Kategori: Fra livet

Jeg holder egentlig på med et blogginnlegg om Jan Kjærstads siste roman, Normans område, men som vanlig skriver jeg altfor langt og altfor utflytende. Ser på Twitter at det er en populær hash-tag som heter #HvorVarDu, hvor man skriver hva man gjorde 11. september 2001. Det er interessant å lese, litt sånn Knausgård-aktig, faktisk. "Hvor var du da Knausgård studerte ved Skrivekunstakademiet?"

I alle fall var jeg på jobb tirsdag 11. september 2001. Jeg bodde på Fantoft Studentby og tok litteraturvitenskap mellomfag ved Universitetet i Bergen den høsten. I tillegg arbeidet jeg på Idé Kim Tvedt, hvor jeg var med på å kjøre møbler ut til kunder. Dagen før hadde det vært stortingsvalg i landet, og jeg hadde sittet lenge oppe og fulgt med på valgmester Geir Heljesen. Dermed var jeg ganske trett da det led mot ettermiddag. Rune og jeg hadde kjørt sammen i en stor lastebil fra morgenen av, og så skulle jeg ta et kveldsskift med varebil alene.

Vi kom inn til lageret på Lagunen klokken 16. Mens varebilen min ble fylt opp, ringte Pål Martin, som også bodde på Fantoft. Han var hjemme og så på TV at to fly hadde kollidert i World Trade Center. "Det må være terrorisme, det kan ikke være en ulykke." Jeg jattet med, men var ikke overbevist om at han snakket sant. Uansett var det som det ofte er med enorme katastrofer og forferdelige hendelser, man klarer ikke helt å ta det innover seg der og da. Så jeg satte meg i varebilen og kjørte for å hente Anette, min daværende kjæreste, som bodde på Fana Folkehøyskole. Vi hadde avtalt at hun skulle sitte på mens jeg kjørte, og deretter bli med meg hjem, Hele tiden fikk jeg nye meldinger fra Pål Martin: "Nå KOLLAPSET det ene tårnet!" Fremdeles var det uvirkelig, det var nesten irriterende, det var som å få seg referert en film som han var overbegeistret over, men som jeg aldri hadde sett. Informasjonen virket derfor irrelevant.

Mens Anette satt i bilen, snakket vi bare i forbifarten om det som var hendt. Jeg var innom flere kunder med varer, og ingen sa noe. Ikke før i 18-tiden var det en som spurte om jeg hadde fått med meg terroraksjonen i New York. Joda, det hadde jeg forsåvidt. Joda, det var forferdelig. Men jeg klarer ikke å huske om jeg slo på radioen i bilen. Jeg var på jobb og måtte konsentrere meg om det, og jeg visste at jeg uansett ville få vite alt i god tid.

På kvelden, mens Anette var hos meg, slo jeg endelig på TV'en og så for første gang bildene av de rykende tårnene, som begge hadde kollapset. Jeg var også aktiv på IRC på denne tiden, og der inne var det mange diskusjoner på gang. En ungdom var livredd, for han var sikker på at nå ble det verdenskrig. En kommunist mente at USA endelig fikk som fortjent, og ble bannlyst fra chattekanalen.

Ellers var det som en helt vanlig dag i den flerkulturelle studentbyen på Fantoft.

Men forbannet var jeg.

Nå har det en måneds tid vært kjent at Forfatterbloggen, som var et fellesbloggtilbud fra De norske Bokklubbene, skal nedlegges, etter fire års drift. Jeg har vært med fra starten av, sommeren 2006, men jeg har vært relativt inaktiv siden årsskiftet 2008/2009. Det har flere årsaker, som de innvidde nok kan tenke seg til, men jeg skal ikke gå inn på dem her (det er det kommentarfeltet er til for). 

Det vil si at fra 1. september vil Forfatterbloggen opphøre å eksistere som aktiv blogg. Bokklubben lover at nettstedet fortsatt vil ligge åpent, slik at man kan lese alle de fantastiske innleggene og kommentarene som ligger der. Noen kaller det en spøkelsesby, andre et museum. Hvert sitt perspektiv. Det er sannsynligvis noen som vil fjerne ethvert spor av sin blogg før 1. september, i protest mot "likvaken".

Min blogg på Forfatterbloggen het Hvert ord er en fordom. Jeg kommer ikke til å fjerne noe derfra, men muligens vil jeg lagre alt innholdet, i tilfelle Bokklubben om et års tid bestemmer seg for å likvidere domenet.

På Litteraturbloggen har det imidlertid skjedd ting. Helt siden bloggen åpnet i januar 2009 som følge av visse "uenigheter" på Forfatterbloggen, har den begått et par kvantesprang i teknisk kvalitet, og nå er den langt mer funksjonell enn Forfatterbloggen noensinne har vært. Hva et par privatpersoner klarer på dugnad, kan altså bli langt bedre enn det De norske Bokklubbene får til.

9. juli åpnet jeg min blogg på Litteraturbloggen, og den får navnet Hvert ord er en fordom II, i mangel av noe bedre. Det er foreløbig uvisst hvor mye og ofte jeg vil blogge der. Jeg kommer sannsynligvis til å være mer aktiv i kommentarfeltet, men en del arkiverte innlegg om litteratur fra Forfatterbloggen vil trolig bli publisert der etterhvert. Jeg har forstått at retroblogging ikke er det mest populære, men sånn er livet. Den dagen jeg blir betalt for å blogge, skal jeg gjerne levere nyskrevne, velformulerte innlegg et par ganger i uken.

Nå gjenstår det bare å takke Forfatterbloggen for følget og ønske Litteraturbloggen en lys og litterær fremtid.

Nå har jeg i halvannen uke eksperimentert med å legge eldre innlegg på toppen av bloggen, gi dem en renessanse jeg mener de fortjener. Jeg skal nå adressere situasjonen og nevne en bestemt reaksjon jeg har fått på det.

Det første innlegget jeg la ut, "Du onanerte i boka di, og jeg ble kvalm av deg", lå ute i tre dager, men fikk ingen nye kommentarer og ikke så mange lesere heller. Riktignok hadde innlegget 17 kommentarer fra før, så det kunne kanskje sies å være et "ferdigdebattert" innlegg.

Dernest topplasserte jeg "Om sannhet og løgn i en metalitterær forstand" i noen dager. Det innlegget var ukommentert fra før av, og her er det hittil kommet seks kommentarer - blant annet har den eminente Arthur Mogens Sørensen trukket veksler på innlegget i forhold til egen skrivning - og debatten er ikke nødvendigvis over ennå.

Det siste innlegget jeg har lagt ut i renessanseboksen, er "Er min litteratur skjult?" Det har fått 13 unike treff, men ingen kommentarer så langt.

I går fikk jeg en e-post fra en medblogger som av og til kommenterer her. (Dersom han ønsker å bekjentgjøre sin identitet, regner jeg med at han kommenterer dette innlegget. :)) Hans reaksjon på renessansebloggingen er svært negativ. Han skriver blant annet:

Hva vil vi ha av en blogg? Blogginnlegg. Øverst. Nye blogginnlegg. Ikke gamle.

Hva får vi nå av landgaard.no? En "nyhet" om at gamle blogginnlegg får renessanse. Denne "nyheten" kan ikke kommenteres og kan derfor heller ikke angripes på siden. Jeg tror du ville fått en del kommentarer. Slik det er nå, må man bla nedover for å finne nye innlegg. Man får historie øverst. De færreste av blogglesere har en voldsom forkjærlighet for gamle artikler, nettnostalgi eller hva man skal kalle det. Jeg vet at du digger det. Jeg tror du bommer grovt på publikum.

Jeg satt en hel natt for å implementere renessansefunksjonen, så jeg har lyst til å prøve den ut en stund til. Grunnen til at jeg gjorde dette, kan vel oppsummeres i følgende punkter:

1) Jeg har ikke alltid tid til å skrive nye innlegg, men jeg vil gjerne holde bloggen oppdatert med et eller annet. Noen poster YouTube-filmer hver dag, noen legger ut "dagens sitat".

2) Det er mange gode innlegg i bloggens arkiv som sjelden eller aldri vil bli lest, for flere av mine nåværende bloggjester fulgte ikke bloggen da de ble skrevet. Jeg ønsker å trekke disse frem til glede for dem.

Det jeg riktignok er litt misfornøyd med, er at renessanseinnlegget tar litt mye plass og derfor skyver det nyeste innlegget et stykke ned på siden, spesielt på skjermer med lav oppløsning. Med det bloggtemaet jeg kjører nå, Golden Grey, er det lite å gjøre med det, og jeg har overhodet ikke lyst til å bytte tema.

Spørsmålet er nå hva mine øvrige lesere synes. Renessanseinnlegg eller ikke? Kommentarfeltet er fritt.

Lister er den nye estetikken, stadig ifølge Kjærstad. Så her er min liste over bøker jeg fullførte i 2009. Her er tilsvarende liste for 2008 og 2007. I år skriver jeg bøkene opp i kronologisk istedenfor omvendt kronologisk rekkefølge, så vi begynner i januar.

1. De skrekkelige barna (1929) Forfatter: Jean Cocteau

Denne boken ble meg anbefalt av Elin Munkerud julen 2008, og jeg leste den rundt årsskiftet. Les Enfants Terribles handler om et ungt søskenpar, Elisabeth og Paul, som vokser opp isolert fra omverdenen, men når tosomheten blir forstyrret av en jevnaldrende gutt og jente, skjer det uhyggelige ting.

(Fullført 5. januar)

2. Rand (1990) Forfatter: Jan Kjærstad

En av Kjærstads pre-wergelandske bøker som jeg ikke hadde lest, og som jeg plukket opp på impuls. En merkelig bok som handler om en morder som til slutt etterforsker sine egne forbrytelser. Ikke helt på høyde med den kompositoriske storslagenheten i senere bøker, men en bisarr nerve og umiskjennelig kjærstadsk seksualakrobatikk hele veien.

(Fullført 11. januar)

3. Mysterier (1892) Forfatter: Knut Hamsun

Fant denne boken på Fretex i 2005 og leste den med stor entusiasme den gangen. Siden jeg hadde Benoni- og Rosa-abstinenser fra 2008, måtte jeg bare pløye gjennom den nok en gang. Mannen i den gule regnfrakken er virkelig et evig mysterium, ikke sant, Nagel?

(Fullført 15. februar)

4. Steppeulven (1927) Forfatter: Herman Hesse

En klassisk dramatisering av en mann som kjemper med to sjeler i sitt bryst, den borgerlig-menneskelige og den naturlig-dyriske.

(Fullført 16. februar)

5. En folkefiende (1882) Forfatter: Henrik Ibsen

Alle snakker om Ibsens verdenslitterære betydning, men hvem leser ham? De fleste har vært innom Et dukkehjem på skolen, og det er det. I En folkefiende dramatiseres individets triumf over flertallstyranniet, og det kan aldri bli viktig nok, spesielt ikke for en som hadde et berømt sitat fra dramaet på sitt russekort: "Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene."

(Fullført 7. mars)

6. How Fiction Works (2008) Forfatter: James Wood

Etter at den tungt beleste Mettebergsommann nevnte denne boken i en bisetning, fattet jeg interesse. Wood favoriserer realisme i litteraturen, såpass husker jeg. Ellers er leseropplevelsen innhyllet i tåke akkurat nå.

(Fullført 11. mars)

7. Sult (1890) Forfatter: Knut Hamsun

Leste denne første gang i 1999, men var blitt så hektet på Hamsun at jeg måtte ta den frem igjen. Tror ikke det hadde noe å gjøre med at det var såkalt Hamsunår i 2009.

(Fullført 5. april)

8. Pan (1894) Forfatter: Knut Hamsun

Leste denne på videregående i 1995, men det var før jeg var blitt et litterært menneske, så denne klassikeren krevde omkamp. Forøvrig elsker jeg disse små pocketbøkene jeg kan ha med meg i lommen på bussen, på café, hvor som helst.

(Fullført 9. april)

9. Victoria (1898) Forfatter: Knut Hamsun

En ganske annen type roman enn Sult, Mysterier og Pan. En vakkert beskrevet kjærlighetshistorie hvor Hamsun inntar et ganske annet fokus enn i sine gal-ung-mann-bøker.

(Fullført 15. mai)

10. The Closing of the American Mind (1987) Forfatter: Allan Bloom

Første sakprosabok i 2009. Denne boken var et funn. Helt fantastisk beskrivelse av det kulturelle og intellektuelle forfallet i USA, et forfall som gjelder like godt hertillands og enda mer nå enn da. Har lyst til å skrive av lange passasjer og slenge dem ut på nettet.

(Fullført 2. juni)

11. Story: Substance, Structure, Style, and the Principles of Screenwriting (1999) Forfatter: Robert McKee

Begynte på denne boken i 2007, men leste den fra perm til perm først nå. Veldig mange interessante analyser av filmmanuskripter og tips til manusforfattere. Til en viss grad relevant for romanforfattere, men det er to forskjellige verdener, og de samme regler gjelder ikke alltid.

(Fullført 7. juni)

12. The Fountainhead (1943) Forfatter: Ayn Rand

Lånte og leste denne boken på norsk i 2004. Kjøpte og leste den på engelsk i 2009. Jeg har skrevet noen ord om den i "Ayn Rand, arketypene og idealismen".

(Fullført 18. juni)

Dermed kom sommeren, og min typiske uvilje mot lesning og skrivning i sol og varme satte inn. Det skulle gå noen måneder før jeg ble ferdig med neste bok.

13. Min kamp 1 (2009) Forfatter: Karl Ove Knausgård

Knausgård har jeg fulgt med på siden jeg leste Ute av verden (1998) i 2000. Jeg var spent på hva han skulle komme med i den mye omtalte Min kamp-serien på seks bind. At den skulle ta monopol på all litterær debatt denne bokhøsten, hadde jeg ikke forestilt meg. Jeg har skrevet litt om prosjektet i "Min kamp". (Nå, i januar 2010, er det ganske utenkelig å måtte presisere hvilken Min kamp man snakker om, slik jeg gjorde i oktober 2009, før hysteriet gikk gjennom taket.)

(Fullført 18. oktober)

14. Min kamp 2 (2009) Forfatter: Karl Ove Knausgård

Kanskje den skjønnlitterære boken som fenget meg mest i 2009. Jeg leste den på et par dager, mest fordi jeg ble rammet av en dyp identifikasjonsfølelse hele veien. Jeg skrev også mitt mest kontroversielle blogginnlegg noensinne om denne boken: "Min kamp 2".

(Fullført 13. november)

15. Brødrene Karamasov (1880) Forfatter: Fjodor Dostojevskij

Denne murstenen var et langtidsprosjekt jeg vel brukte noen måneder på. Jeg har vurdert å skrive noe om den, men finner det vanskelig å sette ord på dette enorme og tidvis ubegripelige monsteret, så vi går Wikipedia: Romanen handler om de tre brødrene Karamasov, som representerer tre ulike typer av ungdommer: Aljosja, den fromme troende, Ivan, den intellektuelle og tvilende og til slutt livsnyteren Dmitrij. Mordet på deres far, Fjodor Karamasov, danner rammen for romanen.

(Fullført 16. november)

16. Atlas Shrugged (1957) Forfatter: Ayn Rand

Også en mursten, men komponert etter screenwritingprinsippene Rand lærte i Hollywood, noe som gjør gjennomlesningen lettere. I denne boken finner objektivismens prinsipper sin endelige skjønnlitterære form, noe The Fountainhead kun var et preludium til. Denne romanen tenker jeg å skrive et blogginnlegg om, og når jeg så gjør, skal jeg linke til det herfra.

(Fullført 17. desember)

17. Min kamp 3 (2009) Forfatter: Karl Ove Knausgård

Siste knausbok i 2009. Den handler om barndommen og er etter min mening den minst interessante så langt. Likevel hadde den et sug i seg, spesielt i siste halvdel, hvor puberteten piffet opp historien litt. Tenker å følge tradisjonen med å skrive ett innlegg per Min kamp-bind, og når jeg får tatt denne episoden for meg, linker jeg til innlegget herfra.

(Fullført 30. desember)

18. The Art of Fiction (2000) Forfatter: Ayn Rand

Denne boken er basert på en rekke forelesninger om litteratur som Ayn Rand holdt i sitt hjem i 1958. Jeg leste den for første gang i 2002, og jeg vurderer å skrive et innlegg om boken. Link til innlegget vil da opprettes her.

(Fullført 31. desember)

Godtfolk, noe uhyrlig skjedde plutselig her i går. Idet jeg modererte noen spamkommentarer som lå i pendinglisten, forsvant alle ordinære kommentarer fra de siste seks månedene ut av bloggen min. Nå har jeg gjennom nitid rekonstruksjon og Googles buffersystem klart å gjenfinne de fleste kommentarene og satt dem inn igjen slik de så ut, og med korrekt dato.

De eneste kommentarene jeg ikke har fått gjenopprettet, er de tre som uppsalahansen skrev til innlegget "Historie på film - del 1" i begynnelsen av oktober. Dette skyldes at Google ikke har registrert dem ennå, og nå som jeg har rotet litt og forandret i bloggen, spørs det om de noensinne dukker opp.

Av den grunn hadde det vært fantastisk om herr Upp Sala-Hansen kom tilbake med nye kommentarer til innlegget i fall jeg ikke skulle evne å gjenopprette de gamle.

For at dette ikke skal skje igjen, har jeg innført en rekke sikkerhetstiltak i form av backupsystemer. Heretter vil alle kommentarer bli mailet til meg, slik de ble i bloggens spede begynnelse, hvorfor de forhåpentligvis aldri vil gå tapt igjen. Man kan tydeligvis ikke stole 100 % på WordPress.