Kategori: Oversettelse

En samtale med Nawal El-Saadawi om kvinnenes rolle i den egyptiske revolusjonen.

DIE ZEIT: Den egyptiske revolusjonen er nå blitt en måned gammel. Hvordan ser du på situasjonen?

Nawal El-Saadawi: Jeg er så lykkelig. Jeg drømte om revolusjonen allerede som tiårig skolepike. Den gangen var autoritetene kong Faruk og den britiske kolonimakten. Senere kom Gamal Abdel Nasser, og sent i sekstiårene, etter nederlaget mot Israel, begynte jeg å gjøre opprør mot ham også. Under Sadat havnet jeg i fengsel; Mubarak var jo en fortsettelse på samme kurs, og vi kjempet mot ham hele tiden. Hosni Mubarak og fremfor alt hans kone isolerte meg. Bøkene mine ble sensurert og forbudt, og jeg måtte gå i eksil. Både i utlandet og i Egypt har jeg levd i eksil. Min organisasjon, den egyptiske kvinneunionen, ble forbudt, og jeg ble et offer for bakvaskelse. Det het seg at jeg var kommunist, ateist og forkjemper for fri kjærlighet. I den henseende har jeg jo bare gått inn for at uekte barn også skal ha rettigheter! For eksempel at de skal få gå på skole. Det er foreløbig ikke tilfelle i Egypt. Jeg har kjempet hele livet. Det har alltid vært et brutalt regime, spesielt de siste årene. Sannsynligvis fordi det visste at revolusjonen ville komme. Så kom den. Jeg er simpelthen overlykkelig.

Les mer hos Vagant Europa.

Den egyptiske forfatteren Khaled Alkhamissi forteller sin historie om revolusjonen i Egypt i 2011:

De egyptiske ungdommene gikk ut på gaten og løftet plakater med slagord i været: «Nei til fattigdom, nei til arbeidsledighet og nei til bedrageri.» Siden alle grupperinger av det egyptiske folket sluttet seg til disse demonstrasjonene, var det et logisk krav som raskt ble fremsatt, nemlig at Mubaraks regime måtte styrtes.

På nyåret kjøpte sønnen min et nummer av National Geographic hvor det stod «syv milliarder» med store bokstaver på forsiden. Det er dette tallet planetens befolkning vil passere i år. Da sønnen min hadde lest tidsskriftet, kom han bort til meg og spurte forundret: «Pappa, visste du at verdens befolkning ikke var større enn tre milliarder da du ble født for under femti år siden? Det er jo galskap.» Så diskuterte vi årsakene til denne befolkningsveksten, og jeg sa til ham at to tredjedeler av Egypts befolkning er under 25, og at den siste tredjedelen, som jeg aldersmessig tilhører, for det meste er havnet i skyggen som følge av den enorme tekniske utviklingen de siste ti årene. Vi snakket lenge om det ideologiske og erkjennelsesteoretiske grunnlaget for disse ungdommenes verdisystem, og i hvilken grad det skiller dem fra eksempelvis min generasjons viten og verdier.

Naturligvis ante jeg ikke at bare få dager etter denne samtalen skulle disse ungdommene iverksette det største opprøret i Egypt siden revolusjonen i 1919, et opprør som begynte som et «arrangement» på Facebook, og som ungdommene kalte «25. januar er dagen for revolusjon mot fattigdom, arbeidsledighet og undertrykkelse».

Les mer hos Vagant Europa.

Det blotte omfanget av diplomater som angivelig holdt sin sti ren, men kollaborerte om folkemordet, er sjokkerende. Frank Schirrmacher har snakket med Thomas Karlauf og historiker Eckart Conze, medforfatter av boken om det tyske utenriksdepartementets rolle i holocaust, Das Amt und die Vergangenheit («Departementet og fortiden»).

FAZ: I boken Das Amt legger du for dagen hvor gjennomsyret utenriksdepartementet var av de nasjonalsosialistiske planene, og hvordan de deltok i gjennomføringen av Det tredje rikets voldspolitikk. Har man grunn til å frykte denne boken i utenriksdepartementet?

Conze: Tvertimot. Utenriksdepartementet har all grunn til å hilse boken velkommen. Departementet har selv gitt i oppdrag å undersøke denne saken, ettersom man hadde forstått at det historiebildet man har hegnet om i flere tiår, var en myte som ikke hadde noe med den faktiske utviklingen å gjøre. Det stemmer at historien som boken forteller, egner seg dårlig til positiv tradisjonsbygging, men det er heller ikke det det handler om. Det handler om et historiebilde som svarer til utenriksdepartementets nåværende selvforståelse som sentral politisk institusjon i et fritt, demokratisk samfunn.

Les mer hos Vagant Europa.

Ikke siden november 2010 har jeg publisert linker til mine oversettelser hos Vagant. Det falt rett og slett ut sammen med bloggpausen jeg tok. Jeg tror dette med å ha to blogger, en privat og en felles (Litteraturbloggen), gjør det vanskeligere å holde bloggingen ved like. Skal man publisere her? Skal man publisere der? Skal man publisere dobbelt? Jeg har strengt tatt ikke så mye å si for tiden, jeg er i sluttspurten av førsteutkastet på den beryktede Andreboken.

Men i hvert fall: Oversettelser for Vagant har jeg alltids tid til, og det er et arbeid jeg dessuten setter pris på. Jeg har faktisk et blogginnlegg i hodet om å jonglere mellom oversetterrollen og forfatterrollen. Kanskje det blir skrevet og publisert en dag.

13. desember 2010 bragte Vagant en liten artikkel om Der kommende Aufstand, et venstreradikalt manifest som maner til motstand.

Denne lille boken legger en felle for anmelderen, for den vet allerede hvordan den vil bli lest: De borgerlige kultursidene vil utsondre politisk avsky og samtidig berømme de poetiske kvalitetene, stilen og dannelsen i den. Men deretter vil «medie-omertàen» forvise boken til «meningsfrihetens lagerrom». For den borgerlige kulturen har ennå ikke kunnet tåle sannheten om kapitalismen. Den har alltid vært «dødsanstalten hvor ønskene om revolusjon går på grunn».

Les mer hos Vagant Europa.

De lette etter noe spesielt og fant det ofte i sengen: Englands forfattere i Tyskland – en underholdende litteraturguide av Wolfgang Kemp.

En snodig bok. Leseren bør forstå det som et variasjonsverk over temaet som den geniale Ian Buruma, en brite av hollandsk og tysk-jødisk opprinnelse, har presentert i essayet «Anglomania»: De nevrotisk anspente og ofte så produktive relasjonene mellom øyriket og kontinentet. I den briljante studien Foreign Affairs har kunsthistorikeren Wolfgang Kemp, som til daglig underviser i Hamburg, vendt ryggen til fagområdet sitt. Han har utelukkende tatt for seg britiske (og noen amerikanske) litterater som vevde sine skjebnetråder sammen med Tyskland i første halvdel av forrige århundre.

Les mer hos Vagant Europa.