Kategori: Fra livet

Jeg blogget ikke like iherdig i 2007 som i 2006. Hittil i år har det vært 34 publiserte innlegg, mot 112 i 2006. En markant nedgang. Den skyldes for det første at bloggmediet var nytt i 2006, så jeg hadde mer å lire av meg. For det annet at jeg kom med min debutbok i 2006, og det var mye nytt å fundere over i den forbindelse. For det tredje at jeg var mer interessert i å eksponere diverse ukorrekte synspunkter, som jeg mottok tilsvarende krass kritikk for; jeg blogget mer for kommentarenes skyld i 2006.

For det fjerde har jeg kanskje vært mer lat i 2007. Inne på mitt bloggprogram har jeg lagret en rekke innlegg som aldri ble fullført. Nærmere bestemt seks stykker -- pluss fire fra 2006.

De seks fra 2007 er (i omvendt kronologisk rekkefølge): Slutt på sex-forbud mellom student og veileder (sept. 2007) Engler og demoner i det norske kongehus (juli 2007) Bøker jeg har lest og skal lese i 2007 (juni 2007) The Sword of Truth 1-3 (mai 2007) Radiohelvete (april 2007) Drama vs. melodrama (mars 2007)

Og de fire fra 2006: Nietzsche og nihilismen (sept. 2006) Nietzsche og den onde moral (sept. 2006) Fantasylitteratur som nyreligiøs eskapisme (juni 2006) Den refuserte forfatteren Tor Halstvedt (mai 2006)

Så kan man spekulere på hva jeg har skrevet eller hadde tenkt å skrive i alle de innleggene ...

I går hadde jeg en artikkel i Dagbladet om den mulige overmenneskeideologien som kan ligge til grunn for en rekke drap begått gjennom årenes løp, inkludert en og annen skolemassakre: Nietzscheanske bødler.

I kjølvannet av mitt aldri så uskyldige metablogginnlegg om aristokrater og demokrater på Forfatterbloggen her i går oppstod det selvfølgelig en debatt i kommentarfeltet, men enda mer interessant var et innlegg som den godeste Damien de Villiers postet i natt: "Når det hele synes å koke ned til sosiologi".

Med utgangspunkt i den franske sosiologen Pierre Bourdieus verk Distinksjonen karakteriserer de Villiers fire klasser med varierende kulturell kompetanse og økonomiske ressurser, og jeg synes dette hjelper oss å identifisere noe av årsaken til at det hersker så mye uenighet om "god smak" (eller som jeg ville sagt: "premisser") i samfunnet.

De fire klassene er:

1) Høy kulturell kompetanse, sterk økonomi

2) Høy kulturell kompetanse, svak økonomi

3) Lav kulturell kompetanse, sterk økonomi

4) Lav kulturell kompetanse, svak økonomi

For en nærmere beskrivelse, en ganske festlig sådan, av de forskjellige gruppene henvises man til originalinnlegget.

Jeg oppdaget tilfeldigvis denne via Google:

«De som vil fornorske de engelske ordene, bommer i hvert fall grasalt. De finner opp ord som ikke betyr en dritt på norsk. HERREGUD!! Ola pottit på sitt verste.»

Men hva betyr i så fall "grasalt"? 🙂