Hopp til innhold

5

BEFORE THE LAW

Before the law sits a gatekeeper. To this gatekeeper comes a man from the country who asks to gain entry into the law. But the gatekeeper says that he cannot grant him entry at the moment. The man thinks about it and then asks if he will be allowed to come in sometime later on. “It is possible,” says the gatekeeper, “but not now.” The gate to the law stands open, as always, and the gatekeeper walks to the side, so the man bends over in order to see through the gate into the inside. When the gatekeeper notices that, he laughs and says: “If it tempts you so much, try going inside in spite of my prohibition. But take note. I am powerful. And I am only the lowliest gatekeeper. But from room to room stand gatekeepers, each more powerful than the last. I cannot endure even one glimpse of the third.” The man from the country has not expected such difficulties: the law should always be accessible for everyone, he thinks, but as he now looks more closely at the gatekeeper in his fur coat, at his large pointed nose and his long, thin, black Tartar’s beard, he decides that it would be better to wait until he gets permission to go inside. The gatekeeper gives him a stool and allows him to sit down at the side in front of the gate. There he sits for days and years. He makes many attempts to be let in, and he wears the gatekeeper out with his requests. The gatekeeper often interrogates him briefly, questioning him about his homeland and many other things, but they are indifferent questions, the kind great men put, and at the end he always tells him once more that he cannot let him inside yet. The man, who has equipped himself with many things for his journey, spends everything, no matter how valuable, to win over the gatekeeper. The latter takes it all but, as he does so, says, “I am taking this only so that you do not think you have failed to do anything.”  During the many years the man observes the gatekeeper almost continuously. He forgets the other gatekeepers, and this first one seems to him the only obstacle for entry into the law. He curses the unlucky circumstance, in the first years thoughtlessly and out loud; later, as he grows old, he only mumbles to himself. He becomes childish and, since in the long years studying the gatekeeper he has also come to know the fleas in his fur collar, he even asks the fleas to help him persuade the gatekeeper. Finally his eyesight grows weak, and he does not know whether things are really darker around him or whether his eyes are merely deceiving him. But he recognizes now in the darkness an illumination which breaks inextinguishably out of the gateway to the law. Now he no longer has much time to live. Before his death he gathers up in his head all his experiences of the entire time into one question which he has not yet put to the gatekeeper. He waves to him, since he can no longer lift up his stiffening body. The gatekeeper has to bend way down to him, for the difference between them has changed considerably to the disadvantage of the man. “What do you want to know now?” asks the gatekeeper. “You are insatiable.” “Everyone strives after the law,” says the man, “so how is it that in these many years no one except me has requested entry?” The gatekeeper sees that the man is already dying and, in order to reach his diminishing sense of hearing, he shouts at him, “Here no one else can gain entry, since this entrance was assigned only to you. I’m going now to close it.”

Written by Franz Kafka, 1915.

Translation by Ian Johnston, 2009. Used with permission.

Facebook

209

Iblant går det ikke helt som håpet med et manuskript ...

Etter elleve år kan jeg konkludere med at Det absolutte nullpunkt ikke vil bli utgitt på noe norsk forlag.

Jeg har skrevet om dette prosjektet tidligere og skal ikke gjenta de eldste detaljene, men hendelsesforløpet de siste par årene turde likevel tåle en kort redegjørelse.

Etter at Det absolutte nullpunkt hadde gått et par runder med konsulentuttalelser hos mitt opprinnelige forlag i 2012-2013, uten at det førte til et konkret samarbeid, la jeg manus på is. Men våren 2016 tok jeg det frem igjen, for jeg mente at premisset var bra, og at det kunne bli en utgivelsesverdig bok hvis jeg skrev manus helt om. Utgangspunktet var det samme, men nå bygde jeg historien opp mer som en spenningsroman. På tross av dette beholdt manus sin noe gammeldagse språkføring og sitt filosofiske tankegods. Spenningen skulle på ingen måte være det viktigste.

Jeg brukte et knapt år på omarbeidelsen, hadde manus inne hos fire private testlesere og sendte en revidert versjon til en rekke forlag i løpet av høsten 2017. Til sammen elleve forlag fikk manus i hende, men ingen var villige til å vurdere en utgivelse. Med tanke på at refusjonene har strømmet inn siden august, var det ingen overraskelse da jeg mottok den ellevte refusjonen i går. … fortsett å lese «Det omnirefuserte nullpunkt»

Facebook

5

Vi er kommet til nyttårsaften, og det er atter tid for et tilbakeblikk på året som er gått. For ett år siden skrev jeg at jeg foretrakk tekst fremfor bilder. Vel, nå blir det motsatt. Ett selvprodusert bilde per måned som har gått, pluss litt assosiativ tekst.

Hva er årsaken til denne helomvendingen? Jeg har simpelthen ikke noe håndfast å berette om. Året 2017 har vært en prosess. Hele livet kan riktignok betraktes som en prosess, men vi mennesker har jo en tendens til å anse prosesser som verdifulle først når de har nådd en positiv avslutning og et konkret resultat. Sistnevnte har glimret med sitt fravær i år. Prosessen har derimot vært i full sving og fortsetter slik inn i 2018.

Og med følgende kavalkade ønsker jeg mine trofaste lesere et godt nytt år.

JANUAR

"Menneskers liv er som romaner, tenkte jeg, når du har kommet langt nok i en roman, også om den er kjedelig, lurer du på hvordan det skal gå, og når du har fulgt et menneske lenge, også om det er et ganske kjedelig menneske, lurer du på hvordan det vil gå, på hva som vil hende videre."

… fortsett å lese «Tilbakeblikk på 2017»

Facebook

40

Som min trofaste hærskare av lesere har fått med seg, har denne bloggen i lang tid hatt fokus på fordums skrivebordsmanuskripter og handlet lite om det som foregår i nåtiden.

Saken er at jeg har skrevet mye de to siste årene, primært på to prosjekter som ble refusert i tidligere versjoner. Jeg håper at neste år skal gi en endelig avklaring om begges skjebne. Og når avklaringen er et faktum, skal den omtales utførlig her på bloggen.

Men det som virkelig har vært en ulempe under arbeidet, er at jeg ikke har hatt et forlag eller en redaktør som har vært villig til å samarbeide om prosjektene. Når jeg sier samarbeide, mener jeg altså ikke en uforpliktende konsulentuttalelse, men en vilje til å gå inn i manus og finne ut hvordan dette kan ende i utgivelse.

"Klart du trenger en forlegger," sier Vidar Kvalshaug i sitt aller siste innlegg på bloggen Trampolineland. … fortsett å lese «Jakten på den ukjente forlegger»

Facebook

32

17. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Da er vi ved veis ende, etter seks måneder med romanforsøk fra 1996 til 2013. Den siste romanen i skrivebordsskuffen bærer tittelen I helvete og ble skrevet sommeren 2013, etter intens lesning av Arthur Schopenhauers Verden som vilje og forestilling. Jeg skulle egentlig begynne på min masteroppgave akkurat da, men den måtte vike for diktermusens kraft.

«Verden er et helvete, og menneskene er både djevlene og de pinte sjelene.» - Arthur Schopenhauer.

Kortromanen I helvete ble ferdigstilt etter noen uker, men den kom ikke helt i mål hos forlaget. Muligens vil den fremtre i ny form på et eller annet tidspunkt (kanskje under tittelen La alt håp fare), og derfor vil jeg ikke si altfor meget om den nå. Men den handler om lektor Jakob Verger, som forsøker å komme seg på fote igjen etter en ulykkelig kjærlighetshistorie. Han reiser bort, tar inn på hybel hos en gammel venninne, og setter seg fore å skrive en doktoravhandling om Schopenhauer som skal belyse hans personlige fallitt på Amors jaktmarker.

Under følger et kort, representativt utdrag. … fortsett å lese «I helvete»

Facebook