Jeg har et problem med historiske romaner. Problemet består i at det finnes to definisjoner av “historisk roman”, og jeg vil gjerne gjøre den ene lik den andre.
Den ene definisjonen er “roman skrevet om tidligere tider”. Den andre er “roman skrevet i tidligere tider”. Dette innlegget skal omhandle den første definisjonen, med et lengselsfullt blikk mot den andre. Så når jeg sier “historisk roman”, betyr det altså en roman skrevet om tidligere tider. I motsatt tilfelle spesifiserer jeg det.
Det som instigerte meg til denne skriveøvelsen, var et blogginnlegg jeg leste hos forfatteren Aina Basso: “Skrivinga: Historie eller samtid?“. Aina Bassos andre roman, med et flott og sensuelt omslag, heter Fange 59. Taterpige. Jeg trodde lenge at denne romanen foregikk under annen verdenskrig, men oppdaget nylig at den faktisk finner sted på 1700-tallet. Så det er ikke våre venner nazistene som fyller skurkerollen denne gangen, men derimot gode nordmenn og deres forakt for alle som er annerledes.
Jeg leste et sted at enhver historisk roman dypest sett omhandler sin egen samtid. Forfatteren sitter ufravikelig fast i sin historiske kontekst, og alt han tenker, føler, fornemmer, sier og hører, er like rotfestet i den eksistensen. Fange 59. Taterpige har tilsynelatende klare paralleller til senere tider, med fornorskningspolitikken overfor samene, og vår egen tid, med våre holdninger til de fremmedkulturelle som har kommet til landet de siste tiårene. Det er ikke nødvendigvis forfatterens intensjon, men en konsekvens av at vi alle er situert i en kontekst, definert av tid og rom.
Aina Basso spør seg hvordan man vanligvis definerer den historiske romangenren, og understreker at hun ikke ønsker å skrive i samsvar med den:
Slik eg ser sjangeren som heilskap opplever eg at han litt for sjeldan blir utfordra på dei klassiske eller tradisjonelle kriteria: Allvitande forteljar, fleire parallelle historier, eit flettverk av stemmer og hendingar, (dessverre ofte) sjablongaktige figurar, eit stort, oppspent lerret med ei rekke tidsmarkørar, fakta som blir pressa inn i historia berre for å vise alt forfattaren kan, store drama og handling frå ein av dei viktige periodane i historia til det landet forfattaren skriv frå. Det skal vere viktig, det skal vere stort og det skal vere imponerande.
Videre skriver Basso at hun ikke er opptatt av å skrive historiske romaner “fordi det er historie, fordi det skal fortelje oss noko, fordi vi skal lære eller fordi eg skal setje søkelys på noko spesielt”, men av en mer selvsentrert grunn: det skal være noe der for henne, noe hun vil utforske for seg selv, og basert på resten av blogginnlegget hennes tolker jeg dette dithen at hun vil unngå “de store temaer” (i anførselstegn, men det er ikke et sitat fra innlegget hennes), det som “alle” skriver om.
Ta for eksempel annen verdenskrig. De siste årene har det vært et voldsomt oppsving av litteratur om den krigen, som var over for 65 år siden. Men det er ikke primært romaner som skrives (det var det derimot for noen tiår siden); det er "sanne historier", om alt fra globale storheter som Churchill til nasjonale helter som Gunnar Sønsteby, men også lokale helter og ellers ukjente mennesker som var rammet av krigen, har sin historie å fortelle. Jeg tror i det hele tatt det er vanskelig å dikte etter Auschwitz, for å alludere litt til Theodor Adorno. Vi kan peke på et par fiksjoner, som Fløgstads Grense Jakobselv og Littells De velvillige. Ja, og Else-Berit Kristiansens romanserie I krig og kjærlighet. Men det er altså biografier og generell sakprosa som dominerer markedet.
Og markedet synes foreløbig umettelig. Hver eneste uke kommer det en ny bok, om nordfronten, om slagskipet Bismarck, om østfronten, om russerfangene i Norge, om Hitlers ukjente sønn, om Goebbels dagbøker, om Görings vektproblem … det er ingen grenser for hva forfatterne klarer å grave frem, og alt selger, for alt oppfattes som viktig. En spesiell grunn til oppsvinget de siste årene kan meget vel være folks bevissthet om at krigsgenerasjonen er i ferd med å dø ut, vi er i ferd med å miste førstehåndskildene, og om vi kan skrive en biografi om en grandtante som bodde på Finnmarksvidda 100 kilometer unna nærmeste tysker, ja, så gjør vi selvfølgelig det. Den vil selge som varmt hvetebrød, for den er viktig.
Nå er ikke mitt ærend her å kritisere bøker om annen verdenskrig. Overhodet ikke. Jeg synes det er et ærverdig tema, og det er av stor betydning at vi og kommende generasjoner lærer om og av den krigen. Min bestemor, som fremdeles er i live, var sytten år da da hun så de engelske Lancaster-bomberne komme flyvende over fastlandsfjellet, passere i formasjoner over Tromsøya med kurs for slagskipet Tirpitz, som lå i Håkøybotn på vestsiden av øya. Hun bor fremdeles i det samme huset, like sør for Tromsø sentrum. Da flyene kom, skjønte hun og familien at britene endelig kom for å ta Tirpitz. Flyalarmen gikk, og de tyske soldatene som var innkvartert hos dem, grep geværene og sprang ut. Bestemor og familien hennes gikk ned i kjelleren, med unntak av storebroren hennes (han også i live i dag). Han spurtet opp Røstbakken til toppen av Tromsøya for å se på bombeangrepet, men de tyske soldatene som bemannet luftvernstillingen der oppe, jaget ham ned igjen. Bestemor forteller at huset formelig hoppet for hvert bombenedslag, og det knatret i kjellerlemmen av fallende luftvernskyts.
Jeg skal innrømme det. Jeg er en sucker for storslått historisk drama, tilsynelatende i motsetning til Aina Basso. I litteraturen er det primært et spørsmål om forfatterens valg av fokus. I filmmediet blir det gjerne et spørsmål om budsjett. For et år siden gikk Harry og Charles på NRK, en “fiktiv historie om et personlig drama, satt innenfor historiske rammer”. Denne miniserien omhandlet prins Carl og hans hustru, Maud, frem til de ble valgt til Norges konge og dronning og reiste over Skagerrak. Jeg var ikke spesielt imponert. Storslåttheten var særdeles fraværende, for alt var bare kammerspill, og det blasse farvefilteret som nesten gjorde bildet sort/hvitt – tydeligvis for å skape en “gammel” effekt – gjorde bare at jeg mistet interessen for det som foregikk på skjermen. Sterke farver, flotte ballkjoler, alt dette som jeg forbinder med fortidens glans og glitter, antiglimret med sitt fravær. Det var en fin scene hvor Stortinget ble vist, både innendørs (riktignok med feil interiørfarve) og utendørs (fra froskeperspektiv, for å holde alle moderne bygninger utenfor kameravinkelen), men hva med en scene fra prins Carls og prinsesse Mauds landgang i Kristiania? Neida, det klarte de ikke. Herskapet står på skipet, tåken driver, vi skimter Akershus festning, og vi hører hurrarop fra land. Rulletekst. Budsjettet strakk visst ikke til.
I våre CGI-tider kan man skape det mest utrolige på skjermen, men jeg tror ikke denne teknikken er spesielt velutviklet i Norge ennå (bortsett fra i Max Manus, hvor den var godt anvendt.) Da jeg så den pan-europeiske Krig og fred-miniserien fra 2007, fryktet jeg at krigsscenene skulle være like slappe som dem i Catherine the Great fra 1995, en annen pan-europeisk produksjon, hvor vi ser rundt ti-tyve soldater på hver side, involvert i noe som skal forestille et mektig slag, men som mer ligner et kaserneslagsmål i friluft. I Krig og fred får vi derimot se Napoleons Grande Armée i all dens prakt. Selvfølgelig er de tusener på tusener av soldater i bakgrunnen CGI-soldater, men så lenge det ser bra ut, gjør det ingenting. Illusjonen er viktigst. (Billedkvaliteten under er imidlertid ikke så god, men det er ikke filmens skyld.)
Jeg skal ikke snakke mer om historie på film, da jeg allerede har skrevet et langt blogginnlegg om saken: “Historie på film – del 1“. (Beklageligvis har jeg ikke fått skrevet del 2 ennå.)
Tilbake til historie i bokform. Å skrive historiske romaner handler ikke bare om å kjenne til historiske fakta. Det handler også om historisk språkvurdering, spesielt i Norge, hvor språket ble halset avgårde av ideologisk motivert språkpolitikk gjennom hele forrige århundre. Spørsmålet er: Skal man bruke ordinært bokmål når man går tilbake til 1890 og skildrer Henrik Ibsens vandring langs Karl Johan? Eller skal man bruke et arkaisk språk for å fange tidsånden, slik at det blir tilnærmet som å lese en tekst fra den tiden? Eller en mellomting, hvor man styrer unna gamle ordformer samt de mest hypermoderne uttrykkene, og kompromisser med å uttrykke seg en tanke bestefarsaktig? Forlagene vil nok foretrekke et relativt moderne språk, hvorigjennom man lettere når ut til et bredt publikum. Og i Norge er det sannsynligvis bare Erik Fosnes Hansen som får lov til å skrive ”efter”.
Mitt forsett når jeg skriver historiske romaner – ja, jeg har ikke skrevet noe ferdig ennå, men jeg har kanskje en på trappene – er å gjøre den så lik som mulig en roman fra den samme tiden, med unntak av nevnte språklige konvensjoner. Jeg skriver altså ikke ”han spurgde, hvorvidt jeg havde faat Fat paa min Blyant”, den korrekte språkføringen i 1890, men kanskje jeg våger meg på "efter". Kanskje ikke. Hva synes dere?
Men jeg ønsker altså at en historisk roman som foregår i 1890, skal fremstå som om den også var skrevet i 1890. Ser vi bort ifra historisk korrekt språk, er det minst to måter man kan forstå det på.
Den ene måten handler om stil. Her kan det være at en forfatter som Jan Kjærstad ville være dypt uenig i mitt prosjekt. Han har selv uttrykt (i en av sine essaysamlinger) at en roman fra 1990 bør være skrevet på en måte som er tidssvarende, slik at den skiller seg fra romaner fra 1890, for eksempel via moderne teknikker, stream-of-consciousness, polyfoniske stemmer osv., men også via billedbruk, metalitterære innspill, miks av høyt og lavt, og sogar valg av stemme, perspektiv, synsvinkel.
Denne tematikken berører jeg såvidt i det nylige innlegget ”Forfatteren som portvokter”. I 1890 var verden stort sett et ordnet sted. Familien var strukturert og stabil, Det britiske imperiet, og i forlengelsen Vesten, var jordens ubestridte herskere, klassene var fastsatt, hierarkiet urokkelig. Bortsett fra en gjeng misfornøyde sosialister og anarkister og en liten gruppe progressive kunstnere, hvilte vesterlandsmennesket trygt i sitt univers. Dette måtte nødvendigvis nedfelle seg i det vestlige verdensbildet og følgelig i den vestlige litteraturen. Ibsens Et dukkehjem var en kritikk av de tradisjonelle kjønnsrollene, men er fremdeles bundet av det samme sant-skjønt-godt-triangelet som har dominert vestlig tenkning helt fra Platons tid. Modernismen var et omveltningsforsøk på et mye dypere plan. For eksempel slik impresjonistisk malerkunst ikke bare var en ny stilart, men en ny måte å betrakte menneskets synsevne på: vi ser ikke egentlig objekter, vi ser lys.
Man kan nok argumentere for at Vesten på mange måter vendte tilbake til en lignende ”trygghet” etter at syttitallsopprøret og marxismen døde ut. Kjærstads resonnement er basert på hans modernistiske og postmodernistiske ståsted, som stod i direkte dialog med de sosiale og kulturelle omveltningene i det 20. århundre, men ideologene har trukket seg inn i sitt skilpaddeskall, og grunnsvollsrystende tanker er gradvis blitt redusert til et elitefenomen. Det er bare å se på hvilken litteratur som selger. Det er den realistiske, der hvor verdensanskuelsen igjen er identisk med den gamle, borgerlig-konservative orden. Modernistisk og postmodernistisk litteratur er for ”de spesielt interesserte”. (For ikke å snakke om den alternative bølgen, som også er en måte å gripe tilbake til realismen på, om enn i en mindre virkelighetsnær form. For eksempel er det dikotomiserte verdensbildet som feministiske teoretikere forsøkte å rive ned, i aller høyeste grad tilbake i New Age.) Hvis det realistiske fenomenet nedfeller seg i stil, er kanskje ikke 1890-tallets skrivestil så forskjellig fra 1990-tallets likevel.
Den andre måten handler om historisk referanseramme. En roman om 1890 skal nærme seg den samme referanserammen som en roman fra 1890. Forfatteren skal ikke komme med billige poenger fra sin kunnskap om den påfølgende tiden. Han skal ikke, som Cal Hockley i James Camerons Titanic, uttale: “Something Picasso? He won’t amount to a thing. He won’t, trust me.” Det er en parakronistisk referanse lagt inn som et blunk til seerne, for vi skjønner jo at Cal Hockley er en tufs som tar feil. Det betyr ikke at forfatteren må gi slipp på all sin kunnskap om det 20. århundret, men han må bruke den med fingerspissfølelse. Anakronismer må selvsagt unngås på alle måter hvis referanserammen skal være intakt, men parakronismer blir mer et spørsmål om plausibilitet. James Cameron for klønete frem med Picasso i Titanic, men her er et forsøk på ”parakronistisk plausiblitet”:
Begrepet ”verdenskrig” kom inn i vanlig språkbruk fra 1914, men allerede på 1880-tallet holdt den norske offiseren Henrik Angell et foredrag titulert ”Verdenskrigen 189x”, da han trodde en global konflikt av hittil uante dimensjoner var nært forestående. Så i en 2011-skrevet roman som foregår på 1880-tallet, vil det skape en betydelig effekt på 2011-lesere å nevne dette foredraget. Hvis f.eks. Arne Garborg satte seg ned og skrev en roman i 1890, ville han sannsynligvis ikke tenkt at foredraget var verdt å nevne, for det var jo bare tom spekulasjon om fremtiden, som om jeg i 2011 skulle holde et foredrag titulert ”Invasjonen fra verdensrommet 202x”.
Så lenge forfatteren ikke lager en tåpelig diskusjon hvor den ene parten hevder: ”Hah! Verdenskrig! Aldri vil vi få en storkrig som på Napoleons tid igjen”, mens den andre bedyrer: ”Joda, bare vent, skal du se. Innen 1915 er jeg sikker på at Tyskland har angrepet Frankrike og Russland, kanskje på grunn av et attentat eller noe slikt”, kan man godt bruke slik ”parakronistisk” informasjon litterært og fremdeles bevare illusjonen om at den historiske referanserammen er ivaretatt.
Viktigere enn å krydre romanen med parakronistiske hint til leserne er det at forfatteren setter seg inn i 1890-referanserammen så langt det lar seg gjøre, uten å skjele for meget til senere tiders kunnskap om historiens gang. Det er overmåte vanskelig, har jeg erfart. Jeg klarer vanskelig å se på Europas historie uten å se for meg på verdenskrigene. Hvordan tenkte folk i 1890 om verden når den siste store konflikten i Europa endte ved Waterloo i 1815? (Krimkrigen og den tysk-franske krig var enten fjernere, mer lokalisert eller kortere). Hva gjorde besteforeldre om kveldene når de ikke hadde Dagsrevyen? Hvordan orienterte folk seg i verden uten massemedia? Hva var deres største håp og frykt? Var de nå alle så gudfryktige og moralske som man tidvis kan få inntrykk av? (Ungdommen nåtildags trenger neppe å skamme seg.)
Mitt svar på utfordringen er å lese artikler, romaner, fagbøker og aviser fra den aktuelle tiden. Artikler sier ofte mye om referanserammen og de generelle oppfatningene. Fagbøker gir dypere kunnskap; skulle jeg skrive om en lege i 1890, ville jeg ha lest flere medisinske verker fra den tiden. Aviser forteller noe om hva folk var opptatt av fra dag til dag, og romaner gir et innblikk i tidens normer, tenkesett og følelsesliv. Man vil ofte bli forbauset over hvor små forandringer tenkesett og følelsesliv gjennomgår i løpet av 100 år. Derfor er kanskje dette et greit utgangspunkt, if all else fails:
Human nature does not change. På mange måter er vi de samme som vi har vært i årtusener. Nå tenker jeg dette mer i litterær forstand enn i historisk, biologisk, kulturell forstand. Kjærlighet, sjalusi, makt, hat, vennskap, frykt, tro og ambisjon er like reelt nå som i bibelske tider. Går man inn i seg selv og bruker seg selv, kan man komme langt, også i historiske romaner. Og det er jo selvfølgelig mange måter å skrive historiske romaner på, for mitt ideal er ikke almengyldig. Kanskje de har rett, de som mener at historiske romaner alltid er (eller bør?) være en fordekt kritikk av sin egen samtid. Dette er muligens ikke engang noe forfatteren har kontroll over. Vi er uavvendelig bundet til vår egen tid, og ethvert forsøk på å hensette oss i en annen tid kan i beste fall skape en mer eller mindre profesjonell illusjon.
Forfatteren er i så måte en magiker. Og når han trekker en kanin opp av hatten, håper han så inderlig at publikum skal klappe.
TAZ: Kenzaburo Oe, på nyhetene advares det om radioaktivt springvann i Tokyo. Hvordan har reaktorkatastrofen påvirket deg personlig?
Atomkatastrofer er hendelser som krever en innsats fra ingeniører, fysikere og redningsmannskaper. Men samtidig utfordrer de fantasien. Hva stråling er, og hva som skjer ved en kjedereaksjon, kan man nesten bare beskrive i metaforer, i bilder.
I detektivhistorien, som i krim generelt, forventer leseren vanligvis at alle vesentlige kjensgjerninger til syvende og sist skal avsløres, ellers føler man seg "snytt". I andre genrer er ikke kravene til portvokterens velvillighet like rigide.