Kategori: Mine prosjekter

Andreas Wiese hadde i går en interessant kommentar i Dagbladet: Den skjulte litteratur. Han skriver blant annet følgende:

Uten å ha en definitiv statistikk, er tendensen at skjønnlitteraturen i stadig mindre grad siteres i aviser eller tidsskrifter. Tidligere var litterære tekster på en annen måte til sted[e], våre diktere var en felles referanse. I dag kommer sitatene langt oftere fra vår sakprosa, oftest fra annen journalistikk. Årsaken er like enkel som den er banal: Vårt viktigste arkiv, søke[-] eller referansegrunnlag i dag er Internett. Og på nettet finner journalister faktatekster. Fiksjonen er knapt tilgjengelig. Vi tar oss ikke lengre tid til å bla i bøker fra bokhylla.

Det er sant. Hvem er det vel som vandrer rundt i dag og siterer fra bøker? I gamle romaner kan man derimot ofte se personer som brisker seg med et sitat fra en bok de har lest. Jeg skulle forsåvidt ønske jeg kom på konkrete eksempler akkurat nå, men Internet-ressursene har besudlet også meg. Dessverre må jeg nøye meg med å hevde at jeg mener å ha sett i mange bøker skrevet for 100 år siden at Shakespeare (eller Milton eller Ibsen eller Racine eller Austen) blir sitert.

La oss si at hovedpersonen i en så gammel bok har vært bortreist i flere måneder og kommer tilbake til sin hjemstavn, bare for å oppdage at hans kvinne har forlatt ham for en annen. Ville det ikke da være naturlig at han skriker ut: "Frailty, thy name is woman!" Nettopp fordi han har lest Hamlet. I en bok fra det sene 20. århundre ville han derimot ha ropt: "That fucking bitch walked out on me!"

Mer trøkk i våre tider, kanskje. Men mindre poesi og mindre refleksjon og ettertanke. Hvis han derimot tenkte på Hamlet, ville han kanskje ha fundert over prins Hamlets tanker og handlinger omkring problemet. "Ja, Hamlets mor giftet seg med hans onkel før hennes avdøde ektemann var blitt kold i sin grav. Og min kvinne forlot meg for en annen, enda hun visste jeg ville være tilbake fra Afrika før året var omme. Åh, selv et vettløst dyr ville ha ventet lenger! Hun giftet seg en måned efter -- alt før salt av falske tårer var forsvunnet fra hennes svulne øyne."

Min oppgave som forfatter i begynnelsen av det 21. århundre blir følgelig å sørge for at mine fremtidige lesere vil sitere fra mine bøker ved passende anledninger i det 22. og 23. århundre. Men da må tydeligvis sitatene ut på nett. Jeg kan like gjerne begynne allerede nå:

I Replikk nr. 22, som utkom for et par uker siden, var det publisert et utdrag fra den norske oversettelsen av Nietzsches Morgenrøde, som etter planen utkommer i sin helhet på Spartacus Forlag ultimo april 2007.

Replikk er et tidsskrift for human- og samfunnsvitenskap, og utgis av høyeregradsstudenter ved Universitetet i Bergen (min gamle alma mater). Tidsskriftet koster kr 35, og kan kjøpes ved diverse utsalgssteder i Oslo og Bergen, eller man kan abonnere på bladet ved å sende en e-post til replikk@uib.no.

For øyeblikket er ikke Replikks hjemmesider oppdatert i forhold til det siste nummeret, men det er lagt ut en interessant artikkel knyttet til Nietzsches perspektivisme. Jeg vet ikke hvor mye som blir lagt ut på nett av Morgenrøde (kanskje ingenting).

Mandag 18. september leverte jeg forøvrig inn den helhetlige oversettelsen av Morgenrøde for annen gang, så konsulenten er vel i gang med sitt sisyfosarbeid nå.

"En ærlig, direkte og ambisiøs debutroman." Det skriver Jan Verner-Carlsson i Aftenposten om Herrer i åndenes rike. Han mener sogar at boken minner ham om Edvard Munchs St. Cloud-manifest:

"Der skulle ikke lenger males interiører, folk som leser og kvinner som strikker. Det skulle være levende mennesker som puster og føler, lider og elsker."

Har jeg klart å skape en slik opplevelse hos en leser, er det intet mer jeg kan forlange som forfatter. En virkelig strålende anmeldelse fra Tanta i Akersgata!

I forgårs holdt Aschehoug høstmøte med bokhandlerne i Tromsø. Jorun Thørring, Endre Lund Eriksen og jeg var tilstede som forfattere. Jorun fortalte om sin andre bok, Glassdukkene, Endre leste fra sin kommende utgivelse, Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet, og jeg leste fra Herrer i åndenes rike.

Etterpå spiste vi en bedre middag på hotellet, før vi brøt opp rundt midnatt. Endre hadde bil, så jeg satt på til Breivika. Men før jeg tok farvel, sa han noe som festet seg: "Det er lurt å komme i gang med skrivningen så snart som mulig."

Selvfølgelig. Jeg har jo nådd dette stadiet nå. Jeg har debutert, blitt en del (en ganske liten del, riktignok) av den litterære offentligheten. Jeg har kontakter i forlaget, jeg har til og med en håndfull lesere. Hvorfor skulle jeg ikke skrive min neste bok nå? "Den vanskelige andreboken", som man sier.

Når man er predebutant, er virkeligheten langt enklere. Man kan skrive hva som helst, bruke flere år, forkaste, omskrive, leke seg som man vil. For det er ingen som forventer noe som helst, ingen går rundt og tripper, det er ingen fallhøyde. Det er heller ingen prestasjonsangst -- kanskje med unntak av det øyeblikket man faktisk sender inn sitt første manus.

Men når man allerede har en bok ute, da fortoner det hele seg litt annerledes. Man har et rykte å ta vare på, man skal helst både fornye seg og forbedre seg, samtidig som det skal sitte igjen et visst preg fra den første boken. Man skal jo helst være "den samme forfatteren", på godt og vondt.

Nå er jeg imidlertid litt heldigere stilt enn en rekke andre på akkurat dette punktet. I hvert fall foreløbig. Jeg har nemlig ikke debutert med et brak. Jeg har ikke blitt slått stort opp i mediene. Jeg har bare såvidt blitt anmeldt. I Tromsø har det riktignok blitt litt oppstuss siden jeg skildrer en helt spesiell arbeidsplass her oppe. Men stort sett er det lite oppmerksomhet rundt boken. Det lille som er, handler om universitetskritikken. Og det er jo hyggelig, selv om jeg gjerne vil at boken skal bli sett som noe mer enn et debattinnlegg i form av en studentroman. Derfor snakket jeg om noe helt annet enn Kvalitetsreform, Nietzsche og Universitetet i Tromsø da jeg presenterte min bok for rundt seksti av Tromsøs bokhandlere i forgårs.

Siden jeg altså ikke har utmerket meg som noen litterær wonderboy, innbiller jeg meg at jeg står ganske fritt til å pusle med min neste roman i fred og ro. Det er neppe altfor mange som går rundt og venter i åndeløs spenning på neste verk fra Landgaards hånd. (Trond Haugen venter riktignok, og jeg håper jeg slipper å skuffe ham.)

Men hva vil det si å pusle med sin neste roman? At man skriver jevnt og trutt, eller at man hviler på sin sparsomme omtale og sine uteblivende royalties mens man fortsetter å jobbe i bokhandel for å overleve, samtidig som man grubler en halvtime daglig på sitt neste prosjekt? Jeg gjør forsåvidt det siste, men jeg håper at jeg etterhvert skal kunne pense inn på det første sporet.

Faktum er at jeg har en idé til en ny roman. Jeg unnfanget den 14. september 2004, mens jeg satt og brøt i meg en meget velsmakende tacomiddag i min tidligere leilighet. For et hint om hva jeg har tenkt å skrive om i romanen, se bildet under.

Dette var altså et halvt år før jeg begynte på Herrer i åndenes rike. Ideen lå på is i over et år. Jeg tok den tilfeldigvis frem igjen like før Aschehoug meldte sin interesse for Herrer, og våren 2006 måtte andreboken pent vike for førsteboken.

Når jeg sier "vike", mener jeg imidlertid ikke at andreboken døde. Jeg skrev faktisk 23 sider med notater og 36 sider på romanen, samtidig som jeg prøvde å skrive en masteroppgave, bearbeide Herrer i åndenes rike og ferdigstille oversettelsen av Morgenrøde. Men til slutt måtte jeg dypfryse minst to av disse prosjektene: masteroppgaven og andreboken.

Nå er det september. Herrer er ute, oversettelsen er snart ferdig (etter planen kommer den ut i april 2007), og spørsmålet jeg uunngåelig må stille meg er: masteroppgave eller andrebok?

Det er utvilsomt fordeler forbundet med begge prosjektene. Masteroppgaven vil ikke føre til noen akademisk karriere (i Herrer i åndenes rike har jeg redegjort for dét problemet), men jeg vil i det minste ha en mastergrad i filosofi, og den kan komme godt med når jeg innser at jeg ikke kan leve av å være forfatter.

På den annen side har jeg allerede gjort meg til forfatter, og det er jo dette som har vært målet mitt i ti år. Begynner jeg på andreboken nå, blir den kanskje ferdig til neste år. Og hadde ikke dét vært noe å tilstrebe?

Samtidig som jeg trekker opp disse polariseringene, er jeg jo en diplomatiets mann, og jeg innbiller meg tidvis at jeg kan gjøre begge deler: skrive masteroppgaven og andreboken i løpet av den kommende høsten og våren. Når sant skal sies, ville jeg være ekstremt fornøyd med meg selv dersom jeg skulle levere inn masteroppgaven våren 2007. Det hadde faktisk vært helt genialt.

Men enda mer genialt dersom jeg på samme tid var midt i et lovende romanmanus som bare ventet på å bli fullført.

Hm. Det er verdt å prøve.