Kategori: Fra livet

I kjølvannet av mitt aldri så uskyldige metablogginnlegg om aristokrater og demokrater på Forfatterbloggen her i går oppstod det selvfølgelig en debatt i kommentarfeltet, men enda mer interessant var et innlegg som den godeste Damien de Villiers postet i natt: "Når det hele synes å koke ned til sosiologi".

Med utgangspunkt i den franske sosiologen Pierre Bourdieus verk Distinksjonen karakteriserer de Villiers fire klasser med varierende kulturell kompetanse og økonomiske ressurser, og jeg synes dette hjelper oss å identifisere noe av årsaken til at det hersker så mye uenighet om "god smak" (eller som jeg ville sagt: "premisser") i samfunnet.

De fire klassene er:

1) Høy kulturell kompetanse, sterk økonomi

2) Høy kulturell kompetanse, svak økonomi

3) Lav kulturell kompetanse, sterk økonomi

4) Lav kulturell kompetanse, svak økonomi

For en nærmere beskrivelse, en ganske festlig sådan, av de forskjellige gruppene henvises man til originalinnlegget.

Jeg oppdaget tilfeldigvis denne via Google:

«De som vil fornorske de engelske ordene, bommer i hvert fall grasalt. De finner opp ord som ikke betyr en dritt på norsk. HERREGUD!! Ola pottit på sitt verste.»

Men hva betyr i så fall "grasalt"? 🙂

For noen er kanskje kategoriseringen av forrige innlegg selvforklarende, men likevel: Siden jeg har to blogger, Landgaard.no og Hvert ord er en fordom  (Forfatterbloggen), har jeg nå, takket være noen velvillige formaninger, bestemt meg for å parallellpublisere de fleste innleggene begge steder.

Praksis hittil var å benytte Landgaard.no som hovedblogg, mens enkelte innlegg ble skrevet eksklusivt for Forfatterbloggen. Da ble det publisert en "teaser" her med link dit. Denne praksisens raison d'être var min oppfatning om at de fleste leserne uansett ville komme til Landgaard.no først.

Nå viser det seg imidlertid at aktiviteten tidvis er større på Forfatterbloggen, media er mer interessert i det som skrives der, og mange lesere oppholder seg kun der. Den psykologiske/sosiologiske terskelen for å kommentere innlegg er også langt lavere på Forfatterbloggen, så man får mer respons.

Samtidig blogger jeg sjeldnere nå enn i fjor, hvilket medfører at det blir langt mellom innleggene på Forfatterbloggen. Dessuten handlet de innleggene primært om min debutanttilværelse og var skrevet i en litt annen stil og for et litt annet publikum enn innleggene her. Nå er ikke "debutanttilværelsen" så dominerende lenger, så den innfallsvinkelen er mer eller mindre falt ut.

For å bøte på aktivitetsproblemet vil de fleste innleggene som har en viss almeninteresse, bli parallellpublisert. Jeg gjør oppmerksom på dette ved å kategorisere de aktuelle innleggene i "På Forfatterbloggen". Samtidig vil parallellversjonen der borte forsynes med en link hit. Grunnen til dette er at interesserte lesere lett skal kunne finne frem til alle kommentarene som eventuelt måtte oppstå på de respektive bloggene.

Og hvis du leste helt hit, er du like glad i overforklaring som jeg er.

Søndag 7. januar døde Tone Karlsen i en bilulykke i Syd-Afrika, hvor hun ferierte sammen med sin samboer, Christopher Dons. Hun var bare 28 år.

I 1994-1995 gikk Tone og jeg i samme klasse på Kongsbakken vgs i Tromsø. Hun var en av de første elevene jeg fikk god kontakt med. Med sitt varme smil og sin overstrømmende åpenhjertighet var hun en sammensveisende drivkraft i klassen.

Den første høsten, like før jeg, nervøs, ubelest og litterært udannet, skulle holde et innlegg om Dag Solstads Roman 1987 for klassen, kom Tone bort og tok pulsen på meg. Underlig nok ble jeg avslappet av å kjenne den varme hånden hennes mot halsen min, og under opplesningen satt hun i fremste rekke og smilte oppmuntrende til meg. Det gav trygghet å møte blikket hennes, og jeg klarte å fullføre innlegget uten flere sjelelige kvaler (og jeg halte vel i land en firer på det, hvilket den gangen var bra til meg å være).

Etter at førsteåret på Kongsbakken var overstått, reiste Tone utenlands, og jeg fikk ikke gleden av å gå i samme klasse som henne mer. Siden støtte vi bare sporadisk på hverandre, utvekslet et smil og et par ord, inntil jeg flyttet fra byen. Høsten 2002 oppdaget jeg at hun deltok i Muldvarpen på TV Norge, og siden hørte jeg ikke mer om henne -- før jeg nå, med tungt hjerte, mottok nyheten om hennes bortgang.

Hvil i fred, Tone. Du var et fint menneske, og selv på den korte tiden vi kjente hverandre, gjorde du et sterkt og varig inntrykk på meg.

Jada, enda et blogginnlegg om blogging. Ganske typisk for dette postmoderne metasamfunnet. Men jeg satt rett og slett her og funderte på fenomenet interbloggære linker.

Hittil har jeg linket til svært få, og jeg har bare gjort et par små endringer i løpet av de seks månedene bloggen har eksistert. Samtidig er det ganske mange flere blogger jeg etterhvert er begynt å lese jevnlig, og hvorfor skulle jeg ikke kunne linke til alle disse? Det er tydelig at linking ikke er avhengig av gjensidighet; det er noen som linker til meg, men jeg linker ikke til dem, og jeg linker også til enkelte som ikke linker til meg. Samtidig som det kan være en hyggelig gest å linke til noen som linker til en selv, er det kanskje litt dumt å gjøre det for høflighetens skyld, hvis man ikke leser vedkommendes blogg.

Blogger er forøvrig således beskaffen at man (i hvert fall her i WordPress) etterhvert får beskjed om hvem som linker til en, så man kan jo velge selv.

Det virker forøvrig som om noen kun linker til venner, andre igjen linker kun til folk som innehar et bestemt politisk syn. Jeg skal gjøre det enkelt: Jeg linker til blogger jeg leser minst et par ganger i uken. Så kan jo noen hver bli overrasket ("jøss, leser han min sosialistblogg"), men min linking betyr altså ikke at jeg betrakter vedkommende som en meningsfelle, blott at jeg av en eller annen grunn vender tilbake fordi jeg har lest noe interessant hos ham eller henne.

Vel, nok metabloggprat for denne gang.