er i stand til å oversette fra dette fremmedspråket til norsk. Da kan vi begynne å forhandle om honorarer som gjør det til en attraktiv affære å oversette.

Alltid forutsatt at ikke engelsk blir vårt morsmål og all litteratur tilgjengelig på det språket alene.

Jeg har en kamerat (Nagel) som er svært begeistret for fantasy, nærmere bestemt fantasylitteratur -- i særdeleshet slik den fremstilles av Terry Goodkind gjennom serien Sword of Truth (Tor Books 1994--present). I motsetning til min kamerat er jeg temmelig, hva skal vi si ... ubegeistret for fantasy.

Det er mange grunner til dette, men ett av stridspunktene har vært at jeg foretrekker såkalt "seriøs litteratur", hovedsakelig bøker som fremstiller komplekse virkelighetsbilder med moralske gråsoner, mens han har mer sans for verdensanskuelser med klare skiller mellom godt og ondt, mellom helter og skurker, hvilket som regel forefinnes i fantasylitteraturen. "Seriøs litteratur" er, etter hans mening, ofte befolket av "hovedpersoner med mavesår" og lignende antihelter. Altså for mye naturalistisk realisme og for lite romantisk idealisme, for mye av hvordan mennesket (i all dets begredelighet) er, og for lite av hva mennesket (i all dets edelhet) kunne ha vært.

Denne diskrepansen mellom oss har avstedkommet flere diskusjoner i årenes løp, og mangt og meget kunne ha vært sagt om våre respektive synspunkter. Det jeg imidlertid vil begrense meg til å gjøre her, er å foreta en slags amatørpsykologisk undersøkelse av fantasylitteraturens reseptive funksjon. Dette med bakgrunn i en artikkel jeg nettopp har lest, "The ahistoricism of medieval film" av Arthur Lindley (1998). Her analyserer han en rekke filmer omhandlende middelalderen og peker blant annet på deres manglende autentisitet: at de ofte fortoner seg som rene allegorier over moderne, aktuelle fenomener, og at de fremstiller en idealisert, disneyifisert middelalder som har lite til felles med den faktiske epoken. 

Det er det siste aspektet som er interessant i denne sammenheng. Lindley peker nemlig på fem vesenstrekk ved middelalderfilmer som på forskjellig vis er ment å skulle stille et antatt psykologisk behov hos publikum, og min kongstanke er at fantasylitteraturen deler denne funksjonen, nettopp fordi den er satt i en idealisert, disneyifisert versjon av middelalderen. Mitt mål er dog ikke å diskreditere genren som sådan, men derimot å demystifisere noen av årsakene til dens voldsomme appell, og det vil jeg gjøre gjennom å undersøke hvilken relevans de følgende fem vesenstrekkene ved middelalderfilmer kan ha for fantasylitteraturen:

(1) The Middle Ages are used as an entry into childhood, either of the archetypal individual or of the culture, a place where mythic patterns are played out "innocently" by naive versions of ourselves.

Et vesentlig aspekt ved å lese skjønnlitteratur er å kunne transcendere den generelle situasjonen man befinner seg i. Men denne overskridelsen trenger ikke å være eskapistisk; den kan godt være motivert av leserens søken etter opplevelser og visdom som er relevant for nettopp hans liv. Fantasy, blant annet, gir derimot leseren en mulighet til å flykte til en enklere verden. Han flykter ikke nødvendigvis fra ansvaret som følger med å være voksen (fantasylitteraturens karakterer bærer titt og ofte vekten av både én og to verdener på sine skuldre), men fra kompleksiteten som følger med å leve i et gjennomregulert og mangefasettert samfunn, og som ofte gjør det umulig å være fullstendig immanent i sin tilværelse, slik et barn kan.

Innrømmer man Jungs arketyper en viss gehalt, kan man si at leseren søker åndelig veiledning gjennom å leve seg inn i "mytiske mønstre". Det vil si at han gir slipp på den komplekse virkelighet han lever i, for å kunne innbille seg at han befinner seg i en enkel virkelighet hvor "det rette" finnes, og hvor det er en fastlagt vei mot det, som han bare trenger å finne. Dette er gjerne den moral som barn lærer og lever etter, men som går tapt når voksenlivets tragiske innsikter melder seg.

(2) The Middle Ages as shorthand for the-spirituality-missing-in-our-lives [...], where the medievals occupy a position of holy innocence.

Et poeng relatert til det forrige. Både fantasylitteraturen og den idealiserte middelalderen pleier å operere med en metafysikk som etablerer visse "objektive" sannheter om deres respektive universer. For middelalderen er dette naturlig, da åndslivet var dominert av en sterk gudstro forankret i en mektig kirke. Siden fantasylitteraturen søker å emulere middelalderen på dette punkt, konstaterer den gjerne en rekke "ubestridte kjensgjerninger" om virkeligheten, guddommelige størrelser som "The Force", "The Source", "The Creator" og lignende. I motsetning til den moderne verden (både i fiktiv og reell forstand) blir det aldri stilt spørsmål ved slike størrelser; de forblir grunnpilarer som opprettholder en naiv åndelighet i karakterene, og som vi lesere muligens savner i våre egne liv og føler at vi finner her.

(3) The Middle Ages as the Land of Lost Sexual Archetypes, [where] gender difference remains fundamental and essential.

Igjen handler det om identitet og trygghet. Fantasylitteratur har i så måte ofte et svært konservativt -- ja, nesten middelaldersk -- syn på kjønn, og den ekte kjærlighet mellom mann og kvinne holdes frem som den absolutt største og vakreste forening mellom to mennesker, og i en tid hvor kløften mellom idealet og realitetene oppleves som stor og truende, vil fantasylitteraturens forskjønnede fremstilling virke forlokkende på mange lesere.

(4) The Middle Ages as a game preserve -- or elephant's graveyard -- for unironized heroism [...]. Like the preceding categories, this is also an example of the use of the Middle Ages as a mode of psychological and social simplification: a distancing device [...] meant to show us the rude outline of things.

Ja, alt som forsøker å gi skinn av høytidelighet, risikerer å bli latterliggjort til døde av den allmektige, allestedsnærværende ironien i vår postmoderne tid. Fantasylitteraturen er i all hovedsak konsentrert rundt helteskikkelser, og selv om vi finner helter også i litterære fremstillinger av mer moderne tidsepoker, er det vel få steder helten kan være mer selvhøytidelig enn i en middelalderbasert fantasybok. Kanskje skyldes det at vi som lesere blir innforstått med at fantasyvirkeligheten er langt farligere enn vår, at det står mye mer på spill, og at menneskene alltid havner i graverende situasjoner -- da aksepterer vi en helt som ikke ironiserer over seg selv, men gjør jobben sin uten å trekke på smilebåndet eller frykte svikt i potensen.

(5) The Middle Ages as visionary key, [providing] a source of moral rigor and clarity, [as well as] inspiration for inquisitorial fanaticism.

Dette punktet virker (siden jeg har beskåret det og fjernet alle partikularia) som en oppsummerende erkjennelse. Middelalderen forsyner oss med noe som for mange synes å være en mangelvare i den vestlige verden av i dag, nemlig fundamentalisme. Vi kaller det riktignok ikke "fundamentalisme", for denslags ser vi bare hos dem vi betrakter som radikalt annerledes enn oss.

I en verden hvor metafysikken får eksistere i fred for intellektuelle masekopper, opererer moralen gjerne med to enkle begreper, "godt" og "ondt" (etter tradisjonelt kristent mønster). På den ene siden har vi den moralske, ufravikelig gode helten. På den andre siden figurerer den umoralske, fanatisk onde skurken. Disse to, skapt i henholdsvis Guds og Satans bilde, er vestlige, kristne arketyper som det er vanskelig å få øye på når man er vokst opp i den selvsamme kulturen, og det er først med det siste århundrets dekonstruksjon av kristendommen at disse røper seg som utilstrekkelige modeller for det moderne menneske. Dette er noe den "seriøse litteraturen" vanskelig kan unngå å ta hensyn til, mens fantasylitteraturen (og triviallitteraturen generelt) ikke bare overser dette i all lykksalighet, men er sogar avhengig av å operere med slike arketyper, for det er bare dem eskapistisk inklinerte mennesker kan flykte til.

Men som jeg nevnte tidligere i innlegget, foreligger det et spørsmål om hvorvidt litteraturen skal fremstille mennesket slik det er, eller slik det kunne ha vært. Her har min kamerat (Nagel) vært av den oppfatning at det er det siste som gjelder, siden det er uinteressant å lese om noe man kan observere ved å ta seg en tur på byen. Hans konklusjon blir dermed at det er idealet som må fremstilles, og det kan jeg til en viss grad være enig i, men ikke hvis idealet skal baseres på den kristne metafysikken som manifesterer seg i Disneys og fantasylitteraturens versjon av middelalderen. Jeg synes det er naivt å fremstille idealmennesker med utgangspunkt i tapt metafysikk, når vi ennå ikke har klart å fremstille mennesket slik det er, sett fra et moderne perspektiv. Av denne grunn forfaller disse litterære idealmenneskene til stereotypiske uinteressantheter, og deres appell forskanser seg til slike som ikke søker litteraturen fordi de vil nærme seg virkeligheten, men fordi de vil fjerne seg fra den.

Det er temmelig påfallende hva feirede forfattere kan slippe unna med i sine bøker. Forleggerne vet at det er navnet som selger, og da kan det være det samme hvor gjennomarbeidet verket er. Blodferske eksempler skal følge, men la meg starte forsiktig, med en forfatter som har vært død i 174 år, slik at ingen blir fornærmet (ennå): Johann Wolfgang von Goethe.

Romanen Wilhelm Meisters vandreår (1821/29), som kom ut på norsk nå nylig, er en type bok som intet forlag i dag ville ha tatt i med ildtang, hadde forfatteren vært ukjent. Aschehoug skriver i vaskeseddelen:

"Wilhelm Meisters vandreår" er ingen enhetlig fortellende roman, men består av en rammefortelling, av brev, dagbokutdrag, teoretiske, filosofiske og religiøse refleksjoner, tekniske beskrivelser, noveller og fyndord. Formen var utfordrende for samtidens lesere, men i vår tid er nettopp "Wilhelm Meisters vandreår" av mange blitt betraktet som en viktig forløper for det 20. århundrets eksperimentelle roman.

Ingen enhetlig fortellende roman. Nemlig. Boken inneholder for eksempel dusinvis av sider med aforismer som er "tatt fra arkivet" til en av karakterene. Prøv å komme med dette i en norsk roman i dag. Enda bedre: Prøv å gjøre dette som debutant. Du hadde blitt bedt om å skjære vekk absolutt alt som ikke støttet opp om hovedfortellingen.

Hvorfor? Fordi alle disse brevene, dagbokutdragene, teoretiske, filosofiske og religiøse refleksjonene, tekniske beskrivelsene, novellene og fyndordene ville ha redusert leseropplevelsen. Boken hadde blitt for lang, for kjedelig, for utflytende. Det er en grunn til at klassikere er bøker som alle lovpriser, men ingen leser.

På den annen side er det nok riktig at Goethes refleksjonsnivå hever seg langt over den gjengse norske rennestensforfatter av i dag. Men det rokker ikke ved det tilsynelatende almengyldige kravet våre forlag stiller: Refleksjonene må bakes inn i handlingen, komme til uttrykk gjennom karakterkonflikter og karakterutvikling. Som forfatter kan du ikke bare sette deg ned og lire av deg dine fyndord side opp og side ned, i kullsviertro på at dette er god litteratur.

Ja, Goethe gjorde det. Men du er ikke Goethe. Og inntil du heter Goethe eller er like verdsatt som ham, må du pent holde deg til reglene som gjelder for oss vanlige dødelige.

Men vi trenger ikke å grave opp eldgamle lik for å finne diverse litterære krumspring. De forekommer også blant samtidens norske forfattere. Det finnes for eksempel to diametralt motsatte grep som jeg godter meg storlig over. Det ene er å kalle noe en oppfølger, som ikke er en oppfølger. Det andre er å skrive en helt frittstående roman som er en kopi av en tidligere roman av samme forfatter. Jeg tenker på de to krumsprinterne Karl Ove Knausgård og Jan Kjærstad (igjen må jeg trekke deg frem, Jan; det tyder nok på at du har øvet massiv innflytelse på meg) og deres respektive romaner En tid for alt (Oktober 2004) og Kongen av Europa (Aschehoug 2005).

Vi tar det siste først. Under forutsetning av at man har lest en omtale av boken, vil jeg i all ydmykhet slå fast: Kongen av Europa er trilogien om Jonas Wergeland i ny utgave. Det er Forføreren, Erobreren og Oppdageren (Aschehoug 1993, 1996 og 1999) oppdatert for det 21. århundre. Ane Farsethås har egentlig sagt dette allerede, så disse synspunktene er ikke nye. Trilogien imponerte meg langt mer, men med Kongen av Europa har vi kanskje bare sett første bind i en ny trilogi, om Alf I. Veber. Kjærstads romaner pleier å komme ut med tre års mellomrom, så etter mine beregninger skal neste bok være i handelen høsten 2008.

Nå er det ikke det at Kjærstad er en dårlig forfatter eller inkompetent forteller. I og for seg betraktet er hans siste utgivelse en akseptabel roman. Men han forteller essensielt sett det samme og på samme vis som i trilogien om Jonas Wergeland. De samme tingene kommer igjen. Det evige begjæret etter kvinner er tilbake, og kvinnene (gjerne ispedd en håndfull barndomsvenninner) sitter atter på enorme mengder kunnskap som de forer hovedpersonen og leseren med. Og så er det "Kjærstads forslitte yndlingsmetaforer om verden som en utstrakt vev, et uendelig nettverk, et fargerikt kaleidoskop av muligheter" (for å sitere Farsethås).

Jeg er klar over at Kjærstad føler seg misforstått. Det har han sagt i intervjuer, gang på gang. Og det er nesten pinlig å legge sin røst til hylekoret av kritikere som vil rive ned hans ambisiøse prosjekt. Men likevel -- jeg uttaler meg primært på generelt grunnlag her, og personlig ville jeg ha følt meg ille berørt av egen uoriginalitet hvis jeg skrev en bok som i det store og det hele var en kopi av et tidligere verk. Jeg holder det for å være en forfatters uskrevne plikt å fornye seg, hver eneste gang. Man trenger nye yndlingsmetaforer, nye angrepsvinkler, nye tematikker, nye måter å fortelle på. Hver gang. Man bør ikke sitte og pukke på sitt ambisiøse prosjekt år etter år, når det likevel ikke ser ut til å ende med annet enn oppvarmet kål.

Men nok om Kjærstad. Nå tar jeg et sprang over til det andre ekstremet, til en forfatter som har skrevet en oppfølger som knapt ligner originalen.

For snart åtte år siden gav Karl Ove Knausgård ut en roman som forbløffet landet. Ute av verden (Tiden 1998) tok parnasset med storm og høstet Kritikerprisen, som første debutroman noensinne. Jeg tillater meg å sitere Forlagsentralens omtale:

Den 26 år gamle Henrik Vankel befinner seg i Nord-Norge, og han trives i sin jobb som lærervikar. Men en dag oppdager han at han er forelsket i en elev, og hun er bare 13 år. Med utgangspunkt i forholdet mellom Henrik og Miriam fortelles en besettende, og ren, kjærlighetshistorie, men boken er også en dannelsesroman om en ung manns oppvekst på 1980-tallet, i en familie og en verden der skam og skyldfølelse er blant de sterkeste drivkreftene. © FS Informasjonstjenester

Det stod et ett-tall på bokryggen, og det måtte bety at vi kunne vente oss en oppfølger.  (Den godeste Erik Fosnes Hansen begikk samme krumspring samme år, og fortsatt er det noen som venter på en oppfølger der i gården. Vi skal komme tilbake til saken.) I 2004 forelå En tid for alt, en oppfølger som Knausgård hadde slitt med i seks år. Likevel er det svært lite i denne boken som minner om Ute av verden. Romanen er på over 550 sider, men Henrik Vankel, den ubestridte hovedperson i første bok, dukker ikke opp før på side 509! De forutgående fem hundre sidene forteller en alternativ bibelhistorie som handler om engler og måker. Og det er vel og bra. Knausgård hadde sikkert behov for å fortelle denne historien.

Men det er ingen oppfølger til Ute av verden!

Opprinnelig skrev Knausgård en roman om Henrik Vankel i tradisjonen fra Ute av verden, men han følte seg fanget i eget prosjekt og brøt ut. (Hadde bare Kjærstad tenkt det samme mens han skrev Kongen av Europa!) Resultatet ble En tid for alt, som ble avsluttet i rasende fart sommeren 2004. Siste del av boken, hvor Henrik Vankel plutselig dukker opp, virker malplassert og påklistret. I denne henseende slutter jeg meg til Morten Abrahamsens anmeldelse i VG.

Moralen er tydeligvis at man ikke bør love oppfølgere før man er helt sikker på at man klarer å skrive en. En annen som sannsynligvis har lært bittert av denne erfaringen, er --- jeg sa jeg skulle komme tilbake til ham; her slipper ingen unna -- Erik Fosnes Hansen.

Jeg forstod meg aldri helt på Beretninger om beskyttelse I (Cappelen 1998), og nå har jeg fundert over dette i snart åtte år. Hva slags bok er dette? Forlagsentralens omtale er en smule kortfattet og kryptisk:

Boken inneholder fire frittstående beretninger om merkelige tilfeldigheter. Handlingen utspiller seg i flere land til forskjellige historiske tider, med et skjebnemønster som vever menneskene, kulturene og tidsplanene sammen. © FS Informasjonstjenester

Anmeldelsene var sprikende. Jens Andersen sammenlignet boken med mesterverkene fra Hamsun og Blixens hånd, mens Erik Bjerck Hagen betraktet den som "språklig og tankemessig vanmakt". Og den opplysningen som omsider satte meg på sporet når det gjaldt å forstå denne boken, stod Bjerck Hagen for:

Å sammenligne Fosnes Hansens kvaliteter med Hamsuns eller Blixens hører ingen steder hjemme. [...] Det rette sammenligningsgrunnlaget finnes sannsynligvis heller i en genre som er nesten ukjent i Norge, nemlig amerikanske bestsellere og «meningen med livet»-bøker som Robert James Wallers The Bridges of Madison County og James Redfields The Celestine Prophecy.

Plutselig begynner man å se sammenhenger, og det er alltid en befriende følelse. "Meningen med livet"-bøker er et litt pussig navn for alternativ litteratur, altså en type selvutviklingsbøker som av en eller annen grunn har fått et større og større publikum de siste årene. Vi er med andre ord i et territorium som litt forenklet kan karakteriseres som New Age.

Og nå blir det tydelig for meg hvilken type litteratur Fosnes Hansen skriver. Mannen har jo gått på steinerskolen og er flasket opp på Rudolf Steiner og hans antroposofi, selveste opphavet til New Age.

Felles for hele den verdensanskuelsen som kommer til uttrykk i steinerskolenes pedagogikk, Rudolf Steiners antroposofi og New Age, er forestillingen om at virkeligheten er "en åndelig helhet/enhet", at alle ting henger sammen, at verdens primat er ånden, og at mennesket står på en slags utviklingsstige, at vi kommer etstedsfra og skal annetstedshen, at vi har en slags guddommelig funksjon i kosmos. Dette er en ny "totalfortelling", en gjennomgripende, kristendomsinspirert mening med livet.

Det er dette Erik Fosnes Hansen søker å formidle gjennom sine bøker. Der Kjærstads bøker ofte er forkledde metaromaner som problematiserer fortellingens vesen, er Fosnes Hansens verker forkledde selvutviklingsbøker som søker å legge for dagen en antroposofisk verdensanskuelse.

I motsetning til Kjærstad problematiserer ikke Fosnes Hansen. Det har Bjerck Hagen også oppdaget, og her føler jeg meg kallet til å gjengi en lengre passasje fra hans anmeldelse:

Grovt sett kan ideer brukes på tre ulike måter i litteraturen. For det første kan de prøves ut, konkretiseres og brynes mot konkurrerende ideer i et fortettet og ofte ambivalent eller komplekst tematisk drama. For det andre kan de knytte an til litteraturens grunnleggende modus eller idé, nemlig fiksjonen eller imaginasjonen, slik at de belyser og belyses av selve den litterære handling. I Knut Hamsuns novelle «Dronningen av Saba» kobles forestillinger om tilfeldighet og skjebne nettopp til fortellehandlingen og lesehandlingen. For det tredje kan litteraturens ideer søke å utfordre og omstøte leserens livsanskuelse med en alternativ livsanskuelse. På dette siste trinnet finner vi både de mest trivielle og ureflekterte forfattere og giganter som Stendhal, Tolstoj, Dostojevskij, George Eliot, D. H. Lawrence, Thomas Mann og Norman Mailer. Hvis en slik større idémessig ambisjon skal kunne fungere, må imidlertid forfatterne faktisk være i stand til å konkurrere med filosofer, psykologer, teologer og paradigmatiske vitenskapsmenn når det gjelder intellektuell visjon og argumentasjonskraft. Dårlige ideer avsløres like nådeløst i skjønnlitteraturen som i de andre skrivemåtene.Fosnes Hansens ideer om tilfeldighet og skjebne er av en slik art at de godt kan egne seg på det første eller andre nivået ovenfor, men så vidt jeg kan se, begår forfatteren den kardinalfeil å plassere dem på det tredje. Dermed er veien kort til alminnelig mystisisme og tro på det overnaturlige. I stedet for at leseren får noen som helst kontakt med ideene, sitter han igjen med en bekymring for at forfatteren er i sine egne tankers vold. «Jeg har en forferdelig følelse av at hun selv trodde på det hun skrev,» proklamerte en gang kritikeren Anthony Lane om Ayn Rand, og akkurat den setningen dukket opp noen ganger da jeg leste Fosnes Hansen.

Dette er meget innsiktsfullt formulert om ideer og litteratur, og jeg er glad jeg hadde æren av å diskutere denne anmeldelsen med Erik Bjerck Hagen på toget fra Voss til Bergen i november 2001.

Nå er det altså ikke noe galt i å skrive romaner hvor man prøver å prakke en antroposofisk livsanskuelse på leseren. Min debutbok har en tendens til å gjøre det samme med en nietzscheansk livsanskuelse (mer raffinert og problematiserende, selvsagt). Men Fosnes Hansens litterære krumspring later til å bestå i at hans bok er blitt sluppet ut på markedet uten at hans redaktører har oppdaget fallitten i det han egentlig prøvde å gjøre. De har bare sett den fine fortellingen, det gammelmodige riksmålet, og de vet at Fosnes Hansen selger. Hva var det jeg hørte om millionopplag i Tyskland?

Og mens vi snakker om millionopplag ... Jostein Gaarder er ute med ny bok i disse dager, Sjakk matt (Aschehoug 2006). I den forbindelse har den tidligere filosofilæreren lagt for dagen et slags personlig paradigmeskifte. På sine gamle dager setter han nå sin lit til naturvitenskapelige forklaringsmodeller fremfor filosofiske fortolkninger av verden. Men det forbauser meg egentlig ikke. En mann som klarer å gjøre filosofihistorien så stueren at han kan skrive en skjønnlitterær bestselger om den, kan umulig ha loddet dypt, virkelig dypt, i filosofiens uutgrunnelige vesen.

Litteraturens muligheter har fascinert meg siden jeg begynte å skrive. Opprinnelig forskanset denne fascinasjonen seg til hvorvidt jeg kunne være i stand til å overleve med pennen i hånden. Da handlet det bare om å få en historie ned på papiret. Men etterhvert begynte jeg å ane at litteraturen kunne ha en metalitterær funksjon ut over det å være en fiktiv fortelling, ut over det å være et språklig kunstverk. Jeg begynte å forestille meg at litteraturen på sett og vis kunne nå ned til en dypere sannhet som ellers ikke var tilgjengelig for oss.

2001 var et slapt år i min litterære produksjon. Jeg hadde skrevet i nærmere fem år, noveller, korttekster og en mengde kvartferdige romaner. Det meste var forsøk på å skape gode historier, rive leseren med til en annen verden, trollbinde ham i en ny virkelighet. Men jeg fikk det aldri til å ta av. Jeg følte alltid at jeg kokte suppe på spiker, at det ikke var noe substansielt i mine verker, at de bare bestod av tomme ord, billige kulisser, falske forestillinger – ja, bent frem løgn og bedrag. Fortellingen lot til å være død.

Den julen oppdaget jeg, i all min litterære mismodighet, forfatteren Jan Kjærstad. Det vil si, jeg leste for første gang en bok av ham, nemlig Homo Falsus eller det perfekte mord (Aschehoug 1984). Og plutselig hadde jeg oppdaget noe nytt. Svaret på fortellingens fallittspill: Metalitteraturen.

Metalitteratur er litteratur som problematiserer seg selv som litteratur. Det mest kjente eksemplet på dette er vel boken om en forfatter som skriver en bok, hvori det blir trukket paralleller fra den fiktive bokens tilblivelseshistorie til den ekte bokens tilblivelseshistorie. Men metalitteratur favner mye mer enn det, som sagt, og slik jeg ser det, er Kjærstads forfatterskap i overveiende grad et svar på fortellingens død. Kanskje man kunne tenke seg at han sier til sitt publikum: ”Ja, jeg vet at fortellingen er død, og siden jeg peker på dette faktum gjennom måten jeg skriver mine bøker på, unngår jeg at mine fortellinger dør på samme vis.”

Uansett fulgte jeg i Kjærstads fotspor, men slik disipler ofte gjør -- der mesteren benytter seg av hammer og meisel, kommer læregutten med slegge og trykkluftbor. Jeg rotet meg langt inn i de metalitterære sfærer, og dette er en lang historie som jeg skal gjøre svært kort. I min overdimensjonerte begeistring for metalitteraturens uante muligheter begynte jeg sogar å spørre meg hvorvidt min hovedperson noensinne kunne bli klar over at han var en hovedperson, et fiktivt vesen i et litterært verk, hvorvidt han kunne fatte at han var skapt av meg. Fascinerende, ja. Fruktbart, nei. Som avantgardeeksperiment, smekkers. Som lesbar litteratur, ubrukelig.

Kunsten består i å forkle metalitteraturen i tradisjonelle gevanter, slik at leseren fortsatt lever i illusjonen om at han leser en god, gammeldags fortelling – samtidig som han fornemmer at det er et eller annet her som ikke følger den vanlige oppskriften. Nå er det mange forfattere som har skrevet slik type litteratur, med vekslende hell, og Jan Kjærstad er en av dem som har klart kunststykket å kunne smykke seg med betegnelsen avantgardeforfatter, samtidig som han er en storselger med klippekort i bokklubben (for å parafrasere Alf van der Hagen).

Nå nærer jeg dyp respekt for Kjærstad. Han er en hyggelig fyr og en ambisiøs forfatter. Jeg berømmer hans prosjekt, som er å utforske litteraturens muligheter. Likevel kan jeg ikke fri meg for tanken om at han har bundet seg til en måte å fortelle på som likevel forblir … kunstig, ja, rett og slett litt hevet over virkeligheten. Ari Behn hevder at Kjærstads karakterer ikke ”danser for øynene” hans og har ved andre anledninger uttalt at litteraturen ikke kan handle om støvete tekst, men om liv og død, om kjøtt og blod.

Vel er jeg enig med Kjærstad i at man må til slakteren for å finne kjøtt, som han skrev et sted i sin siste essaysamling, Menneskets nett (Aschehoug 2004). Litteraturen vil forbli bokstaver på papiret, uansett hvordan man snur og vender på dem, uansett hvilke skrifttyper og skriftstørrelser man iverksetter. La oss derfor forsøke en annen angrepsvinkel.

Kjærstads verker står det respekt av. I norsk samtidslitteratur er han nærmest uovertruffen når det gjelder de store komposisjonene, men som jeg var inne på, fornemmer jeg at han alltid hever sine fortellinger litt for høyt over bakken. De går sjelden virkelig dypt ned i rennestenen, de skildrer ikke et dramatisk forløp med tilstrekkelig innlevelse og tilstedeværelse. Isteden fortelles det med autoral stemme hva som hadde foregått her og der, hva som var blitt sagt, sånn rent oppsummert. Og så løper fokuset over til en strukturell forbindelse med noe annet i romanen. Det kan være storslått, det kan være innsiktsfullt, men dessverre blir det så ofte bare oppsiktsvekkende fiffigheter og finurlige fortellertekniske grep.

Jeg merker meg at Kjærstad i et intervju nevner at han tror menneskene lar seg dele inn i to grupper, platonikere og aristotelikere (selv kaller han seg platoniker). Dette henger angivelig sammen med hvilket menneskesyn man har, og følgelig med hvilket litteratursyn man har, all den stund narratologi = antropologi (igjen ifølge Kjærstad). På sett og vis er det fascinerende at man fortsatt tenker seg to verdensbilder, det platonske, hvor ideene ligger utenfor tingene, og det aristoteliske, hvor ideene ligger i tingene. I så fall er jeg enig med Kjærstad i at han er platoniker, siden han alltid vil abstrahere sine fortellinger fra en gitt virkelighet og formulere en slags fortellingens idé.

Et godt eksempel er karakterene hans (enten de danser for Ari Behns øyne eller ei). De er ofte overdrevne, barokke og beskrives nærmest som universalgenier. Selv barna er fullstappet av viten om alle mulige ting, hvilken de sprer om seg, som var de vandrende lærebøker. Om Forføreren (Aschehoug 1993) har platonikeren Kjærstad uttalt:

[E]n skikkelse som Nefertiti -- Jonas' bestevenninne gjennom barndommen til hun blir påkjørt ti år gammel -- er jo nærmest en magisk person. Hun er simpelthen for god for denne verden. Allikevel er det ikke vanskelig å skrive fram en slik person. De fleste som tenker tilbake på sin egen barndom og summerer de beste sidene til alle de gode kameratene, vil komme fram til en slik nærmest overnaturlig drømmeskikkelse.

(http://www.aschehoug.no/oktober/dialogerto/kjaerstad_t.html)

Det er dette jeg mener med å abstrahere. For meg blir det litt for virkelighetsfjernt til å føles ekte når jeg leser. Jeg blir riktignok tatt med et annet sted, men jeg føler likevel at dette ikke angår meg og mitt liv. Dette er en idéverden, en litterær verden som kanskje forsøker å formidle en slags sannhet, men det er ikke en sannhet som bergtar meg.

I 2003 sluttet jeg å skrive skjønnlitteratur. Grunnen var at jeg ikke fant sannheten jeg søkte. Metalitteraturen gav ingen sannhet, bare et vevverk av fancy sammenstillinger og tankespinn. Og den tradisjonelle litteraturen forble bokstaver på papir. Straks man stakk hodet opp av boken, så man en langt rikere virkelighet. Et vell av anskuelser, av farver, toner og lødige fornemmelser. Det som bragte meg på banen igjen, inn på den litterære løpebane, var erkjennelsen av at sannheten var unødvendig. I litteratur forsøker man ikke å skildre noe sant, men derimot noe illusorisk, noe som skal fortone seg som sannhet, uten å være det. Er det av den grunn løgn?

Jeg tror på å presentere virkelighetens detaljrikdom, for så å la leseren legge sammen puslespillet selv. Noen vil legge det sammen på én måte, andre på en annen. Hver skaper sin sannhet basert på de premissene forfatteren serverer. Dette er en del av leseropplevelsen, og det er derfor jeg hittil kun har skrevet romaner med førstepersonssynsvinkel. En autoral forteller står ofte i fare for å trekke for mange konklusjoner om det foreliggende materiale, og her mener jeg Kjærstads fortellerstemme forlengst har løpt over dødlinja. Hvorfor ikke heller bare la hendelsene utspille seg for lesernes øyne? Da er sjansen langt større for at de vil føle seg involvert i det som skjer.

Dette må ikke forstås som at forfatteren ikke kan komme valsende inn med sine egne meninger. Verket skal ikke være verdinøytralt, langt ifra. Men disse meningene må være filtrert gjennom en naturlig deltager i dramaet, for eksempel en hovedperson. Ellers har de ikke noe der å gjøre. Hvis forfatteren på død og liv vil trekke slutninger og øyne sammenhenger -- vel, så la da hans karakterer trekke de slutningene og øyne de sammenhengene. Men noen ganger er det simpelthen mer classy å bare legge frem bitene og se hva leseren gjør med dem. (Det finner vi nemlig ut når vi leser anmeldelsene.)

Jeg har sluttet å plage meg med at det må ligge en absolutt sann idé bak de ordene jeg bruker (platoniker), og jeg har sluttet å tro at ordene i seg selv rommer en slags uangripelig, almengyldig sannhet (aristoteliker). Nå som jeg skriver på min neste roman, en historisk roman, vet jeg at det aldri vil bli mulig for meg å skildre en bestemt tidsepoke slik en person som levde der og da, ville kunne gjøre. Mine ord er bundet til meg og min tid, og slik vil det alltid være.

Men hvorfor fortvile? Med mindre man vil leke seg med postmodernisme og metalitterært fiksfakseri (for eksempel ved å problematisere forfatterens utilstrekkelighet i å skrive frem en historisk roman), hvilket fullstendig ruinerer leseropplevelsen og reduserer en god fortelling til et kunstferdig eksperiment, må man innse at det ikke finnes noen sannhet i litteraturen. Det er bare en illusjon der, ornamentert og nøye utformet med hammer og meisel, noen ganger med tannpirkere, og den skal forlede deg, leseren, til å tro at du nå sitter og inntar en fortelling om noe som foregikk og gjerne også ble skrevet for lenge, lenge siden. Ut av denne illusjonen skal du skape din egen sannhet, din historiske, fragmentariske og akk, så feilbarlige sannhet.

Det er det som er litteratur.