"En ærlig, direkte og ambisiøs debutroman," sa Aftenpostens anmelder om Herrer i åndenes rike, min eiendommelige fortelling om filosofistudenten Christian Winther og hans forsøk på å leve opp til Nietzsches beryktede overmenneskeideal. Boken ble utgitt på Aschehoug i 2006 og gikk ut av ordinært salg i 2009, men fremdeles er det en del eksemplarer igjen på mitt private lager.
Jeg selger nå boken for 100 kroner inkludert frakt og kan sende den hvor som helst på kloden.
Etter at jeg "gjenoppdaget" (se 2. romanforsøk: Det overnaturlige i dalen) filosofen Friedrich Nietzsche høsten 2002, fikk jeg en idé om å skrive en nietzscheansk roman. Hva det måtte innebære, stod ikke helt klart for meg. Skulle det være en roman hvor Nietzsches filosofi kom til uttrykk, eller en roman hvor Nietzsche personlig opptrådte? Jeg var ikke sikker, så jeg prøvde meg på begge deler.
Den syke Nietzsche, cirka 1899, året før han døde.
Når det gjaldt den filosofiske romanen, skrev jeg både på en selvbiografisk versjon og en fullstendig oppdiktet historie om et flystyrt i Sør-Tyskland. Alt dette styrte jeg med frem til november 2003, da jeg endelig forkastet hele greia og tenkte at jeg heller skulle skrive en universitetsroman om en student som var svært interessert i Nietzsches filosofi.
Her skal jeg vedlegge det første jeg skrev under tittelen Vilje til makt, i november 2002. Det ble totalt fire sider hvor jeg prøvde meg på en historisk roman med forbindelseslinjer til nåtiden. Jeg syntes ikke jeg klarte å etablere en god stemme eller interessant historie, så jeg gav fort opp forsøket og orienterte meg mer i retning av den filosofiske romanen. … fortsett å lese «Vilje til makt»
Etter det første fallerte romanforsøket om en forfatterspire tok jeg en lang pause fra romanskrivningen, i alle fall et knapt år. Da jeg i november 2001 skulle skrive hjemmeeksamen i litteraturvitenskap mellomfag, leste jeg Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere og ble ekstremt inspirert til atter å ta fatt på skjønnlitteraturen. Slik måtte man jo skrive en semiselvbiografisk roman, tenkte jeg.
Så jeg gjorde unna hjemmeeksamen på et par dager og brukte resten av tiden på min neste spireroman, som jeg gav arbeidstittelen Forfatterspiren. Mens den forrige romanen puttet noen faktiske hendelser inn i en fiktiv person, tenkte jeg denne gang å putte noen fiktive hendelser inn i en faktisk person, nemlig meg selv. Jeg tok utgangspunkt i mitt livsløp og vevde en fiksjonalisert historie rundt mitt daværende opphold i Bergen anno 2001.
Fantoft Studentby utenfor Bergen. Jeg bodde i den lave blokken til høyre da jeg skrev «Forfatterspiren».
Mens jeg arbeidet med mitt nye prosjekt, leste jeg tilfeldigvis Jan Kjærstads Homo falsus. Det førte til at jeg ble overmåte fascinert av metalitteratur og inkorporerte stadig flere metalitterære elementer i romanen utover året 2002. Til slutt hadde jeg et passe langt manuskript som strengt tatt bare var rot. Men første kapittel på ni sider kan vi vel alltids unne oss. Velbekomme. … fortsett å lese «Forfatterspiren»
Gjennom mesteparten av året 2000 led jeg av skrivesperre. Etter at Evig krig hadde gått i hundene høsten 1999, skrev jeg et par småtekster på vårparten, men ellers kom jeg ingen vei med mine røverromaner. På høsten besøkte jeg Ken Jensen, som på den tiden også bodde i bergensområdet. Fire år tidligere i Tromsø hadde han inspirert meg til å prøve meg som forfatter. Jeg fortalte ham om min elendighet, og han foreslo at jeg skrev en roman om mine egne opplevelser, i mer eller mindre fiksjonalisert form.
Se der, det hadde jeg aldri tenkt seriøst på før. Jeg bestemte meg for å følge rådet, og da jeg var på julebesøk hos familien i Tromsø, begynte jeg å skrive. Det skulle bli en slags roman om mitt liv som forfatterspire, derav arbeidstittelen «Spireroman». Jeg skrev imidlertid ikke så selvbiografisk som Knausgård skulle komme til å gjøre et knapt tiår senere, men implementerte en del faktiske hendelser fra mitt 22-årige liv i en ellers fiktiv hovedperson. Han bodde riktignok i Tromsø og var på min alder, men het Øystein Edvardsen og hadde helt andre familieforhold enn meg. Jeg lot romanen begynne i 1997, det året han (og jeg) avsluttet videregående.
Kongsbakken videregående skole i Tromsø, hvor "Øystein" og jeg trådte våre ungdomssko fra 1994 til 1997.
Men som så mange ganger før, stanset det opp. Tidlig på våren 2001 forekom det meg at jeg ikke hadde noen plan med denne romanen. Selv om det var gøy og lettvint å skrive den, ante jeg ikke hvor jeg ville hen. Ennå hadde jeg ikke skjønt at jeg ikke kan skrive en hel roman uten en slags synopsis som antyder hvor veien skal gå. Ergo, «Spireroman» fislet ut etter seksti sider.
Under er første kapittel på fire sider. Karakterklageberetningen er forøvrig basert på en sann historie - min egen historie. … fortsett å lese «Spireroman»
I år gratulerer jeg USA med dagen for tiende gang - med nok et historisk flagg. Dette flagget kalles The "Medallion" Centennial Flag og var i bruk mellom 1867 og 1877. Det har 37 stjerner og ble innført da Nebraska ble USAs 37. stat. Det fantes også et flagg med stjernene arrangert på rekke og rad, som på dagens 50-stjernersflagg. Men før 1912 var ikke arrangementet i kantonen standardisert ved lov, og derfor kunne det lages alternative flagg. The "Medallion" Centennial Flag var et populært design som pekte frem mot USAs 100-årsjubileum i 1876. Den innerste ringen består av 13 stjerner, som representerer de 13 opprinnelige koloniene, mens den ytterste ringen har 24, antallet stater som var blitt tatt opp i unionen i ettertid.
