Jeg er svett, og det skyldes ikke bare at Tromsø er lummer i dag. Egentlig skulle jeg forlengst ha sendt avgårde en romanpresentasjon til min eminente redaktør. Jeg måtte bare skrive en slags synopsis først, og så gjøre ferdig første kapittel. Planen var å sende ham hele presentasjonen mandag 21. mai, da han var tilbake fra USA, men så ble jeg selvfølgelig misfornøyd med første kapittel og måtte omskrive det. Deretter fikk jeg en idé om å lage en slags "teaser" før kapitlet.
Teaseren gikk greit, men kapitlet tok sin tid. Jeg var halvveis i det da jeg plutselig fikk en fiks idé og måtte lage et helt nytt kapittel som skulle inn mellom teaseren og første, heretter andre, kapittel. Datoen måtte forskyves til like over pinse, tirsdag 29. mai.
Egentlig kan man kalle teaseren første kapittel, så da blir det nye kapitlet ikke lenger første kapittel, men andre, hvilket gjør det kapitlet som først var første kapittel og deretter andre kapittel, til tredje kapittel. Nuvel.
Saken er at jeg satt gjennom hele pinsen og kjempet med andre kapittel. Jeg visste hva som skulle skje (det er fordelen med synopsis, selv om jeg allerede kan si mye om synopsiser: de er å regne som bærebjelker av gummi; man får en viss pekepinn på hvordan man skal opprette konstruksjonen, men så snart man prøver å gjøre det, er man på gyngende grunn), men det viste seg å være så gruelig vanskelig å skrive godt.
Ja, nettopp. Skrive godt. Det er der det ligger. En eller annen forfatter sa: "Skrivesperre skyldes ikke at man ikke klarer å skrive, men at man ikke klarer å skrive noe man føler er godt." Kanskje bør man bare kjøre på, lire av seg dårlige setninger og upresise beskrivelser, men det er ikke lett å vise noe slikt til redaktøren og utbasunere: "Dette er min nye roman!"
Så hva gjorde jeg? Jo, jeg omskrev, pyntet, fikset, helt til jeg følte meg sånn passe fornøyd. Da var det allerede gått en uke siden Den hellige ånd hadde vært på visitt, og jeg lå følgelig noen dager etter skjema. Og innså selvfølgelig at tredje kapittel, som var mitt opprinnelige første kapittel den gangen jeg kalte det nåværende førstekapitlet "teaseren", bare var halvferdig.
Jeg er tydeligvis ikke i en fase hvor jeg kan skrive flere timer hver dag. Det blir korte økter og lange pauser, og jeg jobber på bokhandel de fleste dagene. Plutselig er uken gått. Men jeg har likevel helger og kvelder og den okkasjonelle natten jeg ikke trenger søvn. Så hvorfor er ikke presentasjonen ferdig?
Prokrastinasjon.
Det er det jeg kaller denne tilstanden. Og det finnes bare ett motmiddel.
Jerndisiplin.
Uheldigvis et karaktertrekk jeg ikke er behørig utstyrt med. Nå får jeg sette datoen til onsdag 6. juni og håpe på det beste.
(Jeg vet ikke om redaktøren min er noen vorasiøs bloggleser, men om han skulle slumpe borti dette innlegget, skjønner han i hvert fall hvorfor det foreløbig er intet nytt fra nordfronten.)
Hva om du hadde en visjon som du brant for så sterkt at du ikke ville la noe hindre deg i å realisere den? Selv om du visste at det ville bringe deg på kant med din familie, dine venner og dine kolleger? Selv om du visste at du risikerer alt ved å følge den veien.
