Jeg mottok i dag en bokanmeldelse av Herrer i åndenes rike, skrevet av en gammel venninne, egentlig ment bare for mine øyne, men jeg fikk lov til å legge den ut anonymt.
I første del av boka så var jeg helt sikker på at forfatter og forteller var samme person, men i andre del så viser det seg at det ikke er helt sånn. Nei, du er visst ikke Christian Winther. Christian Winther er en person fanget i din kropp og i dine hus og på ditt studium. Likheten er vel ca like store som Sponsor og Livspolis i filmen The Island, tenker jeg (har du ikke sett filmen, så se den).
I den første halvdelen av boka fant jeg en drøss å sette fingeren på, og den var også veldig morsom. I første del av boka så syntes jeg folk reagerte rart på ting. Roffes rare reaksjon på burgerking da Christian sa det om rullestolen bl.a, og folk som blir sinte og oppfarende for ting andre ville trukket på skuldrene av eller blitt småirriterte av. Folks reaksjoner virker på meg som melodramatiske fantasier, de overreagerer og oppfører seg rart. Line og Siri oppfører seg i hvert fall rart. Mennenes disputter blir for mye for dem? Hva slags kvinnfolk ER dette? Emilie, derimot, hun har du greid å forme som en troverdig, om enn underfundig, figur.
Jeg har bestemt meg for å tilgi deg den noe upassende beskrivelsen av rødvin som ”frisk og fin” som faren til Siri kom til å si, den ville passet bedre på hvitvin. Dessuten hadde det vært på sin plass å få vite HVA SLAGS rødvin dette var, i og med de mer detaljerte beskrivelsene av maten folk spiser, og for ikke å snakke om alle datoene som florerer gjennom hele boken. Jeg mener, når du først har lagt opp til detaljer … Men så leste jeg kapittelet med Gabriel Eliassen, og da var det greit, han fikset den biffen fint (selv om jeg ikke har så god greie på vin at jeg kan si om det er troverdig eller ikke, men det virker som du har gjort litt research her). Men øltypene, da? Hva slags øl får Christian av Richard?
Hva er det med Christian. ER han ikke interessert i å være en del av verden. ”Ingen kan forstå meg”, sier Christian Winther, som så mange sutregutter har sagt før ham. Christian Winther ser på seg selv som en folkefiende, men husk at folkefienden er glad i menneskene. Christian Winther står utenfor det sosiale fellesskapet og forakter det, akkurat som de misfosterne av noen kvisete goth-fjortisser. De forsøker å heve seg over andre mennesker – men hvorfor det? Fordi de ER mer dypsindige, intelligente, mer tenkende? Nei, de forakter andre mennesker og ser ned på dem fordi de da kan late som at det å stå utenfor verden er noe de har valgt selv. Mens den egentlige grunnen er at de ikke greier å tilpasse seg. DET er svakhet. Husk på the survival of the fittest ikke handler om at den STERKESTE overlever, men den mest TILPASSA overlever. Både forfatter og hovedperson undervurderer sosial intelligens i så måte.
En annen ting. Han som mangler empati (men Christian Winther har jo empati, men det er kanskje lett for Roffe og de andre å falle for fristelsen og påstå at han ikke har det), blir ikke lykkelig. Han som går inn for å være egoistisk, han som utelukkende kun tenker på seg selv, han som har Egoismen som sin ideologi, han blir ikke lykkelig. Christian Winther er ulykkelig og bitter og full av aggresjon. For et pussig sammentreff. Kanskje du vil påstå at dette handler om grunnleggende verdisyn, men jeg tror dette er en, om ikke objektiv, så i hvert fall allikevel en allmenngyldig sannhet.
Nok kritikk, her kommer det positive:
Boka er kjempespennende, original og rar. Avsnittene er vakre, ingen andre forfattere greier å få sidene sine til å se så pene ut ved første øyekast. Og jeg er mektig imponert over kapitlet hvor Christian er hjemme hos Gabriel og Lisa kommer på besøk. Det var veldig virkelig, eh, det vil si, det var lett å forestille seg.
