Hopp til innhold

1

Det er blitt sånn: Hva skal man med blogg når man har Facebook? De sosiale mediers inntog - nei, fullstendige maktovertagelse - har endret premissene for den personlige bloggen. I gamle dager var det kun her jeg kunne kommunisere mine prosjekter, meninger og nykker. Nå er det mye enklere å gjøre det på Facebook, og der er det langt flere som leser og kommenterer (hvis denslags er viktig, noe det selvsagt er).

På en blogg kan man fremdeles skrive lange og informative artikler som ikke passer så godt på Facebook, noe jeg tidligere gjorde til gavns og kanskje hadde fire-fem lesere. Nå har jeg som regel ikke lenger tid eller overskudd til å skrive bloggartikler for egeninteressens skyld. Når man er i en etableringsfase, er man nødt til å prioritere de aktivitetene som fremmer denne etableringen. I mitt tilfelle er det å skrive ferdig roman nummer to.

Derfor har jeg knapt skrevet noe her det siste året. Derfor var mitt siste blogginnlegg i juli.

Jeg kunne plapret i vei i all evighet på denne bloggen, men det gir meg ikke så mye lenger. Opprinnelig var bloggen ment som en promoteringskanal for mitt forfatterskap, og derfor etablerte jeg den i april 2006, fire måneder før Herrer i åndenes rike, min debutroman, utkom. Selve skriveprosessen av Det absolutte nullpunkt, den antatte andreboken, har jeg vært inne på ved flere anledninger, og det er ikke så veldig mye å si om den mer. Jeg skal si det lille som er å si.

Siden i sommer har jeg drevet med nedkutting og omskrivning. Det har vært en tung og møysommelig prosess, men jeg føler at romanen gradvis blir bedre. Som jeg pleier å si: Bøker skrives ikke, bøker omskrives. Og det å ha et forlag og en redaktør som minner en om at det ikke bare er å lire av seg noen hundre sider og klaske det inn mellom to permer, er en verdifull støtte.

Jeg hadde, som vanlig, håpet å bli ferdig med omskrivningen før jul. Men det blir jeg ikke. Prisen man må betale for å ha en dagjobb man er avhengig av, er at alt annet kommer i annen rekke. Jeg har også såvidt begynt på masterstudiet, men romanen må gjøres ferdig før jeg kan satse fullt på det. Og så er det enda en roman som skal skrives etter det ... har planen nesten klar.

Når andreboken en gang kanskje begynner å bli en virkelig bok, kommer jeg trolig til å varme opp bloggen igjen, men inntil da blir det nok kun sporadiske oppdateringer her.

Facebook

43

Ja … nå er det vel flere tusen lesere og bekjente som har vrengt skallen inn ut de siste åtte månedene, lurende på hva som hendte etter at jeg sendte manus til Det absolutte nullpunkt til redaktøren i november. Først fikk jeg, allerede i januar, en konsulentuttalelse. Dens konklusjon kan vel beskrives som mildt positiv, og etter det måtte jeg vente ganske lenge før min eminente redaktør hadde tid til å tråkle seg gjennom de seks hundre manussidene jeg hadde lirt av meg.

Men nå er vi i gang, og all ventetid er glemt. Tidligere denne uken fikk jeg en redaksjonell tilbakemelding. Og jeg kan si såpass som at vi kommer til å gå videre med prosjektet. Men hva dette er, hva det skal bli, står ikke helt klart for oss ennå. Jeg brukte nesten fem år på å skrive meg gjennom romanen. Mye skjer på fem år, og sannsynligvis er det blitt et litterært virvar av dimensjoner. Planen nå er at jeg skal lage en oversikt over plottet og sende den til redaktøren, så skal han kommentere den, og vi skal prøve å nøste oss frem til hva som er romanens essens. Det er ting som tyder på at dette er en thriller, selv om jeg er litt bekymret for at en genresetting skal innskrenke romanen i henhold til visse fasttømrede konvensjoner. Men bekymring, beschmymring! Dette er gøy.


Som et lite PS kan jeg jo nevne at jeg tidligere i år søkte meg inn på master i filosofi, havende i tankene å skrive den gjenstående masteroppgaven og bli ferdig med studiet en gang for alle. Jeg har fått tilbud om plass til høsten og sitter her med en svarslipp hvor jeg skal krysse av for JA, jeg tar studieplassen eller NEI, jeg tar ikke studieplassen. Jeg kommer nok til å svare JA, men det kan virkelig bli festlig å se om jeg klarer å jonglere bokhandel, masteroppgave og romanomskrivning – tre potensielle heltidsjobber – samtidig.

Facebook

4

Veeeeel, synes jo ikke jeg kan la være å takke mine trofaste fans for å ha holdt et halvvåkent øye med meg i høst. Skylder dere en oppdatering på status.

De som følger min triste bak på Facebook (trolig flere enn dem som kikker innom her), har selvfølgelig ikke unnlatt å få med seg at jeg endelig ble ferdig med andreutkastet søndag 13. november, og dagen etter sendte jeg det til forlaget. Så nå gjenstår det bare å vente på dommen.

I mellomtiden har jeg andre planer. Først skal jeg delta på universitetskonferansen i Bergen 1. og 2. desember, hvor jeg skal holde et innlegg om den forrige romanen, Herrer i åndenes rike, "universitetsromanen som kritisk genre".

Siden har jeg tenkt å kanskje vende tilbake til et prosjekt jeg la på is for seks år siden:

Det blir eventuelt et biprosjekt. Romanen først og fremst. Men jeg tenker at jeg skal la være å begynne på en ny roman inntil jeg har gjort masteroppgaven. Jeg minner forøvrig om innlegget Masterand Landgaard, hvor jeg for ett år siden fremla disse tanker, men hvor jeg trodde at Det absolutte nullpunkt skulle bli sendt til forlaget før jul 2010. Tiden er en utro følgesvenn.

Facebook

24

For ganske nøyaktig to uker siden publiserte jeg innlegget "Forfattertilværelsens uutholdelige treghet", hvor jeg tok et oppgjør med min egen prokrastinering vedrørende gjennomgangen av førsteutkastet til Det absolutte nullpunkt, som ble ferdigskrevet 29. august.

Planen som ble stipulert 3. oktober, var å bli ferdig med gjennomgangen 16. oktober, slik at manus kunne sendes til redaktør 17. oktober, det vil si i dag.

Slik blir det ikke.

Jeg har hittil brukt fem dager og kommer nok til å bruke minst fem til før jeg er ferdig med å rette opp i alt det jeg markerte med rødpenn i manus mens jeg leste det fra side 1 til 392.

Det meste var sånne typiske dårlige setninger, et par slurvefeil, en del dialoger jeg ikke likte helt, samt en del strukturelle problemer jeg er nødt til å ta helt til slutt.

Slurvefeil er enkelt. Dårlige setninger krever litt mer innsats, men går også greit.

Det jeg har oppdaget, er hvor ofte jeg skriver overforklarende dialoger. Det vil si, jeg lar folk si for mye, de er for tydelige i sine svar. Skulle gjerne ha kommet med eksempler, men det tror jeg får vente. Kanskje jeg lar meg overtale i kommentarfeltet.

Strukturelle problemer er verre. Det er når jeg ser at et helt kapittel kommer på feil plass, at historien eller karakterene ikke utvikler seg på en naturlig måte. Dette oppdager man ikke på setningsnivå, men kun ved å lese hele greia igjennom. Jeg skal forsøke å gjøre noen endringer her, men frykter at det må en ekstern leser til for å se disse tingene klart.

Om en ukes tid, la oss si mandag 24. oktober, håper jeg å være kommet dithen at jeg kan sende manuset til min redaktør. Så får vi se om det blir vinn eller forsvinn.

Facebook

56

Nå er det over en måned siden jeg satte punktum for førsteutkastet. Jeg lot manus hvile i litt over en uke, før jeg begynte å lese det. Ideen er å lese, markere med rødpenn ting jeg vil ha endret, ta en kjapp fikserunde og kanskje noen flyttinger og omskrivninger, før jeg sender manus til forlaget.

I bloggende stund har jeg lest ca. 100 sider, stort sett ting jeg skrev for 2-4 år siden.

Problemet er at jeg har nesten 300 sider igjen. Og jeg som opprinnelig regnet med å være ferdig i disse dager. Det har gått altfor langsomt.

En av grunnene til langsomheten er at jeg har lest andre ting isteden, som Normans område og Om å skrive. Det er gøyere å lese ting som er godt skrevet; Det absolutte nullpunkt er jo bare en kladd.

En annen grunn er at det er relativt kjedelig å lese disse tingene jeg har vært innom gjentatte ganger siden 2007. Det er som å stå over grytene i flere timer for å lage en diger middag. Man er så mettet av matlukten at når man endelig skal sette seg til bordet, frister ikke maten lenger. En av løsningene er selvfølgelig å la manus hvile enda lenger. Men i mitt tilfelle tror jeg faktisk jeg måtte ha latt det ligge et helt år før eimen var ute av nesen. Og ett år? Nei, det går ikke. Ikke når man allerede har holdt på med samme boken i fire og et halvt.

En tredje grunn er hverdagslivets mange forstyrrelser. Siden jeg ikke kan leve av å være forfatter, har jeg et yrke hvor jeg mottar lønn hver måned - tvingende nødvendig for å overleve. Dette yrket opptar store deler av dagen. Og dessuten tenker jo folk flest, som familien, at når man er ferdig på jobb for dagen, ja, da har man fri. Med mindre man har en spesiell avtale med noen, er man ledig. Det er naturlig å tenke slik, og jeg synes jo det er hyggelig å tilbringe tid med venner og familie. Men noen ganger må man la arbeid gå for hygge, for det er et arbeid. Uheldigvis et arbeid som det er lett å utsette, for det er ingen som venter på en. Forlaget går ikke under dersom jeg ikke sender dem manus. Leserne vil neppe savne den uteblivende boken; det er jo så mange andre å ta av.

Men nå har jeg laget meg en plan. Og jeg offentliggjør den like godt på bloggen her, slik at mine trofaste, men stadig færre lesere (sånn går det når man ikke oppdaterer ofte) kan holde meg ansvarlig dersom jeg ikke gjør jobben min.

Altså, slik er planen:

Mandag 3. oktober: 106-150
Tirsdag 4. oktober: 151-200
Onsdag  5. oktober: 201-250
Torsdag 6. oktober: 251-300
Fredag  7. oktober: 301-350
Lørdag 8. oktober: 351-392

Søndag 9. til søndag 16. oktober: Gjennomgang av bemerkninger i teksten, eventuell omskrivning.

Mandag 17. oktober: Innsending til redaktør.

Og klarer jeg ikke dette, kan jeg ryke og reise.

Jeg skal holde innlegget oppdatert i kommentarfeltet etterhvert som jeg fullfører mine delmål. Hver dag en ny kommentar med hvilken side jeg er på.

ARBEITSDISZIPLIN MUß SEIN!

Facebook