Kategori: Mine prosjekter

Jeg fikk nettopp dette bildet i hende. Det viser forfatterne som deltok på Nordnorsk Bokdag i Kirkenes 17. november 2006, som beskrevet i et tidligere innlegg. Vi sitter på Sør-Varanger bibliotek, og bak oss sitter det minst hundre publikummere. Vi var ikke alene, nei! Trykk på bildet for større versjon.

Kirsti Blom leser fra sin bok og skygger for Aase Falch, som har sitt barnebarn på fanget og flankeres av Synnøve Persen, etterfulgt av Kine Hellebust og meg (som skygger for konferansier Vidar Lund). Til høyre for meg sitter Laila Stien og i bakgrunnen Thomas Lundbo. Trekløveret helt til høyre består av Easterine Kire, June Sofia Strask og Hans Henrik Strøm.

Bildet er tatt av Aslaug A. Eidsvik fra Norsk Forfattersentrum.

OK, jeg kan ikke lenger la være å nevne det, nå som det til og med står i avisen. Ut med bluferdigheten!

Mine ekstremt trofaste og kritiske lesere (av bloggen) vil kanskje huske de poseringsbildene som Rolf Klaudiussen tok av meg i fjor høst. De hadde sin misjon, siden hin bibliotekhøyskolestudent Kristian Samuelsen aktet å bruke dem i sitt litteraturformidlingsprosjekt, hvor også Heine T. Bakkeid, Thomas Lundbo og Hanne Ramsdal står modell. Vi henger nå i Majorstuen bibliotek i Oslo, Deichmanske bibliotek har publisert en egen side om saken, og her er et bilde fra utstillingen:

Altså, når en så betydelig bloggpersonlighet som VamPus anbefaler min bok, Herrer i åndenes rike, er dette intet mindre enn en betydelig begivenhet i mitt unge forfatterliv. Jeg har jo ikke vært synderlig belemret med velvillige anmeldere i ordinære avismedier (Aftenposten var et hederlig unntak), og selv om jeg naturligvis ikke ser bort ifra at man lett kan finne ting å utsette på romanen, kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om at det foreligger visse ... eh, "ideologiske uforsonligheter" til grunn for at noen anmeldere rett og slett ikke kan digge en hovedperson som (oi, oi) hater svakhet, sosialisme, altruisme, kjønnskvotering, særbehandling av minoriteter, og andre sosialdemokratiske kosebegreper, og som faktisk prøver (å faen!) å ta på alvor en nietzscheansk verdensanskuelse!

Selvfølgelig har anmelderne tidvis mer å fare med enn som så. Men jeg synes likevel det er litt pussig, og samtidig fascinerende, at Christian Winther (hovedpersonen) av mange blir betraktet som en litterær svakhet fordi de mener han er en "drittsekk" (han avfeier sin stakkarslige bror og overfeier dama til kompisen sin). Jeg tør anta at det skyldes noe i retning av dette: Enkelte mennesker i vår sivilisasjon (deriblant et par anmeldere) har evnet å forestille seg, virkelig erkjent for seg selv, at denne sivilisasjonen kanskje ikke er et absolutt, uomtvistelig faktum, og at vår menneskeart kanskje ikke er endelig fastlagt etter uangripelige moralske, kognitive og emosjonelle parametre. Disse forstår at en person som Christian Winther kan eksistere, at han er den antitesen som uunngåelig oppstår i et samfunn hvor konsensusen snart ikke belemres av annet enn skinnuenigheter.

På den annen side har vi dem som aldri har forestilt seg noe annet enn at denne verden må fortsette i samme retning som våre humanistiske (kristne/sosialistiske) idealer har diktert. Hvordan kan de se Christian Winther som noe annet enn en uforløst kreasjon frembragt av en ung og ikke helt vellykket forfatter med muggent tankegods på lager?

Nuvel. Anmeldere gjør jo bare jobben sin, mer eller mindre. Jeg er bare glad konsensusen ikke kun omhandler skinnuenigheter hva angår Herrer i åndenes rike, her rangeres jeg fra "litterær ubegripelighet" til "meget interessant debut", og slik må det nok bare være. Takk for at du bidro til å balansere vektskålene, VamPus.

Det hjelper å si ifra. I romjulen sendte jeg en e-post til Dagbladets avisredaksjon og spurte hvorfor anmeldelsen av Herrer i åndenes rike ikke var blitt nettpublisert. I dag kom et hyggelig svar tilbake: det skyldtes en feil, og nå ligger den her: Ikke helt ferdigknadd debutroman om Nietzsche.

Men man turde samtidig gjøre oppmerksom på Nagels kritikk av anmeldelsen.

For ikke å snakke om Fehodeodes kritikk av alle de andre anmeldelsene jeg har fått.

Jeg envisjonerer en ny bransje: Metakritikere! Et ypperlig system av checks and balances kunne vi ha fått.

Vel, vel. Etter lang anmeldetørke på Herrer i åndenes rike-fronten flesket altså Dagbladet til med en kort og bortgjemt tekst i mandagens papirutgave. Jeg fikk den ikke med meg før redaktøren min sendte meg e-post i dag, for Dagbladet har ikke klart å legge anmeldelsen ut på nett sammen med de andre debutantanmeldelsene fra 18.12.06. Jeg lurer veldig på hvorfor. Vil de ikke at folk skal finne den?

Det skal i hvert fall jeg rette på. Anmeldelsen lyder som følger:

Stian M. Landgaard    «Herrer i åndenes rike» Aschehoug Gode ansatser i en ikke helt vellykket roman om Nietzsche i hverdagen. Anmeldt av Cathrine Krøger Høsten 2006 har ikke vært debutantenes høst. Både fordi det har vært så mange såkalte kanoner som har gitt ut bøker. Men også fordi bokbransjen nå har blitt så beinhard, at en debutant nærmest må geniforklares for i det hele tatt å synes blant bokstablene. Alternativt skrive en kioskroman. Årets debutanter er muligens verken genier eller bestselgere. Men de har noen fellestrekk. Et oppsiktsvekkende stort antall skriver om selvmord. Samt at mange har en tendens til å legge hovedperson og plott tett opptil eget liv. Stian M. Landgaard har gjort begge deler i sin debut. Der møter vi filosofistudenten Christian Winther, som skriver en masteroppgave om Nietzsches moralfilosofi. Ja, han ikke bare skriver den, han lever den ut. Winther tror på overmennesket og forakter svakhet. Det gjør at han bl.a. overser sin følsomme lillebror, og ligger med sin venns kjæreste. Noe som ikke uventet får dramatiske konsekvenser. Filosofi i hverdagen, altså. En sjanger som både kan bli spekulativ og banaliserende. Landgaard unngår begge deler i ei bok som både er kunnskapsrik og desperat. Men den burde vært langt bedre knadd. De filosofiske utlegninger er skikkelige nok, men han får ikke bakt dem inn i hverdagshendelsene. Som på sin side ikke blir helt troverdige, med sin nokså abrupte introduksjon og manglende miljøfyllstoff. Svakheten skyldes muligens en manglende distanse til stoffet, som gjør at Landgaard verken klarer å forløse stoff eller hovedperson. «Herrer i åndenes rike» kan også leses som en universitetsroman. Det vil si - en studentroman som gjennom sin rasende polemikk mot den såkalte kvalitetsreformen, maner til opprør. Sånn sett kan denne stort tenkte boka blant mye annet karakteriseres som en «politisk roman».