Kategori: Refleksjoner

Mitt fremste mål som forfatter er å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker til jeg dør.

Og alle roper på at FNs sikkerhetsråd må ta affære. Men hva kan FN gjøre? Intet annet enn å prate, prate, prate. Jeg minnes den godeste Mussolini og hans ekstremt lave respekt for Folkeforbundet, den internasjonale syklubben. Uheldigvis er heller ikke FN noe særlig bedre når bandittstatene begynner å skyte vilt.

Problemet er ikke at man prater, eller at man diskuterer for å finne en løsning. Problemet er at man er dum nok til å forsøke å finne en løsning for enhver pris. Før eller siden må et rasjonelt menneske begripe at opponenten ikke kan diskuteres med. Man kan ikke stagge en aggressor ved å gi ham det han vil ha, for han vil alltid ha mer. Særlig når han ser hvor lett det er å ta det fra mennesker med svak vilje, som vil unngå krig for enhver pris. Og slike mennesker finnes i overflod i Europa.

Forsoningspolitikk, appeasement, har vært prøvd før. Det mest kjente og katastrofale eksempelet er den britiske statsminister Neville Chamberlains forsøk på å gjøre Hitler tilfreds ved å la ham ta tsjekkisk-kontrollert Sudetenland i 1938. Hvis Hitler fikk dette, ville han være fornøyd, og krig ville unngås. Som vi vet, begynte annen verdenskrig året etter.

Og helt siden nettopp denne krigen, da store deler av det siviliserte, høykulturelle Europa lå i ruiner, har Vesten ikke gjort annet enn å beklage sin eksistens overfor resten av verden. Ukritisk multikulturalisme og relativistiske moraloppfatninger har dominert Europa de siste femti årene, og vi har knapt gjort annet enn å piske oss selv på ryggen. Det nye er at visse andre faksjoner rundt om i verden, inkludert fundamentalistisk islam, også er begynt å piske oss på ryggen. Denne utviklingen kommer til å bli vår undergang med mindre vi er beredt til å bruke alle midler, inkludert krig, for å sette en stopper for våre fienders ønskemål -- som er å drepe oss og gjøre oss til slaver.

USA er nå den eneste staten i verden som er sterk nok til å gjøre en slutt på disse truslene mot sivilisasjonen som blant andre Nord-Korea representerer, men da er det på tide at vi europeere slutter med våre tåpelige anti-amerikanske griller og innser at det går en grense for hvor lenge man kan forhandle med gale diktatorer. Tatt i betraktning at Kim Jong-Il nå sitter og leker seg med kjernefysiske kinaputter, bør ikke engang den mest hardbarkede sosialist ha noen problemer med å velge side.

I disse dager har det foregått en del diskusjon i Dagbladet om hvorvidt 9/11 var noe mer enn en gjeng fanatiske muslimer og fire passasjerfly på vei mot diverse amerikanske landemerker. Det er mange rundt om i verden som i ettertid har analysert videoopptak, studert bilder, lyttet til telefonsamtaler -- og kommet til at det absolutt var noe mer. De mer nøkterne nøyer seg med å fastslå ting som "tårnene skulle ikke ha kollapset på den måten", men det er dessverre ikke langt derfra til å påstå at "den amerikanske regjeringen samtykket i operasjonen", eller at "Bush stod bak det hele".

Jeg er ingen ekspert på 9/11 og vil ikke innlate meg på noen diskusjon om hva som er fakta og ikke fakta. Jeg er mer interessert i:

1) Å undersøke de eksplisitte og implisitte premissene for konspirasjonsteorier flest.

2) Å forstå årsaken til konspirasjonsteorienes popularitet.

Når det gjelder premissene, har Alexander Marriott skrevet en god artikkel i Capitalism Magazine om akkurat dette:

To accept a conspiracy theory that the government or certain of its officers killed President Kennedy or carried out the 9/11 attacks, without overwhelming evidence (as in a criminal conspiracy case), requires the acceptance of certain other implausible facts. For instance, one would have to accept that scores of people in the government are able, at will, to plan secretly large scale attacks or plots and maintain operational security against leaks. This makes a good movie plot, but a rather alarming fact of reality if one accepts it. To accept this idea though, one has to ignore clear evidence that other plots and schemes by government officials including the “most powerful man on earth,” the President, have not succeeded and have been uncovered.

Det er jo også en utbredt gimmick hertillands at president Bush er en tilbakestående tosk som ikke kan formulere én fornuftig setning, men likevel florerer det sammesteds av konspirasjonsteorier som impliserer at Bush er et eksepsjonelt geni, for det var jo han som stod bak 9/11! Eller for å tale med Marriott:

People who believe 9/11 was an “inside job” say Bush wanted a rationale for war or a way to win the next election, etc. So aside from the first two points (the government is capable of keeping such a plot secret and government is run by men of pure evil) one must also accept that Bush is a diabolical genius. He had to formulate and execute a perfectly secure plan to attack his own country in nine months in order to gather a rationale to attack Afghanistan and Iraq and win re-election in 2004. Since every new development, from the foiled plot in England to the Israeli-Hezbollah conflict, can be added to the conspiracy, Bush’s tremendous mind and evil genius become magnified over and over again. He makes Lex Luther look retarded in the conspiracy theory universe.

Premissene er, som man ser, svært ofte fantastiske, og jeg tror folk flest som har en hang til konspirasjonsteorier, ikke tenker så mye over dette, men henger seg mer opp i alskens løsrevne fakta og "fakta". (Eller hva sier du, Klaudiuz?) I forlengelsen av dette kan vi spørre oss om årsaken til at folk har slik en hang til konspirasjonsteorier. Marriott mener det ofte handler om "the leftist dictum of 'follow the money' or 'look who benefits'", altså i tråd med Per-Aslak Etresvågs Makten bak makten (2006).

Men jeg tror enda mer på konspirasjonsteoriens almenmenneskelige appell. Vis meg den konspirasjonsteoretiker som ikke blir fylt med en ulidelig spenning ved tanken på at han besitter en innsikt i 9/11 som folk flest ikke har, og som myndighetene prøver å holde skjult. Det er nesten som å være på skattejakt. Og som Alexander Marriott viser, er det skremmende lett å lage en konspirasjonsteori. For oss som har en viss interesse for amerikansk historie, vil en slik oppfatning av George Washington fortone seg en smule absurd:

"George Washington, widely regarded as the father of his country and a great man, was in fact an evil genius bent on domination and tyranny. He callously egged on revolution and war with England and then purposely went out of his way to become commander of the continental army by shamelessly coming to the second continental congress in his uniform. When he relinquished his sword at the end of the war it was but a brilliant avaricious calculation for future power which worked perfectly as he chaired the constitutional convention and steered the proceedings to make the presidency powerful because he wanted to be the first one and knew the others would make him so. He also made sure Madison’s and the other delegates notes on the convention left his role of active manipulation out of the 'official' record. When he became President he found the job not as powerful as he liked and wanted to quit which he did after two terms. As he was about to make his comeback as the commanding general of a huge army to, on paper, fend of French invasion (but really he was going to use it to kill President Adams and declare himself dictator), he caught pneumonia and died. Lucky for his country too, because he would have destroyed it as his whole malign career says he would."

Nei, folkens, overlat eventyrene til fiksjonen, sjekk premissene først, og slå kaldt vann i blodet før dere hopper på konspirasjonskarusellen.

Forfatteren Hans Petter Laberg har ganske nylig anklaget meg for å gjøre bruk av begrepet "politisk korrekt". Ifølge ham og et knippe andre er dette en motstandersvertende floskel uten reelt innhold. Mon det. Det er nemlig ikke alltid så vanskelig å knytte et innhold til begrepet; man trenger bare en passende kontekst som folk er fortrolig med. Og én slik kontekst er kjønn.

Det er nemlig en annen forfatter som har angrepet en hellig ku i den norske kjønn- og litteraturforestilling. Ole Idar Kvelvane har våget å påstå at kvinner skriver dårligere bøker enn menn. Hvorfor Dagbladet antok denne artikkelen, er meg forøvrig en gåte. De må ha vært desperate etter å få fart på den årlige sommerdebatten om litteratur. Men Kvelvane har fått publisitet så det holder, så han ler nok hele veien til banken. Kanskje han sogar kommer ut av skapet om en stund og innrømmer at alt var et PR-stunt.

Men det er ingen grunn til å avfeie hans artikkel bare fordi han kanskje gjorde det for oppmerksomhetens skyld. Hans artikkel og kritikken han har fått, utgjør et høyst interessant fenomen i vår samtid.

Ser man nøkternt på det, er ikke Kvelvanes artikkel spesielt godt fundert. Den bærer preg av å være skrevet i frustrasjon og med en rekke følelsesutbrudd rett fra hjertet og gallen. Det svakeste punktet er naturligvis Kvelvanes slutning:

At menn er betre forfattarar enn kvinner, er noko eg har visst ganske lenge. Eg kan på ståande fot rekne opp eit dusin svært gode mannlege norske forfattarar, nålevande og daude, men eg kan ikkje komme på ein einaste kvinneleg forfattar som eg faktisk har lest. Kvifor har eg ikkje lest Undset, Collett eller Skram (eg kjem diverre ikkje på nokre samtidige kvinnelege forfattarar av same kaliber)? Kvifor blir ikkje deira bøker dytta på meg slik som er tilfelle med dei beste verka til Mykle og Bjørneboe, eller Saabye Christensen eller Ambjørnsen for den saks skuld. Svaret er enkelt: Fordi dei ikkje er like gode.

Han innrømmer altså at han ikke har lest særlig mange bøker av kvinnelige forfattere, men mener grunnen er at de ikke blir "dytta på" ham. Altså går han ut ifra at man nærmest automatisk alltid leser de beste bøkene som finnes, siden disse blir "dytta på" en. Forunderlig nok viser historien at mange bøker er blitt miskjent i sin samtid, og at de først senere er blitt populære og regnet blant de beste i verden. Dermed er innholdet i kategorien "dei beste verka" ikke så gjennomsiktig som Kvelvane later til å tro. Hvilke bøker som blir "dytta på" en person, varierer derfor med denne personens samtid og omgangskrets. Jeg tror ikke Ayn Rands Atlas Shrugged dyttes på medlemmene av Rød Ungdom, selv om boken er enormt populær i objektivistiske sirkler og leses av mange på høyresiden.

Nå tar Kvelvane det for gitt at bøker skrevet av menn er de beste, og spør seg hvorfor det er slik:

Eg trur det har med noko så enkelt som blikk å gjere, måten å sjå verda på. Sjølv etter tretti år med likestilling blir jentungar framleis oppdratt til å sjå på verda med eit passivt blikk, eit blikk som ikkje skal sjå, men bli sett. Difor lærer dei seg å pynte seg og gjere seg til for mannsblikket, slik at dei når tida kjem skal få ein make å formere seg med. Det ligg i kulturen. Det ligg i gena.

Gutungar blir oppdratt til å sjå aktivt, og då helst på det andre kjønnet. Og å sjå er kanskje den viktigaste eigenskapen ein må ha for å vere forfattar og kunstnar i det heile teke. Det slår meg i møte med kvinnelege forfattarar sine tekstar. Det er som om tekstane deira skrik: Er det nokon som ser meg nå, kor godt eg skriv? Og dette blir det ikkje god litteratur av. Den beste litteraturen er heilt fri, den har eit aktivt og grådig blikk. Menn har det, og difor er det dei som står bak storparten av dei siste tjuefem åras beste norske litterære verk.

Dette og det som ligger bak en slik forestilling, går på tvers av alt som kalles god tone i det postmoderne Norge, hvor kjønn er og blir en hellig ku. Det vil si at det kun er visse ting man tillate seg å si om dette emnet, dersom man ønsker å bli tatt på alvor. Kvelvane har regelrett kjørt ned den hellige kua, og reaksjonene blir deretter. Han "burde vært beskyttet mot seg selv", for å sitere Knut Johannessen (Vox populi). Det er et klassisk gjengjeldelsesangrep fra den "politisk korrekte" opinionen. Ta ballene, ikke mannen.

Det "politisk korrekte" synet er altså noe i retning av at kjønn er en konstruert kulturell kategori som ikke determinerer en kvinne, samtidig som kjønnet er en biologisk kategori som utmerker en kvinne. Dette smått selvmotsigende synet stammer fra to typer feminisme. Den eldste typen har hevdet at kvinnen ikke var annerledes enn mannen, at hun måtte ha de samme rettigheter som ham, og at hun til og med burde bli som ham. Den andre typen, nyfeminismen, har tatt utgangspunkt i kvinnen som et vesen distinkt fra mannen. Kvinnen betraktes her for eksempel som dyktigere enn mannen til å bygge relasjoner, til å tenke nytt og alternativt, samtidig som det anerkjennes at kvinnen tidvis er for tilbakeholden og ikke våger å satse så mye. Moderne kampanjer rettet mot kvinner tar ofte utgangspunkt i sistnevnte "svakhet" og oppfordrer dem til å overvinne sin frykt for å nå toppen.

Kvelvane kolliderer derfor kraftig med den første typen feminisme når han hevder at det biologiske kjønnet og dertil hørende gener har betydning for hvorvidt en person skriver godt. Samtidig smeller han inn i den andre typen feminisme når han hevder at kvinnens særegenskaper i forhold til menn ikke teller positivt, men negativt. Sluttelig går han i clinch med det som har vært Norges offisielle policy overfor kvinner de siste årene: "positiv" diskriminering, kvotering, særprivilegier, kampanjer og opprop for å øke kvinneandelen på diverse samfunnsområder. Den hellige kua rauter stadig at det er til alles beste at det vi får flere kvinner inn i styrerommene, forfatteryrket, politiet, militæret, lederstillinger, Stortinget, etc. Begrunnelsen er todelt og hentet fra de to typene feminisme: 1) Kvinner er "som menn", men har vært diskriminert fordi menn har sett på dem "som kvinner". 2) Kvinner har "noe" som menn ikke har, og som sannsynligvis vil være "berikende" på et eller annet vis, bare kvinnene får slippe til.

Det er mange måter man kan angripe denne hellige kua på, og de aller fleste vil bli møtt med en fordømmende holdning. Kvelvanes innlegg var ikke spesielt etterrettelig, men selv om det hadde vært det, ville reaksjonene sannsynligvis ha blitt de samme. Personlig leser jeg innlegget som en litt flåsete maskulistisk frustrasjon avfødt av mannen som føler seg forbigått og diskriminert av det enorme fokuset på kvinnen og hennes rettigheter, muligheter og kravet om at hun skal sikte mot toppen. Det er jo nemlig ikke slik at den vanlige mannen i gaten føler at han har diskriminert noen, så hvorfor skal han rammes av kvoteringsbestemmelser? Likeledes er det mange unge kvinner som hverken føler seg undertrykt eller sympatiserer spesielt mye med feminismens fanesaker.

Det mest interessante med hele debatten er derfor ikke innholdet i Kvelvanes innlegg, men hvilke reaksjoner han har fått, og hva dette utsier om det norske politiske og kulturelle klima. Her har vi virkelig et tema for videre undersøkelse. Enn så lenge konstaterer jeg at vi har minst én hellig ku i Norge, og den heter "Kjønn".

I sin nye kronikk i Aftenposten forklarer Jostein Gaarder indirekte hvorfor han skrev den første kronikken: Han følte slik sorg og vrede over bildene fra Qana. På grunn av medlidenhet, må man anta. Men hvorfor føler man medlidenhet?

Gjennom århundrenes løp er det mange som har gjort seg tanker om medlidenhetens vesen og dens funksjon i god og dårlig forstand. Men i vår kristne kultur har den nesten alltid vært regnet som en dyd, da den regnes som selve essensen av nestekjærlighet.

Likevel har medlidenheten gjennomgått en underlig forandring i våre tider. Fra å rette seg mot våre nærmeste og våre naboer til å handle om mennesker som bor under fjerne himmelstrøk. Mens det tidligere var ulykker og sorg i våre mest umiddelbare omgivelser som påkalte vår medlidenhet, var det også lettere å reagere aktivt på denne lidelsen. En gammel kvinne i nabolaget var blitt syk, og man besøkte henne. En person falt om på gaten, og man hjalp ham straks på bena. Enkelte ganger kunne man ikke gjøre noe for den forulykkede, men man var i det minste tilstede og "led med" ham i håp om å lindre noe av hans lidelse.

På grunn av medias betydelige kontroll over vår virkelighet er ikke lenger vår medlidenhet rettet bare mot det som ligger i vår umiddelbare nærhet, og den er heller ikke lenger bestemt av våre egne fortolkninger alene. En stor del av vår medlidenhet kanaliseres inn i media og er bestemt av hva media fokuserer på, og hvordan media fokuserer på det.

Nå for tiden ligger fokus på krigen i Libanon, hvor hendelsene i overveiende grad fortolkes som et brutalt israelsk angrep på en uskyldig sivilbefolkning -- og hvor det særlig er barn som rammes. Bombingen av Qana utløste en flom av bilder som fikk noen hver til å gå ut av sitt gode skinn. Jostein Gaarder skrev sin kronikk som en rasende reaksjon på disse bildene, som et uttrykk for medlidenhet med ofrene og de pårørende.

Men hva er medlidenhetens vesen? Mens den "kristne" forklaringen har vært at det ligger i vår natur å bry oss om og hjelpe dem som er dårligere stilt enn oss, mener den tyske filosofen Friedrich Nietzsche at medlidenhet er en egoistisk reaksjon på andres ulykke. Han skriver i Morgenrøde (§ 133) at reaksjonen kan skyldes to ting: Enten fordi vår stolthetsfølelse er blitt såret fordi vi "tillot" en ulykke å skje; vi var ikke mektige nok til å forhindre dette, og nå forsøker vi å gjenopprette vår egen stolthet ved å hjelpe den forulykkede. Eller fordi vi ser en fare for oss selv i en ulykke som rammer en annen, den minner oss om hvor skrøpelige vi mennesker er.

Men når man hjelper på bena en som har falt, utfører man utvilsomt en nyttig handling som tjener den lidende. Samtidig føler man seg vel fordi man aktivt har kunnet gjenopprette en situasjon som man fornemmet som ugunstig (hvis man selv var blitt rammet av den). Men når man skriver en kronikk i Aftenposten, hjelper man ikke ofrene i Libanon. De føler seg hverken bedre eller verre som følge av Gaarders medlidenhet. Det eneste han oppnår, er å gi uttrykk for sin misnøye med situasjonen, men dypest sett for avmakten over å ikke kunne gjenopprette den.

Medlidenhet er altså ikke å "dele" en annens lidelse, men å påføre seg selv en ny lidelse. Denne vil man som sagt bli kvitt ved å hjelpe den andre, men kan man ikke gjøre noe med hans lidelse, blir man heller ikke kvitt sin egen medlidenhetslidelse. Altså lider man i langdrag. Dette er en vond følelse, og sogar en svært farlig følelse. Det er nemlig en form for Weltschmerz, en kronisk følelse av at virkeligheten ikke lever opp til ens idealbilde. Dette er blitt en meget utbredt følelse i det intellektuelle Vesten, en evig nedstemthet over virkeligheten -- og samtidig en manglende evne til å gjøre noe med det.

Jo, Gaarder kunne i teorien ha sendt noen av sine millioner til Libanon i håp om at det skulle lette forholdene for de sivile der nede, ennskjønt han ikke ville hatt noen garantier for at ikke pengene hadde havnet i en kronerulling for anriket uran. Å stoppe lidelsene fullstendig ligger imidlertid utenfor hans kontroll. Og så snart krigen i Libanon er slutt, fokuserer media på en ny konflikt, og medlidenheten vekkes på ny.

Hva er da idealbildet som Gaarder og en rekke andre ser ut til å dele? Muligens en verden hvor det ikke finnes krig, hvor alle lever i fred og fordragelighet, hvor det ikke finnes lidelse. For hadde det ikke vært lidelse, hadde man nemlig sluppet å bli pint av denne vonde følelsen som kalles medlidenhet. Men lidelse har det alltid vært, og det er ingenting som tyder på at det vil ta slutt. Så medlidenheten fortsetter å innfinne seg. Men det er ikke nødvendigvis et onde, bare den kjenner sin besøkstid.

For det er bare nå i siste halvdel av det 20. århundre vi er blitt lært opp til å betrakte hele verden som vår familie. "Barna i Afrika" er angivelig våre brødre og søstre, og vi bør kjenne vår plikt til å lindre deres lidelser. Dette er vår nye avlat. Men denne formen for medlidenhet -- man kunne kalle den medialidenhet -- hvor din neste ikke bare inkluderer din nabo, men flere hundre millioner mennesker spredt omkring på kloden hvor det bare finnes TV-kameraer, er fundamentalt hyklersk og skadelig. Vi gjør nemlig ikke alt vi kan for å minske verdens lidelse, og skulle vi ha prøvd å gjøre det, ville vi både ha mislykkes og gått til grunne på vår medlidenhet. Og dette ville ingenlunde ha bidratt til å fjerne verdens lidelse, men derimot økt den.

Er det noe konflikten i Midtøsten har minst bruk for, er det tankeløse følelsesutbrudd. La derfor medlidenhet være forbeholdt umiddelbare og nærliggende situasjoner, og tenk kaldere og klarere om den store verden og de store begivenheter.