En av mine lesere har skrevet meg en mail om Herrer i åndenes rike og er så elskverdig å la meg få legge den ut her på bloggen. Jeg gjør det fordi jeg synes det er både morsomt og interessant å dele leseropplevelser med andre, og når sant skal sies, har vel noe av det mest givende med hele utgivelsen vært å se hvor forskjellig folk leser boken, hva de fokuserer på, hva de mener om handling, tema, personer, hva de syntes fungerte bra, hva de syntes var utroverdig, hva de ville hatt mer og mindre av.
Ja, jeg innrømmer at jeg har vært tildels misfornøyd med en rekke avisanmeldelser, men misnøyen er bare ett perspektiv. Jeg har også dette perspektivet: Det er en fantastisk følelse å ha skapt et litterært univers som noen har oppholdt seg i og kommet tilbake fra -- med eller uten skinnet i behold -- for så å rapportere om denne utflukten.
Jan Kjærstad sa det slik: "Min drøm av en leser åpner romanen med nysgjerrighet. Jeg kunne nesten si: som et barn. Hvis jeg har et talent, måtte det være fantasikraft. Derfor er jeg avhengig av en åpen leser. En person som assosierer videre på de ordene jeg skriver. Dersom en leser sier romanen min er god, er det mye leserens egen fortjeneste."
Vel talt, gamle ørn. Her følger min nysgjerrige lesers tilbakemelding, titulert "Utflukt i åndenes rike":
| Ettersom jeg ikke har noen faglig bakgrunn innen litteratur, vil jeg passe på å påpeke at dette bare handler om min leseopplevelse, men at jeg leser mye og variert og er veldig glad i seriøse litterære diskusjoner som kan gi meg nye perspektiver.
Det mest unike med boken er for meg å følge Christians filosofiske tanker om ting han må forholde seg til i livet. Et par steder i boken ønsket jeg at jeg besatte noe mer bakgrunnskunnskap innen filosofi, for om mulig å i større grad kunne se de bakenforliggende filosofiske linjene. Men jeg var i det hele tatt veldig fascinert av å lese om en person som i det daglige går og tenker på alle de spørsmålsstillingene som jeg selv har gått og fundert på i årenes løp. Og som jeg mange ganger har fått høre at jeg er fullstendig snodig som i det hele tatt tenker på. Kjenner meg igjen i Christian der. Festlig å lese en sammenhengende historie med filosofiske spørsmål som en rød tråd. Virkelig noe for meg. Ressentiment og amor fati er begreper jeg har snappet opp og lest om i de senere årene, og som jeg synes er veldig spennende. Jeg har hatt ganske vanskelig for å akseptere tankegangen om amor fati, men jeg tror jeg fikk noe bedre perspektiv på det i boken. Tankene om hvorfor man bedriver filosofi, var interessante, og ideen om at filosofi er terapi, var ny for meg, men veldig spennende. Ja, det finnes mye her, jeg har bare nevnt det mest påtagelige, som jeg merker at jeg kommer til å fortsette å drøvtygge rent mentalt, og det er for meg veldig positivt. Christian sto fram for meg som en rimelig levende person. Det gjorde også moren hans, som jeg synes var godt beskrevet. Mange av de andre personene i boken stod ikke like tydelig fram for meg, men det gjorde ikke så veldig mye heller, for det var ikke det som var det viktigste i boken fra mitt perspektiv. Jeg likte handlingen i stort, hvis man kan si det sånn. Kanskje ikke alltid så mye nyanser eller "drive" hele veien, men dog tilstrekkelig. Og det var som sagt så mye annet som tilfredsstilte meg som leser. Jeg skjønner godt hva du mener med at noen av de som har vært kritiske til Christian, har oppfattet "feil". Selv liker jeg ikke bøker med uttalte good-guys og bad-guys, og heller ikke uttalte "lykkelige slutter", så på disse punktene stemte det rimelig godt for meg. Det skal i så fall være Richard da, som kanskje hadde litt stor overvekt av negativt. Forresten, miljøet også -- det er noe jeg liker veldig godt med universitetsromaner. Og til slutt bare en meget verdslig undring: Hvorfor i all verden veiarbeiderfargen på omslaget? Jeg ser absolutt fram til neste bok. Jeg vil filosofere mere! Men det er kanskje ikke det det blir i det hele tatt?? |
Jeg minner også om en annen anonym privatanmeldelse av Herrer i åndenes rike, publisert her i fjor.
