Kategori: Oversettelse

I Die Zeit har Ijoma Mangold intervjuet kulturviteren Helmut Lethen om Ernst Jüngers Kriegstagebuch, forløperen til In Stahlgewittern:

Mens generalstaben betrakter slagmarken via telegrafmediet, er stormtroppføreren i stor grad avskåret fra krigens medieteknologi. Jünger stoler på sine umiddelbare sanser. Han er en Illiadekriger.

Les mer hos Vagant Europa.

---

I Die Zeit skriver kritikeren Steffen Martus om utgivelsen av Ernst Jüngers Kriegstagebuch fra første verdenskrig:

Som motvekt til masse- og materiellkrigens realitet skriver Jünger seg inn i fantasien om en dødelig tvekamp, og dette er typisk: For det er sjelden begivenhetenes tyngde og betydning tvinger ham til å holde dem fast på papiret; derimot søker dagbokforfatteren seg til farlige situasjoner for å innlemme dem i sin erindringsskatt: «Enten blir jeg en uerstattelig erindring rikere, eller så stryker jeg med, noe som sannsynligvis vil spare meg og andre folk for en hel rekke ubehageligheter.» Om det er det ene eller det andre som inntreffer, er ham «temmelig likegyldig».

Les mer hos Vagant Europa.

---

Ernst Jüngers klassiker fra 1920, In Stahlgewittern, utgis forøvrig i ny, norsk utgave på Vega forlag denne måneden: I en storm av stål. Boken ble første gang utgitt på norsk på Tiden i 1997, under tittelen I stålstormer. Oversettelsen er ved Pål Nordheim og Jon Alfred Smith.

Denne historien begynner med en drøm i et annet land. Storm og regn pisker over felten på Krimhalvøya i oktober 1943, hvor en fortapt gjeng Wehrmacht-soldater venter på «det seierrike tilbaketoget». I et telt sitter overkorporal Gregor Siutz på huk og skriver til familien i det fjerne Kärnten: «Etter adskillige dager finner jeg endelig tid til å fortelle dere at jeg fremdeles er i live. Selv om dette livet nok ligner mer på det de første menneskene levde, enn på livet i det høykultiverte Tyskland.»

Med denne historien som bakgrunn har forfatteren Peter Handke skrevet teaterstykket Immer noch Sturm (Fremdeles storm) om sin onkel og gudfar Gregor Siutz, som kjempet på østfronten under krigen. 

Artikkelen om Gregor Siutz og Peter Handke er skrevet av Malte Herwig, som 9. november utgir en biografi om den østerrikske forfatteren, Meister der Dämmerung: Peter Handke.

Les mer på Vagants hjemmesider.

Den sveitsisk-russiske filosofen Alexander Meyer (1875–1939) spilte en sentral rolle i St. Petersburgs åndsliv, frem til han i 1929 havnet i klørne på Stalins håndlangere.

Det er tyve år siden den russiske tenkningen plutselig ble sluppet fri fra marxist-leninismens ideologiske klør, og likevel har den postsovjetiske filosofien, som nå hovedsakelig praktiseres som «kulturologi» eller kvasireligiøs «Russlandskunnskap», ennå ikke etablert en selvstendig og moderne profil. Størst interesse har det vært for å fornye den «patriotiske» tanketradisjonen, som i sovjettiden var bannlyst og konsekvent ble visket vekk. Til denne tradisjonen hørte først og fremst den religionsfilosofiske tenkningen fra det tidlige 20. århundre, hvor hovedfigurene – Berdjajev, Bulgakov, Florenskij, Frank, Iljin med flere – enten var blitt tvunget i eksil eller bragt til taushet med vold.

Les mer hos Vagant Europa.

Vagant Europa publiserte 21. juni en artikkel av Roman Schmidt om to mislykkede forsøk på å skape radikale tidsskrifter om politikk og litteratur i det 20. århundre, Krise und Kritik rundt 1930 og Revue Internationale rundt 1960. Bertolt Brecht og Walter Benjamin stod for det første forsøket, Maurice Blanchot for det andre.

Hvis det rundt 1930 var finanskrise, revolusjon og trusselen fra fascismen som staket opp terrenget for inngripende tenkning, er de intellektuelles store utfordring rundt 1960 å internasjonalisere seg i en verden preget av avkolonisering og konfrontasjon mellom blokkene. De har ikke noe valg hvis de vil gjenvinne handlingsrom og beskrivelseskraft. Når alt kommer til alt, vil «samtlige problemer» for fremtiden være «av internasjonalt omfang», som Maurice Blanchot skriver til sine forfatterkolleger i Tyskland og Italia. Som svar på spørsmålet om hva dette betyr for den politisk-litterære journalistikken, oppstår det mellom vinteren 1960–61 og våren 1963 en av det forrige århundrets mest radikale planer for et tidsskrift.

Les mer på Vagant Europa: Utopiske havarier. To tidsskriftsprosjekter

Vagant Europa bragte 7. juni en artikkel av Lásló F. Földényi, om Elias Canettis bok fra 1960, Masse og makt.

Elias Canettis antropologiske betraktning Masse og makt har alltid forvirret sine lesere: Det er ingen roman, men like lite lever boken opp til vitenskapelige standarder. Likevel regnes opuset fra 1960 som hovedverket til den senere nobelprisvinneren i litteratur.

Elias Canettis bok er ingen roman, selv om den tidvis så absolutt har en romanaktig struktur. Den har også en klar og tydelig dramaturgi, men ingen lineær dramaturgi som holder seg til reglene for et velskrevet drama og følger den rasjonelle logikkens lover. Jeg ville snarere betegne den som en drømmedramaturgi. Det finnes ikke noe enhetlig fokus som underordner seg alt. Likevel kan man ikke beskylde boken eller forfatteren for manglende enhet. Hvis jeg skulle lete etter beslektede bøker, ville jeg henvise til avantgardens eksperimentelle verker eller til Karl Kraus.

Les mer på Vagant Europa: Evnen til å la seg forbause