Da jeg begynte å oversette Morgenröthe for tre år siden, syntes jeg det var vanskelig, men det ble jo lettere og lettere etterhvert. For ett år siden var det nesten en lek. Sidene fløy forbi. Men så fikk jeg kontrakt med et forlag da oversettelsen var "ferdig", bare for å få min innsendte prøveoversettelse slaktet av en konsulent.
Han skrev ting som at "oversettelsen er for ujevn foreløpig", og at "meningen i Nietzsches tekst ofte blir utydelig i oversettelsen", og at det "her er flere dårlige setninger", og at "hovedinntrykket er at Landgaards prøveoversettelse for ofte har bevart Nietzsches lange setninger som ikke fungerer bra på norsk, at setningene burde bygges om, at for mange ord ikke fungerer ("kontinuerlig bortgang, på s8, "behjertet", på s23, "utklingende kristelighet", s13, "Hva erkjennelsen betreffer", s22, etc.), og at oversettelsen flere steder gir uklar mening".
Likevel vanket det positive ord, som for eksempel at "det er prisverdig at oversetteren søker å bevare Nietzsches skrivestil", og at "oversetteren viser stor fantasi i å utmynte nye norske ord som svarer til Nietzsches tyske". Konklusjonen var imidlertid at "selv om oversettelsen har partier der den fungerer bra, trenger den en mye nøyere gjennomarbeiding for å kunne holde mål for utgivelse".
Dette fikk jeg meg presentert i juni 2005, og jeg satte i gang med å omarbeide hele teksten. Først hadde jeg regnet med å bruke to måneder, men innså at jeg ikke hadde ærend, som det heter her i traktene (betyr: jeg hadde ikke kjangs). Hele høsten gikk med, og jeg tråklet meg sakte, men sikkert gjennom hver bidige setning. Sjekket tildels teksten mot en engelsk oversettelse som jeg riktignok ikke er helt fornøyd med, men som jevnt over er ganske bra.
Jeg skulle egentlig levere i februar 2006, men på grunn av visse usikkerhetsmomenter knyttet til finansiering av utgivelsen ble arbeidet utsatt en stund til, og først i slutten av mars leverte jeg endelig det jeg trodde var en akseptabel oversettelse av boken.
Men i mai, da jeg var i Tyskland, kom uttalelsen fra en ny konsulent, og jeg ble atter sendt tilbake til tegnebrettet. Det var nærmest et sjokk å oppdage at oversettelsen min slett ikke var så bra som jeg hadde trodd. Her florerte det av mindre feil og ørsmå misforståelser som fordreiet originaltekstens mening. Dessuten var språket tidvis "uleselig", for å bruke min redaktørs ord. Rett og slett fordi jeg hadde sett meg blind på budskapet og "glemt" å lage forståelige norske setninger.
Så dermed fulgte to og en halv måned med intensivt arbeid. Denne gangen var det riktignok ikke så ille som første gang, men likevel måtte hele oversettelsen gjennomgås i detalj. Gleden over å se én god setning oppveies av frustrasjonen når man oppdager fire halvgode like bak. Hvordan forbedre dem? Og samtidig bevare meningen? Og samtidig bevare eventuelle ordspill og stilistiske virkemidler? Det umuliges kunst.
En suspekt kompis nevnte for meg nå nylig at da forfatteren Olaf Havnes hadde oversatt en bok av Robert Jordan, uttalte han at han heller ville kutte av seg hånden enn å oversette en ny bok. Og jeg skjønner hva han mener. I hans tilfelle var det 700 sider skjønnlitterær fantasy som skulle overføres fra engelsk til norsk; i mitt tilfelle er det 300 sider filosofisk prosa med skjønnlitterære kvaliteter som skal overføres fra tysk til norsk. Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn!
Nå skal jeg faktisk levere oversettelsen i kommende uke, og da går den nok en gang til konsulent (den tredje). Og så kommer den vel tilbake. Med innvendinger. Forhåpentligvis også med tydelige merknader til hva som eventuelt er forkjært. Jeg tror jeg river av meg håret hvis jeg må gjennomgå alt enda en gang. Jeg får jo nemlig ikke timebetalt for dette arbeidet; alt sammen må jeg gjøre "gratis" fordi jeg ikke gjorde det bra nok første gang. Og oversettelsesarbeid er dårlig betalt allerede.
Egentlig skulle man ha vært rik før man begynte som oversetter, slik at honoraret kun var en symbolsk påskjønnelse for et arbeid man uansett ville ha gjort, nettopp fordi man elsket denne fine og umulige kunsten som oversettelse er. Men når man sitter her med tidspress og pengenød og en uhorvelig vanskelig tekst, sier jeg: Oversettelse er et helvete.
I tilfelle min redaktør eller noen av mine konsulenter skulle lese dette og gjøre store øyne, har jeg følgende disclaimer: Oversettelsen skal jeg levere som avtalt, og jeg vil alltid gjøre mitt beste for at den skal bli så god som mulig. Dette er kun en yrkesmessig øyeblikksfrustrasjon og reflekterer ingenlunde misnøye med forlagets, redaktørens eller konsulentenes rolle i oversetterarbeidet. Man har da sin integritet i behold.
