Stian M. Landgaard

9. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

I september 1999 begynte jeg å fundere på en ny roman. I mange år hadde den amerikanske borgerkrigen interessert meg, men jeg syntes ikke man kunne skrive en norsk roman om dette. Hva skulle det interessere et norsk forlag, enn si et norsk publikum, å lese om amerikanske generaler, amerikanske soldater, i en krig som bare affiserte enkelte emigrerte nordmenn, men ikke har noen plass i Norges kollektive hukommelse? På samme vis fryktet jeg at en historisk roman var jevngod med underholdningslitteratur. Og jeg ville jo skrive seriøs litteratur.

Løsningen ble da å sende sivile nordmenn til det krigsherjede landet, samt trekke paralleller fra historien til hendelser i nåtiden, slik den danske TV-serien 1864 skulle gjøre femten år senere. Riktignok rakk jeg bare å gjøre det første - jeg gjorde research på Charleston, en viktig sørstatsby som ble bombardert fra havet og siden invadert av nordstatsstyrkene - men jeg hadde planlagt at menneskene i året 1864 skulle få etterkommere som dukket opp i et senere segment, rundt 1925, og disse skulle igjen få etterkommere som vi ville møte i 1999. Tanken var å illustrere krig på flere nivåer, mellom stater, mellom personer, mellom to sjeler i ett bryst, osv.

Men som så ofte, visjonene var mektigere enn pennen, og jeg gav meg etter ett kapittel på rundt elleve sider, som jeg i all freidighet inkluderer under. … fortsett å lese «Evig krig»

8. romanforsøk 1. novellesamlingsforsøk fra skrivebordsskuffen

På samme tid som jeg syslet med en rekke mislykkede romanforsøk, skrev jeg også korte tekster og noveller, de fleste i årene 1998 og 1999. På den tiden hadde jeg en forkjærlighet for fortellinger om sex, død, psykisk og fysisk sykdom og sosiologiske kasuser. Jeg gikk mer og mer bort fra den historiske røverromanen og orienterte meg mot det moderne samfunnets skyggesider, derav tittelen Samfunnsskygger da jeg i juni 1999 bestemte meg for å samle en del av tekstene jeg hadde skrevet de siste par årene, og sende dem til et forlag i form av en novellesamling.

Jeg samlet mine atten "beste" tekster, skrev et følgebrev, satt med fingeren på utskriftsknappen og var klar til å sende mitt første manus til et forlag, og adressaten var H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) AS. Grunnen til at jeg ville satse nettopp på Aschehoug, var at jeg hadde sans for forlagssjefen, William Nygaard, som hadde overlevd et attentat seks år tidligere, samt at jeg svermet for den fasjonable hagefesten som ble avholdt hver august.

Men da jeg kastet et siste blikk på de rundt 160 sidene, ble jeg grepet av en innsikt: Dette er ikke bra nok. Dette er ikke litterært på høyde med det som vanligvis blir utgitt. Noen av tekstene gjorde meg regelrett flau. Og det gjør de også den i dag, enda mer. Jeg har problemer med å lese dem, jeg bare kikker over noen setninger og må snu meg vekk, rødmende i skam. Ikke nødvendigvis fordi språket er så hjelpeløst, men fordi jeg behandler tematikkene på en fantastisk umoden og tidvis vulgær måte.

Så det ble ingen innsendelse av mitt første manus den gangen i 1999. Det skulle gå noen år før jeg endelig sendte et manus til et forlag, og i ettertankens blekhet er jeg glad for at jeg ventet.

Etter skumlesning av Samfunnsskygger har jeg bestemt meg for å publisere den siste teksten i samlingen, en historisk novelle som jeg skrev i mars 1999, og som skilte seg litt ut fra de andre tekstene, "Den blinde og Den lamme", vel elleve sider lang. … fortsett å lese «Samfunnsskygger»

7. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Denne romanen er sannsynligvis den eneste jeg har begynt på fordi jeg var inspirert av en sang. Om sangen har noe med selve historien å gjøre, er en annen sak, men på denne tiden, april 1999, hørte jeg mye på Nick Cave and the Bad Seeds. Sangen som inspirerte meg, het «The Loom of the Land», fra albumet Henry's Dream (1992).

Her er en link til YouTube for dem som føler seg kallet.

Hva handlet det egentlig om? Tja. Jeg var tilbake i røverromanens fantasiverden på 1700-1800-tallet med en kjærlighetshistorie verdig Norske Serier. Datteren til den rike kjøpmannen og sønnen til den fattige smeden har funnet hverandre, men den religiøse sekten som styrer landsbyen, vil aldri godta en slik forening, så de bestemmer seg for å flykte. Lenger enn til den tanken kom jeg dog ikke.

Her blir det unge paret presentert på fire sider i høyet: … fortsett å lese «Over det kalde land»

6. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Våren 1999 strevde jeg med stadig nye romanforsøk og korttekster. Det var denne våren jeg forsøkte å komme inn på Skrivekunstakademiet i Hordaland, for jeg skulle uansett flytte til Bergen i juni. Uheldigvis kom jeg ikke inn, men etter et raskt blikk på de tekstene jeg sendte inn, har jeg full forståelse for opptakskomiteens avgjørelse.

Denne romanen, som jeg syslet med i et par uker i april 1999, fikk aldri noen tittel, men skilte seg likevel ut i den forstand at jeg nå begynte å interessere meg for samfunnskritisk litteratur. Før hadde det primært handlet om røverromaner, altså fantastiske og usannsynlige historier med innslag av melodrama, skrekk og spøkeri, gjerne satt i en eller annen fasjonabel og idealisert fortid.

Her skal jeg imidlertid gjøre en vri. Istedenfor å publisere fire sider med klisjéfylt dilldall om å være en ung, fremmedgjort mann i et moderne samfunn, skal jeg heller publisere de notatene jeg gjorde - i førsteperson - da jeg forsøkte å forme hovedpersonen, som fikk navnet Alexander Lind.

Velbekomme. … fortsett å lese «Dannelsesroman 1999»

5. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Etter et par ukers pause hvor jeg har vært beskjeftiget på annet hold enn det rent PC-messige, skal jeg nå vende tilbake til den vilt populære serien med romanforsøk som endte i den virtuelle skrivebordsskuffen. Neste mann ut er Historielæreren, en roman som jeg i ettertankens blekhet ikke helt forstår. Jeg tror det var en slags ungdomsroman om en høyst besynderlig lærer ved navn Ole Nilstrup Didriksen (O.N.D.), og om hvordan elevene taklet hans uhyggelige presens i klasserommet.

Historien foregikk i andre klasse på videregående høsten 1995, tilfeldigvis samme høst som jeg selv gikk i andre klasse på Kongsbakken vgs. Skolen i romanen var imidlertid den fiktive Alderdalen vgs.

Jeg begynte på historien lille julaften 1998 og holdt på utover våren 1999, da jeg etter atten sider gav opp tanken på at dette skulle bli en roman. Så gjorde jeg den til en novelle isteden. Men i denne bloggserien skal det jo handle om romanforsøk, og her følger første kapittel, vel seks sider.

… fortsett å lese «Historielæreren»