Kategori: Mine prosjekter

I Bokavisens reportasje fra Aschehougs høstlansering 15. august er det inkludert et intervju med meg. Bent Mosfjell står for tekst og bilde.

I intervjuet snakker vi litt om forholdet mellom den tyske filosofen Friedrich Nietzsche og den russisk-amerikanske filosofen Ayn Rand, og jeg nevner at hovedpersonen, Christian Winther, har en venn som sverger til Rands system, objektivismen.

Det er jo forøvrig et sentralt poeng i debatten at selv om det er vanskelig å forske på Friedrich Nietzsche på toppnivå ved Norges filosofiske institutter, er det sammesteds sogar umulig å forske på Ayn Rand.

Den siste uken har det skjedd litt av hvert. Siden Herrer i åndenes rike kom ut tirsdag 15. august, har jeg fått en avisanmeldelse og deltatt i et radiointervju.

Anmeldelsen: Unge Winthers lidelser (BT, 15.08.06)

Den første anmeldelsen av Herrer i åndenes rike er skrevet av Lars Helge Nilsen og stod å lese i Bergens Tidende tirsdag 15. august. Det var samme dag som boken kom fra trykkeriet, akkurat tidsnok til høstlanseringen på Aschehoug. Med andre ord hadde ikke anmelderen mottatt et leseeksemplar fra forlaget, men må på et eller annet vis ha fått tak i råmanuset tidligere på sommeren, skrevet anmeldelsen og klargjort den for offentliggjøring samme dag som boken forelå. Relativt avslørende er det jo når anmelderen skriver at "Stian M. Landgaard debuterer med en god gammeldags og 350 sider lang dannelsesroman ...", når boken er på hele 462 sider. 350 A4-ark ville derimot høres ganske riktig ut. Men det kan jo ha vært en trykkfeil.

Anmelderen beskriver struktur og handling ganske godt, og ser ut til å ha likt bokens "lange og tidvis morsomme diskusjoner med utgangspunkt i Winthers [hovedpersonen] stadige verbale konfrontasjoner med sine medstudenter og lærere". Lars Helge Nilsen skriver videre: "Romanen er et forsøk på å debattere en statlig reform [Kvalitetsreformen] skjønnlitterært, og illustrerer godt den frustrasjon som mange av fagmiljøene har tilkjennegitt etter at systemet ble innført. Boken er samtidig en moderne studentroman hvor studiet i seg selv har en viktig rolle og ikke bare er til pynt."

Imidlertid er anmelderen kritisk til romanens stil: "Skrevet i et elevert riksmål får den stadig et ufrivillig komisk skjær; som om den etteraper sine forbilder fra 1800-tallet uten å lykkes helt." Og en tanke negativ til hovedpersonens vesen (eventuelt til forfatterens beskrivelse av ham): "Winthers klisjéfylte beskrivelser av sin omverden -- og hunkjønnet spesielt -- påfører leseren vel så mye lidelse som hovedpersonen selv. Hvorfor Winther er blitt en slik ihuga nietzscheaner, synes jeg heller ikke Landgaard forklarer godt nok."

Anmeldelsen ligger dessverre ikke på nett, såvidt jeg kan se.

Radiointervjuet: Radiofront: Ordfront (NRK P2, 20.08.06)

Noen timer før jeg bordet flyet til Tromsø forrige tirsdag, ble jeg intervjuet på Aschehoug av Anne Bøhler fra P2. Temaet var i all hovedsak Herrer i åndenes rike som universitetsroman. Helene Uri ble også intervjuet om sin universitetsroman, De beste blant oss, og professor Jacob Lothe bidro med en analyse av denne forholdsvis nye genren i Norge. (Klassekampen hadde forøvrig en artikkel om nevnte universitetsromaner i sommer.) Lothe mente at Uris roman falt soleklart innenfor genren, siden den fokuserer mye på de mekanismer og intriger som råder mellom de faglig ansatte. Min roman falt tildels utenfor, hevdet professoren, siden den var skrevet fra perspektivet til en student og hovedsakelig kretset rundt ham og hans møte med universitetet.

Likevel er det en av de faglig ansatte som har en fremtredende rolle i Herrer i åndenes rike, og det er filosofiprofessoren Eivind Falck. Han er Christian Winthers veileder på Nietzsche og fortoner seg som en meget streng og autoritær figur. Christian finner snart ut at Falck nærer lite respekt for filosofistudenter, siden de ofte er havnet på studiet uten å vite hva de vil der. Men når Falck oppdager at Christian virkelig vil gå inn for filosofien med hud og hår, på nietzscheansk vis, oppstår det et gjensidig, nesten vennskapelig forhold mellom de to.

Hør programmet på Radiofronts nettsider. Søk etter Ordfront 20.08.06 13:30.

Mandag reiser jeg til Oslo, og tirsdag 15. august skal forlagets høstliste presenteres. Der vil også min roman, Herrer i åndenes rike, figurere.

Siden dette er første gang jeg deltar på en slik presentasjon, vet jeg ikke helt hvordan det foregår. Men det jeg vet, er at alle debutantene blir stimlet sammen i et hjørne, det såkalte Debutanthjørnet, hvor forlagssjef Trygve Åslund skal grille oss med intrikate spørsmål om hva slags bok vi har skrevet, hvorfor vi har skrevet den, og hvem pokker vi innbiller oss at vi er.

Tirsdag 15. august slippes altså "den store norske studentromanen" i alle landets bokhandler. Måtte det gå den godt på ferden.

Nå går alt så meget bedre. De siste par dagene har jeg lest gjennom deler av min oversettelse av Morgenrøde og funnet mye bra der, tross alt. Småtterier å utsette på det ene og det andre, men intet ufikselig.

Det verste er imidlertid å oppdage feil som har vært der i tre år (enda de er blitt bemerket av konsulent). Det var én slik -- nesten helt i begynnelsen av boken. Jeg antar at jeg har stirret på det avsnittet så lenge at jeg tok dets perfekte utforming for gitt. De vanskeligste feilene å oppdage er dem hvor den norske versjonen gir mening, selv om den ikke korresponderer helt med originalens mening.

Ellers oppdager jeg tidsvis feil når jeg leser en oversatt passasje og synes noe skurrer der. Et sted hadde jeg oversatt vertauschen med "forveksle", og det var noe pussig med avsnittet. Det gav liksom ikke mening, helhetlig sett. Så innså jeg at det var ordets andre betydning som gjaldt her -- "skifte ut". Og det burde jeg ha sett da jeg første gang oversatte passasjen, men da var jeg nok så språkblind at jeg kun så ord og uttrykk, ikke hele setninger, og i hvert fall ikke hele resonnementer. Og det er, når sant skal sies, oversettelsens død.

I tunge stunder har jeg tatt frem Sylfest Lomheims Omsetjingsteori (Universitetsforlaget, 2. utgave 1995) og lest litt om de mange problemer som en stakkars jævel risikerer å støte på når han prøver å 1) forstå meningen i kildespråket og 2) formulere seg idiomatisk korrekt på målspråket. Og en ting som jeg ikke var fullstendig klar over før jeg begynte å lese denne boken for noen år siden, var at når man oversetter, skal man ikke overføre det språklige innholdet, men skape kommunikativ likeverdighet.

Altså: Man skal ikke oversette ord for ord (det vet de fleste), men heller ikke nødvendigvis setning for setning. Man skal oversette slik at det budskapet som er i originalteksten, beregnet på originaltekstens lesere, får en ekvivalent versjon i oversettelsen, beregnet på dem som leser denne.

Selvsagt kan man aldri få et perfekt resultat her, for hvordan vet man hvem originaltekstens lesere er (eller var)? Lomfest selv ser ikke ut til å skrive så mye om dette, men jeg har selv kommet frem til at man i oversettelsen må basere sin vurdering av kommunikativ ekvivalens på tre ting: språkområde, kulturell kontekst og tidsepoke.

Språkområdet er forholdsvis greit. I mitt tilfelle oversetter jeg fra standardtysk, dog i en litt eldre versjon enn man finner i dag. Kulturell kontekst er litt verre; Nietzsches tekster baserer seg ofte på innforståtthet med datidens hot topics. Derfor er det mange referanser til tidstypiske teorier og ikke minst til grekerne (på 1800-tallet var det fortsatt en utbredt tanke at antikken representerte en høyere sivilisasjon enn vår egen). Bøkene hans er beregnet på datidens tyske intellektuelle. Her må jeg gjøre flittig bruk av fotnoter for å forklare den norske leseren av i dag ting jeg ikke vet om han har forutsetninger for å forstå.

Tidsepoken har også en sterk innvirkning på språket. Nietzsches 125 år gamle tysk kan godt leses av moderne tyskere, men noen av dem vil nok ha vanskeligheter med å dechiffrere meningen i de mest omstendelige setningene. Når jeg oversetter til norsk, må jeg delvis oppdatere språket til en mer moderne variant (kortere setninger, mer utfyllende bruk av verb), men delvis også la språket virke gammelmodig. For det er nemlig noe som heter stil, og den må det tas hensyn til når man oversetter.

Herunder gjelder det å la tvetydigheter og upresise formuleringer leve videre i oversettelsen -- hvis mulig. Noen ganger kan man faktisk ikke gjøre det, hvis ikke målspråket tillater den samme tvetydigheten som kildespråket. Da må man fortolke. Og det er den vanskeligste balansegangen for en oversetter. Det blir subjektivt, og man begynner å tvile på sine egne evner. Hva om man tar feil? Hva om det sitter en eller annen allvitende filolog et eller annet sted som umiddelbart ville ha sett at Nietzsches mening er åpenbar, og at bare en uerfaren tosk kunne gå glipp av den? Det er derfor vi bruker konsulenter; så er vi i det minste to om tabben (selv om det bare er jeg -- oversetteren -- som blir hengt ut med navn når boken kastes til leseløvene).

Vel, sånn er nå dét. Jeg lekte altså nå nylig med tanken på å aldri oversette mer etter denne boken, men nå er jeg jammen ikke så sikker mer. Selv om man kanskje bare har en timelønn på to kroner, er det jo ikke penger som først og fremst driver oss. I hvert fall ikke meg. Nei, oversettelse er et kall. En profesjon for idealister. I hvert fall inntil Oversetteraksjonen klarer å forhandle frem langt bedre betingelser enn de rådende.

Men derom har jeg dessverre mine tvil.