Kategori: Refleksjoner

Jeg var vel blant de første til å rykke ut mot Gaarders kronikk, hvor han underkjenner Israels rett til å eksistere. Selv om jeg mener at mitt innlegg er velfundert, er det mange som nå har gått altfor langt i sin kritikk av mannen.

Problemet er ikke at Gaarder har ytret seg. I et fritt samfunn bør han ha all rett til å lire av seg de mest uetterrettelige påstander, for de vil uansett bli møtt med motstand. Og det er absolutt på sin plass å kritisere Gaarders uetterretteligheter.

Men det er like viktig å kritisere kritikken av Gaarder, når det er den som er uetterrettelig, og beskyldningene som har haglet om antisemittisme, er et svært skittent forsøk på å kneble forfatteren. Jeg viser forøvrig til Nagels blogg for en dypere analyse av dette.

I denne debatten er det altfor mange som reagerer med følelsesutbrudd fremfor å tenke, nettopp her hvor det er så nødvendig med fornuft og ettertanke. Gaarders kronikk, med alle sine litterære overdådigheter og profetiske dommedagsbasuner, spiller dessverre på følelser alle vegne, og er en brannfakkel inn i et allerede opphetet kruttkammer.

Måtte det snart bli regn.

Jostein Gaarder skriver på kronikkplass i Aftenposten i dag at han ikke lenger anerkjenner staten Israel for dens handlinger i Midtøsten. Er dette en fornuftig reaksjon? Jeg tviler.

Faktisk er det ikke første gangen en norsk forfatter skriker opp om en krigssituasjon han anser som dypt urettferdig. I 2001 samlet Ebba Haslund 137 norske forfattere mot USAs invasjon av Afghanistan, og i 2003 gjentok Vigdis Hjorth og Jo Eggen oppfordringen mot den forestående invasjonen av Irak. I 2006 har vi ikke sett noe lignende fra den norske forfatterstanden, men nå vil kanskje Gaarders harmdirrende kronikk sette i gang nok en bevegelse, "mot Israels invasjon av Libanon".

Jeg håper ikke det, for det lyser tanketomhet lang vei av slike oppfordringer. Når forfattere, som bør være blant de mest reflekterte medlemmene av et samfunn, slår seg sammen i en kollektiv fordømmelse, er det grunn til megen sorg og jammer. For det er nok de færreste av disse forfatterne som virkelig har tenkt seg om. Snarere spiller nok kollegialiteten en betydelig rolle når "Norges forfattere" skriver under på en eller annen oppfordring; man skal jo helst ikke skille seg ut fra sine likemenn. Ibsen og Bjørnson, disse to individualister og samfunnskritikere av rang, hadde senket blikket i skam. Å skrive under på en kollektiv oppfordring er som å stemme ved valg. Man trenger ikke å begrunne sin stemme, man trenger ikke å tenke seg om, man trenger bare å handle etter en eller annen irrasjonell grille eller dagens humør.

Nå har jeg større respekt for en mann som setter seg ned og skriver en kronikk, endatil med visse litterære kvaliteter, hvor han legger for dagen sitt syn. Men er det et fornuftig syn? På én måte ja. På flere måter nei.

Det fornuftige elementet i Gaarders kronikk er avvisningen av israelernes status som "Guds utvalgte folk". Det er helt åpenbart at vi ikke kan akseptere en stats moralske rett til å eksistere som fundert i Bibelen, slik vi heller ikke kan akseptere islamistenes rett til en irrasjonell verdensoppfatning med grunnlag i Koranen. Israel har altså ikke carte-blanche til å invadere Libanon og knuse Hizbollah fordi israelerne nyter et slags guddommelig privilegium, og i den grad israelske politikere, generaler og ordinære borgere tror dette, tar de feil og bør irettesettes.

Omtrent så langt går mine innrømmelser overfor Gaarders påstander. Etter dette mener jeg at han tar feil på alle punkter.

Israels rett til å forsvare seg -- inkludert retten til å invadere Libanon og knuse Hizbollah -- er ikke metafysisk, men moralsk. Det handler om retten til selvforsvar, og det handler om en fri stats rett til å eksistere. Gaarder medgir at Israels grunnleggelse var en historisk og moralsk rett, med tanke på forfølgelsen det jødiske folk hadde vært utsatt for. Og da er det ikke å forglemme at araberne angrep Israel idet staten var i ferd med å se dagens lys. Fra første stund var israelerne truet fra alle kanter, men de overvant aggresjonen og bestod.

Men når Gaarder sier at Israels ekspansjon i 1967 var umoralsk og bør fordømmes, glemmer han at helt fra våpenhvilen mellom Israel og araberstatene i 1949, hadde sistnevnte støttet geriljaangrep og terrorisme mot Israel. Ingen av de arabiske statene anerkjente Israel, og da Egypt plutselig mobiliserte utenfor den israelske grensen i 1967, var det ikke underlig at Israel iverksatte et forkjøpsangrep. Igjen seiret Israel og fortriplet sitt landareal, inkludert hundretusener av arabere. Senere har Israel trukket seg fra store deler av dette territoriet -- senest fra Gazastripen i fjor.

Til tross for Israels innrømmelser har hverken Hamas (som fikk flertall i det palestinske valget i januar) eller Hizbollah sluttet med å angripe landet. Og dette fordømmes nærmest unisont over hele Vesten -- kanskje med unntak for den horrible uttalelsen fra Andreas Ytterstad i Internasjonale Sosialister, hvor han ber venstresiden om å støtte Hizbollah for å skape en samlet front mot Israel og USA. Nok et eksempel på at alle midler er tillatt for sosialister (inkludert terrorisme), så lenge det er mot representanter for politisk frihet og kapitalisme.

Men i Vesten forstår man tydeligvis ikke hva det innebærer at et land blir kontinuerlig angrepet av selvmordsbombere og raketter. Man kan godt fordømme det, men ve om Israel skulle reagere med noe annet enn "passivt forsvar". Når Israel nå endelig har valgt å invadere Libanon for å få en slutt på rakettene som sendes derfra, går hele verden av skaftet for å fordømme denne "overdrevne aggresjonen". En gang i tiden ville det ha vært rent selvmord å angripe en langt sterkere militærmakt, for man kunne regne med at forsvaret og den påfølgende gjengjeldelsen ville bli overveldende. Men nå er verdens aggressorer, som Hizbollah, beskyttet av FN, verdensopinionen og ikke minst av forfattere og andre som rystes over bilder av blodige barnelik og krever en slutt på krigen.

For kjernen i det vestlige følelsesregister er hele tiden: krigen må ta en slutt umiddelbart, så ikke flere uskyldige blir rammet. Og så slår man av sin fornuft og ser helt bort ifra kontekst og realiteter. Man tar for gitt at krig er noe ondt i seg selv og utkjempes mellom to likeverdig onde/gode parter. Dermed kommer man raskt til den pussige "konklusjon" at den sterkeste militærmakten må "vise hensyn" og "forholde seg passiv".

De samme som mener dette, hevder gjerne at Israel betrakter én israeler som mer verdt enn ti eller ti tusen arabere (for å tale med Gaarder), men egentlig mener disse at en israeler er mindre verd enn en araber. For de synes det er bedre at Hizbollah får sende raketter mot Israel, hvor en og annen israeler mister livet (og det blir mange etterhvert), enn at Israel skal foreta en rask militæraksjon hvor de rensker det sørlige Libanon for Hizbollah. (Tenk det, Israel vil bare fjerne Hizbollah så langt som rakettene deres når! En gang i tiden ville det ikke ha vært spørsmål om annet enn betingelsesløs kapitulasjon eller fullstendig tilintetgjørelse.)

Det er altså helt forkjært å likestille Israel og Hizbollah i denne situasjonen, siden Hizbollah er ute etter å tilintetgjøre Israel, mens Israel kun ønsker å forsvare seg fra angrep. Vi vet at hvis de militante islamistene hadde vært i besittelse av mektigere våpen, ville de ha invadert og erobret Israel (slik de har prøvd før). Israel er i besittelse av atomvåpen og kunne med letthet ha okkupert halve Midtøsten. De gjør det ikke -- for de ønsker fred.

Men det er ikke freden som hersker i Midtøsten. Det er krig. Og krig er et helvete -- derom hersker ingen tvil. Død og ødeleggelse er konsekvensen. Ofte går det ut over sivile og uskyldige som ikke ønsker å ta del i konflikten. Men krig er ikke det verste som kan skje. Verre er det å leve i konstant frykt og slaveri, som vil skje med ethvert fritt land som ikke forsvarer seg mot sine fiender.

Derfor anerkjenner jeg israel, like mye som jeg anerkjenner Israels rett til å invadere Libanon for å få en slutt på trusselen fra Hizbollah. Hvis Jostein Gaarders kronikk skulle igangsette nok en protestbølge og underskriftskampanje fra en samlet forfattertrupp, håper jeg noen av dem tar seg tid til å tenke og undersøke realitetene før de skriver under.

Da nordstatenes general William T. Sherman invaderte sørstatene under den amerikanske borgerkrigen i 1864 og stod klar til å erobre Atlanta, evakuere sivilbefolkningen og brenne ned all infrastruktur i byen, var det flere innbyggere der som appellerte til ham om å spare byen på grunn av de mange eldre, syke og gravide som det ville bli risikabelt å flytte. Sherman sendte et brev til borgermesteren og bystyret hvor han svarte at hans beslutning stod fast:

"I shall not revoke my orders, because they were not designed to meet the humanities of the cause, but to prepare for the future struggles in which millions of good people outside of Atlanta have a deep interest. We must have peace, not only at Atlanta, but in all America. To secure this, we must stop the war that now desolates our once happy and favored country. To stop war, we must defeat the rebel armies which are arrayed against the laws and Constitution that all must respect and obey. To defeat those armies, we must prepare the way to reach them in their recesses, provided with the arms and instruments which enable us to accomplish our purpose."

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ble nylig intervjuet i Morgenbladet om Norges militære innsats i utlandet. Ethvert spørsmål journalist Maria Reinertsen stiller forsvarsministeren, har som premiss at det nærmest er skammelig at Norge kan delta med militære styrker i utlandet, siden dette enten vil kunne medføre at norske soldater dreper sivile eller blir forvekslet med den store, stygge ulven: amerikanske soldater.

Nå er det riktignok ingenting i veien med en debatt om hvorvidt Norge skal delta militært i utlandet, men det er et så godt eksempel på at følelser fortrenger all fornuft i dagens medievirkelighet, og at man ikke har det minste begrep om krigføring lenger, når journalisten formulerer seg slik til forsvarsministeren:

-- Men det er du som skal forklare dette når norske medier lager stygge overskrifter som "Norske soldater skyter på barn".

For det første er denne journalisten selv en del av det mediekonglomeratet som elsker å blåse slike saker ut av proporsjon ved å bruke villedende overskrifter av denne typen. For det annet er det tydeligvis en gjengs oppfatning i Norge at soldater ikke har rett til å forsvare seg dersom de blir angrepet av sivile eller bevæpnede barn. Som Henrik Hovland påpekte i en kronikk i Aftenposten:

Når velutstyrte nordmenn kommer i kamp med dårlig trent milits eller rusede barnesoldater, kan resultatet lett bli noe som i etterkant kan se ut som en massakre, selv om drepingen har vært legitim og i selvforsvar.

De som sitter i sine trygge stuer, godt skjermet for alt annet enn TV-vold, løper en stor risiko for å ikke ha den fjerneste anelse om hva krig innebærer. Uansett om det er en rasende folkemengde bevæpnet med stener og slagvåpen eller en tropp soldater som angriper, har man rett og plikt til å forsvare seg med alle midler. Retten handler om selvforsvar, plikten handler om krigens vesen. Hvis fienden innser at han kan sende barnesoldater eller sivile i kamp mot oss, siden vi da ikke vil forsvare oss av frykt for "stygge overskrifter" i Morgenbladet, vil han utnytte dette som sitt sterkeste og beste våpen. Og da vil det være umulig for oss å vinne krigen. 

Det er nemlig ikke nok å være materielt overlegen, slik mange synes å tro. Man må også ha den moralske overbevisning om at man har rett til å kjempe og vinne med de midler som er nødvendige. For har man først bundet seg til å føre krig mot en urokkelig fiende, må man vite at den eneste måten å oppnå fred på, er ved å nedkjempe ham fullstendig og betingelsesløst. Slik gjorde nordstatene det overfor sydstatene i den amerikanske borgerkrigen, slik gjorde de allierte det overfor Tyskland og Japan i annen verdenskrig.

"War is hell," sa general Sherman. Nettopp derfor bør vi strebe etter å gjøre krigen så effektiv og kortvarig som mulig. Men kompromisser og tilbakeholdenhet konsoliderer fienden og bidrar bare til å forlenge den.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å reservere denne bloggen til forfatteren i meg, men iblant dukker filosofen opp og gjør krav på spalteplass. For eksempel i går, da den italienske filosofen Paola Adele Cavalieri i et intervju i Dagbladet hevdet at enkelte dyr er selvstendige individer som kan sidestilles mennesket.

Hennes såkalte innsikt, som hun vil spre til folket, er at "hvert hval-individ i realiteten er en person", og begrunnelsen er at siden visse pattedyr "har en høy[t] utviklet fornuftsbestemt og erfaringsbegrunnet erkjennelse, så må de også omfattes av retten til liv".

Nå tenkte jeg i utgangspunktet å ugyldiggjøre dette resonnementet med følgende argument: Rettigheter er ikke basert utelukkende på fornuftsevner, det er også basert på evnen til å anerkjenne rettigheter. Hvis ikke en hval anerkjenner mine rettigheter, hvorfor skal jeg anerkjenne hvalens?

Cavalieri har nok arbeidet med denne problemstillingen noen år, så hun har vært intelligent nok til å prøve å stable på bena et forsvar mot dette argumentet. I artikkelen "Are Human Rights Human?" hevder hun at små barn og tilbakestående mennesker heller ikke er i stand til å anerkjenne rettigheter, men det betyr ikke at de ikke har rettigheter. 

Så dypt går hennes tenkning. Den støtter seg på de mest trivielle politisk korrekte "sannhetene". Hun klarer nok ikke å forestille seg det, men det er faktisk mulig å hevde at tilbakestående mennesker, altså slike som ikke kan holdes ansvarlige for sine handlinger, ikke har rettigheter i ordets rette forstand. I kraft av at de har en affeksjonsverdi for noen, vil det imidlertid være galt -- det vil si: lumpent gjort -- å avdageta dem. Akkurat som jeg ikke går til en venn og harpunerer gullfisken hans med knappenål.

Hva med små barn? Her kommer man til en gråsone når det gjelder barnets "potensielle rasjonalitet". Dette er et problem som også Cavalieri anerkjenner i sin artikkel, hvorfor hun foretrekker å snakke om tilbakestående mennesker. Små barn er ikke bevisst rettigheter, men de vil (sannsynligvis) komme til å bli det. Svært tilbakestående mennesker og hvaler vil aldri bli bevisst rettigheter -- og kan derfor aldri ha rettigheter.

Det er ikke så lenge siden vi betraktet enkelte raser som underlegne, og sogar satte misdannede barn ut i skogen. Morsomt nok mener Cavalieri at det er en form for rasisme, nemlig artisme (engelsk: speciesism), å hevde at menneskearten er hevet over andre arter. Hun påstår at det er inkonsistent å likestille negre og hvite, hvis man ikke samtidig likestiller mennesker og hvaler.

The history of what we call moral progress can for the most part be seen as the history of the substitution of hierarchical visions with presumptions in favor of equality.

Man kan diskutere hvorvidt dette "moralske fremskrittet" har vært av det gode på alle områder, men slik jeg ser det, går grensen for hva som omfattes av like rettigheter, definitivt før vi beveger oss inn i dyreriket. Det synes selvfølgelig ikke Cavalieri:

We routinely use nonhuman animals as mere commodities -- we kill them for food, we use them in work and entertainment, we employ them as tools for research of all kinds. In short, we treat them in ways in which we would deem it profoundly unethical to treat human beings.

La oss spørre oss: Hvorfor behandler vi ofte "ikke-menneskelige dyr" som varer? Fordi det er slik vi overlever. Ikke nødvendigvis bare derfor, men det er hovedårsaken. Vi er skapt til å spise dyr, til å kle oss i dyreskinn, og vi utnytter dyrene til vår egen fordel. Man kan godt kalle det vårt "instinkt". Akkurat som en løve dreper andre dyr på grunn av instinktet. Løvene bryr seg altså ikke med å gi andre dyr rettigheter, ikke oss heller. Men vi skal altså gi løvene rettigheter? Løvene kan drepe oss, vi kan ikke drepe dem.

Og hvis vi skal følge Cavalieris logikk, er det ingen grunn til å stoppe ved "intelligente" pattedyr. La fugler, fluer, planter og bakterier få rettigheter, de også. Med andre ord kan du ikke la deg behandle med antibiotika før en jury bestående av både mennesker og bakterier har bestemt at bakteriene har angrepet deg uten grunn og fortjener å bli drept i selvforsvar.

Er dette latterlig? Jeg synes egentlig ikke det. Det er langt mer alvorlig enn som så. Faktisk er det nok et skritt på veien mot en devaluering av mennesket. Det som ligger i bunn, er et inherent selvhat som særlig forefinnes i den europeiske kulturen. At fremstående filosofer går i bresjen for denne selvdestruktive nihilismen, er skremmende, men ikke overraskende. Europas åndsmennesker er vel blant de mest virkelighetsfjerne på planeten.

Ifølge Dagbladet holdt Paola Cavalieri forelesningen "Hvaler som personer" på EurSafe-konferansen ved Universitetet i Oslo i går. Jeg håper det var et rasjonelt menneske der som fremførte den mest åpenbare innvendingen av alle ... at hvaler ikke er personer!

Når man kommer inn på en såkalt gangvei, ser man ofte et blått skilt med to hvite figurer i veikanten. Figurene representerer en voksen mann som holder en liten jente i hånden. I Norge, vel å merke.

For da jeg første gang var i Tyskland, oppdaget jeg at det tilsvarende skiltet viser en voksen kvinne som holder en liten gutt i hånden! Noe sier meg at dette er skiltet i dets opprinnelige form -- også hertilands.

Konklusjonen jeg således drister meg til å trekke, er at det en gang var noen feminister som jobbet i Statens Veivesen, og som så sitt snitt til å innpode "nye verdier" i folket ved å designe et trafikkskilt i kvinnefrigjøringens ånd.

Men til tross for de nevnte feministenes durkdrevenhet glemte de å redesigne fareskiltet for ujevn vei, også kjent som "kvinnfolk i veibanen":

Uansett: Hvis det er noen som kjenner en annen historie bak skiltendringen, vil jeg gjerne høre den.