Stian M. Landgaard

Jeg snakker nå - utrolig nok - ikke om meg selv, men kanskje overskriften oppsummerer situasjonen mange unge mennesker er havnet i, deriblant Vegard Skjervheim, som i dag har en kronikk i Dagbladet som oppfølger til et tidligere innlegg hvor han tilkjennegjorde at han gikk på trygd fordi han hadde mistet sine ambisjoner og ikke gadd å jobbe.

Som seg hør og bør fører slike uttalelser til sterke reaksjoner. Vi har tross alt etablert et velferdssamfunn som skal ta seg av dem som ikke er i stand til å jobbe, men også hjelpe dem som befinner seg i en vanskelig situasjon, med forventningen om at de så fort som mulig vil klare seg selv. Det er den implisitte kontrakten. Prinsippet for velferdsstaten er at de mange tvinges til å hjelpe de få som trenger det, slik at avstandene og forskjellene minimeres, og slik at vi føler oss som del av et velfungerende samfunn som ivaretar oss alle. Når dette prinsippet viser seg å ikke fungere tilfredsstillende, fordi flere og flere bryter kontrakten, mister vi troen på velferdsstaten. Kanskje vi selv velger å bryte kontrakten. Til slutt ender vi muligens opp med at et hardt arbeidende mindretall bærer det store trygdede flertall på sine tyngede skuldre. Multiple scenarioer kunne her vært listet opp og problematisert.

Men det jeg tenkte å konsentrere meg om, er den interessante uttalelsen Vegard Skjervheim kom med i sin siste kronikk. Han skriver:

Jeg tilhører en generasjon der et voldsomt antall mennesker, langt flere enn hva som er bærekraftig eller realistisk, har ambisjoner i forhold til kreative uttrykk og massekommunikasjon. Dette er veldig ofte to sider av samme sak. Fra man er svært ung utgjør disse uttrykkene en stor del av livet, TV, aviser og andre medier er ikke bare en del av ens eget liv, de har hatt en stor rolle i å forme ens foreldre. Mennesker som oppnår høy status er oftere enn ikke mennesker som har gjort store prestasjoner innen musikk, litteratur eller kunst, eventuelt folk som har gjort seg bemerket på skjermen. Talentfulle mennesker driver med nettopp disse tingene, det ser vi tydelig. Har man tro på seg selv er det selvsagt denne karrieren man ønsker.

Men selv om velstanden vi i Norge har blitt til del tillater en viss vekst innenfor denne sektoren, finnes det en grense for alt. Sakens natur er at suksess er forbeholdt et lite mindretall, det finnes ikke rom for at stort flere kan bli forfattere, skuespillere eller engang sånn passe anerkjente mediepersonligheter. Dermed oppstår det en kløft mellom forventninger og realitet for tusenvis av unge mennesker.

Det jeg umiddelbart kom i tanker om her, var noen av Karl Ove Knausgårds refleksjoner i Min kamp 6 rundt manglende autentisitet i livet, i og med at det er blitt skapt en billedverden som har overtatt for den fysiske verden (s. 799ff.). Det virkelige livet er ikke lenger utelukkende her, hvor man sitter med sin fysiske kropp. Det virkelige livet er på TV og film, på Internet, i forestillingene om kjendiser og helter og de store begivenheter langt unna. Nå som de store ideologiene er døde, gjenstår kun individualismen. Vi søker med andre ord selvrealisering i vårt umiddelbare liv, basert på forestillingene fra billedverdenen. Vi ser hvordan de har lykkes, som forfattere, skuespillere, musikere, og vi streber etter det samme. Selvrealiseringsbøkene går som varmt hvetebrød, slankereklamene oversvømmer mediene. Hvordan få god jobb, hvordan bli rik, hvordan oppleve kjærlighet, hvordan bli perfekt.

Tyler Durden (utmerket spilt av Brad Pitt) sier i Fight Club:

We've all been raised on television to believe that one day we'd all be millionaires, and movie gods, and rock stars, but we won't. We're slowly learning that fact. And we're very, very pissed off.

Men hvis man ikke har noen fight club hvor man kan slå fra seg frustrasjonen, er vel NAV et akseptabelt alternativ. Man får penger uten å måtte gjøre noe. Man kan sitte og sysle med sine ideer om store prosjekter som man skal iverksette så snart man er motivert nok. Hvilket man selvsagt aldri blir - så lenge trygden kommer inn på konto den 20. hver måned.

Jeg tror at hvis man ikke klarer å arbeide med sine prosjekter mens man sørger for sitt eget levebrød, er ikke prosjektet viktig nok. I dag har alle prosjekter. Som regel bare en idé om et prosjekt som en gang skal realiseres. Det henger kanskje sammen med den uutholdelige tilværelsen det er å vite at dette, kun dette jeg har nå, skal jeg ha så lenge jeg lever. Når det ikke finnes noe større enn oss selv, ikke et naziparti eller en verdensrevolusjon eller Guds kommende rike, blir det tvingende nødvendig for meg å ha en forestilling om at jeg kommer til å bli større enn jeg er nå.

De fleste klarer, når de innser at nei, prosjektet mitt lyktes ikke, å holde seg på geledd og tjene sitt daglige brød, utføre et av de mange yrkene vi trenger for å holde samfunnsmaskineriet i gang. Hva hadde vel forfatterne gjort hvis ingen gadd å stå i butikken og selge dem mat som bøndene og slakterne og fiskerne har sørget for? Det er bare noen få, som Vegard Skjervheim, som ikke klarte å holde seg på geledd:

Jeg bestemte meg veldig tidlig for at det var skriving og språk jeg ønsket å drive med. Da jeg var ferdig med VGS føltes veien til dette så lang og vanskelig at jeg prøvde å etablere meg i et helt annet liv. Jeg gikk på lærerhøyskolen, jobbet 60% ved siden av og la skrivingen helt bort. Økonomisk hadde jeg det mer enn dobbelt så romslig som jeg har nå. Resultat: Tung depresjon etter ett år, fullstendig kollaps og gryende rusmisbruk etter to. I mitt tilfelle var det ikke bare vondt å legge ambisjonene på hylla, det var direkte livsfarlig.

Realitetsorientering har aldri vært en behagelig øvelse for noen, men når det er ens egen kvalitet, identitet og fremtid som står på spill blir det ekstra vanskelig. De med en sterk vilje og drivkraft kan klatre raskt opp igjen, enten på den ene eller den andre siden alt etter hvor eventyrlysten man måtte være, men det er svært mange, meg selv inkludert, som har gått gjennom oppveksten uten å tilegne seg disse høyst prisverdige egenskapene i rikt monn. Dette kan man godt se ned på om man lyster, men bunnlinjen er uansett at mange får problemer. Man blir desillusjonert og tilværelsen føles menings- og håpløs.

Først "føltes veien til [prosjektets realisering] så lang og vanskelig" at Skjervheim gjorde det folk flest med et prosjekt gjør, de tar seg en yrkesrettet utdannelse og sørger dermed for å ha solid økonomi i bunn. Samfunnet som helhet tjener naturligvis på dette. Kun de som faktisk klarer å realisere sine prosjekter, er nyttige. De som hangler mellom den fornuftige tilværelsen og den store drømmen, kan fort bli en byrde. Romslig økonomi hadde han, men siden han ikke skrev, kollapset han i depresjon. Depresjonen skyldes neppe at han ikke hadde tid til å skrive, men kanskje derimot den ubehagelige åpenbaringen at han aldri ville bli god nok til å kunne leve av det. Det er denne realitetsorienteringen som blir for hard for de fleste, flasket opp på en fantasiverden som vi er, og jeg tror ikke Skjervheim blir den siste som faller ned i menings- og håpløshet. Jeg har flere ganger kjent på nøyaktig den samme åpenbaringen selv.

Problemet hviler på våre samfunnssøyler, som er urokkelige med mindre en eventuell storkrig rammer oss. Vi kommer ikke utenom velferdsstaten. Ingen vil tilbake til et samfunn hvor enhver måtte klare seg selv, selv om det hadde medført at Skjervheim hadde mistet sin urettmessige støtte fra NAV. Vi kommer ikke utenom massemedienes billedverden, som har skapt en inautentisitet over kløften mellom forventninger og realitet. Vi har vår hverdagsvirkelighet, det demokratiske, likestilte samfunnet hvor vi er forpliktet av det fornuftige og foreskrevne, og hvor enhver heltedyrkelse, skjønnhetsdyrkelse og sannhetsdyrkelse er forbudt.

Så har vi billedverdenen, hvor vi svermer for det vakre, det sterke, det vellykkede, det som nettopp ikke er demokratisk fordelt, men som vi higer etter som om vi hadde like mye rett på det som vi har på eiendomsrett og stemmerett, og hvor kjendiser - mennesker som ikke kjenner oss eller bryr seg om oss - blir våre idoler. Forfatteren er blitt viktigere enn boken, og kun de forfatterne som har klart å oppnå kjendisstatus, selger mange nok bøker til å leve av det. Forfatteren er ikke bare vellykket fordi vi kjøper bøkene hans; vi kjøper bøkene hans fordi han er vellykket. Denne snøballeffekten er det bare noen få som får ta del i, og alle sammen håper at vi, på tross av våre begrensninger, skal få være med på ferden. Helt til håpet brister.

Joda, jeg snakker kanskje om meg selv likevel. Men håpet har ikke bristet. Ennå.