Patrick Bahners har skrevet et kritisk innlegg i debatten om den sirlig kommenterte nytutgivelsen av Hitlers Mein Kampf, og jeg har oversatt innlegget for tidsskriftet Vagant. Teksten kan leses her: Et overflødig prosjekt?
Jeg har fått sparken
I dag kom det et elektronisk brev fra Skatteetaten hvor jeg fikk beskjed om at jeg ikke lenger er forfatter, ikke regnes som kunstner, ikke driver næringsvirksomhet. Det jeg driver med, er hobby-/fritidsvirksomhet.
Slik er det altså fatt. Siden 2007 eller 2008 har jeg hatt større underskudd enn overskudd i næringsvirksomheten, siden min eneste inntekt (foruten lønn som arbeidstager i bokhandel) har kommet fra et titall småoversettelser og et par kronikker. Underskuddet skyldes at jeg, slik loven åpner for, har trukket fra utgifter til bøker, research og desslike på skatten, i den tro at min lave næringsinntekt ikke skulle ha noe å si.
Monsteret var der hele tiden
Min gode venn Rolf Klaudiussen gjorde meg nettopp oppmerksom på en side med korte skrekkhistorier på bare to setninger. Jeg leste den første og måtte stanse der. I alle fall for en liten stund. Den var trolig den mest skremmende korthistorien jeg noensinne har lest, og gåsehuden som fortsatt omgav meg en viss tid etter lesningen, satte meg i tanker om hvorfor denne historien, eller snarere denne typen historie, kunne ha en så sterk virkning på meg og presumptivt også på andre.
Historien er muligens opprinnelig postet på Reddit av nicket justAnotherMuffledVo og lyder:
I begin tucking him into bed and he tells me, “Daddy, check for monsters under my bed.” I look underneath for his amusement and see him, another him, under the bed, staring back at me, quivering and whispering, “Daddy, there’s somebody on my bed.”
Hva er det som gjør denne historien så skummel? (Hvis noen lesere skulle synes at den ikke er skummel, er jeg lutter kommentarfeltøre.) Slik jeg ser det, skyldes skummelheten først og fremst den narrative strukturen som biter seg selv i halen. Historien starter med en helt ordinær hverdagssituasjon hvor både guttens far og vi, leserne, føler oss trygge, og ender med en sjokkerende avsløring som ikke bare river oss ut av tryggheten der og da, men retroaktivt ødelegger den tryggheten vi følte til å begynne med: Vi var nemlig aldri trygge. For monsteret braste ikke plutselig inn døren på et senere tidspunkt. Monsteret var der hele tiden.
Du hører fra oss!
I går sendte jeg min redaktør ny versjon av romanmanuskriptet titulert La alt håp fare. La oss håpe at tittelen ikke på noe vis gjenspeiler muligheten for utgivelse. Det er i disse tider to år siden sist jeg var i befatning med forlaget mitt vedrørende dette manuset, som jeg opprinnelig skrev i en fem ukers raptus sommeren 2013. Den gangen høstet manuset både positiv og negativ kritikk, og jeg ble anmodet om å skrive ny versjon. Det begynte jeg med tidlig i 2014, men etter å ha skrevet vel seksti nye sider, bestemte jeg meg for å la La alt håp fare fare inntil jeg var ferdig med masteroppgaven i filosofi.
Romanen ble derfor liggende brakk helt til begynnelsen av november 2015. Da var jeg ferdig med masterstudiet og kunne endelig ta frem både det opprinnelige manuset fra sommeren 2013 og de ekstra sidene jeg hadde skrevet våren 2014. Det jeg nå har gjort, er å kombinere disse to tekstene og samtidig gi hele manuskriptet en narrativ overhaling og språklig forbedring. Jeg har villet bevare tonen og essensen i den originale raptusversjonen, så bearbeidelsen har for det meste bestått i å utdype og utvide det som allerede forelå.
I så måte har det vært herlig befriende å befinne seg i en livssituasjon hvor romanskrivning er min heltidsjobb. Og når jeg sier heltid, mener jeg virkelig heltid. Jeg skriver om morgenen, om dagen, om kvelden, om natten, når som helst når jeg ikke har noe annet jeg må gjøre. Det er godt med pauser innimellom, men det er ikke noe som heter at arbeidsdagen er over. Er jeg trett, sover jeg. Når jeg våkner, uansett når på døgnet det er, går jeg tilbake til arbeidsstasjonen.
Tilbakeblikk på 2015
Jeg vekker herved liv i en gammel bloggtradisjon. Litt om hva jeg gjorde, så, hørte og skrev i hver av de tolv månedene som snart er overstått. Siden jeg er for udisiplinert til å skrive dagbok, får det bli månedsbok isteden.
JANUAR
Min nevø Kevin ble døpt i Elverhøy kirke. Jeg ventet på tilbakemelding fra veilederen om masteroppgaven. På jobb strevde vi litt med overgangen fra Akademisk Kvarter til Akademika Tromsø. Jeg bestemte meg for å søke permisjon i ett år for å bo i Berlin og skrive roman - så snart masteroppgaven var levert til sommeren. Jeg hørte: "I Will Always Love You" av Dolly Parton.
Utdrag fra e-post (til Astrid): "Her vedlegger jeg romanutkastet jeg arbeidet med i 2006, i alle fall den delen som omhandler barndommen til min hovedperson, Julian Dahl. Jeg skrev bare noen brokker av de to andre delene, Sør-Afrika-historien og hjemvendelsen, for jeg var ikke sikker på hva jeg skulle skrive, eller hvordan jeg skulle strukturere det." … fortsett å lese «Tilbakeblikk på 2015»