Kategori: Fra livet

Det er rart med det.

Bloggen har vært nede siden desember 2013, og først i dag er den oppe igjen. Jeg hadde noen ubudne hackegjester som gikk berserk, og følgelig tok One.com ned hele greia. Siden jeg har brukt bloggen så ekstremt lite de siste årene, orket jeg ikke å gjøre noe med det.

Men så ble jeg nostalgisk og følte at jeg måtte ha bloggen tilbake. Tenk om jeg plutselig skulle få lyst til å skrive noen ord.

I det hele tatt har problemet med denne godeste bloggen vært at jeg har tatt den for seriøst. Hvert eneste innlegg måtte være en formfullendt artikkel, et dypsindig essay, whatever. Og slikt har jeg jo ikke tid til å skrive mer.

Et annet problem er at det er så mye jeg kunne ha sagt, om diverse personer og diverse saker, men så orker jeg ikke å lage unødig bråk. Nødvendig bråk, ja. Men unødig bråk, nei. A lover, not a fighter, som Tranås ville sagt om meg.

Et tredje problem er at blogger av denne typen på mange vis er utdatert. Facebook har overtatt. Og kanskje Instagram, Twitter, etc. Alle sammen ting som kan besøkes og interageres med på smarttelefonen. (Jeg tviler på at denne siden gjør seg særlig bra på mobilen. Men jeg skal sjekke.) Det er uansett på Facebook man har sine forbindelser nå; blogg blir en lusbefengt tigger som må stå ute i kulden.

På den annen side, hvis jeg ikke ønsker at altfor mange skal lese det jeg skriver om, kan jeg skrive det her i bloggen. Ingen fare for at noen skal lese eller kommentere, og jeg kan utfolde meg forholdsvis fritt, ikke sant? Det er godt tenkt. Og kanskje jeg skulle komme med en slags biografisk oppdatering om mitt tvilsomme liv og levnet de siste par år. Alt er jo uansett tenkt å inngå i mitt Nachlass med tid og stunder. Alle de lange og dyptloddende facebooksamtalene jeg har hatt, alle de lange og velformulerte e-postene jeg har skrevet. Jeg finner i det hele tatt at jeg gjør mitt beste skrivearbeid når jeg skriver til noen, noe som ikke lover godt for denne bloggens fremtid. (Det gjelder da sakprosa, ikke skjønnlitteratur.)

Nuvel. Vi prøver. Vi vender tilbake i det små. Ingen annonseringer på Facebook om dette innlegget. Da er det kun der kommentarene faller. Jeg vil heller at folk tar turen ut i kulden og gir den stakkars tiggeren en kopp te. Men om de ikke vet at han står der, kan det uansett være det samme.

Nå fikk jeg plutselig lyst til å være litt sentimental, og jeg skal derfor ta en kjapp gjennomgang av 2011, måned for måned, med vekt på det personlige. Jeg synes at bloggåret må avrundes med et desemberinnlegg, ikke et novemberinnlegg. Dessverre er jeg udugelig til å blogge på jevnlig basis, kanskje fordi jeg - som alle sier - ikke liker å være for personlig, og hva skal man da skrive om? Det er vel derfor jeg prøver å være forfatter, antar jeg.

 

JANUAR 2011

På dagjobben i bokhandelen fikk jeg en ny kollega jeg kunne terrorisere hver mandag. La oss kalle henne "Ingrid" (hun heter Ingrid i virkeligheten også). Jeg prøvde å skrive roman innimellom, men fikk stadig oversetteroppdrag fra Vagant. Rolf var også tungt inne på tanken om å bli oversetter, fra engelsk og innen det skjønnlitterære formatet, men lot det etterhvert ligge i bero.

Utdrag fra e-post (til Pål Martin): For meg er Civ kort og godt en emulator hvor jeg kan leve ut min indre imperialist.

 

FEBRUAR 2011

Skjermkortet kollapset, hvilket førte til at jeg måtte kjøpe nytt, som jeg ikke hadde strømforsyning til, hvilket førte til halvannen måneds venting på ny strømforsyning fra Amentio Datakjeden, som, uten at jeg visste det, var et synkende skip på denne tiden. Kronprinsen var innom MH-bygget, og en iskald kveld var jeg på bowling sammen med noen av de bokhandelansatte. Jeg leste: Jenny av Sigrid Undset.

Utdrag fra e-post (til Rolf og Ken): Jeg turde forøvrig påpeke at av oss tre er det vel jeg som i minst grad har presupponert at millionene skulle renne inn så snart den kunstneriske geskjeften var stablet på bena.

 

MARS 2011

NRK Bokprogrammet hadde et program som omhandlet studentromaner, og Herrer i åndenes rike lå i stabelen Siss Vik holdt opp for kameraet. Det er vel noen år siden den boken har vært på TV.

Utdrag fra e-post (til Tomas): Men når jeg tenker på deg, tenker jeg to ting: treffet i Stavanger i november 2000 med bowling og denslags, og IRC-diskusjoner over flere år.

 

APRIL 2011

Jan Kjærstad besøkte Tromsø, og jeg tok meg fri for å bivåne hans opptreden på biblioteket. Min gamle veileder Viggo Rossvær var også tilstede. Ellers var jeg opptatt av historiske romaner denne måneden, skrev et lengre innlegg om det, og Bokprogrammet hadde et avsnitt hvor spørsmålet var om en historisk roman må være korrekt. Ja, sier jeg. Jeg leste: St. Leon av William Godwin.

Utdrag fra e-post (til Ingjerd): Det er vel mer som Kjærstad sier: Man kan ikke realisere absolutt alt i eget liv, men man kan realisere det i litteraturen.

 

MAI 2011

Denne måneden skaffet jeg meg bil. Plutselig var hele verden innen rekkevidde, i hvert fall hele byen. Tok med meg mor og kjørte til Ishavskatedralen for å se Maria gjøre eurytmi. Så dro vi fastansatte på bokhandelen til Polen. Herlig sted, bortsett fra at man ikke kan polsk, polakker sliter med å forstå engelsk, og jeg fant bare ett eldre menneske som kunne tysk. Jeg leste: Inferno av August Strindberg.

Utdrag fra e-post (til Sigurd): Jeg var ikke så sikker selv, for jeg følte at jeg balanserte på en knivsegg mellom norsk forståelighet og tysk originaltroskap. Det er storartet hvis jeg har landet på begge sider uten å bli delt i to!

 

JUNI 2011

Siste oversettelse for Vagant på en god stund (jeg begynte våren 2009). Full jobb på bokhandelen og ingen sommerferie.

Utdrag fra e-post (til Erik): Ja, bok nummer to er en utfordring. Jeg blir ikke så lett fornøyd med det jeg skriver, som jeg gjorde med den første boken. Driver og surrer rundt med slutten på førsteutkastet, har 231.000 ord, men ser for meg en major omskrivning og sikkert masse kutting.

 

JULI 2011

Søsteren min og jeg gikk på Buktafestivalen. For mitt vedkommende var det kun én grunn til det: Nick Cave. Fantastisk opplevelse. Siden hadde jeg besøk av en venninne fra hovedstaden. Skjebnen ville ha besøket til å sammenfalle med terroraksjonen i Oslo og på Utøya. Var på Polaria for første gang på 13 år. Man besøker liksom aldri severdighetene i egen by, med mindre man har noen utenfra å vise dem til. Jeg leste: Hjulskift av Vigdis Hjorth.

Utdrag fra e-post (til Rolf): Bare å glemme det stipendiatet.

 

AUGUST 2011

Endelig ble jeg, etter fire og et halvt år, ferdig med førsteutkastet til Det absolutte nullpunkt. Skrev redaktøren min e-post hvor jeg sa at jeg håpet å sende ham manus om en måneds tid. Jeg følte jo ikke akkurat at jeg satt med noe som lignet et lesbart produkt.

Utdrag fra e-post (til Rolf og Ken): Åpenbart at jeg nettopp skrev Pharo en e-post og bad ham rydde kalenderen sin.

 

SEPTEMBER 2011

Spotify og Facebook ble bestevenner, og jeg fikk tyn da all boybandmusikken min plutselig ble offentliggjort på veggen. Jeg begynte langsomt å lese gjennom de 230.000 ordene jeg hadde skrevet. Ellers leste jeg: Normans område av Jan Kjærstad.

Utdrag fra e-post (til Franziska): Har rettet på to ord, "bakovervendt" ble "bakstreversk", og Bundeslade er "Paktens ark" på norsk.

 

OKTOBER 2011

I slutten av måneden tok jeg ut ferie. Jeg trodde jeg skulle begynne med masteroppgaven igjen, men alle tre ukene gikk til å gjøre Det absolutte nullpunkt presentabelt for innsendelse til redaktøren. Jeg hadde imidlertid tid til å bivåne Idas boklansering på Akademisk Kvarter. Tidligere kollega som får utgitt bok, er en liten begivenhet man turde få med seg. Jeg leste: Snart er det oss av Ida Zachariassen Sagberg.

Utdrag fra e-post (til Anja): Hadde jeg hatt råd, skulle jeg ha reist bort for å skrive, men isteden sitter jeg hjemme og skriver. Går bra det også.

 

NOVEMBER 2011

Mor var nå blitt så redusert at hun kom på sykehjem. Jeg sendte manus til redaktøren og begynte å sysle med Nietzsche igjen, tenkte å lese Making Sense of Nietzsche, men så kom Min kamp 6 og ødela den planen. I slutten av måneden reiste jeg til Bergen på invitasjon fra professor Eivind Tjønneland, for å delta i en jubileumskonferanse i forbindelse med at det er 200 år siden Norge fikk eget universitet.

Utdrag fra e-post (til Øystein):  Det du trenger, er en mannlig redaktør med skjegg og hår på brystet.

 

DESEMBER 2011

Vellykket opphold i vestlandsmetropolen, selv om jeg ikke var helt på topp fysisk akkurat de dagene, og sko som ikke holder vann, holder ikke vann (unna) i Bergen. Ellers har det vært en utfordring å kjøre på glatt føre, noe jeg ikke har gjort på minst ti år. Jeg leste: Genanse og verdighet av Dag Solstad.

Utdrag fra e-post (til Sigurd): Jeg ser på Vagant-sidene at det planlegges nye sider i den tiden du nevner. Det høres spennende ut, og jeg er helt sikkert med igjen til våren.

Godt nytt år!

Fred for vår tid.

Stikkerkrigen, en skriftlig konflikt som har pågått mellom Rolf og Ken siden 2007, ble avsluttet i høytidelig seremoni sist søndag. Fredsinitiativet ble tatt av Rolf tirsdag 20. september, da denne part innrømmet at krigstretthet det siste året har ansporet ham til å søke en slutt på stridighetene. Ken, skjønt han påpekte at han tidligere hadde fremmet fredsforslag som var blitt avfeid, tok umiddelbart imot olivenkvisten.

Det ble, med Stian som uavhengig observatør, bestemt at den bindende fredsavtalen skal utløpe 31.12.2012, hvoretter en evaluering av stikkerfreden skal foretas, med opsjon på mulig forlengelse av freden, eller også en felles eller unilateral erklæring av ny stikkerkrig.

For å feire fredsavtalen og forsegle den med fagre ord og faste håndtrykk møttes partene og den uavhengige observatøren i Tromsø sentrum søndag 25. september.

Fotodokumentasjonen beviser at det kun hersker gode følelser og gjensidig respekt mellom de tidligere erkefiendene, og vi føler oss kallet til å sitere den store fredsskaper Neville Chamberlain, som egenhendig avverget en ny storkrig i Europa:

Mine gode venner, dette er annen gang i vår historie at det fra Tyskland til Downing Street [statsministerboligen i London, forf.anm.] er kommet fred med ære. Jeg tror det er fred for vår tid. Vi takker dere fra dypet av vårt hjerte. Og nå anbefaler jeg dere å dra hjem og sove trygt.

Det viste seg imidlertid at før freden var et faktum, gikk krigen straks over i en langt mer konvensjonell fase. Det begynte med at Rolf forsøkte å kvele Ken:

Siden fikk Ken inn et velrettet spark som nesten sendte Rolf ut i Tromsøsundet:

Likevel har vi alle et håp om at dette kun var de siste krampetrekninger og sparketrekninger før den evige fred, i det minste frem til nyttårsaften 2012, senker seg over sundet. Som man tydelig kan se, har de forhenværende krigsherrer etter de dionysiske kamphandlingene besinnet seg så det knaker i fingerleddene:

Det har ikke vært så mye kjærlighet på en flytebrygge siden Narcissius oppdaget seg selv. Vi manglet bare Bill Clinton til å besegle fredsslutningen.

Jeg holder egentlig på med et blogginnlegg om Jan Kjærstads siste roman, Normans område, men som vanlig skriver jeg altfor langt og altfor utflytende. Ser på Twitter at det er en populær hash-tag som heter #HvorVarDu, hvor man skriver hva man gjorde 11. september 2001. Det er interessant å lese, litt sånn Knausgård-aktig, faktisk. "Hvor var du da Knausgård studerte ved Skrivekunstakademiet?"

I alle fall var jeg på jobb tirsdag 11. september 2001. Jeg bodde på Fantoft Studentby og tok litteraturvitenskap mellomfag ved Universitetet i Bergen den høsten. I tillegg arbeidet jeg på Idé Kim Tvedt, hvor jeg var med på å kjøre møbler ut til kunder. Dagen før hadde det vært stortingsvalg i landet, og jeg hadde sittet lenge oppe og fulgt med på valgmester Geir Heljesen. Dermed var jeg ganske trett da det led mot ettermiddag. Rune og jeg hadde kjørt sammen i en stor lastebil fra morgenen av, og så skulle jeg ta et kveldsskift med varebil alene.

Vi kom inn til lageret på Lagunen klokken 16. Mens varebilen min ble fylt opp, ringte Pål Martin, som også bodde på Fantoft. Han var hjemme og så på TV at to fly hadde kollidert i World Trade Center. "Det må være terrorisme, det kan ikke være en ulykke." Jeg jattet med, men var ikke overbevist om at han snakket sant. Uansett var det som det ofte er med enorme katastrofer og forferdelige hendelser, man klarer ikke helt å ta det innover seg der og da. Så jeg satte meg i varebilen og kjørte for å hente Anette, min daværende kjæreste, som bodde på Fana Folkehøyskole. Vi hadde avtalt at hun skulle sitte på mens jeg kjørte, og deretter bli med meg hjem, Hele tiden fikk jeg nye meldinger fra Pål Martin: "Nå KOLLAPSET det ene tårnet!" Fremdeles var det uvirkelig, det var nesten irriterende, det var som å få seg referert en film som han var overbegeistret over, men som jeg aldri hadde sett. Informasjonen virket derfor irrelevant.

Mens Anette satt i bilen, snakket vi bare i forbifarten om det som var hendt. Jeg var innom flere kunder med varer, og ingen sa noe. Ikke før i 18-tiden var det en som spurte om jeg hadde fått med meg terroraksjonen i New York. Joda, det hadde jeg forsåvidt. Joda, det var forferdelig. Men jeg klarer ikke å huske om jeg slo på radioen i bilen. Jeg var på jobb og måtte konsentrere meg om det, og jeg visste at jeg uansett ville få vite alt i god tid.

På kvelden, mens Anette var hos meg, slo jeg endelig på TV'en og så for første gang bildene av de rykende tårnene, som begge hadde kollapset. Jeg var også aktiv på IRC på denne tiden, og der inne var det mange diskusjoner på gang. En ungdom var livredd, for han var sikker på at nå ble det verdenskrig. En kommunist mente at USA endelig fikk som fortjent, og ble bannlyst fra chattekanalen.

Ellers var det som en helt vanlig dag i den flerkulturelle studentbyen på Fantoft.

Men forbannet var jeg.