Større ulykke enn trangen til å skrive sitt liv finnes ikke. Men når man har tapt alt, har man ingenting å tape. Derfor kan jeg sitte her, passelig varm i solen som skimrer i gardinen og drar ut svetteperler på pannen min, og skrive disse ord, nølende, ettertenksomt, mens jeg ser meg om, ser på alle de ting jeg forbinder med mitt liv, Århundrets krønike, som jeg fikk av morfar i 1987, Civilizations of the World, som jeg kjøpte til historie grunnfag i 1998, min Minolta laserskriver, som jeg fikk i julegave i 1997, DVD-spilleren jeg fikk i julegave i 2001, tomme colaflasker på gulvet fra sist uke, da jeg slet meg gjennom en hjemmeeksamen, et bilde av meg og en del av familien på min farmors fødselsdag sommeren 2002, en bok om Hegel som jeg kjøpte for ganske nøyaktig ett år siden, Don Quijote, som jeg kjøpte i 1999 til litteraturvitenskap grunnfag, en reproduksjon av en infanterilue fra den amerikanske borgerkrigen som jeg kjøpte våren 1996, da Kristian og jeg var på Army Shop i Tromsø. Alt dette og mer ser jeg. Og alle ting har et årstall. Alle ting er historiske. Hver eneste bok har sin historie, jeg kjøpte dem av en grunn, på et sted, på et tidspunkt, og på det tidspunktet visste jeg mindre enn jeg gjør nå. Alle tråder samles her, men bare foreløbig, og bare aribitrært. Et annet perspektiv, en annen tid, ville gitt en annen konklusjon.
Jeg har prøvd å skrive den. Mange ganger. I flere år. Romanen om mitt liv. Romanen. Men så kom jeg til flere slutninger derom. Først og fremst at livet er mer innholdsrikt enn en roman noensinne kan bli. Men for det annet at mens en roman har en mening, eller mange meninger, innprentet i seg, en allerede tilstedeværende fortolkning, er ikke et liv fortolket i seg selv; det får først mening og retning når man betrakter det og tillegger det mening. For eksempel ville man kunne innta det gjengse perspektiv at meningen med Abraham Lincolns liv var å frigi slavene og redde unionen, at meningen med Winston Churchills liv var å stå imot Hitler og redde Storbritannia, Europa, endatil verden, fra Det tredje riket. Men hva så med Adolf Hitlers liv? Var det meningsløst fordi det kun ble en antitese til de virkelige heltene? Eller har livet hans sin mening i seg selv? En nazist ville sikkert skrive under på det. Og dessuten skrev Hitler frem sin egen mening i Mein Kampf, enda den boken kom før han ante hvilke konsekvenser han ville være med på å skape i fremtiden, de konsekvenser vi kjenner ham best for.
Dette er min kamp: Å sitte her i 2003, i en tid som ennå ikke forstår seg selv. Den ser bare seg selv som endepunktet, som alle tings mål, som meningen med den menneskelige utvikling. Kampen består ikke i å overleve krig, hungersnød, men i å overleve meningsløshet.
***
Utdraget over er begynnelsen av mitt forkastede romanmanus med tittelen Vilje til makt, skrevet i mai 2003. Gjenoppdaget teksten ved en tilfeldighet nå nylig og ble overrasket over likheten med en viss Knausgård-kamp. Spesielt denne setningen er jo nærmest skremmende: "Dette er min kamp."
Jeg bodde forøvrig på Fantoft Studentby, i den lave blokken til høyre, da jeg skrev denne romanteksten. (Måtte bare finne på en unnskyldning for å sette et bilde inn i innlegget.)
Kanskje jeg like gjerne slenger med resten av begynnelsen:
***
En gang var jeg rasjonalist. Alt kunne løses bare man var rasjonell nok, tenkte logisk, systematisk, hadde den nødvendige innsikt i årsak og virkning. Slik er det ikke mer. Du skaper ingen mening bare ved å være fullkomment rasjonell.
Hvordan jeg prøvde å skape mening – det er dét det handler om. For ingenting er viktigere enn det. Og intet ville jeg la stå i veien på min ferd.
Jan Kjærstad spør seg om man kan forandre et liv ved å fortelle det. Jeg spør meg om det går an å gi et liv mening ved å fortelle det. Og det er vel derfor jeg sitter her og skriver. Fordi jeg vil gi mening til mitt liv. Eller se en mening i det, noe jeg ikke har sett før, når jeg leser dette. Når jeg står i bokhandelen i hjembyen Tromsø og tar opp et eksemplar av min egen bok og folk passerer meg på alle kanter, så vil de ikke se meg og vite at jeg har skrevet den boken, de har nedslått blikk og knepen munn, de tenker på alle sine problemer, sin mangel på mening, eller på hvordan de skal gjøre livet – deres eget liv – meningsfullt. Og jeg vil tenke, der jeg står og underliggjør tilværelsen, at denne boken var mitt bidrag til menneskeheten, og jeg vil kanskje tenke på Friedrich Nietzsches ord: ”Ich habe mit ihm der Menschheit das größte Geschenk gemacht, das ihr bisher gemacht worden ist.” Og så vil jeg tenke: Hva er forandret etter at jeg gav ut denne boken? Litt mer papirarbeid for et forlag, litt oppmerksomhet og royalities for min del. Og så vil jeg sette boken tilbake og bli stående der, som om hele verden kretser rundt meg – uten å vite det. Jeg er dens akse, for en stakkarslig, stakket stund. Og så må jeg gå videre og skape meg mening på nytt.
Men jeg er ikke der ennå. Ikke i det øyeblikk jeg skriver ordene. Disse minuttene jeg bruker på dette, det er minutter som eksisterer i mitt eget nu, og de minuttene vil aldri komme tilbake, men likevel er de eviggjort i skriften. Det er kanskje også en måte å skape mening på, ved å eviggjøre det forgjengelige.
Ah, men de sier: ”Det er en postmoderne misforståelse å tro at man kan skrive først og leve etterpå. Men mange unge vil bli forfattere først og fremst fordi de har lyst til å leve som forfattere. Det er å snu tingene på hodet. Først lever man, så får man eventuelt vurdere om man har noe å berette.” Så sies det i Jostein Gaarders Sirkusdirektørens datter fra 2001. Men kan man ikke like gjerne si, du skal oppleve før du kan skrive? Eller du skal tenke før du kan skrive? Et kort liv, mange opplevelser, enda flere tanker.
Det er mitt 25. år i år. Det er på mange måter et spesielt år, hvis man skal gjøre seg tallmystifistisk. Et kvart århundre gammel. Halvveis til femti. En person som levde mesteparten av det 20. århundres siste kvartpart, og som forventes å leve ut første halvpart av det 21. århundre. Det er et vendepunkt nå. Det nye årtusen har allerede rukket å komme seg ut av bleiene. Jeg har skrevet roman siden 1996, da jeg ennå gikk på videregående. Det er nærmest syv år siden jeg bestemte meg for å bli forfatter, og jeg innrømmer det: Å kunne leve som forfatter var en sterk drivkraft. Men ikke den eneste. Den gangen hadde jeg, hvilket jeg fortsatt har, dog på en annen måte, en veldig sterk fantasi som til stadighet oppfant de villeste historier med meg selv i en av hovedrollene, omgitt av klassekamerater, gamle venner, viktige personer, i et eller annet såpedrama eller mordmysterium eller fantasieventyr. Jeg gikk omkring om nettene og fant opp alt dette for å kompensere for mitt manglende sosiale liv, min manglende følelse av å være betydningsfull. Er dette spesielt? Er jeg unik? Slett ikke. Jeg var nok akkurat som alle andre ”barn” som ikke hadde så mange venner, eller som tilbragte så mye tid sammen med dem, eller som var i sentrum for begivenhetene. Den største mening måtte nettopp være å være aksen som alt dreier seg rundt. Den fullkomment immanente følelse.
