Stian M. Landgaard

Fred for vår tid.

Stikkerkrigen, en skriftlig konflikt som har pågått mellom Rolf og Ken siden 2007, ble avsluttet i høytidelig seremoni sist søndag. Fredsinitiativet ble tatt av Rolf tirsdag 20. september, da denne part innrømmet at krigstretthet det siste året har ansporet ham til å søke en slutt på stridighetene. Ken, skjønt han påpekte at han tidligere hadde fremmet fredsforslag som var blitt avfeid, tok umiddelbart imot olivenkvisten.

Det ble, med Stian som uavhengig observatør, bestemt at den bindende fredsavtalen skal utløpe 31.12.2012, hvoretter en evaluering av stikkerfreden skal foretas, med opsjon på mulig forlengelse av freden, eller også en felles eller unilateral erklæring av ny stikkerkrig.

For å feire fredsavtalen og forsegle den med fagre ord og faste håndtrykk møttes partene og den uavhengige observatøren i Tromsø sentrum søndag 25. september.

Fotodokumentasjonen beviser at det kun hersker gode følelser og gjensidig respekt mellom de tidligere erkefiendene, og vi føler oss kallet til å sitere den store fredsskaper Neville Chamberlain, som egenhendig avverget en ny storkrig i Europa:

Mine gode venner, dette er annen gang i vår historie at det fra Tyskland til Downing Street [statsministerboligen i London, forf.anm.] er kommet fred med ære. Jeg tror det er fred for vår tid. Vi takker dere fra dypet av vårt hjerte. Og nå anbefaler jeg dere å dra hjem og sove trygt.

Det viste seg imidlertid at før freden var et faktum, gikk krigen straks over i en langt mer konvensjonell fase. Det begynte med at Rolf forsøkte å kvele Ken:

Siden fikk Ken inn et velrettet spark som nesten sendte Rolf ut i Tromsøsundet:

Likevel har vi alle et håp om at dette kun var de siste krampetrekninger og sparketrekninger før den evige fred, i det minste frem til nyttårsaften 2012, senker seg over sundet. Som man tydelig kan se, har de forhenværende krigsherrer etter de dionysiske kamphandlingene besinnet seg så det knaker i fingerleddene:

Det har ikke vært så mye kjærlighet på en flytebrygge siden Narcissius oppdaget seg selv. Vi manglet bare Bill Clinton til å besegle fredsslutningen.

Jeg holder egentlig på med et blogginnlegg om Jan Kjærstads siste roman, Normans område, men som vanlig skriver jeg altfor langt og altfor utflytende. Ser på Twitter at det er en populær hash-tag som heter #HvorVarDu, hvor man skriver hva man gjorde 11. september 2001. Det er interessant å lese, litt sånn Knausgård-aktig, faktisk. "Hvor var du da Knausgård studerte ved Skrivekunstakademiet?"

I alle fall var jeg på jobb tirsdag 11. september 2001. Jeg bodde på Fantoft Studentby og tok litteraturvitenskap mellomfag ved Universitetet i Bergen den høsten. I tillegg arbeidet jeg på Idé Kim Tvedt, hvor jeg var med på å kjøre møbler ut til kunder. Dagen før hadde det vært stortingsvalg i landet, og jeg hadde sittet lenge oppe og fulgt med på valgmester Geir Heljesen. Dermed var jeg ganske trett da det led mot ettermiddag. Rune og jeg hadde kjørt sammen i en stor lastebil fra morgenen av, og så skulle jeg ta et kveldsskift med varebil alene.

Vi kom inn til lageret på Lagunen klokken 16. Mens varebilen min ble fylt opp, ringte Pål Martin, som også bodde på Fantoft. Han var hjemme og så på TV at to fly hadde kollidert i World Trade Center. "Det må være terrorisme, det kan ikke være en ulykke." Jeg jattet med, men var ikke overbevist om at han snakket sant. Uansett var det som det ofte er med enorme katastrofer og forferdelige hendelser, man klarer ikke helt å ta det innover seg der og da. Så jeg satte meg i varebilen og kjørte for å hente Anette, min daværende kjæreste, som bodde på Fana Folkehøyskole. Vi hadde avtalt at hun skulle sitte på mens jeg kjørte, og deretter bli med meg hjem, Hele tiden fikk jeg nye meldinger fra Pål Martin: "Nå KOLLAPSET det ene tårnet!" Fremdeles var det uvirkelig, det var nesten irriterende, det var som å få seg referert en film som han var overbegeistret over, men som jeg aldri hadde sett. Informasjonen virket derfor irrelevant.

Mens Anette satt i bilen, snakket vi bare i forbifarten om det som var hendt. Jeg var innom flere kunder med varer, og ingen sa noe. Ikke før i 18-tiden var det en som spurte om jeg hadde fått med meg terroraksjonen i New York. Joda, det hadde jeg forsåvidt. Joda, det var forferdelig. Men jeg klarer ikke å huske om jeg slo på radioen i bilen. Jeg var på jobb og måtte konsentrere meg om det, og jeg visste at jeg uansett ville få vite alt i god tid.

På kvelden, mens Anette var hos meg, slo jeg endelig på TV'en og så for første gang bildene av de rykende tårnene, som begge hadde kollapset. Jeg var også aktiv på IRC på denne tiden, og der inne var det mange diskusjoner på gang. En ungdom var livredd, for han var sikker på at nå ble det verdenskrig. En kommunist mente at USA endelig fikk som fortjent, og ble bannlyst fra chattekanalen.

Ellers var det som en helt vanlig dag i den flerkulturelle studentbyen på Fantoft.

Men forbannet var jeg.