Kategori: Fra livet

For noen er kanskje kategoriseringen av forrige innlegg selvforklarende, men likevel: Siden jeg har to blogger, Landgaard.no og Hvert ord er en fordom  (Forfatterbloggen), har jeg nå, takket være noen velvillige formaninger, bestemt meg for å parallellpublisere de fleste innleggene begge steder.

Praksis hittil var å benytte Landgaard.no som hovedblogg, mens enkelte innlegg ble skrevet eksklusivt for Forfatterbloggen. Da ble det publisert en "teaser" her med link dit. Denne praksisens raison d'être var min oppfatning om at de fleste leserne uansett ville komme til Landgaard.no først.

Nå viser det seg imidlertid at aktiviteten tidvis er større på Forfatterbloggen, media er mer interessert i det som skrives der, og mange lesere oppholder seg kun der. Den psykologiske/sosiologiske terskelen for å kommentere innlegg er også langt lavere på Forfatterbloggen, så man får mer respons.

Samtidig blogger jeg sjeldnere nå enn i fjor, hvilket medfører at det blir langt mellom innleggene på Forfatterbloggen. Dessuten handlet de innleggene primært om min debutanttilværelse og var skrevet i en litt annen stil og for et litt annet publikum enn innleggene her. Nå er ikke "debutanttilværelsen" så dominerende lenger, så den innfallsvinkelen er mer eller mindre falt ut.

For å bøte på aktivitetsproblemet vil de fleste innleggene som har en viss almeninteresse, bli parallellpublisert. Jeg gjør oppmerksom på dette ved å kategorisere de aktuelle innleggene i "På Forfatterbloggen". Samtidig vil parallellversjonen der borte forsynes med en link hit. Grunnen til dette er at interesserte lesere lett skal kunne finne frem til alle kommentarene som eventuelt måtte oppstå på de respektive bloggene.

Og hvis du leste helt hit, er du like glad i overforklaring som jeg er.

Søndag 7. januar døde Tone Karlsen i en bilulykke i Syd-Afrika, hvor hun ferierte sammen med sin samboer, Christopher Dons. Hun var bare 28 år.

I 1994-1995 gikk Tone og jeg i samme klasse på Kongsbakken vgs i Tromsø. Hun var en av de første elevene jeg fikk god kontakt med. Med sitt varme smil og sin overstrømmende åpenhjertighet var hun en sammensveisende drivkraft i klassen.

Den første høsten, like før jeg, nervøs, ubelest og litterært udannet, skulle holde et innlegg om Dag Solstads Roman 1987 for klassen, kom Tone bort og tok pulsen på meg. Underlig nok ble jeg avslappet av å kjenne den varme hånden hennes mot halsen min, og under opplesningen satt hun i fremste rekke og smilte oppmuntrende til meg. Det gav trygghet å møte blikket hennes, og jeg klarte å fullføre innlegget uten flere sjelelige kvaler (og jeg halte vel i land en firer på det, hvilket den gangen var bra til meg å være).

Etter at førsteåret på Kongsbakken var overstått, reiste Tone utenlands, og jeg fikk ikke gleden av å gå i samme klasse som henne mer. Siden støtte vi bare sporadisk på hverandre, utvekslet et smil og et par ord, inntil jeg flyttet fra byen. Høsten 2002 oppdaget jeg at hun deltok i Muldvarpen på TV Norge, og siden hørte jeg ikke mer om henne -- før jeg nå, med tungt hjerte, mottok nyheten om hennes bortgang.

Hvil i fred, Tone. Du var et fint menneske, og selv på den korte tiden vi kjente hverandre, gjorde du et sterkt og varig inntrykk på meg.

Jada, enda et blogginnlegg om blogging. Ganske typisk for dette postmoderne metasamfunnet. Men jeg satt rett og slett her og funderte på fenomenet interbloggære linker.

Hittil har jeg linket til svært få, og jeg har bare gjort et par små endringer i løpet av de seks månedene bloggen har eksistert. Samtidig er det ganske mange flere blogger jeg etterhvert er begynt å lese jevnlig, og hvorfor skulle jeg ikke kunne linke til alle disse? Det er tydelig at linking ikke er avhengig av gjensidighet; det er noen som linker til meg, men jeg linker ikke til dem, og jeg linker også til enkelte som ikke linker til meg. Samtidig som det kan være en hyggelig gest å linke til noen som linker til en selv, er det kanskje litt dumt å gjøre det for høflighetens skyld, hvis man ikke leser vedkommendes blogg.

Blogger er forøvrig således beskaffen at man (i hvert fall her i WordPress) etterhvert får beskjed om hvem som linker til en, så man kan jo velge selv.

Det virker forøvrig som om noen kun linker til venner, andre igjen linker kun til folk som innehar et bestemt politisk syn. Jeg skal gjøre det enkelt: Jeg linker til blogger jeg leser minst et par ganger i uken. Så kan jo noen hver bli overrasket ("jøss, leser han min sosialistblogg"), men min linking betyr altså ikke at jeg betrakter vedkommende som en meningsfelle, blott at jeg av en eller annen grunn vender tilbake fordi jeg har lest noe interessant hos ham eller henne.

Vel, nok metabloggprat for denne gang.

Jada, nå kjører jeg på med forskrifter og greier. Omtrent som Gullvannsspøkelset har gjort. Men siden jeg ikke er så sarkastisk, arrogant, slem og misantropisk som han er, skal ikke min oppfordring her forstås like strengt som hans "Comments that are off topic will be deleted".

Dog, siden det er oppstått en viss tendens til at kommentartråden på enkelte innlegg handler om ting som ikke har noe med innlegget å gjøre, vil jeg nå komme med en forsiktig anmodning til mine kjære kommentatorer: Hvis dere vil kommentere et aspekt ved meg eller mine bøker eller mine meninger, så legg gjerne denne kommentaren under et innlegg hvor dette passer best. Tillatt meg å demonstrere ved hjelp av en uformell mal:

Kommentarer til min hårfrisyre kan rettes til et innlegg hvor det er bilder av meg, for eksempel Bilder fra lanseringen av Herrer i åndenes rike.

Kommentarer til min bok kan (for eksempel) rettes til To anmeldelser på nett.

Kommentarer til min misogyni kan rettes til Den hellige kua heter "Kjønn".

Og som den godeste Susie har skjønt, kan man rette alle sine kommentarer om mitt syn på fantasy til Fantasylitteratur som middelaldersk eskapisme -- selv om innlegget ble skrevet for et halvt år siden.

Men selvfølgelig er man jo ikke umenneskelig. Kommentartråder bør utvikle seg fritt, og et innlegg som handler om Günter Grass, kan godt ende med kommentarer som diskuterer den norske politiske høyre- og venstresiden. Det kalles evolusjon.

Det viktigste er imidlertid å delta, ikke å lete etter passende innlegg. When in doubt, comment away.

Og hvis man har en virkelig off-topic-kommentar, er det også mulig å sende meg en mail.

Jeg har latt meg inspirere av Nagels blogg, som i går lanserte muligheten for at leserne skal kunne redigere sine egne kommentarer. Vi kan ikke være dårligere, så fra og med i dag er det mulig å gjøre det samme her.

Endringen består kort sagt i at når du har skrevet en kommentar til et innlegg, har du anledning til å redigere din egen kommentar (fjerne skrivefeil, omformulere setninger) i ti minutter fra du postet kommentaren. Imidlertid må du påbegynne redigeringen innen fem minutter, og en nedtellingsmekanisme viser hvor mange sekunder du har på deg.

Etter at fem minutter har gått, kan du fortsatt redigere din kommentar i ytterligere fem minutter, men du kan ikke lenger påbegynne redigeringen. Dette for å unngå at noen prøver å endre sin kommentar det siste minuttet og ikke rekker å bli ferdig før tiden er utløpt.

Etter at ti minutter er passert, er kommentaren ugjenkallelig. Dette for å hindre folk i å endre sine kommentarer etter at andre eventuelt har svart på deres kommentarer. De som kommer etter deg, skal vite at det du har skrevet, blir stående.

Forøvrig er det ingen fare for at uvedkommende skal hoppe inn og redigere dine kommentarer, da man er nødt til å ha samme IP eller være innlogget som deg for å kunne gjøre inngrep.

Da gjenstår det bare å takke Nagel for å ha vært pionér på området, og takk til Theron Parlins Edit Comments 1.0, som gjorde dette mulig.