Kategori: Nachlaß

17. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Da er vi ved veis ende, etter seks måneder med romanforsøk fra 1996 til 2013. Den siste romanen i skrivebordsskuffen bærer tittelen I helvete og ble skrevet sommeren 2013, etter intens lesning av Arthur Schopenhauers Verden som vilje og forestilling. Jeg skulle egentlig begynne på min masteroppgave akkurat da, men den måtte vike for diktermusens kraft.

Kortromanen I helvete ble ferdigstilt etter noen uker, men den kom ikke helt i mål hos forlaget. Muligens vil den fremtre i ny form på et eller annet tidspunkt (kanskje under tittelen La alt håp fare), og derfor vil jeg ikke si altfor meget om den nå. Men den handler om lektor Jakob Verger, som forsøker å komme seg på fote igjen etter en ulykkelig kjærlighetshistorie. Han reiser bort, tar inn på hybel hos en gammel venninne, og setter seg fore å skrive en doktoravhandling om Schopenhauer som skal belyse hans personlige fallitt på Amors jaktmarker.

Under følger et kort, representativt utdrag. … fortsett å lese «I helvete»

16. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Våren 2012, mens jeg avventet tilbakemelding på et annet manuskript, fikk jeg en idé om å skrive en roman om forfatteren og antikvaren Marcus Adler, som får vite at det nettopp er blitt oppdaget et nytt og ukjent brev som Nietzsche skrev til Strindberg i 1888. Brevet antyder at det finnes et hemmelig manuskript som Nietzsche har gjemt et sted. Marcus bestemmer seg for å dra til Tyskland og etterforske saken.

Romanens tittel henspiller på Nietzsches aller siste brev til Cosima Wagner (Richard Wagners enke), skrevet under hans mentale kollaps i januar 1889:

Ariadne, jeg elsker deg! - Dionysos

Manuset mitt, som kunne minne litt om en Tom Egeland-thriller, minus amerikansk etterretning, munkeordener og forbudte religiøse tekster, gjennomløp mange transformasjoner det halvåret jeg jobbet med det. Jeg ønsket å foreta en rundreise i Tyskland for å gjøre research på de ulike stedene hvor Nietzsche eller Strindberg hadde vært, og hvor Marcus skulle oppholde seg, Naumburg, Weimar, Berlin osv., men jeg hadde hverken tid eller penger. Dette medførte at romanen etterhvert ble dreid over på Marcus' liv som forfatter i Tromsø, hans bestrebelser på å skrive sin neste roman, hans hverdag på antikvariatet, hans kjærlighetsproblemer, hans intrikate familiehistorie.

Til slutt mistet jeg fokuset, og med tilbakemeldingen på det andre manuskriptet måtte jeg sommeren 2012 skifte beite igjen. Men når sant skal sies, har jeg ikke helt glemt denne romanen.

Under følger et kort utdrag. Det var den lille opplysningen i Nietzsches (autentiske) brev til Strindberg om et annet brev som muligens var gått tapt, som satte meg på sporet ... … fortsett å lese «Dionysos & Ariadne»

15. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Dette er det tidligste utkastet av Det absolutte nullpunkt, det jeg skrev våren 2007. Selv om de fleste karakterene har fulgt manuset gjennom ti år, er historien og stilen blitt en del forandret. Den nyeste versjonen er for tiden "i limbo", og derfor har publiseringen av Urnullpunktet latt vente på seg.

I denne opprinnelige versjonen ser vi alt gjennom Charlotte Marx' øyne (første kvinnelige hovedperson i mine romanforsøk), mens jeg senere skiftet til synsvinkel i tredje person. Premisset er imidlertid det samme: Romanen åpner med at Charlottes far blir myrdet på mystisk vis.

På dette tidspunktet stod det ikke helt klart for meg hvilken retning historien skulle ta, hva jeg skulle inkludere og fokusere på, men i de første kapitlene følte jeg meg frem ved å la Charlotte samtale med Albert, sjefen i bokhandelen hvor hun jobber; Helene, den hjemmeværende moren; Frøya, Alberts skjønnhetssalongdrivende kone (som ble kuttet i den nyeste versjonen); og en mystisk kunde som setter henne på sporet av farens død.

Urnullpunktet ble oppgitt i mai 2007. Under følger de fem første, relativt korte kapitlene (minus prologen, som har gått nærmest uforandret inn i den nyeste versjonen). … fortsett å lese «Urnullpunktet (Det absolutte nullpunkt)»

14. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Mens jeg drev på med Paradigma, fikk jeg høsten 2004 en idé om å skrive en historisk roman fra boerkrigen (1898-1902). Nærmere bestemt ville jeg sende en nordmann til Syd-Afrika og la ham oppleve krigen på nært hold. Tittelen Tidehvervets tegn skulle henspille på bruddet i den europeiske selvforståelsen som inntraff tidlig i det 20. århundre.

Jeg la imidlertid ideen på is frem til Herrer i åndenes rike var skrevet og antatt, men våren 2006 kastet jeg meg ut i det. Jeg skrev en lang fortelling om hovedpersonens, Julian Dahls, oppvekst i Tromsø på 1880-tallet, kom såvidt i gang med hans studietid i Kristiania på 1890-tallet, og skrev sluttelig noen sider om oppholdet i Syd-Afrika i 1900.

Jeg tror jeg stanset opp fordi jeg ble for opptatt med utgivelsen av Herrer i åndenes rike, som utkom høsten 2006, og jeg innså dessuten at jeg måtte gjøre enorme mengder research for å kunne gi historien den påkrevede autentisitet. Oven i kjøpet klarte jeg ikke helt å bestemme meg for hva som skulle være fokuset i Tidehvervets tegn. Jeg syntes nemlig det var mye mer interessant å skrive om oppveksten i Norge enn om oppholdet i Kappkolonien.

Her følger noen sider om Julian Dahls reise ombord på det britiske troppeskipet S/S «Bavarian», skrevet i henhold til faux-gammeldagse rettskrivningsregler for å skape en historisk atmosfære.

… fortsett å lese «Tidehvervets tegn»

13. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Høsten 2003 flyttet jeg tilbake til Tromsø etter fire år i Bergen for å ta masterstudiet i filosofi i hjembyen. Selv om jeg hadde tenkt å bruke absolutt all skriveenergi på masteroppgaven, begynte jeg etter en stund å lengte tilbake til skjønnlitteraturen, og jeg fikk det for meg at jeg skulle begå en universitetsroman løselig basert på egne studieopplevelser.

Jeg kalte romanen Paradigma og begikk fire utkast av ulik art under denne tittelen fra november 2003 til jeg endelig forkastet prosjektet i mars 2005.  

Det siste utkastet, som jeg begynte på i desember 2004, ble en slags forløper til Herrer i åndenes rike. Har man lest den romanen, vil man kunne se likhetstrekk, men i Paradigma la jeg vinn på å frembringe en enda mer høytidelig stil, og så for meg fire deler som skulle korrespondere til fire filosofer: Tragedie (Zapffe), Moral (Kant), Fornuft (Ayn Rand) og Vilje (Nietzsche). (Denne inndelingen var forresten inspirert av Ayn Rands roman The Fountainhead, på norsk: Kildens utspring.) Jeg ville dessuten gjøre hovedpersonen (som fikk mitt navn) til en uangripelig statue.

Paradigma var tenkt å ende i uforbeholden suksess for Nietzsche-studenten Stian, men våren 2005 opplevde jeg visse skuffelser ved universitetet som fikk meg til å droppe det prosjektet til fordel for en roman hvor alt endte i sammenbrudd og renessanse. Første kapittel av Paradigma følger under, her ligger synsvinkelen hos zapffianeren Nikolai, og historien er noe annerledes konstruert enn i det ellers sammenlignbare førstekapitlet av Herrer i åndenes rike: Kjærbrygga.

… fortsett å lese «Paradigma»