I går sendte jeg min redaktør ny versjon av romanmanuskriptet titulert La alt håp fare. La oss håpe at tittelen ikke på noe vis gjenspeiler muligheten for utgivelse. Det er i disse tider to år siden sist jeg var i befatning med forlaget mitt vedrørende dette manuset, som jeg opprinnelig skrev i en fem ukers raptus sommeren 2013. Den gangen høstet manuset både positiv og negativ kritikk, og jeg ble anmodet om å skrive ny versjon. Det begynte jeg med tidlig i 2014, men etter å ha skrevet vel seksti nye sider, bestemte jeg meg for å la La alt håp fare fare inntil jeg var ferdig med masteroppgaven i filosofi.
Romanen ble derfor liggende brakk helt til begynnelsen av november 2015. Da var jeg ferdig med masterstudiet og kunne endelig ta frem både det opprinnelige manuset fra sommeren 2013 og de ekstra sidene jeg hadde skrevet våren 2014. Det jeg nå har gjort, er å kombinere disse to tekstene og samtidig gi hele manuskriptet en narrativ overhaling og språklig forbedring. Jeg har villet bevare tonen og essensen i den originale raptusversjonen, så bearbeidelsen har for det meste bestått i å utdype og utvide det som allerede forelå.
I så måte har det vært herlig befriende å befinne seg i en livssituasjon hvor romanskrivning er min heltidsjobb. Og når jeg sier heltid, mener jeg virkelig heltid. Jeg skriver om morgenen, om dagen, om kvelden, om natten, når som helst når jeg ikke har noe annet jeg må gjøre. Det er godt med pauser innimellom, men det er ikke noe som heter at arbeidsdagen er over. Er jeg trett, sover jeg. Når jeg våkner, uansett når på døgnet det er, går jeg tilbake til arbeidsstasjonen.
… fortsett å lese «Du hører fra oss!»
