Kategori: Mine prosjekter

Som jeg har beskrevet til Lars Werp, sendte jeg sommeren 2004 inn et manuskript på 90 A4-sider til Damm Forlag, etter å ha vært i kontakt med forlagets hovedkonsulent, Karl Ove Knausgård. Manuskriptet var tenkt å bli en roman ved navn Paradigma, men denne ble forkastet etter at konsulentuttalelsen var mottatt og prosessert, og ideen ble isteden videreutviklet til et nytt manuskript som skulle bli romanen Herrer i åndenes rike.

Her er svarbrevet fra Damm med konsulentuttalelsen under.

---

20. oktober 2004

Kjære Stian M. Landgaard

Jeg vil takke for at du sendte ditt manuskript med tittelen «Paradigma» til vurdering hos oss. Det er et ambisiøst prosjekt som nok dessverre ikke lykkes helt. Det er noe av det vanskeligste man kan gjøre av åndsarbeid (eller hva du vil kalle det): Å gestalte filosofiske ideer i litteratur som tilfører både litteraturen og filosofien noe. Vanligvis forringes begge. Man kan så erstatte de litterære og filosofiske ambisjonene med for eksempel pedagogiske, men det er noe annet. Nietzsche har vært en kjærkommen følgesvenn for litterater i mange år, så spesielt original er ideen heller ikke. Et eksempel på en bok som gjennomsyres av Nietzches tenkning er Robert Musils Mannen uten egenskaper.

Manuskriptets andre hovedtema, forelskelsen i en mindreårig, er et nyere tema (av mange grunner), som særlig forbindes med Nabokovs Lolita. Disse to som du uunngåelig har med deg i ryggsekken, gjør den til en i overkant tung bør. Det er vanskelig å tenke Nietzsche bedre enn Nietzsche, det er vanskelig å skrive Lolita bedre enn Nabokov.

Du finner vedlagt en konsulentuttalelse som går nærmere inn på teksten, og vil se at konsulenten i tillegg har en del andre innvendinger. Men både konsulenten og jeg ser et talent hos deg, så dersom du fortsetter å skrive ser vi gjerne på eventuelle andre framtidige arbeider. Men dette manuset vil vi ikke anbefale deg å jobbe videre med. Du skriver at ditt ønske «for romanen er at den skal bevege seg i skjæringsfeltet mellom liv, filosofi og litteratur». Ambisjonen er fin, men skal du skrive en roman er det kanskje best å ha nettopp det som ambisjon: Å skrive en roman?

Manuskriptet returneres vedlagt.

Med vennlig hilsen

N.W. Damm & Søn AS

***

Stian M. Landgaard

Paradigma

Romanutkast

Paradigma handler om en ung mann, Stian M. Landgaard, som etter noen års studier i Bergen flytter til Tromsø for å ta hovedfag i filosofi der. I løpet av de 90 sidene jeg har fått lese, utvikler handlingen seg langs tre spor. Det første dreier seg om en fjorten år gammel jente, Julie, som bor i huset der hovedpersonen leier hybel: han begjærer henne, og skriver etter hvert et brev til henne hvor dette begjæret blir tilkjennegitt. Det andre dreier seg om studiene hans: han skal skrive oppgave om Nietzsche, og blir av sin veileder henledet til en mystisk student. Reidar, som visstnok beskjeftiger seg med samme tematikk, uten at forholdet blir avklart i dette utkastet, hvor hovedpersonen ikke kommer lenger enn til noen forgjeves forsøk på å få tak i ham, og så vidt begynner å ane at Reidar ikke bare studerer Nietzsche, men antageligvis også dealer. Det tredje sporet er hovedpersonens minner: fra oppveksten utenfor Tromsø, og fra studietiden i Bergen.

Språket flyter lett og er forholdsvis klisjéfritt, forholdet mellom handling og refleksjon er godt balansert, til sammen gir dette fortellingen bra framdrift, og gjør det klart at Landgaard kan skrive. Det betyr ikke at Paradigma er et godt manus. Refleksjonene er for en stor del uinteressante, og handlingen for en stor del uengasjerende. Jeg leser om denne hovedpersonen, men bryr meg overhodet ikke om ham. Om det er riktig, det jeg tror, at hovedpersonen er viktig for forfatteren, men ikke for leseren, er naturligvis spørsmålet forfatteren bør stille seg: hvordan gjøre hovedpersonen interessant? Hva er det som gjør en hovedperson interessant? Slik jeg ser det, handler det om forholdet mellom avstand og nærhet. På den ene siden er avstanden til hovedpersonen for stor. Dvs. at ingen av problemene han har, eller tankene han gjør seg, føles som hans egne. Å forelske seg i en fjorten år gammel jente handler om overskridelse. Det andre temaet, Nietzsche, handler også om overskridelse, om enn av en mer intellektuell art. I dette manuset forblir begge overskridelsene emblemer. De har betydning, men ikke liv, ikke troverdighet. Alt er utvendig, alt er avstand – jeg tror ikke et sekund på det.

Samtidig er også avstanden til hovedpersonen for liten. I manuset framstår han som uvitende og av og til ikke så lite dum, noen ganger er det vanskelig å ikke se på ham som et slags paradeeksempel på ung mannlig uvitenhet og dumhet – uten at jeg fornemmer at forfatteren nødvendigvis selv har tenkt det slik. Det er et alvorlig problem.

På det, finnes to løsninger. Den ene er å gå lenger innover. Skrive mye tettere på, komme mye nærmere virkeligheten slik den egentlig er. Tilstedeværelse i situasjonene, hele tiden med følgende i tankene: er dette sant? Er det virkelig slik det er? Mye i romanens ytre kan minne om Mykle, også hans Burlefot-romaner etterlater leseren i tvil: vet forfatteren egentlig selv hva slags mannlighet han gir bilde av? Men i Mykles tilfelle spiller svaret ingen rolle, fordi han er så tett på sin karakter hele veien at de eventuelle dumheter forfatteren deler med ham, faktisk blir interessante og bare gjør romanene mer komplekse.

Den andre løsningen er den førstes motsats: øke avstanden. Skrive om noe som ligger langt, langt unna en selv. Begge veiene fører til litteratur. Det gjør ikke den veien forfatteren har slått inn på i Paradigma. Spenningene som finnes i temaene (forbudte følelser/forbudte tanker) mangler helt i teksten. (Særlig Nietzche-tematikken er dårlig; det er ikke slik at en tenker preger en tekst dersom hans navn nevnes tilstrekkelig ofte, heller ikke en utlegning av tankene hans gjør det; skal man la en tekst være influert av Nietzsche, er det mot handlingen man må vende seg, gestaltningen, det er der romanens liv befinner seg, og det er derfor det er en kunst å skrive godt om slike ting: hvordan gestalter man ideer og forestillinger man har tilegnet seg når man har lest f.eks. en filosof? Å benevne leseakten går ikke, å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning), det må handling til, bevegelser, sansninger, liv.)

Problemene i dette manuset er så store og av en så grunnleggende art at jeg ikke vil råde forfatteren til å sende inn flere versjoner av det. Samtidig finnes det talent her, og jeg ser derfor med glede fram mot å lese eventuelt andre, framtidige manus fra Landgaards hånd.

Både litteraturvitere og en del forfattere av fortellende prosa er kjent med det festlige fenomenet "tid" i tilknytning til romaner (eller annen fortellende prosa, men vanligvis romaner). Tid manifesterer seg på to ulike måter, hvorav bare én er tilgjengelig for leserens innsyn. Dette er fortellingens interne tid i kombinasjon med tekstens romlige utstrekning.

Fortellingens interne tid er det tidsrommet romanen spenner over. For eksempel kan en roman begynne på 1500-tallet og slutte tre hundre år senere (Orlando av Virginia Woolf), eller den kan strekke seg over én dag, for eksempel 16. juni 1904 (Ulysses av James Joyce). Riktignok kan tekstens interne tid forstås på flere forskjellige måter. Ute av verdenav Karl Ove Knausgård foregår i løpet av ca. fem dager på "nåtidsplanet", men har flashbacks som strekker seg over minst et par generasjoner. Dette kombinert med tekstens romlige utstrekning forteller oss hvor mye tekst som brukes til å beskrive et visst tidsrom. Man kan tenke seg en roman hvor ett sekund skildres over tyve sider, eller hvor tusen år unnagjøres på et avsnitt eller en setning.Den andre måten tid manifesterer seg på, er historisk-biografisk. Det handler om hvordan en forfatter som befinner seg i en bestemt tidsramme, forholder seg til romanens tidsramme, særlig hvor lang tid han bruker på å skrive en tekst som dekker et gitt tidsrom. Som forfatter synes jeg dette er veldig interessant.

Våren 2005 skrev jeg Herrer i åndenes rike. Jeg begynte 25. mars og var ferdig med førsteutkastet 27. juni, altså etter tre måneder. I løpet av den tiden beskrev jeg en intern romantid på knappe to år, fra 11. august 2003 til 14. mai 2005. Jeg brukte 600 sider, som ble kuttet ned til 462 i løpet av prosessen med forlaget.

Det interessante ved dette var at romanens tid aldri var mer enn halvannet år bak meg, og den tok raskt innpå meg, siden jeg skrev kronologisk. Da jeg avsluttet skrivningen, var romanens tid bare halvannen måned bak meg. I teorien kunne jeg ha skrevet forbi min egen tid. Jeg kunne ha sittet i juli 2005 og skrevet meg frem til november 2005. Og da jeg plottet romanen i slutten av mars 2005, opererte jeg allerede med en historie som skulle ende like før sommerferien samme år, altså et lite stykke inn i fremtiden.

Forskjellen er bare at et plot og en roman under arbeid kan man forandre på etterhvert som tiden skrider frem med sine uforutsette begivenheter, men det kan man ikke med en roman som er publisert. For eksempel kunne man tenke seg at jeg satt i mitt lønnkammer 1. juli 2005 og skrev at hovedpersonen reiste til Paris 1. november 2005 og vandret rundt i den fredelige bydelen Clichy-sous-Bois, så sendte jeg inn romanen, den ble antatt, og 1. oktober var deadline for å gjøre endringer. Når romanen da utkommer, vil den inneholde beskrivelser av Clichy-sous-Bois som faktisk er kontrafaktiske, all den stund det var voldsomme opptøyer i den bydelen i oktober og november 2005.

Men dette er vel essensielt sett ikke stort annerledes enn romanen fra 1920-tallet som beskriver et utopia uten krig og hungersnød i år 2000. En roman kan tillate seg å spekulere om både fortid (hvor fakta er kjent, innenfor rimelighetens grenser) og fremtid (hvor man bare kan felle spådommer, kvalifiserte eller ei).

Anakronismer er et av mine favorittema. I en viss forstand kan det kun kalles en sann anakronisme dersom man skriver om fortiden og bruker et begrep, en gjenstand eller en idé som ikke fantes på det tidspunktet. Altså vil jeg ikke kalle det en sann anakronisme dersom en roman fra 1970 omhandlende årene 1999-2003 kaller bjørnen i øst for Sovjetunionen og St. Petersburg for Leningrad. En roman som beskriver fremtiden, er allerede sci-fi og foregår i et alternativt univers, mens en roman som beskriver fortiden (dersom den har til hensikt å være historisk korrekt), er en historisk roman som må forholde seg til kjente faktaopplysninger. I den grad vi ikke har opplysninger, kan vi spekulere. Vanlig er det jo å skape fiktive hovedpersoner i en ellers historisk korrekt setting; det er ikke en anakronisme, det er bare en fiksjon. Anakronisme blir det først når man innfører historisk bundne personer, ting eller tanker inn i feil tidsrom, dersom Christopher Columbus dukker opp under den amerikanske revolusjonen eller George Washington har en seksløper i beltet.

Anakronismer er ikke alltid å forakte. Når man lar romanpersoner fra 1500-tallet snakke sammen, snakker de selvfølgelig ikke 1500-tallsspråk. De kan nok snakke "gammelmodig", konservativt riksmål, til nød slik man talte/skrev hertillands for 50-70 år siden, for det gir oss, leserne i 2009, en stemning av noe generisk gammelt, enten det er 1500-tallet, 1700-tallet eller 1800-tallet. Vikinger kan derimot snakke nynorsk, siden det gir assosiasjoner til norrønt.

Tilbake til romanskrivningen. Eller snarere til skrivningen om romanskrivningen. Jeg begynte med mitt nåværende prosjekt, Det absolutte nullpunkt, i januar 2007. Romanen er tenkt å foregå over ca. en måned sommeren 2006. Nå, i desember 2009, holder jeg fremdeles på. Og det er ironisk, når man tenker på Herrer i åndenes rike. Der brukte jeg tre måneder på å beskrive to år. Nå har jeg brukt tre år og har fremdeles ikke klart å beskrive én måned.

Ken Jensen, kjent (?) for å ha skrevet - under psevdonymet Richard Norton - den infamøse tekstsamlingen En syk mann og hans tanker, som jeg anmeldte her på bloggen i 2008, har også skrevet en rekke upubliserte manuskripter, deriblant Varulvens sanne ansikt (opprinnelig tittel var Den spedalskes forbannelse, men den spedalske kom i bakgrunnen i løpet av skrivningen, så tittelen ble endret), en roman han begynte på i 1993 og ble ferdig med i 2006. Han skrev selvsagt ikke jevnt og trutt, men i perioder. Frem til 1998 skrev han 60 sider (regnet i boksider), før han holdt opp i seks år, og skrev så resten, noe over 400 sider, på knappe tre år.

Det sies imidlertid at Lars Saabye Christensen brukte tyve år på Halvbroren.

Det interessante som kan oppstå når man bruker så lang tid på å skrive en roman, er nettopp anakronismer. Ja, tidens fremskritt kan faktisk velte et helt plot, avhengig av hvilken tid romanen er satt i. Halvbroren foregår over noen tiår, men er vel forskanset til en tidsepoke som går forut for Saabye Christensens arbeid med selve romanen. Varulvens sanne ansikt foregår i 1995. Altså begynte forfatteren på boken to år før den foregikk, men han hadde kanskje ikke tenkt på 1995 da. Da han skrev i 1994-1998, var han praktisk talt i romanens nåtid. Men da han fortsatte skrivningen i 2004, hadde han beveget seg hele ni år vekk fra romanens tid.

Hvilke konsekvenser får dette? Jo, først og fremst at forfatterens historisk-biografiske tidsramme etterhvert ikke sammenfaller med romanens tekstuelle tidsramme, og dermed blir hans referanseapparat annerledes enn det referanseapparatet som nødvendigvis må gjelde i romanen. I 1995 var mobiltelefoner relativt sjeldne, mens de var svært vanlige i 2004. Internet var det også få som hadde i 1995, mens det var viden utbredt i 2004.

Det ville ikke vært en streng anakronisme dersom alle romanpersonene hadde mobiltelefon og Internet i 1995, men det ville vært en parakronisme, et stilig begrep jeg plukket opp på Wikipedia, hvor det beskrives som "anything that appears in a temporal context in which, though not sufficiently out of place as to be impossible, is not normally found in that time period". Parakronismer kan være lettere å overse enn anakronismer. I dag ville vi funnet det merkelig om en person gikk seg bort i skogen og fikk panikk. Det er jo bare å ta opp mobilen og ringe noen. Teoretisk sett kunne man gjort det i 1995, men det ville vært langt mer usannsynlig at personen hadde mobiltelefon med seg. Uansett er det vanskelig å skildre ting slik de var noen år tilbake i tid, siden vår tid er så nær og så lik. Omtrent som de utallige fallgrubene ved å oversette fra svensk til norsk. Forskjellene kan ofte være ubetydelige, men pinlige feil kan oppstå når de ikke tas hensyn til. Hvis en person kjører en Mercedes i 1995, kjører han en modell som fantes i 1995, for eksempel av W202 C-Class, eller kom forfatteren i skade for å beskrive en modell av W211 E-Class?

Det er helt klart lettere dersom man fastsetter et bestemt år en gang i fortiden, for eksempel 1969, og så forblir dette året referanserammen, enten man bruker ett eller tyve år på å skrive boken. Det Ken Jensen har gjort, er jo faktisk å passere romanens tidsramme. Først foregikk boken hans i fremtiden, så i nåtiden, og til slutt i fortiden.

Jeg begynte som sagt å skrive Det absolutte nullpunkt i januar 2007. Jeg ville at romanen skulle foregå om sommeren, så sommeren 2006 ble valget, da det var den nærmeste sommeren. Sommeren 2007 befant seg i fremtiden, og jeg tenkte uansett at jeg nærmest var ferdig med boken når sommeren 2007 kom, og jeg ville jo ikke risikere å komme med kontrafaktiske beskrivelser.

Nå skriver jeg i desember 2009, og fortsatt handler romanen om sommeren 2006. Det ble plutselig veldig tydelig for meg da jeg skulle skrive noen ord om Al Gore og hans klimakorstog. Jeg innså at jeg ikke kan skrive som om mannen har vunnet fredsprisen og er blitt en helt for store deler av befolkningen. Han var selvsagt kjent i Norge i 2006, som tidligere visepresident under Clinton og taper av presidentvalget i 2000, men hvor godt kjente vi ham som klimageneral? An Inconvenient Truth ble første gang vist i mai 2006, men hadde først premiere i Norge 8. september. Hadde nordmenn noe forhold til filmen sommeren 2006? Dessuten sies det at Al Gore holder ca. 150 foredrag i året og håver inn 100.000 dollar for hvert av dem. Gjorde han det i 2006 også?

Jeg oppdaget en litt glup metode for å sjekke hvordan verdens tilstand var for noen år siden. Jeg gikk inn på artikkelen om Al Gore på engelsk Wikipedia (nei, jeg gjør ikke all min research der, fri og bevare) og trykket "history" øverst på siden. Der kunne jeg velge å se på siden slik den så ut før i tiden. Jeg valgte juni 2006. Fokuset var annerledes enn i desember 2009-artikkelen. Mye handlet om hvorvidt han ville stille til valg mot Bush i 2008. Det stod mye mindre om klimaproblematikken, men filmen hans var nevnt. Dessverre var det ingen informasjon om hvor mange foredrag han holdt i året, eller hvor stort honorar han tok. Oh well.

Moralen er i hvert fall: Skriv din roman i en fei hvis du vil unngå anakronismer. Tid er trøbbel.

Nå nylig skrev den eminente Birger Emanuelsen i en kommentar til blogginnlegget Min kamp 2:

Ditt kantede kategorimakeri er også kjernen til din største utfordring som forfatter. Du besitter akademisk tyngde og teknisk finesse; du er en svært dyktig håndverker, og det misunner jeg deg. I Herrer i åndenes rike har imidlertid dine karakterer dominerende evner eller oppfatninger som styrer alle handlinger. Slik ender du opp med å skrive om mennesker med hovedegenskaper.

Og for snart tre år siden skrev han i en kommentar til Vampus anbefaler «Herrer i åndenes rike»:

Jeg er usikker på om anmelderne avfeier Winther [hovedpersonen i Herrer i åndenes rike, bloggred.anm.] som en «litterær svakhet», utelukkende på grunn av meningene han er en bærer av. Selv om jeg personlig ikke identifiserer meg med Winther, eller sympatiserer med handlingene og meningene hans, er grunnen til at han blir stående som et litterært konstruert produkt, og ikke en troverdig person, en annen. Det finnes flust med litterære skikkelser som verken vekker sympati eller identifiseringslyst, men som likevel er troverdige mennesker du har lyst til å lese mer om. Patrick Bateman (Am. Psycho), Jack Gladney (White Noise), Grenouille (Parfymen), Charlie Croker (A man in full), Henry Chinanski og Elling er alle eksempler på slike, jmf. min lesning.

Mitt problem med Winther (og de andre karakterene i «Herrer i åndenes rike») er enkelt nok at de ikke er troverdige personer, men flate figurer. Men så er også det å skape personer kanskje det vanskeligste ved forfattergjerningen. Helt personglig tror jeg Stian vil klare det bedre om hans romankarakterer diktes i sin helhet, og ikke kun er «reduserte» og tilpassede karakterer hentet fra det virkelige liv.:

Jeg håper at Emanuelsen vil utdype dette enda mer, men i mellomtiden synes jeg dette er en interessant problemstilling. Hva konstituerer troverdige skikkelser? Hva er litterære typer, og hvorfor er de utroverdige? Her om dagen kom jeg tilfeldigvis over en artikkel i Minerva, hvor jeg leste:

I Sult hadde Hamsun utlevert sin helts indre og ubevisste sjelsliv, drevet ham fra skanse til skanse i jakten på mat og berømmelse. I sitt litterære manifest gjør han denne avhørsmetodikken til standard:

Som moderne Psykolog skal jeg belyse og forhøre en Sjæl. Jeg skal belyse den paakryds og tvers, fra alle Synspunkter, i hvert hemmeligt Hul; jeg skal spidde den vageste Rørelse i den paa min Naal og holde den op til min Luppe, og jeg vil netop med Forkærlighed undersøge de fineste Zittringer, jeg vil banke mig frem og lytte til hver sagte Lyd.”

I forlengelsen av dette avviser han typediktningen – realistenes, og særlig Ibsens, framstilling av karakterer med én herskende evne: hele skurker, hele helter. De tegnes uten nyanser for at de skal kunne representere begreper man kan diskutere med og ha praktisk nytte av, mener Hamsun. Slikt kan det ikke bli kunst av. Om Bjørnson sa Hamsun:

”Det er ham en Trang og en inderlig Pligt at stuve sine Romaner fulde av Hypnotisme og Bibelkritik og almindelig Stemmerett og Anvisning paa Brugen af kirurgiske Instrumenter. Hans bøger er Husapoteker for Folk tilfjælds og Folk tilhavs, Varelagere, hvor en Mængde gode Ting findes henlagt. (…) Han lægger Kundskap i Klumper indi sine Bøger, intet findes forlidet poetisk og intet for lidet æstetisk til at vrages. (…) Han er Pædagog for store Børn.”

Kilde: "Det var ikke galt da jeg skrev det", Nikolai Fjeld, Minerva 5. august 2009.

Er det her det ligger? Er jeg en pedagog for store barn, mens Birger etterlyser blodets hvisken og benpipenes bønn?

En annen vinkling på det hele er å trekke inn Jan Kjærstad, en forfatter som har klart det kunststykke å være avantgardedikter med klippekort i Bokklubben. Der har du en mann som ikke skriver troverdige karakterer, i Emanuelsens forstand. Se på Jonas Wergeland (Forføreren, Erobreren, Oppdageren), Alf I. Weber (Kongen av Europa) eller Odd Marius Walaker (Jeg er brødrene Walker). Disse muntre herrer er dypest sett variasjoner av én og samme karakter, som ikke ligner på noe troverdig menneske overhodet. De er postmoderne matriser som kan fylles ut med alle mulige predikater. Ingenting er umulig for noen av dem. Det vil si, det er ingenting Kjærstad ikke kunne ha skrevet om dem. Det er også derfor en lignende anklage er blitt rettet mot ham: Dine bøker er kjølig og kynisk oppkonstruerte, dine romankarakterer er ikke troverdige, ikke realistiske.

Sannsynligvis henger det sammen med hvilket premiss man har for sin skrivning. Kjærstad har selv uttalt at alle hans bøker, i hvert fall inkludert de bøkene jeg har nevnt, forsøker å besvare spørsmålet: Hva er et menneske? Han har selv uttrykt forakt for den psykologiske roman, og for skittenrealismens prosjekt om å beskrive ting slik de virkelig er. Kjærstads prosjekt er å utforske menneskets muligheter helt ut i grenseerfaringene, undersøke alskens sammenhenger i livet og verden. Hans hovedpersoner er kanskje det motsatte av snevre "typer", de kan kalles milevide "typer".

Og hva er Hamsuns prosjekt? Jo, Løitnant Glahn (Pan), den navnløse omstreiferen (Sult) og Johan Nilsen Nagel (Mysterier) er alle sammen unge menn som er drevet til ekstremer i ulike situasjoner, og som herved fremviser menneskesinnets irrganger, irrasjonaliteter og uutgrunneligheter. Jeg er sikker på at Hamsuns karakterer ble regnet som utroverdige da bøkene utkom. Folk var vant til Ibsens realisme. Nå prises Hamsun som en psykens dypdykker, men han blir sannsynligvis fremdeles for "sær" for mange lesere, som liker at ting står på linje i litteraturen. Disse hovedpersonene er også varianter av Hamsuns romantiske heltetype, men de er uforutsigbare, selvmotsigende, umulig å definere endegyldig.

Kanskje den påståtte utroverdigheten som følge av "typer" henger sammen med at Herrer i åndenes rike er en idéroman? Tilfeldigvis leste jeg Ayn Rands The Fountainhead (Kildens utspring) noen måneder før jeg skrev den. Og de som har lest Rands litteratur, The Fountainhead eller Atlas Shrugged (De som beveger verden), vet at hennes persongalleri består av de mest polariserte arketyper man kan tenke seg: enten helter og deres akolytter, som utelukkende fremstilles sympatisk, eller skurker og deres lakeier, som utelukkende fremstilles usympatisk. Rands formål er å skildre den ideelle mannen (det er alltid en mann), slik hun mener han skal være, og for å sette ham i klart og umiskjennelig relieff maner hun frem rundt ham et univers befolket av et kobbel karikaturer, talentløse sosialister og skyldbetyngede altruister. Det går selvfølgelig på bekostning av enhver relasjon til virkelighetens mennesker, som i overveiende grad er langt mer komplekse enn hun vil ha det til, men Ayn Rands uttalte premiss for litteraturen er jo også at den skal beskrive virkeligheten slik den burde være, ikke slik den er.

Selv om jeg til en viss grad benytter meg av "typer" i Herrer i åndenes rike, tåler det neppe sammenligning med Rand. Som forfatter av en idéroman er jeg interessert i å inkarnere ideer. Man kunne selvfølgelig hatt en solipsistisk roman bestående av én ung, sint, forvirret mann som vandret rundt i Tromsøs gater og var sosialist og altruist det ene øyeblikket, kapitalist og egoist det neste, nietzscheaner på torsdag, kantianer på tirsdag og hedonist på lørdag (da hadde han forøvrig ikke skilt seg meget ut fra resten av befolkningen). Men jeg synes det blir langt mer action når konflikten ikke bare er intern, men også ekstern, når ideene inkarneres i ulike personer. I Herrer i åndenes rike har vi derfor tre unge menn, en jusstudent ved navn Richard Celius, og to filosofistudenter, Nikolai Andersen og hovedpersonen Christian Winther, og disse tre representerer tre sentrale filosofer, henholdsvis Ayn Rand, Immanuel Kant og Friedrich Nietzsche.

Dermed er det duket for et filosofisk trekantdrama, med rollene besatt av Nikolai som kantianer, Richard som randianer og Christian som nietzscheaner. Det falt seg naturlig at Richard ikke kunne studere filosofi, da Ayn Rand vel kan regnes som ekskludert fra norske universiteter. Om det skyldes manglende kompetanse eller interesse hos de nåværende professorer, eller om Rands filosofi er så utvetydig politisk ukorrekt (Nietzsche kan man i det minste tolke inn i både tannløshet og uhyrlighet), vites ikke. Like naturlig var det at Richard og Christian skulle være venner, selv om vennskapet knaker kraftig i sammenføyningene, da Rand tidlig var inspirert av Nietzsche og nok hentet sin idé om den ideale mannen fra hans overmennesketanker. Senere ville hun benekte eller nedtone Nietzsches påvirkning, siden hun betrakter ham som en håpløs irrasjonalist, ennskjønt hun innrømmer ham kvaliteter som forfatter.

På den annen side har randianeren Richard absolutt ingen respekt for kantianeren Nikolai, noe som også gjenspeiler Rands oppfatning av Kants filosofi som tvers igjennom ond. Christian viser en tidlig interesse for Nikolai, slik Nietzsche garantert ble kjent med kantiansk filosofi i sin ungdom, men senere forkaster Nietzsche Kant som en feilslått moralfilosof, og på samme måte strides Christian og Nikolai om moralske spørsmål, noe som etterhvert får voldsomme og voldelige konsekvenser.

Når det veksler mellom opphetede diskusjoner, utroskap og fylleslagsmål mellom de ulike "typene", er ikke dette bare en illustrasjon på ren interessekonflikt. Det er også en dypere verdikonflikt. Disse menneskene er ikke bare i konflikt fordi de vil ting som kolliderer med hverandre, de er i konflikt fordi de har ulike verdensbilder. De mener å gjennomskue hverandres premisser og prøver å forklare hverandre hvor de andre tar feil. Personlig synes jeg dette er viktig, da det i dag er altfor lite premissdiskusjon, spesielt i politikken. Og sannsynligvis også i filosofien, i den grad filosofi diskuteres på et slikt plan overhodet.

Men kanskje litteraturen som estetikk lider under et slikt typegalleri? Jeg kan ærlig talt ikke svare på hvorvidt disse personene virker troverdige for andre enn meg selv. De som har lest boken eller har formeninger om dette, er velkommen til å gi sitt besyv med i laget.

Mottatt fra Rolf Klaudiussen 29.10.2009, kl. 18:28:

Aschehougs havefest, 2013. Stian var behagelig hvitvinsbrisen og stod og førte en dyp samtale med Jan Kjærstad om J. Wergeland og fortellingens vesen, da Karl Ove Knausgård ramlet ut av buskaset, ute av verden full. "Neimen, er'ekke Det abscholutte null... punkt," snøvlet han med rødvins- og siggånde. "Leschte anmeldelschen av'n i Vinduet, "fortsatte han ufortrødent. "Bjerck Hagen schwingte schwøpen schikkelig, ass. Schpråklig og tankemesschig vanma-*deler av stikker mangler*ærstad og Jo Nesbø fikk omsider dratt Stian av den fossblødende og livløse Knausgård, som lå i fosterstilling i sitt eget oppkast i gresset. Stian skummet om munnvikene og slikket knokene. Han stirret rundt på de skrekkslagne gjestene, Norges kulturfiff. Øynene hans stod ut av hulningene, røde og ravgale. "E det nåen aindre som ønske å uttale sæ om andreboka mi? Hæ? HÆ!?" Det var det ikke.